Google Analytics

20 desember 2017

Ettertanke | Uten Ruts mot, ingen jul

Rut, av kunstneren Carl Ludvig Jacobsen (1884).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, klosterhagen i sjømannskirken El Campanario

Det har sikkert slått deg før: Hvor utrolig mange store ting og bittesmå ting som måtte skje for at akkurat du skulle bli til. Men har du tenkt på at det finnes en like lang årsaksrekke før Jesus ble menneske også?


Et sted i dette-måtte-skje-for-at-akkurat-Jesus-skulle-bli-menneske-i-Maria-årsaksrekken finner du Rut – dagens hovedperson.

I det første kapittelet i Det nye testamente kan du studere Jesu ættetavle. Da oppdager du at i de 42 ætteleddene fra Abraham til Jesus er det bare fire kvinner som er nevnt. Rut er én av dem. Uten Ruts mot og store kjærlighet hadde det ikke blitt noe Jesus-barn. Uten innvandrerkvinnen Rut, ingen jul, rett og slett.

Hvis du ikke kjenner historien hennes, så les den i Ruts bok i Bibelen. Hele boken er unnagjort på under fem sider.

Moabittkvinnen Rut innvandret til Betlehem der hun giftet seg med Boas og ble oldemor til byens nest mest berømte sønn: Kong David. Dermed ble hun også stammor til byens mest berømte sønn: Jesus Kristus. Messias. Kristus er gresk for det hebraiske Messias, som betyr "den salvede" (kongen).

Rut selv var helt intetanende om alt det som skulle skje etter henne. Hvor mange av oss vet vel egentlig det; hva som kommer til å skje på grunn av oss, etter oss? Likevel kan store ting skje.

Da Jesus ble født, hadde israelittene ventet i nesten 600 år (!) på Messias, frelserkongen som skulle gjenopprette det kongelige Davids hus. I adventsboken "Når lyset stråler frem" skriver søster Anne Elizabeth Sweet: "Dette var vanskelige år for israelsfolket, med krig, eksil og hedenske herskere. I de lange og mange årene med venting på Messias må det ha virket som om Gud hadde glemt løftene sine."


Men det hadde han selvsagt ikke. Gud glemmer aldri løftene sine. Det bare føles sånn. Men selv om du ikke ser solen når det er natt, betyr det ikke at den ikke finnes.


Morgenstjernen er bare synlig på himmelen like før solen står opp. Den forteller at solen kommer snart. Og Morgenstjernen er her allerede nå:
"Å hellig håp!
Å sanne, sikre løfte
fra ham som aldri skifter sinn og art!
Er natten lang, er kampen full av kvaler,
som morgenstjernen lyser løftet klart.
Det er Guds eget ord: Du skal ha trengsel,
men kjemp frimodig – se, jeg kommer snart!"
(Ronald Fangen)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 20. desember 2017 da Rut 4,13-17 var dagens bibeltekst

Du liker kanskje også:

  • Ettertanke | Lignelsen om Morgenstjerne
  • Ettertanke | Barna sendt fra Gud - om barna som skulle få en helt spesiell plass i verdens viktigste historie: Frelseshistorien.
  • 06 desember 2017

    Julenissens makeover-dag

    Foto: Blilys.no

    I dag kan du gi St. Nikolas en aldri så liten ”bli-ny-dag” for julenisser ved å gi ham tilbake den opprinnelige bispemitraen og en gylden bispestav i hånden.


    Den katolske kirke i Norge har en fin ressursbank: Blilys.no - et nettsted med ressurser for familier, kateketer og lærere som vil inspireres til å leve og formidle kristen tro. 

    I dag vil jeg trekke frem det morsomme juleverkstedtipset deres om hvordan du kjapt og enkelt kan gi nissen en morsom makeover og lage søte og gode St. Nikolas-sjokolader.

    Du trenger:

    - en sjokoladenisse fra butikken
    - rød kartong eller rødt papir
    - lim
    - en gullfarget pipestilk
    - gullglitter eller en gullfarget tusj

    På bildet øverst i saken ser du hvordan delene settes sammen.

    Stilig, ikke sant? Denne versjonen av St. Nikolas er veldig enkel å lage. Selv de minste kan hjelpe til. Og den er enda enklere å spise :) God Nilsmesse!

    20 november 2017

    En kirke uten Gud

    "The Queen is inseparable from the church."
    "What about God?"
    "I think he is what is called an optional extra."

    (Faksimile fra BBCs "Yes. Prime Minister")

    I 1969 forutså Pave Benedikt fremtiden til kirken, lenge før han var blitt pave, og lenge før den kirkelige utviklingen hadde kommet så langt som i dag.


    Fader Joseph Ratzinger (som han het den gang) prøvde ikke å late som at han kunne se inn i fremtiden i 1969. Min kloke yndlingspave var selvsagt for klok til det. Faktisk startet han talen sin i tysk radio med å legge inn en skikkelig disclaimer:
    “Let us, therefore, be cautious in our prognostications. What St. Augustine said is still true: man is an abyss; what will rise out of these depths, no one can see in advance. And whoever believes that the Church is not only determined by the abyss that is man, but reaches down into the greater, infinite abyss that is God, will be the first to hesitate with his predictions, for this naïve desire to know for sure could only be the announcement of his own historical ineptitude.”

    Pave Benedikt og Yes, Prime Minister

    Likevel: Les det Ratzinger sa i 1969 og bli sjokkert over hvor presist han så inn i vår tid og enda lenger enn det. 

    Man skulle nesten tro at gjengen bak "Yes, Prime Minister" hadde lest sin Ratzinger før de laget denne scenen (se videoen nedenfor) om den "relevante" kirken der Gud er "an optional extra""Ah, well, the word "modernist" is code for non-believer."

    Det er vel verdt å bruke 4,5 minutter på å se denne! Kos deg! Le  og bli klok :)

    Og et tips: Se gjerne filmen om igjen etter at du har lest ordene av Pave Benedikt. Det som skildres i denne videoen er nemlig den kirken som Ratzinger omtaler som "the Church of the political cult, which is dead already".



    Dette er heldigvis bare satire. Satire fremstiller ikke ting slik de er, men den tar visse trekk ved en person eller en institusjon på kornet og forstørrer dem; gjør trekkene enda skarpere og lettere å se. Jeg er overrasket over at disse trekkene var så tydelige at man kunne lage satire av dem allerede for 20 år siden. I dag er de så overtydelige at man ikke trenger satirens forstørrelsesglass for å se dem klart.

    SÅ: Over til fr. Josef Ratzinger skarptseende, avsluttende kommentarer (alle uthevinger i teksten er mine egne):

    En kirke med dype røtter

    “The future of the Church can and will issue from those whose roots are deep and who live from the pure fullness of their faith. It will not issue from those who accommodate themselves merely to the passing moment or from those who merely criticize others and assume that they themselves are infallible measuring rods; nor will it issue from those who take the easier road, who sidestep the passion of faith, declaring false and obsolete, tyrannous and legalistic, all that makes demands upon men, that hurts them and compels them to sacrifice themselves. 

    To put this more positively: The future of the Church, once again as always, will be reshaped by saints, by men, that is, whose minds probe deeper than the slogans of the day, who see more than others see, because their lives embrace a wider reality. Unselfishness, which makes men free, is attained only through the patience of small daily acts of self-denial. 

    By this daily passion, which alone reveals to a man in how many ways he is enslaved by his own ego, by this daily passion and by it alone, a man’s eyes are slowly opened. He sees only to the extent that he has lived and suffered. If today we are scarcely able any longer to become aware of God, that is because we find it so easy to evade ourselves, to flee from the depths of our being by means of the narcotic of some pleasure or other. Thus our own interior depths remain closed to us. If it is true that a man can see only with his heart, then how blind we are!"


    A Church without God

    “How does all this affect the problem we are examining? It means that the big talk of those who prophesy a Church without God and without faith is all empty chatter. We have no need of a Church that celebrates the cult of action in political prayers. It is utterly superfluous. Therefore, it will destroy itself. What will remain is the Church of Jesus Christ, the Church that believes in the God who has become man and promises us life beyond death. 

    The kind of priest who is no more than a social worker can be replaced by the psychotherapist and other specialists; but the priest who is no specialist, who does not stand on the [sidelines], watching the game, giving official advice, but in the name of God places himself at the disposal of man, who is beside them in their sorrows, in their joys, in their hope and in their fear, such a priest will certainly be needed in the future."


    A Church that has lost much

    “Let us go a step farther. From the crisis of today the Church of tomorrow will emerge — a Church that has lost much. She will become small and will have to start afresh more or less from the beginning. She will no longer be able to inhabit many of the edifices she built in prosperity. As the number of her adherents diminishes, so it will lose many of her social privileges. In contrast to an earlier age, it will be seen much more as a voluntary society, entered only by free decision.

    As a small society, it will make much bigger demands on the initiative of her individual members. Undoubtedly it will discover new forms of ministry and will ordain to the priesthood approved Christians who pursue some profession. In many smaller congregations or in self-contained social groups, pastoral care will normally be provided in this fashion. Along-side this, the full-time ministry of the priesthood will be indispensable as formerly. But in all of the changes at which one might guess, the Church will find her essence afresh and with full conviction in that which was always at her center: faith in the triune God, in Jesus Christ, the Son of God made man, in the presence of the Spirit until the end of the world. In faith and prayer she will again recognize the sacraments as the worship of God and not as a subject for liturgical scholarship.

    A more spiritual Church

    “The Church will be a more spiritual Church, not presuming upon a political mandate, flirting as little with the Left as with the Right. It will be hard going for the Church, for the process of crystallization and clarification will cost her much valuable energy. It will make her poor and cause her to become the Church of the meek.

    The process will be all the more arduous, for sectarian narrow-mindedness as well as pompous self-will will have to be shed. One may predict that all of this will take time. The process will be long and wearisome as was the road from the false progressivism on the eve of the French Revolution — when a bishop might be thought smart if he made fun of dogmas and even insinuated that the existence of God was by no means certain — to the renewal of the nineteenth century.

    But when the trial of this sifting is past, a great power will flow from a more spiritualized and simplified Church. Men in a totally planned world will find themselves unspeakably lonely. If they have completely lost sight of God, they will feel the whole horror of their poverty. Then they will discover the little flock of believers as something wholly new. They will discover it as a hope that is meant for them, an answer for which they have always been searching in secret."

    The Church of faith will survive

    “And so it seems certain to me that the Church is facing very hard times. The real crisis has scarcely begun. We will have to count on terrific upheavals. But I am equally certain about what will remain at the end: not the Church of the political cult, which is dead already, but the Church of faith. It may well no longer be the dominant social power to the extent that she was until recently; but it will enjoy a fresh blossoming and be seen as man’s home, where he will find life and hope beyond death.

    The Catholic Church will survive in spite of men and women, not necessarily because of them. And yet, we still have our part to do. We must pray for and cultivate unselfishness, self-denial, faithfulness, Sacramental devotion and a life centered on Christ."

    I 2009 publiserte amerikanske Ignatius Press fr. Joseph Ratzingers tale “What Will the Church Look Like in 2000” i sin helhet, i boken Faith and the Future (lenke til boken hos Amazon)

    Kilde: Aleteia.org


    Les også her på bloggen:

    12 november 2017

    Lutherdommens bidrag til sekulariseringen - og hva løsningen er

    "Dette er mitt blod". Nattverden er kirkens mest dyrebare skatt. Den gjør en helt virkelig forskjell i livet ditt.
    Foto: Ragnhild H. Aadland Høen i St. Olav katolske domkirke

    "I Tyskland er det i dag omtrent like mange katolske som evangeliske kristne. Men det er tre ganger så mange som går til katolske enn til evangeliske gudstjenester. Lutherdommen har dessverre bidratt til sekularisering av kirken innenfra" sa den lutherske biskop Halvor Nordhaug nylig.


    Det var under reformasjonsmarkeringen i Bergen Domkirke 29. oktober 2017 at Halvor Nordhaug, biskop i Bjørgvin Bispedømme, uttalte seg slik. Her er et lengre utdrag av prekenen hans:

    «I kjølvannet av dette evangeliet har nemlig lutheranere begynt å tro at når Kristus har gjort alt, så behøver jo ikke vi å gjøre noe. Vi behøver ikke en gang å gå til gudstjenesten, men kan heller gå tur og tenke på Gud i naturen (men det gjør vi jo ikke). Ei heller trenger vi bruke nattverden – for ikke å snakke om skriftemålet. Dette er en tragisk feilutvikling. Og siden denne søndagen også er bots- og bededag, må vi som lutherske kristne ta et oppgjør med en slik tankegang som åpenbart har bredt seg utover landet.

    [...] Men troen har en praksis. Nåden skal tas imot – og leves i. Troen er jo utrolig. Vi trenger derfor å høre evangeliet igjen og igjen. Vi trenger å møte de andre som tror, og utsette oss selv for det hellige møtet med Gud. Ellers blir Gud og troen langsomt uten betydning for oss. I følge en meningsmåling sier 78 % av nordmenn at religion ikke er viktig for dem.

    Når lutheranere slutter å tro er det sjelden fordi de har trosvansker, men snarere fordi de sovner. Se på disse menneskene på alterbildet! De gjør jo noe. De går til møteplassene. De bruker nådemidlene.

    I Tyskland er det i dag omtrent like mange katolske som evangeliske kristne. Men det er tre ganger så mange som går til katolske enn til evangeliske gudstjenester. 

    Lutherdommen har dessverre bidratt til sekularisering av kirken innenfra. 

    Det ville ikke Luther likt. Denne bedrøvelige feilutvikling innen lutherdommen skal vi la oss utfordre oss av i dag. Vi trenger å lære av en mer katolsk måte å forholde oss til kirken på: Her i kirken er nådens midler, og dem trenger vi! Her er troens rom, her møter vi hverandre og her gir vi Gud den ære Gud skal ha. Derfor hører vi hjemme her, og derfor går vi hit.»


    Utsett deg selv for det hellige møtet med Gud

    Så langt Halvor Nordhaug. Tusen takk til Nordhaug for at han setter fingeren på dette problemet og at han også peker på hva løsningen er: KIRKEN. 

    Søk det kristne fellesskapet, delta i messen og ta imot nådemidlene/sakramentene (både Guds Ord og alle de sju sakramentene, ikke bare de to lutherske sakramentene). Utsett deg selv for Kirken i hele sin fylde. Utsett deg selv for det hellige møtet med Gud!

    Vil du finne Jesus? Gå til Kirken. Den er Kristi legeme på jorden. Den er kroppen til Jesus. I kirken får du til og med spise Jesus. Vi tror nemlig han mente det han sa da han innstiftet nattverden: "Dette er mitt legeme. Dette er mitt blod." Du blir hva du spiser. Hva spiser du? Overlever du på substitutter, på papp og junk? Nattverden er kirkens mest dyrebare skatt. Den gjør en helt virkelig forskjell i livet ditt.

    Vil du lese mer om eukaristien/nattverden? Da anbefaler jeg boken "Bröd som bryts" av Wilfrid Stinissen. Den er på bare 95 lettleste sider, og du får den for kun 110 kroner hos St. Olav bokhandel (lenke til boken i nettbutikken).

    Retning katolsk tro eller sekularisering

    Jeg har uttalt meg om protestantisme og sekularisering for fem år siden, i avisen Dagen. Hva jeg sa da kan du lese her i bloggposten - Det går mot katolsk tro eller splittelse.

    Når jeg i intervjuet sier at «jeg ser bevegelse i to retninger; mot den katolske tro og mot enda mer splittelse og sekularisering», så kommer det av at det bare finnes to typer bevegelse her i verden: 

    1. Du kan bevege deg i retning sannheten: Dypere og dypere inn i den ene, kristne, apostoliske, overleverte tro – inn i fylden av Guds åpenbaring i historien. 

    2. Du kan bevege deg i retning bort fra sannheten: En bevegelse bort fra åpenbaringen går ut i alle andre retninger, ut i splittelse og i ytterste fall sekularisering og tomhet.

    Jeg kommer inn på dette temaet - om hvor avgjørende viktig Kirken er for at det skal være sannheten som formidles -  også i kronikken jeg skrev til Dagen, som en oppfølger etter Dagen-intervjuet. Den kan du lese her på bloggen: Kronikk: Det katolske synet på frelsen og Skriften


    Hva er katolsk tro?

    Den kristne, katolske tro stammer fra Jesu tid (år 33) og er blitt forkynt av apostler og Jesu etterfølgere frem til vår tid.

    For å bli kjent med den katolske tro anbefales å lese evangeliene og å oppsøke Kirken. Alle er velkommen til alt som skjer i kirken. Bli med på messene og tidebønnene!

    Ordet katolsk kommer av det greske ordet καθόλου (katholousom betyr "i følge" (kata) "helheten" (holos). Katolsk betyr altså "universell, allmenn, allminnelig, vanlig". Katolsk tro er med andre ord den helt vanlige, kristne troen, slik den ble definert av Den katolske kirke i de oldkirkelige bekjennelsene lenge før splittelsenes tid.

    Troen er sammenfattet i den katolske katekismen som har en forkortet utgave: Kompendium.

    På Den katolske kirkes hjemmeside finner du mange artikler om katolske emner. Der finner du også en veldig nyttig liste over ofte stilte spørsmål.
     
    Du får innføring i den katolske, kristne tro i absolutt alle katolske menigheter i hele Norge (i hele verden, for den del). I store menigheter arrangeres det egne troskurs regelmessig mens i mindre menigheter legges trosopplæringen opp mer individuelt.

    https://www.youtube.com/watch?t=54&v=5UyzW99zAzw


    Har du to minutter? Se min yndlingsfilm om Den katolske kirke her: https://www.youtube.com/watch?t=01&v=5UyzW99zAzw

    09 november 2017

    Den blodige engelske reformasjonen



    Nå når Norge endelig er ferdig med feiringen av splittelsen mellom de kristne (også kjent som reformasjonen), er det tid for å puste litt lettet ut.


    Kanskje er det også tid for å realitetsorientere seg. Her er et viktig aspekt ved reformasjonen som ble sterkt underbelyst i året som ligger bak oss: Reformasjonen gikk ikke fredelig for seg her til lands. Det var ikke noe folkekrav om å få reformasjonen i Norge. Tvert imot var det nesten ingen som visste hva reformasjonen var den før ble innført med tvang, drap, statskupp og statsmakt her i Norge. 

    Mer om det senere - jeg har intervjuet Henning Laugerud om hans nye bok om innføringen av reformasjonen i Norge som blir utgitt på St. Olav forlag våren 2018. Allerede nå kan du lese dybdeintervjuet mitt med ham i det katolske årsskriftet SEGL som er til salgs i bokhandelen. Her kan du lese mer om årets SEGL, bla i boken og kjøpe den hvis du vil. Anbefales! Jeg går aldri glipp av en utgave av SEGL.

    Den blodige engelske reformasjonen

    Over til dagens tema: England. I England ble reformasjonen innført med tvang og massehenrettelser, og her er dagens lesetips: Få med deg artikkelen "Never forget the bloody horrors of the English Reformation" hos The Catholic Herald. Den er skrevet av historikeren Dominic Selwood og er en god, lettlest, historisk innføring i hva som egentlig skjedde da reformasjonen ble innført med makt av kong Henry VIII i England.

    Her er noen eksempler/en smakebit fra artikkelen:
    "As the new religion was promulgated from London, there was deep resentment in the countryside. Particular objection was taken to Cranmer’s “Ten Articles” of 1536 (the new church’s canon of beliefs), to Cromwell’s ransacking of the monasteries, and to his attempts to increase his personal power in the north.
    On October 1, 1536, people gathered at Louth in Lincolnshire. Others joined and, before they knew it, thousands had occupied Lincoln demanding an end to the changes. Henry countered with threats of military reprisals, and the uprising melted away.
    In the aftermath, Nicholas Melton (“Captain Cobbler”), the vicar of St James’s in Louth where the uprising began, and its other leading figures, were duly hanged, drawn and quartered [quartered = liket ble partert i fire deler, min anm.]
    Further north, 40,000 people from Yorkshire, Durham, Northumberland, and Lancashire took York, demanding a return to the old ways. This was the famous “Pilgrimage of Grace”. After securing the surrender of 300 men guarding the royal castle at Pontefract, the pilgrims were led by royal representatives to believe their requests had been met. They stood down, and then the reprisals began. Some 220 to 250 were executed, including the leaders: Robert Aske and Baron Darcy of Templehurst, as well as Sir Francis Bigod, who led a simultaneous uprising in Cumberland and Westmorland.
    Wriothesley’s Chronicle confirmed that hanging, drawing, and quartering was performed in more or less the traditional way at this time. One terse description reads that the victim was, “hanged, membred, bowelled, headed, and quartered”.
    One of the most shocking executions was that of Margaret Pole, the 67-year-old Countess of Salisbury, who was beheaded without trial in 1541 because Henry was furious with her son, Cardinal Reginald Pole, who had slipped abroad."

    Les hele artikkelen hos The Catholic Herald


    Les også:

    07 november 2017

    Kjærlighetsbrev i oktober

    "Det gull du ser på himlen i oktober, 
    er renningar i veven som han vev. 
    Frå hans palett flyt purpur og sinober. 
    Og du er den som får hans kjærleiksbrev!"

    Morgenstemning på vei til jobb: Gyldenløves gate av gull. Som i det himmelske Jerusalem:
    "Gaten gjennom byen var av rent gull, gjennomsiktig som glass." (Åp 21,21)

    OK, så gikk oktober så fort at jeg ikke rakk å dele denne nydelige oktoberteksten av Jan Inge Sørbø. Men oktober er jo like fint å tenke på i november, ikke sant?



    Han gyller himlens tak i gullsinober. 
    Han heiser sola varsomt opp og ned. 
    Han helsar oss med sommar i oktober. 
    Han skifter fargar på kvart ospetre. 

    Han lyfter trea langsamt opp av jorda. 
    Han murer opp eit fjell og lar det stå. 
    Han pustar liv og varme inn i orda.
    Han hentar deg den dagen du skal gå!

    Går du på glør, så går du på hans hender. 
    Og når du blør, er det hans blod som renn. 
    Han står der nederst når di krise vender, 
    for han stig ned og du stig opp igjen! 

    Det gull du ser på himlen i oktober, 
    er renningar i veven som han vev. 
    Frå hans palett flyt purpur og sinober. 
    Og du er den som får hans kjærleiksbrev!


    Av Jan Inge Sørbø
     Opprinnelig et dikt, senere tonesatt. Står nå i Norsk Salmebok.
    Publisert her på bloggen med velvillig tillatelse fra Sørbø.
    Tusen takk!


    Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, oktober 2017

    23 oktober 2017

    Katolsk skolekor på NRK

    Stolt bøssebærer Maria (3) fulgte mange barn til skolen i går.

    "La alle barn i verden få det like godt som jeg", synger jeg med barna om kvelden. Og når man ber om det, må man jo også gjøre det. 


    Derfor var Maria (3) med på å samle inn penger til å bygge opp igjen skoler i Syria, og derfor sang Ingrid (10) med skolekoret, direkte på NRK, til inntekt for TV-aksjonen NRK som i går gikk til Unicef - for å gi skolegang til barn som er rammet av krig og konflikt.


    Meningsfullt å få være digital kommunikasjonsrådgiver når du kan være med og promotere TV-aksjonen i sosiale medier gjennom NHOs kanaler.

    En skole for hele mennesket

    Sang har dessverre nettopp ramlet ut av den norske læreplanen (er det mulig!), men heldigvis går de katolske skolene (og forhåpentligvis mange andre skoler?) motsatt vei. Skolekoret ved St Sunniva skole øver i skoletiden og er blitt superpopulært å være med i. 

    St. Sunniva skole har som motto: "En skole for hele mennesket". De vil være en skole for hele barnet, med kropp, sjel og ånd. Derfor har de for eksempel ekstra timer med fysisk aktivitet hver uke, derfor har de utvidet kristendomsundervisning, ber hver morgen og har skolemesser hver måned, derfor har de sang hver dag og derfor har de tilbud om skolekor i skoletiden. For å nevne noe.

    Katolsk skolekor

    I år avsluttet St. Sunniva skolekor NRKs direktesending fra Slottsplassen 17. mai (der var Sunniva (12) med - se dem synge her). I går var det 18 barn fra mellomtrinnskoret ved St Sunniva skole som fikk æren av å synge direkte på NRK. Du kan se dem synge sammen med Helene Bøksle og KORK her. Vi er heldige som får ha barna våre på en god, katolsk skole i Norge. "La alle barn i verden få det like godt som dem!"

    Visste du at Den katolske kirke er den institusjonen i hele verden som utdanner flest barn? Det finnes nær 170 000 katolske skoler spredd over hele verden. Heldige er de barna som får gå på noen av Norges - og verdens - katolske skoler. Og heldige er de barna som får livsnødvendig skolegang gjennom Unicef!

    Vil du også bli med på å følge krigsrammede barn til skolen? Vipps til Unicef til 2131! 💙

    Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen

    Les også disse sakene her på bloggen om katolske skoler:

    21 oktober 2017

    Å skape pusterom | Rom for hellige øyeblikk


    PUSTEROM. Stille i kirken. Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.


    Hellige øyeblikk. Det går an å finne dem også en travel morgen, midt mellom levering av barn og spurting til jobb. Er du i Akersveien i Oslo, så stikk innom St. Olav domkirke. Selv om du bare har to minutter; det er definitivt verdt det. Sidedøren står åpen hele dagen, sju dager i uka.

    Rommene du trenger

    Pusterom kan dukke opp av seg selv. Men det gjør de altfor sjelden - iallfall i mitt liv - derfor må jeg være bevisst på å finne dem og skape dem.

    Torsdag, for eksempel. Torsdag tok jeg ut en avspaseringsdag og spaserte ned til Aker Brygge. Det er det man skal gjøre på avspaseringsdager, ikke sant? Spasere. Spankulere. Bare gå og drive litt. Finne sjøen. Helst havet. Men i mangel av havet: sjøen. Og der nede ved sjøen dumpet jeg jammen over havet. Det vil si jeg: Jeg fant Bjørnson. Sånn:

    "Havet stunder jeg mot,
    jo havet, hvor fjærnt det ruller
    i ro og højhed".
    Bjørnstjerne Bjørnson

    Hvis du vil finne pusten igjen: Gå helt ned til sjøen. Der er det godt å puste. Godt å tenke. Godt å be.

    Gå nær nok til at du kommer tett på dypet og høstbladene som ligger og dupper der i overflaten. Sånn:

    Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
    Klikk på bildene for å se dem i større og skarpere format.

    Der i vannskorpen kan du for eksempel lese hele Kjærlighetens høysang, 1. Korinterbrev kapittel 13, som avsluttes slik: 
    "Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." (1. Kor 13,12-14)
    På bibelsk tid hadde de ikke glasspeil slik vi har i dag. De hadde vannspeil og de hadde blankpolert metall. Det gjorde at speilbildet aldri var helt klart. 

    Du så bildet litt uklart, som i sjøen her. Som i en gåte. 
    Det er sånn Gud er. Det er sånn livet er. 
    Du ser, men du ser ofte uklart. 
    Du ser bare klart i glimt, 
    stykkevis og delt.


    En annen måte å få puste på, er ved hjelp av roser.
    Eller skjønnhet, om du vil.
    "The world in which we live needs beauty in order not to sink into despair," sier den salige pave Paul VI.

    Hvis du er så heldig at du treffer blink med været på en avspaseringstorsdag, finner fin musikk, finner noen fine roser, sjøen og høstsola, da har du skapt et pusterom. Da blir du salig. Sånn:



    Heldigvis har hver eneste uke en egen pustedag. Også kjent som hviledagen, annerledesdagen, søndag, Herrens dag. Dagen du har fri, sånn at du kan få hvile og rekreasjon ("gjen-skapelse"), og sånn at du kan sette av tid sammen med Skaperen, han som gjenskaper deg. Søndagsmessen i kirken er pulsslaget i uken.

    Men det går jo ikke an å gå de andre seks dagene og knapt få puste. Så: hvordan skape pusterom i hverdagen? Som katolsk kristen er jeg så heldig å tilhøre en kirke som har morgenmesser, formiddagsmesser og kveldsmesser sju dager i uken. I praksis er det imidlertid vanskelig for denne fembarnsmoren med mer enn full jobb å få til det. Jeg rekker ikke jobb hvis jeg går på morgenmessen kl. 8, kl. 11 er jeg på jobb og hvis jeg går på kveldsmessen kl. 18 krasjer leksene og leggingen. Så: Hvordan overleve da?

    Her er mitt pusterom i hverdagen:



    Det er ikke et stort rom, men det er stort nok til å knele ned. Og det er jo alt som trengs. 

    "When life gives you more than you can stand - kneel."

    Mitt pusterom er en bitteliten gang mellom tre rom innerst i leiligheten. Akkurat stor nok til å bli en liten klostercelle. Et lite lønnkammer. Jeg trenger å ha det sånn - så lett tilgjengelig - sånn at det er i veien (bokstavelig talt). Sånn at jeg snubler over det. Sånn at jeg blir minnet på å be midt oppi alt. Et sted å møte Jesus.

    "Give me Jesus" står det på det øverste kortet. Her får jeg hjelp til det.
     Et keltisk kors. Et krusifiks med St. Benedikts medalje. Ikoner med Jesus, den hellige familie, den hellige erkeengel Mikael og alle disiplene.

    Folk som levde før oss visste at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.


    Sånn ser det ut på døren til høyre for bønnekrakken.
    "Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti" (Salme 119,105)
    "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet" (2. Kor 12,9)
    "Herren er trofast, han skal styrke dere og bevare dere fra det onde" (2. Tess 3,3)
    "This is the Day that the Lord has made." (Sal 118,24)
    De fine, små bibelkortene (mannakort) laget av Kari Elise Liodden kan du lese mer om her. 

    Blir du med på et lite hopp tilbake noen tusen år i tid? Trellkvinnen Hagar er den første som gir navn til Gud i Bibelen. Etter at hun har flyktet ut i ørkenen fordi Sarai har vært så hard mot henne, blir hun funnet av Herrens engel. Der får Hagar vite at hun skal bli stammor til en stor ætt. Engelen sier:
    «Nå er du med barn, og du skal føde en sønn; du skal gi ham navnet Ismael, for Herren har hørt hva du led.»
    Ismael betyr "Gud hører".
    "Da gav hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: «Du er Gud som ser.» For hun sa: «Har jeg her virkelig fått se et glimt av ham som ser meg?» Derfor kaller de den brønnen Lakai-Ro’i-brønnen. Den ligger mellom Kadesj og Bered." (1. Mos 16,13-14)
    "Lakai-Ro'i-brønnen" betyr "brønnen til den levende som ser meg". "Den ligger mellom Kadesj og Bered." I dag kan det godt være at du finner den mellom Kjøkkenet og Badet.

    Dette er min Lakai-Ro'i-brønn. Her møter jeg den levende Gud som ser meg. Her:


    "Vi rekker våre hender frem som tomme skåler,
    kom til oss, Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.
    La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår.
    Din nådes skaperverk skal skje i tomme hender.
    O Gud, all godhets giver: Kom,
    ta bolig i vår fattigdom!"

    (Svein Ellingsen - lenke til salmen på Spotify med Nordstrand kirkekor)

    Pusterom kan dukke opp av seg selv, men det hjelper å innrette livet og huset slik at det blir litt lettere for at de gjør det. Lag et rom - et fysisk sted i huset - for de rommene du trenger: pusterom, hellige rom, hellige øyeblikk.

    Hvis ikke du har din egen Lakai-Ro'i-brønn: Lag deg det. Lag deg et pusterom. Gjerne et som du snubler over, et sted midt oppi alt, slik at det minner deg om den Gud som er med deg midt oppi alt, "for det er i ham liv lever, beveger oss og er til" (Apg 17,28). 

    Gud er Herren Gud som gir liv og ånde til alle ting. Så klart han hjelper deg med å finne pusten igjen.

    Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.


    Les også:

    En levende, åpen kirke
    Ettertanke | Ty Kärleken är Allt

    15 oktober 2017

    Fager kveldsol smiler


    Fager kveldsol smiler
    over heimen ned,
    jord og himmel kviler
    stilt i heilag fred.

    Berre bekken brusar
    frå det bratte fjell,
    Høyr kor sterkt det susar
    i den stille kveld!

    Ingen kveld kan læra
    bekken fred og ro,
    ingi klokke bera
    honom kvilebod.

    Så mitt hjarta stundar,
    bankande i barm,
    til eg ein gong blundar
    i Guds faderarm.

    Tekst: A. H. H. von Fallersleben, 1839
     Oversettelse: Peter Hognestad, 1904


    Bildet øverst er fra balkongen hjemme. Vår definisjon på kveldssol er at en treåring ser flere meter lang ut (på bakken, altså). Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

    Fra slekt til slekt


    Det er herlig med sanger som er så fine at de gis videre fra generasjon til generasjon. Farmoren min døde før jeg ble født, men hun var veldig glad i Fager kveldsol smiler og lærte den videre til sønnen sin som lærte den videre til meg som nå lærer den videre til barna mine. 


    "Fager kveldsol smiler" er en skikkelig hit på barnerommet nå når høsten gir oss skikkelig kveldssol. Det er noe ur-trygt og ur-godt over den sangen. Bare lytt til Marianne Juvik Sæbø synge "Fager kveldsol smiler" her på Spotify, så skjønner du hva jeg mener.

    Ved sengekanten

    Har du barn? Eller kjenner du noen som har det? Har du oppdaget platen "Ved sengekanten" utgitt av Lynor og IKO-Forlaget? Du kan kjøpe CD-en her hos IKO-forlaget. Boken "Sanger ved sengekanten" er også nydelig . Begge er perfekte som barselgave, dåpsgave og fødselsdagsgave til de små.

    Det er fullt mulig å høre "Ved sengekanten"-innspillingen fra 2000 på Spotify (og sikkert på andre strømmetjenester også). Noen av sangene på den nye utgaven av "Ved sengekanten"-CD-en er nyinnspilte, andre er hentet fra 2000-innspillingen. 

    "Ved sengekanten"-CD-en fra Lynor og IKO-Forlaget. Dette er vår CD som ble utgitt i 2000. CD-en er siden utgitt på nytt. Du kan kjøpe den nye utgaven her hos IKO-forlaget.
    Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

    Barnetro

    Jeg intervjuet en gang Ole D. Hagesæther (biskop i Den norske kirke) om barnetro. Han sa mye fint, blant annet dette:

    - Vi må ikke ta kveldsbønnen fra barna. Det er et øyeblikk som er så spesielt i døgnrytmen - i det vi går over fra turbo til stabilt sideleie. Dagen kommer til oss slik som den var. Og der, i dørsprekken mellom dagen og natten, er vi mer mottakelige for Gud. Her kan vi snakke med mor og far og den store Far som er nær oss, og som bryr seg om oss. Ta vare på det øyeblikket. Be kveldsbønn med barna dine, oppfordret Hagesæther. Det er min oppfordring også!

    14 oktober 2017

    Ettertanke | Din mormors tro

    BORDBØNN HOS MORMOR: Rett før "O du som metter liten fugl" og mormors deilige Hardanger-betasuppe 17. mai 1984. Jeg er nr. to fra venstre.
    Foto: Hermund Aadland

    Det finnes flere interessante teorier om hvorfor sekulariseringen er så sterk i mange vestlige land. Rikdom er én av dem, sosial trygghet en annen. Hva skal man vel med Gud når man har Mammon og Staten?


    En tredje faktor det kunne være interessant å se nærmere på, er korrelasjonen mellom sekulariseringen og «hvor mye tid barna tilbringer med familien sin»-faktoren. Jeg tror nemlig det er noe der. Oddsene for at en fulltidsmor greier å gi troen videre til barna sine må være betraktelig bedre enn for alle oss gjennomsnittlige deltidsmødre som så vidt ser barna våre i noen slitne kveldstimer.

    Men ikke gi opp! Det finnes mange gode valg du kan gjøre, nesten uansett hvor trøtt du er.
    Her er noen av dem: Kristen barnehage. Kristen skole. Søndagsskole. Gå i kirken sammen. Be sammen. Bordbønn. Kveldsbønn. Bli med på leirer. Lære bort (eller lytte til) kristne sanger på vei til og fra barnehagen/skolen. Snakke om troen når muligheten dukker naturlig opp. Felles samlingsstund om kvelden. Fylle på med kristne DVD-er i hyllen. Lese fra barnebibelen/Bibelen og andre kristne bøker om kvelden. Markere dåpsdagene og de kristne høytidene i hjemmet. Delta i menighetens trosopplæring, kor og annet barnearbeid.

    Jeg får ikke til alt det der. Ikke hele tiden. Men tenk etter: Det er faktisk mye du kan få til av og til. Så ikke gi opp! «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2. Tim 1,7)

    Hvem vet, én dag er det plutselig dine barn som kjenner seg igjen i brevet til Timoteus, når Paulus skriver om «din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike» (2. Tim 1,5).

    Heia alle mødre, mormorer og farmorer, pappaer og bestefedre der ute! Ikke tenk for lavt om dere selv – og spesielt ikke om Den Hellige Ånd. Jesus klarer fortsatt å gjøre mirakler ut av to fisker og fem små brød.


    Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. februar 2014, da 2 Tim 1,1-7 var dagens bibeltekst. Første gang publisert her på bloggen 21. februar 2014.

    JULEFEIRING HOS MORMOR OG BESTEN: Ragnhild (1 år) på mormor Ragnhilds fang, julaften 1977.
    Foto: Hermund Aadland

    05 oktober 2017

    Om september, høst og savn


    Ole Horvli mistet moren sin en septemberdag. Han skriver vakkert om september og savn i diktet September. Heldige meg har fått lov til å dele diktet med dere her. 


    Her er det:

    September


    Umerkelig går hun
    gjennom parken

    legger små brev
    under trærne, under lyktene
    i dammene, på benkene

    med en hilsen
    fra noen
    du en gang har elsket

    Ole Horvli

    September er liksom min måned siden det er da jeg feirer fødselsdag, "min dag", med glede, sang og latter. Men for hvert år som går må jeg kjempe hardere for å forbli venn med september måned - måneden der sommeren går under og mørket og kulden kommer.

    September er vakker, skarp og klar. Jeg nøt virkelig de fine septemberdagene i år. Samtidig er september full av nostalgi og gråvær, der den kommer med mørket, regn og et halvt år å vente på at lyset skal vende tilbake i mars. Jeg begynner å savne lyset allerede før jeg har mistet det, liksom. 🍂🍃🍁

    Jeg har nytt å sykle forbi Nasjonalbiblioteket de fine dagene i september. Det er få ting som slår klatreplanter. De utgjør den perfekte blandingen av natur og noe av den ypperste kulturen mennesket lager: vakker arkitektur.
    Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen
    (Klikk på bildene for å se dem i større format.)


    Vel. Jeg har funnet ut at det som hjelper i september er å fokusere på lyset. Vips er det oktober og vips er det november. Jeg liker november. Og plutselig er det en av mine favorittider: advent og jul.

    Jeg skal skrive andaktene som skal stå på trykk i Vårt Land den siste adventsuka i år. Det gleder jeg meg til. Jeg er allerede halvveis i havn med andakten til lillejulaften. Har nemlig kommet over et helt fantastisk, nydelig julaftensitat av Edin Løvås. Sånt gjør meg glad i september.

    I september er det dessuten fortsatt lenge til januar og februar. Det er jo også fint. (Veldig fint.) Men først; glede seg til november.

    NOVEMBERLYS

    Du tenner ikke lys i juni.
    Den klare flammen blekner
    i sommerens svale skumring.
    Den høye hvelving over meg
    har ikke plass til mer lys.
    Jeg lengter etter november,
    når hvert lys har liv,
    når hele det store mørket
    må vike
    for en eneste liten flamme.

    Irene Henrysson

    (Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)

    Lese mer?

    Jeg laget en ganske lik bloggpost som dette i oktober i fjor. Den heter "Alf A. Sæter - Ein grunn til å leva" og inneholder nettopp det diktet - og en del tanker. Hvis du likte denne septemberposten som du har lest til endes nå, liker du nok den posten også. 

    Ja, også kan det godt være at du liker denne posten min om å glede seg til våren om høsten: Odd Nordstoga | Våren om høsten.

    Ha en fin oktober!