Google Analytics

12 september 2013

Enestående sjanse: Dobbeltforedrag om klosterliv

 

Katolsk Studentlag inviterer til spennende dobbeltforedrag om klosterliv i kveld, torsdag 12. september i Mariagården i Oslo.


Det er munken p. Erik Varden og nonnen sr. Hanne-Maria Berentzen, OCSO, som vil holde foredrag over temaet Klosterliv: Hvem, hva, hvor - og hvorfor i allverden?

CELEBERT BESØK: P. Erik Varden vil celebrere
messen i St. Olav domkirke og holde foredrag
i Mariagården.
Hva er egentlig et kloster, og hvorfor kaller Gud noen mennesker til klosterliv? Foredragsholderne vil fortelle fra et dels historisk, dels personlig perspektiv. Etter foredragene blir det anledning til spørsmål.

Foredragene begynner kl. 19.00 i Mariagården, Akersveien 16. Kvelden avsluttes med kompletorium senest kl. 21.30.

Start gjerne kvelden med messe i St. Olav domkirke kl. 18.00 - den feires av p. Erik Varden.

Litt om foredragsholderne

NORSK NONNE: Sr. Hanne-Maria
Berentzen er nonne ved
Tautra Mariakloster
i Nord-Trøndelag.
P. Erik Varden, f. 1974, er superior ved cistercienserklosteret Mt. St. Bernard Abbey, Leicester, England.

Sr. Hanne-Maria Berentzen, f. 1950, er cisterciensernonne ved Tautra Mariakloster i Nord-Trøndelag.

Også ikke-studenter er hjertelig velkommen til foredragskvelden.

Gå ikke glipp av denne helt sjeldne muligheten til å møte to av våre norske klosterfolk og høre dem snakke om det monastiske liv!

09 september 2013

Ettertanke: Trosskiftet i middelalderen

HØYTIDELIG DAG: I dag, på stortingsvalgdagen 9. september 2013, velger vi retning for landet vårt. Bildet er fra den høytidelige åpningen av det 155. Storting i 2010.
Foto: Stortinget/Flickr Creative Commons
 

I middelalderen tok Norge steget over fra å være et splittet, hedensk og lovløst ættesamfunn til å bli et samlet kristent land med statsmakt og lovregulering.


Det kristne synet på enkeltmennesket rystet det brutale ættesamfunnet i grunnvollene. Samfunnsrevolusjonen bodde i bibelord som dette: «Du skal ikke stå din neste etter livet. […] Du skal ikke ta hevn og ikke bære nag til landsmennene dine, men du skal elske din neste som deg selv.» (3. Mos 19;16,18)

Pater Olav Müller sier: «I et utpreget ættesamfunn – hvor ætt lå i fiendskap med andre ætter, og hvor blodhevnen fikk råde grunnen – der hadde kristendommen små sjanser til å bli noe mer enn et ytre ferniss». Overgangen til kristendommen måtte derfor innebære nye lover og et skifte fra ættesamfunn til statssamfunn. De nye, kristne lovene oppgraderte individet - menneskeverdet - på bekostning av ætten. Pater Olav Müller kaller det «en humanisering av samfunnet».

Under konvertittundervisningen i Rouen i Frankrike hadde Hellig Olav fått innprentet at hvert menneske – mann eller kvinne, barn eller voksen – hadde en uendelig verdi, skapt som de var i Guds bilde og frelst ved Jesus Kristus. Derfor innførte kongen kristenretten i Norge.

Kristenretten – i århundrer kjent som «Hellig Olavs lov» – medførte at blodhevnen, ættehevnen, ble ulovlig. Det ble også strengt forbudt å sette uønskede barn ut i skogen for å dø. Treller skulle frigis. Tvangsekteskap og polygami ble forbudt. Det ble bygd opp omsorg for syke og fattige. Hviledagen skulle helligholdes.

Tusen år senere ser vi at norske lover langsomt beveger seg tilbake til den hedenske tiden. Vi står i fare for å gli tilbake til det barbariet som Hellig Olav en gang forlot og kjempet imot.

Men takk Gud: Kampen om Norges sjel er ikke tapt. Bli med og be for Norge i dag. Be hver eneste dag for Norges omvendelse. Be på dine knær!


Først publisert i avisen Vårt Land 31. august 2013, da 3 Mos 19,16-18 var dagens bibeltekst  


LES MER:

  • Denne ettertanken er på mange måter bare et konsentrat av pater Olav Müllers foredrag "Hellig Olav som lovgiver" som ble holdt i Trondheim på olsokdagen 29. juli 2013. Du kan laste ned foredraget her. Jeg vil på det varmeste anbefale deg å lese hele foredraget.
  • Takk også til legkarmelitt Frode Thorup for inspirasjonen jeg fikk ved å lese hans blogginnlegg om trosskiftet i middelalderen. Hvis du likte blogginnlegget mitt vil du også like Frodes innlegg. Anbefales!

08 september 2013

Salve Regina og Jomfru Marias fødselsdag

MATER DOLOROSA: St. Paul kirke har vært stengt i flere uker fordi kirken måtte males innvendig. I dag kunne vi endelig feire høymesse hjemme igjen. Deilig! Jeg satte stor pris på å se Jomfru Maria igjen, spesielt fordi denne statuen har vært innhyllet i klær de siste årene. Statuen er en avbildning av "Mater Dolorosa", Lidelsens mor, slik hun står under Jesu kors. Jeg synes statuen er så rørende og så nydelig slik den er at jeg håper de ikke finner frem tøystykkene og skjuler henne igjen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i dag 8.9.2013


I dag, 8. september, feirer vi vanligvis Jomfru Marias fødselsdag. I år faller imidlertid bursdagen hennes på en søndag, og Herrens dag trumfer alltid alle andre feiringer.



Vi fikk imidlertid et lite hint til Marias dag under utgangsprosesjonen i St. Paul kirke i dag. Da sang vi den nydelige latinske bønnen Salve Regina.

Her kan du lytte til benediktinermunkene i Santo Domingo de Silos når de synger den samme uendelig vakre gregorianske melodien som vi sang i kirken i dag:



Hvis ikke videovinduet åpner seg, kan du klikke på denne lenken:
http://www.youtube.com/watch?v=CAmydVsNMqM 



Salve, Regina

Salve, Regina, mater misericordiæ;
vita, dulcedo, et spes nostra, salve.
Ad te clamamus exsules filii Hevæ.
Ad te suspiramus gementes et flentes
in hac lacrimarum valle.
Eia ergo, Advocata nostra,
illos tuos misericordes oculos ad nos converte.
Et Iesum, benedictum fructum ventris tui,
nobis post hoc exsilium ostende.
O clemens, O pia, O dulcis Virgo Maria.

I norsk oversettelse:
Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.
Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset! 
Til deg roper vi, Evas landflyktige barn. 
Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal. 
Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss. 
Og når vår utlendighets tid er forbi, 
vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt. 
Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria. 


Teksten tilskrives Hermann Contract de Vehringen «den Lamme» (1000-tallet). 


SALVE REGINA: Hymnen har fått utallige melodier gjennom 1000 år. Denne gregorianske melodien er den mest brukte.
Det var denne vi sang i St. Paul kirke i dag, og det er denne du kan høre i benediktinermunkene synge i klippet ovenfor.
Foto: liturgi.info

 

Katedralsang

Som barn og ungdom sang jeg i kirkekor i Den norske kirke i ti år. Et av de mest strålende minnene jeg har fra den tiden, er fra da jeg gikk på ungdomsskolen og vi fremførte Salve Regina i den enorme katolske basilikaen i Maastricht i Nederland. Jeg har aldri før eller siden sunget i en kirke med så mye klang. Helt utrolig! Det hørtes ut som vi var minst dobbelt så mange stemmer som vi egentlig var. Vi brukte Hendrik Andriessens vakre trestemte melodi, "Salve Regina - Canone in stile antico", der bønnen synges i kanon, noe som passet perfekt til dette mektige kirkerommet der tonene kommer i retur flere sekunder etter at du har sunget dem. O lykke!

Tjue år senere skrev jeg til dirigenten vår og spurte om det var mulig å få tilsendt Salve Regina-noten vi brukte. Det fikk jeg, halleluja! Om ikke lenge kan den vakre bønnen med Hendrik Andriessens korarrangement også tone i St. Paul kirke - som faktisk er velsignet med den aller beste romklangen blant alle kirker og rom i hele Bergen by.

Tusen takk til vår dirigent Njål Steinsland som tok Rossabø kirkes ungdomskantori med på reise i Europa og lot oss oppleve slike episke øyeblikk. Uforglemmelig!

MEKTIG KOR: Koret i øst (fra 1100-tallet) i basilikaen i Maastricht. I denne kirken fremførte vi Salve Regina. Wikipedia-artikkelen om kirken skriver: "The church is dedicated to Our Lady of the Assumption (Dutch: Onze-Lieve-Vrouw-Tenhemelopneming). The church is often referred to as the Star of the Sea (Dutch: Sterre der Zee), after the church's main devotion, Our Lady, Star of the Sea."
Foto: Wikimedia Commons

07 september 2013

Ettertanke: Den store, mektige og skremmende Gud

SYRISKE FLYKTNINGER: «Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt.» (5. Mos 10,19) I dag, 7. september, har Pave Frans bedt hele verdenskirken om å delta på en bønn- og fastedag for Syria. Paven leder an i bønn fra Petersplassen klokken 19.00-24.00 i kveld.
Fotografiet viser Za'atri flyktningleiren for syriske flyktninger. Bildet er tatt fra USAs utenriksminister John Kerrys helikopter den 18. juli 2013.
Foto: USA State Department/ Public Domain

Jeg har hatt som mål å ikke skrive om politikk i ettertankene mine. Derfor sliter jeg i dag. Har du lest dagens bibeltekst? Ta og gjør det. Nå.


Fint, takk. Da skjønner du hva problemet mitt går i. «Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt.» (5. Mos 10, 18-19)

Jeg spurte like godt en venninne om hjelp.
Hun bor i Libanon der de syriske flyktningene nå utgjør en femtedel av befolkningen. Jeg spurte henne: «Hva tenker du om Norges «innflytterpolitikk» opp mot disse bibelversene?»

Astrid svarte: 
«Vanskelig å si Ragnhild. Fordi det selvfølgelig er et stort problem å bli "invadert" av så mange flyktninger. Libanon greier ikke å ta skikkelig vare på dem, og det skaper gnisninger i et land som ikke er stabilt fra før. Snart går det ikke lenger... Det er ikke ressurser, hus, arbeid, inntekt, hjelp nok til alle som kommer. Syriske mødre prostituerer seg for å skaffe mat til sine barn.[… ] Man må som verdenssamfunn være solidariske med hverandre, og dele på byrdene. Nå lider Syria og nabolandene rundt. Da burde Norge kunne lide litt med dem... "lide" i overført betydning. For om vi tar imot noen flere i Norge, vil ikke folk flest merke noen ting...»

Jeg skal ikke tenke for deg. Du skal få tenke videre selv. Jeg skal bare kort minne om at du står ansvarlig overfor den rettferdige Gud for alle dine valg – også når du snart velger retning for landet vårt.


«Omskjær deres hjerte og vær ikke hardnakket lenger! For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke.» Ja, det er litt skremmende å lese, jeg er enig i det. Men sånn er det bare, at «Herren din Gud skal du frykte, og ham skal du tjene.» Gjennom alle de valg du gjør.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. august 2013, da 5 Mos 10,16-21 var dagens bibeltekst 

03 september 2013

Poetica: I see His Blood Upon the Rose


OVERJORDISK SKJØNNHET: "I see his blood upon the rose
And in the stars the glory of his eyes"
Foto: Grete Sandrød Owesen (C), publisert med tillatelse

Ah, du få med deg dette diktet av den irske, katolske dikteren Joseph Mary Plunket. Det er noe av det sterkeste og vakreste jeg har lest. 


Ofte finner jeg én linje i et dikt som glitrer. Ett uttrykk som treffer meg. Her glitrer det i hver eneste linje. Dette diktet må jeg lære utenat. Eller by heart som engelskmennene sier. Jeg vil lære det med hjertet så det blir der inne og jeg aldri mister det igjen.

Er du klar? Finn et stille sted. Les diktet sakte. Ta det inn. La det virke i deg.

I see his blood upon the rose
And in the stars the glory of his eyes,
His body gleams amid eternal snows,
His tears fall from the skies.

I see his face in every flower;
The thunder and the singing of the birds
Are but his voice – and carven by his power
Rocks are his written words.

All pathways by his feet are worn,
His strong heart stirs the ever-breathing sea,
His crown of thorns is twined with every thorn,
His cross in every tree.

Joseph Mary Plunket (1887 – 1916)


GJENNOMSKINNELIG VAKKERT: "I see his face in every flower"
Foto: Elisabeth Vetland (C),
publisert med tillatelse

Takk til Stian Kilde Aarebrot som gjorde meg oppmerksom på dette diktet.

LES MER:

  • Likte du dette diktet? Hvis du vil lese flere dikt her på bloggen, kan du klikke på stikkordet "poesi" i listen kalt "LES MER OM" i høyremargen.

31 august 2013

Ettertanke: Avsky det onde

SKRIFTESTOL I NAPOLI: "Vi nordmenn må slutte med å late som om synden og djevelen ikke finnes. Vi trenger å få opp øynene og innse at det onde fortsatt er en realitet. Beklager. Jeg er veldig lei for det, men synden blir ikke borte av at vi gjemmer den bort. Den blir bare borte ved at vi bekjenner den."
Foto: Nicola/Flickr Creative Commons

Har du hørt noen prekener om å avsky det onde i det siste? 


Jeg har inntrykk av at hele konseptet med synd og ondskap er gått ut på dato mange steder. Vi vil helst kun snakke om kjærligheten og det fine. Synden og det heslige gjemmer vi bort. I den siste statskirkemenigheten jeg tilhørte gikk de til og med så langt som til å erstatte syndsbekjennelsen med en «verdibekjennelse», for å ikke støte noen.

Vi lever i en kultur
som til en stor grad har erstattet begrepene "rett og galt, godt og ondt" med "lurt og ikke så lurt". Det tror jeg ikke er så lurt. Det tror jeg rett og slett er dumt – ja, galt – fordi det gjør oss mer sårbare for synden.

Vi nordmenn må slutte med å late som om synden og djevelen ikke finnes. Vi trenger å få opp øynene og innse at det onde fortsatt er en realitet. Beklager. Jeg er veldig lei for det, men synden blir ikke borte av at vi gjemmer den bort. Den blir bare borte ved at vi bekjenner den.

Alle mennesker bærer arvesyndens grunnskade i sitt hjerte og alle kan falle for det onde og den onde. Noe av det farligste med vårt samfunn i dag er kanskje at vi later som om djevelen ikke finnes – og at de av oss som vet at han finnes er så hovmodige og/eller lettlurte at vi ikke tenker på djevelen som en reell trussel for oss. Det gjør oss alle langt mer utsatt for den ondes angrep.

Det jeg prøver på i dag er altså noe så gammeldags og bibelsk som å advare mot djevelens makt, fordi jeg tror det er et budskap som trengs i vår tid. Hvis ikke du og jeg tar vår tilflukt til Gud og ber om hans beskyttelse fra det onde, kan vi selv bli den som utøver ondskap – før vi vet ordet av det. Derfor trenger vi å be som Jesus lærte oss: Fri oss fra det onde. Hver dag. «La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode.» (Rom 12,9)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. august 2013 da Rom 12,9-15 var dagens bibeltekst

29 august 2013

Ettertanke: Han døde for ekteskapet


SERVERT PÅ ET SØLVFAT: «Da fikk moren henne til å si: «Gi meg døperen Johannes' hode på et fat.» (Matt 14,8)
I dag feirer vi minnedagen for den hellige Johannes Døperens martyrdød.


Alle kristne martyrer har dødsdagen som sin minnedag. Alle bortsett fra én: Johannes Døperen, som har fødselsdagen 24. juni som sin viktigste festdag. 


Av alle mennesker i verdenshistorien har bare Jesus og Jomfru Maria hatt større plass i den kristne kirke enn den store Johannes, Sankt Hans.

I dag 29. august feirer vi
hans andre minnedag: «Den hellige Johannes Døperens martyrdød». Du finner merkedagen på primstaven («Johannes’ halshogging»), med et sverd som merke.

Tidligere syntes jeg det var litt makabert å feire helgeners dødsdag, men ikke nå lenger. Det er jo Johannes Døperens himmelske fødselsdag vi feirer i dag. Dagen da han ble født inn i Himmelen, dagen da han nådde det evige målet. En veldig seier!

Jo mer jeg mediterer over begynnelsen og slutten av Johannes Døperens liv, jo mer slår det meg hvor aktuell og rett-inn-i-vår-tid han er. Evangelisten Johannes skriver om sin navnebror: «Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset» (Joh 1,8), og det gjorde Johannes Døperen så til de grader.

For hva var Johannes’ første gjerning? Jo, allerede før han selv var født pekte han på det hellige, ufødte barnet i Marias liv. (Dette er for øvrig en av de vakreste bibeltekstene om fostre som jeg vet om. Les den gjerne i dag og dvel ved den, Luk 1,39-45.)

Og hva var det Johannes Døperen døde for? Jo, han døde for ekteskapet.
Han gikk i klingen på de politiske makthaverne, kritiserte landsfyrsten Herodes og forsvarte ekteskapets hellighet. Prisen han måtte betale var den høyeste; han gav sitt liv.

Er ikke det en inspirerende helgen for vår tid, så vet ikke jeg.


PRIMSTAVEN: Primstavmerket for
"Johannes Halshogging" er sverdet i midten.
Over: Barsok (St. Bartolomeus)
Under: Edismess (St. Egidius)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
I dag ber jeg dagens kirkebønn:
«Allmektige Gud, du gjorde den salige Johannes Døper til forløper for din Sønn, ved sin fødsel og sin død. Han gikk i døden for å vitne om sannhet og rettferd. Vi ber deg, hjelp oss som du hjalp Johannes, å kjempe for den tro som vi bekjenner.» Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 29. august 2013 da Matt 14,1-12 var dagens bibeltekst

21 august 2013

Overgrepssaken i St. Paul - Sed libera nos a malo

HERRENS BØNN: "Sed libera nos a malo. Amen." Et blogginnlegg om vonde og vanskelige ting - og om behovet for å be som Jesus lærte oss: "...men fri oss fra det onde. Amen."


Mange lurer på hva jeg tenker etter overgrepssaken i St. Paul menighet som ble kjent denne uken.


Dette er overgrepssaken i korte trekk:
I går offentliggjorde biskop Bernt Eidsvig at en prest i St. Paul menighet i Bergen i sommer har hatt et kortvarig seksuelt forhold til en 15 år gammel jente i menigheten. "Det er ingen grunn til å tro at det har vært bruk av tvang eller vold" skriver biskopen. Presten er politianmeldt for seksuell omgang med en mindreårig. Han har erkjent de faktiske forhold og vil samarbeide med politiet. Den aktuelle ordensprestens prestelige fullmakter ble trukket tilbake med øyeblikkelig virkning. Etter alt å dømme kommer han ikke til å gjøre tjeneste som prest igjen. Jenten og foreldrene hennes får juridisk bistand og ellers all den oppfølging de ber om. De har også jevnlig kontakt med den presten som 15-åringen betrodde seg til da hun fortalte om overgrepene. Den anmeldte presten er utenlandsk statsborger og har fått beskjed av biskopen om å forbli utenlands inntil politiet ønsker å få ham tilbake til Norge. Biskopen har også rådet ham til å starte på en ny utdannelse.

Her er kortversjonen av mine tanker:

  • Jeg tenker at dette er uendelig leit og vondt. Vi snakker om et forferdelig svik og tillitsbrudd. Slikt som dette skal bare ikke skje. Jeg sier meg enig med biskop Bernt Eisvig som sier til Bergens Tidende i dagens avis: "Jeg har oppfattet presten som en positiv person. Det som har skjedd er bare trist. Nå skal vi gjøre alt vi kan for at denne jenten får den hjelp og støtte hun trenger." Jeg ber for jenta og for prestene våre, for hele menigheten (spesielt de unge), for biskopen og for alle katolske kristne i hele Norge. Håper dere vil be sammen med oss, det trenger vi.
  • Jeg er takknemlig for biskopens handlekraft, og for at Kirken har effektive rutiner og systemer som luker ut potensielle fremtidige trusler for menighetene.
  • Jeg føler meg trygg på at barna våre er trygge i St. Paul nå.

Om sjokket

Litt mer: Vi opplever alle dette som om en bombe har slått ned i menigheten. Jeg har nok likevel ikke fått helt det samme sjokket som mange andre fordi jeg har fått akkurat dette sjokket tidligere. I min tid i statskirken hadde en populær, gift ungdomsprest et langvarig seksuelt forhold til en tenåringsjente i koret jeg gikk i (viste det seg etterpå, under rettssaken). Etter det har ikke ting sjokkert meg på samme måte lenger, og jeg lider ikke under vrangforestillingen av at sexovergrep har noe med sølibatet å gjøre.

Om sølibatet

Ingen blir seksualforbrytere av å være seksuelt avholdende. Å hevde noe slikt er en fornærmelse mot alle dem som (selvvalgt eller ufrivillig) lever uten ektefelle/samboer. Selv etter skredet av overgrepssaker i f.eks. Tyskland har gifte tyske menn langt høyere overgrepsprosent/-risiko enn sølibatære prester (0,1% av de tyske prestene har begått sexovergrep siden 1990 - 99,9 % av dem har det ikke).

I USA hadde gjennomsnittsmannen to til fire ganger så høy overgrepsprosent/-risiko som det USAs katolske sølibatære prester hadde - og det gjaldt på 70- og 80-tallet da statistikken var som verst, i dag er tallene langt bedre.
  
Selvsagt burde det ikke finnes et eneste overgrep begått av en katolsk prest, men det er iallfall ikke slik at sølibatære prester er farligere enn vanlige, gifte menn. Faktisk tvert imot. Les gjerne artikkelen It's Not About Celibacy: Blaming the Wrong Thing for the Sexual Abuse Crisis. Sammenlignet med gifte prester/pastorer i andre kristne trossamfunn kommer de katolske prestene likt ut i USA. Ekteskapet beskytter dessverre ikke mot overgrep. Sølibatet gjør det dessverre heller ikke.

Jeg tror biskop Bernt Eidsvig har helt rett når han sier til Aftenposten: "Jeg regner med at det vil bli stilt spørsmål om kravet til katolske presters sølibat. Jeg tror ikke dette har noe med det å gjøre, når folk mister hodet, gjør de det uansett om de er gift eller lever i sølibat".

Over alt

Seksuelle overgrep skjer dessverre over alt. Det er et stort sosiologisk problem i vår tid, derfor er det viktig at vi har gode prosedyrer og antennene ute. De fleste seksuelle overgrep skjer i hjemmet, men også på ungdomsfester, i skolen, i idrettsforeninger, på fritidsaktiviteter og altså i menigheter - det vil si over alt hvor det finnes barn og ungdommer i fortrolige relasjoner. Den katolske kirke har i dag gode rutiner og systemer som gjør at barn er tryggere her enn noen andre steder jeg vet om.

Om synden

Jeg tenker at dette er en god anledning til å snakke om at vi alle (også prester) lever i en syndig verden. Synden er en realitet. Jeg tror vi nordmenn hadde hatt godt av å få opp øynene og slutte med å late som om synden og djevelen ikke finnes. Vår kultur har til en stor grad erstattet begrepene "rett og galt, godt og ondt" med "lurt og ikke så lurt". Det tror jeg ikke er så lurt ;) Det tror jeg rett og slett er dumt - ja, galt - fordi det gjør oss mer sårbare for synden.

Alle mennesker bærer arvesyndens grunnskade i sitt hjerte og alle kan falle for det onde og Den onde. Noe av det farligste med vårt samfunn i dag er kanskje at vi later som om djevelen ikke finnes - og at de av oss som vet at han finnes er så hovmodige og/eller lettlurte at vi ikke tenker på djevelen som en reell trussel for oss. Det gjør oss alle langt mer utsatt for den ondes angrep.

I dag og alle dager må vi be som Jesus lærte oss: Fri oss fra det/den onde!

Presisering

En presisering: Jeg mener IKKE at du har bedt for lite hvis du har blitt utsatt for andres ondskap/overgrep. Du kan ALDRI lastes på noe vis for andres onde bruk av sin gudgitte frie vilje.

Det jeg prøver på er rett og slett å advare mot djevelens makt. Fordi jeg tror det er et budskap som trengs i vår tid. Hvis du og jeg ikke tar vår tilflukt til Gud og ber om hans beskyttelse fra det onde kan vi selv bli den som utøver synd/ondskap - før vi vet ordet av det. Så be: Fri oss fra det onde. Hver dag.

Botens sakrament

Siden dette nå er blitt et generelt blogginnlegg om synd, må jeg også nevne omvendelsen, for det er nå en gang slik at man aldri kan snakke om synden uten å også snakke om løsningen: Omvendelsen - om Guds nåde og kjærlighet til synderen. Gud hater synden (enda mer intenst enn du og jeg gjør), men han elsker synderen (mye mer intenst enn du og jeg gjør).

For alle som faller i synd, også alvorlige synder, dødssynder, finnes det en vei videre. Den veien går om skriftemålet, Botens sakrament, som er et av helbredelsens sakramenter. Som en prest jeg har lært mye av sa det en gang: "Vi må fortelle folk at Skriftemålet er ikke et sakrament der Jesus står med pekefingeren og sier fy. Det er et sakrament der Jesus står med åpne armer og sier kom."

Siden dette åpnet som et blogginnlegg om overgrepssaken må jeg til slutt legge til: For den som har begått kriminelle handlinger går veien alltid også om rettssystemet. Jesus tok straffen for syndens evige konsekvenser (som er døden), og denne evige straffen vaskes bort ved Botens sakrament. Skylden overfor Gud blir altså tatt bort i skriftemålet - vi får starte på nytt i vårt forhold til Gud. Syndens timelige straff gjenstår imidlertid. Den må vi ta selv og bære konsekvensen av selv.

Etterord: Jeg har ikke noe ønske om å gi intervjuer om denne saken. For kommentarer fra St. Paul kirke, kontakt sogneprest Dom Alois Brodersen. 

På grunn av denne sakens sensitivitet er forhåndsmoderering av kommentarer aktivert. Delta gjerne i samtalen, men det blir med en viss tidsforsinkelse.

19 august 2013

Ekte, katolsk skolestart

 SUKSESSOPPSKRIFTEN: Første klasse på St. Paul skole startet første skoledag med bønn i dag. På fredag åpnes skoleåret med stor messe for hele skolen i Johanneskirken.
Foto: St. Paul skole

Vi har fire barn, og i dag begynte nr. 2 på St. Paul skole. Du aner ikke hvor nydelig det er å se 24 førsteklassinger starte hele sitt lange utdanningsløp med å høytidelig tegne seg med korsets tegn "i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn" og be Fader Vår sammen.



Første skoledag startet med andre ord slik alle dager starter på St. Paul skole - i alle klasser på alle klassetrinn.

Hva er det som kjennetegner katolske skoler? Jeg siterer fra St. Paul skoles hjemmeside:
En katolsk skole har Kristus i sentrum og finner et pedagogisk program i fortellingen fra Lukas 2,52, hvor Jesus som 12-åring stod fram i tempelet: «Og Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker.» Fortellingen peker på utvikling av fire sider av mennesket: Det fysiske, det intellektuelle, det religiøse og det sosiale menneske.
Også menneskets ånd og sjel må med for at det hele mennesket skal utvikle seg og nå sitt fulle potensial.

Visste du at Den katolske kirke er den institusjonen i hele verden som utdanner flest barn? Det finnes nær 170 000 katolske skoler spredd over hele verden. Heldige er de barna som får gå på noen av Norges - og verdens - katolske skoler.
 

Gikk du glipp av den rørende TV 2-reportasjen fra St. Sunniva skole tidligere i år? Den MÅ du få med deg. Du kan se den her: Slik ble innvandrerklassen Norges beste i norsk

14 august 2013

Ettertanke: Hebreerbrevet i én spalte

IKKE DEN LETTESTE VEIEN: Den smale veien har alltid vært mer krevende å følge enn den brede.
Foto: Michele Travierso/Flickr Creative Commons


Begynner du å bli lei av at det er så krevende å leve et kristent liv? Er du kanskje i ferd med å gli umerkelig bort fra troen? Les Hebreerbrevet. Det er skrevet til deg.

Hebreerbrevet er adressert til noen som stod i fare for å falle fra troen – ikke på grunn av forfølgelse, men fordi de var begynt å bli trøtte og motløse. Den smale veien har alltid vært mer krevende å følge enn den brede.

Forfatteren vil gi dem en sterkere tro, og skriver derfor mye om Jesus, om hans presteskap og offer. ”Da vi nå har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen!” (Hebr. 4,14)

Et annet viktig tema i brevet er hvordan vi, Guds folk, er på pilegrimsferd til det himmelske Jerusalem. På veien dit skal vi hjelpe og oppmuntre hverandre hver dag ”for at ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet.” (3,13)

Forfatteren avslutter brevet med å utfordre dem på helt konkrete ting som truer troen: ”Ekteskapet skal holdes i ære av alle, og samlivet må ikke skitnes til. [...] Vær ikke glad i penger, men vær tilfreds med det dere har. [...] La dere ikke rive med av all slags fremmede lærdommer!” (13,4-5 og 9) Rimelig relevante utfordringer for oss nordmenn i dag, eller hva?

Dagens bibeltekst er hentet fra avslutningen av Hebreerbrevet. Den oppsummerer hele brevet og er en av de vakreste velsignelsene i hele Det nye testamentet. Ta den til deg i dag!
”Fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte den store hyrden for sauene, vår Herre Jesus Kristus, opp fra de døde, må han utruste dere med alt godt, så dere gjør hans vilje. Ja, måtte han ved Jesus Kristus skape i oss det som er godt i hans øyne. Ham være ære i all evighet! Amen.”

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. mai 2011

08 august 2013

Ettertanke | Kom hjem, Europa


HJEM IGJEN: Den fortapte sønn vender hjem. Etter å ha sløst bort hele arven kom han til seg selv, vendte hjem og ble møtt av en far som løp ham i møte.
Maleri av Rembrandt, ansett for å være den viktigste nederlandske maleren på 1600-tallet.

Et av verdens mest berømte manus – nærmere bestemt «lignelsen om den bortkomne sønnen» (Luk 15) – blir for tiden dramatisert over hele Europa.


Her er skriptet: En gang levde Europa i Farshuset, i Guds hjem. Etter å ha blitt velsignet med rikdom definerte hun imidlertid Far som død og stakk hjemmefra med arven. «Drevet av pengebegjær er mange ført vill og er kommet bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.» (1. Tim 6,10)

Hva kan så Kirken gjøre når Europa forlater kristentroen? «Vi kan bare lide med folket», sa pave Benedict XVI. Det er først når Europa (i likhet med den bortkomne sønnen) «kommer til seg selv» at vi kan løpe henne i møte.  

Det oppsiktsvekkende er at det er nettopp det som er i ferd med å skje nå. Midt i den store sekulariseringen i Skandinavia ser vi en ny søken etter kristne røtter. Et forvirret Europa er klar for å høre at «Uansett hvor langt vekk du har rotet deg; Gud elsker deg hemningsløst. Kom hjem!»

Hit har skriptet kommet i dag: Ting tyder på at et land helt nord i Europa har blitt gitt en spesiell oppgave. Fortsatt er det flere troende enn ellers i Europa her og de har økonomisk handlekraft. «Bruk pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige boliger» sa Jesus (Luk 16,9).

Visste du at i 2011-oversettelsen av Bibelen har lignelsen om «den bortkomne sønnen» blitt omdøpt til «sønnen som kom hjem»? Det er nemlig DER denne fortellingen skal slutte. Hjemme hos Gud. Så mist ikke motet! 

Gud har forandret Europa før, gjennom sin Kirke, og han kan gjøre det igjen – gjennom deg.


«Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jeg sa: «Jeg! Send meg!»» (Jes 6,8)


LA OSS BE

Fader vår. La ditt rike komme. La dine barn i Europa gjenoppdage hvem de er, og la dem delta med entusiasme i forkynnelsen av evangeliet. Skje din vilje, som i himmelen så og i Europa! Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. juni 2012 da Jes 6,1-8 var dagens bibeltekst