14 februar 2024

Ettertanke | Askeonsdagens velsignelse

TEGNET MED ASKE: Askekorset. Du kjenner at det virker utenfra og helt inn i hjertet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, askeonsdag 14. februar 2018

Det er hellig fastetid! Jeg elsker å gå i kirken askeonsdag. Det er et av høydepunktene gjennom året. 


På denne dagen går millioner av kristne over hele verden i kirken og får tegnet et svart askekors i pannen med ordene «Vend om og tro på evangeliet» eller med oppfordringen «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».

Asken kommer fra brenningen av fjorårets velsignede palmegreiner, som har hengt i hjemmene – bak krusifiksene – siden palmesøndag i fjor. Slik biter kirkeåret seg selv i halen, i en årtusenlang stafett. 

Aske ble brukt i jødedommen som et tegn på sorg (Ester 4,3), og som et tegn på anger og bot (Jona 3,6 og Job 42,6). Asken blir derfor et naturlig tegn på menneskelivets forgjengelighet og på det å vende seg bort fra synd og til Gud.

Hvorfor tegner vi kors på pannen? Fordi: I Bibelen er et merke på pannen et symbol på eierskap. Når du har korsets tegn på pannen symboliserer det at du tilhører den korsfestede Jesus Kristus. Fastetiden er en eneste lang forberedelsestid til påsken – til du skal stå der på Golgata og se Jesus gi seg selv helt til deg på korset.

Det er skikkelig fint å få være med på pangstarten av fasten sammen, slik vi er i kirken askeonsdag. Fasten er ikke et enmannsprosjekt. Det er tiden for fornyelse av hele Kirken, der Kirken greier å riste liv i oss, dra oss nærmere Jesus, rense oss, gi oss ny styrke og sette i gang en åndelig fornyelse i oss. Hvem vil vel gå glipp av noe sånt?

I Den katolske kirke pleier det å være så fullt i kirkene denne dagen at bare påsken og julen kan konkurrere med askeonsdagsmessen i popularitet. Folk kommer på ingen måte på grunn av kos- og underholdningsnivået. Av alle gudstjenestene i året er det kun langfredag som bærer på et dypere alvor enn askeonsdagen.

Askeonsdag er omvendelsens dag. Det er dagen for å gråte over sine synder. Det er dagen for å slutte å si nei til Gud. I dag skal du få legge bak deg alt og begynne helt på nytt. Askeonsdag er dagen for å starte på veien tilbake til Paradis, tilbake til Livet. Det er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud – til hans nåde, kjærlighet og gode vilje. Sånt skaper frie mennesker. Derfor kommer vi i kirken i stort antall i dag. Fordi vi er sultne. Tørste. Skadde. Lengter. Vil bli fri.

I dag ber jeg med dagens kirkebønn: «Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter.» «Du som kom for å lege de sønderknuste: Kyrie, eleison. Forbarm deg over oss og gi oss din frelse.»

Det er fastetid og nådetid. Tid for en ny start. Tid for å satse mer på troen. Søke Gud. Gi ham alt, spesielt det tunge. Bli fri. Kom, kom!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 22. februar 2023 da  Matteus 6,1-16 var dagens bibeltekst.


"Lent is a time for drawing near to Christ by listening to the Word of God and celebrating the Sacraments." (Pope Francis)

"Fastetiden er en tid for å komme nærmere Kristus ved å lytte til Guds Ord og feire sakramentene." (Pave Frans)


Kjærlighetsdagen


I år faller askeonsdag på Valentinsdagen - kjærlighetsdagen. Du kan vel si det sånn at for Gud er askeonsdag valentinsdagen:




Velkommen til askeonsdagsmessen


Kom gjerne og få ditt eget askekors i St. Olav domkirke i Akersveien 1 i Oslo i dag kl. 8, kl. 11 og kl. 18!


Eller for dere som bor i Bergen: I St Paul kirke er det askeonsdagsmesse kl 19. St Paul ligger i Nygårdsgaten 3, like ved Grieghallen. Eller i Nidaros: I St Olav domkirke i Trondheim er det messe på norsk kl. 18.

Alle er velkommen til å få askekors, du trenger ikke være katolikk. Hvis du ikke vet hvor din nærmeste katolske menighet er, bruk appen Katolsk eller finn det ut her på katolsk.no.

Lese mer om askeonsdag?

Se en omfangsrik bloggpost om askeonsdagen her: Askeonsdag på pannen og i hjertet

02 februar 2024

Primstaven | Kyndelsmesse, NÅ er julen over


LYS I JANUARMØRKET: I følge god, gammel juletradisjon er juletiden ikke over før Kyndelsmesse, 2. februar. Utejuletreet og julelysene våre får lyse i mørket helt til i dag.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, utsikt fra terrassen inn mot Bergen by, julen 2012)

I dag har Den katolske kirke over hele verden feiret Kyndelsmesse, festen for Herrens fremstilling i tempelet. Helt fram til 1969 var Kyndelsmesse den siste dagen i juletiden i den katolske kalenderen.


Kyndelsmesse var en stor fest i Norge i katolsk tid. Dagen var avmerket på primstaven og ble en viktig merkedag, da skulle man spise skikkelig, gjerne julekost.

I våre dager avslutter Den katolske kirke sin offisielle feiring av juletiden allerede den 6. januar, på Epifani-festen ("13. dag jul"). Før liturgireformen i 1969 varte imidlertid juletiden helt til Kyndelsmesse, 2. februar. Mange katolske kristne holder fast ved de gamle tradisjonene og lar juletiden fortsette helt til i dag.

Juletre helt til i dag

Både presteordenen Augustinerkorherrene i Bergen og St. Elisabeth-søstrene i Oslo beholder sitt juletre helt til Kyndelsmesse. Treet holder seg fint når det står kaldt.

Hjemme hos oss tar vi bort det meste av julepynten 13. eller 20. dag jul, men vi pleier å beholde julekrybben, utejuletreet, utejulelysene, julesangene, julebelysningen i vinduene og julestjernen helt til i dag, 2. februar.

Jeg synes alltid januar er så mørk og fryder meg over å kunne ta med meg julens lys gjennom hele januar og trygt inn i februar.

Hvis du også har lyst til å la julefryden og julelyset få stråle inn i januar, kan du altså gjøre det neste år med god samvittighet og solid kirkelig tradisjon i ryggen. La lysene skinne!


(Artikkelen fortsetter under bildet.)


JULEFRYD I VINDUET: Julestjernen
viser vei til Jesus i januar også.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bergen 2012)

Vakker og elsket fest

Kyndelsmesse er dagen da Jesusbarnet ble fremstilt i tempelet, 40 dager etter sin fødsel. På denne dagen frembrakte Simon og Anna sine profetier (bildet under), og Herlighetens Konge tok tempelet i besittelse. Kyndelsmesse tilhører de vakreste og mest elskede festene i kirkeåret.

Les hele bibelhistorien om denne dagen, Kyndelsmesse, her i Bibelen, og meditér over bibelteksten. Bli med lille Jesus, Maria og Josef i tempelet. Lytt til Simeon. Lytt til Anna, Fanuels datter. Se Maria og Josef som står der og undrer seg over det som blir sagt om sønnen deres.

I TEMPELET: Jesus er det nye tempelet. Her profeterer Simon
om Jesus og gir oss lovsangen Nunc Dimittis.


Nydelige Nunc Dimittis

Dette er dagen som har gitt oss Nunc Dimittis, Simeons bønn, som synges/bes i tidebønnen i alle katolske klostre over hele verden hver kveld.

Slik er bibelteksten i det andre kapittelet i Matteus' evangelium:
I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Nunc dimittis servum tuum, Domine, secundum verbum tuum in pace»
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet.»

«Quia viderunt oculi mei salutare tuum. Quod parasti ante faciem omnium populorum»
«For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,»

«Lumen ad revelationem gentium, et gloriam plebis tuæ Israel»
«et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»

(Tekst på norsk fra Bibelselskapet, 2011-oversettelsen)

Hvordan synger man Nunc Dimittis?

Det finnes ikke bare én måte å synge Nunc Dimittis på. På samme måte som Magnificat (Marias lovsang) finnes i utallige versjoner, gjør også Nunc Dimittis (Simeons lovsang) det.

Selvsagt er det mest vanlig med gregorianske melodier, men også komponister fra vår tid har laget vakre melodier til Nunc Dimittis. Her er en vakker og mektig Nunc Dimittis fra vårt eget årtusen; komponert av Arvo Pärt i 2001 (sunget av Estonian Philharmonic Chamber Choir, lenke til Spotify).

Arvo Pärt har vært verdens mest populære nålevende komponist de siste 7 årene. Han er fra Estland, og konverterte fra luthersk til ortodoks tro i 1972. Musikken hans er inspirert av den katolske, gregorianske sangen.

Her kan du høre cisterciensermunkene i Stift Heiligenkreuz synge Nunc Dimittis til en vakker gregoriansk melodi:



Åpner ikke videovinduet seg?
Her er lenken:
https://www.youtube.com/watch?v=GrDTzQtfvwk

Kyndelsmesse - også en Mariadag

Jesus ble båret til tempelet av sin mor, Jomfru Maria, og den hellige Josef. Kyndelsmesse var derfor en av de fire Maria-merkedagene på den norske primstaven: Kyndelsmesse (Maria lysmesse) 2. februar, Marias Budskapsdag 25. mars, Maria Himmelfart 15. august og Marimesse om høsten 8. september (Marias fødselsdag).

Kyndelsmesse var en viktig merkedag i Norge i katolsk tid, og den beholdt posisjonen lenge: Dagen ble først opphevet som helligdag i Norge fra og med 1771. Les mer om historien bak Kyndelsmesse på katolsk.no.

Hvorfor kalles det Kyndelsmesse?  

På latin het messen tidligere Missa Candelarum, av candela som er latin for vokslys. På norrønt ble det til kyndill, og derav det norske navnet Kyndelsmesse (på engelsk: Candlemas). 

På denne dagen innvies og velsignes alle rituelle lys som skal brukes i kirken hele året. Alle de troende får også med seg lys hjem fra messen. Disse lysene som vi tar med hjem er et tegn på Kristus, «verdens lys».

Dyrebare lys

Har du (eller noen du kjenner) en bunadssølje som er hul? I katolsk tid i Norge var det vanlig at kvinnene oppbevarte restene av de hellige kyndelsmesselysene inne i de dyrebare søljene sine.

"De innviede lysene skulle brenne ved hodegjerdet når noen lå på likstrå, eller de kunne brukes ved spesielle fest- og merkedager." skriver Kristin Solli Schøyen i den fantastisk gode boken "En kurv til min dager".

Lysene vi tar med oss hjem fra kyndelsmessen i kirken er fortsatt små skatter som vi tar godt vare på gjennom året. Du tar dem frem til de helt spesielle tilfellene når det er noe helt spesielt du vil be for/løfte opp til Gud. Det er det som er så fint med katolsk, kristen tro: den er rik på symboler og tegnhandlinger som bærer dyp mening ❤️

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


Klikk på bildet og zoom inn for å se alle de fine detaljene!
Foto: Frode Inge Helland, Creative Commons 


Ordenslivets dag

I 1997 utropte pave Johannes Paul II (1978-2005) denne festen den 2. februar til ordenslivets dag. Hensikten med markeringen er å gi alle ordensfolk mulighet til å i fellesskap fornye sine løfter, samt å gi alle troende en mulighet til å rette oppmerksomhet mot denne formen for kristenliv, som til alle tider har vært en viktig del av Kirkens liv.

De siste årene har Ordenslivets dag også blitt markert i Norge. I St. Paul kirke i Bergen er det tilbedelse hele dagen, og man ber kontinuerlig om kall fra tidlig om morgenen og helt til etter kveldsmessen.

Vi ber om kall i Kirken

Jeg vil få avslutte med et utdrag av prekenen som sokneprest Dom Alois Arnstein Brodersen holdt i St. Paul kirke på Kyndelsmesse 2. februar 2012:
Vi ber i dag særlig for kall i Kirken, for kall til det religiøse ordensliv og for kall til et prestelig liv. Kall handler ikke bare om prester, munker og nonner, men om hver og en av oss. Vi er alle kalt av Gud, til et liv i tro, hver i sin stand - som legfolk - som ektefolk, som ugift, som ordensfolk eller som prester. [...]

Vi må hver og en søke å virkeliggjøre vårt kall, der hvor vi er i livet. Det kan for noen av oss føre oss på veier, som vi kanskje ikke hadde tenkt oss, for eksempel i kloster eller til et presteseminar. Men det kan også føre oss til å ofre vårt liv til å be for kall i Kirken. Det kan også føre til at vi må være åpne for Gud – og villige til å ofre en sønn eller en datter – når Gud kaller dem på en spesiell måte til sin tjeneste. For mange kan det oppleves som en smertens krone, lik Guds Mors, og at man mister en sønn eller datter til et kloster. Men gleden er dog større, ved at man opplever Guds velsignelse og velyndest over sitt barn, som følger kallet – og ser at den sønn eller datter man så viet til Guds kall, allikevel forblir ens barn hele livet.

Kirken er sakramental og den er avhengig av å ha prester, som kan forvalte sakramentene for det troende folk. Prester kan ikke alltid bare komme utenfra; paven holder ikke et hemmelig skap i beredskap, fullt av prester, som han kan sende oss alt etter våre behov. Enhver Kirke bør være i stand til å frembringe nok prester for sine behov. Jo større behovene er, og jo inderlige vi ber om at prester og ordenskall må vekkes iblant oss, desto flere kall vil vi oppleve.

Så la oss ikke bli trette av å be i Den Hellige Ånd, om tro og kall. AMEN +

Første gang publisert her på bloggen 2. februar 2013. Oppdatert og utvidet 2. februar 2018. Republisert 2. februar 2024.