Google Analytics

17 april 2013

Pilegrim: Ungdomsvandring langs Sunnivaleia

MAGISKE SOMMERMINNER: Alle som blir med på ungdomsvandringene langs Sunnivaleia er garantert minner for livet.
Foto: Knut Magne Nesse

Til sommeren arrangeres det for første gang egne pilegrimsvandringer for ungdommer langs Sunnivaleia. Det blir sykkeltur fra Bergen til Selja og vandringer fra Florø til Selja. Bli med! Og hvis du selv er for gammel: Vær med og spre informasjonen!


De tre ulike gruppene går, sykler og ror langs kysten på samme tid. Alle har startdato mandag den 1. juli, og felles mål for alle er den hellige øya Selja og Seljumannamessefeiringen søndag den 7. juli 2013.

MÅLET: Den hellige øya Selja - det
mest fantastiske stedet i Norge.
 Foto: Lasse Fløde ©
Tre vandringer

Start for sykkelturen blir BERGEN, mens de to vandreturene starter i FLORØ. Fra Florø blir det én vanlig vandring og én mer krevende vandring: "Ungdomsvandring, hard".

Prisen for en hel uke på tur er 3500 kroner, og inkludert i prisen er overnatting, frokost, lunsjpakke og middag. Du må ha med sovepose. Du bør også være i normalt god form og kunne gå eller sykle i 6–7 timer hver dag. For mer info om turen, se www.sunnivaleia.no.

Alder: Vandringene er for deg som går på (eller skal begynne på) videregående skole, og for deg som er litt eldre enn det ;)

Turlederne

Turledere på de ulike gruppene blir:
  • Knut Magne Nesse, prest i Den norske kirke i Florø
  • Marianne Bergsjø Gammelsæter, kateket i Den norske kirke i Fjell 
  • Arnt Johan Vistnes, prest og prosjektleder for ungdomsåret i Bjørgvin Bispedømme (Den norske kirke)
De er bra folk alle tre - disse hadde jeg trygt overlatt ungdommene mine til.

Sommeren du aldri glemmer

Kjære alle Norges unge katolikker (og protestanter, så klart): Grip denne unike sjansen til å oppleve ekte pilegrimsvandring i Norge! Bli med og opplev den sommeren du aldri glemmer!

Påmelding skjer til Travelnet Fjordane Reisebyrå, innen 1. mai for å være garantert plass. E-post: sandane@travelnet.no eller tlf. 57 72 50 90.
Spørsmål om turene: post@sunnivaleia.no eller mobil 917 13 275

PS: Er du voksen og har lyst til å vandre langs Sunnivaleia? Da kan du bli med på en organisert tur i slutten av juni. Men skynd deg, denne vandringen er nesten helt full. Les mer om den her på Sunnivaleia.no

DEN HEILAGE ØYA: Selja er Norges eldste pilegrimsmål.
Selja - der Kirken i Norge ble født

 

LES MER

14 april 2013

Mannakorn | Guds Ord på kjøkkenet

GI OSS I DAG VÅRT DAGLIGE BRØD: Mannakorn var den maten som Gud sendte til Israelsfolket hver dag mens de var i ørkenen. Jesus sier: "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn." (Matt 4,4)
Her er dagens mannakorn fra min krukke: "For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp." (Jer 29,11)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I gamle dager (i det forrige århundre) var det populært å ha små kort med bibelvers på kjøkkenet. Hver morgen trakk du et "mannakorn" ut av krukken og tok imot det som Guds ord til deg. Vel: Nå er mannakornene tilbake - vakrere enn noensinne.


Hvis du er så heldig å bo i nærheten av en kristen bokhandel har du kanskje allerede lagt merke til de nydelige mannakornene som fotograf Kari Elise Liodden har laget.

ET EKSEMPEL: "Han gir den trette kraft, og den som ikke
har krefter, gir han stor styrke". (Jes 40,29)

Bibelkortet er laget av Kari Elise Liodden ©

Fine bibelkort

Det hele begynte med at Luther Forlag gav Liodden i oppdrag å lage gaveboken "Hvil i min kjærlighet" med bibelvers hentet fra Bibelselskapets nyeste oversettelse. Ut av bokprosjektet vokste det så fram flotte bibelkort: Dåpskort, håndlagde konfirmasjonskort, bryllupskort, kort du kan bruke til alle anledninger og altså; mannakorn.

Gavetips til konfirmanten

ET EKSEMPEL TIL: "Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer;
for livet går ut fra det." (Ordsp 4,23)

Bibelkortet er laget av Kari Elise Liodden ©
Krukken med mannakorn er en perfekt gave til både konfirmasjon, bryllup, jul, jubileer, bursdager og som innflyttingsgave. Jeg kjøpte like godt fem krukker fra Lioddens hjemmeside www.bibelkort.no. De kom direkte i posten til meg, solid pakket inn - og jeg har allerede gått tom. Helt klart en gavesuksess.

Fotografiene er virkelig fine og bibelordene er viktige og trosstyrkende. Dessuten skjer det forbausende ofte at du trekker et "tilfeldig" Guds ord ut av bunken som er akkurat det du trengte å høre den dagen. Min varmeste anbefaling, altså.

For ordens skyld: Jeg kjenner ikke Kari Elise Liodden og har ikke mottatt noe fra henne for å anbefale bibelkortene hennes. Jeg simpelthen synes at det å få Guds ord inn på kjøkkenet/inn i hverdagen er så viktig at jeg vil tipse flest mulig om at mannakornene har vendt tilbake.

12 april 2013

Ettertanke: Med glødende kull på hodet

LIVSVIKTIG KULL: "På Salomos tid, 2800 år før fyrstikkene ble oppfunnet, var det viktig at ildstedet aldri sloknet. Når glørne likevel døde ut, gikk man over til naboen og hentet varme der."
Foto: Chrisgintn/Flickr Creative Commons

Jeg var tenåring og på oppdagelsesferd i Salomos Ordspråk. Hver dag følte jeg at jeg ble litt klokere. 


”Hold opp med å høre på formaning, min sønn, så går du glipp av de ord som gir kunnskap.”

”Som en gullring i et grisetryne er en vakker kvinne uten vett.”

”Den som sprer velsignelse, trives godt, den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv.”

”Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.”

”Den som lukker sitt øre for de fattiges skrik, skal selv måtte rope uten å få svar.”

”Bedre å være fattig og hel i sin ferd, enn å være rik og gå krokveier.”

Det var imidlertid noen vers jeg ikke ble klok på. Jeg syntes de var beint fram ukristelige: ”Er din fiende sulten, så la ham få mat, er han tørst, så gi ham vann. Da samler du glødende kull på hans hode, og Herren vil lønne deg for det.” (Ordsp 25,21-22) Jeg trodde Salomo gav meg beskjed om at ”hvis du vil sørge for at fienden din får det fælt, så gjør noe godt, slik at han blir ulmende skamfull og eitrende varm i toppen.” Men det var jo ikke det han mente.

På Salomos tid, 2800 år før fyrstikkene ble oppfunnet, var det viktig at ildstedet aldri sloknet. Når glørne likevel døde ut, gikk man over til naboen og hentet varme der. Hvordan transporterte man så det glødende materialet hjem? På den måten som man bar det meste på den tiden: På hodet.

Det Salomo forsøkte å si, var ”Vær god mot din kalde fiende. Da gir du varme til ham og alle som lever med ham, og Herren vil lønne deg for det”. Ha en god og varmende dag!


Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. august 2008

08 april 2013

Ettertanke og primstaven: Marimesse om våren

DET HELLIGE FOSTERET: Gud ble menneske allerede ved unnfangelsen, inne i Jomfru Maria. Derfor avbildes Jesus inne i Marias livmor på ikonet "Vår Frue av Tegnet" - et svært populært ikonmotiv som finnes i et utall varianter.

I dag har Den katolske kirke feiret Herrens bebudelse. På denne dagen passer det derfor å dele en ettertanke om nettopp det øyeblikket da Gud ble menneske - inne i Jomfru Maria.


Vanligvis feirer Kirken høytiden Herrens bebudelse den 25. mars, altså nøyaktig ni måneder før festen for Kristi fødsel. I år falt imidlertid 25. mars i Den stille uke, og da flyttes festen alltid til første mandag etter påskeoktaven - det vil si i dag, mandag 8. april 2013.

Her er en ettertanke jeg har skrevet til denne viktige høytidsdagen:

VÅRFRUEMESSE: "Marimesse om våren" er den siste viktige merkedagen på primstaven før sommeren. Nå er det bare noen få dager igjen til vi snur primstaven og kommer over til sommersiden den 14. april!

Høytiden "Herrens bebudelse" (Annuntio Domini) er en av de eldste kirkefestene vi har. Jødisk tradisjon sier at verdens skapelse begynte ved vårjevndøgn (25. mars). Omkring overgangen mellom 100- og 200-tallet anså man i Roma og Nord-Afrika denne dagen som Jesu dødsdag. På denne dagen skjedde den nye skapelse, det vil si Jesu Kristi død på korset. Augustin skriver at samme dag skjedde også Inkarnasjonen, at Gud ble menneske - det vil si Jesu unnfangelse. Julen ble altså beregnet ut fra Bebudelsen, og ikke omvendt.

Ettertanke: Livets viktigste øyeblikk


De kristne har alltid visst at Gud ble kjød i det øyeblikket Jomfru Maria sa sitt fiat, sitt "La det skje”. ”La det skje med meg som du har sagt”. Derfor er Herrens Bebudelse en av kirkeårets største dager. 


Dagen er kjent som ”Marimesse om våren” og "Vårfrumesse" fra primstaven, som "Marias Budskapsdag" i Den norske kirke og som ”Herrens Bebudelse”, ”Kristi Unnfangelse” og ”Kristi Inkarnasjon” i Den katolske kirke.

Jesu unnfangelse er et så hellig, fortettet og grensesprengende historisk øyeblikk at det egentlig ikke er mulig å markere det sterkt nok. I kirkefesten denne dagen gjør vi det samme som vi gjør juledag: Presten og hele menigheten kneler i tilbedelse for Jesus under inkarnasjonsleddet i Trosbekjennelsen: ”Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av Jomfru Maria og er blitt menneske.”

I nesten 2000 år har Kristi unnfangelse gitt gjenklang gjennom Europa.
Gjennom hundrevis av år har kirkeklokkene kalt til Angelus-bønn tre ganger daglig, året rundt. I middelalderen falt nordmenn på kne på dette tegnet, der de sto og gikk, i by og bygd.

Fortsatt kimer Angelus-klokkene her i Bergen.
Først er det tre ganger tre slag, så kiming. I det første slaget sier engelen: ”Vil du?” Så svarer Maria ja. Og så blir Kristus unnfanget. Deretter jubler klokkene mens vi selv gir vårt ja til Jesus og ber Angelus-bønnen:
”Vi ber deg, Herre, fyll vårt hjerte med din nåde, 
så vi som ved engelens budskap har erkjent 
at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, 
ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet. 
Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.”

Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. mars 2010, da Luk 1,26–38 var dagens bibeltekst

LESETIPS:


HERRENS BEBUDELSE: "Gud blir kjød i Marias skjød."
Gud ble menneske i Marias livmor. Så enkelt og stille kom Gud til vår jord.

(Klikk på bildet for å se en større versjon.)

Vil du lese mer om Maria? 

Her er noen andre tekster om Maria på Sta. Sunniva-bloggen:

  • Ettertanke: Å føde Gud: "Gud opphøyet tenåringen Maria til å bli den som bar tidenes frelsesplan inn i verden. Dypest sett er det hva vi også er kalt til. Guds Ord skal inkarneres i oss."
  • Ettertanke: Ave Maria "Bibelteksten i dag forteller oss at Gud må se veldig stort på det lille fosteret: Han valgte selv å bli det. Han ble «en befruktet eggcelle», et embryo, et foster – kall det hva du vil. Tingen er: Han ble et menneske. På ekte, helt fra unnfangelsen av."
  • Ettertanke: Marias forstørrelsesglass: "At Maria kalles Guds mor er en av de kraftigste Kristus-bekjennelsene vi har. Barnet hun fødte er GUD."
  • Ettertanke: Den første natten: "Hvis du kan klare å finne en luke av stillhet i dag, så lukk øynene og bli med Maria til Betlehem. Det er ingenting hun heller vil enn å vise deg Jesus. Guds sønn. Marias sønn."
  • Primstaven: Vakre Maria Immaculata: "Noe av det mest talende som er sagt om Maria står i tidebønnene for en av hennes fester. Der kalles hun "Adams datter og Guds mor". Det er hele vår frelseshistorie i et nøtteskall."
  • Høyt elskede Maria – Mater Dei: "Ikke vær redd for å nærme deg Jomfru Maria. Du klarer uansett aldri å elske henne høyere enn det Jesus gjorde. Jo nærmere du kommer Maria, jo tettere drar hun deg til Jesus."
  • Ettertanke: Marias himmelfart - og din: "Hvorfor er de katolske og ortodokse kristne “så opptatt av Maria”? Det henger nøye sammen med den sterke vektleggingen av inkarnasjonen – av at Jesus faktisk er Gud som har kommet til oss i ekte kjøtt og blod."
  • Det katolske synet på Åpenbaringen: Et debattinnlegg om Marias opptakelse i Himmelen 
  • Katolsk konversjon i luthersk menighetsblad: Et intervju om blant annet mitt forhold til Maria
  • Tro mot troen: Et intervju i Dagen om min konversjon og (blant mange andre ting) mitt forhold til Maria

07 april 2013

Ettertanke: I ørkenen med Gud

EN STRØM AV TÅRER: Midt i ørkenen ligger En-Gedi-oasen. Hvis du drar til fossefallet i En-Gedi i dag – og lytter godt – kan du fortsatt høre ham, kong Saul, mannen som ble elsket av sin fiende.
Foto: Jamie Lynn Ross/Flickr Creative Commons

Vi var på Israelstur. Vi hadde lagt bak oss en båttur i Jesu fotspor og hadde fulgt etter ham opp på Saligprisningsberget. Vi hadde sittet under de 1600 år gamle oliventrærne i Getsemane, og bedt ved den tomme graven.


Klokken var fem-seks om morgenen da vi kjørte inn i Juda-ørkenen. Solen hadde nettopp begynt å lyssette det golde fjellandskapet. Bussen sov. Jeg var våken. Betatt. Bergtatt. Av ørkenen og David som møtte Gud nettopp her. Foran meg lå Salme 63, den tørstende salmen som David skrev ”den gang han var i Juda-ørkenen”.

Stemmen hans bar gjennom ørkenen og århundrene og smakte evighet.
Jeg drakk ordene om og om igjen, til de ble der inne uten sjanse til noen gang å slippe ut igjen: 
”Gud, du er min Gud, som jeg søker. 
Min sjel tørster etter deg, 
mitt legeme stunder etter deg 
i det øde, tørre, vannløse land. 
Jeg tenker på deg når jeg ligger og hviler, 
og grunner på deg hver nattevakt.”

Senere kom vi fram til En-Gedi-oasen, der vi vasset i kulpen under et av fossefallene. De sa vi kunne se den derfra, kalksteinsgrotten. Hulen der David gjemte seg for dødsfienden. Det fysiske stedet der Saul kunne mistet livet, men bare mistet en flik av kappen. Stedet der Saul kunne møtt et hat han fortjente, men i stedet møtte en kjærlighet han ikke fortjente. ”Se nå her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden.” (1. Sam 1,12)

Saul, store mannen, kongen, klarte ikke å la være.
Tårene fosset. Han gråt så høyt at vi fortsatt leser om det 3000 år senere. Og hvis du drar til fossefallet i En-Gedi i dag – og lytter godt – kan du fortsatt høre ham, mannen som ble elsket av sin fiende.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. august 2008 (min aller første andaktsuke i Vårt Land)

PS. Når jeg skriver om at vi "hadde lagt bak oss en båttur i Jesu fotspor", så mener jeg det selvsagt bokstavelig talt ;)

LESETIPS

Les hele historien om da David sparte Sauls liv i Bibelen

01 april 2013

Ignatius av Loyolas selvbiografi | Pilegrimens beretning

HELGENENS SELVBIOGRAFI: "Pilegrimens beretning" av Ignatius av Loyola er en av de store klassikerne. Selve beretningen hans står på side 40-121. Den er altså lett å lese på en vanlig dag.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Pave Frans er jesuitt. Vil du lese en bok om Ignatius av Loyola, jesuittordenens stifter? Da vil jeg varmt anbefale Ignatius av Loyolas egen beretning om sitt liv. 


Ignatius' biografi heter "Pilegrimens beretning" og den ble gitt ut på norsk på St. Olav forlag i 2002. Selve beretningen er på kun 81 sider, mens hele boken er på bare 193 sider - altså en særdeles hyggelig biografilengde sammenlignet med de fleste biografier som skrives i dag. Du får tak i boken hos St. Olav bokhandel.

Pilegrimens beretning

"Pilegrimens beretning" er en klassiker på linje med St. Augustins "Bekjennelser", Sta. Teresa av Avilas "Boken om mitt liv" og Sta. Thérèse av Lisieux' selvbiografiske skrifter. Selv sikret jeg meg "Pilegrimens beretning" for flere år siden, fordi jeg ble så glad i ignatiansk spiritualitet etter å ha blitt kjent med den gjennom Edin Løvås og retreatbevegelsen.

Jeg synes bokomslagets presentasjon av Ignatius og jesuittene er så god at den bør siteres:
ST. IGNATIUS AV LOYOLA (1491–1556)
"Motreformasjonens far"
startet jesuittordenen, en orden preget
av intellekt, fordypelse og mot
- med andre ord; en orden preget
av sin grunnlegger.
"At han var grunnlegger av Jesu Selskap - jesuitterordenen - er velkjent. Men hva var bakgrunnen for dette, hvorfor vendte adelsmannen og offiseren seg bort fra verdens fristelser og mot Gud?  
Man kan søke Gud i alle ting er ett av hans utsagn - og å bringe Jesu ord ut i verden - til Latin-Amerika og Asia - skulle bli jesuittordenens fortjeneste. At denne orden, blant annet gjennom sitt pedagogiske virke, har preget Europas åndelige liv er uomtvistelig.

Derimot stemmer det ikke, som man ofte tror, at det var Ignatius og jesuittene som stod bak den spanske inkvisisjonen. Tvertimot var Ignatius som religiøs nyskaper lenge i dennes søkelys. Jesuitterordenen var - og er - en orden preget av intellekt, fordypelse og mot, en orden preget av sin grunnlegger.
Det er gjennom hans egen fremstilling vi møter Ignatius av Loyola (1491-1546), en av de store ledere og helgener i Den katolske kirkes historie."




Pilegrimens beretning & Åndelige øvelser

Oppdatering 31. juli 2019: Nå foreligger Ignatius av Loyolas berømte Åndelige øvelser for første gang i norsk språkdrakt, samt hans selvbiografi i ny oversettelse! Boken ble nylig utgitt på St. Olav forlag og er å få kjøpt her hos St. Olav bokhandel. Åndelige øvelser er en klassiker som St. Ignatius skrev for dem som skal veilede andre i det åndelige livet.

Ignatius av Loyolas teologiske profil

Ellers ser jeg at St. Olav Bokhandel selger en svensk bok som ser veldig spennende ut. "Ignatius av Loyolas teologiska profil - mellan riddarväsen, renässans och reformasjon" heter den. (Oppdatering 31. juli 2019: Denne boken er ikke lenger for salg hos St. Olav, men du får kjøpt den hos Adlibris.)

Her er forlagets egen presentasjon av denne boken:   

Ignatius av Loyolas teologiska profil

Rainer Carls S.J.: Ignatius av Loyolas teologiska profil - mellan riddarväsen, renässans och reformasjon

Ignatius av Loyola (1491–1556) är en av 1500-talets stora religiösa personligheter. Han är mest känd som grundare av den katolska Jesuitorden, men hans religiösa bakgrund och teologiska hållning är mindre bekanta. Jesuitpater Rainer Carls tecknar i denna bok Ignatius utveckling från ungdomens romantiska riddarideal till den fattige pilgrimens ödmjuka hållning. Mötet med Gud, insikter från själavården och rollen som ledare för Jesu sällskap sätter sin prägel på Ignatius uttryckssätt och teologiska grundsyn. Vi får också inblickar i den litteratur som han läste och som uppenbarligen influerade hans tänkande. Den återspeglar olika rörelser som fanns i tiden: skolastisk teologi, senmedeltida spiritualitet och renässansens nya och starkt positiva människosyn. Dessa strömningar förenas hos Ignatius i en ny och unik syntes. Ignatius var Martin Luthers samtida (även om de aldrig möttes), och båda brottades med liknande problem. Vi får här följa likheterna i deras utveckling och de avgörande punkter där deras vägar kom att skiljas.

658 s. heftet (svensk)

St. Olav bokhandel har mange flere bøker om Ignatius og om ignatiansk spiritualitet. Du finner dem her.

Og her er et generelt bokråd fra meg: Hvis du ikke har tid til å lese så mye: LES DET HELGENENE SELV SKRIVER. Da går du deg ikke vill.

29 mars 2013

Skjærtorsdag: Bli her og våk med meg

JESUS ER HER: Bli her og våk med ham!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, skjærtorsdag 28.mars 2013

På slutten av skjærtorsdagens messe bæres hostiene (de innviede nattverdsbrødene) til en liten Getsemane-hage i kirken. Etter messen er det tilbedelse i kirken helt til midnatt.


Katolske kristne tror at det skjer en forvandling av nattverdsbrødene under eukaristien (nattverdshandlingen). Vi tror at Jesus ikke bare er symbolsk men virkelig til stede i de innviede, forvandlede nattverdsbrødene.

SKJÆRTORSDAGSPROSESJON:
Kristus bæres med største omsorg
fra alteret til Getsemane.
"Som om vi bar et barn varsomt på armen".

Kjært barn, mange navn

I Den katolske kirke pleier vi ikke kalle dette allerhelligste sakramentet for nattverd. Ordet "nattverd" betyr rett og slett  "kveldsmat".

Sakramentet har mange, mange navn, men de mest brukte navnene er eukaristi - som betyr takksigelse - og kommunion; fordi sakramentet gir fellesskap - communio - med Kristus og hans Kirke.

Virkelig forvandling

Vi tror at brødet og vinen forvandles til Kristi legeme og blod. Hvorfor tror vi det? Vi har alltid trodd det, fordi Jesus selv sa det: "Dette er mitt legeme." "Dette er mitt blod".

Det er ikke din subjektive tro på at Jesus er til stede i brødet og vinen som gjør at du tar imot ham under kommunionen. Jesus er i brødet og vinen enten du tror det eller ikke. Det er dette som menes med "transsubstansiasjon": Vesensforvandling. Forvandlingen er en objektiv virkelighet. "Kristi eukaristiske nærvær begynner i konsekrasjonsøyeblikket og varer så lenge de eukaristiske skikkelser gjør det" står det i kirkens katekisme. Det er brødet og vinen som er "de eukaristiske skikkelser".

Jesus virkelig til stede
STOR PROSESJON:
25 av seniorministrantene deltok
under gårsdagens skjærtorsdagsmesse.
Her går de foran prestene som bærer hostiene.

I Den katolske kirkes katekisme står det også:

"Den måten Kristus er til stede under de eukaristiske skikkelser på, er enestående. Den gjør at eukaristien står over de andre sakramentene, og gjør den til "det åndelige livs fullkommenhet og det mål alle sakramentene er rettet mot". I eukaristiens allerhelligste sakrament "er sant, virkelig og med hele sitt vesen (substantialiter) innesluttet vår Herres Jesu Kristi legeme og blod sammen med Hans sjel og Hans guddom og dermed hele Kristus". "Dette nærvær kalles "virkelig", ikke i eksklusiv betydning, som om andre former for nærvær ikke var "virkelige", men i uthevet betydning fordi det dreier seg om et nærvær av Kristi vesen, og fordi Kristus, Gud og menneske, ved det er til stede med hele seg."

Du kan lese mer om forvandlingen og eukaristien her i Den katolske kirkes katekisme.

I Getsemane med Jesus

Etter kveldsmessen på skjærtorsdag veksler de ulike gruppene i menigheten på å ta ansvaret for tilbedelsen, helt frem til midnatt. Vi synger, ber høyt, ber stille og mediterer - vi er til stede i Getsemane sammen med disiplene og Jesus.
Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» (Matt 26, 36-38)

Her er Getsemane-historien i følge evangelisten Lukas:

I Getsemane

Så gikk han ut og tok veien mot Oljeberget som han pleide, og disiplene fulgte ham. Da han var kommet fram til stedet der, sa han til dem: «Be om at dere ikke må komme i fristelse!» Han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og ba: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!»

Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som bloddråper ned på jorden. Da han reiste seg fra bønnen og kom tilbake til disiplene, fant han dem sovende, overveldet av sorg. «Hvordan kan dere sove?» spurte han. «Reis dere og be om at dere ikke må komme i fristelse!»

Mens han ennå talte, kom det en stor flokk, og foran dem gikk han som het Judas, en av de tolv. Han kom bort til Jesus for å kysse ham. Men Jesus sa til ham: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» De som var med Jesus, skjønte hva som ville skje, og spurte: «Herre, skal vi gripe til sverd?» Og en av dem hogg etter øversteprestens tjener og kuttet av ham det høyre øret. Men Jesus sa: «La det være med det!» Og han rørte ved tjenerens øre og helbredet ham.Så sa Jesus til overprestene og offiserene ved tempelvakten og de eldste, de som var kommet for å gripe ham: «Dere har rykket ut med sverd og stokker, som om jeg var en røver. Dag etter dag var jeg sammen med dere på tempelplassen uten at dere la hånd på meg. Men dette er deres time, nå er det mørket som har makten.»
(Luk 22,39-53)

TID FOR TILBEDELSE: De innviede hostiene er inne i skapet. Én av hostiene er satt inn i en monstrans slik at du kan se den (monstransen står oppå skapet).
Jesus er virkelig og gåtefullt til stede. Han venter på deg.

"Bli her og våk med meg."

Poetica: Skjærtorsdag


5. april 2012 publiserte fr. Arnfinn Haram dette diktet som han skrev skjærtorsdag natt.


Skjærtorsdag natt, etter den høgtidlege messa (og overføringa av sakramentet til repositoriet i sakristiet, og avkledinga av altara)… Oslo, 4-5 april…. 


TOMT


Du gjekk
dei kan ta deg no

tabernaklet står ope
som døra til den øvre salen

ingen der lenger

der ligg steinen i hagen
ingen der heller
berre sveitten og blodropane

nakne er altara
ribba
berre eit rom att
av kyrkja di

som natta og byen utanfor
utan deg
tomt

Fr. Arnfinn Andreas Haram O.P.

28 mars 2013

Påskeintervju: Fra ferie til feiring

NÆRMERE: - Liturgien drar oss ut av tiden og inn i den hellige tiden, inn i det hellige rommet, nærmere Gud, sier Ragnhild Aadland Høen.
Foto og bildetekst: Vilhelm Viksøy


Før var påske synonymt med storfamilien i påskeheimen.

Nå kan hun ikke tenke seg å forlate påskefeiringen i kirken.


Av Vilhelm Viksøy, journalist i Sambåndet. Trykket i avisen Dagen onsdag 27. mars 2013. Publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med Vilhelm Viksøy. 
Intervjuet er også publisert på Dagen.no

– Det er klart jeg savner påskesol og skiturer, men alternativet er verre. Jeg vil heller feire påske i kirken og savne fjellpåsken enn å være på fjellet og savne årets åndelige høydepunkt; påskefeiringen i menigheten. Det er jo derfor vi har fri fra arbeidet – ikke for å feriere, men for å feire, sier Ragnhild Aadland Høen, kateket i St. Paul menighet i Bergen og fast Frispark-spaltist i Dagen.

Luthersk bakgrunn

Det er litt over fem år siden den store forandringen kom. På nyåret i 2008, den 25. januar, ble Aadland Høen tatt opp som medlem i Den katolske kirke. Tiden som lutheraner var forbi. Fra denne dagen er det ikke lenger skitur med radiogudstjeneste fra en sliten radio påskedag. Fra nå av handler påsken om å feire sammen med hele menigheten.
– Vi pleier å spøke med at det bare er katolikker og hunder som er igjen i byen i påsken, sier hun, og ler.

Hun opplevde ikke overgangen fra luthersk til katolsk tro som et opprør mot den sammenhengen hun kom fra.

– Jeg vil si at det er den samme troen jeg har, bare i en rikere og fyldigere utgave. Det gjelder både innholdsmessig og i hvordan jeg lever troen min. Jeg har fortsatt den private, intime «Jesus og jeg»-tanken, den er ikke borte. Men jeg har fått noe i tillegg. Katolske kristne setter kirken og menigheten veldig høyt fordi vi tenker så konkret om kirken. Den er virkelig Jesu legeme, forklarer hun.

Dermed er det ikke noe stort tap å bli igjen i byen når andre drar til fjells.
– Nei, for påske handler om å være sammen som Jesu legeme og feire det han har gjort for oss. Det er helt selvfølgelig og naturlig for oss, sier hun.

Mange møtepunkt

«Den stille uke» begynner palmesøndag med tekstlesing og jubelgang med palmegreiner. I katolske land går man gjerne i gatene, i Bergen går de rundt kirken.
– Folk tar med seg grønne grener og seljekvister til kirken, og alle deltar, store og små, ikke bare barna. Det blir nesten som et lokalt pasjonsspill, forteller hun.

Skjærtorsdag er det stor nattverdsfeiring etter at presten har vasket føttene til tolv utvalgte menn. Langfredag minnes Jesu korsvei ved hjelp av ulike stasjoner i kirken. Denne dagen er kirken ribbet for blomster og lys, og all kunst er dekket over med lilla stoff. Hele Jesu lidelseshistorie leses, og når tekstlesingen kommer til verset om at Jesus oppgav sin ånd, kneler hele menigheten i stillhet.
– Det er et sterkt øyeblikk.

Faksimile: Dagen 27. mars 2013
Kysse Jesus

Denne felles bruken av liturgi og vektleggingen på symbolbruk er noe av det som særpreger en katolsk gudstjeneste.

– Liturgien drar oss ut av tiden og inn i den hellige tiden, inn i det hellige rommet, nærmere Gud, forklarer Aadland Høen.

En del av det som skjer kan virke rart og annerledes for en som står utenfor. Det var det også for Aadland Høen da hun første gang deltok i langfredagsliturgien og skulle være med å kysse føttene på krusifikset av Jesus. En etter en går de fram, står i kø og venter før det blir deres tur til å kysse Jesu føtter eller bare bukke med respekt. For Aadland Høen ble det en overveldende personlig opplevelse og er i dag et av de sterkeste påskeøyeblikkene.

– Det er rett og slett et sterkt personlig møte med Jesus og tårene triller hver gang. Det skaper i meg en lengsel etter å være der med ham og en visshet om at det var for meg han døde, sier hun inderlig. For det er ikke statuen i seg selv, som er det spesielle, men det hjelper henne til å ha fokus på Jesus.

– Det blir som når man er på reise og «kysser god natt» på bilder av ungene. Det er jo ikke bildet man dyrker, men bildet hjelper meg til å gi uttrykk for kjærligheten jeg føler.

Feirer oppstandelsen

Den helligste påskesamlingen er midnattsmessen påskeaften.
– Da tenner vi det store påskelyset og hver enkelt har en miniatyr av dette som tennes fra det store Kristus-lyset. Da feirer vi oppstandelsen; at Jesus, verdens lys, har vunnet over døden og stått opp.

Påskedag er det fest – som det er hver søndag.
– Hver eneste søndag hele året er en gjenklang av påskedag, så denne høymessen er ikke så annerledes enn andre søndager. Det er som en vanlig søndag, men med enda mer fest, høytid og jubel. Dessuten er «halleluja» tilbake i liturgien etter å ha vært borte hele fastetiden.

PÅSKE: - Det er jo derfor vi har fri fra arbeidet - ikke for å
feriere, men for å feire, sier Ragnhild Aadland Høen.

- Vi pynter jo til jul, og jeg tenker at vi skulle gjort mer av det
til påske også. Jeg har generelt lyst til å rope ut et stort ja
til mer kristen kunst i hjemmene, sier hun.
Foto og bildetekst: Vilhelm Viksøy

Dypere mening

Bruken av symboler og ritualer har gitt Aadland Høen nytt innhold til troen. For andre kan dette virke skremmende og innvendingen er ofte at det kan bli selve handlingen som kommer i fokus, ikke innholdet.

Hun kjenner innvendingene og hun har hatt dem selv også, før hun ble katolikk, men nå ser Aadland Høen heller på dette som gode hjelpemiddel og omtaler det som «Guds pedagogikk». Hun tror ikke det blir tomme ritualer.

– Det blir som å be Fader vår. Selv om jeg har bedt den mange ganger før, fylles den stadig med nytt innhold. Den blir ikke tom, sier hun.

Hun skulle derfor ønsket at mer av symbolbruken kunne vært tilstede i sin lutherske oppvekst, og oppfordrer andre til å våge mer av det symbolske.
– For meg gjør det troen fysisk og konkret, mer levende. Symbolene betyr ikke mer enn du legger i dem, så ikke vær redd for å gjøre ting konkret, utfordrer hun.

Kristne påsketradisjoner

Aadland Høen mener det er flere ting fra den katolske påskeliturgien som andre kan la seg inspirere av.
– Mye av dette lar seg gjennomføre i påskefjellet. For eksempel kan man tenne påskelys i påskenatten, lese påskeevangeliet sammen påskemorgen, vaske andres slitne føtter på skjærtorsdag og ta seg tid til å lese hele lidelseshistorien høyt på langfredag.

– Folk pleier jo å være flinke til å lese juleevangeliet høyt sammen i julen, hva med å gjøre det til en like sterk tradisjon at man leser Jesu lidelseshistorie høyt på langfredag? foreslår hun.

I katolske kirker leser man hele historien fra Joh 18,1 til 19,42 på langfredag – fra Judas svikter og til Jesus er lagt i graven.
– Teksten er ganske lang, så det er sikkert lurt å dele lesingen litt opp. I kirken er én person fortellerstemmen, én person er stemmen til Jesus og én leser alle de andre replikkene. Da lytter du spesielt godt til Jesu ord, forteller hun.

– Pynt til påske

Hun har også andre forslag:
– Unger er veldig glad i å leve seg inn i bibelfortellingene ved å leke dem. For eksempel kan barna lage Jesu grav i en snøskavl og sette en stor stein foran. Eller de kan gå ut og hente materialer og lage en Getsemane-miniatyrhage innendørs.

Andre konkrete tips er å bruke påskepynten aktivt.
– Skjærtorsdag pynter vi med en svart hane i stua. Da får vi mulighet til å snakke om Peter og hans fall. Langfredag henter vi inn noen lange nagler som ungene kan ta på og snakke om. Mange familier lager også sin egen tornekrone.

– Vi pynter jo til jul, og jeg tenker at vi skulle gjort mer av det til påske også. Jeg har generelt lyst til å rope ut et stort ja til mer kristen kunst i hjemmene. Hvorfor? Jo, fordi kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. I dag ser mange kristne hjem like sekulariserte ut som en Bohus-katalog. Hvor har det blitt av Jesus, Guds Ord og korsene på veggen? Våg å la påsken og den kristne troen få være konkret og synlig til stede både i hjemmet og i livet – hele året, utfordrer Ragnhild Aadland Høen.

Av Vilhelm Viksøy, journalist i Sambåndet. Trykket i avisen Dagen onsdag 27. mars 2013. Publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med Vilhelm Viksøy. 

LES OGSÅ:


Og ellers: Jeg har ikke glemt at jeg har lovet dere en lengre artikkel om min konversjon. Jeg tør imidlertid ikke si noe mer om når jeg klarer å fullføre den. Fire små barn + mye sykdom = ting tar tid.

Oppdatering: Bloggposten "Derfor ble jeg katolikk" ble publisert 29. juni 2013. Du kan lese den her.

24 mars 2013

Palmesøndag: Den ensomme kongen

VEIEN TIL LIDELSEN: "Han vet at hans vei ikke går til tronen, ikke til æren, ikke til gleden. Den går til tornekronen, til ydmykelsen og til lidelsen. De hyller ham for det de har sett. Jesus lar seg hylle for det de ennå ikke har sett." (p. Haavar Simon Nilsen)

Vil du ha noen palmesøndagstanker? Da kan jeg anbefale den nydelige prekenen på hjemmesiden til Dominikanerne i Norden.


Det er vår norske dominikanerbror p. Haavar Simon Nilsen som har skrevet dagens preken.

Veien til tornekronen

Her er det første avsnittet i prekenen hans "Den ensomme kongen":
Jesus stiger opp mot Jerusalem. Befolkningen kommer ham i møte, de brer ut sine kapper og legger palmegrener over, slik hyller de ham de tror er deres nye konge. Men kongen selv, Jesus, må føle seg underlig til mote under denne hyllesten. Han vet at hans vei ikke går til tronen, ikke til æren, ikke til gleden. Den går til tornekronen, til ydmykelsen og til lidelsen. De hyller ham for det de har sett. Jesus lar seg hylle for det de ennå ikke har sett. Her møter vi frelsens mysterium, og vi møter Kristi mysterium, sann Gud og sant menneske.

Den ensomme veien

P. Haavar Simon Nilsen forteller deretter fra filmen Nattverdsgjestene av Ingmar Bergmann, og går inn i Jesu dypeste smerte både i Getsemane og på Golgata: Ensomheten.

Her er det siste avsnittet i prekenen:
Vi følger Jesus opp til Jerusalem. Den ensomme kongen sitter på eselet. Palmegrenene på veien brenner i øynene. Han lider, kongen. Og han gråter over kvinnene i Jerusalem, disse kvinnene som ikke forstår. Om noen dager vil det være kvinnene som gråter over ham. Selv om de ennå ikke forstår. Nøkkelen til lidelsen er den tomme graven. Men vi er ikke kommet dit ennå. Vi står og ser vår Frelser gå den veien Faderen har beredt for ham. En ensom vei. Vår frelses vei.
Du kan lese hele prekenen på www.opdacia.org. Anbefales!

22 mars 2013

Kontemplasjon: Omvendelse

DØREN: "Denne stadige omvendelsen har en retning: PERSONEN JESUS KRISTUS. Han som elsker meg og stadig står ved døren og banker!"
(Bildet viser en av Nidarosdomens dører.)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvorfor er det ikke nok at du bekjenner syndene dine i ditt stille sinn? Hvorfor er det nødvendig å gå til skriftemål i tillegg? Få med deg niende del av legkarmelitt Anne Samuelens serie "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon" - om selvrettferdighet, omvendelsen, det åndelige livets farer og skammen over vanesynder.


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte

Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap

Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesin
n
Del 7 - Kontemplasjon: Å be er å si Fadervår til Gud
Del 8 - Kontemplasjon: Skriftemålets uuttømmelige nåde

OMVENDELSE


”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder” (Matt 11, 28)


Den kontemplative vet at den indre bønnen er intet annet enn å tale lenge og i ensomhet med ”den som vi vet elsker oss” – og at den daglige bønnen er del av den daglige omvendelse bort fra oss selv og mot Herren og at dette ikke skal gå upåaktet hen, slik vi leser det Tobits sang: ”Dersom dere vender om til ham av hele deres hjerte og hele deres sjel, og gjør det som er sant og rett i hans øyne, da skal han vende seg til dere”. Gud skal vende seg til oss! Denne stadige omvendelsen har en retning: PERSONEN JESUS KRISTUS. Han som elsker meg og stadig står ved døren og banker!

Skrift månedlig

Men holder det da ikke at jeg gjør dette i mitt stille sinn, daglig, eller flere ganger for dagen? Hvorfor dette fokus på skriftemålet? Hvorfor skriver Sekularkarmelittene [1] (legkarmelittene) i Skandinavia i sine statutter at det anbefales å skrifte månedlig? Jesus er jo med meg! Han døde jo for meg, han vet om alle mine synder og vet også om mine gode intensjoner. Jeg er jo hans følgesvenn, jeg har jo vendt meg bort fra synden, og gjør så godt jeg kan, kanskje litt bedre enn folk flest som jeg ser rundt meg???

Det åndelige livets farer

Og her kommer vi til kjernen i det hele! Det åndelige livets farer, vår subjektive hjelpeløshet, våre psykes irrganger, vårt behov for noen som hjelper oss på rett vei. I en konverteringsfase, men også i kristenlivet helt generelt, kan vi bli så fokusert på den loviske delen av vår tro, på det formelle, at vi helt kan komme på avveie. Dette var tema for foredraget presten holdt for Legkarmelittene i Bergen denne uken: Omvendelse til kjærlighet! Han sa: ”Omvendelse består ikke bare i endring av moralske holdninger….. Omvendelse er å gå tilbake til Guds kjærlighet”! [2]

Alltid i behov for omvendelse

I møte med Guds kjærlighet forblir vi blinde. I møte med hans lengtende hjerte, brennende ønske om å få elske oss og elske gjennom oss, er vi alltid syndere, alltid i stor nød og med stort behov for omvendelse. Guds kjærlighet går alltid dypere, vår rettferdighet overfor Gud, forblir alltid som støv. Det er her vi trenger hjelp utenfra for å kunne være det sanne kristenmennsket som vår pave Frans peker på [3]: Et menneske som ikke stagnerer i egne begrensninger, men som stadig lar seg utsette for små dytt til å vandre videre mot hellighet. Et menneske, som søker bakenfor fasader og overflater, som lar den gode lege avdekke og helbrede godt bortgjemte sår... og som slik kan bli gode byggesteiner i det store fellesskapet han har skapt oss til å være del av: Kirken. Et menneske som, har møtt, som møter, som lever med personen Jesus Kristus, stadig dypere, og som derfor stadig sterkere kan bekjenne Ham for menneskene.

Skammen over vanesynder

Skriftemålet er mulighet for å oppnå alt dette. Når vi gjentatte ganger skjemmes over å skrifte våre vanesynder, kan vi kanskje bli drevet til å spørre noen ubehagelige spørsmål om oss selv. Har jeg disse vanene fordi det er andre dypereliggende årsaker som jeg må be Herren kaste lys over og helbrede? Er jeg hovmodig? Er jeg lat? Er jeg grådig? Dømmer jeg andre? Flykter jeg? Hvorfor?

Kanskje disse spørsmålene fører til andre erkjennelser: Mønstre jeg har lagt meg til for å dekke over egne svakheter, blødende sår, resultat av andres synd mot meg, min synd mot andre. Kanskje vil jeg ikke tilgi, kanskje har mitt hjerte stivnet i en hjelpeløs krampe av såret sinne, vantro, kanskje ligger det store knuter og konflikter i mitt indre som bare roper etter forløsning, men som er så smertefulle at jeg ikke vil se?

Det egosentrerte blikket

Kanskje er jeg så fanget i meg selv, i mine små vanesynder, distraksjoner, overdrevne fornøyelser, irritasjoner, at jeg aldri helt kan løfte hodet og se på HAM. For er det ikke derfor vanesyndene blir så farlige? Når vi avfinner oss med dem, når vi tenker at det er mitt vesle håpløse prosjekt, når jeg ikke lenger har den troen som gjør at jeg tenker: dette kan DU, Herre, gjøre noe med! Dette kan DU stryke fra mine øyne, for dette er kanskje ikke en ubehagelig flis, men bjelken som hindrer meg å se DEG personen Jesus Kristus, og derved også alle mine medmennesker! Kanskje er det nettopp bagatellene, vanesyndene som holder meg fast i det egosentrerte grepet og hindrer meg fra dette klare, glade, Kristussentrerte blikk?

Personlig møte med Jesus Kristus

Kristentro uten Korset – uten Kristus Korsfestet og Oppstanden – er ingen kristen tro. Vi kan leve perfekt og holde alle forskrifter, slik Paulus gjorde da han forfulgte de kristne med stor nidkjærhet. Men i møtet med Jesus Kristus – et PERSONLIG MØTE, ikke teori, eller teologi! – har vi muligheten til å få kjærligheten inn i våre liv! Virkelig kjærlighet, den kjærligheten som ”utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.” (1 Kor13.7) Den som næres gjennom offer, slik Teresa av Lisieux sa det.

Fariseerisk selvrettferdighet

Kanskje ett av våre offer som kristne er å senke oss ned fra den fariseeriske selvrettferdigheten som vi hører om i lignelsen om fariseeren og tolleren i Luk 18:9-14? Kanskje mitt kors som kristen denne siste uken før faste er å erkjenne min hjelpeløshet, erkjenne min avhengighet av sakramentene, sakramentene gitt til oss av Kristi stedfortreder? Kanskje mitt kors denne stille uken blir å virkelig legge ut på dypet (Luk 5,4) og bli som det vesle barnet båret av Guds nåde alene.

Det endelige dyttet

Tør jeg ta det ene skrittet som denne store omvendelsen krever? Finne veien til skriftestolen? Kanskje sogneprest Dom Alois Brodersens ord til sin menighet kan gi oss det endelige dyttet?
”Men gleden ved å høre ordene: ”Så forlater jeg deg alle dine synder…” er ubeskrivelig stor. Vi vet det, alle som har prøvd det. Jeg har prøvd det og anbefaler det for alle troende. Gå til skrifte i denne fastetiden! Grip sjansen! La dere forsone med Gud!”[4]

FOTNOTER

[1] http://www.sekularkarmelit.dk/sekularordenen/sekularordenen.php

[2] Foredrag holdt av p. Tien på sekularkarmelittenes møte i Bergen 20 mars 2013

[3] http://www.katolsk.no/nyheter/2013/03/pave-frans-forste-preken-til-kardinalene

[4] http://bergen.katolsk.no/men_blad/Men_blad_2013.03.pdf , s 3

21 mars 2013

Katolske tidebønner i stor pinsemenighet

MUNK PÅ T-BANEN: Dominikanerbroren p. Haavar Simon Nilsen på vei fra St. Dominikus kloster til Filadelfia.
Skjermbilde fra Dagens video på Vimeo

Norges største pinsevennmenighet - Filadelfia i Oslo - har begynt å be Kirkens tidebønner, og inviterer jevnlig dominikanermunken p. Haavar Simon Nilsen til å lede bønnen.


Og ikke nok med det: Det unike økumeniske samarbeidet kan du lese om i den særdeles lavkirkelige avisen Dagen!

- Å be tidebønn er jo å be Guds ord, og det har vi som felleskirkelig - Guds ord - så da tenker vi at det kan vi gjøre sammen, sier bønneleder Anne-Lie Andersson i Filadelfia.

Her kan du lese hele tidebønnsaken på dagen.no 

Avisens journalist har også laget en fin videoreportasje der hun følger bror Haavar Simon fra vesper-tidebønnen i St. Dominikus kloster og ned til kompletorium-tidebønnen i Filadelfia.

Se reportasjen på Vimeo her - det er en virkelig fin, liten videoreportasje, vel verdt å få med seg!