Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Visdom. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Visdom. Vis alle innlegg

06 oktober 2021

En morgenbønn av den hellige Bruno Karteuseren


"Herre, i denne begynnende dagens stillhet 
kommer jeg for å be Deg om sinnsro, visdom og styrke.
 
I dag vil jeg betrakte verden 
med øyne som er helt fylt av kjærlighet. 

Jeg vil være tålmodig, forståelsesfull, mild og klok, 
og se forbi førsteinntrykk, 
se Dine barn slik Du selv ser dem, 
og altså se kun det som er godt i hver enkelt. 

Lukk mine ører for all baksnakkelse, 
bevar min tunge fri for all ondsinnethet. 

Måtte kun de tanker som velsigner forbli i min sjel, 
og måtte alle som kommer i nærheten av meg 
merke Ditt nærvær. 

Kle meg i Din skjønnhet, Herre, 
slik at jeg hele dagen lang åpenbarer Deg. 
Amen."

En morgenbønn skrevet av karteuserordenens grunnlegger, St. Bruno Karteuseren (1030-1101), som har minnedag i dag, 6 oktober.
Oversatt til norsk fra fransk av Ingvild Aavitsland. 

"While the world changes, the cross stands firm."
St. Bruno Karteuseren, også kjent som St. Bruno av Køln


21 januar 2018

En bønn ved et nytt år

SELMA LAGERLÔF: Forfatteren Selma Lagerlöf (1858-1940) i 1928. Jeg elsker hennes bok "Kristuslegender" som du for eksempel får kjøpt her hos St. Olav bokhandel. Selv har jeg funnet boken på loppemarked i to eldre utgaver.
Foto: Wikimedia Commons


Den kjente svenske forfatteren Selma Lagerlöf  lar en av personene i romanen ”Körkarlen” (1910) be denne bønnen:


"När så många inför det nya året vill bedja om lycka, välgång och älskog är min enda bön; Herre låt min själ få komma till mognad innan den skall skördas”

Første gang publisert her på bloggen 1. januar 2014 

24 mars 2017

Sagt om bønn av Johannes Gullmunn

HIMMELANKER: Bønnen er et anker - som når helt opp til himmelen.
Foto: Tom Gill/Flickr Creative Commons

 

Det finnes mange glitrende sitater av kirkefaderen "Johannes Gullmunn" (den hellige Johannes Chrysostomos). Her er ett av dem, om bønn:


"Prayer is a refuge for those who are shaken,
an anchor for those tossed by waves,
a walking stick for the infirm,
a treasure house for the poor,
a stronghold for the rich,
a destroyer of sicknesses,
a preserver of health.
Prayer keeps our virtues intact and quickly removes all evil.
If temptation overtakes us, it easily drives it away;
if we lose some property or something else, which causes our soul grief, it removes it.
Prayer banishes every sorrow,
causes good humor,
facilitates constant well-being.
It is the mother of the love of wisdom.
He who can sincerely pray is richer than everyone else,
even though he is the poorest of all.
On the contrary, he who does not have recourse to prayer,
even though he sit on a king's throne, is the poorest of all."

03 oktober 2016

Katolsk grovbrød

Faksimile: Vårt Land 23.09.2016

Er du sulten? Lei av å bli servert papp? Kom til Den katolske kirke og få skikkelig mat. Mat du virkelig vokser på.


I St. Olav menighet i Oslo får du i høst servert katolsk grovbrød for sjelen, noe til liv og vekst. Alle som er sultne på åndelig føde eller er nysgjerrig på katolsk tro og liv er hjertelig velkommen til foredrag og deretter samtale og tidebønn. Hvis du i tillegg er sulten på fysisk mat serveres det deilig suppe i pausen mellom messen kl. 18.00 og foredraget som begynner kl. 19.00. I det hele tatt kunne nok denne serien like godt vært kalt "Katolsk treretters middag" ;)

Kristen vekst i medgang og motgang

16. november er det jeg som skal holde foredrag. Temaet mitt er "Kristen vekst i medgang og motgang". Jeg håper å få med meg flest mulig av de andre foredragene også, for dette er virkelig førsteklasses foredragsholdere - de beste av de beste, folk som jeg svært gjerne lytter til. Dessverre får jeg ikke med meg det første foredraget med p. Pål Bratbak, da er jeg i Bergen. Håper flest mulig av dere andre får det med dere! Dette vil du ikke gå glipp av!


HØSTENS PROGRAM

Onsdag 5. oktober
P. Pål Bratbak: Messen, troen og livet

Onsdag 19. oktober
Bernt T Oftestad: Kristi offer – vårt offer

Onsdag 2. november
P. Øystein Lund: En barmhjertig Gud – ?

Onsdag 16. november
Ragnhild Aadland Høen: Kristen vekst i medgang og motgang

Onsdag 30. november
P. Ole Martin Stamnestrø: Jomfru Maria – floke og knuteløser

PRAKTISK

"Katolsk grovbrød" begynner kl 19.00 og foregår annenhver onsdag i høst. Sted: I menighetssalen, det vil si den røde teglsteinsbygningen like bak St. Olav kirke. Kirken ligger i Akersveien 1 i Oslo. Suppen serveres fra kl 18.30. (2. november fra kl 19.00.)

Det er mulig å først delta i kveldsmessen i St. Olav kirke kl. 18.00. Anbefales! Spesielt 2. november, Alle sjelers dag. Da fremføres Gabriel Faurés Requiem!

15 juli 2016

Moder Angelicas onelinere | Topp 7

SKARP I REPLIKKEN: Moder Angelica, gründernonnen som grunnla og var CEO i den store, katolske TV-kanalen EWTN.
Foto: EWTN


Moder Angelica har mange gode onelinere. Her er sju av mine favoritter.



On Error:
"Every moment of life is like God saying, 
“Look, I know you messed up the last moment, 
but here’s a new one.”"

On Clarity:
"If you are following God, 
he never shows you the end. 
It’s always a walk of faith."

On Perseverence: 
"Faith is what gets you started. 
Hope is what keeps you going. 
Love is what brings you to the end."

On Reality:
"Those who tell the truth love you. 
Those who tell you what you want to hear 
love themselves."

On Trust:
"Unless you are willing to do the ridiculous, 
God will not do the miraculous."

On Not Limiting God: 
"Your plans, your projects, your dreams 
have to always be bigger than you, 
so God has room to operate."

On Worldliness: 
"God wants you to be in the world 
but so different from the world that you will change it. 
Get cracking."

03 mai 2014

Polemikk og kunsten å være kristen på nettet

VIKTIG BISKOP: Kirkelæreren og kirkefaderen den hellige Athanasius av Alexandria (296-373) var en stor apologetiker (forsvarer av troen). Han verdsettes høyt innenfor både Den katolske kirke og Den ortodokse kirke.

 

I går var det minnedagen for kirkefaderen Athanasius, kjent som den briljante polemikeren som greide å bekjempe den populære biskopen Arius' vranglære om Jesus.


I den anledning har bloggen iBenedictines publisert en interessant artikkel om polemikk og tips til hvordan man kan kommunisere godt med meningsmotstandere på nettet, her: "Polemics and the Art of Being Christian Online". Anbefales!

Respektfullt og omsorgsfullt

Jeg hadde spesielt sansen for det siste avsnittet:
"We will never argue anyone into belief in God; we can only try to show something of God’s holiness and love and pray that he will draw others to himself. That doesn’t mean that we allow errors to go uncorrected or fail to stand up for what we believe; it does mean that we don’t mistake love of a fight for love of the truth. Putting someone down isn’t the best way of raising them up, is it?

Truth matters; and it is precisely because truth matters that I think we should be reverent and charitable in our attempts to defend and spread the truth we have been privileged to know, especially online where it is more difficult to convey nuance or relax tension. That is part of the art of being a Christian online. It is also, unless I’m very much mistaken, part of the secret of successful polemics, too."

Les mer:

12 april 2013

Ettertanke: Med glødende kull på hodet

LIVSVIKTIG KULL: "På Salomos tid, 2800 år før fyrstikkene ble oppfunnet, var det viktig at ildstedet aldri sloknet. Når glørne likevel døde ut, gikk man over til naboen og hentet varme der."
Foto: Chrisgintn/Flickr Creative Commons

Jeg var tenåring og på oppdagelsesferd i Salomos Ordspråk. Hver dag følte jeg at jeg ble litt klokere. 


”Hold opp med å høre på formaning, min sønn, så går du glipp av de ord som gir kunnskap.”

”Som en gullring i et grisetryne er en vakker kvinne uten vett.”

”Den som sprer velsignelse, trives godt, den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv.”

”Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.”

”Den som lukker sitt øre for de fattiges skrik, skal selv måtte rope uten å få svar.”

”Bedre å være fattig og hel i sin ferd, enn å være rik og gå krokveier.”

Det var imidlertid noen vers jeg ikke ble klok på. Jeg syntes de var beint fram ukristelige: ”Er din fiende sulten, så la ham få mat, er han tørst, så gi ham vann. Da samler du glødende kull på hans hode, og Herren vil lønne deg for det.” (Ordsp 25,21-22) Jeg trodde Salomo gav meg beskjed om at ”hvis du vil sørge for at fienden din får det fælt, så gjør noe godt, slik at han blir ulmende skamfull og eitrende varm i toppen.” Men det var jo ikke det han mente.

På Salomos tid, 2800 år før fyrstikkene ble oppfunnet, var det viktig at ildstedet aldri sloknet. Når glørne likevel døde ut, gikk man over til naboen og hentet varme der. Hvordan transporterte man så det glødende materialet hjem? På den måten som man bar det meste på den tiden: På hodet.

Det Salomo forsøkte å si, var ”Vær god mot din kalde fiende. Da gir du varme til ham og alle som lever med ham, og Herren vil lønne deg for det”. Ha en god og varmende dag!


Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. august 2008

08 juli 2012

Kommentar: Bror Arnfinns profetiske tale


Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

– Ein dag – ein som kan vere når som helst – skal eg stå for min Skapar, sa Arnfinn Haram (63) i sin siste preken, 10. juni. Få timer senere døde han. I dag er hele Kirke-Norge til stede i hans begravelse.


Av Ragnhild H. Aadland Høen
Kommentar som stod på trykk i avisen Dagen på begravelsesdagen tirsdag 19. juni 2012


Kristne av alle konfesjoner føler at dominikanerbroren Arnfinn Haram er deres, og er i sjokk i disse dager. Men selv om dødsfallet 10. juni kom totalt uventet på oss, er det ting som tyder på at Jesus mildt hadde forberedt sin trofaste venn på det som skulle skje. 

Arnfinn og havet.
Foto: katolsk.no
«Oppdraget er fullført»
Sykehusprest Odd Bjarne Bruun forteller at bare tre uker før bror Arnfinn døde, besøkte han distriktet der han hadde sin første prestetjeneste (i Den norske kirke). Bruun skriver: «Vi kjørte først til Ramsund og besøkte gammelklokkeren, Petter, som det ble et rørende gjensyn med. Arnfinn sang i hjemmet der «Takk min Gud for alt som hende». Da han kom inn i kapellet hvor han startet som prest ble han synlig berørt og knelte ned ved alteret og ba ei takkebønn for de år som var gått, bygda og folket her som elsket Arnfinn. Så gikk ferden videre denne helga med foredrag, gudstjenester og turer ut til havet. Det siste bildet jeg tok av ham er når han vandrer ved stranden på Elgsnes og skuer utover havet. Det ble også et gripende gjensyn med Trondenes kirke. Flere ganger sa han til meg denne helga: «Nå er ringen sluttet». Han skrev det også på bloggen sin på Evenes flyplass da han reiste: «The mission is accomplished». Oppdraget er fullført.»

Faksimile, Dagen 19.6.2012
Profetisk preken
Så kom dagen, søndag 10. juni, da Den katolske kirke over hele verden feiret Corpus Christi – festen for Kristi legeme og blod. Du kan lese hele Arnfinn Harams preken på www.katolsk.no. Jeg skal her bare sitere de siste, nærmest profetiske ordene: «Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for å forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt. Eg vil berre seie for min egen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. […] Då treng eg å stole på “det blodet som ropar sterkare enn Abels blod”: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle. Det er dette vi feirar i dag på festen for Kristi lekam og blod – og kvar gong vi feirar messa. Det er dette eg lever på som eit kristent menneske, det er dette eg er kalla til som prest, som skrive står: Frelsens kalk vil jeg løfte og påkalle Herrens navn!»

I en enkel furukiste
dekket med markblomster
og en bukett forglemmegei.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Vår oppgave nå: Gi alt
Etter messen syklet fader Arnfinn inn i Nordmarka og inn i evigheten. Den sunne, spreke og livskraftige 63-åringen fikk et hjerteinfarkt og ble hentet hjem til sin Skaper. Ingen av oss som er igjen kan erstatte fader Arnfinn. Heldigvis hadde han på en måte “multiplisert seg selv”: Hvis alle vi som har fått noe av ham gir det videre, har vi ikke bare bevart alt, men mangedoblet det.
Akkurat da fader Arnfinn døde og la ut på sin siste reise, akkurat da gikk jeg på båten på vei til hans elskede Selja – “Den heilage øya” – for å arbeide videre med kloster- og pilegrimssatsningen der; et arbeid han velsignet og oppfordret til. Så hvis jeg tar den biten, og andre tar sjelesørgerbiten, og vi alle gjør det vi kan i forhold til forkynnelse og samfunnsdeltakelse (og så videre) – hvis vi alle bare gir ALT, rett og slett, da har det han gav oss ikke gått tapt.

Kritisk til folkekirkeideen

Arnfinn Haram var en av dem som gjennomskuet hvor fundamentalt det norske samfunnet har forandret seg, og han var fortvilet over utviklingen i Den norske kirke og tvangsforestillingen om «en åpen og inkluderende folkekirke». Han åpnet sin siste preken (10. juni) med å si: «Kjære kristne! Kva er kyrkja? Er det ein organisasjon som skal halde oppe den kristne arven – slik det er uttrykt i den nye grunnlovsteksten? Eller er ho summen av alle kristne aktivitetar og all velvilje for kristendomen? Eller ein gamal hierarkisk institusjon? Evangeliet i dag gjev eit betre svar: Kyrkja er forsamlinga som av Kristus er kalla saman rundt hans levande nærvere. […] Her er det ikkje snakk om ei vag interesse for «kulturverdiar», ein kristendom utan lære, utan fellesskap, utan feiring av sakramenta. Mange ting har skifta og gått opp og ned i kyrkja si lange historie, men dette har alltid vore krumtappen, aksen, senteret: Guds folk, ekklesíaen, samla for å høre den apostoliske forkynninga, vedkjenne trua, bere fram sine bøner og feire eukaristien [nattverden, min anm.]. Kort sagt: Den heilage messa. Vil du sjå kor sterkt kyrkja og kristendomen står, skal du sjå korleis det står til med dette. Det er når dette lever, at kyrkja får ein verkeleg vekst.»
Arnfinn Harams kondolanseprotokoll samlet mange hilsener.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Glødende optimist
Arnfinn Haram var glødende optimistisk på Kirkens vegne i Norge, og han var full av virkelyst og virketrang for Kirkens sak i Norge. Han var imidlertid opptatt av at den nye veksten ikke kan komme «ovenfra» ved statsmakt: «Vi kan ikkje gjeninnføre den store statlege religionstvangen.»  Den nye veksten vil komme nedenfra, fra grasrota, ved at kirken er kirke, og ved at vi som er kristne lever troverdige, integrerte kristne liv: «Vi skal vere eit alternativ som folk finn fram til av eiga lyst. […] Vi må ikkje etterlikne storsamfunnet elles, vi må ikkje være påtrengjande og masete. Vi må syne overskot. Tilby heile liv.»


En fullsatt Ris kirke tok farvel med fr. Arnfinn Haram.
Foto: katolsk.no
Samlet til én kirke
I dag feires bror Arnfinns rekviemmesse i Ris kirke; den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer. Når oppstandelsens sol får lyse inn i sorgens tårer, oppstår håpets symbol: Regnbuen – broen mellom himmel og jord.
Til stede i Ris kirke er representanter fra hele Kirke-Norge. For en stakket stund vil Kirken samles til ett, med alle sine sår. Bror Arnfinns rekviemmesse har med andre ord potensial til å bli profetisk, til å bli til velsignelse for hele Kristen-Norge – og for hele landet – slik hans liv ble profetisk og til velsignelse for oss alle. Det var bror Arnfinns inderlige bønn og ønske at Kirken i Norge igjen må samles til ett.

Forkynn Kristus med stor kraft
Bror Arnfinn forente oss, Jesu disipler av alle konfesjoner. Han kalte og lokket oss inn i en helhjertet tilbedelse og etterfølgelse av Jesus: “Koste hva det koste vil, jeg vil følge Jesus.”
Her er den beste måten å ære vår gode bror Arnfinn Harams minne på: Følg Jesus! Elsk og tilbe Jesus av hele ditt hjerte, og: Forkynn Kristus med stor kraft! GI ALT! NÅ, i dag, mens du lever her.
Gud signe minnet!



Etterord


Du kan lese Biskop Bernt Eidsvigs preken ved fr. Arnfinn Harams rekviemmesse her på katolsk.no.

Du kan også lese hele fr. Arnfinn Harams siste preken på www.katolsk.no.

Eskil Skjeldals glitrende minneord kan du lese her på bloggen.

Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Få den med deg! Hans siste innlegg på bloggen har mange hilsener og kommentarer.

Eskil Skjeldals minnetale over fr. Arnfinn Haram

"Jeg tror ikke du egentlig kunne tenke deg en større lykke enn å dø på tur i naturen, egentlig det å dø i det hele tatt, og å endelig få møte Gud ansikt til ansikt" sa Eskil Skjeldal i minnetalen. Skjeldal (bak til høyre) var én av de seks som bar kisten.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


 - For meg var han på grensen til det de russisk ortodokse kaller en starets, en veileder med en dyp visdom. Når Arnfinn ga råd, stod han med en fot i himmelen, sa Eskil Skjeldal i minnetalen over sin venn fr. Arnfinn Andreas Haram OP. Les hele talen her.


Minnetale holdt på minnesamværet på Katarinahjemmet, 19. juni 2012. Publisert i samarbeid med Eskil Skjeldal.

Kjære Nancy, Liv og Øystein. Kjære alle dominikanere og dominikanerinner. Kjære alle venner av Arnfinn.

Eskil Skjeldal
Arnfinn var temperert i en utfordrende teologisk grunnstemning. Dermed er det å bare holde et minneord om ham, en vanskelig øvelse. Arnfinn levde hver dag som om han skulle stå foran Dommeren neste natt. Det er klart at en slik person, en slik asket, er utfordrende. Jeg ønsker jo på ingen måte å ramme ham inn; ingen tale kan noensinne omfatte et annet menneske fullt og helt. Og vanligvis kan man skille personen og yrket, og snakke om selve personen i et minneord. Det går ikke denne gangen. Dominikanerpresten og Arnfinn gikk i ett. Mange ganger har jeg forsøkt å si til ham hvor mye han betydde for oss alle, og meg personlig. Men hver gang sa han bare at jeg skulle spare det til minnetalen. Så her kommer den.

På veggen over skrivebordet mitt hjemme henger et fotografi av Arnfinn. Han er i dominikanerdrakta, på stranda i full storm. Da jeg skulle ramme det inn fikk jeg et problem, for det er ikke lett å ramme inn Arnfinn. Han går på stranda, havet strekker seg ut bak ham, elementene er i full utfoldelse. Men Arnfinn står oppreist. Horisonten bak ham er åpen. Det er intet land i sikte, bare uendelig hav og himmel. Slik minnes jeg Arnfinn. Han stod i stormen. Han var umulig å ramme inn.


Arnfinn Haram og havet.
Foto: katolsk.no



Semper major

Arnfinn transcenderte de fleste dennesidige kategorier, han var alltid mer enn min venn, mer enn skribenten, den intellektuelle, mer enn poeten. Flere ganger tenkte jeg at han var Guds egen eiendom, ingen andres, og mange ganger har jeg følt at hans forpliktelser lå langt utenfor tid og rom. Han var først og fremst prest, med hele det åket dette medfører. Dette var svært vanskelig for ham, men aldri umulig. Arnfinn virket for Kristi gjerning på jorda. Han hadde evighetens perspektiv på alt, han søkte Guds mening i alt. Mange ganger følte jeg at jeg bare hadde han til låns.

Hans kritiske sans var optimert gjennom mye lesning, mer tenkning, og ennå mer skriving. Arnfinn var voldsomt meningsorientert. Under hans drivkraft lå farens kompromissløse idealisme - Kåre på kunstens vegne, Arnfinn på evangeliets vegne. Jeg opplevde at han levde så nær Gud, at hans ord og råd ble et konstant evangelium for meg. Som dominikaner betraktet han klosterbroderens bønn rettelig som en lovprisning av Gud. 

Han betraktet den moderne kulturen han levde i som en ørken. Den var waste land. Han hadde ingenting annet enn forakt til overs for de moderne strukturene, og betraktet opplysningstiden som et stort Babels tårn. Men menneskene satte han høyt. I kulturen han levde i var Arnfinn veldig tydelig på de oasene som fantes. Det var bønnen, messen og Guds ord. 

Jeg har en stor respekt for de valgene han gjennomførte til ytterste konsekvens. Han ville aldri gi inntrykk av at han var en klosterbror som på den ene siden prekte mot den moderne tomheten, og på den andre siden selv nøt godt av den. Å få med Arnfinn på Theatercafeen var dermed umulig. Derfor trivdes han kanskje best på brune puber, som var litt halvtolv, gjerne med et klientell som resten av Norge så ned på. Slik var han, han levde som han prekte. Utallige ganger har jeg sett hvordan han brøt opp fra sammenkomster eller samtaler, fordi han måtte hjem til klosteret for å be for noen. Jeg skal ikke si noe om alle episodene der jeg så klosterbroderen Arnfinn i aksjon i hverdagen. Men jeg har sett mer enn nok til å forstå meget godt hvor lista ligger. Arnfinn levde så til de grader ut normen for et kristenmenneskes liv at jeg egentlig ikke trenger hans råd lenger. Jeg vet hva han mente.

Rådgiveren

For meg var han på grensen til det de russisk ortodokse kaller en starets, en veileder med en dyp visdom. Når Arnfinn ga råd, stod han med en fot i himmelen. Hans råd var enormt utfordrende. Og jo mer utfordrende de var, jo mer hørte jeg at de var korrekte. Dette skilte ham fra konsulenten. 

De fleste av oss kan gi råd, men Arnfinn hadde en egen evne til å forløse noe i deg, i det han gav rådet. Slik kastet rådene hans av seg mer enn tanker, de ble til en indre overbevisning som endte som en ytre handling.

Presten

Han var prest i alt han foretok seg. Han identifiserte seg sterkt med Kirken. Så sterkt at hver gang noen kritiserte Kirken urettmessig, så tok han seg voldsomt nær av det. Hver gang en av avisene han skrev for kom med usaklig kritikk, var Arnfinn helt ute av seg: Han tok det som et angrep på Kirken, og dermed også på hele hans virke, som prest, skribent, klosterbror, ja, som katolikk. 

De siste ukene var Arnfinn tydelig på at han var kommet til et veiskille. Han kunne etterhvert tillate seg å regne med samfunnets nye åpenhet mot religionene. Men hver gang en av avisene han skrev i kom med et angrep mot Kirken, ble han voldsomt skuffet. Han mente de ikke kunne regne med å ha ham i stallen for enhver pris. En avis som signaliserte et konstruktivt grep med å la ham skrive der, kunne ikke sende doble signaler, og samtidig undergrave det som den aktuelle spalten skulle bygge opp. Dette var Arnfinn, hel ved. Det stod intet mindre enn alt på spill for ham. Det handlet om Kirken som bærer av det evangeliske budskapet. Dette handlet om troskapen i hans løfter til Gud. Alt dette viste meg hans enorme lojalitet og troskap mot Kirken. Slik tolker jeg også hans katolske navn. Han var Arnfinn Andreas, broren til Peter, den første paven. Jeg tror at Arnfinn valgte dette for å vise den nærheten han følte til enhver pave. Nærmere kunne han ikke komme, paven var hans bror, i troen.

Hans store presteideal var landsbypresten i Bernanos roman ”Underet i de tomme hender.” Denne boken ble han aldri ferdig med å snakke om, et av de beste essayene han har skrevet er om denne romanen. Arnfinn ble sterkt utfordret av landsbypresten. Søken etter åndelig fullkommenhet måtte kombineres med det å elske seg selv. Når romanens hovedfigur, presten, ligger kreftsyk, sier han: ”Det er lettere enn man tror å hate seg selv. Men hvis alt hovmodet var dødt i oss, måtte nåden over all nåde være å elske seg selv ydmykt, som et hvilket som helst av Jesu Kristi lidende lemmer.” 

Arnfinn kommenterte ofte at dette var forskjellen på Brand (Ibsen) og det kristne kallet til et ekte liv. Det at man skal ha barmhjertighet med andre, og ikke minst seg selv. Men det å være barmhjertig med seg selv, var han dårlig til. Han hadde store vansker for å godta det han selv mente var svakheten i seg selv. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å justere hans egne dommer over seg selv. Han hadde ofte sterke glimt av Guds nåde. Han hadde et solid forhold til Dominikus-statuen ute i gangen i klosteret. Arnfinn kunne fortelle at både den og Gud ofte forstod ham.

Kondolanseprotokollen i p. Arnfinn Harams minnesamvær.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen



Den ambisiøse

Selv om han søkte ydmykhetens vei, var han samtidig noe av det mest ambisiøse man kan tenke seg. Han nøyde seg ikke med noe annet enn vanvittig høye idealer for sitt virke som dominikaner. Bare det beste var godt nok, for Norge skulle få banket inn evangeliet. Å senke idealene var det samme som å resignere. Arnfinn hadde en usvikelig tro på menneskets muligheter. Han hadde en stor tro på samarbeidet mellom mennesket og Gud når det gjaldt hva man kunne får utrettet av sanne og gode ting. Som offentlig aktiv dominikaner var skriftstedet fra Ef 6, 10-20 hans etos:

”Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.  Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige.”

Dette var ambisjonsnivået hans, intet mindre enn Paulus egne ambisjoner på vegne av Guds kraft. Det var dette han levde etter. Kampen ble ført mot makter og myndigheter. Det var ikke en kamp mot kjøtt og blod, han var altfor glad i menneskene til det. Selv var han tydelig på hvor dette stammet fra personlig sett, det var Kåres kompromissløse holdninger til kunsten som satt i ham. Viljen til å følge idealet helt ut, til det ytterste, dette å søke det maksimalt perfekte og optimale i alle ting.

Mennesket

Arnfinn snakket alltid om å slippe alt, bli eremitt og bare be. Men han vurderte det alltid dithen at dette ikke var en farbar vei. Han ville være dominikaner, dette var sterkt rotfestet i ham. Mange mente nok at han burde ta det mer med ro, at han hadde så mye på agendaen. Men da sa han bare, ”de vet ikke hvor mye jeg faktisk er alene med meg selv, og hvor mye tid jeg har. ”

De siste fire dagene av hans liv så jeg en veldig fred. Men samtidig hadde han en klar bevissthet om at han var sliten. Han ønsket å bare være Arnfinn. I disse dagene snakket vi mye om hans liv, hans kall, og om den sterke ambivalensen hans. Han var på den ene siden fornøyd med hvor mye han hadde fått til, men samtidig var han aldri fornøyd. 

Jeg skjønner nå i ettertid at han kanskje forstod at han var ved veis ende. Det han egentlig gjorde i de siste fire dagene var å gjøre opp status. Han gikk gjennom forholdet sitt til Gud, til brødrene, til alle vennene og til familien. Dette gjorde han ganske systematisk. Han følte en fred. Men samtidig var det en uro i ham, noe ubestemmelig som han ikke forstod, når det gjaldt fremtiden. Han sa gjentatte ganger de siste månedene, og senest den siste kvelden han levde, at han ikke så veien videre. 

Jeg var litt streng med ham og sa til ham at han måtte sørge for at han la inn noen hvileskjær i kalenderen sin. Han hadde mange gode venner som ville låne ham hytter og hus både her og der, og jeg sa at han måtte sette av minst to slike opphold til høsten, der han bare kunne være Arnfinn. Dette var han enig i. Han gledet seg enormt til å komme hjem til Sunnmøre og Nancy nå i juli, og snakket mye om dette forrige lørdag kveld. Sunnmøre var for ham himmelriket på jord. Der oppe i fjella, og hjemme hos mor, hvilte han, der hentet han ny kraft. Han var veldig stolt av Nancy, og at hun var så sprek. Han gledet seg stort over at hun hadde fått fornyet førerkortet enda en gang.

Fremtiden

Vi hører nå mange si, hvem skal snakke nå, hvem skal representere det kristne budskapet i offentligheten når Arnfinn er død? Jeg er overhodet ikke bekymret for dette. Arnfinn har sådd uendelig mye overalt. Nå er det tid for å omsette alt det han var for oss alle, til et konkret trosforsvar. Ansvaret påhviler alle som føler på det. Tiden er inne, for oss alle, for å stå på, slik Arnfinn stod på. Tiden er kommet for å forkynne at mennesket må vende om, og tro på evangeliet.


A-dieu

Kjære Arnfinn, ditt legeme orket ikke mer, men Corpus Christi tok over, akkurat slik du ba om i din preken på din siste dag. Denne søndagen bar du Herren gjennom St. Dominikus. Jeg kan ikke tenke meg en mer verdig avslutning på ditt liv. Mellom festen for Corpus Christi og Kristi hjertefest gikk du over grensa. Ditt hjerte banker ikke mer for oss, men Jesu hjerte har nå kanskje tatt over for oss alle. Jeg tror at Gud bare måtte rykke deg opp, nærmest med ildvogn. Dere skjønte nok begge at en Haram på et eldrehjem, uten evne til å snakke eller skrive, ikke var et veldig godt alternativ. Men det hadde gått fint det også, med Guds hjelp. 

Kanskje trengte Gud deg som forbeder på et høyere nivå? Jeg tror ikke du egentlig kunne tenke deg en større lykke enn å dø på tur i naturen, egentlig det å dø i det hele tatt, og å endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Som broder Joseph sa det: ”Arnfinn feirer nå sin død, og han ber for oss alle.” Dette er det kristne håpet, dette er den katolske troen.

For meg var du en klippe, en venn uten svik. Jeg skulle ønske jeg kunne vært det samme for deg. Jeg må bare gi ære til Gud for at han satte et slikt menneske som deg ned på jorden, i den tiden da jeg også levde. Jeg må bare lovprise Gud for at jeg fikk kjenne deg. Og så må jeg, med stor sorg, enda mer savn og uendelig mye motstand, motvillig respektere at Gud og du hadde andre planer enn det jeg så for meg.

Hvil i fred, kjære venn. Eskil

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med fr. Arnfinn Harams venn Eskil Skjeldal, doktorgradsstipendiat ved Menighetsfakultetet. Minneordet er tidligere kun publisert på fransk, i Dominikanernes tidsskrift.

LES OGSÅ: