Kontemplasjon: Betydningen av vennskap

VENNSKAPSIKONET: Jesus og abbed Mena. Et tidlig ikon fra Egypt i det 6. århundret. St. Mena levde tre århundrer etter Kristi Himmelfart (ca 285-309 e.Kr), men likevel avbildes han sammen med Jesus - som holder rundt skulderen hans slik gode venner gjør.

Jeg har bedt legkarmelitt Anne Samuelsen om å lage "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon". Her er tredje del av serien. Denne gang handler det om vennskapet med Kristus og med Kirken vår Mor, pluss at du får et lite råd; finn venner som også ber.

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter 

LES OGSÅ: Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god 
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte

Boken om Teresa av Avila som Grethe Livbjerg har skrevet har fått undertittelen ”Venskabets mystiker.” Og det er selvsagt ikke uten grunn. Hele Sta Teresas bønneliv og alt hun skriver har kjærligheten til Kristus og vennskapet med Kristus som fokus.

Bønn er vennskap med Jesus

”Bønn er intet annet enn det å omgåes i vennskap og tale ofte og lenge med den som vi vet elsker oss” (l 8.5) Men Teresa har aldri et endimensjonalt øye på bønnen. I boken ”Fullkommenhetens vei” (finnes på svensk, ikke på norsk) skriver hun følgende:

”Før jeg taler om det indre livet, det vil si om bønnen, må jeg si Dem visse ting som er nødvendig for alle dem som trakter etter å vandre bønnens vei… uten dem er det umulig å være virkelig kontemplativ. Det første er kjærligheten til hverandre, det andre er frigjortheten fra alt det skapte, og det siste er den sanne ydmykheten” (4,3-4).

Wilfrid Stinissen tilføyer: ”Alt henviser til bønnen. Hvis disse tingene er så viktige, så er det fordi at uten dem kan du ikke be.” (Göm dig ved bekken Kerit)

Vennskap med mennesker og med Kirken

Med andre ord: Indre bønn og vennskapet med Kristus er ikke en aktivitet som trekker oss vekk fra vennskap mellom mennesker eller fra Kirken. Den forutsetter det, og disse to aspektene; hvordan vi lever med våre medmennesker og bønnen, befrukter hverandre gjensidig.

Alt som skjer i våre sosiale relasjoner, godt som vanskelig, kan by på mulighet for omvendelse og utvikling. Fordi vi ikke klarer dette alene, har Jesus gitt oss den mest trofaste av alle venner, Kirken vår Mor, til å gi oss det vi trenger av hjelp på veien. Denne kontinuerlige og aktive prosessen fra vår side - i tett kontakt med våre medmennesker og Kirken og dens Sakramenter - kan gjøre oss i stand til å være stadig mer mottagelig for fylden av Guds gaver i bønnen, som igjen ikke har noe annet som mål enn foreningen mellom Kristus og hans venner i det Himmelske måltid, som vi her på jorden får en forsmak av i Eukaristien.

Eukaristien er altså sentrum for all vår lengsel, bønn og aktivitet, fordi den er det nærmeste vi kommer himmelen her på jorden og den peker på vår endelige destinasjon: ansikt til ansikt i Himmelen.

Søk vennskap med andre som også ber

Menneskelig vennskap er så viktig at Sta Teresa i ”Boken om mitt liv”, faktisk behandler dette i kapittelet før hun snakker om bønnens natur. Hun sier: ”Derfor vil jeg gjerne råde dem som holder bønn, og særlig i begynnelsen å søke vennskap og omgang med andre som også ber. Om det så bare er for å hjelpe hverandre i bønnen, er dette uhyre viktig, så meget mer som man kan høste mange andre gevinster”. (L 7.20)

Slik finner du venner som ber

Men hvordan finner vi slike venner som kan hjelpe oss? En god ide er å søke steder der noen ber, for eksempel klostre og kirker. Forfattere av åndelige bøker, kan gjennom sine ord også være ”venner”, selv om vi ikke kan ha kontakt med dem. Selv har jeg i mange år hatt ”et ordløst vennskap” med de trofaste vietnamesiske pensjonistene i menigheten, som uansett hvilken dag jeg går i kirken, sitter trofast i benkene i ydmyk takk og bønn til Gud. Vi kan ikke snakke så mye sammen, men bare ved å være i deres nærhet, ta imot gleden i et smil, et håndtrykk under messens fredshilsen, lærer jeg mer enn ord kan formidle.

Ta kontakt med et kloster

Siden kan man ha behov for ord og samtaler. Da er det kanskje tid for å ta kontakt med et kloster og finne ut om det er mulig å reise på en personlig retrett (eller retreat som det kalles på protestantisk norsk, red. anm.). Min erfaring med personlig retrett og veiledning er med Karmelittklosteret i Tromsø. Der kan man få tildelt en nonne man kan snakke med under oppholdet, men det finnes flere andre klostre i Norge, og jeg vil anta at de fleste tilbyr losji og samtaler med søkende sjeler.
Du kan finne litt mer ut om hvor det er klostre her på Den katolske kirkes hjemmeside. Ta en telefon til et kloster og hør hva som er mulig hos akkurat dem.

Til neste gang:

• Hvor må jeg rydde i mitt liv?
• Er jeg fri til å la unødvendige materielle hensyn bero?
• Er jeg fri til å sette andre foran meg selv?
• Er jeg fri til å være ydmyk når andre overser meg, irettesetter meg eller tar æren for noe jeg gjorde?

Tidligere deler av serien finner du her:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god 
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte