Intervju: Kvinnene som bærer samfunnets ansvar

NORGES SENABORTER: Forsker Sølvi Marie Risøy mener det er samfunnets aktive fosterdiagnostikk som produserer de selektive abortene.
- Hvor fritt er egentlig kvinnenes valg? spør Risøy.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

- Gjennom fosterdiagnostikken legger samfunnet en tung bør på skuldrene til kvinner med syke fostre. Hvor fritt er egentlig valget om å ta abort? spør forsker Sølvi Marie Risøy.

Av Ragnhild H. Aadland Høen
Intervjuet stod første gang på trykk i bladet Vern om Livet nr. 2/2010, utgitt av organisasjonen Menneskeverd

I en doktoravhandling ved Universitetet i Bergen har Sølvi Marie Risøy dybdeintervjuet 23 kvinner om deres opplevelser med fosterdiagnostikk og selektiv abort. Senaborter har lenge vært omsluttet av taushet i det norske forskningsmiljøet. Dette er første gang at kvinnenes historier kommer fram.

Etter endt forskningsarbeid mener Risøy det er grunn til å spørre om det norske samfunnet i praksis driver med eugenikk.

- Det er samfunnet som systematisk leter opp avvikene. Ligger det en vridning mot abort i systemet? Er dette eugenikk? Hvor fritt er egentlig kvinnenes valg, spør forskeren.

Samfunnet pusher og abdiserer

Hun mener det er samfunnet som produserer de selektive abortene gjennom den aktive fosterdiagnostikken.

- De gravide kvinnene gis tilbud om fostervannsprøver og en omstendelig genetisk veiledning før avvikene oppdages. I tilbudet ligger det en sterk forventning til oppførsel, mener forskeren.

I Abortlovens formålsparagraf heter det at samfunnet skal sørge for at ”antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig.” I Bioteknologilovens formålsparagraf står det at medisinsk bruk av bioteknologi skal skje ”uten diskriminering på grunnlag av arveanlegg”.

- Disse paragrafene fremstår jo som litt merkelige. Det virker som om de er formålsparagrafer til helt andre lover enn abortloven og bioteknologiloven. Dette viser samfunnets verdsetting av fosterdiagnostikk og abort. Men så blir avviket oppdaget. Hva skjer da? Da inntreffer en unntakstilstand der samfunnet trekker seg tilbake. Samfunnet abdiserer fra det moralske. Kvinnen blir alene – sårbar, suveren og ansvarlig, sier Risøy.

Den rungende normative tausheten

Når diagnosen er satt skjer det en fullstendig normativ tilbaketrekning rundt kvinnen. Fosteret blir diagnostisert, men diagnosen er ribbet for normativitet, slik at den fremstår som tekniske beskrivelser som ikke inneholder noen verdidimensjon eller handlingsretning.

Etter lovens bokstav skal avgjørelsen om senabort tas i en nemnd, men i realiteten er avgjørelsen helt overlatt til kvinnen. Ingen får avslag på senabort når et sykdomsavvik først er blitt oppdaget.

- Dagens abortnemnd er der for å sikre at kvinnen er et autonomt og moralsk ansvarlig subjekt, sier Risøy.

Unntakstilstanden

I unntakstilstanden forventes det av kvinnen at hun skal gå inn i valget med hele sin sjel. Og det gjør hun.

- Kvinnen fremstår som sårbar. Hun bærer samfunnets ansvar. Alene. Hun må ta en avgjørelse, og hun skriker etter normativ hjelp – men det eneste hun hører er ekkoet av sin egen stemme, sier Risøy.

Kvinnene forteller om en kaotisk tilstand av lidelse, smerte og forvirring. De blir presset til det ytterste av hva et menneske kan tåle.

- Kvinnen spør fortvilet ”Hva skal jeg gjøre?” Men ingen kan si henne hva hun skal gjøre. Hun er ikke bare sårbar, hun er også suveren og ansvarlig. Når nemnden ikke kan stilles til ansvar, og staten ikke kan stilles til ansvar, da står bare det moralsk ansvarlige subjekt igjen og må bære det hele på sine skuldre. Det er en tung bør vi som samfunn legger på kvinnene, mener Risøy.

Monster i magen

Flere av kvinnene i undersøkelsen føler det som om de er på grensen til galskap. ”Få det vekk det udyret,” tenker kvinnen. ” Jeg har et monster i magen.” ”Men det er jo barnet mitt!”

Samtidig skal hun, og bare hun, ta avgjørelsen. ”Jeg skulle ønske jeg var religiøs”, sier flere av dem. Likevel vil ikke kvinnen at noen andre skal blande seg inn i avgjørelsen, og hun sier til resten av verden: ”Dette er min avgjørelse. Hold deg borte!”

- Vi har en rådende diskurs om fosterdiagnostikk og selektiv abort i Norge der avgjørelsen ikke kan bedømmes av andre enn den som tar avgjørelsen. Alle begrunnelser kan brukes både som begrunnelser for å ta abort og for ikke å gjøre det. Hva som er rett og galt er ikke festet i en norm, men avgjøres av den enkelte, suverene kvinne. For noen kvinner er kjærligheten til barnet årsaken til at de beholder det, for andre er kjærligheten til barnet årsaken til at de vil abortere det, for å spare det for et liv i lidelse, sier Risøy.

Passiv eugenikk

Kvinnenes individuelle valg går i én bestemt retning. Nesten alle tar abort.

I doktoravhandlingen skriver Risøy: ”Tilstedeværelsen av regimene rundt fosterdiagnostikk og selektiv abort er med og driver avgjørelsene i denne retningen. Dermed kan spørsmålet om eugenikk reises. Det er blitt argumentert for at det som skjer er eugenikk, selv om avgjørelsene er tatt av autonome individer. Savulescu argumenterer slik når han identifiserer dagens praksis med seine aborter for avvik som passiv eugenikk:

‘It is true that practice may not be driven by primary eugenic intention, but the effect is the same. And the effect is foreseeable. I do not see any moral distinction between the intended effects of an action, and the foreseeable but unintended effects of that action.’”

- Effekten av at en mengde mennesker bruker sin frie vilje og autonomi blir den samme som ved aktiv eugenikk. Dersom en vurderer etter fosterdiagnostikkens effekt har vi i dag et sorteringssamfunn i Norge, konkluderer Sølvi Marie Risøy. 

Intervjuet stod første gang på trykk i bladet Vern om Livet nr. 2/2010, utgitt av organisasjonen Menneskeverd

LES MER:

• Du kan lese hele Sølvi Marie Risøys avhandling her

LES MER PÅ STA. SUNNIVA-BLOGGEN:

Ole Solberg, dømt til døden
Faksimile: Dagen 5.11.2012

• Frispark: Abortkampen er ikke over: Om lille Ole Solberg og andre små barn som blir dømt til døden av det norske samfunnet - også etter at de har blitt født. Visste du at det er lov til å ta abort på barn som Ole helt frem til termin i Norge?
  Skulle det skje noe livstruende med Ole Solberg i dag, har han ikke krav på gjenopplivning slik andre norske barn har. Det står spesifisert i journalen hans. For å si det rett ut: Ole har fortsatt ikke rett til å leve. Norge vil ganske enkelt at Ole skal dø.
• Nei til sortering av mennesker: Hvilket menneskesyn skal vi ha i vårt samfunn? Skal bare "de friske" ha rett til å leve? Følg bloggen neitilsortering.no!
• Ettertanke: Ave Maria: "Bibelteksten i dag forteller oss at Gud må se veldig stort på det lille fosteret: Han valgte selv å bli det."
• Ettertanke: Det hellige fosteret: "I den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk radikalt ut mot dette. Den katolske kirke definerer abort som en «himmelropende forbrytelse». Fordi menneskelivet er hellig. Det er Guds."
• Kommentar: Den hemmelige sorgen over en abort: Bloggeren Suzanne Kaluza lurte på hvorfor det er så tabu å snakke om spontanaborter i vårt samfunn. Her finner du mitt svar til henne - og svaret jeg fikk.

Nei til sortering av mennesker

Er du opptatt av at alle mennesker er like mye verdt? Da vil jeg tipse deg om neitilsortering.no, en blogg som inneholder informasjon og debatt om sortering av mennesker gjennom tidlig ultralyd og annen fosterdiagnostisering.

Denne uken valgte VG Nett ut blogginnlegget deres "Menneskesyn" og promoterte det på forsiden av vg.no, noe som har resultert i 284 kommentarer så langt.

Hvilket menneskesyn skal vi ha?

Forfatteren Lars Amund Vaage.
Foto: Bitten Munthe-Kaas

Det er forfatteren Lars Amund Vaage som har skrevet blogginnlegget. Her skriver han blant annet:

Det ligg eit menneskesyn bak når vår kultur har kvitta seg med rasehygiene og sosialhygiene. Ikkje minst kjenner me alle gru over nazistanes massedrap på funksjonshemma og psykisk sjuke. I dagens situasjon må me vakta oss slik at ein uønskt praksis ikkje veks fram i det stille, trass i at dei fleste truleg fryktar ei slik utvikling. Det er ikkje berre i laboratorium og operasjonssal det skal avgjerast kva eit menneske er.
Spørsmålet om vårt menneskesyn er ikkje avgjort. Det står ein kamp om dette kvar dag.

Et samfunn uten Downs syndrom

Vaage stiller blant annet spørsmålet "Vil me ha eit samfunn utan menneske med Downs syndrom?". Dessverre er det urovekkende mange debattanter som skriver slik signaturen Birgitte gjør: "SELVSAGT ønsker vi et samfunn uten mennesker med Down!"

Lytt også til signaturen "The Anti Theist" som dessverre er representativ for den siden som ser på selektiv abort som et gode. Han skriver dette: 

"Å bevisst sette til verden B-varer, som koster ikke bare deg.. men MEG.. og ALLE i arbeids hardt tjente kroner som kunne vært brukt på de friske menneskene som har vært så uheldige å bli skadelidende senere i livet… Dét er egoistisk. Å bevisst produsere mennesker med alvorlige feil og mangler? Kan noen overhode rettferdiggjøre noe slikt?"

Respekt for abort?

Signaturen Mari skriver om det å bli gravid med et barn som har Downs syndrom, og konkluderer slik: "Det er ikke opp til samfunnet og politikerne om jeg velger å få eller ikke få barnet jeg selv har laget. Av hensyn til barnet selv, meg selv, familien og faren, ville jeg valgt abort!"

Jeg har dessverre ikke kapasitet til å delta i denne debatten så mye som jeg ønsker, men akkurat Mari fikk svar fra meg. Dette er mitt svar:

Mari, du skriver: “Jeg respekterer at noen velger å bære fram syke barn, og da forlanger jeg å bli respektert fordi jeg velger å kvitte meg med det!!!”

Takk for at du sier ting rett ut. Det er nemlig “et barn du kvitter deg med”, ikke “et barn du velger bort”. Det går ikke an å forholde seg til barnet i magen som om det er “en hypotetisk situasjon”, som om det ikke allerede eksisterer. Det finnes, det lever, og den eneste måten du kan få det til å slutte å leve på, er ved å ta livet av det ved provosert abort.

Det er de som adopterer bort et barn som velger barnet bort. De som tar abort, velger det ikke bort. De “kvitter seg med det”, som du sier. De avslutter barnets liv. De tar livet av barnet i magen.

Det er fint at du respekterer at vi velger å ikke ta livet av våre barn. Det er fint at du ikke krever av oss at vi skal drepe de ufødte barna våre hvis de for eksempel ikke skulle leve opp til din standard. Du kan imidlertid ikke forvente at vi skal respektere at du dreper barnet ditt.

Jeg respekterer DEG selv om du velger abort, men jeg respekterer ikke valget du gjør.

Få gjerne også med deg forfatter Thorvald Steens innlegg "Hvem vil du ekskludere, statsminister?" på Nei til sortering-bloggen.

LES OGSÅ HER PÅ STA. SUNNIVA-BLOGGEN:

• Frispark: Abortkampen er ikke over: Om lille Ole Solberg og andre små barn som blir dømt til døden av det norske samfunnet - også etter at de har blitt født. Visste du at det er lov til å ta abort på barn som Ole helt frem til termin i Norge?
  Skulle det skje noe livstruende med Ole Solberg i dag, har han ikke krav på gjenopplivning slik andre norske barn har. Det står spesifisert i journalen hans (Dagen, 05.11.2012). For å si det rett ut: Ole har fortsatt ikke rett til å leve. Norge vil ganske enkelt at Ole skal dø.
• Lille Ole endelig innvilget rett til å leve: Ti måneder etter fødselen har Ole Solberg endelig fått innvilget livets rett. Han blir ikke lenger nektet gjenopplivning dersom han skulle trenge det.

Livet for en katolsk prest

Faksimile: Nytt i uka, 9.1.2013

Sunnmørsavisen Nytt i Uka bringer et flott intervju med p. Pål Bratbak, som gir et godt innblikk i en katolsk prests liv. Anbefales!

P. Pål Bratbak introduseres i intervjuet som "Ny katolsk prest og sogneadministrator ved Vår Frue menighet i Ålesund", men det presiseres at han i tillegg er privatsekretær for biskopen, viserektor i St. Eystein presteseminar og pressekontakt for Oslo katolske bispedømme.

Gift med kirken

Journalisten lurer for eksempel på om ikke sølibatet medfører at han blir ensom som prest, men til det svarer p. Pål Bratbak:

"Nei, dette er en livsstil hvor jeg er gift med kirken. Det er familien min, og livet mitt. Gud har ikke gitt meg et kall som gjør meg ulykkelig, og jeg går ikke rundt og ”føler” på ensomhet, tvert imot. Kirken er familien min, og til julaften fikk jeg hele fire invitasjoner. Fruktene jeg ser av arbeidet gjør at det er verdt det. Når det gjelder jobb så er vi jo aldri fri. Og lønna stiger når vi blir minstepensjonister, smiler Pål."

Les hele intervjuet på nyttiuka.no

Kontemplasjon: Å be er å si "Fader Vår" til Gud

KRISTEN MEDITASJON: Den kristne meditasjonen er det første stadiet i "den indre bønnen”. Denne meditasjonen har sin dype forankring i det som til alle tider har vært en praksis innenfor kristen bønn; nemlig tekstmeditasjon. "For en kristen, betegner ordet ”meditasjon” det å lese, drøvtygge og bli ett med Guds Ord," skriver legkarmelitt Anne Samuelsen.
Bildet: Den første bokstaven i Lukas-evangeliet fra Lindisfarne, ca. år 700 e.Kr.
Foto: Medievalscript.com

Syvende del av serien "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon" er bunnsolide saker. Her gir legkarmelitt Anne Samuelsen deg nok stoff til å grunne på og komme tilbake til i mange dager. Les og bli klok!

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ: 

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte
Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap
Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille 
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesinn

Å be er å si "Fader Vår" til Gud

"Å be er å si "Fader Vår" til Gud slik som Jesus gjorde og sammen med Jesus. Og vi kan bare gjøre det når vi ærlig forsøker å leve som brødre og søstre.” (Carlos Noyen O.C.D. i forordet til den svenske utgaven av ”Den inre borgen” av Teresa av Avila)

Kjært barn har mange navn, og jeg tror at det kan være viktig med en begrepsavklaring rundt en del ord vi bruker og har brukt når vi snakker om bønnen – fordi gjennom begrepene og forklaringen av disse, vil vi kanskje også kunne finne en vei og noen porter til bønn.

Hinduistisk og buddhistisk meditasjon

Ordene ”meditasjon” og ”kontemplasjon” er begreper som brukes om mange forskjellige mystiske religiøse praksiser; for eksempel hinduistisk mantrameditasjon eller buddhistisk meditasjon, og går vi inn i New Age-relaterte praksiser, finner vi stor variasjon og bredde i bruken av for eksempel begrepet meditasjon. Som søkende og kirkeløs på 1990-tallet, var jeg i kontakt med flere av disse før jeg fant denne fullkomne karmelittiske veien.

Kristen dypmeditasjon

Da br. Wilfrid Stinissen i 1978 skrev sin velsignelse av en bok: ”Kristen dypmedistasjon”, som jeg leste i starten av min omvendelsesprosess, brukte han ordet ”kristen dypmeditasjon” på det som karmelittene i Skandinavia nå betegner som ”indre bønn”. Dette hadde en pedagogisk dimensjon; den å fortelle omverdenen, som på denne tiden hadde oppdaget og omfavnet østlige meditasjonsformer, at den kristne tradisjonen også er bærer av et bønneliv som strekker seg dypt inn i mystikkens kjerne men også for å si: At den kristne meditasjonen er vesensforskjellig fra andre tradisjoner. Den er KRISTEN! Og ikke kun en generisk mystisk praksis!

Den indre bønnens første steg: Tekstmeditasjon - å drøvtygge Guds Ord

Den kristne ”meditasjonen”, som altså er det første stadiet i den ”indre bønnen” har sin dype forankring i det som til alle tider har vært en praksis innenfor kristen bønn; nemlig tekstmeditasjon.

Tekstmeditasjonen dreier seg om å bli kjent med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd gjennom Guds Levende Ord - som blir gjort forståelig og tilgjengelig for oss gjennom Kirkens lære (Katekismen) og Liturgien.

For en kristen, betegner ordet ”meditasjon” det å lese, drøvtygge og bli ett med Ordet [1], og det er et nødvendig skritt på den ”indre bønnens” vei som altså kan lede til kontemplativ bønn. (Den Ignatianske spiritualiteten har også et sterkt fokus på nettopp tekstmeditasjon.) Vår bønns dybder henger sammen med dypet i vår erkjennelse av oss selv som Kristi brødre og søstre, som del av det ”folk han har gjort til sitt”.

La Gud slippe til i deg

For søkende, slike som meg, som hadde drevet med meditasjonspraksis fra andre tradisjoner, blir det umåtelig viktig at man i omvendelsesprosessen, nettopp gjennom tekstmeditasjon, virkelig tar til seg det KRISTNE i denne praksisen. Gjennom å lytte til Ordet, ta del i Liturgien og bli innkapslet i Kristi kjærlighet. Å gå dypere inn i mystikken uten dette som utgangspunkt, er åndelig risikoadferd! 

Motsvarende må mennesker med dyp forankring i fornuft, kristen moralsk og teologisk kunnskap, utfordres på det å gi slipp på tanken og fornuften, for at Gud kan få plass og virke i den delen av mennesket som ligger utenfor disse konkrete og erfarbare sjelskreftene.

Vi blir med andre ord alltid utfordret nettopp på våre svakheter og mangler, som igjen kan være porter inn til Guds kjærlighet. Det er først når vi erkjenner vår manglende mestring, når vi ikke lenger strekker til, når vi er små og hjelpeløse og kun har én mulighet tilbake: å be Herren om hjelp - at Gud virkelig får slippe til i våre liv.

Saligprisningenes smale vei

Ingen kristen bønn er løsrevet omsorgen for og kjærligheten til sjelene. Altså: Slik som tekstmeditasjon aldri gjøres uten de dype røtter som er Kirkens lære, vil kontemplasjonen aldri kunne være løsrevet Guds Ord, som selvsagt alltid er forankret i vår konkrete virkelighet, som treet med sine dype røtter. Gud ble menneske for å forklare oss dette! Treet strekker grenene mot himmelen som en nødvendig bevegelse, men dette er aldri løsrevet treets formål: Å slippe frukter til jorden.

Jeg illustrerer her med igjen et sitat fra Carlos Noyen:

”Bønnen må derfor sammenfalle med et livsvalg. Mennesket må kvitte seg med all unødig bagasje når det legger ut på denne veien som leder til Herren. Hun må fremfor alt være klar over at dette er saligprisningenes smale vei (..) For: Å be er å bli fattig i ånden for å bli rik i Den Hellige Ånd; å be er å bringe fred inn i ditt eget liv og i dine medmenneskers liv; å be er å bli barmhjertig og saktmodig som Jesus; å be er å hungre og tørste etter Guds gaver, ettersom denne verdens goder aldri kan mette deg. Den som forsøker å leve slik, har stor mulighet til å trenge inn i den indre borgen og få oppdage mer av dens skjønnhet.” 

Med røtter i Guds nådes elv

Å be er å være dette fullkomne treet som er ”plantet med røtter som strekker seg dypt i den Treenige Guds nådes elv”, jmf. Sal 1,3: ”Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes.” …. han er i kontakt med himmelens rike, det treet Jesus snakket om, som kommer fra det minste av alle frø (vår egen hjelpeløshet) - sennepsfrøet - og som vokser seg så stort at det kan strekke seg mot himmelen og ”får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.” (Mark 4,32)

Den indre bønnens andre steg: Kontemplasjon

Kontemplasjonen, den mystiske bønnen, er ikke noe mennesket produserer selv, men noe som Gud gir til sjelene. Den er ikke resultat av mentale prosesser, og derfor kan den engelske betegnelsen ”mental prayer”, med dens norske oversettelse, ”mental bønn”, gi feilaktige assosiasjoner når vi snakker om indre bønn.

Kontemplasjonen har sitt utspring i Kristi kjærlighet, vår kjærlighet til våre medmennesker. Den finner sin antennelsesgnist i meditasjonen over Kristi liv, i beredvilligheten til å la hans liv forme dypet av vår eksistens.

Kontemplasjon springer ut av en ektefødt nærhet og kjærlighet til Kristi Lidelse, til en slik grad at man selv ikke sier nei til å ta del i denne. Å be, strekker seg utover alle bilder og inn i det uforståelige og umulige. De som ber slik, "er plantet i Herrens hus og blomstrer i forgårdene hos vår Gud. Ennå i alderdommen bærer de frukt, de er friske og frodige.” (Sal 92,14-15)

Kristi Lidelse og den trofaste bønnen

Vi gjør vel i å ta imot Sta Teresas ord om inngangen til bønn, som også var kilden til hennes andre omvendelse foran bildet av den torturerte Kristus: Trofastheten i bønn og beredvillighet til å ta del i Kristi Lidelse. I ”Boken om mitt liv”, skriver hun:

”Nesten hver kveld i mange år før jeg la meg til for å sove og anbefalte meg til Gud, lå jeg og tenkte en liten stund på Jesu bønn i Haven, til og med før jeg ble nonne gjorde jeg det, for det ble meg sagt at slik kunne jeg oppnå meget syndsforlatelse. Og jeg mener bestemt at dette var til stor vinning for min sjel, for jeg begynte å holde bønn uten å vite hva det var, og så sterk ble denne vanen at jeg ikke forsømte å be, like lite som jeg forsømte å korse meg før jeg sovnet.” 

Kristi lidelse ble på denne måten inngangen til hennes omvendelse og også den kontemplative bønnen!

Til neste gang

• Har jeg mot til å se på Kristi Lidelse?
• Har jeg mot til å se på min egen lidelse?
• Har jeg tillit til at Kristus kan forene mitt offer med sitt?

[1] En vakker bok om dette tema, og som jeg på det sterkeste vil anbefale er Wilfrid Stinissens: ”I din munn og i ditt hjerte”, utgitt på Verbum Forlag i 1998 (Ekstra tips fra Ragnhild: Boken som Anne anbefaler koster bare kr. 78,- hos Bok og Media nå!)

Ettertanke: Lysunderet i Bergen

SØNDAGSSKOLEN: Det skjedde et lysunder i St. Paul kirke i januar 2009 da barna på "Evangelieforklaring for barn"  (søndagsskolen) ba. Her er et utsnitt av søndagsskolebarna nå i januar 2012.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det skjedde et lysunder i St. Paul kirke. I begynnelsen så det ut som det stikk motsatte.

Hele kirken lå mørklagt da presten ankom kirken klokken ni på morgenen en søndag i januar 2009. BKK, det kommunale kraftselskapet, blir umiddelbart kontaktet. De konstaterer strømbrudd og kommer med sine teknikere for å ordne opp i saken.

Tiden går. Morgenmessen foregår i januarmørke. Høymessen begynner. Fortsatt mørke. Under første og andre skriftlesning må tekstleseren få hjelp til å se av to barn som holder stearinlys.

Så skjer det. Det er tid for lesningen fra evangeliet, der hovedbudskapet er Johannes Døperens ord: ”SE, der er Guds lam.” Akkurat i det presten begynner lesningen av evangelieteksten kommer lyset tilbake. Akkurat da. Altertavlens ikon av Jesus på korset stråler, og vi SER lyset som kom til verden, ”lyset som stråler fram fra evangeliet” (2. Kor 4,4).

For å si det sånn: Hvis Gud ønsket å gripe inn og selv gi oss en preken den dagen, så kunne han ikke gjort det på en bedre og mer effektiv måte. Hvorfor klarte strømteknikerne å løse problemet akkurat da? Du kan sikkert (bort)forklare det hele med at det var en "tilfeldighet" (i den grad vi kristne tror på slikt). Men det er bare så pussig hvor ofte slike "tilfeldigheter" inntreffer når noen ber. 

Koreografien var himmelsk, og det var på ingen måte vi som stod bak den. Bortsett fra dette: Ute på Søndagsskolen hadde barna bedt om at vi skulle få lyset tilbake igjen i kirken vår. Deretter sang de en ny salme av Vidar Kristensen og Per Tveit:

”Gud, gi oss hjelp til å gå med ordet ditt ut i all verden. Føttene våre kan være med å bringe ditt lys til flere. Lyset er kommet til verden. Alle skal se at lyset er tent. Jesus er lyset som Gud har sendt. Jesus er lyset som Gud har sendt.”

Og det ble lys!

«Det er kun to måter å leve livet på: Enten som om ingenting er et under, eller som om alt er det.»  (Albert Einstein)

Noe bearbeidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 29. januar 2009

Helligtrekongersdagen: Velsignelse av hjemmene

GUDS VELSIGNELSE: Her ber Dom Lukas om Guds velsignelse over våre hjem. På bordet ligger sedlene som alle tar med hjem og henger over døren sin, som en daglig bønn og påminnelse. På sedlene står årstallet og forkortelsen C + M + B. De tre bokstavene står for: Christus Mansionem Benedicat – Kristus velsigne ditt hjem.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 6.1.2013

Etter en gammel katolsk tradisjon velsigner man hjemmene i menigheten på festen for Herrens Åpenbaring, også kjent som Helligtrekongersdagen.

Egentlig skal prestene gå fra hjem til hjem og tegne med kritt over inngangsdøren til alle i menigheten, men det er på ingen måte gjennomførbart i St. Paul menighet med sine over 13 000 medlemmer som ikke en gang bor samlet rundt kirken. I stedet trykker St. Paul menighet opp noen nydelige sedler der det står med gullskrift årstallet og forkortelsen CMB: "20 C+M+B+ 13"

Må Kristus velsigne ditt hjem

C + M + B betyr: Christus Mansionem Benedicat – Kristus velsigne ditt hjem.
C + M + B står også for navnene på de hellige tre konger som tilba Jesus: Caspar, Melchior og Balthasar.

I dag har de tre vise menn endelig nådd frem til barnet, til Maria og Josef – og her, sammen med hele den hellige familie, ber vi ved årets begynnelse om Guds velsignelse over våre hjem: At livet der kan leves i nærhet, omsorg og innbyrdes kjærlighet i det året som vi nå har begynt.

Slik som kongene overbrakte Jesusbarnet sine gaver, ber vi om at også vi må gi av oss selv til Gud, til våre nærmeste og til alle medmennesker.

Jeg synes liturgien som brukes er så fin at jeg gjerne vil dele den med dere i dag.

Velsignelse av hjemmene

Presten går frem til bordet der merkelappene ligger. Han legger røkelseskorn på et lite kull på et fat. En ministrant følger med vievannet. Presten sier med utstrakte hender:

Gud, vår himmelske Far!
For å vigsle våre hjem til deg, setter vi opp disse sedlene over våre dører. Velsign + dem, og gjør våre hjem til boliger for din kjærlighet.
Ledsag alle som går inn og ut av disse dørene med din velsignelse.
Vær med alle som er uten tak over hodet.
Hold din beskyttende hånd over våre hjem i hele dette nye året, og gi at vi når den tid kommer finner en evig bolig beredt for oss hos deg i himmelen.

Han stenker vievann over merkelappene med ordene:

Før oss til Kristus, + i Faderens, Sønnens og den hellige Ånds navn. Amen.

Vendt mot menigheten lyser han velsignelsen:

Den Gud som har skapt dere med lengsel i hjertet, han som har åpenbart seg som kjærlighet, og han som opplyser deres hjerter, Far, Sønn og Helligånd, velsigne + og bevare dere alltid. Amen.

MÅ KRISTUS VELSIGNE DEG SOM GÅR INN OG UT AV DENNE DØREN

Gud, vår himmelske Far!
For å vigsle våre hjem til deg, setter vi opp disse sedlene over våre dører. Velsign + dem, og gjør våre hjem til boliger for din kjærlighet.
Ledsag alle som går inn og ut av disse dørene med din velsignelse.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

LES OGSÅ HER PÅ BLOGGEN:

• Primstaven: Helligtrekongersdagen

Primstaven: Helligtrekongersdagen

TILBEDELSE: Festen for Herrens Åpenbaring har blitt feiret i Kirken helt siden det 2. århundret. De tre vismennene var de første ikke-jødene som tilba Jesus.
"Wise men sought Jesus. Wise men still do."

I middelalderen var det vanlig å fremføre kirkespill enten i kirken eller foran kirken på Helligtrekongersdagen. I høymessen i St. Paul kirke i dag fikk vi besøk av de hellige tre konger som bar fram gaver til Jesus i krybben.

De hellige tre konger i St. Paul fremførte ikke et helt kirkespill, men de sang, ofret sine gaver til Guds sønn i krybben og greide kunststykket å gjøre stunden både høytidelig og barnevennlig, både hellig og hyggelig - godt gjort!

Gammel fest

DE HELLIGE TRE KONGER:
Hellig stund i St. Paul kirke
 da vi fikk de tre vise menn
på besøk i dag, 6. januar.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kjært barn har mange navn, og det gjelder definitivt denne høytidsdagen som går under både navnet Trettendedagen (det er 13. dag jul), Epifani, festen for Herrens Åpenbaring og Helligetrekongersdagen. På latin heter festen Epifania Domini (Herrens Åpenbaring).

Uansett hva du kaller den, så har dagen blitt feiret helt siden det 2. århundret. Evangelieteksten denne dagen er teksten om da de vise menn endelig fant Jesusbarnet og tilba ham.

Caspar, Melchior og Balthasar

I legendene regnes de vise mennene for å være tre hellige konger. Kongene Caspar, Melchior og Balthasar ble sett på som representanter for Europa, Asia og Afrika - de tre kjente verdensdelene i middelalderen. Les mer om de hellige tre konger her på katolsk.no

I evangelieforklaringen for barna i dag ("søndagsskolen", altså) snakket vi om hvilke gaver det var vismennene gav Jesus. Det var jo ganske rart at de ikke gav ham en smokk eller babyklær eller en fin bok eller noe annet man pleier å gi til babyer? I stedet gav de ham gull, røkelse og myrra.

• Gull var kongenes gave og symbolet på makt og kongeverdighet.
• Røkelse var symbolet for det guddommelige og for tilbedelse.
• Myrra var en svært kostbar salve som ble brukt til å balsamere døde. Denne gaven varslet om Jesu offerdød og vår frelse.

Primstaven

Helligtrekongersdagen markeres på primstaven med tre kors, tre kroner eller tre menn. Primstavmerket kan også være en klokke som kan ringe jula ut.

Epifani var helligdag i Norge helt frem til helligdagsreduksjonen i 1770.

Etter en gammel katolsk skikk velsigner man sine hjem på Helligtrekongersdagen - en tradisjon vi holder fast ved den dag i dag. Les mer om det her.

LES MER PÅ BLOGGEN:

• Helligtrekongersdagen: Velsignelse av hjemmene

Forvandlingen og den røde lampen

DEN RØDE LAMPEN: Den røde lampen i katolske kirker vitner om at sakramentet er til stede i tabernakelet - det vil si; at Jesus selv er virkelig til stede der. På bildet brenner flammen i St. Paul kirke i Bergen. "Jesus er her, tilbe ham", sier flammen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen i St. Paul kirke i Bergen

Både katolske og lutherske kristne tror på realpresensen, det vil si; at Jesus er virkelig til stede i nattverdens vin og brød.

Tradisjonell luthersk lære sier at brødet du tar imot virkelig er Jesu legeme, og at vinen du tar imot virkelig er Jesu blod. Dette kalles realpresenslæren. Jesus er "really present", virkelig til stede. I følge luthersk lære mottar du imidlertid bare Jesus dersom du tror.

Subjektiv versus objektiv realitet

Katolsk lære går lenger. Den sier at vinens og brødets forvandling er en objektiv og varig realitet. Denne varige forvandlingen (transsubstansiasjonen) er helt uavhengig av troen til den som tar imot sakramentet, og forvandlingen vedblir, også etter at messen er over og alle andre enn Jesus har gått fra kirken.

Selv om en katolsk kristen er full av bare tvil tar han eller hun like fullt imot Jesus under nattverden (eller kommunionen/eukaristien, som vi oftere kaller den). Når vi bukker dypt eller kneler for brødet, er det Jesus selv vi ærer - han som gir seg selv helt til oss ved å være fullt og helt og objektivt til stede i vinen og brødet.

Tabernakelet

De innviede brødene som blir igjen etter nattverden oppbevares i kirkens tabernakel. Når du går inn i katolske kirker, vil du se en rød lampe som brenner helt fremme ved alteret. Flammen bekjenner at sakramentet (altså Jesus selv) er til stede i tabernakelet. Den røde lampen sier at "uansett hva du måtte tro: Jesus er her like fullt, som en objektiv realitet". Tabernakelet er kirkerommets hjerte.

TABERNAKELET: Helt fremme i St. Paul kirke, bak alteret og under ikonet, finner du Jesus i tabernakelet.Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I 1998 besøkte jeg for første gang katolske kirker rundt omkring i Europa. Jeg hadde ikke lært noen ting om tabernakelet, men jeg bet meg merke i en ting: At i alle katolske kirker jeg var i, var det en spesiell bønnestemning, det var så merkelig lett å be der, rommet var liksom fullt av... Gud. Jeg ble veldig overrasket over dette, for på dette tidspunktet trodde jeg at "katolikker generelt er avgudsdyrkere, bare de frommeste av dem er reelt kristne". (Jeg var en godt oppdradd lutheraner, må vite.)

I dag vet jeg at det jeg erfarte i de katolske kirkene var at Jesus var virkelig og objektivt til stede i tabernakelet. Det jeg erfarte med mine åndelige sanser, var at transsubstansiasjonslæren er sann (selv om jeg ikke hadde hørt om den).

Sigrid Undset og den røde flammen

Til slutt: En liten betraktning fra Sigrid Undsets hovedperson, Paul Selmer, i konversjonsromanen Gymnadenia, der han befinner seg i St. Olav domkirke i Oslo:

Det var så snodig også, at her lå han på kne i Sankt Olavs kirke og skulde til å be til Gud -.
Han forsøkte å huske på, hvorfor det nettopp var her han var havnet, tittet op og festet blikket på den lille flakkende, røde luen fremme i mørket. Og med ett gikk det op for han, så det kjentes som han ble rystet alt igjennem – hvis det var sant, det som den lille røde lampen hang der for å bekjenne – ja da, ja da!
Hvis det var sannheten om Jesus – som han hadde hørt så meget snakk om, menneskelig vidtsvevende, menneskelig skråsikkert, så han var blitt lutlei bare navnet – hvis det var sannheten, at her var Han virkelig tilstede på en hemmelighetsfull måte, bundet i noget materielt, et sakrament – og etsteds i undergrunnen av sitt vesen visste Paul plutselig hva et sakrament var, enda han ikke forstod noget.

ST. PAUL KIRKE: Det gamle høyalteret i St. Paul kirke fotografert i juletiden 1960.
Den katolske kirkes katekisme sier: "Tabernaklet skal plasseres "i kirkene på et meget verdig og meget ærefullt sted". Det eukaristiske tabernakel skal, ved sin skjønnhet, plassering og sikring, muliggjøre tilbedelse av Herren som virkelig er til stede i alterets hellige sakrament."
(§1183 i Katekismen)

LES MER OM NATTVERDEN/EUKARISTIEN:

• Ettertanke | Nattverdsmirakelet i Lanciano: "Helt inn i våre dager rapporteres det om nattverdsbrød som begynner å blø, som endrer karakter eller som rett og slett har blitt fullstendig forvandlet. Jesus sa selv: «Det brødet jeg vil gi, er min kropp» (Joh 6,53). Det innviede brødet er med andre ord ikke et livløst objekt. Kristus er virkelig og levende til stede i det. Under nattverdsmirakler blir dette største av alle undere bare mer synlig." Les mer her.

Foredrag: Derfor ble jeg katolikk

FOREDRAG: «Derfor ble jeg katolikk» var temaet for undervisningstimene jeg hadde ved Danielsen videregående skole i dag.
Bildet: Skjermdump fra PowerPoint-presentasjonen jeg holdt

Jeg hadde aldri ventet at jeg skulle bli invitert til en luthersk friskole for å snakke om temaet «Derfor ble jeg katolikk», men det ble jeg altså. Var på Danielsen videregående skole i dag og møtte lydhøre ungdommer og lange spørsmålskøer. Veldig kjekt!

Kanskje klasse 3D og 3E ved Danielsen videregående skole i Bergen er to usedvanlig gode klasser, men timene med dem røk iallfall av gårde. I den første undervisningstimen hadde jeg et foredrag i auditoriet der de holdt konsentrasjonen og var lydhøre i 45 minutter. (Imponerende!)

Stilte spørsmål i 80 minutter

I andre time viste jeg dem en liten film om Den katolske kirke som jeg har anbefalt her på bloggen tidligere, «To minutter om Den katolske kirke». Resten av skoletimen hadde jeg satt av til å svare på alt de måtte ha å spørre om - og det var mye! Veldig åpen atmosfære, lette folk å snakke med. Takk til religionslærerne Halldis Pollen og Svein Morland som holdt rede på køen på talerlisten, jeg hadde så definitivt ikke greid det selv.

En halvtime på overtid

Da klokken var blitt 14 og vi egentlig skulle slutte, var det fortsatt åtte elever som hadde hendene i været. Så hva gjør man da? Jo, da fortsetter man. I en hel halvtime til. Med enda flere hender i været.

Vi var innom alle slags spørsmål. Om Maria, helgenenes forbønn, spiritisme, paven, læreembetet, kvinnelige prester/ledere, skriftemålet, anger, er det forskjell på synder, dødssynd, Guds tilgivelse, Guds hellighet og vår, hvem kan se Gud, kan man se Gud uten å gå gjennom en renselse først, skjærsilden, avlat, syndens evige og timelige straff, barnedåpen, nådegaver, karismatikk, var Jesus enebarn, det katolske synet på Kirken og på andre kristne trossamfunn - og mange flere ting.

Jeg aner ikke hvor mange spørsmål de stilte i løpet av de 85 minuttene denne andre sesjonen varte, men jeg kan skrive under på at elevene var både ivrige, interesserte og reflekterte. En kjempespennende gjeng å møte. Tusen takk for meg!

Ettertanke | For første gang

DEN GODE HYRDE: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.»
Her har Ingrid (4 ½ år) laget kjortelen til Jesus med det fineste stoffet hun fant. Jesus har som vanlig langt hår. Legg merke til den store, flotte staven. Den måtte lages i et solid materiale, mente Ingrid, siden Jesus bruker staven til å forsvare sauene. Ingrid forklarer: «Vi går tur. Vi plukker blomster! Sauen er meg. Jesus har satt en blomst på sauen sitt hode.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er risikofylt å se på de samme tingene for mange ganger. Resultatet kalles husblindhet. Den husblinde ser hverken hva som er feil i huset sitt eller hvilke unike kvaliteter huset hans har.

Det er lett å bli husblind uansett hvor du bor. Det er farlig å bli det i kirken og i troen. Selv er jeg oppvokst i en kristen familie i et kristent land. I en alder av 25 år hadde jeg opparbeidet rimelig mye husblindhet. Jeg måtte reise helt til Asia for å bli kvitt den.

Du aner ikke hvor fantastisk evangeliet er før du har fortalt det til noen som aldri – ALDRI – har hørt det før. Å få sitte der med dem og lese høyt: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,16) Å få lese det som om det var for første gang, fordi det var for første gang. Lyset i øynene deres. O lykke!

Men hvordan ser man lignelsen «Den gode hyrde» i Joh 10,11-18 uten husblindhet? Jeg kalte sammen løsningen: To- og fireåringen. «Jeg har lyst til å fortelle dere en historie som Jesus fortalte,» begynte jeg. «Vet dere hva en gjeter er?» Neeei. Men de visste hva en sau er, så vi tok det derfra.

Da fireåringen oppdaget at gjeteren var Jesus og at sauen var henne ble hun fylt av FRYD. I en hel time ville hun bare høre om Jesus. Hun ville høre om Han som kjenner hver eneste sau. Han som kaller henne ved navn. Han som elsker sauene så høyt at han gir livet sitt for dem. Han som passer på sauene slik at de er trygge – og hvis en sau tuller seg bort, går han og leter og leter helt til han finner den. «Ingrid, Ingrid,» roper han høyt, og Ingrid kjenner igjen stemmen til Han som hun er så glad i. O lykke! «Den som har ører å høre med, hør!» (Luk 8,8)

LA OSS BE

Gode hyrde. Gode Jesus. La meg se deg som om jeg aldri før har sett deg. La meg høre deg som jeg aldri før har hørt deg. Hjelp meg å følge etter deg. I dag. Alle dager. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 23. april 2012

Ettertanke: Dette underfulle lys

LYSET: «Det folk som vandrer i mørket får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset frem.» (Jes 9,2)
Foto: Mydaas/Flickr Creative Commons

Det er nyttårsnatt, natten der vi skyter opp lys i mørket. Da passer det å dele denne ferske ettertanken om lyset i julenattsmessen.

Ordet «lys» gjennomtrenger hele liturgien i den katolske julemidnattsmessen. Det starter med kirkebønnen som bes over hele verden denne natten:

«Evige Gud, du har latt denne hellige natt fylles av glansen fra det sanne lys. Vi ber deg, at vi som på jorden har fått oppleve dette underfulle lys, engang må få glede oss hos deg i Himmelen.»

Deretter kommer første lesning, fra Jes 9: «Det folk som vandrer i mørket får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset frem.»

Annen lesning er fra Tit 2: «For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker». (I den greske originalen uttrykker «er blitt åpenbart» det samme som er uttrykt i det hebraiske ordet «får se et stort lys».)

Så kommer Evangeliet, som forteller at Herrens herlighet åpenbarte seg for hyrdene og «lyste om dem». I midnattsmessen 2005 forklarte Pave Benedikt XVI: «Overalt hvor Guds herlighet åpenbares, spres lyset utover verden.». Og han fortsatte:

«Der hvor det er kjærlighet, stråler lyset frem i verden; der hvor det er hat forblir verden i mørke. I stallen i Betlehem åpenbartes det store lyset som verden venter på. I det Barnet som ligger i krybben, har Gud vist sin herlighet – kjærlighetens herlighet, som gir seg selv, som blotter seg for all storhet for å lede oss på kjærlighetens vei.»

Denne kjærlighetens vei er det også Paulus beskriver: «En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet.» (Ef 5,8-9) Og Johannes følger opp: «For mørket viker, og det sanne lys skinner allerede.» (1. Joh 2,8)

Må glansen av det sanne, underfylle lyset skinne i din natt og fordrive mørket.

LA OSS BE 

«O Oriens: Å, solrenning, du glans av det evige lys, rettferds sol. Kom, lys for dem som sitter i mørke og dødens skygge. Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!» (5. O-Antifon)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 20. desember 2012

LES MER

• Pave Benedikts preken fra årets julemidnattsmesse kan du lese på engelsk her.
• Du kan lese alle pavens prekener på engelsk på Vatikanets hjemmeside (klikk på Homilies)