ÆRE OG LÆRE: – Vi har kommet hit til Selja for å ære den hellige Sunniva og vise henne takknemlighet. Vi er her for å ære, men også for å lære, sa p. Ole Martin Stamnestrø i sin preken på seljumannamessen. Han henviste til filosofen Søren Kierkegaard som sier at tro er «å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp». Den hellige Sunniva og hennes ledsagere gjorde nettopp det da de kastet seg ut i tre båter og lot Den Hellige Ånd blåse dem dit Han ville – fra Irland til Selja.
På seljumannamesse, 8. juli 2019, var pilegrimer fra hele Norge samlet for å feire katolsk seljumannamesse på den hellige øya Selja. Les prekenen og se bildene her.
Gjennom over tusen år har pilegrimer valfartet til Selja, helt siden Kong Olav Tryggvason «i nådeåret 996» fant den hellige Sunnivas legeme, og relikviene etter hennes ledsagere. Fortsatt feirer Den katolske kirke i Norge våre første helgener, seljumennene, den 8. juli hvert år.
Fortsatt er Selja et helt spesielt, hellig sted, som oppsøkes av tusener hvert år.
De mange som kommer til den hellige øya som turister, forlater den ofte som pilegrimer. Herfra drar ingen uberørt. Selja gjør noe med deg, enten du er troende på forhånd eller ikke.
FØR AVGANG: Prosesjonen går fra kaien på Bø på Selja. Alle barn som vil, får oppgaver underveis. En kry Olav fikk æren av å være hjelpemann og bære kullet og røkelsen til det store røkelseskaret.
LANG, LANG REKKE:På vår bønnevandring over Selja, ber vi sammen for Vestlandet, for Norges omvendelse og for at det igjen skal bli et levende klosterliv på den hellige øya.
- Vi er her for å ære, men også for å lære
Den katolske valfarten 8. juli 2019 var organisert av p. Ole Martin Stamnestrø, sogneadministrator i Vår Frue menighet i Ålesund. Både katolikker og protestanter deltok på valfarten. Her følger p. Stamnestrøs preken, sammen med bilder fra både prosesjonen, messen og kloster- og helgenanlegget.
P. Ole Martin Stamnestrøs preken
– Vi har kommet hit til Selja for å ære den hellige Sunniva og vise henne takknemlighet. Vi er her for å ære, men også for å lære. Helgenene er våre forbilder i troen, og Gud har gitt oss gode forbilder i Sankta Sunniva og hennes ledsagere. Hva kan de lære oss om troen? Hvordan kan de lære oss å bli bedre kristne?
– Tro er et noe komplisert ord. Troen har forskjellige stadier. Det laveste trosstadium består simpelthen i å anerkjenne at Gud finnes. For mange mennesker er dette vanskelig nok, men denne laveste formen for tro er i seg selv ingen dyd. Selv djevelen tror på Gud på denne måten. I Jakobs brev leser vi: «Du tror at Gud er én. Du gjør vel. Djevlene tror det også, og skjelver.» – Det er altså ikke nok å tro at Gud finnes. Troen må heves til et høyere nivå. Det neste trosstadium innebærer en bevegelse i forholdet mellom Gud og oss. Men bevegelsen er ensidig på dette nivået. Vi forholder oss passive, og venter på at Gud skal bevege seg. Vi kjenner alle denne formen for tro.
(Prekenen fortsetter under bildene.)
PROSESJON:Pilegrimsprosesjonen går over øya i fint og flatt terreng, og tar om lag en halv time. Vi ber rosenkransen og synger underveis.
KRISTUS LEDER AN: En ministrant bærer krusifikset så himmelhøyt at alle ser det. En annen bærer en fane med et brodert gullkors på den ene siden. På den andre siden står Jesu monogram: «IHS». IHS er forkortelsen for Jesu navn på gresk: IHSOUS. IHS står også for Iesus Hominum Salvator – Jesus, Menneskenes Frelser.
