Google Analytics

08 mai 2018

Fri | Alt for Norge

FRIHET: Alltid fint å gå forbi Slottet i mai. Ekstra fint 8. mai.

«La oss holde fast ved det samhold som har ført oss fram til seier. Og la oss i denne stund minnes dem som ofret livet i kampen for Norge. La oss samles i løftet ALT FOR NORGE.»

Kong Haakon, 8. mai 1945


Jeg sier det ofte litt for fleip, men jeg mener det egentlig helt alvorlig: Når det kommer til motivasjonen min for å arbeide for en klostergrunnleggelse på Selja, så har jeg samme motto som Kongen: Alt for Norge. Come what may come.

Jeg er veldig glad i Norge. Og jeg er sikker på at den hellige øya Selja - der Kirken i Norge ble født - har en helt spesiell rolle å spille også i fortsettelsen av Norges historie. 

På denne dagen da vi feirer frigjøringen av Norge, takker jeg for de som gav det ytterste offer: Sitt eget liv. Jeg takker for friheten - spesielt for trosfriheten - og jeg ber: "Komme ditt rike, ikke mitt. Skje din vilje, som i Himmelen, så og i Norge."

Gud bevare Norge

Det første sitatet av Kong Haakon her, er hentet fra radiotalen han holdt 8. mai 1945. Her kan du lese hele talen.

Her er et annet viktig sitat av Kong Haakon, fra radiotalen han holdt 17. mai 1945:
«Vi må aldri glemme å takke Vår Herre for hans nådige styrelse like til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelser for land og folk. Vi takker fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i Europa-krigen. Da budskapet kom om at tyskerne betingelsesløst hadde overgitt seg, ble vi fylt av dyp takknemlighet.
Aldri har vi vel mer eller med større overbevisning kunne sanne ordene i vår nasjonalsang, der det lyder:
«Norske Mand i Hus og Hytte, Tak din store Gud!
Landet vilde han beskytte, Skjønt det mørkt saa ut.
Alt, hva Fædrene har kjempet, Mødrene har grædt,
Har den Herre stille læmpet, Saa vi vandt vor Ret»

Det gjelder fortsatt. "Vi må aldri glemme å takke Vår Herre for hans nådige styrelse" som gav oss freden og friheten tilbake.

For å si det med Kong Haakons avslutningsord fra talen 17. mai 1945:
Gud bevare Norge.

Kongeflagget med Løven av Juda.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
"Min fred gir jeg dere" (Jesus)
Josef og Jesus i skolegården til St. Sunniva skole.

04 mai 2018

Hva er greia med relikvier?

St. Olavs-relikviet i St. Olav domkirke i Oslo er kirkens neststørste skatt. Karbondateringen fra 2012 gav en dødsdato på mellom 980-1040, pluss/minus 30 år. Det er altså 90 % sannsynlighet for perioden 980–1040. Strengt tatt kunne ikke C14-dateringen truffet bedre. Rettsmedisineren Per Holck er ekspert på historiske skjeletter. Han kan se hvor benet har blitt oppbevart: Det har for eksempel ikke ligget i jorden, men har blitt bevart gjennom det som ser ut som en tørkeprosess skriver katolsk.no.
Dette er Hellig Olav. På ekte. SÅ nær ham kan du komme.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

En katolsk ting som er veldig fremmed for nordmenn, er det forholdet som katolske kristne har til relikvier etter helgener.


Den beste, forklarende artikkelen om relikvier som jeg har lest så langt, er denne flunkende nye artikkelen på nuk.no: "Hva er greia med relikvier?" Den forklarer det hele på en god og lettfattelig måte.

Hvis du ønsker å lese enda mer, kan du lese denne lange, historiske og teologiske innføringen på katolsk.no.

PS. Hvis du lurer på hvorfor jeg skrev i bildeteksten at Olavs-relikviet er St. Olav domkirkes bare neststørste skatt, så skyldes det tabernakelet; det lille "marmorhuset" som du ser til venstre i bildet. Der oppbevarer kirken til enhver tid forvandlede nattverdsbrød. Jesus er selv til stede, under brødets skikkelse. DER er kirkens hjerte og aller største skatt.


Beslektede artikler:


03 mai 2018

NRK-andakt | Din egen klagesang

"Det handler om å være ekte. Å være ærlig." Under denne NRK-andakten finner du et etterord om nåden og Guds blikk.
Foto: Mubina H/Flickr Creative Commons

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet.


LYTT til andakten her på nrk.no

"Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!" sa pastoren.

"Og når jeg, som er en helt vanlig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk god far vil si det samme?"

"Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham," sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. "Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød." står det i Salme 142.

Kristendommen har noe mer å komme med enn en vag mumling om at Gud "er klar over" at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der. Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet.

Det er noe annet enn folk som påstår at de "vet akkurat hvordan du har det". Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg, eller andre, synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett. I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med enda mer sint enn du er over alt det onde og vonde som du opplever. Så bare kast det på han! Gud er en himmelsk god Far. Selvsagt står han klar til å ta imot.

Så vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang.

Musikk: Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret – "Kyrie" (lenke til Spotify)


LYTT til andakten og musikken her på nrk.no



Et etterord om musikken, om nåden og Guds blikk


Hver gang jeg hører denne versjonen av Bjørn Eidsvågs Kyrie, er jeg plutselig tilbake i sykesengen på brannskadeavdelingen på Haukeland sykehus, der hvor jeg ble så godt kjent med den lidende Kristus. 


Fredag 2. januar 2015 ble konserten "Klassisk Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret" sendt på NRK1. Jeg lå alene på rommet, og der ved 1:16 i Kyrie når strykeinstrumentene kommer inn - da bare trillet tårene. DET er min Gud. Sånn er han. Han kjemper for meg, lider for meg, gjør alt han kan for å vinne meg. Og det er ingenting jeg kan oppleve som han ikke vet om eller lider med meg i. For sånn er kjærligheten: Når den jeg elsker har det vondt, har jeg det like vondt.

For 20 år siden hadde jeg fått overdose av en mørk utgave av lutherdommen og et tilhørende anstrengt forhold til ordet nåde og bønnen kyrie eleison, "Herre, forbarm deg over meg." Jeg følte at nåden var noe som Gud/kristendommen kom og dyttet meg ned i bakken med: "Se her, så dårlig du er, be om nåde, du er liten og syndefull, du er ingenting, du får til ingenting, du er 100 % infisert av det onde, be Gud om nåde med en gang og hele tiden, ellers går det her til helvete."

I dag er nåde et av de fineste ordene jeg vet om. Det er den jeg svømmer i hver dag, det er den som får meg til å flyte og glitre og vite at jeg er elsket - akkurat som den jeg er.

Det er bare en person som vet at hun/han er elsket - bare den som ser seg selv med nådens blikk, med Guds blikk - som tåler å se inn i seg selv og oppdage alt som finnes der - både det fine og det ødelagte - uten å kjenne selvforakt og uten å bli oppblåst. Sammen med Gud kan jeg se meg selv og elske den jeg ser. Deretter kan jeg gå ut og elske andre som meg selv.

Hver gang jeg spiser mat ber jeg litt. Da er det jo egentlig meningen at man skal be for maten; takke for maten og be om Guds velsignelse over den. Det gjør jeg jo også, men uten at jeg planlegger det ender det alltid med at det første som bare kommer opp i meg når jeg skal til å be, er "Jesus, hjelp meg." Det er kyrie eleison-bønnen. Den lever jeg i. Fordi hele meg vet at jeg trenger Jesus. Hele tiden. Det er han som er det levende vannet. Det er han jeg tørster etter. Lengter etter. Elsker. Venter på. Det er han hele verden venter på. Eller som Marit Tøndel Bodsberg Weyde sa det i Vårt Land i dag: "Uten det hellige, slokner vi."

Det skriver jeg mer om her i andakten "Ikke kvel rastløsheten" som du kan både lese og lytte til her. Her er et utdrag:
Rastløsheten og utilfredsheten snakker høyt til oss om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.
Den rastløsheten du føler på – ikke kvel den. Ikke dop den ned med overfladiske ting. Ikke nøy deg med noe lite. La rastløsheten få drive deg dit det er meningen at du skal. Gå i dypet, dit uroen vil ha deg. Finn deg selv. På ekte. Få kontakt med din dypeste lengsel.

Ta deg selv på alvor. Ikke vær feig eller lat. Legg ut på dypet. Og gå dypt.
Be med Kirkens bønn: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» La deg oppsluke av den kjærligheten som overgår all forstand.

Du er den høyt elskede.
La ingen fortelle deg noe annet.


Sangen "Deg å få skode" har vært "min" sang i 30 år nå, helt siden jeg oppdaget den som barn:
Deg å få skode er sæla å nå,
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå,
ver du for tanken min dyraste skatt,
ljoset som strålar ved dag og ved natt!
Har du 3 minutter og 33 sekunder? Her kan du høre en fin versjon av "Deg å få skode" på engelsk: Be Thou My Vision (lenke til Spotify)


Fra samme andaktsuke i NRK, april 2018:


Tidligere i NRK, 1. august 2017:

27 april 2018

NRK-andakt | Båret av Kirken

Det er jeg som ligger på båren på dette bildet. Jeg husker at de flinke folkene fra alle nødetatene var der (for et fantastisk land vi bor i!), men har faktisk ikke noe minne av at det var presse til stede.
Faksimile fra nrk.no

15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår, da jeg hører den verste lyden jeg noen gang har hørt. 



Det er mannen min som roper "Ragnhild!" på en så grufull måte at jeg umiddelbart tenker: "Noen dør". Sånn høres det ut. Jeg vet at han skulle tenne opp i parafinovnen, og jeg løper ned i stua, som står i full flamme.

Jeg går inn for å redde Johannes på tre år, men sklir og lander i flytende parafin. Buksen og kroppen min tar fyr og brenner. Jeg får Johannes ut før jeg styrter ut i snøen og får slukket flammene. Mannen min klarer å slukke brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet barna våre oppe står på.

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. Takk Gud for at vi alle overlevde. Men aller mest: Takk Gud for at det er jeg som ligger her, og ikke Johannes.

Jeg får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir ikke borte. Det daglige sårstellet er så smertefullt at jeg må legges i lett narkose hver morgen, og jeg er ikke skikkelig våken igjen før langt utpå ettermiddagen.


Etter 2. operasjonsrunde kunne jeg være våken under sårstellet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 5.1.2015

Det er to ting som bærer meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 døgn på sykehuset. Det første er det som jeg har nevnt: takknemlighet.

Det andre som bærer meg, er Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, Han som bærer gjennom alt. "Den lidende Kristus", Han blir jeg godt kjent med på sykehuset.

Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk. Og nonnene, de kommer med nattverden til meg fem ganger. "We bring you Jesus," sier de - og det gjør de.

Alltid kommer de uventet, og alltid er det guddommelig timing - alltid når jeg trenger det aller mest.

Det var helt fantastisk å bli båret av Kirken på den måten. Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke min tro som bar meg. Det var Jesus, det var hans legeme Kirken, som bar meg.


Jeg skal ikke late som at det høyre beinet mitt ser veldig bra ut i dag, men arrene er fine på en slags måte likevel. De minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under. Og fortsatt gror arrene og minner meg om at Gud fremdeles helbreder, både i dag og i dagene som kommer.


Musikk: Nick Neel – "Because He Lives" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no


"Your scars are proof that God heals."
"Jeg skal ikke late som at det høyre beinet mitt ser veldig bra ut i dag, men arrene er fine på en slags måte likevel. De minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under. Og fortsatt gror arrene og minner meg om at Gud fremdeles helbreder, både i dag og i dagene som kommer."

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 19. april 2018

Du liker kanskje også:

19 april 2018

NRK-andakt | Gud bor på bunnen

En radioandakt om et forferdelig budskap, et uforklarlig under, den sterkeste musikalske opplevelsen jeg har hatt og en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.
Her er Kristin (26) i Sainte Chapelle i Paris i september 2017.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

17. september 2009. Det er en helt vanlig morgen da lillesøsteren min – Kristin, som nettopp har fylt 18 år – sykler til skolen. Livet smiler til henne. Den dagen får jeg den verste telefonen jeg noen gang har fått.



"Hei, det er pappa. Kristin har vært i en ulykke. Sykkelen skled på bybanesporet og hun har blitt overkjørt av en buss. Vi er på intensiven nå. Hun har en alvorlig hodeskade og er i koma." "Kommer hun til å overleve?" spør jeg. "Vi vet ikke," svarer pappa. "Jeg kommer med en gang," sier jeg.


Faksimile: BA

Den morgenen får den gamle forbederen Marta Aga et ord fra Gud til oss, fra Jobs bok 37,14: "Stå stille og gi akt på Herrens under." Det ordet kommer til å bære oss i ukene og månedene som skulle komme. Gjennom alt får vi være i en overnaturlig fred og visshet om at Kristin er i Guds hender.

Kristin har fått en hjerneskade i den alvorligste kategorien. Halvparten av de som har en så alvorlig skade dør av den. De som våkner, våkner ofte til vegetativ tilstand. Og så skjer det. Kristin er fortsatt i komatilstand – vi snakker til henne, hun svarer oss ikke. Men så setter vi på en cd med Maria Solheim som synger Jeg er i Herrens hender, og mens Kristin hører på dette – hun kan denne sangen utenat – så begynner hun å synge. Hun synger:
Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.

Det er den sterkeste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Og det var en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.


3,5 måneder etter ulykken er Kristin tilbake på skolen og holder et strålende foredrag om Golda Meir som hun har skrevet uten hjelp av noen. Hun får 6. Nevrologen hennes sier rett ut til oss: "Jeg tror ikke på Gud, så jeg har ingen forklaring."

Alt har ikke blitt bra, men hvis du møter Kristin i dag kommer ikke du til å merke det. Hun har fortsatt skader hun sliter med. Det har mange andre også. Det betyr ikke at Gud ikke er med. Det betyr at han er spesielt med.

I Jesajas bok står det rett fram: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)

«Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer,» og det er ingen andre steder jeg vil være enn nettopp der.



Musikk: Maria Solheim - "Jeg er i Herrens hender" (lenke til Spotify)

Radioandakten min ble sendt på P1 og P1+ mandag 16. april 2018.

Lytt til andakten her på nrk.no.



Hilsen fra Maria Solheim

Da jeg delte NRK-andakten med offentlig visning på Facebook, kom det en hilsen fra Maria Solheim. Den var så fin at jeg gjerne vil dele den med dere her på bloggen også.


Maria Solheim Kjære Ragnhild. Jeg hørte andakten din mens jeg var ute og kjørte bil i dag tidlig. Tårene rant og rant. Du har en sterk og varm formidlingsevne. Jeg er så glad for at søsteren din klarte seg. Takk for påminnelsen i budskapet ditt. Fred over deg og dine.
Administrer


HjerteVis flere reaksjoner
Svar3 d
Ragnhild Helena Aadland Høen Å, så nydelig å lese, Maria Solheim! Jeg har aldri gitt opp tanken på at jeg skulle skrive til deg og fortelle om det. Jeg fikk til og med tak i kontaktinfoen din fra Vårt Land (den gang du var skribent der), men så stoppet det opp - og vips har det gått åtte år. 

Du skulle vært der, på sykerommet. Det var fantastisk. Helt til å få gåsehud av. Å se den jeg er så glad i, som har alvorlig hjerneskade og ikke våkner fra koma - plutselig ligge der og synge at hun er i Herrens hender - fordi du sang for henne og med henne... Helt magisk. Det var virkelig et "Stå stille og gi akt på Herrens under"-øyeblikk. Jeg får fortsatt tårer i øynene bare å tenke på det. Tok meg skikkelig sammen da jeg spilte inn denne andakten, men jeg tror det går an å høre litt av det likevel.

Vil bare fra dypet av hjertet og på vegne av hele familien si tusen, tusen takk til deg som sang og vekket Kristin, og til Mette-Marit Crown Princess of Norway som fikk laget det nydelige salmealbumet. Tror du vi kan få henne til å lage et nytt? Det har jo gått ti år siden nå. På høy tid å gi ut en ny salmeplate da, synes jeg. Hun har sikkert rukket å oppdage noen nye favorittsalmer på så mange år ❤️

Administrer


LikerVis flere reaksjoner
Svar3 d
Maria Solheim Vi får håpe kronprinsessen lager flere slike album. Det er overveldende å føle seg inkludert i en så sterk historie. En slik omsorg kan bare Gud selv ta æren for.
Administrer


Svar3 d
Ragnhild Helena Aadland Høen Det er alltid en velsignelse å få være en liten brikke i de undrene Gud gjør - til og med når vi ikke vet det selv. Nåde over nåde ❤️
Administrer


Svar3 d

Lytt også til:

Jeg har holdt NRKs morgenandakt én gang tidligere, 1. august 2017. Da snakket jeg om Hellig Olav som forbilde: