 |
| TYDELIG DISIPPEL: Norge har intenst behov for at vi slutter å skamme oss over troen vår. Som Edin Løvås (bildet), sier det:
"Vår tid trenger Kristusdisipler." Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i år 2000 da Edin var 80 år |
I dag, den 21. september, er det minnedagen for den hellige disippelen Matteus. I den anledning løfter jeg opp igjen en andakt jeg skrev i 2010 da dagens bibeltekst var evangelieteksten der Jesus kaller Matteus.
Vår tid behøver Kristusdisipler. Det har jeg lært av mitt store forbilde disippelen Edin Løvås, og han igjen har lært det av Herren Jesus Kristus.
Den gang Jesus kalte disiplene sine, gikk det veldig enkelt for seg. ”Da Jesus gikk videre og kom forbi tollboden, fikk han se en mann som satt der; han hette Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham.” (Matt 9,9)
Og siden gjorde Matteus (og Edin) og de andre disiplene nettopp det. De fulgte Jesus, så hva han gjorde, snakket med ham og gjorde det han gjorde. De simpelthen levde med ham. Og det er noe vi alle kan få til, midt i livet slik det er.
Alle døpte er kalt til å leve som Jesu disipler, som hans traineer. Vi er kalt til å følge Jesus, til å elske ham og til å la oss forvandles av ham. Å være disippel er ikke noe for ”superkristne” eller ”de spesielt begeistrede”. Det er for alle. Vi følger Jesus gjennom livet og blir stadig bedre kjent med ham. Og jo tettere vi kommer på Jesus, jo mer frimodige blir vi.
Norge og Europa har et desperat behov for at vi slutter å skamme oss over troen vår. Vår tid trenger Kristusdisipler.
Edin har aldri lagt skjul på sin sterke inspirasjon fra St. Ignatius av Loyola (1491-1556), som blant annet skrev denne fantastiske disippelbønnen:
”Herre, motta all min frihet,
min erindring,
min forstand
og hele min vilje;
alt hva jeg eier og har.
Du har gitt meg det;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.
Alt er ditt,
bruk det helt etter din vilje.
Gi meg bare din kjærlighet
og din nåde,
det er nok for meg.”
Hvis du ikke er klar for å gi Jesus alt ennå, så begynn med litt og se hva som skjer. Bare følg ham.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 17. juni 2010 og her på bloggen 23. januar 2013
Et lite etterord om Edin Løvås og Ignatius av Loyola
Forkynneren, forfatteren og Kristus-mystikeren Edin Løvås, født i 1920, regnes for å være den protestantiske retreatbevegelsens far i Norge.
Edin Løvås levde et langt disippelliv i Jesus-meditasjon og kontemplasjon. Han tilhørte Misjonsforbundet der han var forkynner i en mannsalder.
Edins store inspirasjonskilde Ignatius av Loyola lærte ham både Jesus-meditasjon, kontemplasjon, de åndelige øvelser, ignatiansk åndelig veiledning, den daglige Kristus-etterfølgelsen ("å leve som en disippel") og viktigheten av å være alene med Jesus i ensomhet og stillhet, både alene og på retretter/retreater.
Gleder meg!
SvarSlettFlott!Jeg er så glad for at du løfter fram dette i et økumenisk perspektiv. Som konvertitt med bakgrunn i retreatbevegelsen og den ignatianske tradisjon håper jeg at mange flere katolikker her til lands kan utforske den ignatianske spiritualiteten og den veiledning som gis for de som vil øve seg i å være Kristus-disipler. Det er de små skritt på veien som teller. Man må begynne der man er :-)
SvarSlettDa har vi det samme håpet, Ingvild!
SlettJa, de små skrittene teller, og det er faktisk fysisk umulig å begynne å gå fra et annet sted enn der du er.
Den kristne nettavisen Dagen henviser til denne bloggen. Ignatius av Loyola som trodde Peter helbredet ham. Helt ubibelsk tanke. Det er alltid Gud i gjenløser Navnet Jesus Kristus som gir helbredelse. Legger ved link på en sann Guds tjener og hvordan nådegaven fungerer i praksis http://www.youtube.com/watch?v=kNRiseu1oAQ Dette er noe helt annet en meditasjonsøvelser. Vi finner ikke noe sånt i Bibelen. Kristne ber til Gud. Vi skal være åndsfylte og be om det Ånden leder oss til å be om. Vi skal ikke sitte i meditasjon, slik de gjør i Østen.
SvarSlettDu har helt rett, kristne skal ikke "sitte i meditasjon, slik de gjør i Østen".
SlettKRISTEN meditasjon er bibelmeditasjon, og det er noe som kristne til alle tider har praktisert.
"For en kristen, betegner ordet ”meditasjon” det å lese, drøvtygge og bli ett med Guds Ord," skriver Anne Samuelsen i et blogginnlegg her på Sta. Sunniva-bloggen. Du kan lese mer av hennes innlegg her:
http://stasunniva.blogspot.no/2013/01/kontemplasjon-be-er-si-fader-var-til-gud.html
Jeg sitter og jobber med den neste artikkelen om Ignatius og Edin akkurat nå. Der kan du lese mer om hva Jesus-mediatsjon er.
Da er blogginnlegget "Edin, Ignatius og Jesus-meditasjonen" publisert, du kan lese det her: http://stasunniva.blogspot.no/2013/01/edin-ignatius-og-jesus-meditasjonen.html
SlettJeg blir sliten bare av å høre om diverse øvelser som bør gjøres for å bli en god disippel. Selv har jeg forsøkt å følge noe av det som blir anbefalt gjennom årene, men ble heller mer og mer motløs og fikk mest lyst til å gi opp det hele inntil jeg ble presentert for den organiske modellen, som bla Frank Viola og Neil Cole underviser og har skrevet mange bøker om. Deres undervisning forløste meg inn i den tjenesten Gud hadde for meg.
SlettJa, det er viktig å søke Jesus i vårt lønnkammer så ofte vi kan. Uten Ham kan vi intet gjøre. Da vil en erfare at Han sender en ut på høstmarken som venter på å bli høstet inn. Kornet kommer ikke inn på låven av seg selv, vi må nok komme oss ut der menneskene er. Men hvis ikke Jesus får gå foran, så kan vi havne på feil plass og møte unødige problemer.
Derfor bør en være forsiktig med å følge andres anvisninger, i alle fall ikke slavisk, og heller prioritere tid i lønnkammeret med Jesus. Be og spise ordet. Guds ord er kraft.
Så hvorfor møter jeg da så mange som sitter stille og venter på at noen skal sende dem ut og blir mer og mer sorgfulle og frustrerte etter som tiden går? Jesus har jo allerede befalt oss om å gå ut og forkynne de gode nyheter, døpe dem som omvender seg til Ham, og lære dem om å gjøre det samme. Så hva venter de på? At en eller annen skal si at nå er de gode nok? Nei, har du møtt den levende Jesus, så har du noe å vitne om som kan endre din nestes liv!
Alvoret er at hver enkelt av oss skal en dag stå til regnskap med våre liv. Da er det viktig at en gjør det Han har bedt oss om og komme oss ut på høstmarkene (Dit DHÅ leder hver enkelt, forkynne de gode nyheter, døpe dem som kommer til tro og lære dem å følge Jesus slik at de igjen blir i stand til å gjøre det samme.
Den første menighet nådde hele den kjente verden på denne enkle måten.De var enkle disipler av Jesus. Jesus trenger ingen spesialister, men overgitte hjerter.
Den første menighet møttes i hjemmene, samtalte, spiste, bad og delte Guds ord. 1.Kor.14:26. De ledet ved å være eksempler for hjorden. Det står at vi skal alle underlegge oss hverandre og elske hverandre. Legg merke til ordet; Hverandre.
Selvsagt trenger vi undervisning og trening, men uten å ha erfart Jesus som en virkelig person og venn, så har vi lite annet å frembringe enn enda en religion.
Mye i dette innlegget er ment å oppmuntre dem som sliter med sorg og frustrasjon over å ikke fungere i det som de kjenner Gud har kalt dem til. For egen del har jeg fått mye hjelp av bla Frank Viola og Neil Cole, foregangsmenn innen den organiske husmenighetsbevegelsen. Disse har egne web.sider hvor en finner mye informasjon osv.
Til sist vil jeg presisere at jeg ser på ALLE som bekjenner Jesus som Herre som mine søsken i troen. Uansett hvor forskjellig forståelse av skriften man kan ha, så er man nødt til å respektere og elske hverandre for å ære Gud til et vitnesbyrd for verden. Da vil en erfare åndens enhet.
Jeg ønsker også å presisere at jeg ikke ønsker å være årsak til at noen forlater et menighetsfellsskap hvor de kjenner seg elsket og får utvikle seg til en disippel som får følge Jesus dit Ham leder den enkelte.
Når Paulus tiltaler menneskene i Korint som hellige, da kan jeg også. We are all on the road. Amen.
Kjærlig hilsen Inger Johanne
Disippel av Jesus