– Mange mennesker sier: Hvis Gud finnes, hvorfor kan han ikke bare gripe inn og ordne opp i alle problemene i verden? Dette formuleres som en anklage mot Gud. Formodentlig er det da i orden for oss mennesker å rote det til – det er Guds oppgave å ordne opp. Dette ligner bortskjemte barn som bare roter, mens foreldrene løper etter dem og rydder.
Vi har vel alle en viss tendens i denne retning. De fleste av våre bønner til Gud formuleres kanskje som forbønner, der vi ønsker å få noe av Gud. «Herre, gi meg rikdom, lykke og god helse.» Det er i og for seg ikke noe galt med forbønner der vi ber Gud om noe godt for oss selv eller andre. Men troen kan ikke bli værende på dette nivået, dette stadiet.
Sankta Sunniva og hennes ledsagere lærer oss at troen krever noe mer. Det finnes et høyere trosstadium, der bevegelsen mellom Gud og oss ikke er ensidig. «Jeg tror på Gud», sier vi i trosbekjennelsen. I den norske oversettelsen merker vi ingen bevegelse i dette uttrykket – «jeg tror på Gud» – men på latin står det «credo in Deum». Formen «in Deum» antyder en bevegelse fra oss til Gud.
(Prekenen fortsetter under bildene.)
RØKELSE: Røkelsen symboliserer bønnene våre som stiger opp til Himmelen. Et vanlig røkelseskar bruker 3-4 kullbiter. Dette store røkelseskaret bruker 20!
ÅPENBARING:Så åpenbarer klosterruinene seg for pilegrimene; her skal vi feire katolsk seljumannamesse, slik det ble feiret helt frem til reformasjonen.
– Den som kaller seg en troende kristen, må være villig til å røre på seg. Vi må bevege oss mot Gud. Misforstå meg ikke: I forholdet mellom Gud og oss, er det alltid Gud som tar det første skritt. Han tar et initiativ og skjenker oss troen i gave. Men når vi har fått denne gaven, kan vi ikke sitte stille. Vi må svare. Vi må gå ham i møte. Slik svarer vi ja til Gud. Vårt svar, vår bevegelse, er nødvendig, men den frelser oss ikke.
– Den protestantiske parodi på katolsk tro stemmer ikke. Vi blir ikke frelst 50 prosent ved Guds nåde og 50 prosent ved gode gjerninger. Gud gjør alt. Vi må la ham gjøre det; samarbeide med ham. Vi må bevege oss mot ham, slik et barn kaster seg ut av et brennende hus og ned i sin fars utstrakte armer.
– Sankta Sunniva og hennes ledsagere kastet seg ut i tre båter. De kastet seg ut på de 70 000 favners dyp, for å si det med Kierkegaard. Det må være en bevegelse i forholdet mellom oss og Gud. Denne bevegelsen må være tosidig. Denne dynamikken kaller vi helliggjørelse. Gud kaller, og vi svarer. Vårt svar er en bevegelse mot ham.
– Også denne bevegelsen er egentlig Guds verk. Det er Han som gir oss mot til å svare og handle. Varsomt dytter Han oss i riktig retning, men han dytter oss ikke kraftigere enn at det er mulig for oss å stritte imot hvis vi heller ønsker å gå våre egne veier. Men det ønsker vi, Gud skje lov, ikke. Vi har kommet hit til Selja, fordi vi ønsker å gå Herrens veier. De stiene som er tråkket opp for oss av Herrens venner i en svunnen tid.
(Prekenen fortsetter under bildene.)
FLAGG: Jens Skaar bærer Vatikanets flagg. Ingrid bærer det norske flagget. Ved siden av henne går Johannes.
HERRENS VEIER: "Vi har kommet hit til Selja, fordi vi ønsker å gå Herrens veier." (Sitat fra prekenen.)
– Minnene fra Sankta Sunniva og hennes ledsagere kan synes fjerne for arkeologene i ruinene. Men for oss, som er i familie med Sankta Sunniva og hennes ledsagere, er minnene i høy grad presente. I den familien vi kaller Kirken, oppheves så å si tiden.
– I dag er vi her sammen med Sankta Sunniva. Vi tilber Herren sammen med henne her i dag. Her og nå sitter vi ved hennes føtter og lærer den typen tro som gjør oss i stand til å kaste oss i Faderens omsorgsfulle favn. I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
(Her er prekenen slutt. Under følger flere bilder og to videoer.)
DE GAMLE STIER:Vi følger «de stiene som er tråkket opp for oss av Herrens venner i en svunnen tid». (Sitat fra prekenen.)
ALTERET: Alteret gjøres klart for den hellige messen.
FØR MESSEN: Vi ber rosenkransen sammen mens alt gjøres i stand til messen.
FLAGGBÆRERE: Jens og Levi Skaar står klare til inngangsprosesjon
HELLIG ØY:Her bodde og ba benediktinermunkene i århundrer, her led Sankta Sunniva martyrdøden – og her samles katolske pilegrimer den 8. juli hvert år til messe, bønn og forening med Kristus, ved Kirkens arnested i Norge.
KORSET: "Ave Crux, spes unica!" "Hill deg, kors, du vårt eneste håp!"
TRÅD I VEVEN:Bispesetet på Selja ble etablert i 1068. Når Kirken feirer messe her, legges det inn en ny tråd i en rik trosvev med over 1000 års historie.
UTGANGSPROSESJON: Dette var den syvende seljumannamessen som p. Ole Martin Stamnestrø har feiret på Selja - det vil si hvert år siden 2013.
ETTER MESSEN: "Ite missa est! Deo gratias!" "Messen er til ende, gå med fred! Gud være lovet!"
HELLIG OLAV: Innerst i den hellige hulen på Selja kommer du nær på begge Norges nasjonale helgener: Både den hellige Sunniva og Hellig Olav. Snorre forteller at da Hellig Olav reiste fra England for å kristne Norge, nådde kongen land på Selja. Hellig Olav knelte i bønn i hulen her i år 1015. Litt over 900 år senere var Sigrid Undset her, i 1926. Hun kalte Sunniva-hulen for «Norges eldste kirketak».
RIKDOM: Fra venstre: P. Ole Martin Stamnestrø, presteseminarist i Oslo Katolske Bispedømme Mathias Bruno Ledum, de to engelske presteseminaristene og p.Tomasz Mirosław Bazuła (kapellan i Vår Frue menighet i Ålesund).
LEVENDE KIRKE: «Minnene fra Sankta Sunniva og hennes ledsagere kan synes fjerne for arkeologene i ruinene. Men for oss, som er i familie med Sankta Sunniva og hennes ledsagere, er minnene i høy grad presente. I den familien vi kaller Kirken, oppheves så å si tiden.» (Sitat fra prekenen)
LEVENDE KIRKE 2:Etter messen finner både store og små nye venner i den store familien som kalles Kirken.
KLOSTERHAGEN: "De som spiser sammen, hører sammen." Her spiser vi med blant annet familien Skaar i det som var klosterhagen. En klosterhage er alltid laget for å være en avspeiling av Edens hage, av Paradis.
KIRKEKLOKKE: Når klokkeren er litt for kort, er det godt å få hjelp til å nå opp til kirkeklokketauet. Litt sånn som Kirken er. Når jeg selv kommer til kort, løfter Kirken meg opp.
THIN PLACES: I keltisk spiritualitet kalles steder som Selja for "thin places" - steder der det er akkurat som om hinnen mellom himmel og jord er ekstra tynn. Det blir ekstra tydelig når vi feirer messen på et slikt sted - foreningen mellom oss og de som har gått foran oss. Kirken er levende.
KLATREHIMMEL: Kjempespennende å utforske ruinene, synes f.v. Maria Aadland Høen, Levi Skaar og Annika Skaar.
VILLSAUER: «Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt, finna dei gamle stigar att.» Bønn av St. Thomas av Aquinas.
PARADISØYA: Hit, til denne lille perlen av en øy, må du komme! Dette er det første bildet jeg har sett der både det gamle klostertårnet og Tunoldgården (der det kommer et nytt kloster - Deo volente) er med. Tunoldgården ligger rett til venstre for Olsen-gården med det lyse jordet. Klostertårnet ser du der fjellet møter flaten, helt til høyre i bildet. Foto: Jacob Kooter Laading (som bar den flotte fanen i prosesjonen)
I denne videoen får du et glimt fra den siste delen av pilegrimsvandringen, i det vi nærmer oss det gamle St. Albanusklosteret. Vi synger den kjente salmen Alltid freidig når du går.
I videoen under her ser du et lite opptak fra den lutherske feiringen av seljumannamessen dagen før, 7. juli 2019. I videoen synger vi det siste verset av min yndlingssalme, nærmere bestemt den irske salmen "Deg å få skode" (Be Thou My Vision"). Teksten er fra 700-tallet og melodien er en irsk folketone. Dette er en av de høyest elskede, irske salmene den dag i dag. Kanskje den hellige Sunniva og seljumennene sang den her på Selja? Det er iallfall ingen tvil om at denne salmen hører hjemme nettopp her.
Jeg tenkte dette skulle bli en andakt om enten Paulus eller Peter. Men plutselig stod hun der, midt i dagens bibeltekst: «I Jaffa bodde en kvinnelig disippel som het Tabita, på gresk Dorkas.» (Apg. 9,36) En vaskeekte kvinnelig disippel. Tabita. Eller Dorkas om du vil.
Har du tenkt over at Jesus hadde flere gode, single venninner? Søstrene Marta og Maria var blant hans nærmeste venner. Når Maria sitter ved føttene til Jesus (se ikonet over her), sitter hun på disippelplassen.
Bortsett fra disippelen Johannes var det bare kvinner som var trofaste nok (og modige nok) til å følge Jesus hele veien til korset på Golgata. «I all Jesu lære, som i hans liv, finnes det ingen ting som anerkjenner den diskrimineringen av kvinner som var typisk for hans epoke. Tvert om uttrykker hans ord og gjerninger alltid den respekt og ære kvinner har rett til,» skriver pave Johannes Paul II.
Men hva tenker egentlig Den katolske kirke om kvinner? «Kvinnen har en svak vilje. Hun kan derfor ikke bli fri hverken som karakter eller menneske,» hevdet den førkristne filosofen Aristoteles.
Så kom Kirken. Den sier det motsatte: At kvinnen er skapt med fri vilje, slik at hun kan bestemme seg for det som hun er bestemt til. Hun kan (i likhet med mannen) bli et fritt menneske ved å velge Gud.
Noe av den sterkeste frigjøringen jeg vet om, er skriftemålet – fordi alt som er skriftet er tilgitt og glemt for alltid. Jeg slipper å grave meg ned i fortiden. Jeg kan være fullt og helt til stede i nåtiden, med rak rygg og et åpent blikk mot fremtiden. Sånt skaper frie kvinner; kvinner med våkne hoder og varme, levende hjerter. Det skaper jenter som vet at de er verdifulle. Høyt elsket av Gud. Jenter som følger Jesus, som formes av ham og som med rette kalles Jesu disipler.
Bare i kjærligheten og hengivelsen til Gud kan Evas døtre og Adams sønner bli den de er skapt til å være: Fullstendig frie kvinner. Fullstendig frie menn.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. oktober 2014, da Apg 9,26-43 var dagens bibeltekst. Teksten har aldri tidligere vært publisert her på bloggen.
HOS NRK: Snart kommer det nye, katolske andakter i NRK Morgenandakten.
Sommerferien har startet bra, med innspilling av nye andakter til NRK Morgenandakten. Deretter har den fortsatt med herlig Sørlandstur og dåpsdagfeiring, før sommeren snart tar av med Selja-tur.
Gjett om jeg ble glad da NRK Morgenandaktens produsent Hanne Næss Tremoen tok kontakt og spurte om jeg hadde lyst til å holde morgenandaktene i NRK en uke i juli? Og på toppen av det hele fikk jeg tildelt uken 8.-11. juli, hipp hurra!
Sunniva-uken
Dermed kan dere forberede dere på andakt om Sankta Sunniva og Selja på selveste Seljumannamessen mandag 8. juli, og en andakt om den hellige Benedikt, benediktinerne og Selja på St. Benedikts minnedag den 11. juli.
Innimellom der kommer to andakter om hvorfor jeg tror kristendommen er sann (den 9. juli), og "Jesus, jeg stoler på deg" (10. juli). Bare å glede seg :)
Her er sendetidspunktene på radio:
NRK P1, mandag-torsdag klokken 05.33. Musikken vil være relatert til andaktens innhold, og spilles i sin helhet.
NRK P1+, mandag-torsdag i programmet Frokostradio, ca 07.20. Første reprise. Musikken vil være relatert til andaktens innhold.
NRK P1, mandag-torsdag i distriktenes morgensending, ca kl. 08.20. Andre reprise. Her vil musikken være formatert i tråd med NRK P1s musikkidentitet. Endringen er besluttet av radioledelsen i NRK. Dette betyr at musikken som sendes i etterkant av andakten på P1 klokka 08.20, ikke er valgt av meg eller Livssynsredaksjonen.
Jeg kommer selvsagt også til å dele andaktene her på bloggen min, men det skjer kanskje ikke samme dag som andakten går på lufta. (Vanskelig å si nå, det er sommerferietid.)
Jepp. Det var siste nytt om NRK Morgenandakten. Over til en rikholdig bilderapport fra den siste uken :)
ST. OLAV: Min yndlingsbutikk i hele Norge, er... (trommevirvel)... St. Olav bokhandel! Så fort det ringte ut etter siste time siste skoledag, la vi turen innom denne nydelige bokhandelen som ligger like ved skolen. Alle barna fikk kjøpe hver sin rosenkrans, før vi gikk videre til Dagnys kafé og feiret at vi har gjennomført enda et skoleår. Hurra!
Her er bokhandelens åpningstider sommeren 2019: Denne uka (1.-5 juli) har bokhandelen bare åpent klokka 10-16, og kun mandag til fredag (ikke i helga). Deretter er St. Olav dessverre SOMMERSTENGT f.o.m. 6. juli t.o.m. 5. august.
SOMMERPARADIS: Så fort jeg hadde spilt inn andaktene hos NRK mandag 24. juni, dro jeg hjem og pakket for meg selv og fem barn. Deretter la vi ut på roadtrip til Sørlandet (mens mannen min var i Oslo og jobbet en uke til). Her er det blitt morgen andre dag, med lek i prestehagen hos gode venner i Høvåg.
Første dag i Dyreparken møtte vi på denne nydelige skapningen. En hvit påfugl! Utrolig vakker! Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Mmm, flamingo! Verdens kanskje kuleste fugler?
Skaperverket gjør meg bare så fascinert av Guds oppfinnsomhet. Hvordan fant han på å lage en fugl som sover stående på ett bein, liksom? "Skal vi se, hvordan skal denne skapningen hvile, mon tro? Aha, på ett ben! Også kan halsen og hodet vris og hvile oppå sånn, det blir morsomt!"
Ekornapene var supersøte og veldig tillitsfulle. Foto: Sunniva Aadland Høen
Desserten etter den sene middagen? Den tok vi oppe i trehuset i prestehagen.
SÅ stort er treet med trehuset. Wow.
Utsikt fra trehuset. Sørlandets store dikter Gabriel Scott vokste opp her, i Høvåg prestegård. (Trehuset er av nyere dato.)
TREHUSET: Spesialbygd møblement. Så kult!
GØY: Olav nyter livet på den grønne gren.
SALIGE STUND: Og det ble kveld den andre dagen i sommerparadiset. Ja, det er et ekte dukkehus i bakgrunnen der. O lykke.
DEN EKTE SOFIE: Vi hadde heldigvis to-dagers-pass i Dyreparken. Den første dagen rakk vi nemlig ikke å besøke hverken Afrika, Kardemomme by, Båtbasaren eller Kaptein Sabeltanns rike. Det fikk vi heldigvis gjort den andre dagen. Johannes' konklusjon etter besøket denne dagen, var: "Vi var SÅ heldige som traff den ekte Tante Sofie!" (Nei, jeg sa ikke at det var den ekte Tante Sofie, men jeg klarte heller ikke å si til ham at det ikke var det da vi støtte på henne.)
FRYD: "Den største gleden du kan ha, det er å gjøre fem barn glad." Foto: Sunniva Aadland Høen
SAFARI: Safarilokomotivet i Barnas Afrika var en stor hit. Det var også veldig kjekt å ta trikken i Kardemomme by. Men Hakkebakkeskogen-toget med en Bestemor Skogmus som dalte nedover lufta helt på ekte - det var enda kulere, syntes alle sammen.
FREDFULLT: Ah, fred i sjelen. Nydelig kveldssol over vannliljetjernet i Dyreparken. Det er så deilig med alle de familiene som stresser med å komme seg tidlig til Dyreparken. De sørger for at det ikke er noen kø klokka tolv, og de sørger for at det blir så deilig fredelig etter klokka 17 når de går. Deretter kan vi andre kose oss i fred og uten køer helt til klokka 19. Herlig. Det ble maaange turer i tømmerrenna både dag 1 og dag 2, for å si det sånn.
ST. OLAV KIRKE: Tilbake i Oslo. Lørdag var det minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte, det vil si Marias dåpsdag. Det feiret vi med å gå i kirken, bare Maria og jeg. Når du er ett av fem barn, er det viktig å få tid alene med mamma innimellom.
VELSIGNELSE: I år falt den bevegelige minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte på den 29. juni, det vil si Persok, altså høytiden for Peter og Paulus. I og med at en høytid alltid har høyere rang enn minnedag, var det liturgien for Persok som ble brukt. Ved avslutningen av messen brukte p. Oddvar Moi denne vakre, høytidelige velsignelsen for helgenfesten for Peter og Paulus (se bildet).
BLOMSTERFLOR: Jomfru Maria ble gjort ekstra stas på denne dagen. Jeg har etterhvert så mange bilder av denne madonnaen at ansiktsgjenkjenningen på iPhonen min har sørget for å opprette et eget album for henne under "Personer"-seksjonen, ha ha!
BROWNIES: Neida, dette er ikke en fødselsdagskake. Det er en dåpsdagskake :)
STAS: Det er alltid, alltid gøy å blåse ut lys. Hvis noen lurer på hvordan en dåpsdagssang er, så er det "Happy Birthday to you"- melodien, med teksten "Gratulerer med dagen, gratulerer med dagen, gratulerer med dåpsdagen, gratulerer med dagen!" Og deretter får du gaver fra familie og faddere :) Og jada, det står litt oppvask på benken bak der. Det er sånn livet er i en fembarnsfamilie. Som forfatteren Emma Ulrikke Weiglin Eriksen skriver det i sin fantastiske bok "De gyldne dagene": "Vår mor Kirken gir oss en skattkiste av muligheter til å feire det liturgiske året hjemme, akkurat der vi lever våre liv med brødsmuler og kosedyr, stryketøy og bekymringer. Rytmen og skjønnheten i kirkeåret gir oss en himmel over alt det daglige, og en tro å holde fast i." Sånn er det. Skjønnheten i tradisjonene og disse gyldne dagene gir en himmel over alt det daglige, over både brødsmuler og brukte drikkeflasker fra den o store Sørlandsturen.
SØNDAGSTUREN: Det er ikke så lett å se, men dette er faktisk en statue som avbilder selveste Sigrid Undset! Søndagsturen gikk til Stensparken denne uka. Og snart, snart står avreise til Selja for tur. Jeg gleder meg! Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
PÅ DEN SMALE VEI: Pilegrimene på vei fra kaien til Selja kloster. Ministrant Jean-Claude Muhindo fra Kongo bærer krusifikset.
Lørdag 7. juli 2018: Små og store langveisfarende pilegrimer står forventningsfulle i solen på Klosterbåt-kaien. De skal feire katolsk Seljumannamesse på den hellige øya Selja, Norges eldste pilegrimsmål.
Helt ut mot det stormfulle Stadhavet ligger det et fantastisk kulturlandskap med lune viker, dramatiske fjell, idylliske øyer og kritthvite sandstrender. Men viktigst av alt: Her finner du Selja, «den heilage øya», der den åndelige gravitasjonskraften formelig er til å ta og føle på. Selv ikke-troende som besøker Selja fornemmer stedets hellighet.
De mange som kommer til den hellige øya som turister, forlater den ofte som pilegrimer. Herfra drar ingen uberørt. Selja gjør noe med deg.
ÅPENBARING: Så åpenbarer klosterruinene seg for pilegrimene; her skal de feire katolsk messe, slik det ble feiret helt frem til reformasjonen.
Der Kirken ble født
Kristenretten ble født på Moster og kristenfolket ble født på Stiklestad, men selve Kirken i Norge – den ble født på Selja gjennom martyrenes blod.«Martyrenes blod er Kirkens såkorn», sa kirkefaderen Tertullian.
Gjennom over tusen år har pilegrimer valfartet til Selja, helt siden Kong Olav Tryggvason «i nådeåret 996» fant den hellige Sunnivas ukorrumperte legeme. Klokken er 11.30 idet Klosterbåten frakter den første, fulle lasten med pilegrimer over til øya. Det er perfekt pilegrimsvær: 19 grader og sol. Ikke for varmt, ikke for kaldt.
Etter båtavgang nummer to er alle de 59 pilegrimene kommet i land og klare for vandring over øya. De er fra 0 til over 80 år gamle, og de kommer fra øst og vest, fra nord og sør: Fra Skottland og Peru i vest til Oslo, Polen, Ungarn, Romania og Filippinene i øst – fra Ålesund i nord til Bergen og Kongo i sør. To lutheranere og fire pinsevenner er også med. Her på Selja er vi alle ett i Kristus.
HELLIG ØY: Her bodde og ba benediktinermunkene i århundrer, her led St. Sunniva martyrdøden – og her samles katolske pilegrimer hvert år til messe, bønn og forening med Kirken i Norges arnested.
Pilegrimer i Marias hage
Pilegrimsprosesjonen går over øya i fint og flatt terreng, og tar om lag en halv time. Vi ber rosenkransen og synger underveis. Kristus leder an; en ministrant fra Kongo bærer krusifikset så himmelhøyt at alle ser det.
Solen skinner på oss og på alle Maria-blomstene som vokser langs den gamle pilegrimsstien. Selja er Marias hage. Her finner du marikåpe, flekkmarihånd, mariauga (forglemmegei), Jomfru Marias fingerbøl (blåklokker), mariblom (tusenfryd), Marias sengehalm (engkarse), Maria nøkleblom og Maria gullsko (tiriltunge). For å nevne noen. Guds Mor har satt sine spor på Selja.
Også Hellig Olav finner du spor etter her. Snorre forteller at da Hellig Olav reiste fra England for å kristne Norge, nådde kongen land på Selja – akkurat der hvor den hellige Sunniva hadde gått i land noen årtier før. Kongen knelte i bønn i hulen og i Sunniva-kirken like utenfor hulen i 1015.
Hellig Olav var der! Og snart er vi der også!
TRÅD I VEVEN:Bispesetet på Selja ble etablert i 1068, og når Kirken feirer messe her, legges det inn en ny tråd i en rik trosvev med over 1000 års historie.
Et av de aller første klostrene
Plutselig dukker det opp i horisonten: Klostertårnet, den eneste delen av benediktinerklosteret som står igjen i full høyde etter danskekongens plyndringer i 1643. De vakkert tilhogde klebersteinene og søylene utgjorde et praktisk «klar til bruk»-byggesett for kongen. Bare klokketårnet fikk stå urørt. Nå har det stått der i 900 år.
I dag er både katolske og lokale lutherske krefter engasjert i å få etablert et nytt benediktinerkloster på Selja. Mens vi går på den gamle pilegrimsstien, ber vi sammen for Vestlandet, for Norges omvendelse og for at det igjen skal bli et levende klosterliv på den hellige øya.
MISJONSOPPDRAG: – Kirkens vekst er vår sak, for vi er misjonærer. Gud har kalt oss til å bringe våre landsmenn det glade budskap om Jesus Kristus, sa p. Ole Martin Stamnestrø i sin preken.
– Vi er misjonærer
I 1068 ble Selja bispesete for hele vest- og sørlandskysten. I morgen, søndag 8. juli, er det tid for en stor, økumenisk feiring av 950-årsjubileet for Vest-Norges første bispesete. Men i dag er det katolsk messefeiring på Selja.
Vi er fremme, og alle hjelper til med å sette benkene på plass i ruinene av klosterkirken. Liturgien starter. Med ett er Den katolske kirke på plass på den hellige øya der den hører hjemme – med hele sin fylde, også i forkynnelsen.
– Kirkens vekst er vår sak, for vi er misjonærer. Gud har kalt oss til å bringe våre landsmenn det glade budskap om Jesus Kristus, fremholder p. Ole Martin Stamnestrø i sin preken.
– Vestlandet trenger oss katolske kristne som misjonærer. For Evangeliet i sin fylde forkynnes bare i Den katolske kirke. Jesus har grunnlagt en synlig kirke på jord: Den katolske kirke. Og dette er en umistelig del av Evangeliet, fortsetter han.
– Ved helgenenes forbønn og våre anstrengelser kan Kirken i Norge vokse. Men det viktige er hva Gud gjør. Guds kirkes grunnvoll ene er Herren Jesus Krist. Det er vårt privilegium å få delta i byggearbeidet. I dag ber vi om at stadig nye mennesker må komme til tro og finne et hjem i Guds Kirke. Vi ber om vekst i Kirken, ikke bare i antall, men vekst i hellighet. Vi ber også for oss selv, om at Herren må gjøre oss mer lik Sankta Sunniva. Vi ærer henne fordi hun lignet Kristus, og det er vårt håp at også vi kan vokse inn i hennes sko. Det er et ambisiøst mål, men for Gud er alle ting mulig. Amen.
Hjem igjen til Kirken
Etter messen er det tid for å spise niste, drikke hellig vann fra Sunniva-kilden og klatre opp trappene til hulen der martyrene fant sin død. Sunniva-hulen er et godt sted å be. Hvis Norges kristne hjerte ligger skjult i fjellet et sted, så ligger det inne i fjellet på Selja. Det er formelig så du kan høre det banke fra innerst i hulen – fra livmoren som fødte Kirken i Norge.
Vi nyter tiden i kloster- og helgenanlegget samtidig med en turistgruppe. I det båten tuter på de siste turistene, kimer kirkeklokken i klostertårnet og kaller pilegrimene til bønn. Det er tid for å be tidebønnen vesper, slik benediktinermunkene ba her gjennom århundrene.
Vesper og hele den katolske valfarten avsluttes med en av de kjæreste bønnene Den katolske kirke har: Salve Regina, som ble til 100 år før dette klosteret ble til. Vi synger på latin, men vet at vi ber dette:
Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor. Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset! Til deg roper vi, Evas landflyktige barn. Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal. Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss. Og når vår utlendighets tid er forbi, vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt. Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria.
Den bønnen hører hjemme her, og dermed kjenner vi også at vi gjør det. Vi er hjemme. Helt hjemme. Og vi ber: Må mange flere finne veien hit, hjem igjen til Kirken!
"Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt, finna dei gamle stigar att!"
Dette er reportasjen min fra den lutherske seljumannamessen, som ble feiret neste dag, 8. juli 2018. Dette året var det 950 år siden Selja ble ett av Norges tre første bispedømmer! Bjørgvin Bispedømme i Den norske kirke inviterte til en økumenisk, storstilt feiring av seljumannamesse på den hellige øya Selja i Nordfjord. Festgudstjenesten fant sted 8. juli 2018, med H. M. Dronning Sonja og den katolske biskopen av Oslo, Bernt Eidsvig, til stede. Den lutherske biskop Halvor Nordhaug holdt en inspirerende preken om menneskefiske på Vestlandet både i fortid, nåtid og fremtid. Les reportasjen her på bloggen.
Fikk du lyst til å oppleve det selv? Det kan du! Alle (uavhengig av kirketilhørighet) er hjertelig velkommen til å bli med på den katolske seljumannamessen på Selja 8. juli 2019. Men skynd deg å melde deg på! Påmeldingsfristen går snart ut!
