Google Analytics

16 november 2021

Tale| All Guds gjerning er god

Ragnhild Aadland, 1976.
Foto: Hermund Aadland

Lurer du ikke så mye på om Gud finnes, men sliter med å stole på Gud? Da er denne talen til deg. Denne talen handler om store ting som det onde, det gode, hvem Gud er og hva det betyr å elske. Hvor er Gud når du har det vondt?


Det er en tale som forhåpentligvis gjør det litt lettere å tro på Gud og stole på ham, uansett hvordan du har det.


Denne talen holdt jeg under Kvinnenes internasjonale bønnedag, 2. mars 2018Det tverrkirkelige bønnemøtet ble holdt i pinsemenigheten Arken i Horten. Temaet for den verdensvide, økumeniske bønnedagen, var "All Guds gjerning er god". Jeg husker ikke hvorfor denne bloggposten ikke ble publisert den gang, men jeg dumpet iallfall over den som utkast nå, fordi jeg sitter og skriver på denne ukens andakter til Vårt Land. Jeg håper at du kan høre stemmen min, selv om du ikke kan høre den fysisk. Men først og fremst håper jeg at Den Hellige Ånd kan bruke denne talen til noe godt i ditt liv. At den blir til liv for deg. At den blir til velsignelse for deg. Og nå, over til selve talen:


«All Guds gjerning er god», har du smakt på temaet? Hva kjente du da? Dette er et tema som er så dypt og så bredt at vi kunne hatt en hel møteuke om det.

Men det er også et tema som fort kan bli platt, tomt og kjedelig. Det kan lett fylles med svada og papp som holder i gode og lykkelige dager, men papp tåler som kjent ikke at det regner.

Når du skal holde en andakt er det alltid en fristelse å velge letteste utvei, og her finnes det mange av dem. Jeg har prøvd å unngå dem og heller gå i en dypere retning. En som ikke viker unna det vanskelige i livet. Hvis du vil ha virkelig næring til å overleve på som kristen i både gode og onder dager kan du nemlig ikke holde deg på overflaten. Du må ned, du må få røttene dine ned dit næringen er.

«All Guds gjerning er god». Jeg tror mange av oss tror at vi tror det. Men hvis vi virkelig hadde trodd det, ville samtlige her inne ha vært helgener allerede. 


For her ligger selve syndefallets rot begravd i dypet, i at menneskene begynte å mistro Gud, tvile på hans godhet, at han ville oss godt. Vi begynte å tro at han ikke er så god at vi kan stole på ham og de klare beskjedene han gir. Han vil oss egentlig ikke bare godt. Vil han vel?

Mange av de jeg møter sliter ikke først og fremst med intellektuell tvil. De sliter mer med det jeg vil kalle «relasjonell tvil». De lurer ikke så mye på om Gud finnes, men de sliter med å stole på Gud. Tør jeg å stole på Gud? Må man ikke være halvveis gal for å satse livet på Gud? Går livet egentlig bra da?

Den første bibelteksten som leses i alle katolske kirker over hele verden i dag, handler om Josef som blir kastet i brønnen av brødrene sine og solgt til slavehandlere. «så solgte de ham til ismaelittene for tyve sekel sølv; og de tok ham med seg til Egypt.» (1. Mos 37,28)

Det er her, i sånne situasjoner, at det begynner å bryte på dypt vann for oss. For hvor var den allmektige Gud da dette skjedde?

Det er da, i disse dagene, når alt faller fra hverandre, at vi trenger å holde fast ved dette: This is the one thing, the one thing that I know: At all Guds gjerning er god. Synden og det onde kommer ikke fra Gud. Aldri. Noe som er mot Guds vilje kan ikke være Guds vilje.


Det onde kommer fra den onde og fra mennesker som velger å bruke sin frie vilje feil.

Men Gud er allmektig, Gud har makt til å vende alt ondt til noe godt.

Det at brødrene syndet alvorlig mot Josef, det klarte Gud å forvandle til noe godt, for gjennom det sørget Gud for at hele Israelsfolket ble reddet fra hungersnød og sultedød mange år senere – etter at Josef hadde blitt Faraos høyre hånd.

Og her finner vi en av de viktigste nøklene jeg vet om i Bibelen, når Josef sier til brødrene sine – etter at han ikke har drept dem, men tvert imot har gitt dem mat:

«Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag.» (1. Mos 50,20


Gud tenkte det til det gode.

Hvordan kan jeg si at Gud har makt til å vende alt ondt til noe godt? 

Punkt 1: fordi han er allmektig. 

Og punkt 2 fordi han allerede har gjort det. 

Det verste som noen gang kunne skje har allerede skjedd: Gud ble menneske og vandret rundt her blant oss, i kjøtt og blod, med våre gener. Bare fordi han elsket oss. Bare fordi vi trengte at han kom og reddet oss.

Og vi, vi drepte ham. Vi slo ham i hjel. Og han, han lot oss få gjøre det. Han lot oss få drepe ham.

Deretter snudde han alt opp ned. Dette grusomste vi har gjort, ble til det vakreste Gud har gjort.




Gjennom påskens hellige triduum – de tre hellige dagene fra skjærtorsdag til påskenatt – snus menneskehetens historie på hodet. Alt som gikk galt rettes opp igjen.

I de hellige timene fra skjærtorsdag til påskemorgen snur Gud hver eneste lille ting på hodet, dag for dag, time for time:

  • Mesteren vasker disiplenes føtter.
  • Adams selviskhet viker for den andre Adams selvoppofrelse (Matt 20,26-27).
  • Gud dør for at menneskene skal få liv.
  • I Edens hage var det egoismen og ulydigheten som vant,
  • og livets tre ble til dødens tre.
  • Adam og Eva sa nei til Guds vilje i hagen – i Guds Paradis.
  • Den andre Adam, Jesus, sier ja til Guds vilje i hagen – i vår mørke hage, i Getsemane. 
  • Selv om det kostet. Blod. Angst. Ensomhet. Selve livet.
  • Og der, i Getsemane hage, seirer selvoppofrelsen og lydigheten til Faderens vilje.
  • Så forvandles korset fra dødens tre til livets tre. Alt er snudd på hodet. Eller kanskje bedre: Alt som var snudd på hodet står nå rett vei igjen.


Jesus hos søndagsskolen i pinsemenigheten Arken i Horten.

Derfor, på denne dagen da vi hører om Josef som blir solgt som slave av brødrene sine, passer det godt at kirkebønnen som bes i alle katolske kirker i hele verden i dag er denne:
Allmektige Gud,
du sendte din Sønn til verden,
han som ble slått i hjel av oss.
Fyll oss med kjærlighet og vilje til forsoning.
Ved Kristus, vår Herre. Amen.
Fyll oss med kjærlighet. Dette fantastiske og vanskelige ordet. Kjærlighet.

Det er en jeg har stor respekt for som heter Daniel Joachim Kleiven. Han skriver på bloggen sin:


«Men hva betyr det så å elske?

I vår hollywoodske tidsalder, høres det å elske ut som noe som har mye med følelser å gjøre. Men hvem av oss klarer å mane frem gode følelser for fremmede? Ja, selv for fiender? For folk vi egentlig har lyst til å hate?

Det hjelper å tenke litt gjennom hva det egentlig vil si å elske, og hva kjærlighet kan bety, i denne konteksten. Som alltid kan nok vår kjære Thomas Aquinas hjelpe oss.

Aquinas lærer oss at det å elske er et verb. Det å elske er å ville det gode for den andre.

Det å ville er noe vi gjør. Mer utdypende:

Ikke nok med det. Å elske er noe vi gjør for den andre. Handlingene våre har mål i vår neste. Vi elsker for den personens skyld – ikke for oss selv. […] Siden det å elske er å ville det gode for en annen, er det også en aktiv handling innenfor hva vi har kapasitet til.»


Kjærlighet materialisert i atomer: De nydelige tulipanene jeg fikk som takk for talen. 

Vi vet at Gud er kjærlighet. Det står rett ut i Bibelen: Johannes skriver «Gud er kjærlighet» i sitt brev. (1. Joh 4,8)

Vi vet at å elske er å ville den andre godt.

Og vi vet at Gud er kjærlighet.

Derfor vet vi at Gud vil bare godt. 

Gud vil deg bare godt.

Derfor vet vi at all Guds gjerning er god.

Men så må vi bevege oss ut på dypt vann igjen. For: hvis Gud er bare god og i tillegg allmektig, hvorfor skjer det onde ting og vonde ting da?


Et glimt fra møtet. Forsangerne.

Det er dette som kalles lidelsens problem, og som jeg ikke er i stand til å løse i løpet av tre enkle setninger her. Jeg vet ikke en gang om jeg er i stand til å løse det i løpet av et helt liv, for dette henger sammen med det store mysteriet som heter menneskets frie vilje, det som er forutsetningen for sann kjærlighet men som samtidig åpner opp for den største ondskap.

Men jeg har likevel en løsning i to setninger, og den går ut på:

1. Å ikke slippe taket, bare holde fast ved Gud uansett hva som skjer.

Og 2. Å alltid være ærlig og sann. For Jesus er sannheten, og når jeg lever i sannheten lever jeg i ham.

LIDELSE: Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse. 
Foto: Utsnitt av krusifikset i San Domenico-basilikaen i Arezzo, Toscana

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet. Han sa:

«Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!» ropte pastoren.

«Og når jeg, som er en så elendig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk god far vil si det samme?»

«Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham,» sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. Er det ikke fantastisk? «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.» står det i Salmenes bok (Sal 142,2-3)

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett.

I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med den hellige Gud som blir vred over all ondskap, død og lidelse. Han tåler det ikke. Men han tåler dine klager hvis du bare retter dem mot ham.

Så gi Gud ære: Vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang. Og hvis du ikke finner ord selv, finn ordene dine i Guds Ord, i Salmenes bok:
«Fra dypet roper jeg til deg, Herre.
Herre, hør min røst!
Vend øret til og lytt når jeg trygler og ber.
Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen,
vaktmenn etter morgenen.» (Salme 130)

Det er ingen vits i å holde andakter hvis ikke de holder i møte med livet. Derfor holder jeg alltid pusten når jeg leser om igjen andakter jeg har skrevet noen år tidligere: «Holder dette? Nå?»

En andakt som jeg har skrevet, den heter «Når du har det vondt». Det er et klassisk eksempel på en slik tekst. Det har seg nemlig slik at for tre år siden begynte det å brenne hjemme hos oss, inkludert at jeg begynte å brenne, nærmere bestemt den høyre hånden, som bare fikk andregradsforbrenning, og det høyre beinet som fikk alvorlig tredjegradsforbrenning. Jeg måtte gjennom 32 døgn og tre operasjonsrunder på brannskadeavdelingen før jeg var ferdig.


Faksimile: nrk.no, 15.12.2014

Brannskadepasienter er blant de pasientene på et sykehus som har aller sterkest smerter. Vi får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir likevel ikke borte. Det daglige sårstellet om morgenen er så smertefullt at jeg ikke kan være våken. Jeg må legges i en lett narkose under hvert sårstell, og er ikke skikkelig våken igjen før i 17-tiden på ettermiddagen.

Og der inne på sykehuset er det altså at jeg leser om igjen en andakt jeg har skrevet tidligere: «Når du har det vondt». Kunne den bestå ildprøven inne på brannskadeavsnittet? Jeg holdt pusten. Leste. Og pustet lettet ut: Ja. Det her kan jeg stå inne for – av hele mitt hjerte og med hele min tredjegradsforbrenning. Jesus holder. Det har jeg lært. The hard way.

Jeg vil dele denne lille andakten med dere her nå:
Når du har det vondt

På avstand fra lidelsen har man ofte et distansert, analytisk forhold til lidelsens problem: «Hvorfor er det lidelse i verden og hvor kommer det onde fra?»

Men når du plutselig er midt oppe i det selv, når det er du som har det vondt, blir spørsmålet heller: Hvor er Gud nå? Hvor er Gud når jeg har det vondt?

Menneskene vi møter i Bibelen stiller det spørsmålet. Har Gud snudd ryggen til oss? Har han sovnet? Hva gjør han på egentlig? Er du her, Gud? «Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?» (Sal 44, 24).

Salmenes bok i Bibelen er en skattkiste for den som har det vondt: «Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.» (Sal 38, 9) Min favoritt er salme 130: «Fra dypet roper jeg til deg, Herre.» Les hele.

Kristendommen har noe mer å komme med enn mumling om at Gud «er klar over» at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet. Det er noe annet enn folk som påstår at de «vet akkurat hvordan du har det». Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.

«I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)

Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der.
Derfor kan troen din holde i møte med lidelsen. Ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi Han holder – han som er under oss, og som holder selv om alt annet ryker. Og han holder helt inn i Himmelen.
«Men det er deg, Herre, jeg venter på. Du vil svare meg, Herre, min Gud.» (Sal 38,16)
Amen.»

Det var andakten med den praktiske tilnærmingen til lidelsens problem; om lidelsen når jeg har det vondt. Men jeg skal prøve å si litt mer om lidelsens problem, fordi så mye av vår tvil ligger og beveger seg i dette landskapet. Da må vi si noe om dette: Hvorfor lar Gud det skje onde ting?

Hvis vi skal kunne elske Gud må vi være frie til å elske. Det finnes ingen kjærlighet uten frihet. Vi må ha en fri vilje, ellers ville det ikke være kjærlighet. Problemet er at etter syndefallet er det slik at over alt hvor det finnes mennesker med fri vilje finnes det også ondskap.

Her var møtet, i pinsemenigheten Arkens lokaler i Horten. 

Hvis Gud skal gjøre slutt på ondskapen – som vi ber ham om – må han gjøre slutt på oss. Og det kommer han faktisk til å gjøre en dag – en dag som er nærmere nå enn den noen gang har vært.

Gud er god, derfor kommer han til å sette en grense for det onde. Den dagen er livet her på jorden slutt for oss alle. Det er den eneste måten Gud kan eliminere all ondskap.

Dette er Guds løfte: En gang skal alt bli godt. En gang skal hele Guds snuoperasjon bli fullt og helt sluttført.

Men hvorfor gjør ikke Gud sånn at alle ting blir godt ? Dette er selvsagt ikke et nytt spørsmål i 2018. Apostelen Peter skriver om dette i sitt andre brev:

«Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. […] etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2. Pet 3, 8ff)


"Vi tror på jordens forvandling." Forsangerne under bønnemøtet.

«Vi tror på jordens forvandling», sang vi nettopp. En dag skal alt bli sånn som det skal være. Men det er ikke sånn nå. Ikke ennå.

Derfor er det slik at Kirken og Kirkens store helter, helgenene, ikke er ukjent med motgang, prøvelser, lidelse, slit og smerte. Den hellige Teresa av Avila sa: «We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.»

De som går tettest på Kristus, Herrens lidende tjener, blir mest like ham – ofte også gjennom det de må bære. Ofte slipper de ikke så veldig mye mer unna enn Han som de følger og blir formet i bildet til.

«We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.» St. Teresa av Avila (1515-1582)

Kirkefaderen St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» ‎

Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot snakker de stadig vekk om at du må ta opp ditt kors, gå den smale veien og kjempe mot deg selv.

Når Jesus ber oss om å ta opp vårt kors, er det helt seriøst ment. Det er ikke lekekors eller liksomkors vi snakker om. Det er ordentlige kors og ordentlige prøvelser. Til gjengjeld får vi ordentlig trøst og hjelp underveis, ordentlig nåde hele tiden, et ekte håp, dyp glede underveis og en skikkelig seierspris til slutt.

Faksimile: BA

17. september 2009. Det er en helt vanlig morgen da lillesøsteren min Kristin på 18 år våkner opp og sykler til skolen for å få 6 i gym slik hun har i alle andre fag. Livet smiler til Kristin. Den dagen får jeg den verste telefonen jeg noen gang har fått. «Hei, det er pappa. Kristin har vært i en ulykke. Sykkelen skled på bybanesporet og hun har blitt overkjørt av en buss. Vi er på intensiven nå. Hun har en alvorlig hodeskade og er i koma.» «Kommer hun til å overleve?» «Vi vet ikke.» «Jeg kommer med en gang.»

Den morgenen fikk den gamle forbederen Marta Aga et ord fra Herren til oss, fra Jobs bok 37,14: «Stå stille og gi akt på Herrens under.» Det ordet bar oss i dagene og månedene som kom. Gjennom alt fikk vi være i Guds fred, i en overnaturlig visshet om at Kristin var i Kristi hender.

Kristin hadde fått en hjerneskade i den alvorligste kategorien. Halvparten av de som har en så alvorlig skade dør av den. De som våkner, våkner ofte til vegetativt nivå. Og så skjer det. Kristin er fortsatt i komatilstand – vi snakker til henne, men hun svarer oss ikke. Så setter vi på en cd med Maria Solheim som synger «Jeg er i Herrens hender», og mens Kristin hører på dette – hun kan denne sangen utenat – så begynner hun å synge! Hun synger:
«Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.»
Det er den sterkeste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Og det var en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.

SORGEN OG GLEDEN: "Jeg er i Herrens hender" med Maria Solheim finner du på CD-en "Sorgen og gleden"  på Spotify (og sikkert mange andre strømmetjenester).

Etter tre uker i stadig stigende bevissthetsnivå kommer Kristin gradvis ut av koma. Det blir den sterkeste julen jeg har opplevd noen gang. Aldri, aldri har jeg sunget julesangene med dypere smerte og med dypere glede – glede, virkelig glede – enn den julen.

Stillere og dypere natt blir det ikke enn når alt annet er skrelt bort. Når alle disse tingene har blitt så uvesentlige som de faktisk er. Når alt er tatt bort og bare Gud står tilbake.

Du kommer aldri til å vite at Gud er alt du trenger før Gud er alt du har.

Kristen vekst har ofte best vekstvilkår når ting ikke går på skinner – når det blir mer åpenbart for deg at du og verden trenger en Frelser med stor F.

Hans Adolph Brorson, prest og salmeforfatter

I julesalmen «Mitt hjerte alltid vanker», som jeg hørte mye på den julen, skriver presten Brorson: «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?» Hvorfor valgte du denne elendigheten? Julen 2009 var det dette som fikk synke langt ned i meg: Tenk at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne elendigheten, i denne harde verden. Tusen takk, Jesus, for at du valgte å gå gjennom dette, all denne smerten, for vår skyld. Tusen takk for at du kom med lyset inn i vårt mørke, og med evig liv til vår død.

I januar, 3,5 måneder etter ulykken, er Kristin tilbake på skolen og holder et strålende foredrag om Golda Meir som hun har skrevet helt selv, uten hjelp av noen. Hun får 6. Nevrologen hennes på Nordås skjønner ingenting. Hun sier rett ut til Kristin og meg: «Jeg tror ikke på Gud, så jeg har ingen forklaring.»

Alt har ikke blitt bra, men hvis du møter Kristin i dag kommer ikke du til å merke det. Hun har fortsatt skader hun sliter med. Det har mange andre også. Det betyr ikke at Gud ikke er med. Det betyr at han er spesielt med. For Kraften fullendes i svakhet, står det i Bibelen (2. Kor 12,9)

Og som vi allerede har hørt Jesajas bok: I det høye og hellige bor Han, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Han vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, Han vil gi hjertet liv hos dem som er knust. (Jes 57,15)

ROPET: "Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham." Jean Vanier

Jeg er glad i en katolsk prest og forfatter som heter Jean Vanier. Han skriver i boken «Community and Growth» om hvordan lidelsen og smerten kan bli føde for troen vår og for den dypeste delen av vårt vesen – om hvordan lidelsen kan lede oss til kristen vekst.

Han skriver:
«På en mystisk måte kan vår lidelse og smerte bli til føde, likesom vår fattigdom og hjelpeløshet kan bli et sted hvor Gud bor.

Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham.

Det er et nærvær av Gud i lidelsen som kan gi næring til den dypeste delen av vårt vesen

Dette var det jeg opplevde på Haukeland. Det var to ting som bar meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 døgn på sykehuset. Det første var takknemlighet. Jeg har aldri før takket Gud så inderlig som jeg gjorde i de 32 dagene der. Jeg var så takknemlig for at det var jeg som lå der på sykehuset, og ikke lille Johannes på tre år, han som jeg var gått inn for å redde.

Det andre som bar meg, var Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. «Den lidende Kristus», han ble jeg godt kjent med på Haukeland.

Kirken bar meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ba for meg – de bar meg. Det var en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

Da soknepresten kom til meg med sykesalvingens sakrament var det som om Jesus selv kom på besøk. Det var så spesielt at jeg var faktisk sikker på at nå har jeg blitt helbredet. Det var så veldig, veldig spesielt.

Mor Theresa-søstrene kom med nattverden til meg fem ganger, inkludert 1. juledag. «We bring you Jesus,» sa de – og det gjorde de! Alltid kom de uventet, og alltid var det guddommelig timing – alltid når jeg trengte det aller mest. Det var helt fantastisk å bli båret av forbønn og Kirken og av sakramentene på den måten.

Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke min tro som bar meg. Det var Jesus, det var hans legeme Kirken, som bar meg.

Jeg fikk oppleve at også tårene er et bønnens språk, og at det er sant at Den Hellige Ånd går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord (Rom 8,26). Fortvilelsen og avmakten er også et språk. «Du vet, Gud. Kyrie eleison. Nå bare faller jeg ned i deg, Gud. Herre, forbarm deg over meg.»

For meg var dessuten brannskaden en sterk erfaring av et konsept som heter «stedfortredende lidelse» – som jeg bare har lært om i Den katolske kirke, som jeg var helt fremmed for som protestant. Det er sikkert ingen av dere som er protestanter hørt før, men jeg skal forsøke å forklare litt, fordi det var noe av det viktigste jeg opplevde.

Ifølge katolsk, kristen tro er det nemlig slik at all smerte som du forener med Jesu lidelse, blir virksom i verdens frelseshistorie her, i dag. Det å ofre opp sin lidelse for et formål, det er en bønn: En spesielt virksom bønn. Det er selve foreningen med den lidende Jesus, som gjør dette. Det er en trossannhet som jeg hentet mye styrke fra.

Det går an ofre opp lidelsen sin for hvem og hva som helst du ønsker å be for. Selv ofret jeg det opp for noe skikkelig motiverende: Norges omvendelse. 

Det er veldig enkelt. Når jeg kjenner smerten tar tak, sier jeg: «Kjære Jesus, for Norges omvendelse, for Norges omvendelse». Siden dere er gode protestanter ønsker dere selvsagt et bibelvers for dette, og det skal dere få. I Kolosserbrevet 1:24 skriver Paulus: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken.»

Verdens frelseshistorie er ikke over ennå, og alle har vi en rolle å spille i den historien. Det jeg opplevde på sykehuset, var at stedfortredende lidelse gjør like vondt – det er fortsatt smerte, den gjør like vondt som vanlig smerte – men den er mye lettere å bære fordi den er full av mening. Det finnes knapt noe mer meningsløst enn meningsløs smerte. Men ingen smerte er lenger meningsløs når den er forenet med Jesu lidelser. Jeg opplevde det som at all denne smerten som den onde hadde kastet over meg, kunne jeg simpelthen vende tilbake mot han – for Norges omvendelse – med full styrke.

Jeg fikk være fullt forenet med Jesus og delta i Kirkens arbeid fra sykesenga, i verdens frelseshistorie, på en helt spesiell og virksom måte.

UTEN FILTER: Et bein som faktisk kan brukes til noe. Bildet er tatt etter 2. operasjonsrunde, da jeg kunne være våken under sårstellet. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Jeg måtte bare si det. Fordi det var så viktig for meg. Så er det nytt for dere, så får dere tenke litt på det.

Disse to hendelsene, med brannen og med Kristins ulykke, er ikke det vanskeligste eller vondeste jeg har vært gjennom, men jeg tror det er nok til at jeg har fått gjennom poenget mitt:
At Gud er med gjennom alt,
at i de dype dalene kan du vokse i troen og bli kjent med Gud på en helt ny måte, en måte du ikke kan når livet er lett og du er mett
og at det eneste som gir mening i dette livet er å holde fast ved at uansett hva som skjer meg kan jeg være sikker på at all Guds gjerning er god, og at jeg er i Herrens hånd. Og det er det beste stedet jeg kan være.

Sunn kristen lære kan være tøff og gir deg ikke løfter om at du skal oppleve Himmelen på fulltid før du er der, men den gir full MENING til livet her, og aller viktigst: den er SANN. Den stemmer med både livet, Bibelen og den apostoliske, overleverte troen.

Det kommer, det kommer, alt det du drømmer om, håper på og lengter etter. Ikke mist motet. Bare hold ut og hold deg nær Jesus, hele tiden. Seiersprisen der framme er herlig og den er uendelig stor.

Akkurat nå er vi inne i den hellige fastetiden, forberedelsestiden før påske. I år vil jeg gå inn i påskens hellige dager med noen ord fra pater Ole Martin Stamnestrø, som holdt en preken på skjærtorsdag der han sa:

«Jesus er virkelig til stede her og nå, og det er her og nå vi kalles til å følge Ham, til å vende om og gå sammen med Ham i de neste timene og dagene. Når vi vender om og følger Ham, da er kraften fra frelsesverket virksom. Da skaper Han nok engang liv der det var dødt.

Timen er kommet. Herren kaller. La oss bryte opp og følge Ham.»

Bare den som stoler på Jesus, bare den som stoler på at alt Gud gjør er godt, tør å gi seg helt hen til Gud. Men det er dit han som er kjærlighet ønsker å få oss: I den overgivelsen til ham. I den fulle og hele overgivelsen til ham.

Kjærlighet er å gi seg selv til den andre. Det tør jeg bare å gjøre hvis jeg vet at den andre vil meg godt. Hvis jeg vet at Gud vil meg godt. Hvis jeg vet at han elsker meg. Jeg har ikke sjanse til å gi meg hen til Gud hvis jeg ikke tror at han vil meg bare godt.

Dette er min tro: «Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer,» og det er ingen andre steder jeg vil være enn nettopp der. Fordi: All Guds gjerning er god.

Og når jeg vet denne ene tingen – at Gud er bare god og at alt Gud gjør er godt – da tør jeg å be med Ignatius av Loyolas overgivelsesbønn. Det er en bønn som kom til meg da jeg var i kirken Il Gesu i Roma. Det var som om 500 år bare forsvant, og så traff ordene fra Ignatius meg. Kanskje vil de også være din bønn:

«Herre, motta all min frihet,
min erindring, min forstand
og hele min vilje:
alt hva jeg eier og har.

Du har gitt meg det;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.

Alt er ditt,
bruk det helt etter din vilje.

Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,
det er nok for meg.»

(En bønn av Ignatius av Loyola, 1491-1556)

Amen.

—————————————–
Her slutter talen.

St. Ignatius av Loyola (1491-1556)

Bonusbønn (som ikke ble brukt i talen)

En bønn av Ignatius av Loyola, 1491-1556:


O Christ Jesus,
when all is darkness,
and we feel our weakness and helplessness,
give us the sense of Your presence,
Your love and Your strength.
Help us to have perfect trust
in Your protecting love
and strengthening power,
so that nothing may frighten or worry us,
for, living close to You,
we shall see Your hand,
Your purpose, Your will through all things.
Amen.

Å Kristus Jesus,
når alt er mørke,
og vi er svake og hjelpeløse,
la oss erfare ditt nærvær,
din kjærlighet og din styrke.
Hjelp oss å ha fullkommen tillit
til din beskyttende kjærlighet
og styrkende kraft,
slik at ingenting kan skremme eller bekymre oss,
for, ved å leve nær deg
skal vi se din hånd
din mening, din vilje gjennom alle ting.
Amen.
(Min oversettelse)


Ragnhild Aadland, 1976.
"Alt starter et sted. En fødestue. En dato. Og så kommer alt dette andre. Alle seiere. Og nederlag. Alle valg vi gjør uten å vite hvor de fører oss. Hvem ble vi egentlig? Hvor tok vi veien?" (Sitat fra NRKs programserie Datoen)

Foto: Hermund Aadland


Mine første sko.
"Du til di grein meg sette
alt i min fyrste vår,
med livsens dogg meg vætte,
gav sol og signa år.
Du vil og vokster gjeva
alt til min siste slutt:
lat meg i deg få leva,
i deg få anda ut!
"
DET er min bønn.

4. vers av "Med Jesus vil eg fara".
Les hele salmen her.
Hør Nidarosdomens guttekor synge hele salmen her på Spotify


Les også:

  • Ettertanke | Korsmystikken
  • Ettertanke: Hold ut, hold ut: "Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.»"
  • Ettertanke: Den salige Mor Theresa av den dunkle natten: "I 1961 får hun hjelp til å forstå meningen med sin dunkle natt: I mørket får hun nemlig delta i Jesu lidelse, hun er forenet med Jesus i Getsemane og på korset, og dermed med alle som lever i mørke."
  • Ettertanke: En Gud som gråter: "Vi tror på en Gud som gråter. «Jesus gråt» (Joh 11,35) og Salmenes bok i Bibelen er full av klagesanger. Verken Bibelen eller livserfaringen gir oss forhåpninger om at vi skal slippe unna lidelsen. Men Guds ord om framtid, håp og nåde er kraftfulle ord. De går gjennom et landskap av lidelse, død og oppstandelse – de går til dit hvor det ikke skal være mer tårer, skrik eller smerte. «For det som før var, er borte.» (Åp 21,4)
  • Ettertanke: Når problemene er for store«Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har» (Corrie ten Boom)
  • Ettertanke: Din egen klagesang: "I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.»" (Sal 142,2-3)
  • Poetica: Sliten engel: Dette diktet av Guro Skottene er til deg som er sliten, og som trenger at engelen din ikke gir opp.
  • Ettertanke: Når du har det vondt

11 november 2021

Morgenandakt på MF om de helliges samfunn

MF-kapellet.
Foto: Marius Bergersen/MF

Hver eneste morgen klokken 10 er det andakt i kapellet her på MF vitenskapelig høyskole. I dag var det jeg som holdt andakten - om temaet de helliges samfunn.

Først leste jeg høyt denne bibelteksten fra Matteusevangeliet:

«De dødes oppstandelse

Samme dag kom noen saddukeere til ham; det er de som hevder at det ikke er noen oppstandelse. De la fram for ham et spørsmål: «Mester», sa de, «Moses har sagt: ‘Om en mann dør barnløs, skal hans bror gifte seg med enken for å holde brorens ætt oppe.’ Nå var det sju brødre hos oss. Den eldste giftet seg, men døde barnløs og etterlot sin kone til broren. På samme måte gikk det med den nest eldste og med den tredje, ja, med alle sju. Sist av dem alle døde kvinnen. Når de så står opp igjen, hvem av de sju skal da ha henne som kone? Alle har jo vært gift med henne.»

Men Jesus svarte dem: «Dere farer vill fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt. For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen. Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» Folkemengden som hørte dette, var full av undring over hans lære.» (Matt 22,23-33)


Her er selve andakten:

En gang misjonæren Annie Skau Berntsen fra Misjonskirken var i livsfare i Kina, ba hun inntrengende: «Herre, minn noen på å be for meg!» Da våknet 4 år gamle Wencke Olsson opp i Bergen. Hun løp inn til foreldrene sine, og sa: «Det er noe galt med tante Annie Skau. Hun er i stor fare.» Moren trodde hun fantaserte og sa hun kunne komme opp i senga, så kunne de be sammen. Men nei, Wencke forklarte at de måtte stå opp og be knelende, sammen, både hun og moren og faren. Så der stod de tre på kne på gulvet og ba for harde livet for Annies liv.

«Jeg har aldri hørt noen be slik som lille Wencke den morgenen», forteller moren. Fireåringen ropte ut, som om hun var i stor nød, og gjentok om og om igjen: «Herre Jesus, redd Annie!» 

Så stanset hun plutselig og sa: «Takk, kjære Jesus». Deretter sa hun: «Mamma og pappa, Jesus har hørt bønnene våre. Annie er ikke i fare lenger. Vi kan legge oss til å sove igjen.»

To år senere møtte familien Olsson på søster Annie, og spurte hva hun hadde opplevd på det klokkeslettet den dagen i Kina. Annie regnet om til kinesisk tidssone, og oppdaget at det var nøyaktig da hun hadde bedt Gud om å minne noen på å be for henne. Som ved et mirakel unnslapp hun livsfaren.

Hvordan kunne Wencke vite at Annie var i stor fare, og at hun måtte be for henne? Hvordan kunne hun vite at nå var Annie trygg igjen? Dette er en del av det store mysteriet som vi i trosbekjennelsen kaller «de helliges samfunn».

Det finnes en forbindelse mellom alle oss som tilhører Jesus. I dåpen går vi over fra døden til livet, og blir forenet med Jesus. Dermed er vi også forenet i ham, med hverandre.

Søster Annie hadde en bestemor – «en varm kristen» beskriver hun – som ble avgjørende for at Annie ble en kristen. Jesus er «mild og ydmyk av hjertet» (Matt 11,29) og de som stadig mer forenes med Jesus, blir mer og mer likedannet med ham. Utallige er de helliggjorte besteforeldrene som ikke har sine navn skrevet inn i noen offisielle helgenkalender, men som like fullt er helgener. Og utallige er de barnebarna som er bønnebarn, båret av besteforeldres forbønn.

Jeg tilhører Den katolske kirke, og vi tror at besteforeldre – og andre forbedere – fortsetter med å være forbedere også etter at de har gått bort. Det er bare en logisk konsekvens av troen på de dødes oppstandelse. Gud er jo ikke en Gud for døde, men for levende, sier Jesus i Matt 22,32. 
Det betyr; de døde er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus. Det er derfor vi har halve nattverdsringer i kirkene – fordi den andre halvdelen av ringen er i den seirende kirken, i himmelen.

Jeg synes det er trygt og godt å vite at min gode farfar og min gamle forbeder Marta Aga omslutter meg med sin forbønn nå, akkurat slik de gjorde før de døde. Det er ikke noe magisk eller rart ved det. Det er helt naturlig.

I Den katolske kirke lærer vi ikke at helgenene ligger døde i graven nå. De er sprell levende hos Jesus. Jesus sier jo i Matt 22,32: "Har dere ikke lest hva Gud har sagt dere om de dødes oppstandelse. "Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud." Han er ikke en Gud for døde, men for levende." Og bare tenk på Tabors fjell: Jesus står der på Forklarelsens fjell og snakker med Moses og Elias (Matt 17,3). De ligger ikke døde i graven. De er levende. De er der.

Helgenene - alle disse troende som har gått foran oss og som har nådd målet – de er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus. Allerede i dåpen går vi over fra døden til livet, og blir forenet med Jesus. Døden er overvunnet. Den er et tilbakelagt kapittel i mitt liv. «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1. Kor 15,55)

Døden er bare en overgang, der de troende blir helt forenet med Jesus – han som ber for oss, og som er vår fremste forbeder, i følge Heb 7,25. Når vi spør om de helliges forbønn, minner Jesus dem på å be for oss – enten de er i Bergen eller de er sammen med ham i himmelen  – uavhengig av tidssone og rom.

Her og nå er du omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden. Du er aldri alene den lange veien hjem. Det er vår tro. Det er Kirkens tro. Derfor synger vi halleluja!


«For alle helgner som til døden tro stod fast i kampen og har nådd sin ro, vær evig lovet, Krist, ditt navn og blod! Hallleluja, halleluja!»

«Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus» (Heb 12,1-2)

----------

Deretter sang vi salmen "For alle helgner" som står i både Den norske kirkes og Den katolske kirkes salmebøker.

Glimt fra MF-kapellet.
Foto: Marius Bergersen/MF

To andre MF-andakter

I løpet av dette året mitt på MF har jeg holdt også to andre andakter i MF-kapellet. Da har jeg tatt utgangspunkt i to andakter jeg tidligere har holdt i NRK Morgenandakten.

I den første andakten fortalte jeg om den gang søsteren min ble utsatt for en alvorlig trafikkulykke. "Gud bor på bunnen", kalte jeg den andakten, og du kan lese og lytte til den her.

I den andre andakten i MF-kapellet, fortalte jeg om den gang jeg ble så hardt brannskadet at jeg måtte ligge 32 døgn på sykehus, og hva det gjorde med troen min. "Båret av kirken", kalte jeg den andakten, og du kan lese og lytte til den her. Til denne andakten leste jeg salme 139 som tekstlesning, til musikk fra filmen Il Postino (denne lenken leder til en annen bloggpost der jeg forteller hvordan det gjøres, i tilfelle du også vil prøve). 

Til sist: Her på bloggen finner du også en annen andakt der jeg skriver om hvordan døden ikke kan skille oss som er forenet i Jesus. Den kan lese du her: 

07 november 2021

Er sjelen syk og foten matt, jeg vet hvor kraft kan vinnes

Vakkert. Lun og fredfull natt. Rett før døra lukkes for kvelden. Men framme i kirken står lysene og brenner.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg feiret dåpsdagen min med å gå til kveldsmesse og være den aller siste som gikk hjem. Slik har jeg aldri sett St. Olav domkirke før, men lunt og vakkert var det. 


Takk til Den norske kirke som gav meg del i dåpens nåde! 
Og takk til Den katolske kirke som stadig gir meg mer del i alt Gud har å gi.

I kveld var jeg den uheldige blandingen av stresset og sliten. Du vet, når du bare spinner innvendig av alt som skulle ha vært gjort, men du er så sliten  - av alt du allerede har gjort, og av alt som fortsatt gjenstår - at du ikke klarer noe? Den følelsen. 

Hva gjør du da? 
Da holder du hviledagen hellig. 
Da tar du på deg din egen oksygenmaske. 
Da går du i kveldsmessen, selv om det er i leggetiden til barna. 
Og du blir igjen i kirken lenge etterpå og ber, selv om det er i leggetiden til barna. 
Og du kommer hjem igjen som et bedre, mer fredfullt, mer oppladet menneske. 
Til to barn som allerede er i seng, og den tredje er nesten ferdig med kveldsmaten (og de to eldste er så store at de ikke en gang er med i leggeregnskapet lenger). 
Nåde over nåde.

Som det heter i salmen "Fast skal min dåpspakt evig stå":
Er sjelen syk og foten matt, jeg vet hvor kraft kan vinnes,
er alt omkring meg skummel natt, jeg vet hvor lyset finnes.
Et bluss på korsets dunkle vei har sannhets Kirke tent for meg.
Jeg aldri den vil svikte.

Klikk på bildet for å se notene i større format.

Fast skal min dåpspakt evig stå

Fast skal min dåpspakt evig stå, og Kirken vil jeg ære. 
Den er den grunn, jeg bygger på, jeg følge vil dens lære. 
Takk være Gud, som på min vei til sannhets Kirke førte meg! 
Jeg aldri den vil svikte.

Er sjelen syk og foten matt, jeg vet hvor kraft kan vinnes, 
er alt omkring meg skummel natt, jeg vet hvor lyset finnes. 
Et bluss på korsets dunkle vei har sannhets Kirke tent for meg. 
Jeg aldri den vil svikte.

Gudmennesket i kjød og blod forvisst er her til stede. 
I hostien min Frelser god jeg ydmykt tør tilbede. 
Så lyder Jesu egne ord, så lærer sannhets Kirke stor. 
Jeg aldri den vil svikte.

Min Jesus kjenner hjertets savn, husvaler ømt i nøden. 
Hans hjerte er en frelsers havn for hver som går i døden. 
Han selv fra jord på himmelvei ved sannhets Kirke fører meg. 
Jeg aldri den vil svikte.

Tekst: Katholsk Salmebog 1893
 Melodi: Johs. Bierbaum 1826


Dette var søndagens åttende messe i St. Olav. I tillegg kommer menighetens seks messer i St. Josef kapell rett over gaten, samt to messer lørdag kveld som også feirer søndagens messeliturgi. I alt feires det dermed 15 søndagsmesser i St. Olav menighet på alle helt vanlige søndager, som i dag.
I dag feiret Den norske kirke Allehelgensdag, men i Den katolske kirke feirer vi alltid allehelgensdag den 1. november, uavhengig av hvilken ukedag det er. Hos oss feires det messer hver eneste dag. 
 I løpet av en vanlig uke er det 38 messer i St Olav menighet: https://www.stolavmenighet.info/messe Det er en ufattelig rikdom og velsignelse.

Kveldsmesse, men når hostien løftes opp, er det soloppgang over verden.

Fullt, fullt av tente lys etter kveldsmessen.

Det er fint å feire dåpsdager! Her kan du lese to bloggposter om dåpsdagsfeiring for barn:
Som forfatteren Emma Ulrikke Weiglin Eriksen skriver det i sin fantastiske bok "De gyldne dagene": "Vår mor Kirken gir oss en skattkiste av muligheter til å feire det liturgiske året hjemme, akkurat der vi lever våre liv med brødsmuler og kosedyr, stryketøy og bekymringer. Rytmen og skjønnheten i kirkeåret gir oss en himmel over alt det daglige, og en tro å holde fast i."

En himmel over en helt vanlig søndag. Det var det jeg fikk i dag. En gylden dag. En helligdag.
Deo gratias!

28 oktober 2021

Ettertanke | Å be med Kirken | En bloggpost om tidebønnene

Klokka er 22.30 på den hellige øya Selja, og natten er lys som dagen den 7. juli 2021.
Fotografiet er tatt like før midnattsmessen i Sunniva-hulen, og er ikke behandlet på noen måte. Akkurat slik så det ut.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det var rett etter midnatt den 8. juli i år. Sommernatten var lys som dagen ute på den hellige øya Selja. Vi hadde nettopp feiret midnattsmesse i Sunniva-hulen. Nå vandret vi på pilegrimsstien hjem igjen. 


Jeg gikk der sammen med to katolske prester, og midt oppi reise og besøk hadde de ikke fått tid til å be de tidebønnene som alle katolske prester og ordensfolk ber hver dag.

Helt ute ved de gamle klosterruinene på Selja er det ingen mobildekning, men du skal ikke gå langt før du får tilgang til 4G. Dermed kunne vi be tidebønnene helt uten bøker. På nettsiden www.oblates.se ligger nemlig hele det vanlige, romerske breviaret på norsk (altså alle tidebønnene).

Lyden av vesper – kveldsbønnen – blandet seg med lyden av fuglene, vinden og havet. Det var en helt spesiell opplevelse å få gå der – omsluttet av Guds ord, Guds kjærlighet og hele den verdensvide kirkens bønn. Når vi ber tidebønn kommer vi i forbindelse med den levende Gud, men også med mysteriet Kirken; alt Guds folk som ber de samme bønnene over hele jorden.

Ordet tidebønner betyr ganske enkelt bønner bedt på et bestemt tidspunkt. Tidebønnene er hentet fra Bibelen. De er Kirkens bønner, som bygger på den jødiske synagogesangen. Vi ber Guds ord. Framfor alt ber vi Salmenes bok, som var Jesu bønnebok. Når vi ber Salmene, ber vi med andre ord slik Jesus ba. Slik ba også de første kristne, og siden har de kristne aldri holdt opp med det.

Jeg har alltid sett på det som helt umulig å få koplet meg på tidebønnene. Bare det å ha råd til de mange bøkene – og å klare å finne fram i virvaret og skjønne systemet – helt umulig. Men med oblates.se er Kirkens tidebønner plutselig blitt tilgjengelig på en helt ny måte. Ut fra klokkeslettet jeg går inn på nettsiden, får jeg servert riktig bønn. Herlig!

I løpet av fire uker med tidebønn, har du bedt alle salmene i Salmenes bok. Dagens bibeltekst, Salme 30, bes hver torsdag i uke 1. I tillegg bes den i både advent-, faste- og påsketiden. Ut fra tiden («tonearten») som salmen leses, ser du nye sider ved teksten. I fastetiden trer vers 9-11 av Salme 30 frem. I påsken hører du Jesus be vers 4: «Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket, du ga meg liv på nytt da jeg var i graven».

I tidebønnene er salmene gitt en kommentar, oftest fra kirkefedre. Disse hjelper oss til å forstå betydningen av at Kirken ber den konkrete salmen. Salme 30 er utstyrt med et sitat fra Cassiodorus (500-tallet) om at Kristus takker Faderen etter sin herlige oppstandelse. Det er det vi som Kristi legeme gjør når vi ber denne salmen.

Guds kirke sover aldri. Tidebønnen er en eneste stor, universell bønnestafett. Når jeg sovner, er det noen andre som våkner. Akkurat nå er det noen som ber matutin, laudes, prim, ters, sekst, non, vesper og completorium et eller annet sted i verden. Tidebønnene bølger seg fram i verden som en perpetuum mobile, en evig bevegelse.

Kirkens bønner har fremdeles noe å gi, noe å si. Det er bare å kople seg på.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 20. september 2021 da Salmene 30,1–5 var dagens bibeltekst. Les bibelteksten i nettbibelen.


Salme 30 i Bibelen

En salme. En sang til innvielsen av tempelet. Av David.

2 Jeg opphøyer deg, Herre,
for du dro meg opp,
du lot ikke fienden fryde seg over meg.

3 Herre, min Gud, jeg ropte til deg,
og du helbredet meg.

4 Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket,
du ga meg liv på nytt da jeg var i graven.

5 Spill for Herren, dere hans trofaste,
pris hans hellige navn!

6 Et øyeblikk varer hans vrede,
hele livet varer hans nåde.
Om kvelden kommer gråt som gjest,
om morgenen blir det frydesang.

7 Jeg kjente meg trygg og sa:
«Aldri skal jeg vakle!»

8 Herre, i din velvilje
satte du meg på fast fjell;
men så skjulte du ditt ansikt,
jeg ble grepet av redsel.

9 Til deg, Herre, ropte jeg,
jeg ba til Herren om nåde:

10 «Hva tjener det til at blodet renner,
at jeg går i graven?
Kan vel støvet prise deg?
Kan det forkynne din troskap?

11 Hør meg, Herre,
vær meg nådig!
Herre, vær min hjelp!»

12 Du vendte min dødsklage til dans,
du tok sekkestrien av meg
og kledde meg i glede.

13 Derfor synger jeg din pris og er ikke stille.
Herre, min Gud, jeg vil alltid prise deg.



Nytt siden i fjor: Pilegrimsstien ut til klosteret har blitt tydelig merket med pilegrimsvegsymbolet. Bildet er tatt klokken 22.08 på kvelden den 7. juli.

Utsikt fra Sunniva-hulen like før midnattsmessen.

Utsikten motsatt vei: Inn i hulen.

Sigrid Undset kalte hulen for "Norges eldste, stående kirketak". Det har hun helt rett i.
Her er et glim fra innerst i hulen, fra midnattsmessen 7. juli, der p. Josef Ottersen fikk æren av å være hovedcelebrant, siden han er skoleprest ved St. Sunniva skole.

Pater Josef Ottersen og pater Pål Bratbak etter messen.

Da p. Josef løftet opp hostien og vinen under eukaristien - det var et så fortettet, hellig øyeblikk at jeg umulig kunne ta bilde av det. Jeg måtte bare være til stede.

Så enkelt og stille kom Gud til vår jord.
Så høyt er jeg elsket av Jesus, min bror.

For en skatt å få oppleve dette!

Utsikten mot klosteret, like etter midnattsmessen.
Jeg elsker de hvite nettene på Selja.


Bildet er tatt kl. 21.11 på kvelden den 25. juli.
Det var i dette vinduet jeg stod og ba i september 2004, da jeg fikk vite at vi skulle få et barn som skulle hete Sunniva. Selja er et sted der undere fortsatt skjer.

Jeg tok dessverre ikke noe bilde fra den omtalte turen hjem den 7. juli. Men dette bildet er tatt på vei hjem igjen fra den siste turen til klosteret og Sta. Sunniva-hulen i år, den 25. juli. Det var denne pilegrimsveien vi gikk på mens vi ba vesper den 7. juli. Her er veien så fin at du kan lese mens du går.

Bildet er tatt under den gyldne timen på Selja, klokka 21.47 den 25. juli. Den kvelden då Gud heldt fest på Selja.

Utdrag frå DÅ GUD HELDT FEST I FJALER av Jacob Sande:

Eg skal ikkje gløyme kvelden,augustikvelden, du veit,
eg lå utmed stranda og pilka den stunda då fisken beit.
I vest stod ei diger kveldsol og lutte mot himmelrand,
men det var ei jordisk kveldsol som skein på ei jordisk strand.

Då var det som alt vart omskapt,eg merka det litt i senn.
Eg var som Johannes på Patmos, Patmos i bibelen.
Former og fargar skifte på strender og firmament,
det som var kjent, vart ukjent, og det som var ukjent, kjent.

[...]

Eg skal ikkje gløyme kvelden, det var ein augustikveld,
Vårherre heldt fest for folket i Fjaler prestegjeld,
- Bergens Stift, som det heitte, - Ytre Sunnfjord prosti.
Gud unne oss alle nåden når timen vår er forbi.



Glimt fra Sunnivahymnen
sunget i Sankta Sunniva-hulen


Vi sang Sunnivahymnen Eterna Christi munera i Sunnivahulen under midnattsmessen 7. juli. 


I videoen under her kan du høre sangøvelsen vår rett før messen. Dette var første gang Hege og jeg sang Sunnivahymnen sammen, så vi var litt spent på om vi hadde lært sangen på den samme måten. Det hadde vi heldigvis. Videoopptaket av dette verset (som er det fjerde verset av sangen) er gjort av pater Pål Bratbak. 

Deretter synger jeg det første verset av Sunnivahymnen mens Maria tenner lys i Sunnivahulen - den siste dagen vår på Selja for i år, 25. juli.

Tips: Lyden er litt lav, så ta gjerne på headset for å høre bedre.

'

Eterna Christi Munera. Klikk på bildet for å lese noten.
Du kan også laste ned noten her hos Bjørgvin bispedømme.
Foto: Roger Andreas Robberstad, publisert med tillatelse

Musikktips 

Det finnes en nydelig innspilling av Eterna Christi munera på strømmetjenestene. Hør Trio Mediæval synge den her på Spotify.

24 oktober 2021

Livsvernprisen 2021 til Kjersti Toppe

Jeg er takknemlig for Kjersti Toppes langvarige engasjement for menneskeverdet. Vi trenger stemmer som hennes i den norske samfunnsdebatten - både ved livets begynnelse og ved livets slutt.
Foto: Mirjam Dorthea Berg

Det var en stor glede å få være med på å gi Livsvernprisen 2021 til en særdeles verdig vinner. Denne prisen er så velfortjent! 


Det er styret i Menneskeverd som hvert år bestemmer hvem som skal tildeles Livsvernprisen. Dette var dermed den femte tildelingen jeg er med på. Å være med i styret til Menneskeverd er noe av det kjekkeste jeg gjør, og dagen da vi deler ut prisen er alltid en høytidsdag - det er vårt 17. mai.

En høytidsdag

Med salen full av fine, varme folk som er beskyttere av menneskeverdet, føles det som å gå inn i en boble av godhet, skjønnet og varme, der vi møtes og alt er bare fint.

Staben gjennomfører alltid et ytterst profesjonelt arrangement, med høytid og verdighet, der prisvinneren blir hyllet med bravur - akkurat slik slike viktige prisvinnere bør hylles. Vi henter alltid inn en person utenfra til å dele ut prisen - en person som kjenner prisvinneren godt. Den opplagte personen til å hedre Kjersti Toppe (Senterpartiet), var hennes mangeårige makker i helsekomiteen på Stortinget, Olaug Bollestad (KrF). Hun holdt en kjempeflott tale for Kjersti Toppe, der hun talte varmt om viktigheten av å kjempe for menneskeverdet. Hun oppfordret spesielt Toppe til å kjempe for menneskeverdet under regjeringens samtaler.

Tusen takk for nydelige, inspirerende taler, Olaug Bollestad og Kjersti Toppe! Dere to er god som gull!
Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen

Styrets begrunnelse

Her er styrets begrunnelse for å gi prisen til Kjersti Toppe:

"Livsvernprisen 2021 går til Kjersti Toppe for hennes langvarige og respektfulle engasjement for menneskets verdi i alle faser av livet og for hennes evne til å forankre aktuelle politiske saker i langsiktige og prinsipielle linjer.

Kjersti Toppe har vært innvalgt på Stortinget siden 2009. Fram til hun forrige uke ble utnevnt til Barne- og familieminister, var hun Senterpartiets helsepolitiske talsperson og nestleder i Stortingets helse- og omsorgskomite. 

I en rekke debatter som omhandler menneskets verdi i livets yttergrenser, har Toppe – som selv er lege – holdt frem de etisk vanskelige spørsmålene på en forbilledlig måte, og på denne måten vernet om ethvert menneskes ukrenkelige verdi.

Toppe har engasjert seg i debatten om sorteringssamfunnet over lang tid. Da bioteknologiloven ble debattert våren 2020, målbar hun for mange en kjærkommen velbegrunnet og slagkraftig motstand mot loven. For et fullsatt Storting belyste Toppe til siste votering hva som stod på spill, og kritiserte med rette prosessen i forkant. Hun uttrykte også bekymring for at rutinemessig tidlig ultralyd i større grad enn i dag vil kunne sortere ut foster med Downs syndrom. Dessuten viste hun til at innføring av tidlig ultralyd som rutinetilbud til alle friske gravide ikke har noen helsegevinst og at dette vil gå utover andre deler av helsetilbudet for kvinner.

Allerede i 2016 fremmet Kjersti Toppe sammen med Olaug Bollestad (KrF) et representantforslag der de ba daværende regjering om en endring av loven om svangerskapsavbrudd som presiserer at fosterreduksjon ikke er tillatt. Dette forslaget fikk ikke flertall, men var en viktig milepæl i prosessen frem mot lovendring. 

Også i debatten om fosterreduksjon våren 2019 var Kjersti Toppe helt klar på Senterpartiets standpunkt. Hun viste til at Senterpartiets program faktisk var strengere på fosterreduksjon enn det regjeringen foreslo, og at hun ikke ønsket å tillate fosterreduksjon av friske fostre i det hele tatt.

Toppe er også en viktig stemme for menneskets verdi i siste del av livet. I 2018 ba hun regjeringen vurdere å ha en nullvisjon om selvmord. Hun ønsker et høyt og ambisiøst mål som skjerper tiltakene og setter en helt annen standard for å forebygge selvmord. Hun var initiativtager til den nye handlingsplanen. Toppe sier nullvisjonen må gjelde for alle grupper, selv om hun mener at samfunnet har et ekstra stort ansvar når mennesker søker hjelp. 

Hun er også en klar motstander av aktiv dødshjelp og har for eksempel kritisert Fremskrittspartiet for å ha åpnet for dette.

Toppe møter meningsmotstandere med respekt og viser tyngde og troverdighet i sin argumentasjon. Det er krevende å stå i disse spørsmålene over tid, og det har imponert oss hvordan Kjersti Toppe gjør dette i tillegg til å frembringe nye aspekter til debatten.

Årets prisvinner har over mange år gjort en fremragende innsats for å løfte frem livets ukrenkelige verdi, og hun er en svært verdig vinner av Livsvernprisen 2021."


Prisvinner Kjersti Toppe talte sterkt og tydelig mot aktiv dødshjelp i sin tale.
"Statens oppgave er å ta vare på livet, ikke å ta liv," fremholdt hun med kraft i møtesalen til Hotel Continental. Etter talen var det viktige og flotte hilsener fra lege Gro Nylander, samfunnsdebattant Birgitte Bergerud Larsen, leder i Rådet for legeetikk Svein Aarseth fra Legeforeningen og jordmor Malin Myklebust fra Jordmorforbundet.

Artisten Julie Henrikke sang under prisutdelingen. Hvis du liker No. 4 (de med "Jeg har aldri sett elg"), liker du nok også Julie Henrikke. Sangen hennes "Hvile nå" hadde jeg allerede inne på en av spillelistene mine på Spotify. Fint å høre henne synge den live! Etter å ha hørt henne synge også sangen hennes Videre (lenke til Spotify) suste også den rett inn blant favorittene mine. Nydelig!

Dagen føles lang
når bakken er kald og glatt
og snøen har falt ned
dekket til fargene
fargene

Når du går deg vill i håpløshet
og drømmer gjøres om til støv
så holder jeg deg fast
hvil i det
hvil i det

Den katolske kohorten under utdelingen av Livsvernprisen: Pater Oddvar Moi er biskoppelig vikar og leder for Kateketisk senter i Oslo katolske bispedømme. Maria Fongen er familiepastoral rådgiver ved Kateketisk senter (tidligere Pastoralavdelingen).

KrF-kohorten: Styremedlem i Menneskeverd, Magnus Killingland, gikk av som nestleder i KrFU denne måneden. Maria Selbekk er tilbake igjen i stillingen som informasjonsansvarlig i Menneskeverd, etter et år som kommunikasjonsrådgiver i KrF.

Med prisutdeling hører det også med høytidelig festmiddag. Alle som holdt hilsen under arrangementet, var også invitert til middagen. Til høyre for Kjersti Toppe sitter Gro Nylander. Til venstre for henne: Styremedlem Anne-Grethe Akselsen.


Les også:

Livsvernprisen 2020 til Kristin Clemet
Likeverd | Livsvernprisen 2019 til Birgit Skarstein
Menneskeverd | Livsvernpris til Per Fuggeli

21 oktober 2021

Besøk et kloster

KLOSTERFOLK: Hele tre klostre er startet i Trondheimsområdet de siste årene.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen på Stiklestad

Klostrene er Den katolske kirkes største gave til alle i Norge. Det er aldri krav om at du må være katolikk for å besøke et kloster eller delta på en retrett (retreat) i katolsk regi. Hvem som helst kan komme. Den katolske kirke anbefaler alle å reise på retrett iallfall én gang i året. 


Trenger du nye krefter og nytt overskudd? Føler du at du trenger å dra på spa? Da skal du ikke se bort fra at det du egentlig lengter etter er et klosteropphold. Et kloster er en åndelig oase i den sekulære ørkenen. Et besøk dit er et slags "spa for sjelen". Kanskje er det nettopp sjelen og ånden din som har mest behov for restitusjon og nytt liv? I tillegg får kroppen hvile. 

Gjennom at du i stillheten kommer til deg selv, skal du ikke se bort fra at du også møter Gud. Det er en vanlig effekt av klosterbesøk. Bare kom og pust. Vær. Bli med i klosterets rytme. Det er nok.

Det er Jesus selv som inviterer deg til å trekke deg tibake en liten stund. Han sier: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» (Mark 6,31)

I alle klostre er det mulighet for personlig samtale med nonnene/munkene som lever der. Du er også hjertelig velkommen til å be med dem og feire messe med dem. Gjestfrihet er en helt grunnleggende verdi i klostre og ordenshus.

Anbefalte klostre

Hvis du vil besøke klostre her i Norge, kan jeg anbefale deg å reise til disse klostrene for å få åndelig veiledning, sjelesorg, være i stillhet og delta i tidebønner og messer (klikk på navnene for å komme til klostrenes egne hjemmesider):
  • Cistercienserinnene på Tautra i Trøndelag: Et svært populært kloster som har gjestehus med retrettmulighet. Du kan komme alene, men de arrangerer også grupperetretter, inkludert retretter for spesielle grupper, for eksempel ungdommer.
  • Karmelittene i Tromsø: En helt nydelig, kontemplativ orden. Har gjestehus med retrettmulighet. Bare spør, så får du får tildelt en nonne du kan samtale med under oppholdet. Mitt favorittkloster ❤️
  • St. Josef-søstrenes og Maristpatrenes retrettilbud på Grefsen i Oslo: Disse gir ignatiansk åndelig veiledning og driver et omfattende retrettilbud som er svært populært blant både katolske og protestantiske kristne.
  • Cistercienserne i Munkeby i Trøndelag: Fem herlige brødre som bygger kloster. De tar imot kvinner og menn som ønsker noen dager stille retrett. Gjestene bor i gjestehus hvor de får kost og losji, og du kan delta i tidebønnene og messen. Volontører bor i gjestehuset en eller flere måneder, og hjelper kommuniteten med frivillig arbeid.
  • Birgittasøstrene på Tiller i Trondheim: En gjestfri orden som har gjestehus med retrettmulighet. 20 gjesterom med høy, moderne standard. Av og til organiserer de retretter, ellers kan du komme på eget initiativ.

Dominikanerordenen

Dominikanerne i Norge arrangerer ikke retretter, men de tar med glede imot deg til tidebønner, messer og åndelig veiledning:

Finn nærmeste kloster

I tillegg finnes det mange mindre klostre i Norge. Hvis du bor i nærheten av et av disse, vil jeg anbefale at du kontakter klosteret direkte for å høre hva som er mulig hos akkurat dem. Du finner en fullstendig oversikt over klostre og ordenshus i Norge her på Den katolske kirkes hjemmeside.

Under "finn kirke" i den siste versjonen av "katolsk"-appen (gratis app for smarttelefoner og nettbrett) finnes det en egen seksjon for kloster. Ikke alle kommuniteter står der, men de stedene som har egne messer overlapper til en stor grad med de stedene det er mulig å dra på retrett.

Generelt kan det sies at små grupper av søstre ikke tar imot overnattingsgjester i nevneverdig grad, men de aller fleste søstre tar imot mennesker som søker seg til dem for samtaler og lignende. Jeg har selv aldri vært hos for eksempel klarissene, Klarasøstrene i Larvik, men hører at de gjerne tar imot besøk.

På Den katolske kirkes hjemmeside katolsk.no kan du lese mer om det kristne klosterlivets historie i verden og i Norge. Der finner du også en samling artikler om klosterlivet.

Klostre i andre land

Her er en oversikt over klostre i Danmark som tar i mot gjester.

Her er katolsk.no sin liste over anbefalte klosterpensjonater i Italia.

Gavetips til den som har alt

Jeg har et gavetips til deg dersom du "har alt" og sliter med å finne ut hva du ønsker deg til jul/bursdag: Ønsk deg en reise til et av klostrene.

Hverdagene går så fort og gir ofte dårlig rom for åndelig fordypning, derfor er det lurt å sette av noen dager alene med Jesus minst én gang i året. Ro ned, møt deg selv og møt Gud! Du er hjertelig velkommen til klostrene uavhengig av hvordan det står til med troen din. Hvis det står ille til, er du ekstra velkommen ;)


Besøk et kloster! Du er alltid velkommen.


Første gang publisert 29. november 2012. Sist oppdatert 21. oktober 2021.


TROMSØ: Karmelittene i "Totus Tuus" står klare til å ta imot deg i Tromsø. Når de synger er du i himmelen, og resten av livet kommer du til å lengte tilbake.
Har du lagt merke til at nonner nesten alltid ser mye yngre ut enn de egentlig er? Helt forståelig, spør du meg. Jeg føler meg yngre når jeg drar derfra jeg også.
Foto: karmel.katolsk.no

Totus Tuus er verdens nordligste karmelittkloster.
Det er umulig å komme til Totus Tuus uten å dra derfra dypt velsignet. 
Foto: Totus Tuus

TOTUS TUUS: Karmelittklosteret i Tromsø heter "Totus Tuus", som er latin og betyr "Helt Din".
Klosterets vesen er å være tilbaketrukket - et sted for stillhet, bønn, ettertanke og åndelig fordypning. I klosteret møter du deg selv - og Gud. Klostrene tar imot alle gjester, uavhengig av tro eller ikke tro.
Foto: Elsebeth Thomsen/katolsk.no

POPULÆRT KLOSTER: Tautra Mariakloster oppsøkes av busslaster med interesserte som ønsker å bli med på tidebønnene i klosteret.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

NORDISK: Klosterkirken til Tautra Mariakloster. Her kommer skaperverket tett på, både forfra (fjorden) og ovenfra (himmelen).
Foto: Tautra Mariakloster

BIRGITTAKLOSTERET: På Tiller i Trondheim finner du de gjestfrie Birgittasøstrene.

HØYSTEINANE KLOSTER: Klarasøstrene i Larvik.

LEVANGER: Munkeby Mariakloster vinterstid.
Foto: Munkeby Mariakloster

DUGNAD: Både store og små møter opp når Munkeby Mariakloster inviterer til dugnad.
Foto: Munkeby Mariakloster


Til slutt: Her kan du se trappistmunkene i Munkeby kloster synge Salve Regina i sitt lille kapell:


Oppdatering 21. oktober 2021

Hvordan er et klosterbesøk?

Jeg har fått spørsmål fra folk som lurer på om jeg kan si litt mer om hvordan et klosterbesøk helt konkret er.

Dersom du blir med på en organisert retrett, følger du et oppsatt program. Hvis du besøker et kloster alene er det derimot helt opp til deg selv hvordan du vil gjøre det. Selv bruker jeg mye tid i stillhet i klosterkirken og på gjesterommet mitt, der jeg leser (Bibelen eller noen oppbyggelige bøker - gjerne en bok som nonnene har anbefalt fra sitt bibliotek) og ber og gjerne skriver litt. Det kan også være fint å gå tur.

Dessuten feirer jeg messen med nonnene og er med på mange av tidebønnene deres. I tillegg spør jeg nonnene om personlige samtaler, der jeg får litt hjelp til å oppdage hva det er Gud driver på med i livet mitt for tiden, eller du kan snakke om ting ved troen du synes er vanskelig, prosesser du er i - hva som helst du vil snakke om som har noe med livet, Gud eller troen å gjøre. Du kan også be en prest om skriftemål, også kalt botens sakrament. Dette sakramentet bøter sjelen. Slik man bøter hælen på en elsket, ødelagt ullstrømpe - slik gjør skriftemålet sjelen hel igjen.

Kan menn besøke nonneklostre?

Svar: Ja, absolutt!

På Facebook skriver Fredrik Øverland: "Har besøkt Totos Tuus noen ganger. Dette stedet er helt enestående og gir en helt spesiell hvile."

Dag Holthe skriver: "Var i Karmelittklosteret noen dager i sommer. Fint og rolig sted, men det er lurt å be om samtaler på forhånd, søstrene trenger seg ikke på. Fine gjesterom. Nydelig kirke." 

Jeg er enig med Holthe i at karmelittnonnene ikke trenger seg på. Men dersom man har glemt å nevne på forhånd at man ønsker samtaler, går det fint an å si fra om det når man kommer fram.