Rorate Caeli | God advent

Adventskos. Koselig og rolig start på adventstiden i går med alle fem barna på juleverksted hos dominikanerinnene på Katarinahjemmet på Majorstua i Oslo. Kjekt å støpe lys, male julekuler og julekort og pynte pepperkaker (motto: det kan ikke bli for mye pepperkakepynt). ❤️ God advent, alle!

Foto: Ragnhild Aadland Høen

I dag er det den herlige søndagen: Første søndag i advent. Første dag i den fire uker lange fine, fiolette tiden før jul. I denne tiden synger Kirken "Rorate coeli desuper, et nubes pluant iustum". På norsk: "Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige".

På Spotify kan du høre Rorate Caeli i en latin-norsk innspilling med karmelittnonnene i Tromsø og Vokal Nord, og på YouTube kan du høre den på latin og se det tradisjonelle gregorianske notebildet for hymnen:

Åpner ikke YouTube-videoen seg? Klikk her: https://youtu.be/f06qdhO_sEY

Rorate Caeli - Himlens skyer

Norsk oversettelse av Rolf Østbye, 1970:

Omkved:
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

1. La ei din vrede få råde, kom ikke lenger ihu vår brøde.
Se, den hellige stad er forlatt, Sion er blitt ødelagt:
Jerusalem er lagt øde, bolig for din helligdom og for din herlighet,
der hvor din lov og din pris lød fra våre fedre.

2. Vår synd er stor, og vi er blitt lik det urene mennesket,
og vårt fall er dypt, som det visne blad faller fra treet.
Liksom vinden har våre synder båret oss langt av sted,
og ditt åsyn har du skjult for oss.
Du har overgitt oss til straffen for vår urettferdighet.

3. Se ned, o Herre, til ditt folks kval og vånde,
og send oss Ham som du sende skal!
Ja, send oss det Guds Lam, som er jordens herre,
fra ørkenens klippe til fjellet hvor Sions datter bor:
For at Han selv kan befri oss for åket av vårt fangenskap.

4. Trøst deg, mitt folk, trøst deg og gled deg, du mitt eget folk:
Snart kommer din Frelser og frir deg ut!
Hvorfor sukker du i sorg og klage,
hvorfor lar du smerten overvelde deg?
Jeg skal frelse deg, frykt derfor ikke.
Til evig tid er jeg din Herre og din Gud,
Israels Hellige og din Forløser.

PS: Foredraget jeg holdt på Katolsk grovbrød-kvelden publiseres her på bloggen tirsdag, i både skriftlig og muntlig (lyd) versjon.

Les mer:

Ved å klikke her får du opp alle blogginnleggene som er tagget med advent. Mye å kose seg med ❤️  God advent!

Bli med på Mariavake med Odd Nordstoga

Eg gler meg til å oppleve Mariavake med Odd Nordstoga og Stein Versto onsdag 7. desember kl. 19.00.

Den 7. desember, under vaka for Mariafesten den 8. desember, inviterer Sankt Dominikus kloster til Mariavake - ein konsert med diktlesing, stev, sang og vakker feleklang i klosterkyrkja.

Odd Nordstoga syng kjente tonar frå Vest-Telemark, Stein Versto les eigne dikt og Benedicte Maurseth fyller kyrkjeromet med feleklang og overtonar, medan Anne Margaret Nilsen framfører gamle Mariastev til vakkert tonefylgje,

"Jomfru Maria har ein sentral plass både i folkemusikken og i kyrkja si tru. Dei mange stevtonane frå mellomalderen er som ein atterklang av dei gregorianske hymnene som har fylt kyrkjeromet med bøn og lovprising opp gjennom hundreåra. Båe uttrykk speglar kyrkja sitt djupe åndelege liv – åndeleg røyndom som held fram med å utfalde seg, i stadig nye former og uttrykk, som levande tru, som levande kjærleik", skriv klosteret på si heimeside.

Eg ser fram til ein stemningsfull kveld der ord og tonar frå gamal og ny tid møtest!

Sankt Dominikus kloster ligg på Majorstua i Oslo. Sjå kart.

Dørene opnar kl. 18.30. Konserten starter kl. 19.00 og varer i 80 minutt (utan pause). Overskotet av konserten går til fornying og vedlikehald av klosteranlegget. Billetten koster kr 250 og du får kjøpt den her hos Ticketmaster. Klosterkyrkja er ikkje stor, så skund deg å sikre deg billett før det blir utseld!

Maria hun er en jomfu ren

Odd Nordstoga syng folketonen "Maria hun er en jomfru ren" så det lyser på CD-en "Strålande jul". I eit glitrande intervju gjort av bror Haavar Simon Nilsen snakkar dei to om denne sangen.

Bror Haavar: - Når du til dømes syng folketonen «Maria hun er en jomfru ren», og andre liknande låtar, då dreg du oss med utover oss sjølv. Kva tankar gjer du deg om det?

Odd Nordstoga: – Akkurat det gjer eg sjølv òg, dreg meg utover meg sjølv. Av ein eller annan grunn bit dette veldig på meg. Skal me sjå … Korleis var det verset att?

Maria hun er en jomfru ren,
Gud monne sin miskunn vise,
hun fødte en sønn foruten mén,
ham skal vi love og prise;
han har oss alle av synden løst,
han give oss trøst,
og himmeriks evige lise.

– Eg prøvar å fylgje teksten og melodien, og den vegen teksten peikar. Når eg står på scenen og skal framføre ein song, ja, så må eg liksom gje meg over til musikken, og la han føre meg dit han vil. Om det tekstlege innhaldet er for svakt, blir det vanskeleg, men når ord og tone kling godt saman, om det er god botn og det byrjar å gje resonans i meg: Det er då det verkeleg fossar over scenekanten.

Heile intervjuet er glitrande godt. Det stod på trykk i Syn og Segn i fjor. Les heile samtalen (gratis) her. 

Her kan du høyre Odd Nordstoga syngje "Maria hun er en jomfru ren" på Spotify. Nydeleg, ikkje sant?

Jeg liker november

Novemberkjærlighet, tegnet i lys.
Foto: Mubina H/Flickr Creative Commons

Jeg har funnet ut at jeg i grunnen liker november, årets kanskje snilleste og minst kravstore måned.

November er ikke noe stress. Det er lite som skjer. Ingen oppstarts- og planleggingsmøter, ingen reiser, ingen dugnader og avslutninger i hytt og pine vær. Finnes det noe mindre krevende enn november? Hvis du ikke får ned pulsen i november, får du den aldri ned. Tenker jeg.

Det er ingen som har store forventninger til november. I november er det lov å være hjemme og ikke finne på så mye. Det er lov å føle seg som måneden; grå og litt sliten. I dvale. Det er lov å være inne med god samvittighet, for været innbyr sjelden til verken høst- eller vinteraktiviteter.

I november er det (nesten) alltid mørkt og kaldt og vått ute, og tilsvarende deilig å finne pleddet og kakaokoppen inne. Ikke minst er november måneden da jeg gleder meg til noe fint som er like om hjørnet. November er glede-seg-til-advent-måneden. Mini-advent, bare uten alt styret. 

November er måneden det går an å trekke pusten. Det er selvsagt teknisk gjennomførbart å julestresse i både november og desember, men jeg er ikke blant dem som går for den løsningen. Dessuten: De gangene jeg faktisk skriver julebrev, kjøper julegaver etc. i november er det jo kos, ikke stress.

Du tenner ikke lys i juni

Her er et fint dikt som har lært meg å bli ekstra glad i november:

NOVEMBERLYS

Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.
Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket
må vike
for en eneste liten flamme.

Irene Henrysson

(Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)

Nådens tid

November er en fin måned å dra på retrett/retreat. Hverdagene gjennom året går så fort og gir ofte dårlig rom for åndelig fordypning. Retreat er en god mulighet til å roe ned slik at du rekker å møte deg selv og møte Gud.

Sett av noen dager alene med Jesus, han som sier: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» (Mark 6,31) Ta en kikk på denne oversikten over klostre i Norge. 

Og du? Hvis du ikke rakk å be rosenkransbønnen i rosenkransmåneden oktober, så er det jo et bra tidspunkt å gjøre det nå, ikke sant? Sett deg ned med perlene i fanget og kjenn hvordan bønnen drar deg ut av stresset og inn i Jesus.

Pust inn. Pust ut. Det er november. Det er nådens tid.

KOM DU, VINTER. Kom med ditt mørke, din døde natur, din kulde, skitt, slaps og glattis; kom med din bronkitt, influensa, astma, vannkopper og omgangssyke (med fem barn er det mye å velge mellom); kom med din totale mangel på farge og smak - her skal du motstand finne. Jeg har nemlig stearinlys, en flunkende ny kakaokopp med kanel og krem, og en bønsj med unger som elsker advent, jul, akebakkesnø, skøyteis og kosekvelder i sofaen. Så det så. Bare kom, du.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dag Øivind Østereng er tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap

KONVERSJONEN: "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som Den katolske kirke tror, lærer og bekjenner." Fra opptagelsen i Den katolske kirke. Se hele ritualet her.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den profilerte presten Dag Øivind Østereng er tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Her er prekenen som msgr. Torbjørn Olsen holdt under messen i Lunden kloster.

- Det er fantastisk å komme hjem. Jeg har vært på vei ganske lenge. Det er veldig godt å komme inn i Kirken hvor jeg er blitt meget godt mottatt. Konfirmasjonen ble en bekreftelse og fornyelse av troen og kallet. Mitt fortsatte kall her i tiden er kallet til misjon, til kristen enhet og menneskers frelse, sier Dag Øivind Vincent Østereng, tidligere prest i Den norske kirke, til katolsk.no etter konversjonen lørdag 29. oktober 2016.

FERMINGEN: "Slik Aron og hans sønner ble salvet med hellig olje da de ble viet til deres prestelige tjeneste, skal du salves med «krisma», tegnet på Ånden, han som både kaller og utruster til tjeneste. Du trenger Kirken, men sannelig trenger også Kirken deg med dine evner og anlegg, og med din tjenestevillighet! Ånden kan og vil bruke deg i fortsatt tjeneste for Guds rike."
F.v. fadder Olav Hovdelien, Dag Øivind Vincent Østereng, msgr. Torbjørn Olsen, ministrant Sigurd Hareide, p. Oddvar Moi, søster Anne-Lise Strøm og alle de andre søstrene ved Lunden kloster.

MESSE MED OPPTAGELSE AV

DAG ØIVIND VINCENT ØSTERENG

I DEN KATOLSKE KIRKES FULLE FELLESSKAP

Ef 4,1-7.11-13 – Joh 15,1-6

Ved msgr. Torbjørn Olsen

Prekenen er publisert her etter avtale med ham.
Uthevinger i kursiv er msgr. Torbjørn Olsens. 

Uthevinger i fet skrift er mine.

Kjære Dag Øivind,

kjære dere alle!

            1. Du har kjempet med sannheten. Og du har kjempet for sannheten. Du har stått på i årevis og ikke bare vært en brikke i et spill, men såvel strategisk planlegger som kjempende soldat. Med det johanneiske uttrykk Carissimi[1] satte du overskrift over kampen. Med to kirkeretter innenfor sammen byggverk – Den norske kirke – forsøkte du å peke på en vei. Intet førte til målet, heller tvert om. At du ved årsskiftet fører bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse frem til nedleggelsens punkt, har noe symboltungt over seg.

            Vi var nok en del som så på prosjektet ditt som urealistisk, ja, som sågar sa at «dette er repetisjonsøvelse, det er hva vi har forsøkt tidligere, men innsett er håpløst».

            Det betyr ikke at du har kastet bort år av ditt liv på et håpløst prosjekt. Det ville ikke blitt mye av Evangeliets utbredelse over hele verden dersom misjon hadde vært styrt mer av menneskelig realisme enn av troen på Gud, visjoner og håp. Derfor skal du være takknemlig til Gud for hva du har fått gjøre for ham i disse år – både kamp og vanlig pastoralt og kristent arbeid – uten å skule for mye etter de tilsiktede resultater.

            Samtidig går du nå over i en ny fase av livet der du blir invitert til å legge noe av kampen for sannheten bak deg, ikke fordi den er uviktig, men fordi det ikke er vi som skal redde Kirken ved vår kamp for sannheten, men Kirken som skal bære oss, den som er «sannhetens søyle og grunnvoll» [2]. Langt viktigere enn sannhetene og kampene for disse er han som sa om seg selv: «Jeg er veien, sannheten og livet.»[3] Du har selvfølgelig hele tiden visst at Sannheten – det vil si Jesus Kristus – er overordnet sannhetene. Nå skal du få ta konsekvensen av dette. Vi er mange før deg som har funnet hvile i å vende blikket mot Kristus, i full visshet om ansvarsfordelingen mellom den enkelte og Kirken.

            2. I ditt møte gjennom mange år med Kristus, Sannheten, har du også oppdaget noe om hvordan han kommer i kontakt med oss mennesker. Viktigst var det at han selv trådte inn i verden og ble et menneske, altså inkarnasjonen. Men han hadde begynt å tale til oss langt tidligere, og har fortsatt lenge etter Kristi himmelfart. Derfor er Guds ord, Den hellige skrift, så viktig. Også på andre håndgripelige måter fortsatte han å handle med oss, spesielt når de troende kommer sammen for feire gudstjeneste og ved sakramentene. Dette fødte i deg forståelsen for det kirkelige og liturgiske livs viktighet i vår gudsrelasjon.

            Dertil taler Gud til oss gjennom sitt folk, de troende mennesker som omgir oss, noe som kan begrunnes og forstås teologisk, så vel som psykologisk og sosiologisk. Derfor skal du være dine foreldre, besteforeldre og annen familie evig takknemlig for hva de har formidlet til deg av tro på Jesus Kristus. Den samme takknemlighet skal du vise til de NLM-miljøer hvor du har ferdet og til de kirkelige sammenhenger hvor du har stått. Det er alt for lett å la uenighet om forståelsen av visse ting – om enn aldri så viktige – komme til å skygge for det sentrale som Gud bruker våre medkristne for å gi oss.

            Dette folk – Guds folk – kalles i Det gamle testamente for לָהָק [qahal],[4] på gresk oversatt til ἐκκλησία [ekklesía], og slik brukt så vel i evangelienes beretning om Jesus som av apostelen Paulus og en rekke andre nytestamentlige forfattere.[5] 

På latin ble ordet til Ecclésia, og på norsk til «Kirke» og «menighet». Siden Gud ved sin Ånd og på sin måte like fra begynnelsen av ledet sitt folk, finner vi folket ikke bare i tilfeldige grupper av troende, men også institusjonalisert, slik allerede Ignatius av Antiokia – noen tiår etter bibelsk tid – identifiserte det som kirken i en by når den er samlet om sin biskop for å feire Eukaristien. Han skrev: «Den Eukaristi som ledes av biskopen eller av den han selv har gitt tillatelse, skal en anse som gyldig. Der hvor biskopen viser seg, må menigheten være, likesom den katolske Kirke er der hvor Jesus Kristus er.»[6] Oppdagelsen av disse ting ble bestemmende for din pilegrimsvei, Dag Øivind, en tydelig kirkevei, ja, med et etablert begrep må vi kunne kalle den en «høykirkelig» vei, hvilket ikke vil si å ta seg selv høytidelig, men å vektlegge de institusjoner som Gud bruker for å møte oss.

            Nå garanterer hverken bispeembete, kirkemøter eller andre strukturer at man forblir tro mot sannheten. Apostelen Peter er klar: «Dere må fremfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd.»[7] Spesielt blir dette utfordrende når vi står overfor en mer og mer sekularisert kultur. For deg kom endepunktet i Den norske kirke da den – i strid med såvel naturrett som åpenbaring – grep fatt i den nymotens sekulære idé om «likekjønnende ekteskap», og kombinerer det med et relativt stramt kirkestyre på andre områder der det finnes grunnleggende uenigheter.

            Bare Ånden kan føre oss til den sanne tro. Desto viktigere er det å lytte til Åndens tale til Guds hellige folk gjennom historien og over hele jordens krets. Annet Vatikankonsil omtalte manifestasjonen på høyeste nivå av folkets egenskap til å tro basert på Åndens tale som «hele folkets overnaturlige trosinstinkt» (supernaturalis sensus fidei totius populi) når dette demonstrerer «sin universelle konsensus» (universalis suus consensus) i tros- og moralspørsmål.[8]  

Den lære som slik fremstår, forplikter alle, også paven. Samtidig har du oppdaget at paveembetet har en viktige og ledende rolle i bevarelsen og utformingen av all kristen lære. Også for apostelen Peters etterfølger gjelder Jesu ord til apostelen: «Når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» [9] Skulle paven derimot – hva Gud forby! – «offentlig» falle «fra den katolske tro eller Kirkens fellesskap», vil han ifølge kirkeretten samtidig «automatisk» avsette seg selv som pave![10] Intet menneske står over Ånden og Åndens tale til oss, i Kirken!

            Det er neppe tilfeldig at du til ditt dåpsnavn vil føye «Vincent». Det var munken og presten på 400-tallet, den hellige Vincent av Lérins, som – preget av Ireneus og Tertullian – med sin såkalte canon leriensis definerte den ortodokse og katolske tro som «det som overalt, som alltid og som av alle er blitt trodd».[11]

          At din pilegrimsvei fører deg helt inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap, er for mange ganske logisk. At det skjer akkurat nå, er en annen sak. Idealet er at alle vi troende skal finne sammen i det store kirkelige fellesskap. Når tiden for dette tydeligvis ennå ikke er inne, kan den individuelle konversjon være den enkeltes alternative vei. Det er blitt din vei.

PREKENEN: " Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme»."

            3. Du har forlatt et fellesskap – Den norske kirke – med dets viktige posisjon i vårt land, og du kommer inn i et nytt fellesskap – Den katolske kirke – som langt fra er uviktig. Det er et trosfellesskap, et sakramentalt fellesskap og et juridisk fellesskap, med alt hva det innebærer, og det er kvantitativt et stort fellesskap – i Norge det største tros- og livssynssamfunn etter Den norske kirke, og enda mye større ute i verden. Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme».

            I første lesning kvalifiserte Paulus fellesskapet: «Én kropp, én Ånd, … én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far.»[12] Jesus omtalte felleskap som et vintre med mange grener som forbinder oss med Kristus: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.»[13] Når vi hører slike ord, er det vanskelig å la være å tenke på kirkeorganismen og sakramentene, og da spesielt på Eukaristien og kommunionen. Salmisten setter ord på lengselen etter denne form for fellesskap når han lærer oss å synge: «Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud.»[14]

            Men det katolske fellesskap er mer enn rett tro og forkynnelse, livgivende sakramenter og liturgi, samt fast kirkestyre. Det er også mennesker med omsorg for hverandre, det er Kristus-vitner og ikke minst et stort bønnefellesskap. Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret oppe av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner.

            Fort vil du nok dessverre også oppdage at vi ikke er et fellesskap av helgener. Heldigvis har vi noen helgener som ber for oss i himmelen, og noen møter vi også inkognito her på jorden. Men synden merkes så mye sterkere. Du vil finne den i Kirken i form av intriger og umoral, maktkamp og uredelighet. Den eneste trøst dette gir meg er at Gud bryr seg om oss syndige mennesker, og til og med gjør han bruk av oss! I kirkearkitekturen er det noe som for meg er mer talende enn alt annet: Helgenstatuene og skriftestolene side om side i våre kirker!

DEN FØRSTE KOMMUNIONEN: Med blikket festet på Kristus. "Vi er mange før deg som har funnet hvile i å vende blikket mot Kristus, i full visshet om ansvarsfordelingen mellom den enkelte og Kirken.[...] Du er kalt til fortsatt å leve under det gamle misjonsmotto: «Verden for Kristus!» 

            4. Om fellesskapet skrev apostelen Paulus, med henvisning til Kristus: «Det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp.»[15] Så viktig som det pastorale arbeid har vært for deg, Dag Øivind Vincent, er det en merkelig situasjon at du igjen er tilbake med kirkelig status som «legmann». Her er det to ting å si: For det første: Kirken trenger prester. For det annet: Ingen enkelttroende trenger selv å være prest, men hver troende må finne den plass og de oppgaver som Gud til enhver tid legger foran ham. For så vidt er legmannstjenesten den største i Kirken. Det «ministerielle prestedømme» – ofte kalt «embetet» – er nok viktig. Men mindre viktig er ikke det «alminnelige prestedømme».

            Selv om det alminnelige prestedømme springer ut av troen og dåpen, er den katolske konfirmasjon som du om noen øyeblikk skal motta, det nærmeste du kommer til en ytre «vielse» til det alminnelige prestedømme. Slik Aron og hans sønner ble salvet med hellig olje da de ble viet til deres prestelige tjeneste,[16] skal du salves med «krisma», tegnet på Ånden, han som både kaller og utruster til tjeneste. Du trenger Kirken, men sannelig trenger også Kirken deg med dine evner og anlegg, og med din tjenestevillighet! Ånden kan og vil bruke deg i fortsatt tjeneste for Guds rike.

            Alt dette finner du i Den katolske kirke, hvis fulle fellesskap du nå skal inkluderes i. Men det finnes ikke «vanntette skott» i Guds folk. Hans virke når mye videre enn til Den katolske kirke, og noen ganger kan man komme til å lure på om han virker sterkere utenfor enn innenfor vårt kirkelige fellesskap! Uansett: Gled deg enda mer enn tidligere over alt åndelig som du har felles med ikke-katolikker, det være seg familie, lutherske kirkefolk, frikirkelige eller bedehusfolket. Tilhørigheten til Den katolske kirke gir deg trygt fotfeste for slik frimodig glede. Selvfølgelig støter du på mye i protestantismen som du er uenig i; men mest oppbyggelig og fruktbart er det å feste seg ved det gode og sanne som vi kan stå sammen om.

            Du er kalt til fortsatt å leve under det gamle misjonsmotto: «Verden for Kristus!» Det mål har vi langt fra nådd. Her må vi bevege oss videre. Den katolske kirkes fulle fellesskap vil gi deg et godt ståsted og god næring på din fortsatte pilegrimsvandring. Amen.

---

[1] Jf. 1 Joh 2,7.

[2] 1 Tim 3,15.

[3] Joh 14,6.

[4] Jf. 2 Krøn 30,2; Neh 8,2.17.

[5] Jf. Matt 16,15-19; Apg 13,1; 1 Kor 12,27f; Kol 1,17; Hebr 2,12; Åp 1,4.

[6] IgnSmyr 8,1-2.

[7] 2 Pet 1,20.

[8] Jf. LG 12.

[9] Luk 22,32.

[10] Jf. kan 194 § 1 nr. 2 CIC.

[11] Commonitorium II, 5: quod ubique, quod semper, quod ab omnibus creditum est.

[12] Ef 4,4-6.

[13] Joh 15,5.

[14] Sal 42,2.

[15] Ef 4,11-12.

[16] Jf. 2 Mos 29,7; 40,15.

LUNDEN KLOSTERHAGE: "Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret oppe av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner."

Les også:

• Derfor ble jeg katolikk - om min vei inn i Den katolske kirke
• Hvorfor Sigrid Undset ble katolikk - hennes egen forklaring i boken "De søkte de gamle stier" 
• Sigrid Undset og Katarinahjemmet - en liten video i anledning 80-årsjubileet siden Sigrid Undsets konversjon
• Dag Øivind Østereng gjest hos Torp: Vil bli katolikk - se Ole Torps intervju med Dag Øivind Østereng på nrk.no

Halloween og Allehelgensdag | En vaksine mot hovmod

HALLOWEEN-SMINKE: "For egen del synes vi det er både morsomt og til og med oppbyggelig å feire halloween og Allehelgensdag på en skikkelig måte med barna våre. Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur" skriver Eivor Oftestad og Kristin B. Aavitsland i denne kronikken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"”Hallo venn” er sjanseløs mot halloween. Spøkelsene er kommet for å bli," skriver de to kronikkforfatterne som begge er forskere og katolske småbarnsmødre.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

”Hallo venn” er sjanseløs mot halloween. Spøkelsene er kommet for å bli.

En kronikk av Kristin B. Aavitsland og Eivor A. Oftestad, forskere ved ”Døden i tidlig protestantisk tradisjon”, Universitetet i Oslo. Første gang publisert i Morgenbladet fredag 26. oktober 2012. Publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med kronikkforfatterne.

Like årvisst som at handelsstanden pusher gresskar og spøkelseseffekter i slutten av oktober, er det at avisspalter og blogger tar til orde mot den importerte skikken som ”ikke har noe med norsk kultur å gjøre” og som har ”negativt fokus på hekser, djevler og dødningskaller” – for å sitere den vanligste kritikken. Dødningkarnevalet 31. oktober skiller seg nemlig ut i forbrukskalenderen fordi det er den eneste feiringen i året som ikke selger et budskap om idyll. Uhyggen er fremmed for en hyggefiksert norsk kultur, og derfor arrangeres det mange steder alternative, snille karneval istedenfor: ”hallo venn” istedenfor halloween. Her er det skumle borte, ikke en eneste dødningsskalle er å se. Barna skal få ”ha det gøy i trygge omgivelser”. Men til tross for appellen om snillhet og trygghet, er ”hallo venn” sjanseløs mot halloween. Spøkelsene er kommet for å bli.

Etter Halloween kommer allehelgensdag og allesjelersdag. Gravlysene i novembermørket minner oss om at noen er borte, men også om at vi heller ikke skal være her for alltid. Den norske kirke, som fortsatt er den viktigste aktøren når det gjelder å tolke døden, har omfavnet lystenningen som ”et samlende sorgritual på tvers av kulturelle og religiøse skillelinjer”. Men slik har det ikke alltid vært. På 1950-tallet stengte den samme norske kirke kirkegårdsportene tidlig på dagen julaften og allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene – det ble den gang oppfattet som unorsk og uprotestantisk.

Er halloween-spetakkelet og lystenningen på allehelgen et symptom på at de døde igjen holder på å få en plass i vår kultur? I Norge har de i flere århundrer hatt en helt marginal plass, bortsett fra de få som har dødd en heltedød eller på annet vis satt spor etter seg i historien. For dem arrangeres det minnemarkeringer og jubileer, og ved deres graver legges det årvisst ned kranser og holdes taler. Alle andre døde har vært henvist til privatsfæren – eller glemselen. Det er selvsagt flere faktorer som har gjort at det er slik. En av dem finner vi på 1500-tallet, da reformasjonen ble innført i Danmark-Norge.

For en av de mest virkningsfulle konsekvensene av reformasjonen var det radikale bruddet mellom levende og døde. Middelalderens religiøsitet hadde på mange vis vært strukturert ut fra forholdet til de døde, som en slags solidaritet mellom levende og døde i form av gjensidig forbønn. Man ba for de dødes sjeler og feiret messer for dem, og man hadde tillit til at de sjelene som hadde funnet veien til himmelen også ba for de levende. Fordi alle ventet på å bli dømt av den samme dommer, var de avhengige av hverandres bønn om nåde, og det var ikke vesentlig om de befant seg på hver sin side av dødens terskel. Men reformasjonens hovedbudskap var Jesus som eneste mellommann mellom mennesket og Gud. Dermed hadde helgener og gjensidig forbønn ingen effekt. De levende ble irrelevante for de døde, mens de døde ble redusert til eksempler for de levende. Med tanken om Jesus alene ble også skjærsilden overflødig og avvist som papistisk oppspinn. Bare himmel og helvete ble igjen som destinasjoner i det hinsidige, begge steder utenfor de gjenlevendes rekkevidde. Døden brøt nå alle relasjoner, og de døde ble bare et minne som kunne skildres i portretter (epitafier) eller nekrologer (likprekener). Slik lærte reformasjonen oss at ”minne” er noe fortidig som ikke finnes lenger. Tidligere betegnet minnet, memoria, å gjøre noe nærværende for bevisstheten, og begrepet ”til minne om”, in memoriam, indikerte å gjøre noe present, samtidig og tilstedeværende.

Mens den katolske kulturen fortsatte å feire allehelgensdag for å ære de hellige i himmelen som man kunne påkalle og stole på, ble denne dagen i det protestantiske Norden til en minnedag for avdøde som hadde levd eksemplariske liv. Allehelgensdag 1582 holdt Jens Nilssøn, biskop av Oslo, en preken i Oslo domkirke der han understreket nettopp dette: man skal feire dagen som en hederlig ihukommelse om de gudfrygtige mennesker som er døde og avgangne. De skal bare minnes og etterleves, og ikke appelleres til. Det var den samme tenkningen som lå til grunn for 1950-tallets motstand mot lystenning på gravene: Et slikt kollektivt rituale fikk det til å se ut som om de døde hadde en relevans for folk utover det å være minneverdige forbilder.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

På 1950-tallet stengte Den norske kirke kirkegårdsportene tidlig på dagen julaften og allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene – det ble den gang oppfattet som unorsk og uprotestantisk.
Foto: aSIMULAtor/Flickr Creative Commons

Reformasjonens tenkning om de døde utelukker egentlig de som ikke duger som forbilder. De døde som ikke burde etterlignes, hadde derfor ingen plass i den protestantiske minnekulturen. Det samme kan sies om dens sekulære arvtager, den humanistiske minnekulturen, som mange velger å forholde seg til i dagens post-kristne Norge. Både i gammellutherske og i human-etiske begravelser er minnetalen seremoniens kjerne, og de gode og oppbyggelige minnene er i fokus. Mislykkede døde med elendige, onde eller ynkelige liv utfordrer denne måten å håndtere de døde på. For hvordan skal man gi deres liv og død mening? I de protestantiske delene av Europa oppsto det et problem med en særlig kategori av mislykkede døde: De som gikk igjen.

Spøkelsene – alle de ulykkelige døde som ungene etterligner på halloween – har plaget både protestanter og katolikker gjennom århundrene, men fordi konfesjonene hadde ulike oppfatninger av forholdet mellom levende og døde, ble fortellinger om skrømt og gjenferd tolket på forskjellige måter. Katolikkene holdt muligheten åpen for at beretninger om spøkelser kunne være mystiske visjoner eller åpenbaringer av urolige sjeler fra skjærsilden. I så fall kunne man hjelpe disse stakkars sjelene ved å be Gud fri dem fra deres lidelser og gi dem fred. Protestantene, derimot, avviste spøkelsenes eksistens. Beretninger om spøkelser var ikke annet enn papistisk overtro.

"Memento mori" - "husk, du skal dø" -
er en vaksine mot hovmod.

Men spøkelsene forsvant likevel ikke fra protestantiske områder. Folkelige beretninger om gjenferd viser at den protestantiske læren om de døde bare i liten grad slo rot i folks bevissthet. Kanskje var denne tenkningen i sin reneste form i utakt med allmenn intuisjon og grunnleggende psykologiske behov.

Reformasjonshistorikeren Peter Marshall argumenterer for at folks lengsel etter og kjærlighet til sine egne avdøde utgjorde den største hindringen når den protestantiske avvisningen av enhver relasjon til de døde skulle implementeres. Nå ser det ut som om omsorgen for de døde på ulike måter tyter frem i en kultur som ikke lenger lar seg regulere av det protestantiske regimet. For egen del synes vi det er både morsomt og til og med oppbyggelig å feire halloween og Allehelgensdag på en skikkelig måte med barna våre.

Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. På den ene siden som et memento mori – å huske på døden. Dette har alltid vært brukt som en vaksine mot hovmod i den europeiske tradisjonen. Også vårt hyggeliv tar slutt en dag – og hva slags fordringer gir denne erkjennelsen oss? På den andre siden kanskje vi også trenger et sted å reflektere over hva døden og de døde er. Kanskje gjør vi både oss selv og våre avdøde en bjørnetjeneste ved å parkere dem som et fortidig minne.

Av Kristin B. Aavitsland og Eivor A. Oftestad, forskere ved ”Døden i tidlig protestantisk tradisjon”, Universitetet i Oslo, hvor Aavitsland forsker på gravtavler, mens Oftestad forsker på liktaler.
Kronikken er publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med kronikkforfatterne.

LYTTETIPS 

Få også med deg sr. Anne Bente Hadlands korte radioinnslag "Døden er ikke unorsk" - om Halloween, Allehelgensdag og synet på døden i vår kultur. 

Du kan lytte til radioinnslaget her på katolsk.no

Møt Herr Skummel, Herr Skummel-søt og Frøken Søt, sminket av storesøstrene. Gledelig Halloween!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Frispark | Kristendommen og de andre religionene

Areopagos sett fra Akropolis.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Athen 1998

I dag har jeg et frispark på trykk i avisen Dagen. Det handler om sannheten i kristendommen og i de andre religionene. Nærmere bestemt handler det om å søke sannheten - hele livet. 

Søk sannheten hele livet

Sommeren da jeg var 21 år reiste jeg på interrail gjennom Europa. Etter å ha reist langt og lenger enn langt kom vi så langt øst som til Aten. Der klatret vi opp på Akropolis og så de samme avgudstemplene som hadde rystet Paulus i hans innerste nesten 2000 år tidligere.

På veien ned igjen gikk vi ut på en fjellknaus. Der kom vi over en bronseplakett med noen uforståelige ord. En forbipasserende amerikaner hadde heldigvis studert klassisk gresk og kunne oversette for oss. Etter få sekunder forstod vi hva det var han leste: Apostelen Paulus’ mest berømte tale.

Areopagos

Det var en sterk opplevelse å stå der på Areopagos og se utover hele Aten mens vi lyttet til Paulus som snakket til oss gjennom århundrene. Akkurat her var det han sa det. På akkurat dette fjellet. Mektig! 

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.»

Litt lengre ut i talen sier Paulus: 

«Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’» (Apg 17, 22f)

Logoi spermatikoi

Noen få år senere, på 100-tallet, former kirkefaderen Justin uttrykket Logoi spermatikoi, som betyr «Ordets sannhetsfrø». St. Justin fremhever hvordan Guds Sønn – det evige Ordet som opplyser hvert menneske – sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser ved sin Hellige Ånd. Det finnes tilknytningspunkter til den kristne tro i alle menneskers liv. Små frø som bare venter på å bli vannet.

Når pave Gregor den store sender de første misjonærene til det hedenske England på 600-tallet, er det med beskjed om at det finnes en kjerne av Logoi spermatikoi i all hedensk gudsdyrkelse. Den skal fanges opp og foredles med kristent innhold. I England (og Norge) skjer det ved at hedendommens ytre former som plasser, riter, religiøse skikker og festdager døpes; de tømmes for hedensk innhold og fylles med Kristus – med kristent innhold.

Edith Stein

Nær vår tid dukker så ett av mine store forbilder opp: Filosofen, jøden, eks-ateisten og karmelittnonnen Edith Stein (1891-1942). Det mest slående trekket hos Edith Stein er hennes brennende kjærlighet til sannheten. Det var den som var drivkraften i hennes studier og arbeid. Det var den som fikk henne først til å forlate Gud, som hun ikke kunne tro på, og siden til å gjenoppdage ham. Etter vandringen fra jødedommen til ateisme til den kristne tro skriver hun: «Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke».

Hun skriver også: «Min søken etter sannheten var en eneste bønn». Fordi: Man trenger ikke å bevisst be med ord for å i praksis be. Kristen bønn er å åpne seg (og verden) opp for Gud. Bønn er å søke Gud. Av hele sitt hjerte og av hele sin sjel. Den som søker sannheten – den som gjør seg åpen og tilgjengelig for Sannheten – søker i praksis Gud, fordi Gud er Sannheten. Og derfor er det at Edith kan si at denne aktive handlingen og holdningen – selve det å søke sannheten – er å ligne med bønn.

Det annet vatikankonsil

Kort tid etter Edith Steins martyrdød i Auschwitz, møtes så Det annet vatikankonsil – det store katolske kirkemøtet på 1960-tallet. Konsilfedrene skriver om sannheten og om de andre store religionene: 

«Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger, som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den sannhet som opplyser alle mennesker.»

Er det ikke vakkert? Men for at ingen skal tro at Kirken oppgir det enestående, eksklusive ved kristendommen, la konsilfedrene til: «Men den [Kirken] forkynner også, og den skal alltid forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6) i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde.»

Fylden av sannheten

Paulus greide å formidle den kristne troen på en troverdig og relevant måte inn i Atens livssynsmangfold. Det er Kirken kalt til å gjøre også i dag, på livssynstorget i vår egen tid, slik at mennesker kan bevege seg fra en stråle av sannheten og til fylden av sannheten: til Jesus. Den kristne tro.

Jeg kommer aldri til å slutte med å søke sannheten. Jeg tørster etter den. Fordi jeg tørster etter Gud. Han som er sannheten. Hele meg vet at dette er den ytterste virkelighet, virkeligere enn alt annet jeg opplever som virkelig. Det er. Gud er. 

«Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.» (Apg 17,28)

Søk sannheten hele livet. Da søker du i praksis Han som er sannheten og livet. Da finner du livet.

Første gang publisert i avisen Dagen i dag, 29.10.2016

Les også:

Ettertanke | Søk sannheten hele livet

Odd Nordstoga | Våren om høsten

"Gledar du deg til våren alt no. Fortvil ikkje. Klikk deg inn her og lull deg inn i våren som fossar og blømer og rallar og krullar" skriver Odd Nordstoga over filmen sin på Facebook.

Så det gjorde jeg selvsagt. Det kan du også gjøre her.

Jeg liker Odd Nordstoga. Han snakker mitt språk. Ikke haugesundsk, altså, men med ordene han velger: Mirakel, livet, velsignelse. Om våren sier han: "Det er jo et mirakel." [...] "Å virkelig ta det inn over seg, hva slags mirakel det er. Det gjør Aasmund Olavsson Vinje her på en utrolig flott måte. Det handler om en slik takknemlighet for livet som er veldig veldig veldig veldig flott."

Vårfuglen som syng mot Sol og mot Sumar

Deretter synger Odd Nordstoga med sin egen melodi (ikke Edvard Griegs):

"Enno ein Gong fekk eg Vetren at sjå for Våren at røma;
Heggen med Tre som der Blomar var på eg atter såg bløma.
Enno ein Gong fekk eg Isen at sjå frå Landet at fljota,
Snjoen at bråna, og Fossen i Å at fyssa og brjota.
Graset det grøne eg enno ein Gong fekk skoda med Blomar;
enno eg høyrde at Vårfuglen song mot Sol og mot Sumar.

Enno ein Gong den Velsignad eg fekk, at Gauken eg høyrde"

Og der, etter første linje i andre vers, avbryter han seg selv og sier: "Når du tenker slik at "å, for en velsignelse å få høre gjøken si ko-ko"... det er vanvittig sjarmerende og enormt flott poesi"." 

Der er vi helt på linje, Odd, Aasmund og jeg. Sjarmerende og flott. Og livsomfavnende, eller hva vi skal kalle det. Det er derfor jeg liker våren og sommeren. Fordi jeg liker livet. Og det er derfor jeg får et mer og mer anstrengt forhold til vinterhalvåret jo eldre jeg blir - fordi jeg ikke liker døden. Døden, sykdom og mørket. 

Nei, det gjelder å holde seg levende gjennom nok en vinter slik at man får oppleve en ny vår og nye lyse sommernetter. Til hjelp på veien gjennom mørket: Her finner du lenke til "Våren" av Aasmund O. Vinje tonesatt av Odd Nordstoga - i seks ulike musikkstrømmetjenester.

Magnolia og blå himmel. Høstet inn i mai - til å leve på gjennom vinteren.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hamstret til vinteren

Jeg kunne vært bedre til å sylte og hamstre fra naturen. Mye bedre. Men i stedet for å irritere meg over det jeg ikke har kapasitet til å få gjort, vil jeg heller være fornøyd med det jeg har klart å høste inn fra Guds natur i 2016, nemlig både spurver og svarttroster.

Her har du åtte sekunder med spurvelykke, lagret på boks til å nyte av gjennom vinteren:

(NB: Husk å slå på lyden. Det er liksom hele poenget her. Spurvelyden.)

Og ikke minst - her er min ultimate favoritt - Svarttrosten i Slottsparken 10. mai:

Dessuten har jeg fått i hus rørte jordbær fra foreldrene mine. Resten er det mulig å få kjøpt på butikken.

Sånn. Nå kan vinteren bare komme. Nå er vi klar, Odd og jeg.

KOM, DU VINTER. Kom med ditt mørke, din døde natur, din kulde, skitt, slaps og glattis; kom med din bronkitt, influensa, astma, vannkopper og omgangssyke (med fem barn er det mye å velge mellom); kom med din totale mangel på farge og smak - her skal du motstand finne. Jeg har nemlig stearinlys, en flunkende ny kakaokopp med kanel og krem, og en bønsj med unger som elsker advent, jul, akebakkesnø, skøyteis og kosekvelder i sofaen. Så det så. Bare kom, du.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Alf A. Sæter | Ein grunn til å leva

Kjærleiken, "det stille drysset gjennom sjela" (Alf A. Sæter).

Høsten er over oss, med mørkere og kortere dager. Heldigvis finnes det en fantastisk oppfinnelse kalt Poesiringen, der 1700 personer daglig deler dikt med hverandre. 

Det er legen Arild Vedvik som tar imot forslagene og velger ut dagens dikt. Her om dagen delte han et høstbidrag fra Alf A. Sæter, en av mine yndlingslyrikere.

Alf A. Sæter har gitt ut noen få lyrikksamlinger (hvorav "Å elska er å vera stille nesten heile tida" er min favoritt - finn den på biblioteket). Akkurat dette diktet har du imidlertid ikke sett på trykk noe sted. Derfor skrev jeg like godt til Alf (slik jeg har gjort to ganger før også) og lurte på om jeg kunne få dele diktet og innledningen hans her på bloggen. Han svarte: "Takk for gode ord om diktet mitt. Ja, eg står for det eg skriv/sender til Poesiringen, så versågod, del det gjerne med andre som du trur har “antenner” for å ta imot slike dikt. Med ynskje om GOD HAUST frå Alf A.S." 

AH, you made my day, Alf. Som jeg svarte: "No blei eg glad! Eg trur nemleg at dei som følgjer bloggen er blant dei som er spesielt opne for dette diktet. Hjarteleg takk! Ynskjer deg også ein retteleg GOD HAUST! Beste helsing Ragnhild"

Nok snikksnakk. Her kommer gullet fra Alf A. Sæter. Nyt det.

Til Poesiringen.
Hausten er over oss med kortare dagar og lengre netter, men det finst gode grunnar for å leva, då òg. Her er ein av dei.

EIN GRUNN TIL Å LEVA

Det er kjærleik eg snakkar om,

ikkje den banalt brusande,

men det svale vinddraget,

luftninga,

det stille drysset gjennom sjela,

det mjuke usynlege som slører lydar

og dekker skorper og sår.

Eg trur uavlateleg på kjærleiken

som ein stor overveldande fred

og ein gyldig grunn for å leva.

Helsing Alf A. Sæter

Kjærleiken, "det mjuke usynlege som slører lydar
og dekker skorper og sår"
(Alf A. Sæter)

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bygdøy 02.10.2016
Klikk på bileta for å sjå større versjon.

Meningen med livet

Hvordan ville du besvart spørsmålet "Hva er meningen med livet?" på under et halvt minutt?

Ikke lett. Her er ordrett det jeg svarte Vårt Land i et videointervju i 2014:

"Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. Og for at jeg skal oppleve mening med det livet, så må jeg leve det sånn som det var ment: Du skal elske Herren din Gud av hele din sjel og hele ditt hjerte, av all din forstand og... ja, hele ditt hjerte - OG du skal elske din neste som deg selv. Og det er det som gir livet mening."

I dag synes jeg svaret mangler noe. Det er riktig at meningen med livet er å elske Gud og mennesker. Men det er bare halve sannheten. Fordi: Meningen med livet er å elske og å bli elsket.

Gud, som er kjærlighet, skapte meg fordi han ville elske meg. Derfor finnes jeg. Jeg finnes fordi jeg er elsket. Jeg ble elsket inn i verden av mine foreldre - og av Gud. 

Som du skjønner - Alf A. Sæters ord er også mine: 

Eg trur uavlateleg på kjærleiken

som ein stor overveldande fred

og ein gyldig grunn for å leva.

"Det er kjærleik eg snakkar om,

ikkje den banalt brusande,

men det svale vinddraget,

luftninga"
(Alf A. Sæter)

Bli med i Poesiringen?

Dersom du ønsker å få dikt gratis tilsendt på epost hver dag, er det mulig å melde seg inn i Poesiringen ved å sende en epost til poesiringen-at-gmail.com. Redaktør Arild Vedvik synes det er hyggelig om du skriver en linje om deg selv :) Det er ingen forpliktelser, og du kan når som helst be om å bli tatt av mailinglisten. Anbefales!

Du kan også følge Poesiringen på Facebook, slik 6473 andre gjør. Da får du med deg en del av diktene (men ikke alle, og du går glipp av innledningen før diktene og en del annet).

For øvrig anbefaler jeg også å følge den herlige Instagram-kontoen Renpoesi.

Les også:

• Ettertanke | Drømmen som hendte - med diktet "Draum" av Alf A. Sæter
• Ettertanke | En Gud som gråter - med diktet "Lidingstimen" av Alf A. Sæter

Bli med på Angelus-bønnen

Herrens bebudelse malt av Fra Angelico (ca. 1430).
Den nye Eva svarer JA til Guds vilje der den første Eva (til venstre) svarte sitt store NEI.

I nesten 2000 år har Marias store JA gitt gjenklang gjennom Europa. Gjennom hundrevis av år har kirkeklokkene kalt til Angelus-bønn tre ganger daglig, året rundt. I middelalderen falt nordmenn på kne på dette tegnet, der de sto og gikk, i by og bygd. 

Angelus er en katolsk bønn som heter nettopp det fordi det første ordet i bønnen er Angelus. "Angelus Dei" betyr Herrens engel: "Herrens engel brakte Maria det glade budskap, og hun unnfanget ved Den Hellige Ånd." Se mer her på katolsk.no.

Tre ganger tre slag

Fortsatt kimer Angelus-klokkene her i Oslo, morgen, middag (klokken tolv) og kveld. Først er det tre ganger tre slag - 3x3 slag som du fortsatt gjenfinner på slutten av Den norske kirkes gudstjenester. Deretter er det kiming.

I det første slaget sier engelen: ”Vil du?” På det andre slaget svarer Maria ja. På det tredje slaget blir Kristus unnfanget. Gud blir menneske! Klokkene jubler mens vi selv gir vårt ja til Jesus og ber Angelus-bønnen:

”Vi ber deg, Herre, fyll vårt hjerte med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.”

Lytt til Angelus-bønnen her:

https://www.youtube.com/watch?v=g7BbncHyw9E

Her er teksten til hele Angelus-bønnen på norsk:

Herrens engel (Angelusbønnen)

Herrens engel bragte Maria det glade budskap. Og hun unnfanget ved Den hellige Ånd. (Luk 1,35)

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg. (Luk 1,28) 
Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus * (Luk 1,42) 
Hellige Maria, Guds mor, (Luk 1,43)
be for oss syndere, nå og i vår dødstime. (Jak 5,16) Amen.

Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord. (Luk 1,38)
Hill deg, Maria...

Og Ordet ble kjød. Og tok bolig iblant oss. (Joh 1,14)
Hill deg, Maria...

Be for oss, Guds hellige mor. At vi må bli verdige til Kristi løfter. (2. Tess 1,11)

La oss be: Vi ber deg, Herre, fyll våre hjerter med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.

Ved nevnelsen av Jesu navn, bøyer man seg for Kristus Kongen, markert med *

Angelus på latin

V. Angelus Domini nuntiavit Mariae.
R. Et concepit de Spiritu Sancto.

Ave Maria, gratia plena; Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui Iesus. * Sancta Maria, Mater Dei ora pro nobis peccatoribus, nunc et in hora mortis nostrae. Amen.

V. Ecce ancilla Domini,
R. Fiat mihi secundum verbum tuum.

Ave Maria, gratia plena; Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui Iesus. * Sancta Maria, Mater Dei ora pro nobis peccatoribus, nunc et in hora mortis nostrae. Amen.

V. Et Verbum caro factum est,
R. Et habitavit in nobis.

Ave Maria, gratia plena; Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui Iesus.* Sancta Maria, Mater Dei ora pro nobis peccatoribus, nunc et in hora mortis nostrae. Amen.

V. Ora pro nobis, sancta Dei Genetrix,
R. Ut digni efficiamur promissionibus Christi.

Oremus. Gratiam tuam, quaesumus, Domine, mentibus nostris infunde; ut qui, Angelo nuntiante, Christi Filii tui incarnationem cognovimus, per passionem eius et crucem ad resurrectionis gloriam perducamur. Per eumdem Christum Dominum nostrum. R. Amen.

Les også:

• Uimotståelig vakre Ave Maria av Franz Biebl: Franz Biebls versjon av Ave Maria er uvanlig fordi den er sammensatt av både Ave Maria (Hill deg, Maria) og Angelus-bønnen. Lytt til den her.