Intervju med kardinal Arborelius | Det finns en hemlängtan

KARDINAL I STOCKHOLM: "I Sverige har vi levd med sekulariseringen i lang tid. Det er derfor noe har begynt å skje. Fascinasjonen for den "skjulte" virkeligheten har sluppet fri. Vi finner det i kunsten, i litteraturen. En åpenhet som man kanskje har vanskelig for å plassere noe sted. Man er trøtt av det hedonistiske og materialistiske livet men man går seg likevel vill og vet ikke hvor man hører hjemme." Kardinal Anders Arborelius, den katolske biskopen i Stockholm
Foto: Katolsk.no

 

Du har kanskje fått med deg at Norden har fått sin første kardinal? I et interessant intervju med Stockholms biskop, nå kardinal Anders Arborelius, blir du bedre kjent med denne fantastiske presten.

Intervjuet er fra 2013, men er definitivt like verdt å få med seg i 2017. Journalisten er innom mange spennende temaer. Jeg synes avslutningen av intervjuet er aller mest interessant.

Journalist Guido Zeccola kommer inn på hvordan "vårt samfunn har erstattet Gud med vitenskap og teknikk", og hvordan "til og med de som går i kirken på søndager tiltrekkes av det hedonistiske og postmoderne i vårt samfunn". "Vad kan en religiös människa göra mot allt detta?" spør journalisten, og biskopen svarer:

"Vi tror att religionen återspeglar något evigt i människans struktur och att hon, som skapades av Gud, alltid har en aspekt, en plats där hon kan finna ro i Honom. Oavsett hur mycket man är rotad i det materialistiska livet eller i vetenskapen eller vad du vill kalla det, finns det någonting som inte enbart kan tillfredställas av den jordiska verkligheten. Även de som är helt irreligiösa kan finna en sorts religion i annat, som rättfärdigheten, balansen etc.

Just i ett postmodernt samhälle kan människan finna vissa värderingar för att stå emot. En öppning mot det religiösa. Däremot kan det vara svårt att finna en tro, eftersom man gärna väljer en egen individualistisk tro eller livsåskådning. Men det är alltid möjligt att denna människa lämnar sin individualism och finner en enhet och en tro.

I Sverige har vi levt med sekulariseringen under en lång tid. Det är därför som någonting har börjat hända. Fascinationen för den ”gömda” verkligheten har släppts fri. Vi finner det i konsten, i litteraturen. En öppenhet som man kanske fortfarande har svårt att placera någonstans. Man är liksom trött på det hedonistiska och materiella livet men man går fortfarande vilse och man vet inte vart man hör hemma.

Det finns en hemlängtan men det går inte att hitta hem."

Les hele intervjuet i Tidningen Kulturen her (gratis)

Jeg ble gjort oppmerksom på intervjuet gjennom Facebook-siden "Å bli den jeg egentlig er", der Pål Georg Nyhagen kommenterer: "Det er ikke så lett å finne noen vei hjem når de som skal være hyrder har pekt i alle retninger [...] Er den kirkelige og trosmessige identiteten utvannet og konturløs, så er det ikke rart at retningssansen ikke fungerer."

Han er definitivt inne på noe der.

Veien hjem

Hver kveld ber vi i familien vår "for Norges omvendelse, at folk skal finne veien hjem igjen til din Kirke og til deg, Gud". Det er nemlig fullt mulig å finne veien hjem. Det er bare ikke så lett. Men jo flere som ber, jo lettere blir det. Bli med og be!

BISKOP ARBORELIUS' VALGSPRÅK: "In Laudem Gloriae" betyr "Gud til pris og ære" (Ef 1,12)

Biskop Anders Arborelius skriver selv om hvorfor han valgte dette valgspråket:
""In Laudem Gloriae" är ett uttryck för att allt det jag är och gör skall vara till den treenige Gudens förhärligande. 
I vår tid har man ofta glömt bort att vår främsta
plikt - och vårt privilegium - är att ära och förhärliga Gud.

Människan förminskas inte av det, tvärtom, hon blir större, friare, lyckligare.

Att hjälpa människor upptäcka det är en av mina största önskningar."

Jeg er her fortsatt, altså

Jepp. Her er jeg. Digital kommunikasjonsrådgiver i NHO fra 1. august 2017.

Den siste måneden har ikke bloggen blitt oppdatert like hyppig som vanlig. Først fordi jeg var på ferie i juli, deretter fordi jeg begynte i ny jobb 1. august. 

Heldigvis går slike "flunkende ny i jobben"-faser alltid over, og jeg brygger på mange saker. For eksempel:

• Saken om paneldebatten jeg deltok i under Olavsfestdagene, med lenke til tv-programmet på nrk.no.
• Olsok-prekenen som p. Ole Martin Stamnestrø holdt i Nidarosdomen.
• Foredraget om bønn som Anne Samuelsen holdt i vår (og som jeg har fått manuset til).
• Også må jeg selvsagt få publisert de fem nye ettertankene jeg har skrevet til Vårt Land som jeg ikke har fått ut her på bloggen ennå!

For eksempel. Hold ut, hold ut. Før du vet ordet av det skjer det ting her igjen!

Vakre Oslo! Gyldenløves gate med dobbel allé er den fineste veien hjem fra jobb (selv om Bygdøy Allé og Frognerveien funker de også, altså).

Ah, luft og lys! Frognerparken i fugleperspektiv. Oslofjorden der i horisonten. Absolutt ingenting å utsette på utsikten fra kontoret. Velsignet!

I sommer befant jeg meg for eksempel på steder som dette, helt blottet for mobil- og internettdekning.

Mest tid tilbrakte jeg på det vidunderligste stedet i verden. (Altså på denne perlen av en øy, Selja, for den som ikke forstod det av seg selv.)
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
For å se fotografiene i større versjon: Klikk på dem.

Primstaven | Vesle Olsok - Translatio Olavi

VESLE OLSOK: I dag, 3. august, er det Vesle Olsok, og primstavmerket er en liten øks. På latin heter dagen Translatio Olavi. Andre navn er Olsok andre, Olsok siare og Olavsmesse. Mange steder i landet spiste man olsokgrøt denne festkvelden.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

I dag, 3. august, feirer vi Translatio Olavi, også kalt Vesle Olsok. Denne dagen i 1031 ble Hellig Olav skrinlagt. Få med deg Snorre Sturlasons spennende beretning om skrinleggingen!

Snorre Sturlason skriver levende om skrinleggingen av Olav den hellige. Tolv måneder og fem dager etter hans død ble Olavs kiste gravet opp av jorda ved Klemenskirken. Til stede ved skrinleggingen var  dronning Alfiva, som tydeligvis innehadde rollen som Djevelens advokat ved helgenkåringen.

Her er hva Snorre Sturlasson skriver i sin saga (sitert fra katolsk.no):

Sommeren etter [dvs. sommeren 1031, min anm.] ble det mye snakk om at kong Olav var hellig, og nå snudde det helt om med hva folk sa om kongen. Nå var det mange som mente det var sant at kongen var hellig, enda de før hadde gått mot ham i fullt fiendskap og ikke latt ham få rettferdig omtale på noen måte. Så tok folk til å snakke vondt om de menn som hadde vært de strieste til å gå mot kongen. Biskop Sigurd fikk skylden for mye. Han fikk så mange bitre uvenner at han mente det var best han reiste bort og vest til England til kong Knut. Etter dette sendte trønderne menn med bud til Opplanda om at biskop Grimkjell skulle komme nord til Trondheimen. Kong Olav hadde sendt biskop Grimkjell tilbake til Norge da kongen drog øst til Gardarike, og siden hadde biskop Grimkjell vært på Opplanda. Da dette budet kom til biskopen, gjorde han seg straks ferdig til å reise. Når han reiste, var det også mye fordi biskopen trodde det var sant det som ble sagt om kong Olavs jærtegn, og at han var hellig.

Biskop Grimkjell reiste til Einar Tambarskjelve. Einar tok imot biskopen med glede, og siden talte de om mangt og mye, og om de store hendingene som hadde gått for seg der i landet. De ble enige om alt de talte om.

Så tok biskopen inn til kaupangen. Der tok allmuen godt imot ham. Han spurte nøye om de tegn folk sa hendte med kong Olav, og fikk høre bare godt om det. Så sendte biskopen bud inn på Stiklestad til Torgils og Grim, sønnen hans, og stevnet dem ut til byen til seg. De lot seg ikke be to ganger, men kom ut til byen og til biskopen. De fortalte ham alle de merker de visste om, og likeså hvor de satte kongens lik. Så sendte biskopen bud etter Einar Tambarskjelve, og Einar kom til byen. Einar og biskopen gikk og talte med kongen og Alfiva og bad om at kongen skulle gi dem lov til å ta kong Olavs lik opp av jorda. Kongen gav dem lov til det og bad biskopen stelle med det som han ville. Det var mange mennesker der i byen da. Biskopen og Einar gikk med noen menn ut der kongens lik var jordet, og lot dem grave etter det. Da var kista kommet nesten opp av jorda.

Det var på manges råd at biskopen lot kongen grave ned i jorda ved Klemenskirken. Men da det hadde gått tolv måneder og fem netter etter kong Olavs død, ble hans hellige levninger tatt opp; da var kista igjen kommet opp av jorda, og da så kong Olavs kiste så ny ut som om den var nyskavet. Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt.

Nå kom kong Svein og alle de høvdingene som var der og så på kong Olavs legeme. Da sa Alfiva: «Det er fælt så seint folk råtner i sand. Slik ville det ikke ha vært om han hadde ligget i mold.» Så tok biskopen ei saks og skar kongens hår og stusset skjegget, han hadde hatt langt munnskjegg slik som folk brukte den gang. Da sa biskopen til kongen og Alfiva: «Nå er kongens hår og skjegg så langt som da han døde, men det hadde vokst så mye som dere ser er skåret av her.» Da svarte Alfiva: «Om dette håret ikke brenner i ild, da skal jeg tro på at det er en helligdom; men vi har ofte sett håret helt og uskadd på folk som har ligget lenger i jorda enn denne mannen her.»

Da lot biskopen ha ild i et fyrfat og velsignet det og la røkelse på det. Så la han kong Olavs hår på ilden, og da all røkelsen hadde brent opp, tok biskopen håret opp fra ilden, og da var det ikke svidd. Biskopen lot kongen og de andre høvdingene se det. Da bad Alfiva dem legge håret i uvigd ild. Nå svarte Einar Tambarskjelve, han sa hun skulle tie stille og brukte mange harde ord mot henne.

Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom at kong Olav var virkelig hellig. Kongens legeme ble båret inn i Klemenskirken og ble bisatt over høyalteret. Kista ble trukket med pell og det ble satt telt over den av gudvev. Det hendte straks mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom.

På melen, der kong Olav hadde ligget i jorda, kom det opp ei fager kjelde, og folk fikk bot for sjukdommer av det vannet. Det ble stelt pent omkring den, og vannet har alltid siden vært nøye varetatt. [...]

Torarin Lovtunge var hos kong Svein den gangen og hørte om disse store tegn på at kong Olav var hellig, og at man kunne høre klang fra himmelske makter over hans helligdom, som om de ringte med klokker, og lys tente av seg sjøl over alteret der av ild fra himmelen, slik som Torarin sier.

Til den hellige kong Olav kom det så mange mennesker at det var som en hær, halte og blinde eller folk som var sjuke på andre måter, og de gikk friske derfra. Han sier ikke mer om det eller rekner dem opp, men det må ha vært en utallig mengde mennesker som fikk helsebot den gang i førstningen da den hellige kong Olav gjorde jærtegn. Men de største jærtegn til kong Olav, og de som har hendt seinere, er skrevet ned, og det er holdt rekneskap med dem.

I katolsk tid og lenge etterpå pleide man mange steder i landet å spise olsokgrøt på kvelden Vesle Olsok, så her i huset blir det rømmegrøt i kveld. Mmm!

LES OGSÅ:

• Ettertanke | Hellig Olavs såkorn
• NRK-andakt om Hellig Olav som forbilde
• Preken | Olsok uten Hellig Olav
• Fantastisk preken om Hellig Olav ved 1000-årsjubileet av Hellig Olavs omvendelse
• Primstaven og preken: Olsok - en hellig viking
• Alle saker på bloggen som er tagget med Hellig Olav

NIDAROSDOMEN: En kopi av middelalderens alterfrontale står fortsatt i Nidarosdomen. Du finner det i oktagonen bak høyalteret i kirken. Skrinleggingen er avbildet oppe i høyre hjørne av frontalet. (Klikk på bildet for å se en større versjon.) Originalen er utstilt i Erkebispegårdens museum.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hun kjempet for det ufødte livet

VERNET LIVET: - Jeg kunne ikke vært jordmor uten reservasjonsretten. Som jordmor er jeg utdannet for å ta imot liv, ikke for å ta liv, sa Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen.
Foto: Menneskeverd

Noen samtaler husker du for alltid. I 2007 hadde jeg en slik samtale - med Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen (1962-2017). Hun var generalsekretær i organisasjonen Menneskeverd i 13 år, og jobbet utrettelig for å verne om menneskets verdi fra befruktningen til en naturlig død. Les hele intervjuet mitt med henne her.

I går, mandag 31. juli, fikk jeg den triste beskjeden om at Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen (55) var død etter lengre tids sykdom. Jordmoren Liv Kjersti var selveste Mor Menneskeverd i Norge. Det er vanskelig å forstå at hun er borte; gode, sterke, kloke, klartenkte, klarttalende, engasjerte, flotte, varme Liv Kjersti som alltid inspirerte, oppmuntret og gav håp til alle som kjemper for å verne om menneskets ukrenkelige verdi. 

Vi holdt kontakten i ti år, fra jeg intervjuet henne i 2007 og til hun nå døde, 31. juli 2017. Liv Kjersti var en god rådgiver. Skrev jeg en kronikk eller et debattinnlegg om abort eller aktiv dødshjelp hadde hun alltid noen gode innspill å komme med. I fjor sørget hun for at jeg kom inn i styret i Menneskeverd. Det vil jeg fortsette med å være - styremedlem i Menneskeverd. Kampen for det sårbare menneskelivet er nemlig den viktigste kampen som kjempes i Norge i dag. De minste blant oss, de yngste, de sykeste små, de eldste, de svakeste - de trenger oss.

Liv Kjersti sluttet aldri å løfte fram at alle mennesker har samme verdi. Det arbeidet må vi fortsette med. Jeg oppfordrer alle som er opptatt av menneskeverdet til å melde seg inn i Menneskeverd. Gjør det i dag! Er du allerede medlem? Gi en gave til Menneskeverd. Opprett gjerne en fastgiveravtale.

Bli med på å styrke vernet om menneskelivet fra befruktning til naturlig død, og for spesielt sårbare grupper. 

Intervjuet under her stod på trykk i studentmagasinet Credo nr. 4-2007. Intervjuet ble gjort i 2007 da Skjeggestad Thoresen fortsatt var ugift og het Skjeggestad. Hun fant kjærligheten i voksen alder, med sin kjære Yngvar. De fikk litt under fem år sammen som ektepar.

PRISEN: - Det er ikke alltid lett å gjøre det som er rett. Det koster, sier Liv Kjersti Skjeggestad.

Liv kjemper for livet

Liv Kjersti Skjeggestad er så inderlig fascinert av fosteret at hun egentlig ikke kunne blitt noe annet enn jordmor. Ja, også generalsekretær i Menneskeverd, da.

AV RAGNHILD AADLAND HØEN

- Å være jordmor er det beste yrket man kan ha, slår en fornøyd Liv Kjersti Skjeggestad (44) fast.

Helt siden Faraos tid er jordmødre kjent for å ha høy yrkesstolthet.

- Vi er en av de første yrkesgruppene som står nevnt i Bibelen, opplyser jordmoren, og sikter til det første kapittelet i 2. Mosebok der jordmødrene trosser Faraos ordre om å drepe nyfødte gutter.

Nekter å ta liv

- Det bibelstedet var min største oppmuntring gjennom studietiden, og fremdeles er det veldig viktig for meg. Jordmødrene Sjifra og Pua trosset makten og myndighetene. De nektet å ta liv, og det gjør jeg også. Ja, det koster. Du kan få bråk med sjefen. Selv er jeg blitt skjelt huden full. Men det er verdt det, mener generalsekretæren i Menneskeverd.

Organisasjonen Menneskeverd jobber for å verne om menneskets verdi fra befruktningen til en naturlig død.

Vil bevisstgjøre kristne

I dag betrakter legevitenskapen det som et faktum at livet starter ved befruktningen. Uenigheten nå går på når man tillegger livet en verdi.

- Uavhengig av trosoppfatning kan man se at ufødt liv har en verdi. Alle biologiske fakta understøtter det. Men som kristen mener jeg i tillegg at livet er ukrenkelig og hellig. Det er gitt oss som en gave fra Gud og vi har ikke rett til å avbryte det. Jeg ser behovet for å bevisstgjøre kristne på dette. Hvis folk bare visste hvor tidlig utviklet fosteret er… Når fosteret er 18 dager gammelt slår hjertet allerede, sier jordmoren engasjert og blir stille.

- Alt liv har lik verdi

Liv Kjersti vokste opp i Kongo. Der ble hun tidlig bevisst på alle menneskers verdi, uavhengig av hudfarge, funksjonsevne og alder.

- Gud ser veldig stort på det lille fosteret. Han ble jo selv til et foster. I følge det kristne menneskesynet har alt liv lik verdi. Vi har til og med et spesielt ansvar for å ta oss av de små og de svake. Men i Norge i dag har ufødte barn ingen verdi før de er tolv uker gamle. Barn med Downs syndrom får ikke rett til liv før de er 22 uker gamle, samtidig som legene redder barn som er 23 uker gamle, sier jordmoren.

Trenger reservasjonsretten

I følge abortloven har alt helsepersonell i Norge rett til å nekte å delta ved abortinngrep.

- Jeg kunne ikke vært jordmor uten reservasjonsretten. Nå for tida flyttes stadig flere av senabortene over fra gynekologisk avdeling til fødeavdelingene. Det reagerer mange jordmødre på. I Stavanger har over tjue prosent av de 95 jordmødrene reservert seg mot abortinngrep. Som de sier: Vi jordmødre er utdannet for å ta imot liv, ikke for å ta liv.

Oppsigelsesvern

Reservasjonsretten innebærer at sykehusene ikke kan si opp helsepersonell som nekter å utføre aborter. Man kan imidlertid nekte å ansette abortnektere. Dersom for mange helsearbeidere nekter å utføre abort står nemlig sykehuset i fare for å ikke kunne utføre abortplikten sin.

I Storbritannia er det fri abort opp til 24 uker. Der er det nå så mange leger som har reservert seg mot abort at det begynner å bli et alvorlig problem for helsevesenet, skriver avisen The Independent.

- Absurd abortpraksis

I Norge er antall senaborter økende, det vil si aborter som blir utført i svangerskapets uke 13-22. Abortnemndene innvilger aborter der fosteret er kommet stadig lenger i utviklingen, og stadig mindre avvik ved fosteret gir innvilgelse til senabort. Friske barn kan aborteres på ”sosiale indikasjoner”, som for eksempel dårlig økonomi eller brudd med barnefaren.

- Loven tøyes mot yttergrensen og ingen går nemndene i sømmene. Noen av senabortene skjer så sent at de tangerer tidspunktet for når man redder barna. Dermed dreper vi barn i uke 22 og redder dem i uke 23. Flere og flere i helsevesenet ser absurditeten i dette. Men abort er et tabuemne, også på sykehusene dessverre. Jordmødre forteller meg at langt flere ønsker å reservere seg enn de som faktisk gjør det. Det er mange jordmødre som utfører senaborter i strid med sin samvittighet, og som lider under det, forteller generalsekretæren.

Tabutema og forføring

Liv Kjersti fremhever at det er viktig å snakke om abort med varsomhet. Kvinnene er ofre de også. Jordmoren går aldri ut mot kvinnene, bare mot myndighetene og det forføreriske systemet som lurer kvinnene til å gjøre noe de ikke vet konsekvensene av.

- De færreste kvinner tar abort med letthet. For de fleste er det et vanskelig valg. Dessverre vet vi at mange føler seg presset til å ta abort av barnefar og familie. Disse får ofte større problemer i etterkant. Når man blir uplanlagt gravid kan abort virke som den enkleste løsningen. Men i etterkant opplever mange en taus sorg som følger dem resten av livet. Forskningen viser at selv om barnet er lite når det aborteres, fortsetter det å vokse i kvinnens tanke: ”Nå ville hun ha vært seks år.”

- Snakk om tilgivelsen

Liv Kjersti har snakket med kvinner som 15-20 år senere fortsatt gjerne ville hatt aborten ugjort. Ikke alle av dem greier å tilgi seg selv.

- Som kristne har vi et stort ansvar for å få fram at du alltid får tilgivelse når du bekjenner syndene dine for Gud. Jesus fordømmer ikke. Han har et helt annet budskap: Du skal få reise hodet og gå videre i livet. Du er tilgitt.

TV 2-informant

For to år siden var Liv Kjersti informant i en sak på TV 2-nyhetene. Ved et norsk sykehus var ett av to tvillingfostre blitt abortert på grunn av Downs syndrom. Etter å ha fått sprøytet kalium inn i hjertet i uke 18, døde fosteret. Det friske fosteret fikk leve, men ble født allerede i uke 25 med store komplikasjoner på grunn av tvillingaborten.

Abortinngrepet var fullt lovlig, men skapte sterke psykiske reaksjoner blant flere av sykepleierne og jordmødrene. Liv Kjersti fikk vite om inngrepet av jordmødre som tok kontakt med Menneskeverd, og hun ble ansiktet som turte å formidle det hele på TV 2-nyhetene.

Bråkmaker

- Det er tøft å stå fram. Du får følelsen av å være bråkmaker. Det er tøft å i det tatt si at du vil reservere deg mot abort, fordi da vet du at kollegene dine må gjøre den jobben som ingen av dem liker. Alle ønsker å bli likt av kollegene sine, og du vil jo gjerne holde deg inne med ledelsen. Det er ikke alltid lett å gjøre det som er rett. Det koster.

- Likevel vil du anbefale kristne å bli jordmødre?

- Så absolutt. Det ville være en tragedie hvis Norge ikke hadde helsepersonell som er etisk bevisst på disse problemstillingene. Og Helse-Norge ville gått glipp av mange dyktige fagpersoner og gode omsorgspersoner.

- Hva er ditt råd til nyutdannede?

-  Behold nysgjerrigheten, ikke bare aksepter at ”slik gjøres det her”. Følg samvittigheten din selv om du er den eneste som står opp for det du føler er rett.

Brenner broer 

Liv Kjersti synes det er et privilegium å få være jordmor.

- Å være jordmor er det beste yrket man kan ha. Du kommer veldig nær mennesker og får et stort ansvar. Jeg er jordmor langt inn i ryggmargen. Men jeg vet ikke om jeg får komme tilbake og jobbe som jordmor når jeg en gang slutter i jobben som generalsekretær. Kanskje jeg brenner for mange broer. Norge er ikke så stort, mange vet hvem jeg er.

- Det må være et stort offer for deg, siden det å være jordmor er så viktig for deg?

- Det er viktig at noen våger å ta opp temaene og få dette opp i den offentlige debatten. Saken er viktigere enn meg, svarer Liv Kjersti Skjeggestad resolutt.

På Menneskeverd.no kan du lese mer om organisasjonen Menneskeverd.

Tusen takk for alt du gav, Liv Kjersti. Vi skal gi det videre.
Foto: Menneskeverd

Noen fakta om ukene i magen

· Hjertet begynner å slå allerede 21 dager etter befruktningen. Da er fosteret 3-4 mm langt.

· I uke 7 er alle organer er anlagt, og fosteret beveger armer og ben. Hvis du går til ultralyd nå kan du selv se det lille hjertet som slår.

· I uke 8 kan man se på ultralyd om det er en liten gutt eller en liten jente.

· 12 uker gammelt forsøker fosteret å suge på tommelen. 14 uker gammelt gjesper det.

· Fram til uke 12 er det fri abort i Norge. Grensen ble satt av operasjonstekniske hensyn: Etter uke 12 må kvinnen føde barnet, det kan ikke lenger vakuumsuges ut. 

 
· De fleste svangerskap varer i 37-42 uker. Legene redder nå barn som blir født allerede i uke 23-24. I Norge innvilger abortnemndene senabort fram til uke 22.

(Kilder: Menneskeverd, professor Stuart Campbell i The Times og www.barnimagen.com)

Fosteret i Bibelen

”Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg. Før du ble født, helliget jeg deg.” Jeremia 1,5

”Herren har kalt meg fra mors liv. Mens jeg var i min mors indre har han nevnt mitt navn.” (Jesaja 49,1)

”Så sier Herren, din forløser, Han som formet deg fra mors liv” (Jesaja 44,24)

”For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom. Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.” (Salme 139,13-16)

”Helt fra mors liv skal han være fylt av Den Hellige Ånd.” (Lukas 15,1 - om Johannes Døperen)

”Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den Hellige Ånd og sa med høy røst: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd.” (Lukas 1,41-44 - fosteret Johannes Døperen får besøk av fosteret Jesus)

Intervjuet med Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen ble første gang publisert her på bloggen 26. april 2013. Saken ble utvidet og oppdatert 1. august 2017.

Les også:

• Ettertanke | Det hellige fosteret
• Bli med i kampen for menneskeverdet

NRK-andakt om Hellig Olav som forbilde

 I middelalderkunsten avbildes Hellig Olav ofte med den fienden han beseiret: Dragen, som bærer Olavs eget ansikt. Dragen er et symbol for hedendommen i Norge. Helt fra dåpen kjempet Hellig Olav mot den gamle hedningen i seg selv. Til slutt vant han.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I dag, 1. august, holdt jeg denne andakten på NRK P1. Her på nrk.no kan du lytte til den. Og her på bloggen kan du lese den.

”Helliget vorde ditt navn, ikke mitt.
Komme ditt rike, ikke mitt.
Skje din vilje, ikke min.”

Slik ba FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld, og slik er jeg sikker på at Hellig Olav også ba – vikingen Olav, som 19 år gammel fikk en radikal kristen omvendelse under vekkelsen i Normandie i det Herrens år 1014.

Jeg var der, i Rouen i 2014, under tusenårsfeiringen for Olav sin dåp. Det var et sterkt møte med en ivrig ung mann som brukte resten av livet sitt på å bli en helstøpt kristen.

Det gikk ikke alltid så bra eller slik som det skulle for Olav, han som hadde vært viking og barnesoldat siden han var tolv år. Han brukte slik makt som det var vanlig at konger brukte på hans tid. Han fikk barn utenfor ekteskapet og rotet livet til. Men han gav ikke opp. Han visste at han hadde et kall, at den kristne troen var sann, og at han selv var troens redskap, og ikke omvendt.

Politisk vant ikke Olav noe å på å arbeide for at Guds rike skulle komme i Norge. Tvert imot. Hellig Olav gav oss en nemlig en ny lovgivning, kristenretten, som gjorde at de sterkeste i Norge ikke lenger fikk ture fram slik de selv ville. De måtte sette slaver fri, tvangsekteskap og flerkoneri ble forbudt, de måtte slutte med å sette uønskede barn ut i skogen for å dø og det ble forbudt å dra i viking. Og ikke minst: Olav innførte det rettsprinsippet som vi i dag tar for gitt: likhet for loven.

«Hellig Olavs lov» forsvarte de svake og gjorde slutt på den sterkestes rett i Norge. Dermed kom Olav i konflikt med de sterkeste, de som ellers ville ha vært hans naturlige allierte; de ville heller fortsette med å ture fram straffefritt slik de var vant med. Det førte til Olavs politiske undergang og til hans evige seier.

Under slaget på Stiklestad kastet Olav fra seg sverdet og alt sitt eget, og overga seg helt i Guds hånd. Slik ble han han en martyr for troen; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare et tynt ferniss over et brutalt ættesamfunn.

Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro gjorde at folket kjente igjen Jesus i ham. Det var det som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag.

Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er en helgen av kjøtt og blod, et årntli, levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det.

Når til og med Olav Haraldsson kunne bli hellig og helt Guds, kan vi det også. Det gjelder bare å aldri slutte med å be:

Helliget vorde ditt navn, ikke mitt.
Komme ditt rike, ikke mitt.
Skje din vilje, ikke min,
i mitt liv
og i dette landet. 

VI BER

Fader vår, du som er i himmelen!
Helliget vorde ditt navn;
komme ditt rike;
skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden;
gi oss i dag vårt daglige brød;
og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere;
og led oss ikke inn i fristelse;
men fri oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
Amen

Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.
Amen.

Musikken etter andakten

Etter andakten valgte jeg ut Ida Möllers utrolig fine versjon av Fader Vår. Hvis du har Spotify kan du høre sangen her. Du finner sikkert sangen gjennom andre musikkstrømmetjenester også ved å gå til albumet hennes Innerligt tacksam.