 |
| Slik ser en velsignet dag ut. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
Det var så, så nydelig å få feire messe igjen i dag - ute i hagen til dominikanerinnene. Å få lese forbønnene. Å få snakke med mennesker igjen. Å få en liten, stille stund i kapellet. Å få med meg Jesus hjem, til de hjemme som ikke kunne bli med i messen.
Endelig! For første gang siden 28. februar var det igjen lov til å samles til utendørs messer i Oslo. Egentlig var det ikke plass til meg på dagens høymesser i hagen til Sta. Katarinahjemmet på Majorstua. Det er nemlig bare lov med 10 deltakere på hver messe nå, og billettene røk ut på noen minutter, før jeg rakk fram. Jeg ble skikkelig lei meg og spurte om det var noen ledige oppgaver som gjorde at jeg kunne telles med i arrangørstaben. Det var det - takk Gud. Jeg fikk lese forbønnene.
 |
| Forbønn 5. søndag i påsketiden: "For alle som tvinges til å motta kommunionen hjemme eller på annet vis utenfor den vanlige gudstjeneste, at de i sin situasjon må oppleve fellesskap i Kristus." Dette er en bønnebok med faste tekster. De er ikke laget spesielt for koronatiden. Men de passet usedvanlig godt i dag. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, før messen begynte |
En evighet siden sist
Jeg har vært så velsignet at jeg fikk med meg en annen messe også i mellomtiden: Jeg fikk være tekstleser under hverdagsmessen 10. mars. Men det er nesten åtte uker siden nå. En evighet, altså. Jeg har aldri gått så lenge uten eukaristien (nattverden) noen gang siden jeg gikk inn i Den katolske kirke 25. januar 2008. Derfor var det ekstra fantastisk å få komme i messen i dag.
På samme måte som jeg fikk tårer i øynene da nonnene kom til meg med Jesus (hostien, det forvandlede nattverdsbrødet = Jesus) da jeg lå på sykehuset etter brannen, så fikk jeg i dag tårer i øynene av at jeg fikk ta med meg hostier hjem til familien min som ikke kunne bli med i messen på grunn av adgangsbegrensningen. Jeg fikk ta med Jesus hjem til dem. Når de ikke kunne komme til Kirken, kom Kirken hjem til dem. Det er så sterkt. Gud er så god!
 |
P. Josef Ottersen preker under høymessen kl 11.30. Dette var den tredje høymessen i hagen den dagen. Dagens evangelium var Joh 15,1-8: På den tid sa Jesus til sine disipler: «Jeg er det sanne vintre, og min Far er vindyrkeren. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, skjærer han bort; men hver og en som bærer frukt, renser han, så den kan bære mer. Dere er allerede renset, ved det ord jeg har forkynt dere; bli i meg, som jeg i dere. Som vinranken ikke kan bære frukt av seg selv, men bare i forening med vinstokken, slik kan heller ikke dere bære frukt uten å bli i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, som jeg i ham, han bærer frukt i mengde; men skilt fra meg kan dere ingenting gjøre. Den som ikke blir i meg, han kastes bort, som en vissen gren; og de visne grenene blir samlet i en haug og kastet på ilden, hvor de brenner. Dersom dere blir i meg, og mine ord i dere, da kan dere be om hva dere vil, og dere skal få det. Det blir min Far til ære, når dere bærer frukt i mengde, og da er dere mine disipler.» |
Prekenen til p. Josef Ottersen under høymessen var så god at jeg like godt spurte om å få dele manuset her på bloggen. Det fikk jeg. Her er det.
5. søndag i påsketiden – Vintreet som holder oss oppe
En homilie av p. Josef Ottersen, kapellan i St. Olav menighet og skoleprest ved St. Sunniva skole
(Dagens lesninger: Apg. 9,26-31, Sal 22, 26 ff., 1. Joh 3,18-24 og Joh 15,1-8
Du kan lese alle bibeltekstene her i appen Katolsk)
Dagens lesninger peker på troen som det som forener oss, og at frukten av enhet er kjærlighet og fred.
Dagens lesninger peker på troen som det som forener oss, og at frukten av enhet er kjærlighet og fred.
Gjennom dåpen er vi innpodet på det sanne vintre, vi er en del av Kristi kropp, som er Kirken.
Hvis vi ser på vintreets anatomi, er egentlig Jesu symbolbruk ganske interessant. De tunge drueklasene henger på puslete stilker, myke og svake, og må holdes opp av en kraftig stamme og greiner, og ofte hjelper man til med ekstra gjerder og rammeverk.
Jeg har vanligvis tolket det at Jesus er vintreet og vi grenene, som at vi trenger å være forbundet med ham for å ta opp næring. Rotfestet i ham er det vi tar til oss hans helliggjørende nåde og bærer søt frukt.
Men i dag slo det meg at det også er han som helt konkret holder oss oppreist. Om vi forsøker å holde oss oppe av egne krefter, risikerer vi å knekke helt sammen. Og som druene har vi slike slyngtråder som forsøker å klamre seg fast i hva som helst. Instinktivt griper vi det verden har å tilby, fordi vi tror vi trenger det for å opprettholde oss selv. Men noen av disse skuddene fører til at vi ikke bærer frukt. Så en god vindyrker skjærer av og renser busken, slik at de beste grenene får bedre spillerom til å bære god frukt.
Vår himmelske far er vindyrkeren som renser oss: gjennom sitt Ord, Sønnen, gjennomskuer vi hva som er verdt å gripe fast i. Gjennom hans oppstandelse vekkes vi i vårt kall og mål om å bli reist opp, ikke bare henge og dingle maktesløse, men gå oppreist.
Inspirert av Ordet strekker vi oss mot himmelen, mot Guds evige lys, slik at hans stråler kan treffe oss. På samme måte som bærene blir søte av å være i solen, blir våre gjerninger fylt med kjærlighet når Gud stråler på oss.
De kristne i Jerusalem var skeptiske til Paulus, han som hadde vært den fremste kristenforfølgeren. Men så fikk de høre om omvendelsen hans og så at han bar god frukt, ved sitt mektige vitnesbyrd om at Herren virket i livet hans. Fra da av hørte han til, skriver Lukas.
Og frukten av at de var ett i Herren - at de levde i ærefrykt og styrket av Den Hellige Ånd - var at kirken over hele Judea, Galilea og Samaria hadde fred, og vokste både innad og utad.
Johannes skriver i epistelen at vi forblir i Gud når vi overholder hans bud og gjør det som gleder ham. Det første bud er å tro på Jesus og elske hverandre. Måtte vi være rotfestet i den sannheten hver dag, og bære frukt som hans disipler.
 |
| I St. Olav domkirke har vi ikke hatt vievann ved inngangen siden 12. mars 2020, for å unngå smittefaren ved at alle dypper fingertuppene i det samme vannet. Ved kapellet inne på Katarinahjemmet har de funnet en lur løsning: Spritdispensere kan faktisk fylles med vann. Hellig, innviet vann. Vievann. |
 |
| Nydelig statue av Jomfru Maria inne i kapellet til Sta. Katarinahjemmet. Det er vanlig å gå til Jomfru Maria etter messen for å be om hennes forbønn, på vei ut i verden. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
 |
Den eldste, sikkert tidfestede Maria-bønn er fra 300-tallet og lyder slik; "Sub tuum praesidium confugimus, Sancta Dei Genetrix. Nostras deprecationes ne despicias in necessitatibus, sed a periculis cunctis libera nos semper, Virgo gloriosa et benedicta. Amen." "Under ditt vern, tar vi vår tilflukt, hellige Guds Mor. Ta nådig imot de bønner vi ber i våre trengsler, og frels oss fra alle farer. Du evige Jomfru, velsignet og herlig. Amen" |
 |
| Søster Anne Bente Hadland har åpnet tabernakelet i kapellet, og kneler på gulvet før hun tar ut fem hostier som hun legger i en liten beholder jeg får med hjem. (Fem fordi jeg allerede hadde fått, og fordi Maria er for liten. Hun mottar ikke sin første hellige kommunion før om to år.) |
 |
| Hjemme. Gjemmer verdens største skatt. Jesus selv. |
 |
| Åpnes varsomt. Brødet fra himmelen. Her på bordet hjemme hos oss. Det blir ikke helligere øyeblikk enn det. Vi er så velsignet. Takk, gode Gud, for at du berget oss inn i din hellige, katolske kirke. Evig takk! Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
