Eskil Skjeldals minnetale over fr. Arnfinn Haram

"Jeg tror ikke du egentlig kunne tenke deg en større lykke enn å dø på tur i naturen, egentlig det å dø i det hele tatt, og å endelig få møte Gud ansikt til ansikt" sa Eskil Skjeldal i minnetalen. Skjeldal (bak til høyre) var én av de seks som bar kisten.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 - For meg var han på grensen til det de russisk ortodokse kaller en starets, en veileder med en dyp visdom. Når Arnfinn ga råd, stod han med en fot i himmelen, sa Eskil Skjeldal i minnetalen over sin venn fr. Arnfinn Andreas Haram OP. Les hele talen her.

Minnetale holdt på minnesamværet på Katarinahjemmet, 19. juni 2012. Publisert i samarbeid med Eskil Skjeldal.

Kjære Nancy, Liv og Øystein. Kjære alle dominikanere og dominikanerinner. Kjære alle venner av Arnfinn.

Eskil Skjeldal

Arnfinn var temperert i en utfordrende teologisk grunnstemning. Dermed er det å bare holde et minneord om ham, en vanskelig øvelse. Arnfinn levde hver dag som om han skulle stå foran Dommeren neste natt. Det er klart at en slik person, en slik asket, er utfordrende. Jeg ønsker jo på ingen måte å ramme ham inn; ingen tale kan noensinne omfatte et annet menneske fullt og helt. Og vanligvis kan man skille personen og yrket, og snakke om selve personen i et minneord. Det går ikke denne gangen. Dominikanerpresten og Arnfinn gikk i ett. Mange ganger har jeg forsøkt å si til ham hvor mye han betydde for oss alle, og meg personlig. Men hver gang sa han bare at jeg skulle spare det til minnetalen. Så her kommer den.

På veggen over skrivebordet mitt hjemme henger et fotografi av Arnfinn. Han er i dominikanerdrakta, på stranda i full storm. Da jeg skulle ramme det inn fikk jeg et problem, for det er ikke lett å ramme inn Arnfinn. Han går på stranda, havet strekker seg ut bak ham, elementene er i full utfoldelse. Men Arnfinn står oppreist. Horisonten bak ham er åpen. Det er intet land i sikte, bare uendelig hav og himmel. Slik minnes jeg Arnfinn. Han stod i stormen. Han var umulig å ramme inn.

Arnfinn Haram og havet.
Foto: katolsk.no

Semper major

Arnfinn transcenderte de fleste dennesidige kategorier, han var alltid mer enn min venn, mer enn skribenten, den intellektuelle, mer enn poeten. Flere ganger tenkte jeg at han var Guds egen eiendom, ingen andres, og mange ganger har jeg følt at hans forpliktelser lå langt utenfor tid og rom. Han var først og fremst prest, med hele det åket dette medfører. Dette var svært vanskelig for ham, men aldri umulig. Arnfinn virket for Kristi gjerning på jorda. Han hadde evighetens perspektiv på alt, han søkte Guds mening i alt. Mange ganger følte jeg at jeg bare hadde han til låns.

Hans kritiske sans var optimert gjennom mye lesning, mer tenkning, og ennå mer skriving. Arnfinn var voldsomt meningsorientert. Under hans drivkraft lå farens kompromissløse idealisme - Kåre på kunstens vegne, Arnfinn på evangeliets vegne. Jeg opplevde at han levde så nær Gud, at hans ord og råd ble et konstant evangelium for meg. Som dominikaner betraktet han klosterbroderens bønn rettelig som en lovprisning av Gud. 

Han betraktet den moderne kulturen han levde i som en ørken. Den var waste land. Han hadde ingenting annet enn forakt til overs for de moderne strukturene, og betraktet opplysningstiden som et stort Babels tårn. Men menneskene satte han høyt. I kulturen han levde i var Arnfinn veldig tydelig på de oasene som fantes. Det var bønnen, messen og Guds ord. 

Jeg har en stor respekt for de valgene han gjennomførte til ytterste konsekvens. Han ville aldri gi inntrykk av at han var en klosterbror som på den ene siden prekte mot den moderne tomheten, og på den andre siden selv nøt godt av den. Å få med Arnfinn på Theatercafeen var dermed umulig. Derfor trivdes han kanskje best på brune puber, som var litt halvtolv, gjerne med et klientell som resten av Norge så ned på. Slik var han, han levde som han prekte. Utallige ganger har jeg sett hvordan han brøt opp fra sammenkomster eller samtaler, fordi han måtte hjem til klosteret for å be for noen. Jeg skal ikke si noe om alle episodene der jeg så klosterbroderen Arnfinn i aksjon i hverdagen. Men jeg har sett mer enn nok til å forstå meget godt hvor lista ligger. Arnfinn levde så til de grader ut normen for et kristenmenneskes liv at jeg egentlig ikke trenger hans råd lenger. Jeg vet hva han mente.

Rådgiveren

For meg var han på grensen til det de russisk ortodokse kaller en starets, en veileder med en dyp visdom. Når Arnfinn ga råd, stod han med en fot i himmelen. Hans råd var enormt utfordrende. Og jo mer utfordrende de var, jo mer hørte jeg at de var korrekte. Dette skilte ham fra konsulenten. 

De fleste av oss kan gi råd, men Arnfinn hadde en egen evne til å forløse noe i deg, i det han gav rådet. Slik kastet rådene hans av seg mer enn tanker, de ble til en indre overbevisning som endte som en ytre handling.

Presten

Han var prest i alt han foretok seg. Han identifiserte seg sterkt med Kirken. Så sterkt at hver gang noen kritiserte Kirken urettmessig, så tok han seg voldsomt nær av det. Hver gang en av avisene han skrev for kom med usaklig kritikk, var Arnfinn helt ute av seg: Han tok det som et angrep på Kirken, og dermed også på hele hans virke, som prest, skribent, klosterbror, ja, som katolikk. 

De siste ukene var Arnfinn tydelig på at han var kommet til et veiskille. Han kunne etterhvert tillate seg å regne med samfunnets nye åpenhet mot religionene. Men hver gang en av avisene han skrev i kom med et angrep mot Kirken, ble han voldsomt skuffet. Han mente de ikke kunne regne med å ha ham i stallen for enhver pris. En avis som signaliserte et konstruktivt grep med å la ham skrive der, kunne ikke sende doble signaler, og samtidig undergrave det som den aktuelle spalten skulle bygge opp. Dette var Arnfinn, hel ved. Det stod intet mindre enn alt på spill for ham. Det handlet om Kirken som bærer av det evangeliske budskapet. Dette handlet om troskapen i hans løfter til Gud. Alt dette viste meg hans enorme lojalitet og troskap mot Kirken. Slik tolker jeg også hans katolske navn. Han var Arnfinn Andreas, broren til Peter, den første paven. Jeg tror at Arnfinn valgte dette for å vise den nærheten han følte til enhver pave. Nærmere kunne han ikke komme, paven var hans bror, i troen.

Hans store presteideal var landsbypresten i Bernanos roman ”Underet i de tomme hender.” Denne boken ble han aldri ferdig med å snakke om, et av de beste essayene han har skrevet er om denne romanen. Arnfinn ble sterkt utfordret av landsbypresten. Søken etter åndelig fullkommenhet måtte kombineres med det å elske seg selv. Når romanens hovedfigur, presten, ligger kreftsyk, sier han: ”Det er lettere enn man tror å hate seg selv. Men hvis alt hovmodet var dødt i oss, måtte nåden over all nåde være å elske seg selv ydmykt, som et hvilket som helst av Jesu Kristi lidende lemmer.” 

Arnfinn kommenterte ofte at dette var forskjellen på Brand (Ibsen) og det kristne kallet til et ekte liv. Det at man skal ha barmhjertighet med andre, og ikke minst seg selv. Men det å være barmhjertig med seg selv, var han dårlig til. Han hadde store vansker for å godta det han selv mente var svakheten i seg selv. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å justere hans egne dommer over seg selv. Han hadde ofte sterke glimt av Guds nåde. Han hadde et solid forhold til Dominikus-statuen ute i gangen i klosteret. Arnfinn kunne fortelle at både den og Gud ofte forstod ham.

Kondolanseprotokollen i p. Arnfinn Harams minnesamvær.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den ambisiøse

Selv om han søkte ydmykhetens vei, var han samtidig noe av det mest ambisiøse man kan tenke seg. Han nøyde seg ikke med noe annet enn vanvittig høye idealer for sitt virke som dominikaner. Bare det beste var godt nok, for Norge skulle få banket inn evangeliet. Å senke idealene var det samme som å resignere. Arnfinn hadde en usvikelig tro på menneskets muligheter. Han hadde en stor tro på samarbeidet mellom mennesket og Gud når det gjaldt hva man kunne får utrettet av sanne og gode ting. Som offentlig aktiv dominikaner var skriftstedet fra Ef 6, 10-20 hans etos:

”Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.  Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige.”

Dette var ambisjonsnivået hans, intet mindre enn Paulus egne ambisjoner på vegne av Guds kraft. Det var dette han levde etter. Kampen ble ført mot makter og myndigheter. Det var ikke en kamp mot kjøtt og blod, han var altfor glad i menneskene til det. Selv var han tydelig på hvor dette stammet fra personlig sett, det var Kåres kompromissløse holdninger til kunsten som satt i ham. Viljen til å følge idealet helt ut, til det ytterste, dette å søke det maksimalt perfekte og optimale i alle ting.

Mennesket

Arnfinn snakket alltid om å slippe alt, bli eremitt og bare be. Men han vurderte det alltid dithen at dette ikke var en farbar vei. Han ville være dominikaner, dette var sterkt rotfestet i ham. Mange mente nok at han burde ta det mer med ro, at han hadde så mye på agendaen. Men da sa han bare, ”de vet ikke hvor mye jeg faktisk er alene med meg selv, og hvor mye tid jeg har. ”

De siste fire dagene av hans liv så jeg en veldig fred. Men samtidig hadde han en klar bevissthet om at han var sliten. Han ønsket å bare være Arnfinn. I disse dagene snakket vi mye om hans liv, hans kall, og om den sterke ambivalensen hans. Han var på den ene siden fornøyd med hvor mye han hadde fått til, men samtidig var han aldri fornøyd. 

Jeg skjønner nå i ettertid at han kanskje forstod at han var ved veis ende. Det han egentlig gjorde i de siste fire dagene var å gjøre opp status. Han gikk gjennom forholdet sitt til Gud, til brødrene, til alle vennene og til familien. Dette gjorde han ganske systematisk. Han følte en fred. Men samtidig var det en uro i ham, noe ubestemmelig som han ikke forstod, når det gjaldt fremtiden. Han sa gjentatte ganger de siste månedene, og senest den siste kvelden han levde, at han ikke så veien videre. 

Jeg var litt streng med ham og sa til ham at han måtte sørge for at han la inn noen hvileskjær i kalenderen sin. Han hadde mange gode venner som ville låne ham hytter og hus både her og der, og jeg sa at han måtte sette av minst to slike opphold til høsten, der han bare kunne være Arnfinn. Dette var han enig i. Han gledet seg enormt til å komme hjem til Sunnmøre og Nancy nå i juli, og snakket mye om dette forrige lørdag kveld. Sunnmøre var for ham himmelriket på jord. Der oppe i fjella, og hjemme hos mor, hvilte han, der hentet han ny kraft. Han var veldig stolt av Nancy, og at hun var så sprek. Han gledet seg stort over at hun hadde fått fornyet førerkortet enda en gang.

Fremtiden

Vi hører nå mange si, hvem skal snakke nå, hvem skal representere det kristne budskapet i offentligheten når Arnfinn er død? Jeg er overhodet ikke bekymret for dette. Arnfinn har sådd uendelig mye overalt. Nå er det tid for å omsette alt det han var for oss alle, til et konkret trosforsvar. Ansvaret påhviler alle som føler på det. Tiden er inne, for oss alle, for å stå på, slik Arnfinn stod på. Tiden er kommet for å forkynne at mennesket må vende om, og tro på evangeliet.

A-dieu

Kjære Arnfinn, ditt legeme orket ikke mer, men Corpus Christi tok over, akkurat slik du ba om i din preken på din siste dag. Denne søndagen bar du Herren gjennom St. Dominikus. Jeg kan ikke tenke meg en mer verdig avslutning på ditt liv. Mellom festen for Corpus Christi og Kristi hjertefest gikk du over grensa. Ditt hjerte banker ikke mer for oss, men Jesu hjerte har nå kanskje tatt over for oss alle. Jeg tror at Gud bare måtte rykke deg opp, nærmest med ildvogn. Dere skjønte nok begge at en Haram på et eldrehjem, uten evne til å snakke eller skrive, ikke var et veldig godt alternativ. Men det hadde gått fint det også, med Guds hjelp. 

Kanskje trengte Gud deg som forbeder på et høyere nivå? Jeg tror ikke du egentlig kunne tenke deg en større lykke enn å dø på tur i naturen, egentlig det å dø i det hele tatt, og å endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Som broder Joseph sa det: ”Arnfinn feirer nå sin død, og han ber for oss alle.” Dette er det kristne håpet, dette er den katolske troen.

For meg var du en klippe, en venn uten svik. Jeg skulle ønske jeg kunne vært det samme for deg. Jeg må bare gi ære til Gud for at han satte et slikt menneske som deg ned på jorden, i den tiden da jeg også levde. Jeg må bare lovprise Gud for at jeg fikk kjenne deg. Og så må jeg, med stor sorg, enda mer savn og uendelig mye motstand, motvillig respektere at Gud og du hadde andre planer enn det jeg så for meg.

Hvil i fred, kjære venn. Eskil

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med fr. Arnfinn Harams venn Eskil Skjeldal, doktorgradsstipendiat ved Menighetsfakultetet. Minneordet er tidligere kun publisert på fransk, i Dominikanernes tidsskrift.

LES OGSÅ: 

• Mitt minneord om fr. Arnfinn kan du lese her på bloggen.
  
• Du kan lese Biskop Bernt Eidsvigs preken ved fr. Arnfinn Harams rekviemmesse på katolsk.no.
  
• Du kan også lese hele fr. Arnfinn Harams siste preken på www.katolsk.no.
  
• Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Få den med deg! Hans siste innlegg på bloggen har mange hilsener og kommentarer.