Ettertanke: Høvdingdatter av kongsslekt

ORDSAMLING: Andre samler på ting. Jeg samler på ord. Her er et viktig et som jeg fant i 1996.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

”Adam av jorden, skapt til en himmel, du er adlet med lengsel,” skriver Ellen Merete van der Hagen.

Som Adams og Evas datter er jeg en svimlende komposisjon av atomer, muskler, hud og former. Jeg er også mye mer enn det. Jeg er sjel og ånd og har evigheten i hjertet.

Jeg er født som høvdingdatter. Kongsdatter. Og på et eller annet vis ligner jeg på min far Kongen, for det står i boken som han har gitt meg at han har skapt meg ”i sitt bilde” (1. Mos 1,27), ”lite ringere enn Gud” (Sal 8,6).

Som en annen i familien har uttrykt det: “Guds ære er det levende mennesket, og menneskets liv er å kunne se Gud." (Kirkefaderen St. Ireneus av Lyon, ca. år 135-202).

Den himmelsk gode Faren min har alltid ment at jeg er verd mer enn alle pengene i hele verden. Min verdi ligger i Gud, og han har personlig forsikret meg om at verdien er konstant himmelhøy og helt uavhengig av mitt funksjonsnivå, karrierenivå og popularitetsnivå. Jeg kan derfor med hånden på hjertet si at ja, jeg er opptatt av image. Jeg er opptatt av at jeg er skapt i “imago Dei”, i Guds image: “Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.” (1. Mos 1,27)

Gud skapte meg fordi han elsker meg og vil leve med meg i all evighet. Når jeg elsker ham tilbake og gir meg helt hen til ham, mister jeg på en måte meg selv, slik man alltid gjør når man virkelig elsker noen. Men samtidig er det nettopp i den hengivelsen at jeg blir fri fra alt og finner livet og meg selv. Jeg blir den Ragnhild som Gud skapte meg til å være. Hans høvdingdatter. Kongsdatter. Og snipp, snapp, snute, dette eventyret gjelder i like stor grad deg – og det blir aldri ute.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. august 2011

Høyt elskede Maria | Mater Dei

Så høyt var du elsket i Norge, Jomfru Maria.
En vakker statue fra norsk middelalder som i dag står på Universitetsmuseet i Bergen, De kulturhistoriske samlinger.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ikke vær redd for å nærme deg Jomfru Maria. Du klarer uansett aldri å elske henne høyere enn det Jesus gjorde.

Jo nærmere du kommer Maria, jo tettere drar hun deg til Jesus. Ingen er bedre i stand til å lære deg å elske Jesus uforbeholdent enn hans mor.

På onsdag, 15. august, er det festen for Jomfru Marias opptakelse til Himmelen. Dagen var en av de fire Maria-merkedagene på den norske primstaven: Kyndelsmesse 2. februar, Marias Budskapsdag 25. mars, Maria Himmelfart 15. august og Marimesse om høsten 8. september (Marias fødselsdag).

Jeg kommer tilbake til Maria Himmelfart på onsdag, men her er en gave til deg mens du venter: En vakker Maria-hymne av fr. Arnfinn Andreas Haram.

MATER DEI

Mater Dei
kva veit eg om deg?

det er så mange som har freista
å viske bort biletet ditt
vekk frå augo
vekk frå hjarto
hjå dei som trur på son' din

kva skal det tene til
å stoppe munnen
på dei som prisar deg sæl?

Skrifta held ikkje opp med sin tale
Elisabeth helsar deg like fullt
som velsigna mellom kvinner:
benedicta tu!

og han som dei vil ære
ved å gløyme deg
talar tungt og tydeleg frå krossen:
ecce mater tua!
og eg svarar:

mor!

Fr. Arnfinn Andreas Haram O.P. (2008)

Litt latinforklaring:
Mater Dei – Guds Mor (en sterk Kristus-bekjennelse – sønnen hennes er faktisk GUD)
Benedicta tu – velsignet være du (Elisabeths hilsen til Jomfru Maria)
Ecce mater tua – dette er din mor (sagt av Jesus til disippelen Johannes ved korset, og han blir Marias sønn)

Les også:

• Ettertanke | Marias forstørrelsesglass
• Salve Regina og Maria Regina Mundi på Selja
• Ave Maris Stella over Selja
• Høyt elskede Maria | Mater Dei

Glitrende foredrag av Lars Roar Langslet om Olav den Hellige og vår tid

MALERISK: Olav den Helliges liv fortalt gjennom middelalderens frontale (forsiden av selve alteret) i Nidarosdomen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det var en fest å lytte til Lars Roar Langslet og hans foredrag «Olav den Hellige, konge og rikshelgen – og arven fra ham» under Olavsfestdagene i Trondheim.

Langslets foredrag var delt i to: Først en historisk del om St. Olav som konge og rikshelgen og deretter en samtidsdel om hvordan det er fatt med arven etter Hellig Olav i dag.

Hele foredraget er lagt ut på Den katolske kirkes hjemmeside, og jeg anbefaler på det varmeste at du leser det. Alt sammen. Manuset er langt, men mist ikke motet. Jeg kan love deg at det er verdt det.

Her følger et sammendrag av foredraget, for å gi deg appetitt på den fullstendige versjonen. (Alle sitater er hentet fra foredraget.)

Forfatter, historiker og tidligere kulturminister (H) Lars Roar Langslet gav både historisk innsikt og en skarp samtidsanalyse i Katedralskolens festsal søndag 29. juli 2012.
Foto: Ragnhild Aadland Høen

Myter og sannheter om rikssamling og kristning

I den første, historiske delen av foredraget gir Langslet deg innsikt i Hellig Olavs to prosjekter:
1. Å samle landet.
og 2. Å kristne landet.
Hellig Olav så disse to målene som to sider av samme sak.

Langslet knuser her to myter. Myte nr. 1 er at Norge allerede var samlet (av Harald Hårfagre) før Olav Haraldssons rikssamling. Myte nr. 2 er at landet var hedensk fram til Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kristnet det.

Sannheten er at landet lå oppsplittet da Olav Haraldsson fikk kongsmakten, og:
"I dag vet vi at kristningen var en meget lang og stort sett fredelig forvandlingsprosess som ble drevet frem av kulturimport fra vår kristne omverden lenge før Olav’ene kom til."

Ikke instrumentell bruk av kristendommen

Langslet tilbakeviser også at kristendommen bare var et slags nyttig politisk verktøy for Olav Haraldsson. "Etter alt å dømme har han trodd at den kristne troslære var selve Sannheten, og han selv var dens redskap, ikke omvendt. [...] Da han dro hjem til Norge, var det [...] i bevissthet om at han hadde et kall."

St. Olav ble opplært i troen og døpt i Rouen, som i denne perioden var preget av en kristen vekkelsesbevegelse som hadde sterk appell til renhet og inderlighet hos de troende. Trosopplæringen av den unge nordmannen var både langvarig og grundig.

"Det preget ham for livet, selv om han som konge på 1000-tallet var nødt til å føre krig og bruke vold i styringen av sitt eget land – ellers ville han raskt fått ry som en svekling og mistet makten. Men vi bør huske at i denne epoken ble Kristus hyldet som den allmektige Kongen over himmel og jord, som førte sin seierrike krig mot ondskapens krefter – alle jordens konger skulle ta ham som forbilde."

Ny kulturform når kristenretten innføres

Langslet går deretter inn på St. Olavs innføring av kristen lovgivning i Norge – «kristenretten». "Her bryter det igjennom et nytt syn på hvert menneskelivs egenverdi, på den enkeltes rettskrav også i brudd med ættesamfunnets eldgamle rettesnorer."

De nye, kristne lovene hadde revolusjonerende innslag "som bærer i seg en brodd også til vår samtid tusen år etter. Sigrid Undset fremhever dem slik. «Mot foreldrenes rett til å skille seg av med et uvelkomment barn ved å sette det ut straks etter fødselen og la det omkomme – en rett som hedninger alltid vil innrømme at foreldre har – setter St. Olavs lov barnets rett til livet, fordi det er Gud som har gitt det livet […] Det nye sedelighetsbegrep hevder at ekteskapet er uoppløselig, at ekteskap er ikke noe ekteskap uten at også bruden – ikke bare brudens giftingsmenn – gir sitt ja-ord, og at mannen skylder sin hustru troskap…»" 

Og Langslet fortsetter: "Kristningen utløste det sagaene kaller sidaskiptit, «sedeskiftet», overgangen til nye normer og seder, til en ny kulturform med nye verdimål. Et annet Norge ble til."

Kristningens seier gjennom nederlaget

Når St. Olav så i 1030 dør som Kristi martyr på Stiklestad, tydet alt på at nederlaget var det definitive sammenbruddet også for de to sakene kongen hadde kjempet frem – iallfall for rikssamlingen, men også for kristningen. Alt pekte mot at nå ville Norge bli like oppsplittet som før. Men som Bjørnson sa det: «Straks han var død, skjedde alt han ville.»

"[...] det merkelige, ja mysteriøse skjer at synet på den drepte kongen etter kort tid slår fullstendig om. «Aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere,» skrev historikeren Ludvig Daae. Det er jo ikke vanlig at nordmenn, og slett ikke trøndere, skifter syn så raskt – som regel skifter de ikke syn i det hele tatt. Folk må ha opplevd eller hørt om ting som forvandlet det inntrykket de hadde av kongen, til bildet av en hellig mann. Skeptiske historikere har foreslått flere andre forklaringer, og noe er det vel i noen av dem. Men vi kommer ikke utenom mysteriet. Og skeptikerne bør merke seg et ord av Churchill: Det er i bunn og grunn tåpelig å tro at bare det vi forstår, kan være sant."

Helgenen og martyren

Historiken Lars Roar Langslet legger til:  
"Aldri har noen norsk manns død fått så store ettervirkninger. 
Og et stort nederlag har aldri utløst en så stor seier. 
Alltid siden har Norge vært et samlet land, 
og etter Olavs død kom det ikke ett tegn på tilbakefall til den hedenske kulten."

Kirken så Guds finger i det som var skjedd. "De mange jærtegn som fulgte etter, ble for den en sikker bekreftelse av at martyriet var ekte. Og det ble utvilsomt godtatt av folk flest. Men var ikke folk flest naive den gang? Det vil nok skeptikerne mene. Det eneste vi sikkert vet om det, er at middelalderens nordmenn hadde samme anlegg for å tenke som vi. Det er ingenting som tyder på at intelligensnivået i det norske folk har steget siden middelalderen." (Her humret tilhørerne i festsalen godt, min anm.).

Olavsvenerasjonen og reformasjonen

Langslet kommer deretter inn på Olavsvenerasjonen og hvor raskt den spredte seg over hele nordavsnittet av Europa. St. Olav ble enslags nordisk overhelgen som favnet alle: Han var kongenes ryggstøtte og småfolks beste hjelper, helgen for bøndene men også for sjøfolk og handelsmenn.

"Det varte i femhundre år. Så kom reformasjonen med forbud mot all Olavsvenerasjon. Som alle nå erkjenner, ble trosskiftet presset på et uvillig folk med militærmakt, klostre og kirker ble herjet og deres eiendommer konfiskert, det lille vi hadde igjen av nasjonalt lederskap ble fordrevet [...]
Bjørnson fant ordene også for å summere dette: «Han var landets vern, dets fane, dets lov, dets høyeste ærestinde […] Olav den Helliges land uten Olav, det måtte for de fleste være som landet var bestemt til å dø. Hjertet var skåret ut av det.»
I dag slår hjertet igjen." 

Olavsarven i dag

Etter denne første, historiske delen av foredraget, svarer Langslet på spørsmålet "Hva er status i dag for de store målene han kjempet frem – Norge som et samlet rike og et kristent samfunn?"

Historikeren svarer: "Om rikssamlingen er det enkelt å svare: Den har holdt stand på tvers av faser med borgerkrig, fler-kongeri og fremmed okkupasjon. [...] Noen engster seg for at innvandringen vil føre til forvitring innenfra av vår nasjonale identitet. Jeg ser mer optimistisk på det. [...] I våre multi-etniske katolske menigheter har jeg sett hvor hjertelig samholdet kan være, innenfor en felles meningsramme som både er universell og norsk."

Sekulær normløshet

Angående innvandrere med ikke-kristen bakgrunn sier han: "aldri har jeg hørt noen av dem kreve at alt av klart kristen eller nasjonal arv i Norge må bort før de kan trives her. Det mange av dem reagerer mot, er derimot den sekulære normløshet som har bredt seg i Norge i vår tid." Dermed kommer han til sitt andre spørsmål: Er Norge fortsatt et kristent samfunn?

"Jeg er kommet i stadig større tvil om det gir mening å svare ja. Og det skyldes ikke bare at et voksende befolkningsinnslag bekjenner seg til andre religioner, eller til ingen religion i det hele tatt. Det skyldes først og fremst at det i min levetid er skjedd en mektig glidning, ja nærmest et skred, i retning av et avkristnet samfunn, der den etiske fellesnevner er individualistisk (for ikke å si egoistisk) lykke-moral, og der religion og fremfor alt kirke oppleves som irrelevant av de fleste."

Hestebiff og abort

Langslet går så inn og ser på noen av de lovbudene som Hellig Olav mente var viktige kjennetegn på et kristent samfunn.

"Det som kanskje står sterkest, er paradoksalt nok forbudet mot å spise hestekjøtt. Hestebiff er ofte på menyen i sydlige land, men hos oss aldri – forbudet for tusen år siden gjaldt bloting, men det må ha etset seg inn i norsk tradisjon så nesten alle føler avsky bare ved tanken på hestekjøtt til middag.

Når det gjelder forbudet mot at foreldre kan kvitte seg med uønsket avkom, er situasjonen derimot en helt annen... "Forbudet mot å kvitte seg med nyfødte barn, derimot – det var jo den tidens motstykke til abort. I vårt søkkrike velferdssamfunn utføres det hvert år 16 000 aborter, rundt 20 % av alle graviditeter."

Langslet peker på hvordan enhver etisk problematisering av abort er blitt renset bort: "både helsemyndigheter, media og folk flest oppfatter abort som et helt normalt og i grunnen ukontroversielt velferdstilbud på helsevesenets menyliste. Og det anses som politisk ukorrekt å minne om at det også angår 16 000 menneskeliv i livets mest vergeløse stadium."

Senabort og "barmhjertighetsdrap"

Langslet går deretter inn i problematikken rundt senaborter og eutanasi:

"BBC rapporterte nylig om stor opphisselse i det kommunistiske Kina over at pustende fostre var blitt abortert. Men da noe lignende skjedde i Norge, i klar strid med loven, var det bare noen få pip å høre; jeg oppfanget ikke ett pip fra norske kirkeledere. Større strid har det vært om bruken av ultralyd så foreldre kan slippe å få barn med Downs syndrom. Men det glir nok igjennom, som det meste på dette felt."

"Ved menneskelivets andre ytterpunkt er det økende press for å legitimere «barmhjertighetsdrap». Det er jo kommet i mer avanserte land, så da kommer det vel også hos oss. For første bud i den sekulære moralen er dette: Mennesket, ikke Gud, er livets herre."

Det kristne ekteskapssynet

Også det kristne synet på ekteskapets uoppløselighet kommer han inn på. "[...] et strengt bud, så strengt at det i vår miserable verden alltid var behov for en nødutvei, en gløtt på døren så ofrene for et uutholdelig samliv kunne slippe ut. I dag står døren på vidt gap. Nær 50% av alle ekteskap ender i skilsmisse i våre større byer, og prosenten ligger ikke langt under i landet som helhet. I tillegg kommer oppløste samboerskap der barn er involvert."

Bak mange av disse familieoppløsningene mener Langslet å se en felles dominerende forklaring: Egeninteresse foran barnas interesser. "Ord som forpliktelse og selvoppofrelse har fått stadig mindre mening hos det moderne menneske, som synes mest orientert mot tilfredsstillelse av egne behov. Her og nå. Og vi finner masse rasjonaliseringer, bortforklaringer, som skal skjule det uriktige valget."

Egosentrert sedeskifte

Langslet kritiserer hvordan samfunnet blir mer og mer preget av en ego-sentrert lykke-moral, spesielt på seksualitetens område: "Følg dine lyster, uten tanke for andre, bare du passer deg for å bli syk! Det er doktrinen. Men da er vi kommet langt bort fra det kristne samfunn som Hellig Olav ville bane vei for."

"Det er åpenbart skjedd et nytt, mektig «sedeskifte». Det kristne normgrunnlag har veket for konsensus om det politisk korrekte i et sekulært samfunn. Hvor lenge kan vi da fortsette å tale om vårt «kristne kulturgrunnlag»?

Hard kritikk av Den norske kirke

Langslet taler deretter spesifikt om Den norske kirke (statskirken). "Hvor står Den norske kirke i alt dette? Jeg vet ikke om den står. Den applauderer selvsagt ikke det nye sedeskiftet, men også den glir mot det politisk korrekte. De som protesterer iherdig, blir avfeid som gammeldagse. De fleste er tause. [...] Jeg forstår redselen for å såre og skape uvilje, men det var en redsel Vår Herre ikke hadde."

Ds Langslet konverterte til Den katolske kirke for femti år siden, trodde han at Den norske kirke fortsatt ville være den viktigste bærebjelken for å holde kristentroen levende i Norge. Fremdeles mener han det er "mye edel tro å finne blant våre lutherske brødre, så mange gode mennesker, så mye verdifull virketrang og sosial offervilje! Men det er med stor sorg og dyp bekymring jeg nå opplever at bærebjelken har mistet mye av sin bærekraft."

St. Olav: En helgen du kan identifisere deg med

Mot slutten av foredraget vender Langslet tilbake til St. Olav som gikk i kirken og feiret messe hver eneste morgen.  

"Messen var altså den daglige aksen i hans liv. Men han svarte slett ikke til våre modeller av et dydsmønster – han brukte vold på kongers vis i den tiden, han var «lysten på gods» og kunne bli svært hissig, og hans eneste sønn ble født «utenfor ekteskap». Slik sett er det lett også for oss omtrentligheter å identifisere seg med ham – han hadde sine feil og han syndet, akkurat som vi."

Men så var det da heller ikke for sin eksemplariske livsførsel at St. Olav ble helgenkåret, "men fordi Kristus på synlig vis hadde brukt hans liv og især hans død som sitt redskap. Olav står i helgenkalenderen som martyr – og som Norges apostel fordi han fullførte kristningen."

St. Olav: Vår forbeder i Himmelen

Til alle tider har Den katolske kirke forkynt at martyrenes blod er Kirkens såkorn. "Så ble vel Olav Haraldsson, som Sigrid Undset har sagt det, «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her.» Det har vokst av det sædkornet, og jeg tror, til tross for mine jeremiader i dag, at det fortsatt vokser av det."

Langslet bruker det aller siste avsnittet på å tale om St. Olav som vår forbeder i Himmelen, og jeg skal la hans egne ord få det siste ordet:

"Når det mørkner og vi trenger hjelp, kan det ennå være styrke å vinne gjennom hans forbønn. Han var av vår slekt, norsk på godt og ondt, så han forstår oss kanskje bedre enn de fleste helgener. Han viste oss jo også, gjennom sin egen skjebne, at tilbakeslag og nederlag er ikke alltid det siste ord. Hans hjertesaker vant seier selv «om det mørkt så ut». Og det er vår tro at han fortsatt ber for oss og for Den norske kirke, for vår konge og for det landet han bar i sitt hjerte."

Sånn. NÅ skjønner du hvorfor du bør få med deg fullversjonen av foredraget på Den katolske kirkes hjemmeside.

Ettertanke: Rop ut, fjellfolk

Ut i naturen-reporter Eirik Lindebjerg bestiger Store Skagastølstind, Norges tredje høyeste fjell. Eia, var vi der. Foto: Benjamin Hjort/NRK

Det er ett aspekt ved Bibelens tekster som går rett til den norske folkesjela, spesielt nå i august: Bibelen taler alltid varmt om det å befinne seg på en fjelltopp. Her rett og slett oppfordres det til å søke fjellet, og spesielt toppene.

Jesus selv dro på fjelltur stadig vekk, og profeten Jesaja skriver om hvordan ”De som holder til på fjellet, skal juble og rope fra fjelltoppene. De skal gi Herren ære, forkynne hans pris på de fjerne kyster.” (Jes 42,11-12) Det er jo bare nødt til å være oss nordmenn han snakker om da.

I dagens tekst spesifiserer Jesaja at det ikke er nok å gå opp på et fjell, her er det bare et høyt fjell som duger. Ikke holder det med alminnelig roping heller. Rop høyt!

"Gå opp på et høyt fjell,
        du Sions gledesbud!
        Rop høyt, og vær ikke redd!
        Si til byene i Juda:
        «Se, der er deres Gud!» 
Se, Herren din Gud kommer, full av kraft,
        hans arm gir ham herrevelde.
Som hyrden skal han gjete sin hjord
        og samle lammene i sine armer.
        Han skal bære dem ved barmen
        og lede deres mødre varsomt." 
 (Jes 40,9-11)

Det er ingenting puslete over Gud når han fremstilles som den gode hyrde. En god gjeter må jo være både omsorgsfull og sterk, ”full av kraft”, ellers kunne han ikke forsvart flokken sin. Jesus viderefører dette sterke bildet av Gud når han senere omtaler seg selv som den gode hyrde.

Men tilbake til oss, fjellfolket. Hva med å følge Jesajas oppfordring og ta en fjelltur i dag? Kanskje du til og med rekker å nå en topp før solen går ned? Da kommer du nok til å kjenne på ropet.

Syng ut, fjellfolk, gi Gud ære og forkynn hans pris!

Noe bearbeidet versjon av en ettertanke som ble publisert i Vårt Land 27. april 2009.

Da Sant Iago ankom St. Olavs by

HISTORISK MØTE: De spanske pilegrimene med Olavskorset og en statue av Sankt Jakob - Sant Iago de Compostela - ankommer Nidarosdomen i Trondheim.
Foto: St. Olav katolske menighet

Norske pilegrimer har vandret i tusentall til Santiago de Compostela de siste årene. Denne sommeren gikk bevegelsen motsatt vei. Lørdag kom Sant Iago med brask og bram til St. Olavs by  sammen med en stor gruppe spanske pilegrimer.

Hele 183 spanske pilegrimer vandret den siste etappen til Nidarosdomen lørdag 28. juli, melder St. Olav katolske menighet i Trondheim.

Pilegrimsgruppen hadde med seg et Olavskors etterfulgt av en statue av St. Jakob (Sant Iago, som apostelen heter på spansk). Under den katolske olsokmessen i Nidarosdomen 29. juli ble de ønsket velkommen av biskop Bernt Eidsvig, og pilegrimspresten deres p. Blas leste evangeliet på spansk under høymessen.

Lang pilegrimsvandring
De spanske, katolske pilegrimene startet fra Oslo den 16. juni, og feiret messe annenhver dag underveis. Underveis sluttet norske pilegrimer seg til følget, for kortere eller lengre tid.

- Nordmenn er ikke kjølige som vi trodde, men varme, vennlige og åpne, var kommentaren fra de spanske vandrerne. De vil gjerne komme tilbake, sier Karen Smith Sand ved Den kgl. spanske ambassade, som også deltok på pilegrimsferden.

Les mer på hjemmesiden til St. Olav katolske menighet i Trondheim.

BEKRANSNING: St. Olav bekranses på Olsokdagen 29. juli 2012. Fire dager tidligere var det St. Jakobs dag. Da fikk pilegrimshelgenen St. Jakob sin krans (statue nr. tre fra høyre, nederst). Foto: Sunniva Aadland Høen

Skal dit, skal dit 
Jeg var selv til stede da de spanske pilegrimene ankom Nidarosdomen, og fikk oppleve Sant Iago og hans store spanske flokk i møte med Olsoktradisjonen. En gang i mitt neste liv - i middelalderen, når jeg ikke har ansvar for barn lenger - da skal jeg gå caminoen til Santiago de Compostela (hvis Gud vil og helsa holder). I mellomtiden tar jeg med meg denne lille smakebiten av en annen verden.

Preken av biskop Berislav Grgić i Nidarosdomen Olsok 2012

"Det begynte med tolv disipler og satte etter hvert sitt preg på store deler av Europa, helt til Norge. Hva er hemmeligheten bak evangeliets eventyrlige framgang i denne tiden? Det er sikkert mange svar på slike spørsmål. Men et av de viktigste er dette: De kristne våget å leve annerledes! De våget å leve ut sin tro på Jesus i hverdagen. De våget å skille seg ut. Og nettopp på denne måten virket det kristne fellesskapet sterkt tiltrekkende på omgivelsene."
(Sitat fra biskop Berislav Grgićs preken)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Søndag 29. juli 2012 ble det feiret katolsk, pontifikal høymesse i Nidarosdomen. Les hele biskop Berislav Grgićs preken her.

Biskop Berislav Grgić
Foto: Thomasz Wacko

Olsok, søndag 29. juli 2012, i Nidarosdomen i Trondheim
Evangelium: Matt 16,24-28
Preken ved Berislav Grgić, biskop prelat av Tromsø

Kjære biskop Bernt, kjære biskop Charles,
kjære brødre og søstre!

Olav Haraldssons død markerte et historisk skille i vårt land. Vi regner året 1030 som året da Norge ble kristnet. For kristendommens sak gikk Olav til kamp - og for kristendommens sak mistet han livet. Han var villig til å gi avkall på sitt eget liv for å gjøre Norge til et bedre land å leve i. Olavs nederlag betød i realiteten kristendommens seier i Norge.

Vi gleder oss mye over at vi er kristne. Å være en kristen har ikke alltid vært så lett for mennesker spredt ut over hele verden. Fortsatt i dag finnes det land og steder - særlig muslimske land - hvor det ikke er tillatt å bekjenne seg til den kristne tro. Mange av de som likevel gjør det, lider under dette og noen igjen lider martyrdøden.

I sitt budskap til Verdens fredsdag 1. januar 2011 sa vår pave Benedikt XVI: "For tiden er kristne den religiøse gruppe som lider mest under forfølgelse grunnet sin tro. Mange kristne erfarer daglig krenkelser og ofte lever de i frykt fordi de søker sannheten og tror på Jesus Kristus...".

Vi hørte i dagens evangelium hva Jesus sa til sine disipler: "Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg. For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen" (Matt 16, 24-25).

Ta opp sitt kors – Det hellige kors

Intet bilde eller tegn er mere kjært for det kristne folk, og intet er eldre enn det hellige kors. Blant alle hellige bilder og symboler inntar "det hellige kors" den fornemste plass, for det er symbolet på hele påskens mysterium.

Det hellige kors fremstiller Kristi lidelse og seier over døden, over djevelen, og samtidig forkynner det, som kirkefedrene lærte, hans herlige gjenkomst: "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer."

Det er nok særlig på langfredag at korset holdes frem for å hyldes av de troende, og på festen for Korsets opphøyelse (14. september) at det feires som Kristi seierstegn og livets tre, men korset har også en dominerende plass i kirkerommet og møter menighetens blikk hver gang den samles til gudstjeneste. Også her i Nidarosdomen.

Ikke bare i kirkerommet, også i de kristne hjem har gjerne korset en fremtredende plass.

Når vi ber korsveien, sier vi: Ditt kors tilber vi Herre, fordi du ved ditt kors har forløst verden. Evangeliet om Jesus Kristus - og om våre helgener - er meget enkel: Ave crux, spes unica. Vær hilset kors, mitt eneste håp.

Kristne – et annerledes folk (Brevet til Diognet)

I året 325 ble kristendommen statsreligion i Romerriket. Det begynte med tolv disipler og satte etter hvert sitt preg på store deler av Europa, helt til Norge. Hva er hemmeligheten bak evangeliets eventyrlige framgang i denne tiden? Det er sikkert mange svar på slike spørsmål. Men et av de viktigste er dette: De kristne våget å leve annerledes! De våget å leve ut sin tro på Jesus i hverdagen. De våget å skille seg ut. Og nettopp på denne måten virket det kristne fellesskapet sterkt tiltrekkende på omgivelsene.

Vi kjenner en del skrifter fra denne tiden, blant annet en del brev som ble skrevet. Jeg vil nå sitere litt fra et slikt brev: Brevet til Diognet. Dette brevet skriver seg fra det 2. århundret etter Kristus. Forfatteren er ukjent, men han skriver i alle fall til en innflytelsesrik mann, som hette Diognet. Denne Diognet visste lite om hvem disse kristne var - men hør nå hva han fikk å lese:

"Det som skiller de kristne fra andre mennesker er verken fedreland, språk eller skikker. De bor ikke i egne byer og taler ikke fremmede tungemål. I sin daglige tilværelse avviker de ikke fra andre... De lever blant grekere og barbarer, slik det falt seg for den enkelte. De følger stedets skikk med hensyn til klær og mat og adferd forøvrig, og likevel er deres vandel slik at den vekker alminnelig undring og beundring.

De bor i sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men må finne seg i alt som de var fremmede. Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land. De gifter seg som andre og får barn, men setter ikke ut sitt avkom. De deler bord, men ikke ekteseng med andre. De er i kjødet, men lever ikke etter kjødet. De bor på jorden, men har sitt hjem i himmelen. De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem overflødige gjennom sin livsførsel. De elsker alle, og blir forfulgt av alle. Man kjenner dem ikke, og allikevel fordømmer man dem. De blir slått i hjel, men blir gjort levende. De er fattige, men gjør mange rike. De mangler alt, men har overflod i alt. De blir vanæret, men i vanæren vinner de heder. De spottes, men får sin rett. De blir utskjelt, men velsigner... Når de gjør godt, straffes de som forbrytere, og når de straffes, gleder de seg fordi de føres til livet. De bekjempes som fremmede av jødene og forfølges av grekerne, men de som hater dem kan ikke forklare årsaken til sitt hat... Sjelen bor i legemet, men er ikke av legemet. De kristne bor i verden, men er ikke av verden". Sitat slutt.

Vi gleder oss veldig mye over at vi er kristne. Vi bærer fortsatt vårt kors og ønsker fortsatt å leve ut våre dåpsløfter: Å følge Kristi bud om nestekjærlighet, en nestekjærlighet som gjelder alle, unge som gamle, ufødt som født liv, friske som syke.

La oss derfor gjennom denne messen her i Nidarosdomen be spesielt for det kristne fellesskap i Norge, for våre familier og venner, og at Olav den Hellige alltid er med oss med sin forbønn for oss:
Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge. Du som kristnet folk og land, Kristi tjener, kong Olav.
Amen.

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med Berislav Grgić, biskop prelat av Tromsø

Ettertanke: Mirakelmaten

"Når du heretter ser en «vanlig» vakende fisk eller en «vanlig» kornåker, vet du at «her arbeider Han som mettet mer enn 5 000 mann». Du vet at du ser et under."
Foto: Ryan McDonald

“Det som var vidunderlig med barndommen, var at alt i den var et under. Det var ikke bare en verden full av mirakler, det var en mirakuløs verden.» (G. K. Chesterton)

Det skal handle om tidenes kanskje mest berømte matpakke i dag: Etter at to fisker og fem brød hadde vært gjennom hendene til Jesus ble det mer enn nok mat til over 5 000 mennesker.

I boken «Gud på tiltalebenken» forklarer C. S. Lewis: «Jesu mirakler er i realiteten en gjenfortelling i små bokstaver av den samme historien som står skrevet tvers over hele verden med så store bokstaver at mange av oss ikke ser dem.»

Sagt med andre ord: De undrene som Gud utførte mens han levde her som menneske, er akkurat de samme undrene som Han fortsatt utfører i skaperverket hver eneste dag. Det er bare tempoet og målestokken som er annerledes i undrene som Jesus gjorde – slik at vi skal få øynene opp og skjønne at han er Gud.

Hvert år gjør Gud litt korn til mye korn, og han gjør noen få fisk til mange fisk. Det ser ikke menneskene. Når Jesus øker farten, blir underet plutselig synlig og vi ser virkeligheten bedre.

Når du heretter ser en «vanlig» vakende fisk eller en «vanlig» kornåker, vet du at «her arbeider Han som mettet mer enn 5 000 mann». Du vet at du ser et under. Albert Einstein sier: «Det er kun to måter å leve livet på: Enten som om ingenting er et under, eller som om alt er det.»

Vår verden er fortsatt like full av under som da gutten med matpakken levde – og som da du selv var barn. Ser du det?

Bønn/tilbedelse:
O store Gud, når jeg i undring aner
Hva du har skapt i verden ved ditt ord.
Ser universet med de mange baner
Og vet alt liv oppholdes ved ditt bord;
Da bryter lovsang ifra sjelen ut:
Takk store Gud, takk store Gud!

(Carl Boberg, 1886)

Første gang publisert i Vårt Land 19. mars 2012

Ettertanke | ”Jeg er så ydmyk”

FNs andre generalsekretær gjennom historien, Dag Hammarskjöld, hadde skjønt det:
Jo større ansvar og jo viktigere posisjon du har, jo større ydmykhet behøver du.
Hammarskjöld ble født på denne dagen, 29. juli, i 1905.
Han regnes fortsatt for å være en av Sveriges største menn gjennom tidene.
Foto: UN/DPI

Har du et problem med stolthet? Hvis du svarer nei, har du sannsynligvis et alvorlig problem. Hvis du svarer ja er problemet muligens mindre, men du har nok rett. ”Jeg er veldig ydmyk” er dessverre et absurd utsagn.

I dagens tekst får disiplene klar beskjed fra Jesus om hvilken holdning de skal tjene Gud med: Ydmykhet. ”Når dere har gjort alt det som er pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.” (Luk 17,10)

Lenge var ydmykhet noe jeg bare ville innta i kontrollerte doser. Men Gud, smart som han er, grep selvsagt inn, på alle slags ubehagelige måter. Etter noen års intens kamp fikk han meg til og med med på å ha Maria som forbilde: ”Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord.” (Luk 1,38) Dessverre er det fryktelig vanskelig å vokse i ydmykhet. Hvorfor? For det første fordi vi av naturen ikke vil. Og for det andre: Fordi at så snart vi begynner å bli det minste grann ydmyke så blir vi stolte av det. Dermed kveles hele ydmykheten.

Stolthet er nesten umulig å overvinne. Den er selve ursynden. All annen synd springer ut fra den. Synden kom inn i verden den gang djevelen og mennesket gjorde opprør mot Gud i stolthet, og det er det vi fortsatt gjør hver eneste gang vi synder. Vi sier det stikk motsatte av Maria, og følger djevelens hovmodige motto i stedet: ”Non serviam”, ”jeg tjener ingen”. Jeg underlegger meg INGEN, spesielt ikke Gud.

Å vokse i ydmykhet er en daglig kamp. Men det er en nødvendig kamp. Derfor inntar jeg min daglige dose medisin og ber Fader vår med Dag Hammarskjöld (fra boken ”Vägmärken”, utgitt posthumt i 1963):

”Helliget vorde ditt navn, ikke mitt. 
Komme ditt rike, ikke mitt. 
Skje din vilje, ikke min.”

Første gang publisert i Vårt Land 12. februar 2011

Ettertanke: Våkenatt for Norge

Velkommen til Olavsvake i Nidarosdomen. Foto: Olavsfestdagene

I kveld begynner det hellige Olsok-døgnet i St. Olavs by. Helt til morgenen gryr kommer Nidarosdomen til å være fylt med pilegrimer, Olavsvake og bønn.

Mange lurer på hvordan Hellig Olav kan bli kalt nettopp det. Han var jo så definitivt ingen sukkerhelgen. Helgenbiografiene gjennom 2000 år viser imidlertid klart at de hellige ofte har vandret krokete veier. Helgeners fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt.

Et vikingbein og et kristenbein
Biskop Grimkjell som helgenkåret Olav var vitne til hvordan ungdommen Olav stod med ett bein plantet i vikingtiden og det andre i kristendommen. Men han så også hvordan Guds nåde med årene oppdro kongen slik at ”vikingbeinet” til slutt kom over i kristen leir.

Kong Olav hadde en brennende iver for kristentroen og Kirken. Bedre enn oss forstod han at uten rikskongedømmet ville ikke kristentroen ha fnugg av sjanse til å bli noe mer enn en tynn hinne over et ugudelig ættesamfunn der den sterkestes rett regjerte og uretten florerte.

Kristus-likhet
Olav Haraldsson maktet ikke å leve livet slik Jesus levde det. Men det finnes alltid en Kristus-likhet ved helgener. Olav den hellige har en likhet med Jesus i blant annet dagens bibeltekst: ”For han ga seg selv for oss for å kjøpe oss fri fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.” (Tit 2,14)

Olav søkte Guds vilje med livet sitt. Han hadde en forutanelse om at han ville bli drept. Likevel gikk han inn i striden og satte livet til for Kristi skyld.

Olavsvaken
Fra gammelt av var natten mellom 28. og 29. juli natten da man våket med Olav som sto foran sitt livs kamp. (Ordet Olsok er forenklingen av ordet Olavsvake.) I dag er landet vårt i ferd med å gli tilbake til den hedendommen som Olav, Norges evige konge, en gang forlot og kjempet imot. Men kampen om Norges sjel er ikke tapt. Bli med på Olavsvaken. Bli med på å be for Norges framtid i natt.

Katolsk høymesse i Nidarosdomen
Hver time gjennom våkenatten synges tidebønner etter det gamle Olavsofficiet i den gamle katedralen. Våkenatten avsluttes og festdagen begynner med tidebønnen Laudes klokken 6.00 den 29. juli. Deretter blir det katolsk høymesse i Nidarosdomen klokken 8.00 - et av årets absolutte høydepunkt. Men først: Våke og be.

Bearbeidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 28. juli 2010. Også i år, i 2012, er det våkenatt, tidebønner og markering av det hellige døgnet i Nidarosdomen. Midnattsgudstjenesten starter klokken 23.00. Få med deg Olavsvaken hvis du kan!

Ettertanke | Løsepengebrødet

VIRKELIG DER: Jesus er virkelig og levende til stede i alterets allerhelligste sakrament.
Her i en monstrans på alteret i St. Paul kirke i Bergen..
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Har du noen gang lurt på hvorfor brødet du får under nattverden ser ut som det gjør? Hvorfor er det så flatt, og hvorfor er det rundt?

Det er flatt fordi brødet som Jesus innviet under det siste måltidet var et uvanlig brød. Det var nemlig brødet fra påskefesten, de usyrede brøds høytid. Usyret brød er helt flatt, som et flattbrød, som et nattverdbrød.
Men hvorfor er det rundt? Fordi det har formen av et pengestykke, nærmere bestemt en løsepenge. Når noen er i fangenskap må du betale løsepenger for å få satt dem fri. Bibelen forteller at mennesket er fanget av synden, og at det bare kan kjøpes fri av Jesus, han som selv er løsepengen (1. Tim 2,5-6). Det er ham du mottar i brødet – i løsepengebrødet.

Hvis du har lest boken ”Løven, heksa og klesskapet” av C. S. Lewis kjenner du til historien om gutten Edmund som sviker sine egne og går over til den onde siden. Edmund klarer siden å rømme, men heksa går til løven Aslan og krever at Edmund må dø. Den urgamle Loven som landet Narnia er bygd på, sier at Edmund nå tilhører henne. Aslan er derfor nødt for å akseptere kravet, men i stedet for å overgi Edmund til heksa overgir han seg selv. Aslan går i døden for Edmund. Han blir løsepengen som kjøper Edmund fri fra døden.

”Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange." (Matt 20,28) Tenk på det neste gang du går til nattverd og tar imot løsepengen. Noen har betalt prisen for at du skulle settes fri fra døden. Han kunne ikke se deg gå under uten å gripe inn, så han gjorde det som måtte til: Han gav alt. Hva gir du ham tilbake? Her er et forslag: Alt.

Første gang publisert i Vårt Land 29. juli 2010.

Bokomtale: Pateren dypper pennen

Trønder- og picpuspater Olav (Dagfinn) Müller (f. 1924) har i flere årtier vært en høyt skattet prest, sjelesørger, foredragsholder og skribent. Han har en sjelden fortellerkunst og god penn, og formidler katolsk tro og tanke med en dypfølt økumenisk innstilling.

 

Lyst til å bli både glad og klok i sommerferien? Les "Pateren dypper pennen" av p. Olav Müller, anbefaler legkarmelitt Anne Samuelsen i denne bokanmeldelsen.

Skrevet av legkarmelitt Anne Samuelsen, Cand. Polit.

Med ”Pateren dypper pennen” som reisefølge, fikk jeg en særdeles morsom og interessant flytur fra Oslo til Bergen. Ikke få ganger tok jeg meg i å le høyt, ja sågar tørke noen tårer av de mange pussige og rørende erindringene fra pater Olav Müllers mangfoldige liv som prest i 56 år.

Pater Olav og Hellig Olav. Les gjerne også p. Olavs
glitrende lille biografi om Olav den Hellige.

Presteliv med hundeslede og padleårer
I p. Olavs penn blir et katolsk presteliv utstyrt med topplue og skiutstyr, hundeslede, ja, padleårer for den saks skyld. Ikke alltid like vellykket, som da han skulle lese aftenmesse klokken 19 hos instituttmedlemmene i Levanger og valgte å padle dit fra Trondheim, uten å vite at han skulle komme til å møte ”antiklerikale” bølger på veien. Historien ender i sterk motvind, med en totalt utslitt pater som med nød og neppe slippes inn til "damene” ved midnatt. Messen blir som vi skjønner lest påfølgende dag.

Den kristne katolske tros fylde
Bøker med ansamlinger av tekster i forskjellige genrer og skrevet over et langt tidsrom, kan ofte ende opp med å bli nettopp en litt tilfeldig ansamling av tekster som hver for seg kan være interessante, men som ikke klarer å bygge opp en høyere enhet. Ikke så med denne, selv om den inneholder både anekdotisk materiale, betraktninger, meditasjoner, solide teologiske foredrag om helt sentrale katolske tema – og også en kriminalnovelle om skriftemålets absolutte hemmelighet!
 
Alle disse formene, hver især, blir inngangsporter til aspekter ved den kristne katolske tros fylde: Undringen over Guds vei med mennesket gjennom kall og liv, en sjelesørgers bankende hjerte for mennesker som mister eller faller litt på siden av vår ”rette” tro, mystikkens stillhet, økumenikkens utvikling i etterkrigstiden, helgener, pilegrimsvandringer, St. Olav, eksorsisme, himmel og helvete. Når så disse tema behandles så dypt troverdig, og samtidig personlig, oppmuntrer det også meg som leser til å føre alle mine lag av menneskelighet, svakheter, styrker og interesser inn i Guds lys. Jeg kan, sammen med p. Olav, tørre å bli stadig mer meg selv i Kirken og i tro.

Økumenisk
Med en dyptfølt økumenisk innstilling, både tematisk og i form (den er utstyrt med mye forklarende tekst), er boken en åpen dør til kristne av andre konfesjoner som kanskje undrer seg over begrunnelsen for en del katolske særegenheter. For konvertitter kan jeg ikke skjønne annet enn at den må bli obligatorisk lesning, og også for alle kateketer; en kilde til inspirasjon og kunnskap om helt sentrale tema. Med sitt historiske perspektiv er boken et stykke katolsk identitet som alle katolske kristne kan ha glede og nytte av å fordype seg i. Og til den som ikke har tid til å lese selv: Kjøp den til en venn!

Bokanmeldelsen er publisert i samarbeid med Anne Samuelsen, legmedlem i Karmelitt-ordenen og aktiv i St. Paul katolske menighet i Bergen

Post Scriptum: P. Olav Müller har en omfattende produksjon av artikler og foredrag. På katolsk.no kan du lese en rekke av dem - helt gratis. Anbefales!