30 januar 2013

Helgener for vår tid

NÅR DU ER NEDBRUTT: "Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke" (Jes 42,3).
Foto: Slimmer_jimmer/Flickr Creative Commons


I denne artikkelen skriver legkarmelitt Anne Samuelsen om alle kristnes kall og vårt endelige mål: Hellighet! Og hun sier: Mist ikke motet, for Gud kommer vår tids medtatte og svake mennesker i møte der de befinner seg.


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r. Denne artikkelen har hun skrevet spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.

”Så sier Herren: Himmelen er min trone og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere bygge for meg, hvilken bolig kan dere gi meg? Alt dette har jeg skapt med min hånd, slik er alt blitt til, sier Herren. Det er disse jeg ser nådig til: De hjelpeløse som kjenner seg knust og som skjelver for mitt ord” (Jes 66, 1-2)

Kalt til å bli helgen

Ingen har salig- og helgenkåret flere enn vår forrige pave Johannes Paul II. I løpet av sitt pontifikat saligkåret han 1338 mennesker og helgenkåret 483, hvorav omtrent 1/4 av disse er legfolk. Denne iveren blir tolket som et bevisst ambisjon om å sette fokus på det som er alle døpte kristnes endelige mål: Hellighet!

Vår pave Benedikt XVI følger opp sin forgjenger med stadige henvisninger til alle kristnes kall til hellighet, og da ikke bare som et individuelt troens mål, men som et gode for hele kristenheten. Hør bare hva han sa 17. januar i år til en finsk økumenisk delegasjon:
“Julen, som vi nettopp har feiret, minner oss på at det er Gud som helt fra begynnelsen har gått sammen med oss, og som i tidens fylde, ble menneske for å frelse oss fra våre synder og for å veilede våre skritt på veien til hellighet, rettferdighet og fred. Å gå ydmykt for Guds åsyn i lydighet til hans frelsende ord, og med tillit til hans nådefulle plan, gir oss et talende bilde ikke bare for troens liv, men også for vår økumeniske reise på veien mot full og synlig enhet for alle Kristne.[1] 

Ikke mist motet!

Og for at dette ikke bare skal forbli utilgjengelige ord – og for at vi ikke alle sammen hele tiden skal si til oss selv: ”Dette gjelder da ikke meg, jeg er bare en helt vanlig kristen som gjør så godt jeg kan, man helgenaspirasjoner? Nei!” – så må vi prøve å se litt nærmere på hvilke ”smutthull” vi har.

Vi kan så lett miste motet når vi ser på de store helgenene, med i våre moderne øyne overmenneskelige krav til dyder. Selv ikke den Lille Therese av Lisieux, er liten nok for mange av oss, hun som tross alt allerede fra ung alder ønsket å vie sitt liv til Herren, og som sier at hun allerede fra ung alder aldri nektet Gud noe. Finnes det i det hele tatt noen helgener i vår samtid? Som kan inspirere også oss ”vanlige”?

Gud har NOE MER for deg

Jeg tror at Gud har helgener for alle tider, vi må bare øve oss i å se dem. Jeg tror de er blant oss, ”hvite martyrer”[2] ganske så usynlige, ganske så nedbrutte. Kanskje møtte jeg en, den gangen jeg i 1986, som ung idealist med at arrogant og nedlatende forhold til kristen tro, var på kaffebrigade for å hjelpe Sandinistene i Nicaragua. Han gikk forbi meg på plazaen, utenfor kirken en søndags formiddag, gammel, barbeint, tannløs, med filler til klær. Han befant seg utenfor kirken (de med pene klær satt inne)… Men med sin rosenkrans og det bønnen bevirket i ham, bare med sitt blikk, vekket hhan mitt gudsavvisende sinn til å tro at det måtte finnes en Gud, til å skjønne at det var noe mer, til å begynne å lengte etter dette ”NOE MER”.

Kirkens vakreste perler

Kanskje møter jeg dem i min egen menighet? Disse menneskene - fra så mange forskjellige spiritualiteter og verdenshjørner, mange med et uutålelig intimt forhold til sorg og forskjellige former for smerte, men som samtidig også kan stråle av glede, lyse av fred når de overgir seg og sine til Herren i messen.

Det er hos disse ”små”, fattige, lidende, med alvorlig sykdom og svakheter, gjennom deres trofasthet og overgivenhet, at jeg finner de vakreste av de vakre perlene som kirken i denne tiden kan smykke seg med – inspirasjon til hellighet i hverdagen. Og jeg undrer meg i dag sammen med karmelittbroder Wilfrid Stinissen, som skriver følgende[3]:

En ny hellighetstype?

"Kan det ikke være slik at Gud i denne stormfulle og utrygge tid lar oss oppdage en ny hellighetstype? En hellighet der svakhet og nederlag ikke nødvendigvis overvinnes, men frivillig aksepteres og ønskes velkommen med kjærlighet? Guds fremste attributt i sitt forhold til oss, barmhjertigheten, møter jeg hovedsakelig ut ifra min egen svakhet og fattigdom. Om jeg stiller meg selv midt i min svakhet og derfra roper om barmhjertighet, er jeg absolutt sikker på å møte Gud.

Der finnes mennesker med misbruksproblemer eller alvorlige psykiske lidelser, som de kanskje aldri skal komme ut av. Men hvis de fortsetter med å lengte og begynne på nytt, uten noensinne å gi opp, er hellighet mulig også for dem: en hellighet som ikke inneholder fantastiske gjerninger og synlige frukter, men som består av grenseløs tillit til Gud og tro på hans kjærlighet.

Jeg tror at Gud i denne kaotiske tiden er tilbøyelig til å gi dispensasjon fra det gamle helgenidealet. Kanskje tiden er moden for dispensasjonshelgener? Kirken kan ikke annet enn å holde fast ved de høye kravene når det gjelder heroiske dyder i en helligkåringsprosess. Den indre holdning kan ikke Kirken måle. Men Gud ser menneskenes hjerte og vil tydeligvis i større grad enn noensinne la sin barmhjertighet strømme ned over oss. Han kommer vår tids medtatte og svake mennesker i møte der de befinner seg. Han arbeider med det materiale han har for hånden. Han har ikke forandret sine planer for menneskeheten. Han ønsker fortsatt at vi skal bli hellige. Han er klar til å gi dispensasjon fra heroiske dyder, men ikke fra vår lengsel og stadig nye forsøk. Kanskje er det akkurat vår tids karisme å trenge dypere inn i hellighetens vesen; at den ikke består av heroiske dyder, men av en umettelig tillit til Gud [4]." (Hele dette avsnittet er et sitat av br. Wilfrid Stinissen fra bladet Karmel nr. 2-2010)

Til slutt tre spørsmål til ettertanke:

  • Er jeg beredt på å lete etter mine medmenneskers hellighet – ikke bare iøynefallende feil og mangler?
  • Tåler jeg å se min egen svakhet? 
  • Tør jeg å innse at Gud ønsker at også jeg skal bli hellig?



FOTNOTER

[1] Uautorisert oversettelse, les originalen her: http://www.news.va/en/news/pope-benedict-addresses-ecumenical-delegation-from

[2] Archbishop Nowak: “The devotion to the saints began with martyrdom, with those lives given for Christ. One spoke of "red martyrdom", but also of a "white martyrdom". Christians who live with their difficulties day after day, who continue to do their work, who look after their families, often heroically, are true martyrs and the early Christians already knew this. Let us think of our own families, of our own parents. How many sacrifices they made, how hard they worked!” Fra: http://www.piercedhearts.org/theology_heart/church_teaching_saints/saints_new_evangelization.htm

[3] I bladet Karmel (2-2010)

[4] Dette reduserer selvsagt ikke betydningen av helgenforklaringer. Det kirkelige fellesskapet trenger synlige forbilder som beviser at et Evangelisk liv ikke er noen utopi.

7 kommentarer:

  1. "Heligheten är vårt rätta element. Vattnet vi simmar i. Luften vi inandas. Brödet vi äter. Roten vi blir närda av. Det som alla innerst inne längtar efter under tusen slöjor (slør) och namn. Vi får tala om en hemlig längtan efter herlighet - eller efter helhet, holism som man ofta säger när man är ovan vid det rätta ordet - som en av mäniskans djupaste drivkrafter.

    ~ Anders Arborelius. ~

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for et nydelig sitat av biskop Arborelius! Han tilhører jo også Karmel-ordenen, faktisk. Håper jeg får møtt ham en dag. Dessverre har jeg ikke mulighet til å være med på retretten han skal ha for Norges katolske kateketer neste måned. Skulle gjerne vært der, men minstemann vår er for liten til at jeg kan være borte fra ham en hel helg. Nyt det dere som er så heldige å få delta!

      Slett
  2. Denne bloggen er bare så nydelig og gjør meg så glad! Tusen hjertelig takk for nok et flott innlegg!

    EM

    SvarSlett
  3. Vidunderlig - takk til Anne og takk til Ragnhild! Dette var ord til oppmuntring - både til å fortsette å stole på at Gud helliggjør mitt fattige liv, og til å se sporene av hellighet i andre som utholder prøvelser. Da jeg gikk i lære for å bli katolikk, sa min medvandrer (søster) at det man utholder av lengsel, prøvelser og forsakelser er en renselse som vil "forkorte" tiden i skjærsilden. Det hjalp meg både til å forstå hva den læren går ut på og til å møte prøvelser med noe større tålmodighet (av og til i hvert fall!).

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for takken, Ingvild! Og hjertelig takk til Anne for gode og velvalgte ord nok en gang!

      Ja, det du skriver om renselsen, Ingvild, hjelper meg også veldig. At prøvelsene er "godt for noe", rett og slett. Det er jo fint jo mindre renselse som gjenstår til slutt, godt å bli ferdig med så mye som mulig ;) Skjønt det skal legges til at jeg av og til opplever prøvelsene som så harde at jeg blir et desperat og dårligere menneske, ikke et bedre menneske. Jeg kjenner meg veldig igjen i dette sitatet av den salige Mor Teresa:

      "I know God will not give me anything I can't handle. I just wish that He didn't trust me so much."

      Slett
  4. Kjære alle sammen: Så mange gode ord fra dere til oss alle! Jeg takker for takken med et sitat jeg fant på sr. Danas blogg: (link her på bloggen) :

    “Takknemlighet åpner Guds Hjerte”
    /Lille Therese/

    Og så et lite lesetips: Legkarmelitt Frode Thorup har skrevet så fint om Elisabeth av Treenigheten og indre bønn på sin blogg (også den finner du linken til blant Ragnhilds favoritter)

    Hilsen fra anne

    SvarSlett

Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.