21 januar 2023

Ettertanke | Dagen alt starter

TRIBUS MIRACULIS: 6. januar er den store åpenbaringsdagen da alt starter ifølge Kirkens gamle liturgi. «Vi feirer en hellig dag smykket med tre mysterier; denne dagen ledet en stjerne magiene til krybben; denne dagen ble vin laget fra vann i bryllupet; denne dagen ville Kristus bli døpt i Jordan av Johannes, for å frelse oss, halleluja» heter det i antifonen denne dagen.
Foto: Tre foto fra Wikimedia Commons

Du vet hvordan hele familien møter opp når sønnen eller datteren har fullført utdannelsen og er klar for å gå ut i verden? Og alle sammen tripper de etter å fortelle hvor stolte de er av ham, og hvor glade de er i ham? Cirka slik var det da Jesus ble døpt i Jordan-elven. Den dagen begynte Guds sønn sitt offentlige liv, og alle de tre personene i den ene Gud var til stede.


På samme måte som Den Hellige Ånd svevde over vannet da verden ble skapt (1. Mos 1,2), kommer nå Den Hellige Ånd over vannet og ned over Sønnen i skikkelse av en due (Mark 1,10). Faderens røst fra himmelen forkynner: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Mark 9, 11). Dette er åpenbaringen, «epifani», av Jesus som Israels Messias og Guds sønn. 

Epifania er gresk og betyr «åpenbaring» eller «lysende», og i det religiøse språket betyr det soloppgang eller en herskers ankomst på statsbesøk. Det er et ord som virkelig passer til noe så storslagent som denne høytidsdagen.

Epifanihøytiden er gammel, faktisk er den enda eldre enn julefeiringen. Det er litt uforståelig for oss som ikke kan skjønne at det er har fantes en tid da man ikke feiret Kristi fødsel, men slik er det altså. I Kirkens tradisjon har både Herrens dåp og Helligtrekongersdag blitt feiret i én eneste, stor epifanifeiring den 6. januar.

I den latinske liturgien – i den vakre antifonen Tribus miraculis – ber vi denne dagen: 
«Vi feirer en hellig dag smykket med tre mysterier; 
denne dagen ledet en stjerne magiene til krybben; 
denne dagen ble vin laget fra vann i bryllupet; 
denne dagen ville Kristus bli døpt i Jordan av Johannes, for å frelse oss, halleluja». 
Hvis du lurer på hvordan Tribus miraculis høres ut, kan du høre vokalensemblet Pro Cantione Antiqua synge den på albumet A Gregorian Advent and Christmas.

De tre hendelsene som nevnes i antifonen, har alle sammen det til felles at de utgjør startskudd: Den dagen de tre vise menn, magiene, tilber Jesus, åpenbares det at barnet som er født, er Herren Gud. Når Jesus gjør vann til vin, er det hans første mirakel og første offentlige gjerning. Og når Jesus døpes, er det begynnelsen på hele hans offentlige liv. 6. januar er i det hele tatt den store åpenbaringsdagen da alt starter – ifølge Kirkens gamle liturgi.

Dåpsdagen er dagen da alt starter også for oss. I Den katolske kirkes katekisme står det:
«Den hellige dåp er grunnvollen i hele det kristne liv; den er porten inn til livet i Ånden (vitæ spiritualis ianua), og døren inn til de andre sakramentene. Ved dåpen blir vi satt fri fra syndens makt og gjenfødt som Guds barn, vi blir lemmer på Kristi legeme og innlemmet i Kirken og får del i dens sendelse: «Dåpen er gjenfødelsens sakrament ved vannet og i Ordet».» (§1213)
Jeg synes det er en vakker tradisjon at europeiske kongelige, også vår egen kongefamilie, alltid blir døpt i vann fra Jordan-elven. Det knytter oss sammen til én, stor familie, og det knytter oss til Det hellige land og til den håndfaste historien. 

Det er jo ikke en myte vi feirer når vi feirer Jesu dåp i Jordan-elven. Det er en historisk realitet. Denne elven finnes fortsatt. Det gjør Jesus også. Og den treenige Gud er like virkelig og like virksom i historien i dag som for 2000 år siden. Halleluja!

Første gang publisert 13. januar 2023 da Mark 1,9-13 var dagens bibeltekst

Lytt til Tribus miraculis

Hør vokalensemblet Pro Cantione Antiqua synge Tribus miraculis her på Spotify


De hellige tre konger.
Illustrasjon fra Eleanor av Aquitaines psalter (ca. 1185 AD).
Foto: Wikimedia Commons

Jesu første offentlige under: Forvandlingen av vann til vin.
Freske malt av Jakopo Torriti i den øvre basilikaen i Assisi.

Foto: Wikimedia Commons


6. januar er den store åpenbaringsdagen da alt starter – ifølge Kirkens gamle liturgi.
Illustrasjon fra Eleanor av Aquitaines psalter (ca. 1185 AD).
Foto: Wikimedia Commons

13 januar 2023

Ettertanke | Jeg har sett ham

 Se hva Johannes peker på.
Dette ikonet kalles et 
Guds lam-ikon. Akkurat dette er et russisk ikon fra 1800-tallet.
Foto: Terje Hasselgård

Det finnes et helt spesielt ikon av Johannes Døperen som heter Guds Lam-ikonet. 


Med den høyre hånden peker Johannes på en diskos, en patena, kort sagt «et sånt fat som nattverdbrødet ligger på». Det er imidlertid ikke noe brød der. I stedet ligger det et bittelite, nakent Jesus-barn på fatet. Underlig. Under-lig.

På bokrullen som Johannes holder, står det skrevet: «Jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er... Guds lam, som tar bort verdens synder.» (Joh 1,34 og deretter Joh 1,29)

Slik er ikonenes symbolspråk. Det ligner på drømmespråk, der ett symbol assosieres med et annet, og ulike tider kan være til stede samtidig. Ikoner har sin egen logikk, basert på assosiasjoner. På samme måte som en drøm gir «drømmemening», gir et ikon «ikonmening». Når du står der og ser på ikonet, gir det full mening: Brødet er Jesus Kristus. Og Jesus er Guds lam. Dermed kan Johannes Døperen si «Se, Guds lam», og peke på et bittelite Jesusbarn som ligger på nattverdsbrødets plass.

Under nattverdsliturgien i hver eneste messe hører vi ekkoet av ordene fra Johannes Døperen. Vi synger eller sier: «Guds lam, som tar bort verdens synder, miskunn deg over oss. Guds lam, som tar bort verdens synder, gi oss din fred.»

Johannes noe. Hele fem ganger i løpet av dagens fem bibelvers dukker verbet se opp. Johannes ser – og han vitner om det: Jeg har sett ham!

Det er noe med nattverden som gjør at det er ekstra lett å få øye på Jesus der. I 2014 skjedde det i et benediktinerkloster i Frankrike. Jeg var på reise, og fikk være med da en munk feiret stille morgenmesse ved det bakerste alteret i den gamle, romanske klosterkirken. Det spesielle med den plasseringen, var at jeg kunne se ansiktet hans selv om han feiret messen vendt mot alteret i øst, ad orientem.

Den katolske kirke lærer at presten faktisk står ved alteret in persona Christi – helt på ekte. Derfor gjør han også bevegelsene til Jesus: Han løfter brødet slik Jesus gjorde det, og han ser fysisk opp mot himmelen, slik Jesus gjorde. 

Denne morgenen da munken løftet opp brødet, ble ansiktet hans forvandlet. Det kom fullstendig overrumplende på meg, slik jeg antar at undere ofte gjør. Plutselig så jeg ansiktet til Jesus i munkens ansikt – det skinte gjennom med en så intens utstråling av kjærlighet at jeg fortsatt ikke kan tenke på det uten å få tårer i øynene.

Dette er mitt enkle vitnesbyrd: Jeg har sett ham.
 
Derfor sier jeg med Job:
«Men jeg vet at min gjenløser lever;
og som den siste skal han stå fram på jorden.
Når det ikke er noe igjen av min hud,
og mitt kjøtt er tæret bort,
da skal jeg skue Gud.
Jeg skal se ham med egne øyne,
jeg selv og ikke en fremmed.
Å, jeg fortæres av lengsel!»
(Job 19,25-27)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 13. januar 2023 da Joh 1,29-34 var dagens bibeltekst.

Bibelteksten

«Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den Hellige Ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.»» Joh 1,29-34 

12 januar 2023

Ettertanke | Det overjordiske vannet


OVERJORDISK SKJØNNHET: "Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet."
Foto: Sergiu Bacioiu/ Flickr Creative Commons


Menneskelivet starter i vann; i fostervann. På samme måte starter kristenlivet i vann; i dåpen.


Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet.

«Vi bruker vann til å markere våre begynnelser, fordi Gud gjør det» skriver den katolske bibelteologen Scott Hahn i boken Livgivende tegn. Historien om vår verden begynner i vann. «Mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.» (1. Mos 1,2) Også menneskelivet starter i vann; i fostervann. På samme måte starter kristenlivet i vann; i dåpen.

Og listen bare fortsetter. Den gang «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden» (1. Mos 6,5), sendte han rensende vann som lot det onde gå under og det gode gjenoppstå. Deretter gjorde Gud blandingen av vann og lys til et tegn som gnistrer av guddommelig trofasthet: «Når jeg samler skyer over jorden og buen blir synlig i skyene, da vil jeg tenke på pakten mellom meg og dere og hver levende skapning.» (1. Mos 9,14-15). Senere vandrer Guds folk gjennom Det røde hav, som et bilde på de døptes folk.

Også besøk i katolske kirker begynner med vann, for vi er Guds døpte folk. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn. Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av dåpen. Det innviede vannet er et tegn på lengselen etter et rent hjerte, hellighet, uskyldighet, en ny begynnelse og Guds beskyttelse mot det onde.

Døperen Johannes døpte «med vann til omvendelse» (Matt 3,11). Johannes-dåpen var en bekjennelseshandling; et synlig tegn på at folk mente alvor med å vende seg bort fra synd og starte et nytt liv.

Den kristne dåpen – i vann og Ånd – er noe enda mer. Den er en ny fødsel der du blir født inn i en stor familie; Kirken, Guds folk. Gjennom dåpen blir du befridd fra mørkets makt. Du mottar Den Hellige Ånd og blir forenet med Jesus. Gjennom dåpen både dør du, begraves og oppstår du med Jesus (Rom 6,3-5). Du blir rett og slett en ny skapning (2. Kor 5,17) av vann og Den Hellige Ånd. Derfor får du kalles Guds barn – ja, du er det! (1 Joh 3,1).

I dag vil jeg dele med deg en av den katolske påskenattliturgiens skatter, fra bønnen over dåpsvannet: «På mangfoldig vis lot du vannet du skapte, innvarsle dåpens nåde. […] Måtte dette vann gjennom Den Hellige Ånds kraft formidle Kristi nåde, så mennesket, skapt i ditt bilde, kan befries ved dåpens sakrament fra det gamle menneskets urenheter, og oppstå ved vann og Den Hellige Ånd til sitt nye barnekår.»

Presten dypper så påskelyset i dåpsvannet og ber: «Herre, la Den Hellige Ånds kraft gjennom Kristus, din Sønn, stige ned i dette vann så alle som blir begravet med Kristus i dåpen til døden, gjenoppstår til livet med ham, som lever og råder fra evighet til evighet.» Amen! Å, som jeg gleder meg til påskenatt!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. janur 2023 da Apg 19,1-7 var dagens bibeltekst.

11 januar 2023

Ettertanke | Brudgommens venn

St. Johannes Døperen, malt av Titian rundt 1565.
Foto: Wikimedia Commons

Av alle mennesker i verdenshistorien er det bare Jesus og Jomfru Maria som har en større plass i den kristne kirke enn den store Johannes. 


Alle «vanlige» helgener minnes på sin dødsdag. Det er bare tre personer som har minnedag på fødselsdagen sin: Jesus, Jomfru Maria og Johannes Døperen. Det sier alt om hvor spesiell Johannes er.

Bibelen forteller at Johannes Døperen ble født et halvt år før slektningen sin Jesus. Jesus Kristus – verdens lys – ble født på årets mørkeste dag, mens Johannes Forløperen ble født på den lyseste dagen. «Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.» (Joh 1,7f)

Kirkefaderen St. Augustin ser det symbolske i at Johannes Døperen ble født ved midtsommer, når dagene begynner å bli kortere – for Johannes sa om forholdet mellom Jesus og ham selv at «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh 3,30). Og dette er Døperen Johannes’ hemmelighet: Han gir oss oppskriften på helliggjørelse og kristen vekst. Det skjer ved at Jesus får vokse i meg. Slik får jeg min likhet med Gud tilbake. Jeg er skapt i imago Dei, Guds bilde. Det bildet er for tiden under restaurering, og prosessen går fremover hver gang jeg gir mer plass til Jesus i meg, og blir mindre full av meg selv. «Han skal vokse, jeg skal avta.»

Johannes Døperen avslutter rekken av profeter som begynte med Elias. Alle profetene mante til selvransakelse og omvendelse. Johannes også. Som den siste i profetrekken peker han dessuten direkte på Jesus som Messias.

Johannes er ikke bare en profet. Han er «mer enn en profet» (Luk 7, 26). Han lar seg ikke friste til å la seg utrope til Messias, slik han enkelt kunne ha fått til (Luk 3,15). I stedet sier rett han ut at han ikke er Messias: «Jeg er ikke den dere tror jeg er.» (Apg 13,25)

Så hvem er han? «Han er brudgommens venn som får oss til å lytte på en måte som vi ikke har gjort på lange tider. Når Johannes taler, hører vi stemmen til den første som gjenkjente Jesus» skriver Peter Halldorf. Det gjorde Johannes allerede som foster (Luk 1,44).

«I sin mors liv jublet han av fryd over Frelserens komme; ved sin fødsel brakte han stor glede, og som den eneste av profetene utpekte han Guds lam, som gir oss forløsning,» heter det i den katolske prefasjonen under vigilien på sankthansaften.

Lytt til stemmen til Johannes i dag. Lytt til den store Johannes. Lytt til brudgommens venn.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 11.01.2023 da Apg 13,23-25 var dagens bibeltekst


10 januar 2023

Ettertanke | Den villeste helgenen

Den hellige Johannes Døperen.
Jeg har på følelsen at den villeste helgenen er en god match for en tid som vår.


Er det noen mann gjennom årtusenene som har fortjent å kalles «larger than life», så er det Johannes Døperen. Det er som om han kommer fra en annen verden. 


Johannes passer ikke inn i noen rammer. Han sprenger dem. Han er den minste og den største profeten. Han er den siste og den første profeten. Han er den helt frie og den fengslede. Troen hans har en villskap og styrke som ikke passer inn – og den er konform. La meg utdype.

Johannes er den siste profeten i den gamle pakt, og han er den første profeten i den nye pakt (det nye testamentet). Etter 400 års taushet siden profeten Malaki, står endelig Johannes Døperen fram, og det til og med allerede før han er født.

Johannes er den minste profeten verden har sett, fordi han profeterte om Jesus mens de begge var fostre. Møtet mellom den gravide Jomfru Maria og den gravide Elisabeth fortelles i Bibelen som om det egentlige møtet foregår mellom fosteret Jesus og fosteret Johannes. Bare slå opp i Luk 1,39-45 og les selv om hva som foregår. Det er de to små som er hovedpersonene i historien.

Samtidig er Johannes den største verden har sett, ifølge Jesus selv (Luk 7,11). Johannes er så stor at han faktisk er noe mer enn en profet (Luk 7,10). Han er den som bryter inn i verdenshistorien og rydder veien for Gud (Mark 1,2).

Johannes er bare opptatt av hva som er sant. Slik blir han han den helt frie, som bor i ørkenen og ikke bryr seg om sosiale konvensjoner. Han er ikke opptatt av å passe inn, og er ikke redd for å tråkke noen på tærne. Dermed blir han den fengslede og halshuggede Johannes (Mark 6,27).

Johannes er den som tror så sterkt – og som skjønner så inderlig hvem Jesus er – at han utbryter at han ikke en gang er verdig til å knytte skolissene til Jesus – ja, eller løse sandalremmen som det heter i ørkenstrøk (Mark 1,7). Johannes vet at det er han selv som trenger å døpes av Jesus, og ikke omvendt (Matt 3,14).

Den store Johannes Døperen er personen som ser det som de andre ikke ser. Han har denne radikale, ville troen. Troen hans er likevel konform. Konform til Gud, og bare Gud. Johannes blir en revolusjonær i sin tid – ikke ved å bryte reglene, men vet at han følger dem. Mens de andre er troløse, er Johannes trofast og lydig mot Gud. Han har en radikal konformitet som forskrekker og fascinerer selv to tusen år senere. Hvem er denne mannen? Hva vil han oss?

«Det er historiens paradoks at hver generasjon omvendes av den profeten som i størst grad motsier den», sier G.K. Chesterton. Det har vært stille rundt Johannes Døperen en tid nå. Men hvem vet. Jeg har på følelsen at den villeste helgenen er en god match for en tid som vår. Vi trenger Johannes Døperen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10.01.202 da Matteus 11,7–10 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

09 januar 2023

Ettertanke | Epifani | Tidenes barselgaver

Kirkefaderen St. Ireneus tolker vismennenes gaver allegorisk: Gavene sier noe om hvem Jesus er og hva som vil skje ham.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vi befinner oss midt i oktaven for Herrens åpenbaring – noe som er forklaringen på hvorfor juletreet står til 20. dag jul i mange norske hjem. De store festene i kirkeåret har tradisjonelt blitt feiret hele åtte dager til endes – i en hel oktav. Og helligtrekongersdagen 6. januar har altså en slik oktav.

 
På latin heter dagen Epifania Domini som betyr Herrens Åpenbaring. På denne dagen åpenbares det at barnet som er født, er Herren Gud. De vise mennene er de første som tilber Jesus som Gud.

De tre vise menn dukker opp som motiv allerede i katakombemaleriene, det vil si i svært tidlig kristen tid. Dagen har blitt feiret helt siden det 2. århundret, og var helligdag i Norge helt fram til den store helligdagsreduksjonen i 1770.

Magiene – som de kalles i den greske grunnteksten – ble tidlig tre, fordi gavene var tre; gull, røkelse og myrra. De ble også konger fordi barselgavene var så usedvanlig kostbare og spesielle, og så lett gjenkjennelige fra profetiene (se Sal 72, 10-11; Jes 60; 3,6).

I legendene regnes magiene for å være de tre hellige kongene Caspar, Melchior og Balthasar. En var fra Asia, en fra Afrika og en fra Europa – de tre kjente verdensdelene i middelalderen. En av dem var ung, en gammel og en midt imellom. Slik representerer de oss alle; alle aldersgrupper i hele den da kjente verden. Alle sammen er vi kalt til å gjøre det de vise mennene gjorde: Søke Jesus, elske og tilbe ham. «Wise men sought Jesus. Wise men still do.»

Kirkefaderen St. Ireneus (ca. 125-202) tolker gavene allegorisk: Gavene sier noe om hvem Jesus er og hva som vil skje ham. Gull var kongenes gave og symbolet på makt og kongeverdighet. Røkelse er symbolet for det guddommelige og for tilbedelse. Myrra var en svært kostbar salve som ble brukt til å balsamere døde. Denne gaven varslet om Jesu offerdød og vår frelse.

I en av prekenene sine snakker den hellige pave Gregor den store (540-601) om hvordan vismennenes gaver også representerer de gavene vi gir til Jesus i vårt daglige liv. Gullet representerer Guds visdom, som skinner i oss. Røkelsen er de bønnene og den tilbedelsen vi gir Jesus (Åp 8,3-4) og myrra representerer våre daglige selvoppofrelser (Matt 10,39; Rom 12,1).

Uansett: Ingen andre gaver gjennom årtusenene har blitt så sagnomsuste og verdensberømte som magienes tre kostbare barselgaver.

Og siden det er tradisjon å gi en gave i forbindelse med epifani – her er min gave til deg: Det Norske Solistkors nye julealbum Veni kom denne julen. Finn det i en musikkstrømmetjeneste og lytt til deres nydelige Adeste fideles i en glitrende blanding av hallingrytmer og tradisjonell engelsk korsats. Bli med i lovsangen og tilbe Kristus i dag: 
«Å, kom nå med lovsang, jordens kristenskare!
Å, kom nå med lovsang til Betlehem!
Kom for å se ham, kongen i en krybbe!
Kom tilbe ham, Guds under, vår Herre Krist!»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. januar 2023 da Sal 72,1-11 var dagens bibeltekst.

Epilog

Desken i Vårt Land hadde dessverre kuttet bort det siste avsnittet i andakten min på trykk i avisen i dag. Her på bloggen har du nå fått fullversjonen. Uten avslutningen, mangler på en måte det løftet som skal være på slutten av en slik faktabasert andakt. Det mangler "dette saftige som dynker den ellers noe tørre kakebunnen slike tekster ofte oppleves som" som en venn av meg uttrykket det da jeg klaget min nød over kuttingen.

Her var min tanke bak denne andakten: Etter å ha først henvendt seg til hodet ditt og lært deg interessante ting, ønsket jeg å avslutte andakten med å lede deg inn i Kirkens skjønnhet gjennom musikken, og inn i en tilbedelse av Ham som vismennene tilbad. Derfor må det siste avsnittet få være med. Kom, tilbe ham Guds under!


Dette nydelige, russiske ikonet var med meg da jeg skrev denne andakten. Jeg hvilte stadig blikket på det. Det er så nydelig, og leder meg inn i tilbedelsen - som er dit jeg ville lede deg også i denne andakten.
Jeg kjøpte dette ikonet (og familiens krusifiks) for mange år siden i butikken L'Arte Sacra som ligger ikke langt fra Piazza Navona i Roma. Det er en liten butikk, men de har et rikt utvalg av ikoner, statuer, julekrybber og krusifikser - til mye lavere pris enn hva det koster for akkurat de samme krusifiksene i gaten som leder opp til Peterskirken. Krusifiksene og det meste av resten av kunsten er laget av italienske kunstnere. Men akkurat dette lille ikonet er altså malt (eller "skrevet") i Russland.


Kilder


Les også: