Besøk Roma, Konstantinopel og Moskva i Oslo

ST. OLAV DOMKIRKE: Alteret i St. Olav domkirke i Oslo, med vakre glassmalerier og statuer. I midten: Kirkens hjerte, tabernakelet, der hostiene (= de innviede nattverdsbrødene = Kristi legeme) oppbevares.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Bor du i Oslo eller i nærheten? Heldige du! Da kan du bli med på en helt spesiell tur tirsdag 30. september.

Oslo Museum innbyr nemlig til Kjenn din by: Roma, Konstantinopel, Moskva.
Slik presenterer de vandringen:

Oslo er en flerkulturell by der også mange ulike trossamfunn er representert. Visste du at vi har et «Lille Vatikanet» her i byen? Du ser ikke fjerten av en pave der, men du finner opptil flere katolske kirkerom, et hospital, en katolsk bokhandel, og St. Sunniva skole der nonnene fortsatt underviser; alt sammen konsentrert nederst i Akersveien.

Dessuten har vi både en gresk-ortodoks og en russisk-ortodoks menighet like i nærheten. Kunsthistoriker Caroline Serck-Hansen har studert og undersøkt betydningen av ikoner og symbolikk i flere kirkerom. Hun vet ting vi andre ikke vet, og hun har bokstavelig talt nøkkelen til Vår Frelsers russisk-ortodokse kirke, der hun blant annet vil ta oss på en halvtimes omvisning.

Dette er estetiske opplevelser, og spennende og annerledes kunnskap - en sjanse man ikke bør la gå fra seg. Bli med på en vandring kirke-imellom!

Hva: Kjenn din by
Når: Tirsdag 30. september kl. 18
Møtested: Utenfor Trefoldighetskirken, Akersgata 60

ST. OLAV: I glasskapet i St. Olav katolske domkirke i Oslo oppbevares et relikvie etter Hellig Olav (leggbeinet). Glassmaleriet er også av Hellig Olav. Alle de norske helgenene er avbildet i hvert sitt vindu i kirken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Prinsesse Märtha Louise og de døde

Foto: Frankie Fouganthin/Wikimedia Commons

Endelig kom den; den offensive, kristne artikkelen som jeg har savnet om prinsesse Märtha Louise og de døde.

I likhet med dominikanerpateren Haavar Simon Nilsen (som har skrevet artikkelen "De levende døde") synes jeg den kristne responsen på prinsesse Märtha Louises "snakk med døde"-eksperiment var mangelfull. Alt for mange falt inn i "tante Sofie-koret":

"tante Sofie-koret som i sum einsidig jamrar seg og seier: å huffameg, å huffameg! Men kvar finn me den kristne røysta som positivt uttalar seg om forholdet til dei døde? Frå kristent hald vert heile prinsesse-saka for det aller meste omtalt i negasjonar, tidvis pakka inn i småborgarleg kongehus-forsvar. Har ikkje kristentrua meir å by på?" (sitat bror Haavar Simon Nilsen)

Tante Sofie-koret

Ja, hvor finner man den kristne stemmen som positivt uttaler seg om forholdet til de døde? Vel, avisen Dagen kan fortelle at prestene i Den norske kirke er usikre på hva de skal si, eller i det hele tatt mene og tro om noe så sentralt som forholdet vårt til de døde. Her er førstesidesaken fra Dagen nylig: "Prester etterlyser teologi om de døde".

Mer å by på

Spiritisme er både farlig og galt. Det er alle kristne enige om. Katolske teologer advarer mot at man risikerer å utsette seg for demonisk påvirkning, ja at man faktisk kan bli besatt av onde ånder ved å drive med spiritisme og andre former for okkult virksomhet. Spiritisme kan også utvikle seg til satanisme.

Men har ikke kristentroen mer å si om temaet "de døde" enn det? Jo, selvsagt. Derfor, for deg som er sulteforet: Innta litt katolsk kraftfor. Les for eksempel hele artikkelen "Dei levande døde" på bloggen til bror Haavar Simon.

Her er en smakebit fra artikkelen hans:

"Når Jesus vert lyft ut av dødens grep og lyft til fullt fellesskap med Faderen lærer kyrkja at han ikkje lét menneska bak seg. Å tru på Kristus er å tru på livet med stor L. Dette inneber eit perspektivskifte på heile historia, der skilje mellom levande og døde vert minimalisert. Samfunnet av dei truande er ein einskap i dette livet som samstundes kryssar dødens grense. Det er også difor kyrkja ærar dei heilage og ber om deira forbøn, forvissa om at Gud høyrer stemmene til dei kristne, på båe sider av vår jordiske eksistens. 

I den kristne tradisjonen finn kommunikasjonen mellom levande og døde stad gjennom trua på Kristus, han som opnar for den evige venskapen med Gud og med kvarandre."

Les hele artikkelen "Dei levande døde" av bror Haavar Simon Nilsen

LES MER:

• Pater Olav Müller har skrevet mange interessante artikler om new age, nyreligiøsitet, spiritisme, de siste ting (det som følger etter døden), englekontakt, reinkarnasjon etc. Du finner flere av dem her på katolsk.no. 
• Kanskje synes du også det er nyttig å lese denne ettertanken min: "De døde er ikke døde". Et sitat derfra: "De kristne som har gått foran oss har allerede gått over fra døden til livet. Døden er bare en overgang for den troende, fordi ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1 Kor 15,54-55). Det finnes ikke bibelsk belegg for å lage et radikalt skille mellom kristne som lever her på jorden og kristne som er sovnet inn i Kristus. Vi er alle én kirke, én kropp, og ikke en gang døden kan skille oss."

Geelmuyden ble svartelistet etter boken om Børre Knudsen

VIKTIG NYUTGIVELSE: "Ved å skrive en sympatisk bok om en av Norges mest forhatte personer, skulle jeg i praksis melde meg ut av alle gode selskap. [...] Mine arbeidsforhold har iblant kunnet minne om livsrammene til dissidenter i totalitære stater," skriver Niels Chr. Geelmuyden i det nye forordet til Børre Knudsen-biografien.
Foto: Luther forlag

I dag gir Luther forlag ut boken En prest og en plage på nytt. Og hipp hurra, jeg har fått tillatelse fra forlaget til å publisere et redigert utdrag av forfatterens nyskrevne forord.

Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om og anbefalt Niels Chr. Geelmuydens bok En prest og en plage om opprørspresten, kulturpersonligheten og abortmotstanderen Børre Knudsen. Frem til i dag var det bare mulig å få tak i boken hos antikvariater, men fra og med i dag kan du få tak i den i en hvilken som helst bokhandel over hele landet (de bestiller inn til deg hvis de ikke har den).

Ble svartelistet

Forfatter Niels Chr. Geelmuyden skriver i det nyskrevne forordet til boken at han har fått vite at aviser ikke ville gi ham journalistjobb fordi han hadde skrevet sympatisk om Børre Knudsen.

Boken kom opprinnelig ut på Metope forlag som gikk konkurs like etterpå. Vårt Land publiserte i dag, med tillatelse fra forlaget, et redigert utdrag av forfatterens nyskrevne forord - og forlaget har gitt meg tillatelse til å gjøre det samme.

Fra Niels Chr. Geelmuydens nye forord

(Uthevinger er mine egne.)

«Prosjektet begynte med at Morgenbladet ville ha et blasfemisk innslag i magasinutgaven søndag 31. januar 1988. Som erklært ateist og prestehater var det naturlig å spørre om jeg kunne ha lyst til å skrive et portrettintervju med den verste presten av dem alle. Kunne jeg føle trang til å gjøre et hjemme-hos intervju med Børre Knudsen i Balsfjord?

Jeg hadde forberedt intervjuet grundig ved å lese det meste som hadde stått om Børre Knudsen i riksdekkende norske medier. Det var mye og nesten entydig negativt stoff. Jeg skulle åpenbart møte en humørløs fanatiker av den gammeltestamentlige sorten. Desto mer overrasket skulle jeg bli over mitt møte med Knudsen.

Medieskapt. Mitt forarbeid hadde ganske enkelt lært meg vesentlig mer om norsk presse enn om Børre Knudsen. Avisene publiserte i hovedsak bare opplysninger om Knudsen som kunne imøtekomme de medieskapte forventninger om hans forferdelighet. Av den grunn opplevde jeg det som meningsfullt å tegne et annet og noe mer sammensatt bilde av Børre Knudsen.

Noen uker etter at intervjuet var publisert, ble jeg oppringt av forlagssjef Kåre Verpe i det lille forlaget Metope. Jeg visste umiddelbart, etter mitt møte med opprørspresten, at det ville bli en god bok.

Problemet var å overtale Knudsen. Han kunne vanskelig forstå at det ville gi mening å utgi bok om et enfoldig fehode som ham. Til slutt gav han etter, på den betingelse at han slapp å lese et eneste ord fra boken før den forelå.

Modig. Sett i lys av det og at han ikke ville ha en krones vinning av boksalget, var det både overraskende og modig at han stilte opp under pressekonferansen da boken ble lansert.

Som følge av Knudsens varslede nærvær, møtte også store deler av norsk presse opp ved lanseringen. Ikke minst var oppbudet av fotografer overveldende. De hadde alle sammen et dårlig kamuflert håp om at fantasten ville foreta seg noe spektakulært og vanvittig. De håpet på ketchupdukker, barnekister eller at han på ny ville helle fem liter bukkeblod over seg.

Journalistene ble i så måte skuffet. Knudsen holdt en behersket og svært god tale, med hovedvekt på at man vanskelig kan begynne å gradere menneskeverd uten å nedgradere alt menneskeverd. Han fremstilte abortloven som navet i en dehumaniserende samfunnsutvikling, hvor menneskene gradvis gjør seg selv til guder og man mer enn aner konturene av Nietzsches overmenneske. Som følge av at Knudsen på denne måten ikke innfridde noen av pressens fordommer, var det få av de femtitalls journalistene som rapporterte noe som helst fra pressekonferansen.

Maktkretser. Dessverre gikk Metope konkurs 20. januar 1989. Jeg skulle på den måten aldri få noe økonomisk utbytte av betydning for min debutbok. Tvert i mot skulle utgivelsen svarteliste meg for alltid i mange toneangivende og politisk korrekte maktkretser. Ved å skrive en sympatisk bok om en av Norges mest forhatte personer, skulle jeg i praksis melde meg ut av alle gode selskap. Min forfatterkarriere kom virkelig skjevt ut fra hoppkanten. I årene som fulgte, skulle jeg oppleve å møte stadig flere stengte dører.

Restopplaget av boken ble i flere år liggende på et konkursland i Grensen. Jeg utga den ene boken etter den andre med en formidabel mangel på suksess. Min livsdrøm om å kunne leve av å skrive bøker, var torpedert en gang for alle. Mine arbeidsforhold har iblant kunnet minne om livsrammene til dissidenter i totalitære stater. Vitner har i ettertid fortalt at jeg ble utelukket fra journaliststillinger jeg søkte med den begrunnelse at jeg hadde skrevet en begeistret bok om Børre Knudsen.

Ubehag. I samme år og måned som man feirer 200-årsjubileum for Grunnloven, er det en kilde til ubehag å vite at norske medier praktiserer yrkesforbud overfor mennesker som har formidlet verdistandpunkter i strid med folkeflertallet og det politisk korrekte. Sett med mine øyne burde man som del av jubileet i langt større grad tematisert faren for at vårt demokrati arter seg til å bli et demokratur. Vi har i vår tid en lei tendens til å glemme det Sokrates påminnet sine samtidige om, at opposisjon er ekte vennskap.

I en tilstand av tungsinn og fremskreden nyresykdom kom jeg våren 2006 i skade for å skrive en kronikk i Aftenposten om forskjellsbehandlingen i norsk kulturliv. Det var en klagesang på egne vegne som innskrev meg varig i godtfolks minne som en stor sutrepave.

Responsen var overveldende. Naturligvis ble ingenting gjort for å rette på urettferdighetene jeg påpekte. Men mange ringte for å uttrykke medfølelse og sympati. Med ti minutters mellomrom ringte advokat Cato Schiøtz og hele Norges Blomster-Finn. Og midt mellom disse to ringte Børre Knudsen. Jeg hadde ikke hørt hans stemme på 16 år.

«Dette har jeg ventet på», sa han.

Satte tonen. Under alle omstendigheter har jeg bestandig vært stolt av min debutbok. Den satte på mange måter tonen – det skulle komme til å bli et livslangt mål for meg å presentere den andre versjonen av mennesker, saker og fenomener. Den versjonen som alle de andre av uvisse årsaker avstår fra å fortelle.»

Du får tak i den nå

Boken kan kjøpes og bestilles hos alle bokhandler over hele landet. Det er også mulig å kjøpe den direkte fra forlaget her.

Min tro i ny bok

INTET MINDRE: "Hun solgte boligen for å kjøpe klostertomt på Selja. Det er Ragnhild Aadland Høens brikke i den store historien."
Foto av boken: Vårt Land Forlag

Etter over 1000 "Min tro"-intervjuer i Vårt Land har redaksjonen valgt ut 30 intervjuer til å være med i "Min Tro"-boken som ble lansert i går. Intervjuet med meg er ett av dem.

 

"Min tro" er en fast spalte i Vårt Land der mange kjente personer gjennom 22 år har snakket offentlig om sin tro, flere av dem for første gang i sitt liv. Nå utgis en "the best of"-samling på Vårt Lands eget forlag. Boken kan bestilles her.

Forsiden med 20 av de 30 intervjuede.

Gjennom nåløyet

Før sommeren fikk jeg en hyggelig forespørsel på e-post fra redaktøren i Vårt Land Forlag:

"Spalten har gått fast i 22 år og det er gjort over 1000 intervjuer, blant disse har vi valgt ut 30. Det har vært en stor jobb med mange diskusjoner i redaksjonen. [...] Da vi kom til ditt intervju oppdaget vi at det manglet en stemme som din i samlingen, og det var et enstemmig ønske i redaksjonen om å ha det med i boken."

Intervjuet med meg

Du kan lese hele intervjuet med meg (gratis) her på vl.no. Jeg tror imidlertid ikke du kan lese de andre intervjuene på nettet, for "Min tro"-intervjuene publiseres vanligvis bare i papiravisen. Dermed blir du nok nødt til å lese boken for å få med deg de 29 andre ;)

Her er to sitater fra de andre intervjuene i boken:

«Gud er ganske vill, det bekymrer meg»
Nils-Øivind Haagensen
 
«Tungetale er også et slags bønnespråk for meg. Jeg er veldig usikker på hva det er for noe, men det er mitt»
Håvard Rem

Og her er et sitat fra forlagets egen omtale av boken:

"De 30 personene som er med i denne boken, bidrar på hver sin måte til å vise at folk tror mer enn mange tror, og de forteller alle hver sin unike historie. Ærlige svar på livets spørsmål vil alltid bety noe."

Litt forkortet

Ellers: Avisdesken måtte kutte litt i intervjuet med meg for å få plass, dermed forsvant det noen nyanser som jeg gjerne skulle hatt med. Avsnittet om "Da Gud grep inn" var egentlig slik:

Hun har hørt tidligere ateister beskrive den samme følelsen av at tilværelsen er flat, og tror hun var skremmende nær å forlate troen for godt.

– Tror du at det var Gud som grep inn, mot din egen vilje, slik du hadde bedt om?

– Ja, jeg tror oppriktig det. For jeg var helt borte. Om kvelden skrev jeg i dagboken min: ”Hele meg vet at dette er det mest virkelige av alt virkelig. Det er. Gud er. Jeg er ikke redd for å slutte å tro. Og jeg er ikke redd for å finne ut hva som er sant. For jeg er 100 prosent overbevist om at det som har grepet meg er Sannheten, og at jeg kan lete videre etter sannheten så mye jeg vil, men jeg vil alltid ende opp med Gud." Siden den dagen har jeg ikke vært redd for sannheten.

– Gud er sannheten, og den sannheten er så annerledes enn alt annet. Det er den ytterste virkelighet, virkeligere enn alt annet jeg opplever som virkelig. Denne sannheten puster og lever, ble menneske og gikk omkring på jord. Fornuften sier meg at dette kunne ikke mennesker funnet på av seg selv.

Så da vet du det. Hvis du vil kan du til og med printe ut avsnittet og legge det inn i boken på riktig plass ;)

VIDEOINTERVJU: - For at jeg skal oppleve mening med livet, må jeg leve det sånn som det var ment.
Se hele intervjuet på vl.no

Videointervju om meningen med livet

Vårt Lands fotograf Bård Kristian Bøe gjorde et ekstra, lite videointervju med meg om hva som er meningen med livet. Det kan du se her på vl.no.

Hvordan ville du besvare spørsmålet "Hva er meningen med livet?" på under et halvt minutt?

Her er det jeg svarte:

"Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. Og for at jeg skal oppleve mening med det livet, så må jeg leve det sånn som det var ment: Du skal elske Herren din Gud av hele din sjel og hele ditt hjerte, av all din forstand og... ja, hele ditt hjerte - OG du skal elske din neste som deg selv. Og det er det som gir livet mening."

Du kan se og høre mini-intervjuet om meningen med livet her på vl.no

Trenger penger til superorgel

ORGELREKLAMEFILM: Det er ikke en skikkelig norsk film før Helge Jordal er med. Den kjente skuespilleren stilte sporty opp da Orgelklubben Ferdinand ba ham spille en håpløst dårlig organist i deres nye reklamefilm.
Foto: Elias Dahlen/Skjermdump fra YouTube

 

Orgelklubben Ferdinand i Bergen utdanner fremtidens organister. Nå trenger de penger til å bygge om galleriene i St. Paul kirke for å få plass til et pedagogisk superorgel fra Canada.

Det nye orgelet er et stort Casavant orgel med 3000 piper, og blir det første i sitt slag i Europa.

Amund Dahlen er organist i St. Paul kirke og leder av Orgelklubben Ferdinand. Sammen med en orgelkonsulent fant han superorgelet i en nedlagt kirke i Quebec i Canada, og fikk kjøpt det for en symbolsk pris.

Orgelreklamefilm

Prisen som må betales for galleriombyggingen og orgelrestaureringen og -monteringen er derimot alt annet enn symbolsk. Fortsatt mangler det en million kroner før orgelklubben er i mål. Derfor har de nå spilt inn en festlig reklamefilm for orgelklubben som du kan se her på YouTube.

Reklamefilmen illustrerer hvor viktig det er med dyktige organister.

- Det er mange kirker som ikke har kvalifiserte orgelspillere lengre, det er rett og slett en internasjonal krise, sier Amund Dahlen til bt.no

For liten og stor

De minste av orgelklubbens 32 medlemmer er bare åtte år gamle og rekker ikke ned til pedalene på et vanlig orgel. Dahlen mener Casavant-orgelet er nødvendig for å sikre rekrutteringen av nye organister i Norge.

- Orgelet skal designes slik at pedalene kan senkes og heves. På den måten kan det tilpasses både voksne og barn, noe som vil være svært nyttig i opplæring, sier Amund Dahlen til bt.no.

LES MER I BERGENS TIDENDE:

• Får superorgel fra Quebec
• Trenger penger til nytt superorgel

 

VIL DU BLI MED? Hvis du vil være med på å sikre fremtidens organister, kan du gi ditt bidrag til innkjøp av det nye orgelet på kontonr. 3624 27 59537.
Foto: Elias Dahlen/Skjermdump fra YouTube