Ettertanke: Rop ut, fjellfolk

Ut i naturen-reporter Eirik Lindebjerg bestiger Store Skagastølstind, Norges tredje høyeste fjell. Eia, var vi der. Foto: Benjamin Hjort/NRK

Det er ett aspekt ved Bibelens tekster som går rett til den norske folkesjela, spesielt nå i august: Bibelen taler alltid varmt om det å befinne seg på en fjelltopp. Her rett og slett oppfordres det til å søke fjellet, og spesielt toppene.

Jesus selv dro på fjelltur stadig vekk, og profeten Jesaja skriver om hvordan ”De som holder til på fjellet, skal juble og rope fra fjelltoppene. De skal gi Herren ære, forkynne hans pris på de fjerne kyster.” (Jes 42,11-12) Det er jo bare nødt til å være oss nordmenn han snakker om da.

I dagens tekst spesifiserer Jesaja at det ikke er nok å gå opp på et fjell, her er det bare et høyt fjell som duger. Ikke holder det med alminnelig roping heller. Rop høyt!

"Gå opp på et høyt fjell,
        du Sions gledesbud!
        Rop høyt, og vær ikke redd!
        Si til byene i Juda:
        «Se, der er deres Gud!» 
Se, Herren din Gud kommer, full av kraft,
        hans arm gir ham herrevelde.
Som hyrden skal han gjete sin hjord
        og samle lammene i sine armer.
        Han skal bære dem ved barmen
        og lede deres mødre varsomt." 
 (Jes 40,9-11)

Det er ingenting puslete over Gud når han fremstilles som den gode hyrde. En god gjeter må jo være både omsorgsfull og sterk, ”full av kraft”, ellers kunne han ikke forsvart flokken sin. Jesus viderefører dette sterke bildet av Gud når han senere omtaler seg selv som den gode hyrde.

Men tilbake til oss, fjellfolket. Hva med å følge Jesajas oppfordring og ta en fjelltur i dag? Kanskje du til og med rekker å nå en topp før solen går ned? Da kommer du nok til å kjenne på ropet.

Syng ut, fjellfolk, gi Gud ære og forkynn hans pris!

Noe bearbeidet versjon av en ettertanke som ble publisert i Vårt Land 27. april 2009.

Da Sant Iago ankom St. Olavs by

HISTORISK MØTE: De spanske pilegrimene med Olavskorset og en statue av Sankt Jakob - Sant Iago de Compostela - ankommer Nidarosdomen i Trondheim.
Foto: St. Olav katolske menighet

Norske pilegrimer har vandret i tusentall til Santiago de Compostela de siste årene. Denne sommeren gikk bevegelsen motsatt vei. Lørdag kom Sant Iago med brask og bram til St. Olavs by  sammen med en stor gruppe spanske pilegrimer.

Hele 183 spanske pilegrimer vandret den siste etappen til Nidarosdomen lørdag 28. juli, melder St. Olav katolske menighet i Trondheim.

Pilegrimsgruppen hadde med seg et Olavskors etterfulgt av en statue av St. Jakob (Sant Iago, som apostelen heter på spansk). Under den katolske olsokmessen i Nidarosdomen 29. juli ble de ønsket velkommen av biskop Bernt Eidsvig, og pilegrimspresten deres p. Blas leste evangeliet på spansk under høymessen.

Lang pilegrimsvandring
De spanske, katolske pilegrimene startet fra Oslo den 16. juni, og feiret messe annenhver dag underveis. Underveis sluttet norske pilegrimer seg til følget, for kortere eller lengre tid.

- Nordmenn er ikke kjølige som vi trodde, men varme, vennlige og åpne, var kommentaren fra de spanske vandrerne. De vil gjerne komme tilbake, sier Karen Smith Sand ved Den kgl. spanske ambassade, som også deltok på pilegrimsferden.

Les mer på hjemmesiden til St. Olav katolske menighet i Trondheim.

BEKRANSNING: St. Olav bekranses på Olsokdagen 29. juli 2012. Fire dager tidligere var det St. Jakobs dag. Da fikk pilegrimshelgenen St. Jakob sin krans (statue nr. tre fra høyre, nederst). Foto: Sunniva Aadland Høen

Skal dit, skal dit 
Jeg var selv til stede da de spanske pilegrimene ankom Nidarosdomen, og fikk oppleve Sant Iago og hans store spanske flokk i møte med Olsoktradisjonen. En gang i mitt neste liv - i middelalderen, når jeg ikke har ansvar for barn lenger - da skal jeg gå caminoen til Santiago de Compostela (hvis Gud vil og helsa holder). I mellomtiden tar jeg med meg denne lille smakebiten av en annen verden.

Preken av biskop Berislav Grgić i Nidarosdomen Olsok 2012

"Det begynte med tolv disipler og satte etter hvert sitt preg på store deler av Europa, helt til Norge. Hva er hemmeligheten bak evangeliets eventyrlige framgang i denne tiden? Det er sikkert mange svar på slike spørsmål. Men et av de viktigste er dette: De kristne våget å leve annerledes! De våget å leve ut sin tro på Jesus i hverdagen. De våget å skille seg ut. Og nettopp på denne måten virket det kristne fellesskapet sterkt tiltrekkende på omgivelsene."
(Sitat fra biskop Berislav Grgićs preken)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Søndag 29. juli 2012 ble det feiret katolsk, pontifikal høymesse i Nidarosdomen. Les hele biskop Berislav Grgićs preken her.

Biskop Berislav Grgić
Foto: Thomasz Wacko

Olsok, søndag 29. juli 2012, i Nidarosdomen i Trondheim
Evangelium: Matt 16,24-28
Preken ved Berislav Grgić, biskop prelat av Tromsø

Kjære biskop Bernt, kjære biskop Charles,
kjære brødre og søstre!

Olav Haraldssons død markerte et historisk skille i vårt land. Vi regner året 1030 som året da Norge ble kristnet. For kristendommens sak gikk Olav til kamp - og for kristendommens sak mistet han livet. Han var villig til å gi avkall på sitt eget liv for å gjøre Norge til et bedre land å leve i. Olavs nederlag betød i realiteten kristendommens seier i Norge.

Vi gleder oss mye over at vi er kristne. Å være en kristen har ikke alltid vært så lett for mennesker spredt ut over hele verden. Fortsatt i dag finnes det land og steder - særlig muslimske land - hvor det ikke er tillatt å bekjenne seg til den kristne tro. Mange av de som likevel gjør det, lider under dette og noen igjen lider martyrdøden.

I sitt budskap til Verdens fredsdag 1. januar 2011 sa vår pave Benedikt XVI: "For tiden er kristne den religiøse gruppe som lider mest under forfølgelse grunnet sin tro. Mange kristne erfarer daglig krenkelser og ofte lever de i frykt fordi de søker sannheten og tror på Jesus Kristus...".

Vi hørte i dagens evangelium hva Jesus sa til sine disipler: "Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg. For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen" (Matt 16, 24-25).

Ta opp sitt kors – Det hellige kors

Intet bilde eller tegn er mere kjært for det kristne folk, og intet er eldre enn det hellige kors. Blant alle hellige bilder og symboler inntar "det hellige kors" den fornemste plass, for det er symbolet på hele påskens mysterium.

Det hellige kors fremstiller Kristi lidelse og seier over døden, over djevelen, og samtidig forkynner det, som kirkefedrene lærte, hans herlige gjenkomst: "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer."

Det er nok særlig på langfredag at korset holdes frem for å hyldes av de troende, og på festen for Korsets opphøyelse (14. september) at det feires som Kristi seierstegn og livets tre, men korset har også en dominerende plass i kirkerommet og møter menighetens blikk hver gang den samles til gudstjeneste. Også her i Nidarosdomen.

Ikke bare i kirkerommet, også i de kristne hjem har gjerne korset en fremtredende plass.

Når vi ber korsveien, sier vi: Ditt kors tilber vi Herre, fordi du ved ditt kors har forløst verden. Evangeliet om Jesus Kristus - og om våre helgener - er meget enkel: Ave crux, spes unica. Vær hilset kors, mitt eneste håp.

Kristne – et annerledes folk (Brevet til Diognet)

I året 325 ble kristendommen statsreligion i Romerriket. Det begynte med tolv disipler og satte etter hvert sitt preg på store deler av Europa, helt til Norge. Hva er hemmeligheten bak evangeliets eventyrlige framgang i denne tiden? Det er sikkert mange svar på slike spørsmål. Men et av de viktigste er dette: De kristne våget å leve annerledes! De våget å leve ut sin tro på Jesus i hverdagen. De våget å skille seg ut. Og nettopp på denne måten virket det kristne fellesskapet sterkt tiltrekkende på omgivelsene.

Vi kjenner en del skrifter fra denne tiden, blant annet en del brev som ble skrevet. Jeg vil nå sitere litt fra et slikt brev: Brevet til Diognet. Dette brevet skriver seg fra det 2. århundret etter Kristus. Forfatteren er ukjent, men han skriver i alle fall til en innflytelsesrik mann, som hette Diognet. Denne Diognet visste lite om hvem disse kristne var - men hør nå hva han fikk å lese:

"Det som skiller de kristne fra andre mennesker er verken fedreland, språk eller skikker. De bor ikke i egne byer og taler ikke fremmede tungemål. I sin daglige tilværelse avviker de ikke fra andre... De lever blant grekere og barbarer, slik det falt seg for den enkelte. De følger stedets skikk med hensyn til klær og mat og adferd forøvrig, og likevel er deres vandel slik at den vekker alminnelig undring og beundring.

De bor i sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men må finne seg i alt som de var fremmede. Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land. De gifter seg som andre og får barn, men setter ikke ut sitt avkom. De deler bord, men ikke ekteseng med andre. De er i kjødet, men lever ikke etter kjødet. De bor på jorden, men har sitt hjem i himmelen. De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem overflødige gjennom sin livsførsel. De elsker alle, og blir forfulgt av alle. Man kjenner dem ikke, og allikevel fordømmer man dem. De blir slått i hjel, men blir gjort levende. De er fattige, men gjør mange rike. De mangler alt, men har overflod i alt. De blir vanæret, men i vanæren vinner de heder. De spottes, men får sin rett. De blir utskjelt, men velsigner... Når de gjør godt, straffes de som forbrytere, og når de straffes, gleder de seg fordi de føres til livet. De bekjempes som fremmede av jødene og forfølges av grekerne, men de som hater dem kan ikke forklare årsaken til sitt hat... Sjelen bor i legemet, men er ikke av legemet. De kristne bor i verden, men er ikke av verden". Sitat slutt.

Vi gleder oss veldig mye over at vi er kristne. Vi bærer fortsatt vårt kors og ønsker fortsatt å leve ut våre dåpsløfter: Å følge Kristi bud om nestekjærlighet, en nestekjærlighet som gjelder alle, unge som gamle, ufødt som født liv, friske som syke.

La oss derfor gjennom denne messen her i Nidarosdomen be spesielt for det kristne fellesskap i Norge, for våre familier og venner, og at Olav den Hellige alltid er med oss med sin forbønn for oss:
Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge. Du som kristnet folk og land, Kristi tjener, kong Olav.
Amen.

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med Berislav Grgić, biskop prelat av Tromsø

Ettertanke: Mirakelmaten

"Når du heretter ser en «vanlig» vakende fisk eller en «vanlig» kornåker, vet du at «her arbeider Han som mettet mer enn 5 000 mann». Du vet at du ser et under."
Foto: Ryan McDonald

“Det som var vidunderlig med barndommen, var at alt i den var et under. Det var ikke bare en verden full av mirakler, det var en mirakuløs verden.» (G. K. Chesterton)

Det skal handle om tidenes kanskje mest berømte matpakke i dag: Etter at to fisker og fem brød hadde vært gjennom hendene til Jesus ble det mer enn nok mat til over 5 000 mennesker.

I boken «Gud på tiltalebenken» forklarer C. S. Lewis: «Jesu mirakler er i realiteten en gjenfortelling i små bokstaver av den samme historien som står skrevet tvers over hele verden med så store bokstaver at mange av oss ikke ser dem.»

Sagt med andre ord: De undrene som Gud utførte mens han levde her som menneske, er akkurat de samme undrene som Han fortsatt utfører i skaperverket hver eneste dag. Det er bare tempoet og målestokken som er annerledes i undrene som Jesus gjorde – slik at vi skal få øynene opp og skjønne at han er Gud.

Hvert år gjør Gud litt korn til mye korn, og han gjør noen få fisk til mange fisk. Det ser ikke menneskene. Når Jesus øker farten, blir underet plutselig synlig og vi ser virkeligheten bedre.

Når du heretter ser en «vanlig» vakende fisk eller en «vanlig» kornåker, vet du at «her arbeider Han som mettet mer enn 5 000 mann». Du vet at du ser et under. Albert Einstein sier: «Det er kun to måter å leve livet på: Enten som om ingenting er et under, eller som om alt er det.»

Vår verden er fortsatt like full av under som da gutten med matpakken levde – og som da du selv var barn. Ser du det?

Bønn/tilbedelse:
O store Gud, når jeg i undring aner
Hva du har skapt i verden ved ditt ord.
Ser universet med de mange baner
Og vet alt liv oppholdes ved ditt bord;
Da bryter lovsang ifra sjelen ut:
Takk store Gud, takk store Gud!

(Carl Boberg, 1886)

Første gang publisert i Vårt Land 19. mars 2012

Ettertanke | ”Jeg er så ydmyk”

FNs andre generalsekretær gjennom historien, Dag Hammarskjöld, hadde skjønt det:
Jo større ansvar og jo viktigere posisjon du har, jo større ydmykhet behøver du.
Hammarskjöld ble født på denne dagen, 29. juli, i 1905.
Han regnes fortsatt for å være en av Sveriges største menn gjennom tidene.
Foto: UN/DPI

Har du et problem med stolthet? Hvis du svarer nei, har du sannsynligvis et alvorlig problem. Hvis du svarer ja er problemet muligens mindre, men du har nok rett. ”Jeg er veldig ydmyk” er dessverre et absurd utsagn.

I dagens tekst får disiplene klar beskjed fra Jesus om hvilken holdning de skal tjene Gud med: Ydmykhet. ”Når dere har gjort alt det som er pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.” (Luk 17,10)

Lenge var ydmykhet noe jeg bare ville innta i kontrollerte doser. Men Gud, smart som han er, grep selvsagt inn, på alle slags ubehagelige måter. Etter noen års intens kamp fikk han meg til og med med på å ha Maria som forbilde: ”Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord.” (Luk 1,38) Dessverre er det fryktelig vanskelig å vokse i ydmykhet. Hvorfor? For det første fordi vi av naturen ikke vil. Og for det andre: Fordi at så snart vi begynner å bli det minste grann ydmyke så blir vi stolte av det. Dermed kveles hele ydmykheten.

Stolthet er nesten umulig å overvinne. Den er selve ursynden. All annen synd springer ut fra den. Synden kom inn i verden den gang djevelen og mennesket gjorde opprør mot Gud i stolthet, og det er det vi fortsatt gjør hver eneste gang vi synder. Vi sier det stikk motsatte av Maria, og følger djevelens hovmodige motto i stedet: ”Non serviam”, ”jeg tjener ingen”. Jeg underlegger meg INGEN, spesielt ikke Gud.

Å vokse i ydmykhet er en daglig kamp. Men det er en nødvendig kamp. Derfor inntar jeg min daglige dose medisin og ber Fader vår med Dag Hammarskjöld (fra boken ”Vägmärken”, utgitt posthumt i 1963):

”Helliget vorde ditt navn, ikke mitt. 
Komme ditt rike, ikke mitt. 
Skje din vilje, ikke min.”

Første gang publisert i Vårt Land 12. februar 2011

Ettertanke: Våkenatt for Norge

Velkommen til Olavsvake i Nidarosdomen. Foto: Olavsfestdagene

I kveld begynner det hellige Olsok-døgnet i St. Olavs by. Helt til morgenen gryr kommer Nidarosdomen til å være fylt med pilegrimer, Olavsvake og bønn.

Mange lurer på hvordan Hellig Olav kan bli kalt nettopp det. Han var jo så definitivt ingen sukkerhelgen. Helgenbiografiene gjennom 2000 år viser imidlertid klart at de hellige ofte har vandret krokete veier. Helgeners fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt.

Et vikingbein og et kristenbein
Biskop Grimkjell som helgenkåret Olav var vitne til hvordan ungdommen Olav stod med ett bein plantet i vikingtiden og det andre i kristendommen. Men han så også hvordan Guds nåde med årene oppdro kongen slik at ”vikingbeinet” til slutt kom over i kristen leir.

Kong Olav hadde en brennende iver for kristentroen og Kirken. Bedre enn oss forstod han at uten rikskongedømmet ville ikke kristentroen ha fnugg av sjanse til å bli noe mer enn en tynn hinne over et ugudelig ættesamfunn der den sterkestes rett regjerte og uretten florerte.

Kristus-likhet
Olav Haraldsson maktet ikke å leve livet slik Jesus levde det. Men det finnes alltid en Kristus-likhet ved helgener. Olav den hellige har en likhet med Jesus i blant annet dagens bibeltekst: ”For han ga seg selv for oss for å kjøpe oss fri fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.” (Tit 2,14)

Olav søkte Guds vilje med livet sitt. Han hadde en forutanelse om at han ville bli drept. Likevel gikk han inn i striden og satte livet til for Kristi skyld.

Olavsvaken
Fra gammelt av var natten mellom 28. og 29. juli natten da man våket med Olav som sto foran sitt livs kamp. (Ordet Olsok er forenklingen av ordet Olavsvake.) I dag er landet vårt i ferd med å gli tilbake til den hedendommen som Olav, Norges evige konge, en gang forlot og kjempet imot. Men kampen om Norges sjel er ikke tapt. Bli med på Olavsvaken. Bli med på å be for Norges framtid i natt.

Katolsk høymesse i Nidarosdomen
Hver time gjennom våkenatten synges tidebønner etter det gamle Olavsofficiet i den gamle katedralen. Våkenatten avsluttes og festdagen begynner med tidebønnen Laudes klokken 6.00 den 29. juli. Deretter blir det katolsk høymesse i Nidarosdomen klokken 8.00 - et av årets absolutte høydepunkt. Men først: Våke og be.

Bearbeidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 28. juli 2010. Også i år, i 2012, er det våkenatt, tidebønner og markering av det hellige døgnet i Nidarosdomen. Midnattsgudstjenesten starter klokken 23.00. Få med deg Olavsvaken hvis du kan!

Ettertanke | Løsepengebrødet

VIRKELIG DER: Jesus er virkelig og levende til stede i alterets allerhelligste sakrament.
Her i en monstrans på alteret i St. Paul kirke i Bergen..
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Har du noen gang lurt på hvorfor brødet du får under nattverden ser ut som det gjør? Hvorfor er det så flatt, og hvorfor er det rundt?

Det er flatt fordi brødet som Jesus innviet under det siste måltidet var et uvanlig brød. Det var nemlig brødet fra påskefesten, de usyrede brøds høytid. Usyret brød er helt flatt, som et flattbrød, som et nattverdbrød.
Men hvorfor er det rundt? Fordi det har formen av et pengestykke, nærmere bestemt en løsepenge. Når noen er i fangenskap må du betale løsepenger for å få satt dem fri. Bibelen forteller at mennesket er fanget av synden, og at det bare kan kjøpes fri av Jesus, han som selv er løsepengen (1. Tim 2,5-6). Det er ham du mottar i brødet – i løsepengebrødet.

Hvis du har lest boken ”Løven, heksa og klesskapet” av C. S. Lewis kjenner du til historien om gutten Edmund som sviker sine egne og går over til den onde siden. Edmund klarer siden å rømme, men heksa går til løven Aslan og krever at Edmund må dø. Den urgamle Loven som landet Narnia er bygd på, sier at Edmund nå tilhører henne. Aslan er derfor nødt for å akseptere kravet, men i stedet for å overgi Edmund til heksa overgir han seg selv. Aslan går i døden for Edmund. Han blir løsepengen som kjøper Edmund fri fra døden.

”Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange." (Matt 20,28) Tenk på det neste gang du går til nattverd og tar imot løsepengen. Noen har betalt prisen for at du skulle settes fri fra døden. Han kunne ikke se deg gå under uten å gripe inn, så han gjorde det som måtte til: Han gav alt. Hva gir du ham tilbake? Her er et forslag: Alt.

Første gang publisert i Vårt Land 29. juli 2010.

Bokomtale: Pateren dypper pennen

Trønder- og picpuspater Olav (Dagfinn) Müller (f. 1924) har i flere årtier vært en høyt skattet prest, sjelesørger, foredragsholder og skribent. Han har en sjelden fortellerkunst og god penn, og formidler katolsk tro og tanke med en dypfølt økumenisk innstilling.

 

Lyst til å bli både glad og klok i sommerferien? Les "Pateren dypper pennen" av p. Olav Müller, anbefaler legkarmelitt Anne Samuelsen i denne bokanmeldelsen.

Skrevet av legkarmelitt Anne Samuelsen, Cand. Polit.

Med ”Pateren dypper pennen” som reisefølge, fikk jeg en særdeles morsom og interessant flytur fra Oslo til Bergen. Ikke få ganger tok jeg meg i å le høyt, ja sågar tørke noen tårer av de mange pussige og rørende erindringene fra pater Olav Müllers mangfoldige liv som prest i 56 år.

Pater Olav og Hellig Olav. Les gjerne også p. Olavs
glitrende lille biografi om Olav den Hellige.

Presteliv med hundeslede og padleårer
I p. Olavs penn blir et katolsk presteliv utstyrt med topplue og skiutstyr, hundeslede, ja, padleårer for den saks skyld. Ikke alltid like vellykket, som da han skulle lese aftenmesse klokken 19 hos instituttmedlemmene i Levanger og valgte å padle dit fra Trondheim, uten å vite at han skulle komme til å møte ”antiklerikale” bølger på veien. Historien ender i sterk motvind, med en totalt utslitt pater som med nød og neppe slippes inn til "damene” ved midnatt. Messen blir som vi skjønner lest påfølgende dag.

Den kristne katolske tros fylde
Bøker med ansamlinger av tekster i forskjellige genrer og skrevet over et langt tidsrom, kan ofte ende opp med å bli nettopp en litt tilfeldig ansamling av tekster som hver for seg kan være interessante, men som ikke klarer å bygge opp en høyere enhet. Ikke så med denne, selv om den inneholder både anekdotisk materiale, betraktninger, meditasjoner, solide teologiske foredrag om helt sentrale katolske tema – og også en kriminalnovelle om skriftemålets absolutte hemmelighet!
 
Alle disse formene, hver især, blir inngangsporter til aspekter ved den kristne katolske tros fylde: Undringen over Guds vei med mennesket gjennom kall og liv, en sjelesørgers bankende hjerte for mennesker som mister eller faller litt på siden av vår ”rette” tro, mystikkens stillhet, økumenikkens utvikling i etterkrigstiden, helgener, pilegrimsvandringer, St. Olav, eksorsisme, himmel og helvete. Når så disse tema behandles så dypt troverdig, og samtidig personlig, oppmuntrer det også meg som leser til å føre alle mine lag av menneskelighet, svakheter, styrker og interesser inn i Guds lys. Jeg kan, sammen med p. Olav, tørre å bli stadig mer meg selv i Kirken og i tro.

Økumenisk
Med en dyptfølt økumenisk innstilling, både tematisk og i form (den er utstyrt med mye forklarende tekst), er boken en åpen dør til kristne av andre konfesjoner som kanskje undrer seg over begrunnelsen for en del katolske særegenheter. For konvertitter kan jeg ikke skjønne annet enn at den må bli obligatorisk lesning, og også for alle kateketer; en kilde til inspirasjon og kunnskap om helt sentrale tema. Med sitt historiske perspektiv er boken et stykke katolsk identitet som alle katolske kristne kan ha glede og nytte av å fordype seg i. Og til den som ikke har tid til å lese selv: Kjøp den til en venn!

Bokanmeldelsen er publisert i samarbeid med Anne Samuelsen, legmedlem i Karmelitt-ordenen og aktiv i St. Paul katolske menighet i Bergen

Post Scriptum: P. Olav Müller har en omfattende produksjon av artikler og foredrag. På katolsk.no kan du lese en rekke av dem - helt gratis. Anbefales!

Ettertanke | Drømmen som hendte

"Jeg åpnet ikke øynene, for jeg visste at dette var en erfaring jeg fikk i gave gjennom huden, ikke gjennom øynene."
Foto: Rafal Kiermacz/Flickr Creative Commons

Alf A. Sæter lager små dikt som er store nok til å romme det uutsigelige.

Her er diktet DRAUM (delt med tillatelse):

     I natt
     vart eg løfta opp av senga
     som eit barn,
     kysst
     og lagt nedatt.
     Eg skimta eit stumt andlet
     med merke av stor kjærleik
     og stor sorg.
     Eg er enno ikkje gløymd.

Kjære Alf, er du sikker på at det var en drøm? Kanskje det virkelig hendte. Jeg vet ikke, jeg fikk bare så sterke assosiasjoner til en opplevelse jeg hadde i fjor. Det var midt på dagen og jeg var våken. Jeg lå på sengen med lukkede øyne. Plutselig (men det føltes helt naturlig og det brøt ikke inn) var det noen som tegnet et kors på pannen min. Med vann.

Det var et kjærtegn som fra en mor, slik jeg selv tegner de små barna mine på pannen med kors og hellig vann og ber Herren Gud velsigne dem. Bare at det er ingen som har gjort det på MEG før.

Det mest UNDERlige med opplevelsen var egentlig at det føltes helt naturlig at noen skulle være usynlig til stede i rommet og gjøre noe sånt. Jeg åpnet ikke øynene, for jeg visste at dette var en erfaring jeg fikk i gave gjennom huden, ikke gjennom øynene. Så jeg bare lå der med lukkede øyne, tok imot og gjemte det i hjertet.

Jeg kom til å tenke på dette igjen nå da jeg leste DRAUM. At det virket som en reell erfaring du beskrev, Alf. For vi er hele mennesker, ikke bare ånd og sjel, og noen ganger går Gud veien om kroppen for å nå helt inn til sjelen. Finnes det noen vakrere måte han kunne fortelle deg at Salme 8 fortsatt gjelder?

“Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?” (Sal 8,4-5) 


Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. juli 2010.

Homiletica av fr. Arnfinn Haram: Lætare, 4. sundag i faste, 3. april 2011, St. Paul kyrkje i Bergen, Joh 9

Dominikanarmunken p. Arnfinn Haram var elska av alle, spesielt dei unge. Her er han avbilda på den økumeniske misjonskonferansen Called i Bergen i april 2011, same helga som han heldt preika i St. Paul kyrkje.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Eg fann ein skatt i dag: Ei preike av fr. Arnfinn Haram som han gløymde å publisere på bloggen sin. Les heile den tidlegare upubliserte preika her.

Fr. Arnfinn Haram O. P. (1948-2012) var alltid i farta, full av virkelyst for Guds rike - i heile Noregs rike. Den fyrste helga i april 2011 var han hovudtalar på Called, ei økumenisk misjonshelg for unge med fokus på reevangeliseringa av Europa. Talen han heldt på Called i Bergen finst det dessverre ikkje noko manus til. (Han tala inspirert og inspirerande for fleire hundre unge i alderen 13-30 år i 25 minutter ut frå nokre punkter han hadde skrive ned.) Same helg heldt han imidlertid preika i St. Paul kyrkje, og - takk Gud - han lånte pcen min for skrive ut manuset sitt. Voilà, nåde over nåde, der hadde eg manuset på pcen min. Her kjem dermed orda hans, direkte til deg - frå hans hjarte til ditt hjarte, qor ad qor loquitur:

Kjære brør og systre!

Den fjerde sundagen i faste som vi feirar no, har tilnamnet Lætare, etter innleiingsorda i Introitus/inngangsversa i messa: ”Lætare, Ierusalem/Gled deg, Jerusalem... fryd dere storlig, alle som var sorgfulle.”

Midt i fastetida, blir vi minna om den festen vi ser fram mot, Påska! Opprinneleg var fastetida innspurten av det oldkyrkjelege katekumenatet; katekumenanane forberedte seg til å bli døypte, nettopp i Påska, under Påskevigilien. Fastetida var ein forberedelse til dåpen. Dåpen blei kalla Opplysinga og dei nydøypte Neofyttar, dei nyopplyste. Lyset – det er i bibelsk symbolikk nettopp Guds skaparlys, han som sa: - Fiat Lux! Det bli lys! Dåpen er ei nyskaping, ei nyskaping av mennesket. Og det er dette vi høyrer om i evangeliet i dag; om Jesus som leger den blindfødde; han gav han synet, lyset, ja, livet tilbake! Den blindfødde som får synet i gjen, får del i nyskapinga av mennesket.

At han får sitt legemlege syn tilbake, er eit teikn på den dagen då Gud skal nyskape alt og verkeleg ta bort alle våre sjukdomar, når alle ting blir nye! Men underet er også eit teikn på det indre planet. Hos evangelisten Johannes blir Jesu under nettopp kalla teikn, dei er glimt av noko som skal kome, dei er teikn på ein åndeleg realitet – at mennesket ikkje berre skal bli fysisk helbreda, men i heile sin person, i djupet av sitt vesen. Det er det som skjer med denne mannen; han blir eit nytt menneske, han kjem til tru på Jesus som Messias! Han ser klart kva alt dreiar seg om!

Glimt fra Called-kvelden der p. Arnfinn Haram talte:
"Heal my heart and make it clean.
Open up my eyes to the things unseen.
Show me how to love like you have loved me."
Og dominikanermunken sang med.

Den som kan sjå, kan forstå. Syn betyr innsikt, klarsyn. Den blinde som får synet igjen ser Jesus, ser Messias, ser Gud – og han ser sitt liv i Guds plan, med Guds blikk – og han trur! Hans vedkjenning/bekjennelse er tydeleg: ”Jeg tror, Herre!” I hans liv skjedde det ei forvandling frå utydeleg forventing til tydeleg og glad tru!

Kjære brør og systre! Dette er eit kall til oss katolske kristne i dag. Vi treng ei indre fornying. Vi treng å få eit klarare blikk, så vi ser kva vi trur, så vi ser kven vi trur på. Vi må ut av alt det omtrentelege. Det er lett å bli ein omtrenteleg kristen – i eit samfunn der vi skal ha med oss alt og vere til lags med alle.

Vi må skulere oss i trua. Vi treng undervising, i Bibelen, i katekisma, i bøna, i det kristne livet. Vi treng kanskje samtalegrupper der vi kan sette ord på våre spørsmål og saman prøve å kome vidare.

Vi må ta stilling; folk i dag, folk vi møter ute i samfunnet, har spørsmål. Vi må kunne svare. Du er døypt og ferma – ja, opplyst – til å vere prest, profet og konge, til å vere ein Jesu Kristi apostel. Vi må kunne gi råd og vegleiing til menneske som vil vite meir om kva det vil seie å vere kristen, å vere ein katolsk kristen. Vi må kunne hjelpe dei til å ta dei fyrste stega.

Vi må sjølve kome nærare Gud. Vi treng eit nytt grep på vårt eige liv. Ting vi skal skrifte, legge bak oss – for at vi skal kome vidare, ikkje stagnere.

Vi treng eit nytt møte med Kristus. ”Tror du på Menneskesønnen?” spurte Jesus han som hadde fått igjen synet. ”Herre, da må du si meg hvem han er!” svarte mannen. ”Du har alt sett ham”, sa Jesus: "Det er han som taler med deg!”... Bror og syster: Du har alt sett han – i kyrkja, i messa, i Ordet, i skriftestolen, i Tabernaklet. I dag skal du seie: - Ja, Herre, du er verkeleg mitt liv, min Herre, min Gud! Eller med evangeliets ord: "Jeg tror, Herre!" Eg vil falle ned, eg vil hylle deg!

Ein verkeleg gledesundag midt i fasten, ein verkeleg Sundag Lætare, blir det når vi får sjå Guds lys midt i vårt mørke, når vi ser kva det dreiar seg om. Difor seier Skrifta til oss i dag, som vi høyrde:

”Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde – så skal Kristus lyse for deg!” 

Av fader Arnfinn Haram O.P. (1948-2012) 

Ettertanke | Det tørste hjertet

«Den som tørster, skal komme til meg og drikke!» (Jesus i Joh 7,37)
Foto: Laura Ferreira

 

Det finnes en tørst som er så dyp at ingen ting i denne verden kan slukke den. 

Likevel bygges det templer i Norge med navn som gir forhåpninger om tørstelindring. Her i Bergen heter kjøpesentrene våre for eksempel Kilden, Oasen, Arken og Lagunen, og mange er de tørstende som søker dit fordi de kjenner det er ”noe” de mangler. Problemet er at Oasen og Kilden etterlater menneskene tommere, fattigere og enda tørstere etter ”mer”.

Hvis kjøpesentrene hadde kunnet stagge tørsten ville vi vært utørste for lenge siden. Men vi har kjøpt alt som er å kjøpe, og likevel er vi tørste og urolige.

 ”For du, Herre, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg,” forklarer den hellige Augustin (354-430), en mann som selv hadde opplevd hvordan det var å gå fra tomhet og tvil til tro, klarhet og fred. (Men likevel bevarte han en underlig, hellig uro - for så lenge vi lever her på jorden holder uroen aldri opp med å dra oss inn i Gud.)

Menneskets dypeste lengsel er fellesskap med Gud, derfor er det bare Gud som kan gi oss det vi tørster etter. «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» roper Jesus (Joh 7,37–38).

Eller som han sier det til kvinnen ved brønnen: «Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» (Joh 4,14)

Salige er de som tørster, for de skal få Den Hellige Ånd.

Noe bearbeidet versjon av ettertanken som stod på trykk i Vårt Land 28. april 2009.