Ettertanke | Det tørste hjertet

«Den som tørster, skal komme til meg og drikke!» (Jesus i Joh 7,37)
Foto: Laura Ferreira

 

Det finnes en tørst som er så dyp at ingen ting i denne verden kan slukke den. 

Likevel bygges det templer i Norge med navn som gir forhåpninger om tørstelindring. Her i Bergen heter kjøpesentrene våre for eksempel Kilden, Oasen, Arken og Lagunen, og mange er de tørstende som søker dit fordi de kjenner det er ”noe” de mangler. Problemet er at Oasen og Kilden etterlater menneskene tommere, fattigere og enda tørstere etter ”mer”.

Hvis kjøpesentrene hadde kunnet stagge tørsten ville vi vært utørste for lenge siden. Men vi har kjøpt alt som er å kjøpe, og likevel er vi tørste og urolige.

 ”For du, Herre, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg,” forklarer den hellige Augustin (354-430), en mann som selv hadde opplevd hvordan det var å gå fra tomhet og tvil til tro, klarhet og fred. (Men likevel bevarte han en underlig, hellig uro - for så lenge vi lever her på jorden holder uroen aldri opp med å dra oss inn i Gud.)

Menneskets dypeste lengsel er fellesskap med Gud, derfor er det bare Gud som kan gi oss det vi tørster etter. «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» roper Jesus (Joh 7,37–38).

Eller som han sier det til kvinnen ved brønnen: «Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» (Joh 4,14)

Salige er de som tørster, for de skal få Den Hellige Ånd.

Noe bearbeidet versjon av ettertanken som stod på trykk i Vårt Land 28. april 2009.