Google Analytics

16 oktober 2012

Katekismen: En smart app for smarttelefoner


Lurer du på hva Den katolske kirke lærer om et tema? Slå det opp i Katekismen, en helt ny, genial app for smarttelefoner og nettbrett. 


Last ned appen gratis her: Android | iOS

I appen Katekismen kan du lese hele Den katolske kirkes katekisme (1992) med alle de 2700 paragrafene som utførlig beskriver og forklarer den katolske tro.

God søkefunksjon

I appen finner du også referanser og fotnoter til Bibelen, kirkefedrene og kirkelige dokumenter.

Dessuten finner du her en søkefunksjon som er enkel og grei å bruke når det er noe helt konkret du lurer på eller vil vite mer om.

Kompendiet

Som et tillegg inneholder appen også katekismens kompendium fra 2005. Den fulle utgaven av katekismen forklarer troen på en grundig og utførlig måte, mens kompendiet forklarer den katolske tro på en kort og enkel måte.

Katekisme-appen inneholder også en smart leseplan som hjelper deg å komme gjennom hele katekismen i løpet av ett år. Leseplanen er delt inn i årets 52 uker, mandag til søndag. Derfor kan du begynne lesingen hvilken som helst mandag i løpet av året.

Last ned gratis

Som sagt: Last ned appen gratis her: Android | iOS
Anbefales! 

Les hele katekismen én dag av gangen


I løpet av Troens år (11. oktober 2012–Kristi kongefest 2013) oppfordrer pave Benedict XVI de troende til blant annet å studere Den katolske kirkes katekisme, som også fyller 20 år.


Informasjonstjenesten i Oslo Katolske Bispedømme har derfor utarbeidet en smart, ettårig leseplan som gjør det enklere å komme igjennom hele teksten.

Litt hver dag

Leseplanen er delt inn i årets 52 uker, mandag til søndag. Derfor kan du begynne lesingen hvilken som helst mandag i løpet av året. Etter ett år har du kommet gjennom alle de 2865 paragrafene i katekismen.

Leseplanen er inkludert i den flunkende nye Katekisme-appen for smarttelefoner og nettbrett. Last ned appen gratis her: Android | iOS

Du kan også abonnere på de daglige paragrafene fra leseplanen på e-post – klikk her!

Dette får du

Følger du dette opplegget vil du:
  • komme gjennom hele katekismen på ett år
  • nesten hver uke være innom katekismens fire ulike hoveddeler
  • få grundig innsikt i katolsk tro og lære
  • la deg lede enda nærmere Gud og hans Kirke

15 oktober 2012

Ettertanke | Å føde Gud

At Maria kalles "Guds mor" er en av de kraftigste Kristus-bekjennelsene vi har.
Barnet hun fødte er GUD.

Denne statuen har jeg
kjøpt gjennom the Catholic Company. Den er laget i Luca i Italia.

 

Jesus oppfylte over 300 profetier fra Det gamle testamentet. Én av dem er denne: ”Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.” (Jes 7,14)


Mange lurer på hvorfor vi kristne holder så hardt på at Maria var jomfru. Er det egentlig så nøye? Ja, faktisk. Hvorfor? Fordi barnet hun fødte er Guds sønn, ikke Josefs. Han er Immanuel – Gud med oss. Han er Gud.

Luther, Calvin, Zwingli, katolske og ortodokse kristne er dessuten enige om én ting til: At Jomfru Maria er Semper Virgo. Hun forble jomfru livet ut. Hvorfor er det så viktig? Fordi det var Guds enbårne sønn hun fødte. Fram til rasjonalismen på 1700-tallet var dette barnelærdom for alle kristne, uavhengig av konfesjon. Maria var den porten som Guds sønn kom inn gjennom til verden, deretter ble porten lukket.

Det aller mest misforståtte navnet Maria har, er ”Guds Mor”. Det betyr ikke at Maria skal tilbes, eller at hun er mor til Gud fra evighet av. Det betyr simpelthen at hun er moren til Jesus, som er Gud. Av sin frie vilje valgte Gud ut Jomfru Maria til å bli sin mor. Derfor ærer vi henne. Maria selv er et ydmykt menneske. Gud opphøyer alltid de små og ydmyke – ikke de store og stolte.

Gud opphøyet tenåringen Maria til å bli den som bar tidenes frelsesplan inn i verden. Dypest sett er det hva vi også er kalt til. Guds Ord skal inkarneres i oss. 

Dermed blir spørsmålet: Hvordan kan Guds Ord bli levende i deg, i din kropp? Hva vil Jesus med deg i dag? Vær sikker på at Gud vil noe med livet ditt, også denne mandagen. Bare spør ham, han svarer mer enn gjerne.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. mars 2010


Jeg er veldig glad i denne vakre statuen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Andre tekster om Maria på Sta. Sunniva-bloggen

13 oktober 2012

Film: To minutter om Troens år



"Vær ikke redde for å bli morgendagens helgener," sa pave Johannes Paul II. Det er også innledningsordene i denne lille filmen om Troens år.


Filmen er et samarbeid mellom St. Olav menighet i Oslo og Informasjonstjenesten i Oslo katolske bispedømme. For mer informasjon om Troens år i Den katolske kirke, sjekk ut troensar.katolsk.no.

12 oktober 2012

Bli med på retrett med cistercienserne

Foto: Munkeby Mariakloster

Helgen 7.-9. desember 2012 inviterer cistercienserne til en langhelg i Munkeby Mariakloster for at unge menn (studenter eller andre) skal kunne bli bedre kjent med cisterciensernes liv. 


På bloggen sin skriver brødrene: Advent i klosteret er en spesiell tid – preget av å besinnelse og av å hente seg inn – og vi vil gjerne gi andre del i dette. Denne helgen kan kanskje bli starten på en annerledes adventfeiring.

Lectio divina - åndelig lesning.
Foto: Munkeby Mariakloster

Programmet

Programmet disse to dagene består av gudstjenester sammen med kommuniteten (deltakerne kan delta på alle tidebønnene sammen med brødrene) og noen bolker med orientering.

Det vil også bli fritid og turmuligheter rundt Munkeby – ikke minst med anledning til å kikke på ruinene av middelalderklosteret – og de som ønsker å møte en av brødrene får tilbud om det.

Liturgi, spiritualitet og lectio divina

Orienteringene tar sikte på å gi introduksjon til tre viktige sider ved klosterlivet: 
  • Liturgiverksted: Presentasjon av tidebønn og hvordan man ber med tekster fra Salmenes bok
  • Cistercienserne: Orientering om cisterciensernes levesett og spiritualitet
  • Verksted omkring lectio divina (oppbyggelig lesning): Innføring i meditasjon bygget på Guds ord, slik munkene praktiserer dette hver dag
For praktiske opplysninger, les mer på brødrenes blogg. Påmelding skjer til post@munkeby.net innen 15. november.

Du må ikke være katolikk for å kunne delta. Det er bare plass til fem menn, så her er det førstemann til mølla!

11 oktober 2012

Troens år: Ta imot troen – gi den videre!

TROENS ÅR: Over hele verden ble åpningen av Troens år feiret i dag - et år der nyevangeliseringen er i fokus.

Jeg anbefaler alle å lese hyrdebrevet fra biskop Bernt Eidsvig i anledning Troens år. Her kommer han blant annet med noen lette, gode tips om hvordan troen kan få sette sitt preg på hverdagen din.


  • KORSTEGNET: "En katolikk bør ikke starte sin dag uten å tegne seg med korsets tegn og med det vie sin dag til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn." (For øvrig ble dette varmt anbefalt også av Martin Luther! Min anm.)
  • ANGELUS: "Klokken 12, idet Kirken jubler sin Angelus og minnes inkarnasjonens mysterium, gjør vi klokt i å bøye våre hoder og ha Marias ja på våre lepper – om enn i stillhet."
  • JESU OFFERDØD: "Klokken 15 kan vi igjen i stillhet bøye våre hoder i takknemlighet og ydmykhet for Jesu offerdød."
  • OM KVELDEN: "Som en avslutning av dagen ransaker vi kort vår samvittighet: Har jeg forsøkt å leve denne dagen som en gave fra og til Gud? Hvordan har jeg i dag erfart Guds nærvær?"
  • BØNN: "Forén deg i bønn sammen med paven og millioner av andre katolikker som daglig går i forbønn for Kirken og verden gjennom bønnens apostolat."
  • DAGENS EVANGELIUM: "En annen fromhetsøvelse kan være å lese dagens evangelietekst". 
  • DAGENS HELGEN: "Hva med å finne motivasjon til å leve hellige liv ved å lese biografien til dagens helgen?"
  • GJØR NOE: "Forsøk nødvendigvis ikke å gjøre alt, men gjør noe slik at troen stadig får sette mer preg på din dag og ditt liv, og gjennom deg det samfunnet vi lever i."
Biskopen fremholder at troen alltid er en gave som blir gitt oss av Gud. Han fremhever at "Vi er kalt til å gi troens gave videre, ikke til å være troskonsumenter."

Kalt til hellig liv

Biskopen skriver: "Vi feirer i år at det er 50 år siden Det annet vatikankonsil ble innledet. Konsilet var opptatt av en fornyelse av Kirken, og kanskje særlig hvordan vi kommuniserer i en moderne verden. Fornyelse av Kirken skjer fremfor alt gjennom de troendes stadige omvendelse. Derfor betoner nettopp Den hellige far at troens år er et kall til ekte og fornyet omvendelse. Skal Kirken fremstå som hellig og derfor tiltrekkende, må vi leve hellige liv."

Å tro: Ingen abstrakt øvelse

Troens år er også en feiring av Den katolske kirkes katekisme som utkom for 20 år siden, og biskopen oppfordrer oss til å studere både konsilsdokumentene og katekismen nærmere. Han fremhever likevel at "Det er ikke nok at vi som kristne bare tenker på eller studerer troen, den må leves. Det å tro kan aldri være en abstrakt øvelse. Som en hjelp til å leve og vokse i denne bevissthet hver dag, har vi som kristne et rikt skattkammer å øse av." (Og her nevner han punktene på listen ovenfor.)

Biskopen avslutter med disse ordene: "La oss benytte dette nådens år, gitt oss av Den hellige far, til å fordype oss i og feire troens gave, men også til å dele den med andre. Derfor markerer vi dette året nettopp under mottoet: Ta imot – gi videre!"

Kommentar: Den hemmelige sorgen over en abort

Etter spontanaborten i uke 8 skriver Susanne Kaluza: "Jeg sto på badet hjemme og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Kaste det i søpla? Begrave det i bringebærbusken? Ute silregnet det. I stua lurte barna på hvorfor mamma brukte så lang tid på do. Hadde jeg visst om dette på forhånd hadde jeg kanskje rukket å tenke gjennom hva jeg skulle gjøre med fosteret. Nå knakk jeg bare sammen og kastet alt i do. Etterpå følte jeg meg som verdens ondeste mamma. Skylle ned søskenet til barna mine i do? Hvem i alle dager gjør noe sånt??"
Foto fra Susanne Kaluzas blogg der hun viser bildet av Michelle Duggars datter som døde i uke 18. (Det finnes ikke noe foto av Susannes barn, som du skjønner av sitatet over.)
 

Bloggeren Susanne Kaluza forteller i dag en sterk og rørende historie om hvordan det opplevdes å miste et barn i sommer. Hun var to måneder på vei da hun mistet det lille barnet i magen, og hun lurer på hvorfor det er så tabu å snakke om spontanaborter i vårt samfunn. Her kan du lese svaret jeg skrev til henne.


Les Susanne Kaluzas blogginnlegg på bloggen hennes.
Min kommentar finner du som svar til Elin Ørjaseters kommentar (langt nede).
Les også Elin Ørjaseters utvidede svar på Verdidebatt.no.

Her er mitt svar:


Takk, Susanne, for din sterke og rørende historie.

Du stiller noen betimelige spørsmål rundt "Hvorfor er det så tabu å snakke om spontanabort i vårt samfunn?" Jeg tror mye av svaret ligger i det Elin Ørjaseter skriver her.

Du som har gått gjennom en vond spontanabort har blitt fratatt retten til å sørge fra offentlige myndigheter. Din sorg er nødt til å være hemmelig og ikke-eksisterende på grunn av de like gamle fostrene som vi har lov til å ta abort på i Norge. Du kan ikke få sørge over barnet ditt fordi hvis ditt barn var et barn kan jo ikke andre få lov til å ta abort på sine like gamle barn. (Det sier seg selv.)

Jeg husker godt den dagen jeg så en avistabloidforside der en norsk mannlig kjendis stod frem med sin sorg over en spontanabort. "Mistet barnet i uke 12", stod det med store krigstyper. Og alle tenker at ja, det var faktisk barnet sitt han mistet da, og at ja, han har rett til å sørge.

I USA tok TV-kjendis Michelle Duggar sorthvittbilder
av barnet som døde i magen, og ble møtt med sterk debatt.
Dette bildet publiserte Susanne Kaluza på sin blogg
sammen med historien om hennes egen hemmelige sorg:

"Jeg har født to barn, og er over gjennomsnittet
engasjert i foreldreliv og kvinnehelse, men var totalt
uforberedt på at jeg etter en spontanabort
plutselig skulle sitte ansikt til ansikt med en baby.

Lett gjenkjennelig fra disse fargesterke uke-for-uke bildene
som har tikket inn i mailboksen min i de andre graviditetene.

Og det var helt tydelig en baby, selv om den var liten."
(Sitat: Susanne Kaluza)


Og vi tenker i dag at det VAR barnet ditt du mistet, Susanne, og du HAR rett til å sørge.

Da må den logiske konsekvensen bli at dersom vi med vitende og vilje tar livet av et like gammelt barn i uke 12 (eller i ditt tilfelle: uke 8), så er det faktisk det vi gjør. Vi tar livet av et lite barn. Derfor er det så skummelt, ekkelt og ubehagelig å snakke om spontanaborter. Fordi de så tydelig sier fra om hva provoserte aborter faktisk er. 

DERFOR opplever du det som like ubehagelig å fortelle om spontanaborten "som å fortelle om underlivssopp eller noe annet “ekkelt”." Og du fortsetter: "Tenker det er rart at det oppleves slik, siden det ikke er de samme konnotasjonene om man mister senere i svangerskapet. Hvis flere forteller så forsvinner kanskje den følelsen?"

Du har rett i at det ikke er de samme konnotasjonene knyttet til spontanaborter senere i svangerskapet. Da har vårt samfunn nemlig begynt å definere ditt barn som et barn med rett til å leve. Og når barnet ditt har rett til å leve har du en tilsvarende rett til å sørge når det dør.

Jeg tror vi alle opplever det så ubehagelig å snakke om spontanabort fordi du rører ved selve ubehaget i vår kultur. Som Marius Timman Mjaaland sier det: "Den som rører ved abortproblematikken, rører ved selve ubehaget i vår kultur, ved dilemmaer som en ikke kan overse om en vil bevare sin integritet som menneske og samfunn."

Det var "din bittelille" du mistet, og vårt samfunn hadde ikke forberedt deg på den sannheten du møtte der inne på toalettet, i møtet med et bittelite ansikt og et hjerte som hadde sluttet å slå. "I sommer mistet jeg et barn", skriver du. JA, du gjorde faktisk det. Du mistet et barn.

Jeg tror din historie og andre kvinners spontanaborthistorier er begynnelsen på neste kapittel av (den provoserte) abortens historie. Det kapittelet begynner med bevisstgjøring rundt hva et foster er: Det er et lite menneske, enten det er dypt ønsket eller dypt uønsket.

Og dette vet jeg: Det kan ikke være hvor mye eller hvor lite ønsket du er som bestemmer om du har rett til å leve.

Beste hilsen
Ragnhild H. Aadland Høen (36), mamma til fire


Ett til svar

På bloggen til Susanne Kaluza skriver en alenemor som heter Ane:


"Takk for ett fint innlegg!! Dette hjalp meg veldig til å skjønne at jeg har rett til å sørge. Jeg har vært heldig som har fått en sønn som er helt frisk og fin, samtidig så har jeg også mistet ett barn i uke 25. Jeg fødte for tidlig/aborterte og den andre gutten min overlevde desverre ikke.
Jeg tenker att jeg har to barn, syns du dette er feil? Jeg har valgt og gravlegge han og gitt han ett navn etter han var død. Føler rundt meg at ingen fortsår hvorfor dette er vondt, det er jo så lenge siden det skjedde. Men for meg så er det bare 1 1/1 år siden og jeg tenker fortsatt på det.
Jeg er alene med sønnen min og de rundt meg syns det var “bra” den andre gutten, Birk, døde så slipper jeg å ha to alene.
Blir bedre av å se at det ikke er meg som sørger over barn som ikke har rekt å leve engang. For meg var Birk mitt andre barn selv om han aldri rakk å åpne øynene. Og det går ikke en dag uten at jeg tenker på han og lurer på hvordan han hadde blitt."


Her er mitt svar til henne:


Så rørende å lese historien din, Ane. Takk for at du deler.

Mange av barna som blir født i uke 25 overlever i dag, men ikke alle. Jeg skjønner at de mener det godt, disse rundt deg som synes “det var “bra” den andre gutten, Birk, døde så slipper du å ha to alene.” Men det er jo totalt ufølsomt sagt. Ville de sagt det samme til deg dersom dersom de hadde rukket å se Birk slik du så ham? Eller dersom Birk for eksempel hadde rukket å leve to måneder utenfor livmoren? Nei, det ville de ikke.

Det er tungt å bære andre menneskers sorg. Det er tungt for dem å se deg sørge. Lettere da å mene at du ikke burde føle så mye. Lettere å lukke øynene for det som de aldri har sett. Men du så ham. Og du elsket ham.

Jeg skjønner deg godt, Ane, mamma til to. Du HAR rett til å sørge. Du mistet jo den lille gutten din! Han rakk å leve – i 23 uker. Og han rakk å bli elsket av deg. Det er ikke lite! Kondolerer.

10 oktober 2012

Preken: Presten som gir ALT

Slik ser det ut når en ekte mann gir ALT.
"Konsekrert til Kristus skal presten ofre sitt liv for de troende."

P. Ole Martin Stamnestrø under sin presteordinasjon Mikkelsmesse 2012.
Foto: Mats Tande

 

I dag fant jeg endelig tid til å lese prekenen som ble holdt i den nyordinerte presten p. Ole Martin Stamnestrøs primissmesse (første messe) 30. september 2012. Anbefales!


Det var p. Fredrik Hansen som holdt prekenen i St. Olav domkirke. Jeg ble spesielt rørt over å lese det han sier om sølibatsløftet.

Ordinasjonsbønnen

Hele prekenen handler om ordinasjonen, som er ett av Kirkens syv sakramenter. P. Hansen sier: "Ordinasjonens sakrament [søker] å føre videre gjennom århundrene og ut til alle folk og nasjoner den apostoliske misjon som vår Herre Jesus Kristus overgav sine apostler: «Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler»."

"Dette kommer tydelig til uttrykk ved prestevielsens høydepunkt, ordinasjonsbønnen, hvor biskopen, med den unge mann som ordineres knelende foran seg, retter følgende bønn til Gud:

Gjør ham til vår trofaste medarbeider, så evangeliets ord kan nå til jordens ytterste grenser, og alle folkeslag, forenet i Kristus, kan bli et hellig folk."

ORDINATIO SACERDOTALIS:
Fra en FSSP-presteordinasjonsmesse i
Abbaye Notre-Dame de Fontgombault.
Foto: Only Tradition, gjengitt med tillatelse

Sølibatet

Litt senere fortsetter p. Hansen: "Og derfor avlegger prestene løfte om sølibat, for å gi alt, for å ofre alt – hver time, hver dag, hvert talent og hver kraftanstrengelse – slik at Kristi kors og Kristi tomme grav gjøres kjent og Kristi sakramenter fører menneskene til frelse."

"Ved sølibatsløftet sier biskopen til ham som ordineres: «Idag må du vie deg på en ny og enda tydeligere måte til Herren. ... Ved å gjøre dette, vil du lettere kunne vie deg til Herrens arbeid, så du ubundet kan tjene hans folk og bidra til verdens åndelige fornyelse».

"Med rette kaller kirkeretten sølibatet for Guds særskilte gave til Kirken: ved dette ofrer prestene alt de er og har for å lede de troende inn i himlenes rike."

Lover å søke å bli Kristus lik

Og p. Hansen fortsetter: "Ved håndspåleggelse og bønn setter prestevielsen «et uutslettelig åndelig segl» på den som vies til prest, et segl som konsekrerer - binder - presten til Kristus, slik at hans tjeneste ikke skjer i eget navn eller egen funksjon, men, som Kirken uttrykker det, «in persona Christi» - på Kristi vegne og i Kristi navn og person. Derfor lærer konsilet at når presten døper eller feirer nattverden er det Jesus Kristus selv som forretter disse hellige handlinger. Dette segl kan aldri tas bort – engang prest, alltid prest."

"For stadig inderligere å forenes med Kristus, for å styrke dette bånd til vår Herre og Mester, lover presten også i sin ordinasjon å søke hellighet i sitt liv - å bli Kristus lik - å bli en «alter Christus»."

Ofrer hele sitt liv

"Konsekrert til Kristus skal presten ofre sitt liv for de troende, noe han bindes til i lydighets- og sølibatsløftet og forpliktes til i sine presteløfter i ordinasjonsmessen. Han skal ofre sitt liv slik at Kirkens banner, som ikke er annet en Kristi kors, skal kunne heves over alle folk og nasjoner; gledesropet om at «Herren er oppstanden, alleluja» runge gjennom århundrene; og sakramentenes tegn lede og føre de kristne inn til det evige liv. Og presten gjør dette, i håp om at også han selv en dag vil kunne stå for Guds trone og si: Jeg gjorde det Herren selv ba meg om: jeg gav mitt liv for mine brødre." 

LES OGSÅ: Stor glede over ny prest

09 oktober 2012

Ettertanke: Ha meg som forbilde

Mosaikk av St. Paul i Ravenna.

Det smaker ikke akkurat jantelov av dagens oppfordring fra Paulus. ”Ha meg som forbilde, dere også,” skriver han til menigheten i Filippi. 


Eller som han formulerer seg i den nyeste bibeloversettelsen: ”Følg mitt eksempel, søsken, og se opp til dem som lever etter det forbilde dere har i oss.” (Fil 3,17)

På hvilken måte er Paulus et forbilde for oss?
Han ”jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.”

Paulus bruker ofte idrettsbilder i brevene sine. Til korinterne skriver han: ”Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den!” (1 Kor 9,24).

Mot slutten av livet oppsummerer han: ”Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen” (2 Tim 4,7).

De kristne som har levd troen før oss hjelper oss til å holde fast ved troen. De får oss til å tørste etter det hellige livet vi er kalt til å leve.
Hvorfor trenger vi det? Fordi det går an å bli farlig sløv. Troen kan umerkelig forsvinne ut av livet ditt, uten at du gjorde et bevisst valg om at det skulle bli sånn.

”Man mister ikke troen. Den slutter å forme livet, det er alt,” som forfatteren George Bernanos sier det.

Troen vår blir uavbrutt utsatt for påkjenninger. "Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. (Heb 12,1-2)

Amen, Paulus, mitt forbilde!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 30. april 2009

06 oktober 2012

TV-reportasje: Sta. Sunniva på plass i Bergen etter 120 år

Faksimile: www.bt.no, 5.10.2012

I over 120 år har nisjene på utsiden av St. Paul kirke stått tomme. I dag kom Sta. Sunniva og St. Paul endelig på plass. Se den fornøyelige tv-reportasjen på bt.no.


Med skinnende sol over kirkespiret - akkurat i det Angelus-klokkene kimet over Bergen by klokken tolv - ble statuen av den hellige Paulus heiset opp og festet i nisjen på veggen over hovedinngangen til St. Paul kirke i Bergen. Sankta Sunniva var da allerede trygt plassert, skuende ut over byen.

Byens og menighetens skytshelgener

- Løftet av de 340 kg tunge statuene var nøye planlagt, og forløp helt smertefritt, forteller Anne Samuelsen i St. Paul menighet.

Allerede da St. Paul kirke ble oppført i 1864-1876 var det planlagt at kirken skulle ha to statuer i frontveggen: Bergens skytshelgen Sta. Sunniva og selvsagt menighetens skytshelgen, den store misjonsapostelen St. Paul (Paulus). Pengene tok imidlertid slutt for den lille menigheten med 50 medlemmer, og nisjene ble stående tomme i over hundre år.

Fra rett vinkel

Først i 2012 fikk St. Paul kirke råd til de to statuene, etter at det ble opprettet et eget fond da p. Michel Beckers fylte 60 år. I fjor ble vår tidligere sogneprest 70 år, og med litt støtte fra et kommunalt fond og Sparebanken Vest fikk menigheten endelig nok penger i januar. Siden den tid har statuene av de to misjonshelgenene stått fremme inne i kirken og ventet tålmodig på dagens løft.

- Nå kan menigheten endelig få beskue statuene fra den vinkelen som de er planlagt for: Nedenfra og opp, forteller Anne Samuelsen.

Gratulerer, St. Paul menighet! 

05 oktober 2012

Bokomtale | Da kristendommen kom til Norge


Historien om hvordan kristendommen kom til Norge blir fargelagt når p. Olav Müller forteller den. Last ned boken gratis her.


Den lille boken heter "Et streiftog gjennom Den katolske kirkes historie i Norge fra den første misjonstid til nyere tid", og som tittelen antyder får du her en kort og lettlest gjenfortelling av historien til Den katolske kirke i Norge, helt fra kristendommen kom til landet. Anbefales for alle som er interessert i kristendommens katolske røtter i Norge.

St. Olav katolske bokhandel i Akersveien 14, Oslo.

Gratis bok

Du kan laste ned boken gratis her. Hvis du foretrekker å lese på papir, får du et gratis heftet eksemplar av boken hos St. Olav katolske bokhandel i Oslo og i St. Eystein katolske bokhandel i Trondheim.

Populær skribent

P. Olav Müller er en skattet skribent, og har en omfattende produksjon av artikler og foredrag. På katolsk.no kan du lese mange av dem.

Jeg kan også anbefale boken hans Pateren dypper pennen som du kan lese en anmeldelse av her på bloggen.


I anmeldelsen av Pateren dypper pennen skriver Anne Samuelsen:
"Med en dyptfølt økumenisk innstilling, både tematisk og i form (den er utstyrt med mye forklarende tekst), er boken en åpen dør til kristne av andre konfesjoner som kanskje undrer seg over begrunnelsen for en del katolske særegenheter."