Google Analytics

06 februar 2019

Pilegrimsvandring til Assisi - om ti år?

Være pilegrim og vandre i sånne landskap i Italia på vei til Assisi? Ja takk! Kanskje jeg får det til om ti år?

I kveld var jeg på åpen kveld om Assisi i Pilegrimsfellesskapet St. Jakob. Det var utrolig inspirerende.


Jeg har hatt lyst til å reise til Assisi i mange år. Det kommer av at jeg kjenner så mange fine folk som har vært i Assisi, og som har kommet hjem med usedvanlig glitrende øyne og et felles omkved: "Assisi er et heeelt spesielt, hellig sted. Du MÅ dra dit." "Guds fred er til stede der på en helt spesiell måte."

Derfor slo jeg til med én gang da Pilegrimsfellesskapet St. Jakob inviterte til Assisi-kveld på Pilegrimskontoret (under ti minutter å gå fra der jeg bor). Jeg er veldig glad for at jeg fikk med meg bildene fra vandringen og foredraget om hvordan det er å gå pilegrim fra La Verna til Assisi. Derfor ville jeg dele det med dere også. Kanskje du også blir inspirert?


Fra Fagernes i Norge til La Verna i Italia.
Alle foto i denne saken er mine foto av Arne Bergers bilder som han viste på storskjerm, men også i bokform.

Det var pilegrimsvandrerne Hans Enger og Kristen M. Hyrve som holdt foredraget. De hadde vandret sammen med en tredje venn.

Her er noen notater jeg gjorde meg fra deres tips og triks:

Før de dro ned fikk de god hjelp til planleggingen fra Pilegrimskontoret som er drevet av idealistene i den frivillige organisasjonen Pilegrimsfellesskapet St. Jakob.

De tre pilegrimene gikk i sitt eget tempo. "Det er ikke godt å gå i andres tempo."
Hver gang de kom til et veiskille ventet de på hverandre, for å ikke miste hverandre.

De vandret i stillhet.

Etter 1,5 times vandring om morgenen hadde de en samling der de ba og sang sammen.

ASSISI: Den mektige San Francesco-basilikaen med klosteret "under".

Fordi de var bare tre personer som gikk sammen, kunne de få hjelp til å bli kjørt i bil og ha plass til bagasjen i bilen.

Folk var gjestfrie og hjelpsomme. "Å få hjelpe en pilegrim, er en Guds gave", var holdningen hos folk de møtte.

De gikk fra La Verna i nord til Assisi i sør. To ganger underveis ble de kjørt med bil.

De fikk kjøpt et pilegrimspass som de samlet stempler i underveis.

De gikk til fots i 16 mil. Du må gå i minst 10 mil (og skaffe deg stempler underveis) for å få pilegrimsbevis når du kommer fram til Assisi.


Forsiden av fotoboken som Arne Berger lagde fra turen. Vandringen ble et personlig møte med den hellige Frans.

De startet vandringen 24. april, og dro tilbake til Norge 8. mai, etter å ha utforsket Assisi i fire dager da de kom fram.

April-mai er en veldig fin tid for pilegrimsvandring i dette området. Det er grønt, frodig og passelig varmt.


Det er mulig å få bagasjen sin kjørt langs denne pilegrimsleden, men selv bar de sin egen bagasje.

De hadde med seg soveposer som veide 600 gram, som de fikk bruk for noen ganger underveis.


Panoramautsikt.

De overnattet ofte på "agrotorismo"-overnattingssteder, og var storfornøyde med det. Prisen lå på fra 15 til 25 euro per natt.

Det var styrete og vanskelig å få bestilt overnatting på forhånd, men de var veldig glade for at de hadde ordnet med det likevel. Det er ikke alle steder underveis det er så mange overnattingssteder. Da må du plutselig gå to mil ekstra for å komme til neste overnattingssted... Så: Book på forhånd!

Underveis fikk de servert god mat til en god pris. Tips: Ha med mye kontanter, det var ikke så lett (og stort sett alltid dyrere) å bruke kredittkort.

St. Frans på hesten har funnet ut at han ikke skal bli ridder likevel.

Ved La Verna er elva Tiberen nesten bare som en bekk. En ren, klar, liten elv. Den badet de i. (Ja, den samme Tiberen som renner mektig gjennom Roma.)

Den første dagsetappen gikk de bare på sti og i natur. Senere måtte de gå noe på grusvei og vei, men fortsatt i vakker natur.

De var fornøyde med å ha kommet til klosteret Monte Cassale tidlig på morgenen, slik at de fikk vært der i stillhet før alle turistene kom.

I Sansepolcro bodde de på et fint kloster.

I Gubbio la de inn en hviledag. De var veldig fornøyd med å være i nettopp Gubbio på hviledagen sin. Gubbio er en ganske stor by, og den er kjent for historien om St. Frans og ulven.


Assisi i sikte.

I Assisi vandret de opp til fjellet Monte Subasio - det var en veldig fin tur.
I tillegg besøkte de naturligvis kirkene og klostrene i byen.

San Damiano er klosteret i Assisi der Sta Klara av Assisi holdt til, og der St. Frans døde etter å ha skrevet Solsangen. Det er også stedet der St. Frans hørte Jesus si til ham fra krusifikset "Bygg opp igjen min Kirke" (som Frans først tolket bokstavelig om selve kirkebygningen, og senere billedlig om hele Kirken).

Klokken 18 om kvelden leser man opp navnene til de som har kommet vandrende som pilegrimer til Assisi den dagen - i en av kirkene i Assisi (de sa ikke navnet, jeg skal forsøke å få sjekket opp i det).


"På vår vei til Santa Maria degli Angeli, hadde vi denne utsikten mot Assisi da vi snudde oss."
Nydelig!

"Jeg fant en slags fred under mursteinstaket foran dette maleriet, her i Museo Diocesano e Cripta de San Rufino." Foran meg var Kristus på korset, av Puccio Capanna "Storia della Passione" (1334).
Vakkert!

De tre pilegrimene hadde stort utbytte av denne boken: The Way of St Francis. Tips: Sørg for å få tak i nyeste versjon!

De likte godt Kristin Floods helgenbiografi om St Frans. Den leste de både før de dro og etter at de var kommet hjem igjen.
Jeg har ikke lest boken og kan dermed ikke gå god for vinklingen, historiefortellingen eller det teologiske innholdet i denne boken. Undertittelen virker imidlertid lovende: "Jakten på en annen rikdom".

Åpen kveld om Assisi i Pilegrimsfellesskapet St. Jakob i Huitfeldtsgate 11, nær Slottet. Så stinn brakke at det ble duggvått på vinduet. Det var så fullt at det ikke var sitteplasser til alle. Assisi engasjerer!


Det var vel sånn ca det jeg rakk å notere meg underveis. Men det viktigste var følelsen jeg satt igjen med til slutt: Jeg VIL til Assisi. Og helst vil jeg vandre dit.

Når skal det skje? Vel, om sju år er de to eldste jentene 20 og 18 år, og yngstejenta er 11 år. Kanskje da? Eller kanskje om ti år? Ikke vet jeg.

Om 14 år er iallfall alle fem barna myndige.  Jeg måtte vente i 14 år (fra 2004 til 2018) på å få kommet meg til Iona. Jeg skal klare å vente på Assisi også. For dette vet jeg: En gang SKAL jeg dit.

04 februar 2019

Likeverd | Livsvernprisen 2019 til Birgit Skarstein

Foto: Grete Yksnøy Martinsen

Gratulerer så mye med Menneskeverds Livsvernpris 2019, Birgit Skarstein! Denne prisen er så velfortjent! 


En av de største gledene med å sitte i Menneskeverds styre er nettopp å få være i juryen til Livsvernprisen. I dag delte vi ut Livsvernprisen til Birgit Skarstein som gjør så mye for å viske ut skillet mellom «oss» og «dem». Takk for at du er et så utrolig fint forbilde når det gjelder å fremme likeverd i samfunnet, Birgit ❤️ Det er så viktig!

Foto: Øyvind Ganesh Eknes/Menneskeverd

Jeg satte også stor pris på alle de flotte talene: Fra kultur-, idretts- og likestillingsminister Trine Skei Grande som overrakte prisen, og fra alle de flotte talerne som kom med hilsener. Live på scenen var Cato Zahl Pedersen, Marit Breivik, Kristin Skogen Lund og Gerhard Heiberg. I tillegg var det flotte videohilsener fra Jens Stoltenberg, Marit Bjørgen og Terese Johaug. For et lag! For en heiagjeng! Heia Birgit!


Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ole Paus er ambassadør for Menneskeverd. Stolt over hans budskap her på Hotel Bristol!

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er noe eget ved å feire en verdig prisvinner på et sted der du kommer så tett på historiens sus. Det gir høytid til dagen.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er ikke alle backstage-rom for crewet som ser slik ut, for å si det sånn. Jeg føler sjelen blir helbredet bare av å puste i sånne rom, jeg.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvite storseil. Mitt skip er lastet med... operahuset i Sydney? Fint er det iallfall. Festmiddag på Hotel Bristol.

Foto: Maria Selbekk/Menneskeverd

Etter prisutdelingen er det festmiddag for å gjøre stas på prisvinneren. Den som vinner Livsvernprisen får alltid invitere familie og venner til festmiddagen. I tillegg deltar styret og staben i Menneskeverd. Alltid stas! En riktig høytidsdag for menneskeverdet i Norge.

Foto: Charlotte Holst Fugelli. 9. februar 2017

Menneskeverds tidligere generalsekretær Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen var opptatt av å bygge broer i kampen for menneskeverdet. Hun fikk blant annet opprettet Livsvernprisen, som i 2017 gikk til Per Fuggeli. Bildet over her er tatt etter utdelingen i februar 2017. Siden den gang har både Per Fuggeli og Liv Kjersti gått bort. Det tenkte jeg på i dag. Takknemlig for alt de gav!


Her er to viktige sitater fra Per Fuggelis tale under prisutdelingen i 2017:
"Menneskeverd er et arvestoff vi blir født med.
Denne erkjennelsen – at menneskeverdet er gitt av en Skaper, uten grenser og brøk, uten halveringstid – denne troen må vi gjøre til grunnloven for all politikk."
"Livet er aldri mer forsvarsløst åpent, enn ved unnfangelse og død. Derfor trenger mennesket livsvern i de to fasene.
Men kampen for menneskeverdet, må også skje mellom start og mål – hele veien, gjennom livet og landet og verden."

Prisvinnerne i 2018.

I 2018 gikk Livsvernprisen til disse tre fantastiske løvemødrene, for deres engasjement for barna med trisomi 13 og 18 som i dag nektes livreddende helsehjelp. De fikk prisen for den ærlighet og det motet de i en årrekke har utvist i møte med helsevesen, politikere og media ❤️ Tusen takk for at dere står opp for trisomibarna, (f.v) Åsta Årøen, Siri Fuglem Berg og Anna Solberg!

Les også:

Menneskeverd | Livsvernpris til Per Fuggeli

02 februar 2019

Iona | Del 3: Øya i vest og sør

IONA - ØYA I VEST: Familiært landskap for en haugalending.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I august var jeg i Skottland, på den hellige øya Iona, pilegrimsmål gjennom 1400 år. Her er noen glimt fra naturen på vest- og sørsiden av øya.


Her kan du lese del 1 av rapporten fra reisen min til det kjente pilegrimsmålet Iona, øya der Kirken i Skottland ble født.

I Del 2 delte jeg bildene fra retrettstedet vi var på, Bishop's House. I del 4 kommer bildene fra det vakre, gamle, gjenoppbygde benediktinerklosteret. I del 5 kommer bildene fra den fascinerende og merkelige øya Staffa, i del 6 kommer bildene fra Iona's Catholic House of Prayer, og i del 7 kommer bildene fra den fantastisk vakre nordsiden av Iona. Mye å glede seg til!


FREDFULLT: Levende kulturlandskap der hester, sauer og kyr beiter sammen. Til å få fred i sjelen av.
JOMFRU MARIA FINGERBØL: Gjennomskinnelig. Like vakker på Iona som på Selja.
SAUEN SHAUN: Sauerasen "Scottish Blackhead Sheep" er jo bare utrolig sjarmerende, da.


FRIE HØNS: Virkelig frittgående høns.
Landskapet ligner på vestkysten av Norge, men husene er gjennomgående av mur i stedet for av tre.


SOLTØRK: Hverdagsliv. Perfekt klesvaskevær. Iona er ikke en turistøy. Det er en levende øy der folk lever de vanlige livene sine. Biltrafikken er liten. Bare fastboende har lov til å bruke bil på øya.

VEST: Så åpner den seg, sletten mot havet i vest. "Mhachair", heter den - uttales [meke:r]. Det betyr "løftet strand".

LØFTET STRAND: "Mhachair" betyr "løftet strand". Ikke fordi du blir oppløftet her (selv om du blir det), men fordi gressplatået ligger noen meter over strandnivået. Her er det høyvann. 14 bilder under her kommer et bilde som viser hvor annerledes landskapet blir ved lavvann.


FRUKTBART: Matjorden utgjør bare et tynt, tynt lag oppå den svært kalkholdige sanden.

ÅPENT LANDSKAP: "Jag trivs bäst i öppna landskap,
nära havet vill jag bo,
några månader om året, så att själen kan få ro.
Jag trivs bäst i öppna landskap, där vindarna får fart.
Där lärkorna slår högt i skyn, och sjunger underbart."
(Ulf Lundell)

FRI SAU: Herren er min hyrde. Han leder meg til vann der jeg finner hvile.


SKATTEJAKT: Fantastiske farger i tangen.


SKATTEJAKT I FJÆRA 2: Jepp. Den grønne steinen fikk bli med hjem til Norge. Den ser jo akkurat ut som den steinen Sta. Sunniva bærer på ikonene (bare i mindre format).



RØD GRANITT: Disse to fikk også bli med hjem. I Norge har vi grå granitt. På Iona har de rød granitt. Solnedgang i fjell av rød granitt ser helt fantastisk ut (se Iona del 2).
NYTT LIV: Som sagt: "Herren er min hyrde. Han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv." (fra Salme 23,1-3)

FLOKK: Lykkelige kyr på Mhachair.
FLOKK: Lykkelige pilegrimer på Mhachair.


UNIK: I tillegg til å være beitemark for sauer og kyr, er Mhachair også en av de mest spesielle golfbanene i verden. Banen har 18 hull, og det er gratis å bruke den. På Tripadvisor kalles den "The most unusual golf course in the world."

O VESTLAND, VESTLAND: Den første dagen hadde vi fantastisk solskinn. Dagen etter våknet vi opp til fantastisk vestlandsvær. Herlig! Tenk å få våkne opp til utsikten over sundet Sound of Iona. Mmm.

LYKKEN: Regn. Vind. Gode klær. Gå tur til Columba Bay. Sånt er lykke på jord for en vestlending i eksil i Oslo.


I will walk secure and blessed 
 In every clime or coast, 
 In the Name of God the Father, 
 And Son, and Holy Ghost.

Fra en bønn av St. Columba



RULLESTEIN: Vakker rullesteinstrand. St. Columba Bay ligger helt sør på Iona. Det var her den hellige Columba og hans følge landet da de kom fra Irland til Iona.

LAVVANN: Hjemover igjen fra St. Columba bay. Der framme: Så høyt over havet ligger Mhachair når det er fjære. Det er stor forskjell på høyvann og lavvann på Iona.

GOLF: De beitende dyrene sørger for å holde golfbanen kortklipt.

PERLEKLEDD MARIKÅPE: Jomfru Marias kåpe er aller vakrest i regnvær.

HIMMELSK ANGE: Et annet likhetstrekk mellom Iona og Selja: Kaprifolen trives der. På Selja vokser kaprifolen vilt over hele øya, og den er helt hvit, som martyrenes ben, med "duften av de hellige". Derfor kaller vi den Sankta Sunnivas ange.


BRANNMENN MED STIL: Selv brannstasjonen på Iona har pyntet seg.
KRIGSMINNE: Mange unge menn fra Iona gav sitt liv under 1. verdenskrig. De er hedret her. Lachland MacDonald, aged 18 years. Alfred MacArthur William, aged 19 years. Angus MacPhail Kechnie, aged 20 years.
Så unge.

MMMM: Fantastisk gode scones og den beste peppermynteteen jeg noen gang har smakt. Det var her på Argyll Hotel at jeg klarte å få publisert "Iona del 1" allerede mens jeg var på Iona. (Nettet var for dårlig på retrettstedet til at det var mulig å publisere noe som helst derfra.)

PÅ HJEMVEIEN: Et sted å finne hvile.

SPOR AV KJÆRLIGHET: "In Loving Memory of Martha Elizabeth Shaw (1934-2018).
Truly blessed to have you in our lives.
You'll live forever in our hearts."
Over alt på Iona står det benker som er donert til allmennheten, til minne om noen.

HVERDAG: Som sagt: Iona er en levende øy der folk lever de vanlige livene sine.

KVELDSSOL: Den nest siste kvelden tok vi turen over øya igjen, som samlet gruppe.

KOSEKALV: Dette er altså ikke et kosedyr, men en levende, helt ekte kalv av rasen Scottish highland cattle. Den kom bort for å bli kost med og smeltet alle hjerter.

SUPERSØT: Det er første gang jeg har fått lyst til ta med en kalv hjem. Den var direkte bedårende. Se på DE øyenvippene!
ENGLEHAUGEN: Legenden forteller at St. Columba stod på denne haugen og snakket med engler som kom flygende ned til ham. Det var en munk som snek seg etter ham og fulgte med på det hele fra avstand. Når du står her på englehaugen i solnedgangen en augustkveld og ser ut mot havet, virker det ikke akkurat helt usannsynlig.

LYSET: Kveldslys som kommer inn fra havet. Finnes det finere lys enn det?

KVELDSBØNN: Vi ba tidebønnen vesper på stranda. Når jeg ser dette bildet, tenker jeg på biskop Bernt Eidsvigs bønn på Selja i sommer: "Vi samlast her hav og himmel møtest og ber: Møt oss så vi kan kjenne deg: sterk som stormen, mild som solgangsbrisen, lys som himmelen, djup som havet. Himmelske Far, forny oss og gjer oss til Jesu etterfølgjarar, så vi liknar dine heilage i tru, håp og kjærleik, og når vårt livs mål. Gud, vi bed. Amen."
HAVET: Jeg trenger hav.
Oppgave: Følg den solstripen i havet og prøv å forestille deg hvor vakkert det egentlig var.
Under her kan du se en liten video der du kan se enda mer av denne solnedgangen.


Deep peace of the running wave to you.
Deep peace of the flowing air to you.
Deep peace of the quiet earth to you.
Deep peace of the shining stars to you.
Deep peace from the Son of Peace to you.
(Gaelic blessing)



I går kveld mens jeg sang godnattsanger for barna, tok jeg fram mobilen og klippet denne enkle videoen med glimt fra naturen på Iona, og med en vakker bønn av St. Columba av Iona. Den starter med at jeg står på øya Mull og ser over sundet Sound of Iona til Iona. Deretter ser du klosteret sett fra sjøen. Etter det blir du med til vestsiden av øya, til sletten Mhachair, ut mot storhavet. Der får du sett området både i dagslys og i kveldslys.

Iona yrer av liv. Skru opp lyden når du kommer til bønnen "Alone with none but Thee, my God". Da får du høre litt av det yrende fuglelivet.


Bli med neste gang?


Bror Haavar Simon Nilsen O.P. kommer til å arrangere en ny, keltisk retrett på Iona fredag 24. april til søndag 3. mai 2020. (Merk: Til neste år).


Har du lyst til å bli med? Da kan du sende en e-post til haavar.simon@gmail.com allerede nå, så vil du motta mer informasjon om turen og mulighet for å melde deg på så snart påmeldingen åpner, sannsynligvis i september 2019. 

Min varmeste anbefaling! 



31 januar 2019

Kjærlighetens høysang i en annen oversettelse



Noen ganger er det fint å lese kjente bibeltekster i nye, ukjente oversettelser. Plutselig ser du noe nytt. Her er kjærlighetens høysang slik den blir lest i messene i Den katolske kirke.


"Om jeg taler alle menneskelige språk, ja, i englenes egen tunge, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare rungende malm og klingende cymbaler. Om jeg har profetiske gaver, om jeg kjenner alle mysterier og eier all innsikt, om jeg har en tro så full og hel at jeg kan flytte fjell, men er uten kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg deler ut alt jeg eier, om jeg gir mitt legeme til bålet, men ikke har kjærlighet, da er det meg ennå til ingen nytte.

Kjærligheten er langmodig, den er velvillig, den kjenner ikke misunnelse; kjærligheten skryter ikke og brauter ikke; den går ikke usømmelig frem, søker ikke å fremme sitt eget; den blir ikke heftig og bitter, og gjemmer ikke på andres ondskap; den gleder seg aldri over urett, men gleder seg ved sannheten.

Alt kan kjærligheten bære, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense.


Kjærligheten skal aldri forgå. Det være seg profetgaver – de skal falle bort; det være seg tungetale – den skal opphøre; det være seg erkjennelse – den skal svinne. For glimtvis erkjenner vi nå, og glimt er våre profetiske syn; men når fullbyrdelsen kommer, skal det som er glimt og brokker svinne bort. Da jeg var barn, var min tale, mine tanker og mine ønsker et barns; men da jeg vokste til, la jeg det barnslige av. 

For ennå ser vi som i et speil, et gjenskinn, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå erkjenner jeg glimtvis, men da skal jeg erkjenne fullt ut, på samme måte som jeg selv er kjent.

Og som det nå er, blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten."

Paulus (1. Korinterbrev kap. 13)

Her kan du lese det samme kapittelet i Bibelselskapets oversettelse

Les også:

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet - en ettertanke om de aller siste sju minuttene av Mahlers tredje symfoni. Sjuåringen min elsker den sluttsatsen: «Hva kjærligheten forteller meg», som Mahler kalte den.