Google Analytics

04 februar 2014

Biskopens preken fra prestevielsen i Nidarosdomen

RETT FØR: "Tre frem, Egil Mogstad, du som skal vies til prest." Ordinanden: "Adsum." ("Jeg er her").
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Her er biskop Bernt Eidsvigs preken fra prestevielsen av Egil Mogstad i Nidarosdomen på festen for den hellige Eystein, 26. januar 2014.


(Uthevinger i kursiv er biskopens egne, uthevinger i fet er mine.)

Kjære biskop Tor Singsaas, domprost Ragnhild Jepsen og domkirkens menighetsrådsleder, kjære prester og ordensfolk – jeg hilser særskilt de tilstedeværende fra dominikanerordenen og Det franske oratorium; kjære Egils venner og familie, kolleger og elever fra Trondhjems katedralskole og fra Det mosaiske trossamfund, kjære brødre og søstre, men først og fremst, kjære Egil.

Det er med takknemlighet overfor Nidaros biskop, domprost og menighetsråd vi kan samles her for å vie Egil Mogstad til prest på festen for denne kirkes byggherre, erkebiskop Eystein. Ordinand og kirke har en lang felles historie. Uten denne kirken ville Egil ha vært en annen person enn han vi kjenner. Vi blir likeledes minnet om at våre to kirker har en felles historie i dette rom: Her er mange prester og biskoper av katolsk og luthersk bekjennelse blitt ordinert i århundrenes løp, men det er helt sikkert første gang en prest er blitt viet i begge kirkers ritualer.

(Prekenen fortsetter under bildet.)

SELVE PRESTEVIELSEN: "Allmektige Gud, vi ber deg: Gi denne din tjener presteembedets verdighet, forny hellighetens ånd i hans indre. Gi ham å holde fast ved den nådegave han har mottatt fra deg, og la han ved sin holdning og sin vandel være et forbilde på sant kristent liv. Gjør ham til vår trofaste medarbeider, så evangeliets ord kan nå til jordens ytterste grenser, og alle folkeslag, forenet i Kristus, kan bli et hellig folk."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette kunne under gitte omstendigheter blitt oppfattet som et splidens tegn, men jeg registrerer at det motsatte er tilfellet: Egil splitter ikke kirkefolket på noen side. Mange av dem som var til stede den 14. juni 1974, er også her idag. Det ville overraske meg om noen sørget over ordinandens personlige og teologiske utvikling.

Jeg sier bevisst ”utvikling”, for Egil er ikke en bruddets mann. Hans forhold til Kirkens enhet er patristisk av støpning og – hadde jeg nær sagt – tidfestelse, og skriver seg således fra en forestillingsverden fra før skismaet mellom øst og vest og reformasjonen. Som sin lærer Einar Molland – som gav mange av oss de viktigste begreper om Kirken og de kristnes enhet – tror han det Kirken alltid har trodd. Han ser kontinuiteten fra jødedom til kristendom, ikke minst ser han for oss alle en felles fremtid hos Gud. I mellomtiden får vi gjøre så godt vi kan med de midler felles historie, felles mål og felles fremtid kan gi oss. De er ikke få.

(Prekenen fortsetter under bildet.)

KRISTEN ENHET: "Egil splitter ikke kirkefolket på noen side. Mange av dem som var til stede den 14. juni 1974, er også her idag. Det ville overraske meg om noen sørget over ordinandens personlige og teologiske utvikling."  (Sitat fra biskop Bernt Eidsvigs preken)
Her holder den lutherske biskop Tor Singsaas en hjertelig tale under mottakelsen etter prestevielsen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dagens lesninger er valgt for festen for den hellige Eystein og passer ikke bare for denne festen, men også for den situasjon Egil vil befinne seg i som prest ved St. Olavs kirke. Om noen få måneder vil kirken bli revet. Vi går inn i en spennende byggeperiode; jeg kan ikke en gang love dere at vi bygger på stengrunn, for arkeologene forteller oss om et to meter tykt leirlag like under tomtens overflate… De fleste av dere vil vite at Egil har vært med på å forberede kirkebygget og har vært en verdifull rådgiver for arkitekt og biskop, noe vi regner med at han fortsetter med inntil den nye kirken står der.

Den hellige Eystein bygget imidlertid ikke bare et hus for Kirken, han var i høyeste grad med på å gi den et åndelig reisverk. Dette ble stående lenge efter hans død, ja hans grenseoppgang mellom kirkelig og verdslig makt er ennu ikke blitt uaktuell.

Kjære Egil, som prest vil din viktigste oppgave være å bygge en kirke av levende stener. Du skal gjøre dette i din forvaltning av sakramentene, idet du bruker dem og gjør dem tilgjengelige. Du skal forkynne evangeliet som et vidnesbyrd om en levende Kristus. Om noen få minutter vil jeg rekke deg paten og kalk med brød og vin og si:

«Motta det hellige folks offer og bær det frem for Gud. Vær deg bevisst hva du gjør, efterlign det du rører ved, og ta Herrens kors til forbilde for ditt liv.» 


(Prekenen fortsetter under bildet.)

PRIMISSMESSE: P. Egil Mogstad feiret sin første messe i Tautra Mariakloster 27. januar, dagen etter prestevielsen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ditt kall skyldes ingen tilfeldighet; de midler du har for å virkeliggjøre det heller ikke. Det er bare Guds folk som kan be frem prestekall. De kan imidlertid ikke gjøre dette uten å ville gi presten hva han trenger for sin tjeneste. Enkelt og direkte ser vi det her: kalk og paten, brød og vin. Men de gir deg også sin bønn, de gir av sin arbeidskraft og omsorg. De oppmuntrer deg i din innsats, trøster og støtter deg i motgang. Guds folk vet at Herrens kors er virkelighet i ditt liv.

Det troende folk vil søke deg, din forbønn og dine råd. Når du forbereder din preken, er du opptatt av hva de trenger å høre, ikke av hva du har behov for å si. Når du feirer messen med hengivenhet og oppofrelse, er det fordi både du og de vet at du står for alteret i Herrens sted og at de ord du uttaler, blir oppfylt av Herren selv. Du er sakramentenes og folkets tjener. Tjenesten for Gud kommer først i ditt liv. Dette er evangeliets åk. For den som bærer åket av kjærlighet til Kristus, er det lett, for Kristus bærer dine byrder.

Kan vi snakke om kjærligheten til Kirken i det samme åndedrag som vi snakker om kjærligheten til Kristus? En liten nyansering er på sin plass her, for kirke betyr ikke bygninger, verdighetstegn eller institusjoner. Disse er hjelpemidler vi trenger. Men apostlene, som så Kirken i sin fullkomne og opprinnelige skjønnhet pinsedag, opplevde aldri å se en kirkebygning – de kom først lenge efter deres martyrdød. Det de så, var Kirken i de mennesker som tok imot Den hellige ånd og ble Den hellige ånds tempel. La oss se med dem.

 (Prekenen fortsetter under bildet.)

"JEG VIL GI DEG ALT": "Sancte Olave - ora pro nobis." Under allehelgenslitaniet ligger presteordinanden helt flatt på gulvet, som et symbol på den fullstendige overgivelsen til Kristus og hans Kirke.Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vårt oppdrag som prester begynner altså med at vi elsker Kristus. Frukten av denne kjærlighet og av prestevielsens nåde er evnen til å se at Kirken – bestående av skrøpelige mennesker – gjør alt den formår for å gi Kristus en synlig skikkelse her på jorden; vi vinner hans trekk når vi utfører hans gjerning og bruker ord som kommer fra ham. Vi er kalt til fullkommenhet, og er på vei til fullkommenhet. Til slutt vil Gud gi oss denne gave. Jo bedre du, kjære Egil, lærer Guds folk å kjenne, desto klarere vil du se likhetspunktene mellom folket og Kristus. Stadig inderligere vil du vite hvorfor du ber: «Se ikke på våre synder, men på din kirkes tro.»

Kristus gir sine prester evnen til å se Kirkens tro. Denne innsikt er en forutsetning for å vokte Herrens får. Enheten mellom hjord og hyrde er klart betonet av det annet Vatikankonsil. Ingen hyrde vil sette livet til for en hjord han ikke kjenner, men jo bedre du kjenner dine troende, desto tydeligere vil du se at de blir Kristus mer lik. Spør de trofaste prester som er her idag; de vil alle bekrefte dette. Det finnes imidlertid ingen sikre fristeder for gode hyrder, heller ingen trygg fritid. Så usentimentalt er det. Men Kristus vil i sin egen guddommelige skikkelse og i sitt bilde – Kirken – gi deg alt.

Måtte han som har begynt den gode gjerning i deg, også fullende den.

+ Bernt Eidsvig

Publisert med tillatelse  

 
ST. EYSTEIN: Vestfrontens statue av Nidarosdomens byggherre, den hellige erkebiskop Eystein, bekranses hvert år på hans minnedag 26. januar - så også i år, på p. Egil Mogstads prestevielsesdag. Eystein er p. Egil Mogstads fermingsnavn som han valgte da han gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap i 1976.
Foto: Jan Erik Kofoed, publisert med tillatelse

LES OGSÅ:

31 januar 2014

Helside i Dagen: Historisk prestevielse i Nidarosdomen

KIRKEHISTORIE: Søndag ble Egil Mogstad (t.v.) viet til katolsk prest i Nidarosdomen. Her sammen med sokneprest Dom Albert Mączka under utgangsprosesjonen.
Foto: Mats Tande

- En stor glede og en stor begivenhet, sier biskop Tor Singsaas som var til stede under den katolske prestevielsen i Nidarosdomen.


Av Ragnhild H. Aadland Høen

Publisert i avisen Dagen 30. januar 2014
Faksimile: Dagen 30.01.2014

Prestevielsen av Egil Mogstad søndag 26. januar var den første katolske prestevielsen i Nidarosdomen siden før reformasjonen i 1537. Den lutherske biskopen i Nidaros kaller hendelsen for «et enhetens tegn».

- For oss er dette ingen sensasjon. Det er snarere en naturlig utvikling og et resultat av nært og godt samarbeid med Den katolske kirke gjennom mange år, helt siden pavebesøket i 1989, sier biskop Tor Singsaas.

Tidligere luthersk prest

Egil Mogstad (65) ble ordinert til prest i Den norske kirke i Nidarosdomen i 1974. Han konverterte allerede to år etter, men innen den tid hadde han rukket å gjennomføre varige endringer i Nidarosdomen: Midnattsgudstjeneste til jul og påske, våkenatt til Olsok, tidebønner og en profesjonalisert guidetjeneste. Siden 1980 har Egil Mogstad vært lektor ved Trondhjem Katedralskole og aktiv i menighetsarbeidet i St. Olav domkirke.

Et luthersk initiativ

PRESTEVIET: Egil Mogstad
ble søndag 26. januar viet til
prest i Den katolske kirke.
Foto: Mats Tande
Biskop Tor Singsaas sier søndagens prestevielse representerer «en åpenhet mot kristne brødre og søstre som er viktig for oss».

- Vi opplever respekt og stor takknemlighet fra Den katolske kirkes side. De møter oss med ydmykhet og ingen forventning om at dette skulle kunne skje, forteller han.

Det var lutherske venner av Egil Mogstad som kom opp med og fremmet ideen om at prestevielsen skulle skje i nasjonalhelligdommen. Mogstad sier at han selv aldri hadde våget å spørre om noe så stort.

- Jeg er bare en liten bit i den store, økumeniske mosaikken. At jeg skulle få bli diakonviet i den gamle kirken på Stiklestad og presteviet her i selveste Nidarosdomen skyldes nåden alene, sier Egil Mogstad.

Tidligere publisert i avisen Dagen 30. januar 2014


KIRKEHISTORIE: Den katolske biskop Bernt Eidsvig presteviet Egil Mogstad i Nidarosdomen søndag. - Dette kunne ikke skjedd for 30-40 år siden. Mye har forandret seg siden da, sier Nidaros-biskop Tor Singsaas.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kommer: 

  • Biskop Bernt Eidsvigs preken illustrert med en del av fotografiene som jeg og flere andre tok under prestevielsen 26. januar 2014 og primissmessen i Tautra Mariakloster mandag 27. januar 2014.

25 januar 2014

Vil finne St. Olav - finkjemmer Nidarosdomen

JAKTEN PÅ HELGENKONGEN: Georadaren blir dratt over kirkegulvet for å finne signaler under gulvet.
Foto: Skjermdump fra nrk.no

Fascinerende! Nidarosdomen finkjemmes med georadar, i leting etter Olav den Helliges levninger.


Biskopen i Nidaros bispedømme, Tor Singsaas, synes prosjektet er spennende.
– For 30 til 40 år siden hadde jo ikke dette prosjektet latt seg gjennomføre på samme måte. Men kirka har også forandra seg, sier han til NRK Trøndelag.

Første gang

Det er aller første gang i historien at det blir brukt en georadar i søket etter Hellig Olav i Nidarosdomen. Resultatet av arkeologenes undersøkelser vil bli offentliggjort i programmet Newton på NRK1 den 23. februar 2014.

Les hele saken her på nrk.no og se et lite tv-innslag fra letingen.

LETEOMRÅDET: Gulvet under oktogonen undersøkes spesielt nøye av NTNUs arkeologer. En teori er at Olav den Hellige kan ligge begravd i østre oktogon kapell, omtrent fire meter fra hovedalteret i kirken, like bak hans opprinnelige gravsted (skjult på dette bildet).
Foto: Øyvind Lerø

LES MER:

24 januar 2014

Pave Johannes Paul IIs tale i Nidarosdomen

HJEMME I NIDAROSDOMEN: "Jeg følte meg hjemme" uttalte Pave Johannes Paul II til NRK etter at den økumeniske bønnegudstjenesten i Nidarosdomen var over. Talen holdt han på engelsk, men bønnene ba han på norsk.
Alle foto: Skjermdumper fra NRKs tv-sending fra gudstjenesten
2. juni 1989

 

I katolske kretser blir Pave Johannes Paul IIs Norges-besøk i 1989 ofte ansett for å være et slags økumenisk tideverv i Norge.


"Det var da ting snudde," sier mange. Med det mener de: Det var etter pavens besøk at katolske kristne begynte å bli allment ansett for å være kristne brødre og søstre.

En stor del av æren for dette gis til den lutherske biskopen i Nidaros, Kristen Kyrre Bremer. Da Bremer gikk bort 16. mai 2013 skrev katolikken Olav Rune Ekeland Bastrup: «Det finnes en hendelse som aldri går meg av minnet, den var i sannhet historisk, så historisk at mange rett og slett ikke skjønte det: Nidaros biskop som tar imot pave Johannes Paul II i Nidarosdomen. Biskopen av Nidaros og biskopen av Roma kneler i felles bønn og TV-kameraene står stille på dem i flere minutter. Det hadde aldri skjedd før, og hvem hadde trodd at det kunne skje?»


HISTORISK ØYEBLIKK: Biskop Kristen Kyrre Bremer og Pave Johannes Paul II kneler i felles bønn ved sølvkrusifikset i Nidarosdomen.


Her er pavens tale i Nidarosdomen fredag 2. juni 1989:   

 

(Uthevinger i kursiv er pavens egne. Uthevinger i fet skrift er mine.)

Dear Friends, 
 
1. “Grace to you and peace from God our Father and the Lord Jesus Christ” (Eph. 1, 2). These words of Saint Paul aptly describe my own prayerful good wishes for each of you and for all the people of Norway. I thank God for this opportunity to listen to God’s word together with you and to reflect with you on its meaning for the life of the Church and the world.

My special greeting goes to the bishops of the Lutheran Church of Norway, the representatives of other Churches and Ecclesial Communities, the State and Municipal officials, my fellow Catholics and to all who are present here today. I am especially grateful to Bishop Bremer for inviting me in the name of the Lutheran Church of Norway to this venerable place of worship.

"This cathedral at Nidaros [...] speaks to us of an age when Christians had not yet suffered the sadness of divisions."

2. This cathedral at Nidaros was built by your ancestors over the grave of the great Saint Olav, who played such a crucial role in the spread of Christianity in this land. In this and in many other ways, the cathedral bears witness to the spiritual, political and cultural history of your nation. It also speaks to us of an age when Christians had not yet suffered the sadness of divisions. Both Protestants and Catholics in Norway look to Saint Olav for their roots in the past and for the inspiration they need to live in the present a truly Christian life. 

To be sure, this cathedral is more than a building of stone. It is a place where, for centuries, people have been reborn as children of God in Baptism, where they have heard the word of God proclaimed in the Scriptures as we have today, and have offered him the Church’s worship; a place where in personal prayer they have made known to God their needs and have thanked him for his blessings. For medieval pilgrims who came to Nidaros after a long and arduous journey, the cathedral was also a reflection of the heavenly Jerusalem towards which we move on our earthly pilgrimage. Truly a cathedral such as this is more than a building of stone. It turns our spiritual gaze heavenward. It lifts our minds and hearts to God

"To be sure, this cathedral is more than a building of stone. It is a place where, for centuries, people have been reborn as children of God in Baptism, where they have heard the word of God proclaimed in the Scriptures as we have today"

3. Dear brothers and sisters: we must surely recognize that the mind and heart of modern man need to be lifted up to God. We must acknowledge that for all the advances of modern science and technology which are transforming the way we live, humanity, in the words of Saint Paul, still “groans inwardly” (Cfr. Rom. 8, 23) in expectation of something further. Indeed, the whole of creation “groans in travail” (Cfr. ibid. 8, 20. 22) for something beyond our human power to give.

Science and technology, by which the material cares and burdens of life are increasingly lightened are true achievements of man’s creative energy and intelligence. But knowledge of this kind creates problems as well as solving them. We have only to think of the environmental and social impact of our modern way of life, or of the dangers created by our use of the atom or of biomedical techniques. Science and technology, like the economic life that they generate, cannot of themselves articulate the meaning of existence or of human striving. They cannot of themselves explain, much less eliminate, evil, suffering and death.

Nor may we forget that the “modern man” of whom we speak is not an abstraction, but rather the concrete person that each of us is, a human being with a heart as well as a mind. Here, too, many dilemmas beset us. We strive for love, without which we cannot live, yet today the most basic relationships of love in marriage and the family are threatened by divorce, broken homes and a radical questioning of the very meaning of manhood and woman-hood. We strive for security, wellbeing and a sense of self-worth, yet the traditions of community, family, home and work are being undermined by transformations which do not always acknowledge the ethical dimension inherent in all human activity and endeavour. We wish to be free, but unless there is a common understanding of what we ought to do and not simply what we can do, freedom ends in the tyranny of selfishness and superior force.

What is needed in the midst of these personal and social ills is a higher wisdom which transforms the mind and heart and will: a wisdom which perfects the human intellect by gently drawing it to look for and to love what is true and good, thus leading man through visible realities to those which cannot be seen. The Catholic bishops at the Second Vatican Council warned that: “Our era needs such wisdom more than bygone ages if the discoveries made by man are to be further humanized. For the future of the world stands in peril unless wiser people are forthcoming” (Gaudium et Spes, 15).


"Dear friends: today in this Cathedral of Nidaros, built to the glory of God as a beacon pointing heavenward in the midst of the modern world, we stand together in order to proclaim the Good News of redemption in Jesus Christ."

4. Dear friends: today in this Cathedral of Nidaros, built to the glory of God as a beacon pointing heavenward in the midst of the modern world, we stand together in order to proclaim the Good News of redemption in Jesus Christ. Through him we come to know the meaning of creation and of human activity within the plan of God. Jesus Christ is our wisdom. He is the Way, the Truth and the Life (Cfr. Io. 14, 6). If creation is still “subject to futility”, it is so in the hope of being transformed in Christ. If humanity “groans in travail”, it does so to the extent that people’s minds and hearts are not lifted up with Christ to God, that consciences are not conformed through Christ to the wisdom that comes from God.

As Christians we proclaim a wisdom that recognizes and upholds the priority of ethics over technology, the primacy of the person over things, the superiority of spirit over matter (Cfr. Ioannis Pauli PP. II Redemptor Hominis, 16). We are able to make these assertions because Christ has shown us that our human destiny is a personal moral and spiritual one; it lies in a filial relationship to God.

Through faith and baptism we have come to know that wisdom is offered as a divine gift but it also confounds the human intellect if it remains closed to the transcendent. It is a revealed wisdom which teaches us that the God of the universe is not an impersonal or unknowable force but a Father. In moments of interior enlightenment, Jesus’ words re-echo in our hearts: “I thank you, Father, Lord of heaven and earth, that you have hidden these things from the wise and understanding and revealed them to babes” (Matth. 11, 25).  

"Today on the eve of the third Christian millennium, the world needs to hear the Good News of salvation no less than it did in the first and second millennia. It is all the more urgent that Christians work for the gradual elimination of their differences and bear common witness to the Gospel."


5. Our task is to open the mind of modern man to divine wisdom, to open the heart of modern man to God. We do so in the manner of Christ, who is “gentle and lowly in heart”, whose “yoke is easy and burden light” (Cfr. ibid. 11, 29-30). By proclaiming the Gospel in word and deed, we bear witness before all to the path that leads to life. And we do this not as isolated individuals, but as persons united in Christ through our baptism

Clearly such witness constitutes an ecumenical challenge for all those who, as Saint Paul says, “have heard the word of truth “and have been” sealed with the promised Holy Spirit” (Eph. 1, 13). Today on the eve of the third Christian millennium, the world needs to hear the Good News of salvation no less than it did in the first and second millennia. It is all the more urgent that Christians work for the gradual elimination of their differences and bear common witness to the Gospel. 

Today in this cathedral, I give thanks to God for the grace of the ecumenical movement which we have experienced in our time. Through the working of the Holy Spirit new relationships have begun to develop between Christians who have been divided from one another for centuries. I also wish to express gratitude to all those in Norway who have responded to this grace and have worked with dedication to promote the unity of Christians in accordance with Christ’s will. May you persevere along this path with patience and love, so that the dialogue between us will continue with mutual respect and trust as we seek unity in the full truth of Christ.

Preparations for the millennium celebration in 1997 of the foundation of Trondheim will be an opportunity for Lutherans, Catholics and all Christians in Norway to reflect further on the common roots of your faith and on the gospel values which have shaped your common history. It will also be an opportunity for prayer – fervent unceasing prayer for the unity of all Christ’s followers, since in the end we know that unity will come only as a gift from God.

"Dear brothers and sisters: before us lies the duty of opening a new Christian chapter in history in response to the many challenges of a changing world."


6. Dear brothers and sisters: before us lies the duty of opening a new Christian chapter in history in response to the many challenges of a changing world. In centuries past the Church led the peoples of Europe to the baptismal font and the cultural identity of Europe grew out of the Christian faith. The centrality of the person, the role of the family in society, the rights of the individual and of groups the moral and ethical values which gave direction and inspiration to human behaviour, all developed in contact with the Gospel and the teaching of the Church. In today’s Europe, however, there is taking place a cultural clash of enormous consequences: it is a clash between two visions of life, the one revealed in Christ wherein God is accepted as the ultimate and recognized source of truth, goodness and freedom and the other of the world, closed to transcendence, wherein all is to be built on humanity’s efforts to give meaning and direction to itself through social consensus. Christians understand what is at stake. The history of our own century clearly shows that where no transcendent norm is acknowledged, people are in danger of surrendering themselves to forces which take command of society without concern for individuals and their freedoms

The Catholic Church seeks no privilege but expects only that civil and religious freedom should be effectively guaranteed so that she can proclaim her message and address the basic questions posed by human existence in the contemporary world. Speaking to the European Parliament in October of last year I stressed that “if the underlying religious and Christian fabric of this continent were to be denied as an inspiration to morality or as a positive factor in society, not only would the entire heritage of our European past be negated, but the future dignity of the people of Europe... would be gravely endangered” (Ioannis Pauli PP. II Allocutio ad "Parlamento Europeo", 11, die 11 oct. 1988).

"The time for a renewed witness of faith on the part of Christians is now! We are being challenged to bring to humanity the Gospel of Christ, the Good News of redemption and of adoption as God’s children."


The time for wisdom on the part of everyone is now! The time for a renewed witness of faith on the part of Christians is now! We are being challenged to bring to humanity the Gospel of Christ, the Good News of redemption and of adoption as God’s children. We are being challenged to bear witness to the wisdom of the Incarnate Word, Christ the “Light of the Nations” (Cfr. Luc. 2, 32), a light that leads to fullness of life for those who accept it. In the face of such great challenges, the Spirit of truth is urging us to persevere in the ecumenical task.

With confidence in God “who by the power at work within us is able to do far more abundantly than all that we ask” (Eph. 3, 20) let us take up the challenge of a new evangelization. Let us proclaim once more the wisdom of the Beatitudes to a world in need of peace, of love and of brotherhood. Let us proclaim once more the truth of Christ, our Crucified and Risen Saviour. He is the “goal of human history, the focal point of the longings of history and of civilization, the centre of the human race, the joy of every heart, and the answer to all its yearnings” (Gaudium et Spes, 14). May God be with you all. “Grace to you and peace from God our Father and the Lord Jesus Christ”. Amen.

"Let us proclaim once more the truth of Christ, our Crucified and Risen Saviour."

© Copyright 1989 - Libreria Editrice Vaticana

23 januar 2014

Historisk, katolsk prestevielse i Nidarosdomen søndag

NASJONALHELLIGDOMMEN: Frem til reformasjonen hadde Nidarosdomen tilnavnet «Cor Norvegiae» (Norges hjerte).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, olsok 2012


Det skrives norsk kirkehistorie når Egil Mogstad prestevies søndag 26. januar. Dette er den første katolske prestevielsen i Nidarosdomen siden reformasjonen i 1537.


Forrige gang Nidarosdomen opplevde et så fortettet, kirkehistorisk øyeblikk var i 1989 da Pave Johannes Paul II feiret økumenisk bønnegudstjeneste sammen med Nidaros' biskop Kristen Kyrre Bremer. På søndag skrives det igjen kirkehistorie når Egil Mogstad prestevies. I'll be there!

Historisk øyeblikk

I fjor sommer ble Egil Mogstad diakonviet i gamle Stiklestad kirke. Søndag 26. januar 2014 prestevies han av biskop Bernt Eidsvig i Nidarosdomen, på den store kirkebyggeren erkebiskop Eysteins festdag. Prestevielsen skjer klokken 15.00, og alle er velkommen i kirken. Programmet for prestevielsen kan du lese her.
 
ORDINANDEN: Øystein Lund og Egil
Mogstad (t.h.) i utgangsprosesjon etter

å ha mottatt ordinasjonskandidaturet
28. juli 2012.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Tidligere prest i Nidarosdomen

Egil Mogstad (f. 1948) har en fortid som prest i Den norske kirke. Han gikk direkte fra teologiske studier ved Universitetet i Oslo til å bli prest i nettopp Nidaros Domkirke i 1974–1976.

I 1976 ble han så opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, og frem til 1980 var han novise og student i dominikanerordenen i Strasbourg og Paris. Helt siden 1980 har han undervist i religion, fransk, latin og eldre historie ved Trondhjem Katedralskole, og i liturgikk ved Trøndelag musikkonservatorium.

Du kan lese mer om Egil Mogstad her i Vårt Land-saken "Han skriver katolsk historie".

Portrettintervju

Jeg vil varmt anbefale deg å lese et lengre portrettintervju med Egil Mogstad her på hjemmesiden til St. Olav menighet i Trondheim.

Her er noen utdrag fra portrettintervjuet:
Ditt kall var å bli prest. Kan du fortelle litt om studietiden i Oslo?

Vi var flere som var i opposisjon til deler av det som foregikk på teologisk fakultet, og mange spurte hvorfor vi ikke var på Menighetsfakultet i stedet. Men dette syntes vi igjen ble for trangt. Blant dem jeg studerte sammen med kan nevnes Kjell Arild Pollestad og Bernt Eidsvig. Ofte var jeg i Paris i stedet for på lesesalen i Oslo. Mens pensumlistene for de fleste var preget av tysk litteratur, var mine dominert av fransk. Under praktikum bodde jeg hos dominikanerne i Oslo. Mange av mine åndelige veiledere var katolikker, av disse kan nevnes Per Bjørn Halvorsen (1939-2007) og Arne Fjeld.

Egil Mogstad
Foto: katolsk.no
Like fullt ville du bli prest i den lutherske norske kirke?


Ja. Jeg har nok aldri vært lutheraner, men jeg så Den norske kirke som en fortsettelse av (den gamle) kirken i Norge. Allerede ett år før jeg var ferdig med praktikum hadde jeg fått en stilling som hjelpeprest ved Nidarosdomen. Der tiltrådde jeg i 1974. Og ikke for å skryte, men jeg må få bemerke at jeg klarte å sette spor etter meg de to årene jeg var der. Jeg fikk startet midnattsgudstjeneste til jul og påske, våkenatt til Olsok og tidebønner. Sammen med Karl Gervin, som også hadde studert ide-historie, reviderte vi guide-opplegget. Jeg fikk også innført de røde kappene som bæres av guider og andre med publikumskontakt.

Med slike resultater var det jo synd du ga deg allerede etter to år?

Avgjørelsen gikk på to plan. Det ene gikk på det pastorale. Hvis jeg skulle forlate Den norske kirke, måtte jeg gjøre det nå. Jeg ble mer og mer involvert i menigheten gjennom barnedåp, konfirmasjon vielser og begravelser. Det var smertelig å bryte selv etter bare to år. Det andre gikk på motsetningen mellom mitt ståsted og Den norske kirke (Dnk). Jeg møtte ikke så mye motstand i arbeidet mitt med å få skikk på liturgi og ritualer, men mer likegyldighet. Vennskapelig sagt om Dnk, så er den ikke aktivt i mot noe, den er tvert om veldig forståelsesfull overfor alt. Du gjør hva du vil, men du føler ikke en gang at du roper i skogen, men inni ei stor dundyne. Ingen hører noe som helst. Rollen som prest føltes mest som seremonimester. Noen har sagt at lutherdommen er et kritisk korrektiv til den katolske kirke. Men når den skal prøve å leve på egen hånd er det nesten som den løser seg opp.

DIAKONVIELSE: 28. juli 2013 ble Egil Mogstad diakonviet under pontifikalmessen i gamle Stiklestad kirke.
Foto: trondheim.katolsk.no

DEN STORE KIRKEBYGGEREN ERKEBISKOP EYSTEIN: Egil Mogstad prestevies i Nidarosdomen på den hellige erkebiskop Eysteins minnedag. Eystein Erlendsson (ca. 1120-1188) ble bispeviet av paven i Roma i 1160 og var den andre erkebiskopen i Nidaros. Eystein betegnes som "den betydeligste kirkepolitiker i norsk middelalder", og han regnes som forfatter til en hovedkilde i Olavstradisjonen: Passio et Miracula Beati Olavi, «Hellig Olavs liv og undergjerninger», vanligvis kalt «Passio Olavi». Erkebiskop Eystein var en stor kirkebygger, av den grunn er hans attributt en modell av Nidarosdomen (se bildet). Det meste av domkirkens mektige tverrskip ble utført på hans tid, og også flere av kapellene skriver seg fra Eysteins tid. Eystein planla også oktogonen 1180-83, og han har nok også  i samarbeid med en høyt begavet arkitekt lagt planer for reisningen av hele den gotiske katedralen. Sommeren 1229 ble Eystein enstemmig erklært for helgen av Norges forsamlede biskoper i Nidaros og skrinlagt i domkirken. Hans forseggjorte sølvskrin fantes i domkirken ved reformasjonen i 1537. I 1540 ga det 12 kilo sølv ved nedsmeltingen.

Sigrid Undset tok i sin tid initiativet til en støttegruppe for prestekall, og gav den navnet St. Eystein. I dag finnes St. Eystein presteseminar i Oslo. Bildet ovenfor av St. Eystein er malt av den svenske kunstneren Gösta af Geijerstam, som var en nær venn av Sigrid Undset. Hun gav dette maleriet til St. Torfinn menighet på Hamar.

Foto: katolsk.no

17 januar 2014

Radiointervju med pater Olav

P. OLAV MÜLLER: Lytt til den gamle katolske trønderpateren i NRK P2s program Verdibørsen.

 

Vil du høre den snart 90 år gamle pater Olav Müller snakke om engler og demoner, konversjonen, lidelse, døden og eutanasi, fjellturer og hundene hans?


NY BOK: Du kan lese
sr. Anne Bente Hadlands
forord til boken her.
Da skal du få med deg NRKs ferske radiointervju med den gamle pateren. Pater Olav Müller (f. 1924) ble nylig intervjuet av NRK i forbindelse med utgivelsen av den nye boken hans "Pateren kvesser pennen". 

Kloke tanker

I sin nye bok deler pater Olav fra sin kunnskap etter et langt liv som prest i Den katolske kirke i Norge. Det gjør han også i intervjuet som ble sendt i programmet "Verdibørsen" på NRK P2 lørdag 28.12.2013 og søndag 29.12.2013.

Klikk her for å lytte til radioinnslaget.


LES MER:

Den forrige boken (2010)

15 januar 2014

Klosterreportasje fra Selja i NRK1 Vestlandsrevyen i kveld

REPORTASJETUR PÅ SELJA: (F.v.) NRK-reporter Stine Kyrkjebø Johansen, Bjørn Jensen fra Selje kommune/Riksantikvaren og Kathrine Tallaksen Skjerdal, sokneprest i Høvåg menighet (Den norske kirke). I bakgrunnen dagens hovedperson: Det gamle benediktinerklosteret på Selja, etablert i ca år 1100.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Klosterreportasjen fra helgens Selja-tur kommer på NRK1 Vestlandsrevyen i kveld, onsdag 15. januar. Sendingen begynner klokken 18.45.


Fra samme tidspunkt kan du også se sendingen på NRKs nettside, her: http://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-vestlandsrevyen/dkho99011514/15-01-2014. Der kan du også finne innslaget etter at Vestlandsrevyen er sendt.

Radioinnslag i NRK

NRK-reporter Stine Kyrkjebø Johansen er skikkelig allrounder. I tillegg til å være videoreporter (altså både fotograf og journalist) har hun også laget et radioinnslag som ble sendt i NRK Sogn og Fjordane i dag. Det kan du lytte til her. Få også med deg den svært positive responsen fra biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin Bispedømme (Den norske kirke) litt senere i samme nyhetssending. Ham kan du lytte til her.
 

Benediktinerne på Selja

Utgangspunktet for reportasjen er klosteretableringsprosjektet på Selja, som NRK Sogn og Fjordane plukket opp da de leste reportasjen som stod på trykk i Dagen.

Det vil si: Hvis NRK-innslaget gjenspeiler de 6,5 timene som reporteren brukte sammen med oss, vil den handle om benediktinerne på Selja både i fortid og fremtid, men vinklet på fremtiden.

NRK-reporter Stine Kyrkjebø Johansen forteller at biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin Bispedømme (Den norske kirke) blir med som gjest i TV-studio i kveld. Så bra! Klosteretableringen på Selja har hele tiden hatt Nordhaugs fulle støtte. I radiointervjuet erklærer han at "Jeg både håper og ber om at dette må lykkes" og at han har troen på at klosteret kommer, så det blir spennende å se ham i Vestlandsrevyen.



DEN GAMLE PILEGRIMSVEIEN: Her gikk Olav den Hellige da han ankom Selja i år 1015, altså for 999 år siden. Neste sommer blir det feiring av 1000-årsjubileet på Selja, i forbindelse med feiringen av Seljumannamesse (minnedagen for den hellige Sunniva og hennes følge).

Bildet er tatt fredag 12. januar 2014, da vi var på Selja med NRK. Det var overraskende grønt til å være januar. Men så er det da heller ikke for ingenting at Selja går under navnet "Den grøne øya".

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

LES MER:

14 januar 2014

Vinterbilder fra klosterøya Selja

LANGT NED: De massive terrassene i helgenanlegget utenfor Sta. Sunniva-kirken ble bygget på 1000-tallet. De imponerer 1000 år senere også. Terrassene har trolig hatt en liturgisk funksjon ved at de ga anledning til prosesjoner og plass for de pilegrimene som ventet på å få passere gjennom den bittelille pilegrimskirken utenfor hulen oppi fjellveggen. Sta. Sunniva-kirken der helgenskrinet stod er bare 14 x 6,5 meter stor (utvendige mål), mens terrassene er på hele 380 kvadratmeter. I bakgrunnen: Den mektige Stadt-halvøya med et hvitt slør av snø.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I helgen var jeg på den hellige øya Selja. Her er noen bildeinntrykk fra ei øy der "jord og himmel kviler, stilt i heilag fred" nå midtvinterstid.

 

Både fredagen og lørdagen var vi så heldige at vi kom oss ut til kloster- og helgenanlegget på Selja. Fredag dro vi ut med båt, mens lørdag gikk vi til fots fra Tunold-gården, langs den gamle pilegrimsveien som går på flaten på nordsiden av fjellet. Søndag hadde vi planlagt å ta den lange turen over fjellet, opp til 201 m.o.h, men et vakkert lag med snø satte en effektiv stopper for den planen.


 

 Dag 1 - fredag 11. januar 2014


På oppdrag fra NRK Sogn og Fjordane kjørte Riksantikvarens mann Bjørn Jensen oss ut til klosteret med båt klokken 11.00. Været var flott: Nesten vindstille. Lett skydekke. Bittelitt yr i fem-ti minutter, ellers oppholdsvær.

KLOSTERANLEGGET: St. Albanus-klosteret på Selja og Nidarholm-klosteret utenfor Trondheim er de to eldste klostrene i Norge. Hvilket av disse to benediktinerklostrene som får æren av å bli kalt det første klosteret i Norge avhenger av hvilken bok du leser. Det som iallfall er sikkert, er at Selja er det eldste pilegrimsmålet i Norge og et helt spesielt, hellig sted.

Kloster- og helgenanlegget på Selja trekker hvert år til seg flere tusen turister og pilegrimer. Tilstrømningen er størst i tiden rundt Seljumannamesse 8. juli. I januar er det vinter og stille. De eneste vi møtte denne dagen var to villsauer som hadde overvintret på øya.


KLOSTERANLEGGET: Sett fra den nederste terrassen. Herfra har du fri utsikt over Stadthavet i vest. Nærmest i bildet, like ved den hellige kilden, ligger en bygning som sannsynligvis var klosterets sykestue. Til venstre for klosterkvadranten ligger klosterets gjestehus - en stor, todelt bygning som vitner om stor pilegrimstrafikk.



NRK-REPORTASJE: Reporteren fra NRK Sogn og Fjordane var sammen med oss både ute på klosteret og på Tunold-gården i til sammen 6,5 timer. Resultatet kommer i Vestlandsrevyen onsdag 15. januar 2014. I midten Bjørn Jensen, til høyre Kathrine Tallaksen Skjerdal.

 Dag 2 - lørdag 11. januar


Lørdagen opprant med sol fra blå himmel, vindstille og bittelitt minusgrader. En nydelig dag på Selja.

 
GRØNN VINTER I KIRKEN: Glimt fra klosterkirken, sett fra høyalteret. Tårnet ble bygget på 1100-tallet og har stått gjennom vinterstormer og orkaner fra havet ute ved Stadt gjennom snart 900 år.

Klosteret ble plyndret for stein like etter reformasjonen. Litt senere ble enda mer stein fjernet ved en dansk kongelig resolusjon: De vakkert tilhugde steinene utgjorde et praktisk byggesett for Tycho Brahes stjerneobservatorium. Selve kirketårnet var imidlertid så sterkt at de ikke greide å få steinene ned. Murarbeidet i tårnet er av en slik kvalitet at tårnet fortsatt står i sin fulle høyde, noe det også gjorde før det ble restaurert tidlig på 1900-tallet.




I KLOSTERTÅRNET: Klosteret hadde to tårn. I tillegg til kirketårnet hadde klosteret et tårn i sør. Her står Johanne Lein (t.v.) og Kathrine Tallaksen Skjerdal i sørtårnet, i en trapp som i dag ender i luften, tre meter over bakken. I bakgrunnen sees terrassene foran huleåpningen. De majestetiske terrassene var hvitkalket i sin tid, og blir i den islandske Flateyjarbók (1300-tallet) kalt "et av de største byggverkene som folk har laget av dette slaget". Den øverste terrassen ligger 50 m.o.h.


STILLE VINTERFRED I KLOSTERET:

Fager kveldsol smiler
Over heimen ned,

Jord og himmel kviler
Stilt i heilag fred.


Berre bekken brusar
frå det bratte fjell.
Høyr kor sterkt det susar
i den stille kveld.


Ingen kveld kan læra
bekken fred og ro,
inga klokke bera
honom kvilebod.


Så mitt hjarta stunder
bankande i barm,
til eg ein gong blundar
i Guds faderarm.


VAKKER VINTERBUNAD: Fjellveggen utenfor Sankta Sunniva-hulen hadde tatt finstasen på.
 
HELLIG STED: Kelterne snakker om "thin places"; steder der hinnen mellom himmel og jord er ekstra tynn. "Heilagøya Selja" er et slikt sted, og Sunniva-hulen er det helligste stedet på Selja.

Selja kalles ofte "stedet der Kirken i Norge ble født". Den lutherske pilegrimspresten Arne Bakken kaller Sunniva-hulen "livmora som fødde Kyrkja i Noreg".
Sigrid Undset kalte hulen for "det eldste kirketak i Norge". Her var Olav den Hellige i år 1015.

Det er nesten så du kan høre hjerteslagene fra Norges hjerte banke fra inni fjellet.
Innerst i hulen er det en alterstein.
Husk å ta med lys og fyrstikker!

 Dag 3 - søndag 12. januar


Som bildene viser: Søndag ble en klar og vakker vinterdag med sol og snø.

KLOSTERJORD: Tunold-gården ligger på østsiden av øya, der også alle de andre gårdene på Selja ligger. Gården har den suverent luneste beliggenheten på øya, og er den første gården som ble bebodd igjen på 1800-tallet etter at Svartedauden hadde sørget for avfolkning av øya i sin tid. I dag bor det én fastboende familie på Selja, mens de andre gårdene brukes som fritidsboliger.

Tunold-gården er den gården som Sigrid Undset ville kjøpe av kunstmaleren Bernt Tunold i sin tid, i 1926. Hun fikk nei fra herradstyret fordi de ikke ville ha "et senter for katolsk propaganda" på øya. Den 30. oktober 2013 overtok mannen min og jeg Tunold-gården sammen med to andre familier. 60 mål klosterjord var sikret. Det var formelig så vi kunne høre Undset fryde seg i himmelen ;)


VINTERLYS: I bakgrunnen; Stadt-halvøya badet i ettermiddagssol. I forgrunnen: Den nordligste delen av Selja.
FARVEL SELJA: Neste gang vi sees er det nok blitt sommer, og jeg har med meg mann og fem barn.

Tunold-gården ligger sør-øst på øya og går fra strandkanten og helt opp til der granskogen møter himmelen oppe på fjellet til venstre i bildet
.
SANKTA SUNNIVA: Statuen ble reist av lokalbefolkningen i Selje i juli 2013, etter initiativ fra foreningen "Venner av Selja kloster" (der alle kan bli medlem; alle som synes at det er viktig å ta vare på og få fram kunnskap om historien rundt Selja kloster og helgenanlegg.)
 Sankta Sunniva har fått selveste æresplassen i Selje der hun står innerst i havnen i Selje, sterk og fri, og skuer mot de to øyene sine vest i havet: Selja og Eire (Irland).

 

LES MER OM SELJA:

09 januar 2014

Klosterprosjektet i NRK Vestlandsrevyen

KLOSTERET: Selja kloster- og helgenanlegg. Sunniva-hulen sees øverst i høyre hjørnet av bildet.
Foto: Lars Verket (C), publisert med tillatelse

Hipp hurra, i morgen tar NRK Sogn og Fjordane meg med ut til Selja for å lage et innslag ute på klosteret!


Jeg lengter alltid til Selja når jeg ikke er der, og nå er det altfor lenge siden sist (helt siden 30. oktober).

Temaet er klosterprosjektet, med utgangspunkt i reportasjen som har stått på trykk i Dagen og intervjuet med meg i P1s radioprogram Mellom himmel og jord.

Jeg vet ikke ennå når innslaget blir sendt i Vestlandsrevyen, men jeg skal oppdatere dere når jeg vet mer.

For øvrig er det faktisk utrygt for snø i morgen, så det er godt mulig at klosteret i stedet ser mer ut som dette ut i morgen:


VINTER I KLOSTERET: Bildet er tatt i St. Albanus-kirken (klosterkirken) på Selja 2. påskedag 2013.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Men selvsagt, det kan slå over i gråvær også, og kanskje bli så trolsk som dette:


 
HERLIG: Selja er magisk og fortryllende uansett vær. Bildet er tatt i mai 2012.Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den som lever får se! (Og ikke minst: Den som følger med her på bloggen får se.)

07 januar 2014

Poetica: Romanska bågar

PETERSKIRKEN: Velv etter velv. "Skäms inte för att du är människa, var stolt!
Inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt." (Tomas Tranströmer)
Foto: Ricardo André Frantz/Wikimedia Commons

 

I desember 2011 mottok den svenske lyrikeren Tomas Tranströmer Nobelprisen i litteratur.


Har du ikke hørt om ham? Da skal du ta en kikk på denne artikkelen på Minervanett: "En svensk mester". Tomas Tranströmer (1931-) er en av verdens mest kjente poeter, oversatt til mer enn femti språk.

Det aller vakreste diktet hans (etter min mening) heter "Romanska bågar". Her er det:

Romanska bågar

Inne i den väldiga romanska kyrkan trängdes turisterne i halvmörkret
Valv gapande bakom valv och ingen överblick
Några ljuslågor fladdrade.
En ängel utan ansikte omfamnade mig
och viskade genom hela kroppen:
"Skäms inte för att du är människa, var stolt!
Inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt.
Du blir aldrig färdig, och det är som det skall."
Jag var blind av tårar
och förtes ut på den solsjudande piazzan
tilsammans med Mr och Mrs Jones, Herr Tanaka og Signora Sabatini
och inne i dem alla öppnade sig valv bakom valv oändligt. 
Tomas Tranströmer (”Romanska bågar”, 1989, sitert i sin helhet)

Norsk gjendiktning

"Han vil bli sitert i original. Strengt tatt er det alltid imperativt når det gjelder lyrikk, og i dette tilfellet velsignet overkommelig for nordmenn" skriver filosof Kjell Madsen om Tranströmer. De fleste av Tranströmers dikt kom likevel på norsk i 1996, gjendiktet av Jan Erik Vold

Etter at Tranströmer fikk Nobelprisen i litteratur ble diktene utgitt på nytt på norsk. Dikt og prosa i samling (Gyldendal, 2011) er en utvidet og oppdatert versjon av Jan Erik Volds tidligere Tranströmer-oversettelser. Boken gjengir hele forfatterskapet 1954–2004, inkludert poetens selvbiografiske erindringer på prosa.


LES OGSÅ:

Katedralenes hemmeligheter