Den hellige Elisabeth av Ungarn - helgendronningen som lagde skandale i kirken

Den hellige dronning Elisabeth av Ungarn var viden kjent for sin omsorg for de fattige.

Kirkehistorien er full av sterke, inspirerende kvinner. En av dem har minnedag i dag: Den hellige Elisabeth av Ungarn (1207-1231). Få med deg Pave Benedikts fortelling om henne.

"Today I would like to speak to you about one of the women of the Middle Ages who inspired the greatest admiration; she is St Elizabeth of Hungary, also called St Elizabeth of Thuringia…Despite the fact that political reasons had determined [Ludwig and Elizabeth’s] betrothal, a sincere love developed between the two young people, enlivened by faith and by the desire to do God’s will. On his father’s death when Ludwig was 18 years old, he began to reign over Thuringia.

Elizabeth, however, became the object of critical whispers because her behaviour was incongruous with court life. Hence their marriage celebrations were far from sumptuous and a part of the funds destined for the banquet was donated to the poor.

With her profound sensitivity, Elizabeth saw the contradictions between the faith professed and Christian practice. She could not bear compromise. Once, on entering a church on the Feast of the Assumption, she took off her crown, laid it before the Crucifix and, covering her face, lay prostrate on the ground. When her mother-in-law reprimanded her for this gesture, Elizabeth answered: “How can I, a wretched creature, continue to wear a crown of earthly dignity, when I see my King Jesus Christ crowned with thorns?”.

She behaved to her subjects in the same way that she behaved to God. Among the Sayings of the four maids we find this testimony: “She did not eat any food before ascertaining that it came from her husband’s property or legitimate possessions. While she abstained from goods procured illegally, she also did her utmost to provide compensation to those who had suffered violence” (nn. 25 and 37).

She is a true example for all who have roles of leadership: the exercise of authority, at every level, must be lived as a service to justice and charity, in the constant search for the common good.”

Pope Benedict XVI, General Audience (October 20, 2010) 

Henne skulle jeg gjerne ha møtt! Rettelse: Henne gleder jeg meg til å møte!

LES MER:

Her på katolsk.no kan du lese St. Elisabeths biografi

Ettertanke | Og la ditt lys skinne for dem

Den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer, er requiemmessen. Du har kanskje hørt inngangsverset: "Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis."
"Evil hvile, gi dem, Herre, og la det evige lys skinne for dem."

Soloppgang over kirkegården i Drammen 4.4.2015.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg blir stadig vekk overrasket over hvor trosstyrkende begravelser er. Aldri oppleves troen som så bærende og så direkte livsviktig som da. Aldri er jeg så tett på det evige liv som når jeg er tett på døden.

Det slår meg gang på gang der i kirkebenken: «Den kristne troen er ikke bare vakker. Den er ikke bare god. Den er sann. Dette bærer. Dette er verdt å satse livet på. Jesus holder gjennom liv og død. Og hvis han ikke gjør det, og hvis dette ikke er sant, da skjønner jeg ikke hvorfor vi skal leve.» Døden har en tendens til å sette livet på spissen.

Den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer, er requiemmessen. Du har kanskje hørt inngangsverset: "Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis." "Evil hvile, gi dem, Herre, og la det evige lys skinne for dem." Bønnen springer ut av blant annet dagens bibeltekst: «Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem.» (Åp 22,5)

- Kanskje det viktigste vi kan lære, er å lære å dø, sa Børre Knudsen. Nå rett før allehelgensdag vet jeg ikke om noen bedre gave å gi deg enn "Bønn for den døende" fra den katolske bønneboken. Her er "Commendatio animæ":

«Gå ut, du kristensjel, fra denne verden
i Guds, den allmektige Faders navn som skapte deg,
og i Jesu Kristi, den levende Guds Sønns navn som led for deg,
og i Den Hellige Ånds navn som ble utgydt over deg. […]
Jeg anbefaler deg til den allmektige Gud, kjære bror/søster, jeg overgir deg til ham hvis skapning du er, så du kan vende tilbake til din Skaper, han som dannet deg av jordens muld.

Måtte den hellige Maria, englene og alle de hellige løpe deg i møte når du forlater dette liv.

Kristus befri deg, han som for deg ble korsfestet. Kristus befri deg, han som for deg gikk i døden. Kristus den levende Guds Sønn, ta deg inn i sitt Paradis, så du i hans hjord kan erkjenne ham som den sanne Hyrde. Han løse deg fra alle dine synder og gi deg rom blant sine utvalgte.
Da skal du se din gjenløser ansikt til ansikt, og evig slukke din tørst i beskuelsen av den levende Gud. Amen.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 30.10.2015, da Åp 22,1-7 var dagens bibeltekst

"Måtte den hellige Maria, englene og alle de hellige løpe deg i møte når du forlater dette liv."

Engel ved en familiegrav på kirkegården i Drammen, 18. mai 2015.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ettertanke | Halloween – en vei til Gud

Et realistisk forhold til døden gir deg et riktig forhold til livet. Det gir deg et liv hvor Gud får innta sin rette plass og blir bestemmende for prioriteringene i livet ditt. 
Foto: aSIMULAtor/Flickr Creative Commons

I dag er dagen da skjelettene, spøkelsene og døden når sitt klimaks i norske lekebutikker. Amerikansk djevelkommers er jeg ikke tilhenger av. Men selve døden er ikke unorsk, og det er ikke tilfeldig at døden dukker opp akkurat i dag, på Allehelgensaften, All Hallow’s Eve. Forkortet: Halloween.

 
Som dominikanersøster Anne Bente Hadland påpeker: «Døden er et uomgjengelig faktum, også for nordmenn, om noen skulle være i tvil.»

De døde har hatt en marginal plass i norsk kultur siden reformasjonen. På 1950-tallet stengte statskirken til og med kirkegårdsportene tidlig på dagen julaften og allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene. Den gang ble lystenningen på gravene oppfattet som noe unorsk og uprotestantisk. Slik er det heldigvis ikke lenger.

Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. Det har alltid vært en god vaksine mot hovmod. Allerede de gamle romerne visste det. Når seierherren ankom Roma i triumftog var det en bak ham som jevnlig hvisket ham i øret: «Memento mori». «Husk, du skal dø». Med andre ord: Ikke tro at du er Gud, selv om du føler deg sånn akkurat nå. Husk at du er et menneske. Husk at du er støv og skal vende tilbake til støv. Gravlysene i novembermørket er vårt memento mori. De minner oss om at noen er borte, men også om at heller ikke vi selv skal være her for alltid.

Allehelgensdag er dagen da vi minnes alle de hellige – alle de som har nådd frem og lever med Gud. Og alle helgener vitner om denne ene tingen: At alt er nåde. Helgenenes fortrinn består ikke i syndfrihet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt. «Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» (Joh 1,16-17)

Et realistisk forhold til døden gir deg et riktig forhold til livet. Det gir deg et liv hvor Gud får innta sin rette plass og blir bestemmende for prioriteringene i livet ditt. Ikke vær så redd for Halloween. Brukt på den rette måten kan denne dagen lede deg, sammen med alle Guds hellige, til ditt evige mål: Til Gud. Lovet være Jesus Kristus!

Første gang publisert i avisen Vårt Land allehelgensaften, 31.10.2015, da Joh 1,16-17 var dagens bibeltekst

Les også

Les også kronikken "En vaksine mot hovmod" av Eivor A. Oftestad og Kristin B. Aavitsland - en kronikk om halloween som denne andakten har hentet inspirasjon fra. Her er det siste avsnittet i deres kronikk: 

"Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. På den ene siden som et memento mori – å huske på døden. Dette har alltid vært brukt som en vaksine mot hovmod i den europeiske tradisjonen. Også vårt hyggeliv tar slutt en dag – og hva slags fordringer gir denne erkjennelsen oss? På den andre siden kanskje vi også trenger et sted å reflektere over hva døden og de døde er. Kanskje gjør vi både oss selv og våre avdøde en bjørnetjeneste ved å parkere dem som et fortidig minne."

Hva gjør hellige steder med oss?

SELJA: Høstsol over klosteret, 2. oktober 2015.
"Livet, legenda, lyset & landskapet" var navnet på den nasjonale pilegrimskonferansen der jeg holdt innlegget "Hva gjør hellige steder med oss?".

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"Hva gjør hellige steder med oss?" Det var oppdragsteksten jeg fikk da Den norske kirkes pilegrimskonferanse på Selja ba meg om å komme og holde innlegg der. Her er resultatet:

Finnes det hellige steder? Hvis du hadde spurt meg i forrige århundre hadde jeg nok sagt nei, som den helligstedsuerfarne protestant jeg var. Men i 2004 dro jeg til Selja, og der fant jeg ut at eh, jo, det gjør det så sannelig.

Når folk spør meg hva et hellig sted er, svarer jeg «Du må nesten dra til Selja og oppleve det selv». Du skjønner ikke hva et hellig sted er før du har opplevd det. På samme måte som det er umulig for meg å forklare hva hellig tid er hvis du aldri har erfart det. Det går ikke an å forklare et menneske dimensjoner det ikke har opplevd.

Selja. Øya der eventyr vokser opp av bakken.

Men la oss begynne med det helt elementære omkring hellighet. Det er bare én som er hel­lig, og det er Gud, han som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig. All annen hellighet er bare en delaktighet, en avglans av Guds hellighet.

Guds rike vokser her på jorden. Jor­den blir hel­li­get av in­kar­na­sjo­nen. Men som den katolske diakonen Henrik von Achen sier det: Denne helligheten er ikke spredt jevnt ut­over. Det er mer som et nett med knu­ter. Knu­te­ne er de ste­de­ne der hel­lig­he­ten er spe­si­elt tett. Hel­lig­he­ten kan være knyt­tet til per­soner, ste­der og tids­epo­ker. Du kjenner det igjen i hel­li­ge tider som påske, pinse og jul.

Kirke­året viser at noen tider er mer hel­lig enn andre. Slik er det også med ste­der. Ni­dar­os, Selja, Røldal, Golgata, Gen­ne­sa­ret­sjø­en er slike knute­punk­ter. De pre­ges av den hel­lig­heten som de har vært knyt­tet til, og som det ikke er gitt noe men­nes­ke å ta bort. Ta for ek­sem­pel ste­det der Jesus met­tet fem tusen. Et slikt sted er som en fjell­topp som strek­ker seg over sky­la­get. Så høyt at vi ser stjer­ne­ne. 

Pilegrimsstien. Et hellig sted er en Jakobsstige der himmel og jord møtes.

Alle som har vært her, på Selja – «den heilage øya» – vet at dette fortsatt er et helt spesielt, hellig sted, der det åndelige gravitasjonsfeltet formelig er til å ta og føle på. Til og med ikke-troende fornemmer dette stedets hellighet. Det ultimate beviset på at det faktisk finnes hellige steder, får vi hver gang folk kommer som turister og reiser som pilegrimer – altså hver dag. Da vet du at det ikke bare er Genius Loci, men Den Hellige Ånd som har vært i aksjon.

Et hellig sted er en Jakobsstige der himmel og jord møtes. Det er der du føler beven, kneler og i likhet med Jakob konkluderer: «Her er Guds hus, her er Himmelens port.» Det er det sted hvor Guds folk blir ett i himmel og på jord.

Gjennom over tusen år har Selja – den sæle øya – tiltrukket seg pilegrimer, og fortsatt står ruinene av kloster- og helgenanlegget her på Selja som sterke vitner om Norges første kristne tid. Som riksantikvar Jørn Holme sa det da han var på Selja: «Her finner vi de vakreste spor i det vakreste av landskap.» Eller som jeg sier det: Her har Gud satt spor etter seg.

Pilegrimsstien. Ingen reiser herfra uberørt av det hellige. Uberørt av Gud.

Torkjell Djupedal skriver at «Ingen kommer til Selja uten å undre seg. Og ingen reiser herfra uberørt.» Og jeg vil legge til: Ingen reiser herfra uberørt av det hellige. Uberørt av Gud. Det er dette et hellig sted gjør med oss. Pilegrimsvandring er en vandring gjennom tid og rom til det hellige stedet der tiden og rommet opphører – der vi kommer tett, tett på evigheten. På Gud.

Sankta Sunniva, seljumennene, benediktinerklosteret, dette ste­det leder oss inn i den store historien, Guds frel­ses­his­to­ri­e, en his­to­rie som strek­ker seg gjen­nom mange tusen år.

Øya Selja har en helt spesiell plass i Norges historie, og vil for alltid forbli et hellig sted: «Stedet der Kirken i Norge ble født» - ikke fordi Hellig Olav satte foten sin her (selv om det var en svært viktig historisk hendelse som utgjorde starten på slutten for hedendommen her i Norge) – ikke derfor, men fordi noen tiår før det fikk Norge sine første martyrer her, og Kirken ble født i Norge slik den alltid blir født i et nytt land: gjennom martyrenes blod.

Som kirkefaderen Tertullian sier det: «Martyrenes blod er kirkens frø/såkorn.» Ut fra frøene, det hellige såkornet her på Selja, det første hellige stedet i landet, skulle Kirken i Norge spire fram. Dette er hvetekornets lov, som Jesus lærte oss. Hulen her oppe er Norges eldste kirketak.

Sunnivahulen. Martyrstedet der Kirken i Norge ble født. Selv når det er vått og grått ute er det lunt og godt her inne.

Selja er ulø­se­lig knyt­tet til his­to­ri­en. Derfor har dette ste­det en ån­de­lig be­tyd­ning for oss i dag. Et­hvert sted som har hatt en slik sentral rolle i kirke­his­to­ri­en har en ån­de­lig be­tyd­ning. Det mis­ter aldri sin be­tyd­ning av den enkle grunn at man ikke kan endre på his­to­ri­en. På samme måte som det er med Gen­ne­sa­retsjøen og Gol­ga­ta. Disse ste­de­ne kan aldri miste sin be­tyd­ning uan­sett hva som skjer.

Nye hel­li­ge ste­der vil med sikkerhet dukke opp også i fremtiden. Det er jo ikke slik at Jesus har av­slut­tet sin gjer­ning på jor­den. Men Selja vil ha sin åndelige be­tyd­ning for Kirken i Norge for all fremtid. Og dette er viktig: Derfor har dette stedet fortsatt kraft og posisjon til å forandre Norge.

En slik sterk og urokkelig tro som Sankta Sunniva og Seljumennene hadde, kan alle vi som er her i dag også få i gave av Gud. Og det er det største underet som kan skje. Må alle som kommer hit til Selja få den nåde å undre seg, og å søke Gud på dette hellige sted, og må han gi oss alle den nåden å få tro på ham og elske ham av hele vårt hjerte og hele vår sjel og av all vår forstand.

Må mange som har mistet veien finne veien hit. Hit, til dette hellige sted, der undere fortsatt skjer. 

Følg de gamle stiene. De vil lede deg hit.

Min bønn for pilegrimene er Thomas Aquinas’ bønn i Ragnhild Foss’ kraftfulle gjendiktning:

Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt

finna dei gamle stigar att!

Så: «Legg ut, legg ut, du svoltne sjel». Søk Kristus. Over alt. Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft – og som pilegrim, med hele din kropp.

Sancta Sunniva, ora pro nobis. Be for oss.

 

«Legg ut, legg ut, du svoltne sjel». Søk Kristus. Over alt. Og i alt.

Etter innlegget

Etter fem innlegg var det ti minutter igjen til panelsamtale. I den panelsamtalen sa jeg dette: 

Moderne pilegrimsvandrere ligner på Emmaus-vandrerne. De møter Jesus på veien, selv om de ikke skjønner hvem det er de møter. Når var det Emmaus-vandrerne kjente igjen Jesus? Da han brøt brødet. Under nattverden/eukaristien/kommunionen. En pilegrimsvandring er ikke komplett før du er blitt forenet med Kristus i nattverden. Det er høydepunktet for pilegrimsferden. Det pilegrimer søker, er å blitt ett med Jesus, enten de vet det eller ikke. Derfor er det helt utenkelig med en pilegrimsferd som ikke ender med nattverd. Uten nattverd vil du alltid forlate pilegrimsstedet og føle at noe er uforløst. Du var liksom nesten der, du grep det nesten, du var så nær, men likevel er det noe som mangler. Omtrent som et bryllup uten bryllupsnatt.

Thomas Aquinas' bønn knytter dette med nattverden og pilegrimsveien sammen så bra:

Store Trieinings Gud, takk at du er så god,
takk for ditt kjærleiksbrød, takk for ditt frelsingsblod!
Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!

 

Og i tillegg

Her er to avsnitt jeg hadde tenkt å si under panelsamtalen, men som det ikke ble plass til:                       

Gjennom over fire århundrer forsterket Benediktinerklos­te­ret her dette stedets hellighet, ved sine bønner, sin hellige liturgi, sin forkynnelse, sine messer, ved at de hjalp pilegrimene å ta imot vår Herre Jesus Kristus slik at han kunne vinne skikkelse i dem. Det vil si: Slik at de ble helliggjort.

Å vandre til de hellige stedene handler også om å gå seg inn i den store historien. En pilgrimsvandring til de hellige stedene er en vandring gjennom tid og rom. Helge Magnus Iversen skriver fra pilegrimsmålet Røldal: «Når pilegrimshymnen stiger langs tjærebrune vegger og løfter seg mot fjellene, fornemmer vi Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene.» Alle som har vært der skjønner hva han snakker om.

Sommer. Gjennom over tusen år har Selja – den sæle øya – tiltrukket seg pilegrimer, og fortsatt står ruinene av kloster- og helgenanlegget her på Selja som sterke vitner om Norges første kristne tid.

Seljumannamesse 2015. Så full av fryd og fred blir du på Selja.

Selja er et sted der Salme 23 i Bibelen gir mening:
"Herren er min hyrde,
jeg mangler ikke noe.
Han lar meg ligge i grønne enger,
han leder meg til vann der jeg finner hvile.
Han gir meg nytt liv."

500 år senere: I klosterhagen på sørsiden av Selja ‪blomstrer fortsatt munkenes skjønne roser.

Klostervindu mot havet. "Livet, legenda, lyset & landskapet" var navnet på pilegrimskonferansen der jeg ble invitert til å holde innlegget "Hva gjør hellige steder med oss?".

LES MER HER PÅ BLOGGEN:

• Sunnivalegenden - slik jeg fortalte den ved åpningen av kystpilegrimsleden på Selja
  

• "- Det regner velsignelse her på Selja" - reportasje fra den katolske feiringen av Seljumannamesse på Selja i 2012
• "Fin NRK-reportasje fra Selja" - se den her
• "Dramatiske, uimotståelige Selja" - med bilder fra Selja og Ervik
• "Poetica: Selja" - nydelig dikt om Selja av Frode Thorup
•  "Vinterbilder fra klosterøya Selja" - om vinteren hviler Selja stille i hellig fred
• "Katolsk hilsen ved avdukingen av Sta. Sunniva i Selje" - tale holdt ved avdukingen av statuen i Selje

Hvor skal du gå når du ikke vet hvor du skal gå?

Har du to minutter? Dette er min yndlingsfilm om Den katolske kirke.

I disse dager med kirkevalget i Den norske kirke har jeg blitt minnet på prosessen jeg gikk gjennom for åtte år siden  - den gang jeg skjønte at vi ikke kunne være i Den norske kirke lenger, men var usikker på hvor vi skulle gå.

Vi visste at vi ikke kunne overlate barna våre til den teologiske oppløsningen i Den norske kirke, men hvor skulle vi gå?

Den kristne troen hevder å være Guds åpenbarte, objektive, universelle sannhet. Derfor stod det klart for meg at andelen kristne som virkelig har forstått denne troen riktig ikke kan begrense seg til noen få tusen mennesker i Norge.

Ikke noe enda mindre

Dessuten så jeg (og ser jeg) at det mest aktuelle alternativet, Frikirken (Norges nest største lutherske trossamfunn), bare ligger noen tiår/år bak den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

Å gå til et enda mindre trossamfunn eller løsrevne menigheter var rett og slett ikke noe alternativ for meg. Så få kan det bare ikke være som forvalter den sanne, universelle kristne troen. Jesus er dessuten veldig klar på at han vil vi skal være ett. Han vil ikke at vi skal være splittet opp i 13 kirkesamfunn i én by. Han ba om at vi skal være ett "for at verden skal tro" (Joh 17,21).

En helt vanlig kirke

Altså måtte jeg finne en større, helt alminnelig kirke, der de tror på den tradisjonelle, helt vanlige kristne måten. Men hvor i alle dager var den? Hvordan kunne jeg finne den?

Jeg hadde vokst opp i en aktiv statskirkefamilie som var (og er) meget bevisst luthersk. Dessuten hadde jeg fått all min kristne formasjon gjennom klassisk lutherske organisasjoner og institusjoner. Det manglet med andre ord ikke på anti-katolsk propaganda i min bagasje.

Så hvordan kunne da jeg, den helt vanlige, streite, klassiske lutheraneren ende opp i Den katolske kirke?

Det kan du lese om her, i blogginnlegget mitt fra juni 2013: Derfor ble jeg katolikk. 

Reformasjonens langsiktige virkning

I avslutningen av leserinnlegget mitt i Vårt Land den dagen jeg konverterte, 25. januar 2008, skrev jeg:

Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søker jeg i dag fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”. 

Sju år og åtte måneder senere er jeg like lykkelig over valget jeg gjorde om å gå inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. I dag er det nøyaktig 2800 dager siden jeg konverterte. Hver eneste dag i 2800 dager har jeg kunnet oppsummere det valget jeg tok i to ord: Dyp takknemlighet. Hver eneste dag.

LES MER:

• Derfor ble jeg katolikk. Hvorfor jeg gikk ut av Den norske kirke, og hvorfor jeg gikk inn i Den katolske kirke.
• Lære mer om den katolske tro? Tenker du på å konvertere? Eller vil du kanskje bare lære mer om den katolske tro?

Franz Biebls vakre Ave Maria

MARIA: Utsikten fra et av de nye stuevinduene i Drammen. Det vil si, nytt og nytt. Huset er over 200 år gammelt, og har tilsvarende dype vinduskarmer.
Veldig glad i denne vakre statuen av Jesus og Maria, laget i Lucca i Italia.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"Fra nå av skal alle slekter prise meg salig," sang Jomfru Maria. Det er få ting som rører meg så dypt som når menn gjør nettopp det - priser Maria salig med styrke og øm kjærlighet.

På onsdag, 25. mars, er det festen for Herrens bebudelse (eller Maria Budskapsdag om du vil).

Jeg har skrevet om denne spesielle festdagen i kirkeåret her på bloggen før: Ettertanke og primstaven: Marimesse om våren. For ikke å glemme fjorårets bidrag: Marias budskapsdag i Marias hage.

Mandig Maria-kjærlighet

Ni måneder før juledag feirer Kirken den store dagen da Maria sa ja til å bli Porta Caeli - himmelporten - hvorigjennom Gud kom til jorden. (Ah, "hvorigjennom" er en alt for lite brukt preposisjon. Den er jo nesten en sang i seg selv.)

De kristne har alltid visst at Gud ble kjød i det øyeblikket Jomfru Maria sa sitt fiat, sitt "La det skje”. ”La det skje med meg som du har sagt”. Derfor er Herrens Bebudelse en av kirkeårets største dager. 

Vær så god, her er Franz Biebls Ave Maria, en dose sterk Maria-kjærlighet fra et av de ypperste mannskorene mens du venter på den store, fine Maria-dagen:

https://www.youtube.com/watch?v=XVyCJlPiHFg

Franz Biebl (1906-2001) sin Ave Maria er uvanlig fordi den er sammensatt av både Ave Maria (Hill deg, Maria) og den kjente Angelus-bønnen. Under finner du Biebls originaltekst på latin, deretter følger norsk oversettelse. Hvis du er kjent i Bibelen gjenkjenner du både engelens og Elisabeths hilsen til Maria + alle de andre bibelversene.

Utsnitt av ømhet og kjærlighet.

Ave Maria

Angelus Domini nuntiavit Mariae
et concepit de Spiritu sancto.

Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.

Maria dixit: Ecce ancilla Domini.
Fiat mihi secundum verbum tuum.

Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.

Et Verbum caro factum est
et habitavit in nobis.

Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.

Sancta Maria, Mater Dei, ora pro nobis peccatoribus,
Sancta Maria, ora pro nobis, nunc et in hora mortis nostrae.
Amen. Amen. Amen.

Norsk oversettelse av Franz Biebls Ave Maria

Herrens engel bragte Maria det glade budskap. Og hun unnfanget ved Den hellige Ånd.

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du iblant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus, Jesus.

Maria sa: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord.

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du iblant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus, Jesus.

Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du iblant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus, Jesus.

Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere. Hellige Maria, be for oss, nå og i vår dødstime. Amen. Amen. Amen. 

LatinEnglish translation:Angelus Domini nuntiavit Mariae
et concepit de Spiritu sancto.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Maria dixit: Ecce ancilla Domini.
Fiat mihi secundum verbum tuum.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Et Verbum caro factum est
et habitavit in nobis.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Sancta Maria, Mater Dei, ora pro nobis peccatoribus,
Sancta Maria, ora pro nobis, nunc et in hora mortis nostrae.
Amen. Amen. Amen.
The angel of The Lord visited Maria
and she conceived of the Holy Spirit.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
Maria said: See the servant of the Lord.
May it happen to me according to your word.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
And the Word became flesh
and lived among us.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
Holy Mary, Mother of God, pray for us sinners,
Holy Mary, pray for us now and in the hour of our death.
Amen. Amen. Amen.

LatinEnglish translation:Angelus Domini nuntiavit Mariae
et concepit de Spiritu sancto.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Maria dixit: Ecce ancilla Domini.
Fiat mihi secundum verbum tuum.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Et Verbum caro factum est
et habitavit in nobis.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Sancta Maria, Mater Dei, ora pro nobis peccatoribus,
Sancta Maria, ora pro nobis, nunc et in hora mortis nostrae.
Amen. Amen. Amen.
The angel of The Lord visited Maria
and she conceived of the Holy Spirit.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
Maria said: See the servant of the Lord.
May it happen to me according to your word.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
And the Word became flesh
and lived among us.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
Holy Mary, Mother of God, pray for us sinners,
Holy Mary, pray for us now and in the hour of our death.
Amen. Amen. Amen.

Les også:

• Maria-ærbødighet er ikke avgudsdyrkelse
• Marias budskapsdag i Marias hage
• Ettertanke og primstaven: Marimesse om våren

Ettertanke: Å drikke Jesus

DRIKK HAM: Jesus ber oss aldri om å gjøre det umenneskelige, bare det ytterst menneskelige: Som å drikke og spise. Som å være. Å forbli. «Bli i meg». Så bli!
Foto: Jeremy Wilburn/Flickr Creative Commons

Jeg pleide å bli ganske stresset av dagens bibeltekst. 

Neida, jeg hadde ikke noe problem med at Jesus er et vintre og at vi er greinene, men jeg ble lettere urolig av at hans Far vinbonden tar bort «hver grein som ikke bærer frukt».

Akkurat det der verset kjente jeg at skapte mer frykt enn frukt.

Men så tenkte jeg etter: Hvordan er det en grein bærer frukt? Er det ved å stresse og arbeide veldig hardt? Nei. Er det ved å fokusere intenst på frukten og virkelig forstå at en fruktgrein burde bære frukt? Nei.

En grein bærer frukt ved å bli i treet. «Bli i meg,» sier Jesus. En uhyre enkel oppgave. En oppgave som er så enkel at til og med en grein kan få den til. «Bli i meg, så blir jeg i dere.» (Joh 15,4). Så fysisk henger det simpelthen sammen for en grein og et tre.

Derfor, når jeg nå hører dagens bibeltekst, hører jeg Jesus si dette: «Ja, du skal bære frukt. Åndens frukt: Kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet. Men du får alt du trenger fra meg. Bare drikk sevjen som kommer fra meg. Bare bli i meg. Jeg er der. I deg. Og du er i meg. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Vintreet henger uløselig sammen med vinen. Jesus selv sier at «Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham» (Joh 6,56).

Eukaristien – nattverdens sakrament – er selve pulsslaget i kristenlivet. Når vi spiser Jesu kropp og drikker hans blod, tar vi imot Jesus selv, han som er fullt og helt til stede i brødet og vinen. 

«Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.» (Joh 15,5)

Uten Gud er det umulig. Med Gud er alt mulig. Og alt det Gud befaler, gjør Han mulig ved nåden. Han ber oss aldri om å gjøre det umenneskelige, bare det ytterst menneskelige: Som å drikke og spise. Som å være. Å forbli. «Bli i meg». Så bli!

Første gang publisert i avisen Vårt Land, 15. desember 2014, da Joh 15,1-5 var dagens bibeltekst 

Katolikk i erkeluthersk høyborg

Faksimile: Dagen 9. feb. 2015

Denne måneden holdt jeg foredrag om "Kirken og kirkene - enhet og mangfold i Kristus" på et seminar på Fjellhaug.

Det var inspirerende å delta på det årlige "Forum for tro og samfunn" på Fjellhaug. Før meg talte de lutherske teologene Tove Rustan Skaar (NLA Staffeldtsgate) og Tor Erling Fagermoen (NKSS). Etter foredraget mitt ble den tverrkirkelige orienterte frikirkepastoren Elin Linde Fagerbakke intervjuet. Du kan lese et grundig referat fra seminaret i avisen Dagen 9. februar 2015, her på Buy and Read.

Heldige meg

Jeg hadde ikke et ord-for-ord-manus med på talerstolen, men heldigvis har redaktør Tarjei Gilje i Dagen latt meg få publisere de avsnittene der han refererer foredraget mitt.

Here we go:

 

 - Kristen synlig enhet er en guddommelig befaling

Av Tarjei Gilje, Dagen
Publisert med tillatelse

[Etter først et referat av Tove Rustan Skaars innlegg, kommer disse linjene.]

Ragnhild Aadland Høen har de siste årene vært kateket i katolske St Paul kirke i Bergen. I dag begynner hun som rådgiver for KrFs stortingsgruppe. Hun begynte innlegget sitt med å vise til sin egen konversjon for syv år siden, og takket alle i forsamlingen for den kristne troen som hun hadde fått gjennom deres organisasjoner.

– Jeg er oppvokst i Den norske kirke, har deltatt på barne- og leirabeid i NLM, kor og leir i ImF, har sittet i mange styrer i Laget, vært med i Krik, i Navigatørene, i Storsalen, har gått på bibelskolen i Staffeldtsgate, jeg har studert kristendom på NLA og MF og i Staffeldtsgate, og tatt journalistutdanning på Gimlekollen, påpekte hun – med en takk til hver av de nevnte organisasjonene.

Usynlig og synlig

Aadland Høen la ikke skjul på at hun i dag snakker om kristen enhet ut fra et katolsk perspektiv. Hun sa at læren om kirken i dag trolig er det som tydeligst skiller protestanter og katolikker.

– Den største forskjellen er at den katolske kirke sier at kirken er ikke bare noe usynlig. Vi er enige om at kirken er usynlig. Det finnes en kristen enhet på tvers av alt, som er usynlig. Men Jesus kaller oss til noe mer enn det. Når han gjentatte ganger i den yppersteprestlige bønn ber om at de må være ett likesom du og jeg er ett for at verden skal tro, er kristen enhet ikke bare noe vi gjør fordi det føles bedre eller fordi vi har det bedre, det er en guddommelig befaling. Kristen synlig enhet er en guddommelig befaling for at verden skal tro. Derfor er jeg så glad for slike initiativer, som samler. Som samler til synlig enhet, sa hun.

Til noe mindre?

– Bare i lille Lyngdal er det syv menigheter. Hva ser folk? De ser splittelse. De ser ikke den usynlige kristne enheten. Du må være troende for å se den. Det er den synlige enheten som er synlig. Det er den de kan se, det er den de kan trekkes inn mot.

Om bakgrunnen for sin egen overgang til Den katolske kirke sa hun:
– Jeg klarer ikke å gå til noe enda mindre. Når den teologiske oppløsningen i Den norske kirke er så sterk, tør jeg ikke overlate mine barn til Den norske kirke. Hvor skal jeg da gå? Til noe enda mindre? Tror jeg det er så få som besitter den universelle kristne tro, sannheten, er det så få som har skjønt det? Det gav ikke mening, forklarte hun.

Katolsk kirke

Med henvisning til de opprinnelige formuleringene i kirkens trosbekjennelser, viste hun til at ordet «allmenn», som i «en hellig, allmenn kirke», egentlig er ordet «katolsk». «Allmenn» er ikke misvisende, mente hun, men det tar ikke det opprinnelige ordets fulle mening opp i seg.

– Det er den katolske kirken jeg bekjenner troen på, påpekte hun.

Aadland Høen viste til det store mangfoldet blant verdens 1,2 milliarder katolikker, og avviste at dette er en kirke bare for de høykirkelige. Det mente hun tidligere Livets Ord-pastor Ulf Ekmans konversjon er et tydelig tegn på. Samtidig gledet hun seg over utviklingstrekk, også i Den norske kirke, som trekker linjene tilbake til kirkens katolske røtter.

– Og dette er ferskvann, ikke saltvann, jeg blir ikke mer tørst etterpå, konstaterte hun.

Av Tarjei Gilje, Dagen
Publisert med tillatelse

Hele saken kan du lese i avisen Dagen 9. februar 2015 som du finner her på Buy and Read.