Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Tillit. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tillit. Vis alle innlegg

18 november 2023

Ettertanke | Du måste finnas

Gud må finnes, for ellers får ondskapen siste ordet.
Utsnitt fra apsis i den store Paulus-basilikaen i Roma. I denne vakre mosaikken fra 1200-tallet er Jesus avbildet som Pantokrator, Allherskeren.
I dag feirer Den katolske kirke over hele verden minnedagen for innvielsen av de to basilikaene Pauluskirken og Peterskirken. De ble innviet den 18. november begge to, men i ulike år.
Foto: Alberto Fernandex, Wikimedia Commons

I dag har jeg lyst til å ta deg med til Roma, til den store Paulus-basilikaen San Paolo fuori le mura. 


Vi skal gå helt frem i det enorme kirkerommet, legge hodet tilbake og se høyt opp i taket, i apsis – det halvsirkelformede hvelvet over høyalteret. Der ser du en vakker, gigantisk mosaikk fra 1200-tallet der Jesus er avbildet som Pantokrator, Allherskeren, Den allmektige, El Shaddai.

Navnet Pantokrator er hentet fra Åp 1,8 på gresk, der Jesus omtales som «Alfa og Omega», «han som er og som var og som kommer, Den allmektige [Pantokrator].»

Slik ser han også ut. Han er den store kongen på den himmelske tronen, omgitt av apostlene Paulus, Peter, Andreas og Jakob. Han er den Majestetiske Herren, Majestas Domini, som har direkte øyekontakt med oss, i et jeg-du-forhold. Med høyre hånd lyser han velsignelsen over deg. I venstre hånd holder han evangelieboken.

Evangelieboken er oppslått på Matt 25,34, der kongen sier til de rettferdige på dommens dag: «Venite benedicti Patris mei, percipite regnum». «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.»

Kom hit! Hele mosaikken sier dette: Kom hit. Dette er et ikon og et kirkerom som fyller deg med kjærlighet, tilbedelse og ærefrykt for Kristus Kongen, den allmektige og gode

Uten dommedag, uten verdens ende, finnes det ingen grenser og ingen ende for ondskapen. Hele universet hviler på dette: At Gud er god, og at han er den sterkeste. Gud må finnes, for ellers får ondskapen siste ordet. Hvis et evig liv skal være godt, må alt ondt utryddes først. Derfor trenger vi Kristus Pantokrator – den eneste som har makt til å seire over og utslette ondskapen.

Bevisene for det ondes eksistens finnes på alle kanter. En verden uten utsikter til en dommedag, er ikke en bedre verden. Den er simpelthen ikke til å leve med. Det hebraiske gudsnavnet El Shaddai betyr «Han som sier nok». Det trenger verden. Vi tror den på den Gud som setter grenser for kaoset.

«Du måste finnas» er en sang fra utvandrermusikalen Kristina från Duvemåla. Etter at Kristinas barn dør, kastes hun ut i kaoset. Du kan høre Helen Sjöbloms mektige fremføring både på YouTube og i strømmetjenestene

Der synger hun kraftfullt til Gud: «Jag lever mitt liv genom dig. Utan dig är jag en spillra [flekk] på ett mörkt och stormigt hav. Du måste finnas, du måste. Hur kan du då överge mig? Jag vore ingenstans. Jag vore ingenting om du inte fanns.» Og hun går i kamp med Gud – som Jakob (1. Mos 32,28).

Kristina nekter å forlate Gud. For: Uten Gud, hvem skal da ta imot henne til slutt, etter døden? «Hvis du ikke finnes, hvem tar hånd om meg da?»

Når Kristina med kraft synger «Du måste finnas, du måste!», er det som å høre Jobs trassige tro: «Jeg vet at min gjenløser lever». (Job 19,25) Selv om hun ikke kan se Gud nå, så skal hun se ham. Og i den aller siste sangen skjer det. Hun synger «Jag är trygg vad som än sker», overgir sin sjel til Gud og dør fredfullt i sin manns armer.

Det er ved å dø at vi oppstår til det evige liv. Selv det mest fryktelige kan – gjennom korsets mysterium – bli en kilde til nytt liv.

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.» (Jesus i Joh 5,24)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 18. november 2023 da Johannes 5,24–29 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Her kan du høre sangen "Du måste finnas" på YouTube

Vennlig advarsel: Risiko for at du kommer å trenge noe å tørke tårene med. 
https://youtu.be/a2idVI73ais?si=00Wkfb3pwaFYnIbX

Og her kan du høre "Du måste finnas" på Spotify.

På St. Paulus-basilikaens hjemmeside kan du ta virtuelle rundturer i kirken. På italiensk heter apsis abside, på engelsk apse. Det er altså i rundtur nr. 4 at du kan utforske Pantokrator-mosaikken i apsis.

Les også:

  • Ettertanke | Bli med Paulus til Roma - her skriver jeg mer om Paulus-basilikaen, Paulus' lenker (som befinner seg i kirken) og om Paulus' budskap.

  • Besøk apostelen Peters grav - en annen av mine bloggposter. Bli med meg til Peters grav også! "I jorden under Peterskirken finnes det en hemmelig verden som det er få forunt å få se. Totalt slipper bare 250 personer inn her hver dag. Etter en lang vandring gjennom det gamle, hedenske Roma kommer du fram til den hellige Peters grav, som ligger dypt under høyalteret i Peterskirken. Det er et helt spesielt sted – noe som på ingen måte skyldes staffasjen. Her finnes det ingen staffasje, ikke noe gull eller glitter, bare grå stein. Klippe. Det er det mest ydmyke stedet du kan tenke deg."

  • - Dette er apostelen Paulus' grav - en reportasje i Aftenposten om hvordan utgravninger førte til at man fant Paulus' sarkofag ved å fjerne to store marmorblokker under hovedalteret i 2006.


Noe av det nærmeste du kommer en tidsmaskin: Apostelen Paulus' lenker i San Paolo fuori le Mura-basilikaen i Roma. En av de største skattene de første kristne hadde. Dette er lenkene som lenket Paulus fast til den romerske soldaten som voktet ham.

Alle foto herfra og nedover: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

"Sankt Paulus utenfor murene"-katedralen er den nest største kirken i Roma. Bare Peterskirken er større.

Kirken er en av de sju pilegrimskirkene i Roma som alle pilegrimer besøker.

Alle martyrer avbildes med det som drepte dem. Paulus ble halshugd med sverd, derfor holder han sverd i hånden her. I venstre hånd holder han en bok, fordi han var misjonsapostelen som dro ut i verden og forkynte evangeliet til folkeslagene.

På sokkelen til Paulus-statuen står det:
"Prædicatori veritatis
doctori gentium".
Det skulle bli noe sånt som:
"Sannhetens forkynner
Folkeslagenes lærer".

Basilikaen har mange vakre, gamle dører.

"Gjør døren høy, gjør porten vid, den ærens konge kommer hit.
Han hersker over alle land, og er all verdens Frelser sann."
"Dette må være Guds hus, her er himmelens port." (Jakob i 1. Mosebok 28,17)
En ekte kirke skal gi deg sug i magen og smak av en annen verden.

Den hellige døren åpnes bare i jubelår (hvert 25. år) og ved spesielle anledninger. Jeg var der i 2016 da døren var åpen fordi pave Frans hadde utropt et ekstraordinært jubelår: "Barmhjertighetens år". Neste gang den åpnes, blir i 2025 - hvis ikke noe ekstraordinært skjer før det.
Les mer her i bloggposten min "Roma | Gjennom den hellige døren".

Den bysantinske døren fra 1070. "In 1070 the Byzantine door was commissioned by Pantaleone, Consul of Amalfi in Constantinople (it was his gift for being redeemed from his sins; as a noble merchant he became wealthy from Muslim and Christian slave trafficking, a trade which was forbidden by the Church). Theodore, an artist of that time, depicted a Christological cycle, an Apostolic cycle (the martyrdom of the Apostles) and a Prophetic cycle. In our time, the door has been restored and transferred to serve as the counter façade of the Holy Door." (Kilde: vatican.va)

Kirkens tak skal gjenspeile Himmelens herlighet og få deg til å løfte blikket mot Himmelen.
Slik ser høyalteret i Paulus-kirken ut. Mektig skjønnhet. Alteret er formet som en himmelseng, fordi det er her Kristus, brudgommen, fysisk forenes med sin brud, Kirken. Alteret er bygget over Paulus' grav.

Den nydelige Kristus-mosaikken i kirkens apsis.
Rundt Jesus står apostlene Peter og Paulus, Andreas og Lukas.

Her ser du ned i krypten som er foran høyalteret. Det lysende skrinet i midten er der Paulus' lenker oppbevares.
Gjennom gitteret ser du sarkofagen der Paulus ligger begravet. Stopp opp her. Ikke la deg forstyrre av turistene. Du står på hellig grunn.

For å sitere Aftenposten: "Det har lenge vært antatt at krypten inneholdt en sarkofag, men store stykker marmor rundt og under alteret har vært i veien. Etter å ha fjernet to store marmorblokker fant arkeologene sarkofagen som har vært skjult i nærmere 1700 år. Inskripsjonen på sarkofagen lyder "Paulo Apostolo Mart", som er latin for "Paulus Apostel Martyr".

Arkeologene startet utgravningene i 2002. Sarkofagen ble avdekket i 2006.


Hellig øyeblikk. Knel og tilbe Jesus.
Ungdomsmesse i et sidekapell i Paulus-kirken.

Paulus-kirken har mange vakre kapiteler, slik det høver seg for en av verdens vakreste og viktigste kirker.
Et glimt fra klostergangene i San Paolo fuori le Mura.

15 november 2023

Ettertanke | Når du ikke ser

«Vær aldri redd for å overgi en ukjent fremtid til en kjent Gud» sa Corrie ten Boom.
Foto: Baker Publishing Group

«Never be afraid to trust an unknown future to a known God» sa Corrie ten Boom (1892-1983), etter at hun hadde overlevd den tyske konsentrasjonsleiren Ravensbrück under 2. verdenskrig. 


Corrie og familien hadde våget livet sitt for å skjule jøder i Nederland – og blitt angitt. Søsteren, nevøen, broren og faren hennes døde, mens Corrie overlevde.

Da Gestapo spurte den 84 år gamle faren, Casper, om han visste at han kunne bli drept for å ha skjult jøder, svarte han: «Det ville jeg betrakte som den største æren min familie kan oppnå.» 

Historien om familien ten Boom er sterk og trosstyrkende, og kan leses i Corrie ten Booms kjente bok Skjulestedet, The Hiding Place.

«Vær aldri redd for å overgi en ukjent fremtid til en kjent Gud.» Det er den tilliten troen handler om, er det ikke? «For vi vandrer i tro, uten å se.» (2. Kor 5,7) «Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» (1. Kor 13,12). Min oppgave på veien dit er veldig enkel: Å holde fast i han som holder fast i meg, og la ham lede meg på veien, helt til jeg er framme ved målet.

Har du noen gang vært med på en tillitsøvelse der du fikk bind for øynene slik at du ikke kunne se noe? Og deretter lot du en annen person lede deg rundt omkring? Det har jeg vært med på. Denne klassiske teambuildingøvelsen ble et bilde for meg. Den sa meg noe fundamentalt om hva jeg gjør når jeg tror på Gud: Så lenge jeg har tillit til Han som leder meg på veien, så går det helt fint. Tro staves t-i-l-l-i-t.

Det typiske er at Gud ikke viser meg hele veien, men bare ett steg om gangen. Jeg mistenker at det er en av Guds yndlingsmetoder for å holde meg fast i et vedvarende tillitsforhold til ham. Helt siden jeg var liten, har Rune Larsens enkle sang sunget i meg: «Der du går skal din vei åpnes for deg, steg for steg. Vi vil følge din vei, lær oss å gå steg for steg.»

Hvordan er den veien og det livet? Her er mitt personlige, bramfrie svar: Livet med Gud er mye mer spennende og rikere enn noe jeg kunne funnet på selv. Hvis du liker adventure, så gå med Gud. Til og med i mørket dukker det opp rikdommer av en annen verden. «Jeg vil gå foran deg. Fjell vil jeg jevne ut, bronsedører vil jeg knuse, og jernbommer vil jeg hugge i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud.» (Jes 45,2-3).

Jeg er så heldig å ha blitt kjent med Geir Ålien, som er en ekspert på ledelse. Guds ledelse. Geir er blind. Han har derfor daglig, fysisk erfaring med å la seg lede. Kanskje gir det ham et konkurransefortrinn i å følge Guds ledelse. Hans råd er iallfall både klart, bibelsk og erfaringsbasert: «Ikke vær redd for utfordringer. Når Gud leder deg, vil det alltid være en velsignelse i den andre enden.»

Det er helt sant. Derfor er en av mine favorittbønner denne 700 år gamle bønnen av den hellige Birgitta av Vadstena: «Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den».

Corrie ten Boom skal få både første og siste ordet i dag. Etter å ha opplevd Ravensbrück, konkluderte hun: «Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har».

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 15. november 2023 da 2. Korinter 5,4–1,0 var dagens bibeltekst


Her kan du lytte til Steg for steg på Spotify

Her kan du lytte til "Steg for steg" på YouTube:


18 august 2023

Ettertanke | Gud tenkte det til det gode

«Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode» (1. Mos 50,20).

Bildet viser maleriet "Cristo crucificado", "Kristus korsfestet", som Diego Velázquez malte i 1632. Maleriet er 249 × 170 cm stort, og viser Jesus i naturtro størrelse. Du kan se det på Museo del Prado.

Jeg elsker at boken Genesis, 1. Mosebok, avsluttes akkurat slik den gjør, med Josef som trøster brødrene sine – og meg – ved å si at «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode» (1. Mos 50,20). Akkurat de ordene er en ekstremt viktig tolkningsnøkkel i Bibelen. Og i livet.


Før ordene falt, hadde Josef gått gjennom grusomme ting. Mange år tidligere hadde brødrene kastet ham i en tom brønn og solgt ham som slave (1. Mos 37,28). Slik havnet Josef i Egypt, som slave i huset til Faraos livvaktsjef Potifar. 

Josefs fall skulle imidlertid fortsatte enda lengre nedover, helt ned i fangehullet, etter at Potifars kone kom med falske beskyldninger mot Josef (1. Mos 39,1-20). I over to år satt Josef urettmessig fengslet, helt til det var blitt rett tid. Guds tid.

Farao hadde nemlig hatt en drøm om sju fine og fete kuer som ble spist av sju stygge og magre kuer, og deretter en drøm om sju tykke kornaks som ble spist av sju tynne kornaks, og «om morgenen hadde han slik uro i seg. Han sendte bud etter alle spåmenn og vismenn i Egypt.» (1. Mos 41,8) Ingen av dem kunne imidlertid hjelpe ham. Det kunne bare Josef (nå 30 år), som ble løftet opp fra fangehullet til hoffet. Josef tydet drømmen: Etter sju år med overflod i Egypt, vil det komme sju uår. Derfor må Farao lagre fra avlingene de neste sju årene, for å kunne mette folket de påfølgende sju uårene.

Farao utroper da Josef til å styre over hele landet, og gjør ham både rik og mektig. Men først og fremst: Gjennom Josef blir utallige mennesker frelst fra sultedøden, inkludert hans egne brødre (1. Mos 42-45). Josef sier da til brødrene: «Men nå skal dere ikke være bedrøvet eller urolige fordi dere solgte meg hit. Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg i forveien for dere.» (1. Mos 45,5).

Slik er Herren, den allmektige. Selv når mennesker gjør ondt mot deg, forblir Guds tanker gode. Selv når mennesker bruker sin frie vilje til å trosse Guds gode vilje – altså selve definisjonen av synd – selv da tvinger Gud synden til å tjene hans gode vilje for dem som elsker ham. Dette er typisk Gud. Det er et helt gjenkjennelig historiemønster i Bibelen – og i livet.

Derfor kan Paulus hevde at: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.» (Rom 8,28). Hvordan kan vi stole på at dette er sant? Fordi Gud allerede har bevist det. For snart 2000 år siden gikk Gud inn i vår historie og tok det ondeste vi har gjort – vi drepte Guds sønn – og forvandlet det til det beste som har skjedd; hele verdens frelse. «Det er for underfullt til å skjønne, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.» (Sal 139,6). Og det er det aller, aller vakreste mysteriet jeg vet.

I salmen «Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne» skriver Børre Knudsen:
«Du tolket korset, du tydet døden,
du gjorde pinen til din kongevei,
for da du viet deg selv til offer,
da måtte våre hender tjene deg.»
Jesu død på korset er den ultimate versjonen av: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode» (1. Mos 50,20). Det tenker jeg på når jeg ser Jesus på korset. I og med at Gud allerede har forvandlet det umuligste, må han kunne forvandle alt annet også. Da tør jeg å si som Jesus i Luk 23,46: Far, i dine hender overgir jeg min ånd. Start forvandlingen. Jeg er din.

Første gang publisert her på bloggen 18.8.2023 og i avisen Vårt Land 1.8.2023 da 1 Mos 50,14-21 var dagens bibeltekst.

02 mai 2023

Ettertanke | Når bølgene slår over ripa

 Jeg har sluttet å håpe på stillere vær. «Sjømannen ber ikke om medvind. Han lærer seg å seile.» (Gustav Lindborg).
Foto: Henri Bergius/Flickr Creative Commons

Når vi bruker ordet «fred» på norsk, mener vi gjerne «ikke krig» eller «indre ro». Bibelens ord for fred derimot, shalom, inneholder mye mer enn det. Shalom kan oversettes med fred, helhet, sunnhet, velvære, ro, trygghet.


Guds shalom er annerledes enn menneskers fred. Jesus sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.» (Joh 14,27) 

Shalom kommer fra tillit til Gud (Jes 23,6). Det er en type fred som er uavhengig av de ytre omstendighetene.

Den gang Herren gav beskjed om at israelsfolket skulle velsignes med den aronittiske velsignelsen, var de på vei inn i en krig. Likevel skulle Aron be: «Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!» (4. Mos 6,26) Selv midt i kampen skulle folket få en indre fred som sprang ut av Herrens nærvær. Gud trengte ikke å vente til alt var over. Han gav shalom som en gave midt i striden. Det gjør han fortsatt.

«Sjømannen ber ikke om medvind. Han lærer seg å seile.» (Gustav Lindborg). Jeg har sluttet å håpe på stillere vær. Det er bare de som er framme i himmelen som er den seirende kirken. Vi som lever her på jorden er den stridende kirken. Vi må stå i mange kamper hvis vi vil være trofaste mot det som er sant, rett, godt og etter Guds hjerte. Men han krever ikke suksess av oss. Han krever bare et villig og trofast hjerte. Og Jesus vil gi deg sin fred – midt i alt – midt i stormen, også når bølgene slår over ripa og det ser ut som båten går ned. Også da er han med. Han er vår fred.

Hva vil jeg velge i dag? Vil jeg se meg blind på konfliktene og stresset rundt meg, eller vil jeg ta imot Guds shalom? Det er mulig å ha dyp fred i hjertet, selv mens vi står i alt det kaoset som livet består av. «For han er vår fred» (Ef 2,14). «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» (Fil 4,7)

Jeg ber om at du skal få gå inn i denne dagen i Guds fred, i tillit til Han som har all makt i himmelen og på jorden. «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» (Jer 29,11)

Ikke la djevelen knekke deg. Stå ham imot, fast i troen (1. Pet. 5,9). Ikke la noen eller noe få ta fra deg din fred, din styrke og din glede i Herren. 

Start dagen slik som både Martin Luther, Den katolske kirke og Den ortodokse kirke anbefaler: Tegn deg med korsets tegn. Innvi deg selv og dagen din til fredens Gud. Du tilhører den korsfestede og oppstandne Herren Jesus Kristus. Minn deg selv på det over hele kroppen. Det er i hans kraft at du skal gå ut og møte denne dagen.

Ta på deg Guds fulle rustning ved å tegne deg med korsets tegn, gjerne helt fra pannen til tærne, og fra skulder til skulder. «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Herre, du er min tilflukt. Du er min fred.» Gå så ut i denne dagen, velsignet.

Herren velsigne deg! Herren bevare deg! Herren la sitt ansikt LYSE over deg så du ser det. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg sin kraft, sin nåde og sin FRED som overgår all forstand.

Blås i stormen, for du er hans. Du er hans høyt elskede. Det er det eneste som betyr noe. Alt annet er details.

Pax vobiscum! Gå i fred og tjen Herren med glede!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. april 2023 da Hebr 13,20-21 var dagens bibeltekst

30 juni 2022

Hvordan velger du rett utdanning og rett vei?

Ragnhild, MF-student 1999.

Da jeg var ferdig med videregående, visste jeg at det var to ting jeg ville: Jeg ville skrive, og jeg ville lære mer om troen min. 


Derfor tok jeg journalistikk ved NLA Høgskolen i Kristiansand ("Gimlekollen") og kristendomsstudier ved MF vitenskapelig høyskole i Oslo og NLA i Bergen. Det har jeg aldri angret på.

Jeg fant aldri helt ut "hva jeg skulle bli", men jeg visste hva jeg brant for, og jeg kjente at for meg er det umulig å ikke bruke livet mitt på nettopp det.
 
Mesteparten av din våkne tid bruker du faktisk på jobb, derfor er det så viktig å velge en utdanning som gir livet ditt mening.

Jeg tenker at de som velger å studere noe de brenner for og interesserer seg for - de finner måter å bruke det på i fremtiden. Uansett hvordan den fremtiden ser ut.
 

Hvor trengs DU?  

Hva er du god til? Hva liker du å lære? Hva gjør deg glad? Når forsvinner timene? Se om du kan studere fag som gjør at du kan gjøre mer av det - i arbeidstiden

Du kan også forsøke å se deg rundt: Hvor er det bruk for deg? Hvor trenger de deg? Hvor har noen bruk for akkurat den personen som Gud skapte deg til å være?

Jeg hadde aldri noen klar plan om hvor jeg skulle, men likevel har jeg hele tiden havnet i spennende, meningsfylte jobber i skjæringspunktet mellom tro og samfunn. Det er akkurat der jeg vil være. Og jeg tror faktisk det er akkurat der det er meningen at jeg skal være.

Den gang jeg begynte å studere, i 1995, var ikke internett utbredt ennå (jeg fikk min første epostadresse i 1998), og ingen hadde ennå fått tittelen kommunikasjonsrådgiver. Det var med andre ord komplett umulig for meg å forutse den veien jeg skulle komme til å gå. 

Guds veier er uransakelige, men på forunderlig vis har Gud ledet meg dit Han ville ha meg - til steder jeg selv aldri kunne ha planlagt å komme. 

Cocktailparty i Folkets Store Sal i Beijing, liksom. 人民大会堂. Hvem så det komme? Eller jobb på Stortinget? Kommunikasjonsjobb i NHO? Eller at erkelutherske Ragnhild skulle bli kateket i Den katolske kirke? Og dra på jobboppdrag til Roma? Bare for å nevne noe. Det har skjedd veldig, veldig mye rart. Og gøy. Og fint. Og det der var bare noen eksempler fra yrkeslivet. I tillegg kommer alt det andre, som fem barn, NRK-andakter og et klosterprosjekt på Selja + + + Livet med Gud er spennende.

«Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»
St. Ignatius of Loyola

Leid, milde ljos

Den hellige kardinal Newman (1801-1890) har skrevet en salme som beskriver grunnvilkårene for alle som tror på Gud, men spesielt for den som skal begynne på veien sin inn i det ukjente. "Lead, kindly light" heter den. Her er det første verset på norsk:

"Leid, milde ljos,
igjennom skodde-eim,
leid du meg fram!
Eg gjeng i myrke natt
langt frå min heim,
leid du meg fram!
Før du min fot;
eg treng ei sjå min veg
so langt og vidt,
eitt steg er nok åt meg."

Sånn ble det for meg. Ett steg om gangen. Og sånn er det fortsatt. Jeg har ikke en plan for hva jeg skal gjøre fram til jeg blir pensjonist. Jeg er åpen. Det er helt greit.

Jeg skal ikke hevde at jeg alltid har følt at "ett steg om gangen er nok for meg". Men jeg kan vitne om at det har vært nok. Det krever mye tro å leve på den måten - å ikke vite veien videre. Men jo mer du gjør det, jo mer erfarer du at det funker, og jo mer tillit får du til Gud. Det er en av de deiligste tingene med å bli eldre - at du får leve i den erfaringen.

Å leve i overgivelse, tett innpå Guds ledelse, er dermed både veldig spennende og samtidig trygt. Den perfekte blandingen av spenning og trygghet, vil jeg si. Kan absolutt anbefales.

Velge feil?

Noen unge kristne er redde for at livet deres ikke skal bli slik som Gud har planlagt hvis de «velger feil» når de skal velge utdanning og retning for livet sitt. Jeg tenker at det er en kristenplikt å møte framtiden med holdningen «Hva er det Gud vil med meg?» Men deretter må du hvile i tilliten til Gud. Stol på at Gud vil lede deg, også gjennom andre mennesker, gjennom Kirken. Tenk etter om det er noen du kan snakke med: en nonne, en prest, en munk, en kateket, diakon eller en annen person i kirken du har tillit til. Ta gjerne en tur i kloster og lytt til Gud - og søk åndelig veiledning der. Dra på retrett og søk Gud. Mitt favorittkloster er Karmel i Tromsø.

Mitt råd er å be og bruke fornuften. Gud har gitt deg fornuften for at du skal bruke den. Ta utgangspunkt i de talentene du har fått og det som gir deg indre glede og mening. Mening gir dyp tilfredsstillelse også når du ikke klarer å kjenne glede. 

Bruk mye tid på bønn og på å lese i Guds ord! Mange har et bønneliv som først og fremst kjennetegnes av at man ber om noe – «jeg vil ha noe, Gud». Men forsøk heller å høre etter. Lytt. Skal du få svar, må du faktisk lytte. Du kan lytte også mens du leser i Bibelen, for Guds ord er levende, og taler til oss i dag. Plutselig er det noe som står ut av bibelteksten og du kjenner at dette er sagt til deg inn i din situasjon.

Hvordan vet du at du gjør det rette valget? Det er min erfaring at den hellige Ignatius av Loyola har helt rett i at «kjennetegnet på et riktig valg er åndelig glede og større ro, selv om veien jeg har valgt er den vanskeligste. Kjennetegnet på et uriktig valg er indre uro, usikkerhet og tretthet, selv om jeg valgte den letteste vei.»

Kall til å bli prest, munk eller nonne?

Kan det være at du har et kall til å bli prest, munk eller nonne? Da har du et særskilt ansvar for å utforske det. Biskop Bernt Eidsvig sier det slik i St. Olav tidsskrift: 
– I en del yrker, som lærer, lege eller sykepleier, kan man drives av en idealisme så sterk at man kaller yrkesvalget et kall. Slik idealisme er viktig og sunn, og den gjør noe med både personen og yrkesutøvelsen, men det er ikke et kall som forplikter deg overfor andre enn din samvittighet, arbeidsgiver, dine elever eller pasienter. Har du et særskilt kall til prestegjerning eller ordensliv, står du ansvarlig overfor Gud. Hvis du velger å ignorere det, er ikke viljen lenger ren – og du er i trøbbel.
Her kan du lese mer om opptaket til Norges eneste katolske presteseminar, St. Eystein presteseminar, som har opptak i januar hvert år. Og si for all del fra til meg dersom du lurer på om du har kall til å bli benediktinermunk på Selja!

Studere ved MF?

Som kjent er jeg kommunikasjonsleder ved MF vitenskapelig høyskoleMF er Norges kanskje største økumeniske prosjekt, med lærere som er alt fra lutheranere og katolikker til pinsevenner og metodister. Her er en 3 minutters video vi har laget om hvordan det er å studere ved MF:


Det var på MF og på NLA at jeg tok kristendomsutdanningen som gjorde meg kvalifisert til å være kateket i St. Paul menighet 2008-2015. De fleste kateketer i Den katolske kirke er frivillige medarbeidere, og ikke heltidsansatt slik jeg var i St. Paul. Hvis det er din situasjon - eller du bare har lyst til å lære mer om katolsk tro - kan jeg anbefale å ta nettstudier i katolsk tro ved det velrennomerte Maryvale International Catholic College i Birmingham.

Dersom kristendom, religion og samfunnsfag er dine favorittfag på skolen - og hvis du kan tenke deg å bli lærer - kan jeg varmt anbefale lektorutdanningen ved MF. 


Til slutt: Mitt viktigste råd

Her er det som funker for meg, og som er mitt viktigste råd hver gang du skal ta et veivalg i livet: Be med St. Birgitta av Vadstenas bønn. Den er slik:

 "Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den."

Må Gud velsigne deg og veien din.
Må din vei komme deg i møte (lenke til Spotify). 

"Legg din vei i Herrens hånd!
Stol på ham, så griper han inn."

(Salme 37,5)


Denne kjente bønnen - Suscipe - av den hellige Ignatius av Loyola 
vender jeg stadig tilbake til:

«Herre, motta all min frihet,
 min erindring, min forstand og hele min vilje.
 Alt hva jeg eier og har, du har gitt meg alt dette;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.
Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje.
Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,
det er nok for meg.»

Første gang publisert her på bloggen 12. april 2021. Utvidet og oppdatert 30. juni 2022.

19 mars 2022

Josef | Mannen som elsket Maria


I dag, 19. mars, er det minnedagen for den hellige Josef, Jesu fosterfar, skytshelgen for Kirken.

«Josef var en kjernekar. En alle drømte om å ha i nabolaget. En praktisk, godhjertet, omtenksom mann, som har øye for sine naboers behov. Trengte du å sette inn en dør, eller rette opp et vindu, så gikk du bort og spurte Josef, som sa ”jeg kommer bort i ettermiddag, og jeg skal ikke ha no’ for det, er du gæ’rn.” Sånn var Josef. […] Men den store kjærligheten i Josefs liv var at han var mannen som elsket Maria. Og han elsket Maria med en kjærlighet som ikke eide skygger eller brist av noe slag,» skriver Ole Paus.
Josef må ha hatt en uendelig stor tillit til både Maria og Gud. Han visste veldig godt at han ikke var den biologiske faren til Jesus. Likevel elsket han Jomfru Maria og sønnen hennes, gutten som var «Guds Sønn» (Luk 1,35).

Ingen av oss har valgt foreldrene våre selv, bortsett fra Jesus. Når Guds Sønn valgte Josef som fosterfar, må det bety at han var den beste far jorden kunne oppdrive. Det trengtes når Guds Sønn skulle fostres, elskes og ikke minst beskyttes. Allerede rett etter fødselen måtte Den hellige familie flykte til Egypt. Der levde Josef og hans gåtefulle lille familie som flyktninger helt til kong Herodes var død.

Josef forsvinner ut av bibelhistorien etter at Jesus har fylt tolv år. Ingen vet når han døde, men det skjedde iallfall før Jesus døde på Golgata, ellers ville ikke Maria ha flyttet hjem til disippelen Johannes (Joh 19,27).

Uansett: Josef vil for alltid være mannen som elsker Jesus og Maria av et udelt hjerte. Han lærer oss å gjøre det samme. Takk, uendelig gode Gud, for din gode Josef!


LA OSS BE

Evige Far. Hjelp meg å legge livet mitt fullt og helt i dine hender, slik Josef gjorde det. 
Herre, vis meg din vei – den veien du vil jeg skal gå – og gjør meg villig til å gå den.  
Hellige Josef, be for oss!

Noe bearbeidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 23. mars 2012


I skolegården til katolske St. Sunniva skole i Oslo står en vakker statue av den hellige Josef som løfter fram Jesus.
Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen

Inne på skolen står det også en gammel statue av den hellige Josef og Jesus.
Josef avbildes nesten alltid med en liljestav. Liljen er symbolet for jomfruelighet og renhet.

Statuen står i hallen i 1. etasje, rett til venstre for inngangen til skolens kapell. Kapellet bærer navnet St. Josef kapell.

Milde Jesus. Jesus står med hendene utstrakt i velsignelse over alle som går forbi.

Viktig skytshelgen

Den hellige Josef er skytshelgen for den universelle Kirken; for mennesker i fortvilte situasjoner (noe han selv ofte var); mot tvil og fristelser (fordi han ble utsatt for store prøvelser); for de døende og for en god død (fordi han døde så tidlig); for familier, oppdragere, ektepar og familiefedre (fordi han er del av den hellige familie), for barn, unge og foreldreløse (fordi han var fosterfar); for alle slags hjem og hospitser, for boligsøkende, reisende og forviste (stikkord: herberge i Betlehem og flukten til Egypt); for arbeidere og håndverkere, særlig tømmermenn og snekkere (fordi han var tømmermann); for brorskap og ordensfellesskap oppkalt etter ham; for jomfruelighet (fordi Maria, og dermed Josef, forble jomfru). For å nevne noe. Fullstendig liste finner du her på katolsk.no.

Les også:

På katolsk.no: Pave Frans' preken om Josef ved innsettelsesmessen hans 19. mars 2012 (oversatt til norsk)

17 mars 2022

Keltisk bønn | St. Patricks brynje

IRSKE KLIPPER: "I dag spenner jeg på meg en brynje av himmelsk styrke:
Solens stråler, 
månens skinn,
ildens herlighet,
vindens hastighet,
havets dyp,
jordens fasthet,
klippens hardhet."
Foto: Trent Strohm/Flickr Creative Commons, i Irland

 

I dag, på den hellige Patricks minnedag 17. mars, tar jeg på meg St. Patricks brynje. Her kan du både lese den og lytte til den.


Den hellige Patrick (387-461) er Irlands apostel og vernehelgen. Hans himmelske fødselsdag (hans dødsdag) er i dag, 17. mars. Les mer om ham i biografien på katolsk.no

Irlands apostel

En kortere biografi kan du lese på uCatholic.com. Her er et lite utdrag derfra:
"Patrick began preaching the Gospel throughout Ireland, converting many. He and his disciples preached and converted thousands and began building churches all over the country. Kings, their families, and entire kingdoms converted to Christianity when hearing Patrick’s message.

Patrick preached and converted all of Ireland for 40 years. He worked many miracles and wrote of his love for God in Confessions. After years of living in poverty, traveling and enduring much suffering he died March 17, 461."

 

KJENT BØNN: St. Patricks brynje.
Foto: ucatholic på Instagram

Kjent bønn

St. Patricks brynje er en av de mest kjente, keltiske bønnene. Du kan be enten hele eller deler av denne bønnen. Til hverdags ber mange bare den delen av bønnen med alle linjene som begynner med Kristus.

Da jeg var på pilegrimstur til øya Iona i Skottland i 2018, leste jeg inn St. Patricks brynje. I denne videoen (se under) finner du 68 bilder fra den hellige øya Iona og 6 bilder fra eventyrøya Staffa. Lydopptaket er gjort på en av strendene nord på Iona, med en del uplanlagte innslag av vindkast fra havet her og der. Først leser jeg bønnen St. Patricks brynje og St. Columbas bønn Alone with none but Thee, my God. Deretter synger jeg den keltiske velsignelsen Må din vei komme deg i møte på norsk og engelsk; May the road rise up to meet you.



NB: Klikk gjerne på "Se den på YouTube". Klikk deretter på tannhjulet i det høyre hjørnet for å velge HD 1080 oppløsning, og klikk på ikonet helt til høyre (et ikon som består av fire hjørner) for å få fullskjermvisning. Panoramabildene i denne videoen egner seg best for stor visning.


Les - og be - bønnen sakte. Stopp gjerne opp der hvor du kjenner det er en linje som treffer deg; stopp opp, la det synke inn og lytt (det kan være forskjellige steder fra dag til dag, alt ettersom hva du trenger å høre den dagen/hva Gud vil si deg akkurat nå).

St. Patricks brynje

I dag spenner jeg på meg en brynje av himmelsk styrke:
Solens stråler,
månens skinn,
ildens herlighet,
vindens hastighet,
havets dyp,
jordens fasthet,
klippens hardhet.

I dag spenner jeg på meg en brynje av Guds kraft:
Guds styrke til å trøste meg,
Guds kraft til å holde meg oppe,
Guds visdom til å veilede meg,
Guds øye til å se etter meg,
Guds øre til å høre meg,
Guds ord til å tale for meg,
Guds hånd til å føre meg,
Guds vei til å ligge klar for meg,
Guds skjold til å beskytte meg,
Guds engler til å frelse meg
fra djevelens snarer,
fra fristelsen til å synde,
fra alle som vil meg vondt
både fjern og nær,
alene og sammen med andre.

Må Kristus vokte meg i dag
fra gift og ild,
fra å drukne eller bli såret,
så mitt oppdrag kan bære
frukt i overflod.
Kristus bak og foran meg,
Kristus over og under meg,
Kristus med meg og i meg,
Kristus omkring meg,
Kristus på min venstre og høyre side,
Kristus når jeg står opp om morgenen,
Kristus når jeg legger meg om kvelden,
Kristus i hvert hjerte som tenker på meg,
Kristus i hver munn som snakker om meg,
Kristus i hvert øye som ser meg,
Kristus i hvert øre som hører meg.

Jeg går frem i dag ved treenighetens kraft,
i troen på den trefoldige,
i tillit til den ene,
han som skapte jorden
og formet himmelen.

Norsk oversettelse: Vidar Kristensen

"Keltiske bønner", en bok om keltisk fromhetstradisjon, bønner og velsignelser (Luther forlag, 2000)


Keltiske bønner

St. Patricks brynje er en av mange, mange nydelige bønner og velsignelser som du finner i boken "Keltiske bønner - en bok om keltisk fromhetstradisjon, bønner og velsignelser" (Luther forlag, 2000). Anbefales på det varmeste! Du får kjøpt den her hos St. Olav katolske bokhandel.

St. Patrick's Breastplate - det finnes mer

Selv om Vidar Kristensen har oversatt store deler av "St. Patrick's Breastplate" har han faktisk ikke tatt med alt, og den norske versjonen som står i "Katolsk bønnebok" er til og med enda kortere. Hvis du vil lage din egen oversettelse til norsk, finner du den offisielle engelske versjonen her på Newadvent.org (et at de mest omfattende katolske oppslagsverkene tilgjengelig på internett).

Lytt til St. Patrick's Breastplate

Har du Spotify? Her kan du lytte til munkene i Glenstal Abbey som ber St. Patrick's Breastplate. Fra 1 min. og 16 sek. kommer bønnen i irsk originalversjon på gaelic (gælisk). Skikkelig fascinerende. Høres ut som alvisk språk fra Ringenes herre, spør du meg.

Men over til musikalsk versjon: Søk på St. Patrick's Breastplate i den strømmetjenesten du bruker, og du får opp en overstrømmende mengde varianter i nesten alle slags varianter: Med irske feler, sekkepipe, harper, fløyter, trekkspill, lovsangsversjoner, pop, 70-tallsvisesang, i britisk salmeversjon... Virkelig ALT.

Nå har ikke jeg pløyd gjennom alle variantene ennå, men jeg liker godt denne mer nedstrippa og etter hvert U2-aktige versjonen fra albumet "Prayers of the Saints" (Trinity Music/Marty Reardon). Også var denne upbeat lovsang-versjonen fra albumet "Shine like the Son" (Christ Music Kids) fin uten å være slitsom.

Hvis du liker mer elektronika, prøv denne kule versjonen fra "Morning and Evening Prayers" (Church of the Apostles). Mmm, også likte jeg denne versjonen fra "Broken and Complete" (Bill Drake)

All time high-favoritten er imidlertid A prayer of St. Patrick av John Rutter, fremført av Cambridge College. Engelsk kirkekormusikk på sitt beste.


Sulten på flere keltiske bønner? Les også her på bloggen:


Første gang publisert 17. mars 2014. Oppdatert og utvidet 17. mars 2017 og 17. mars 2022

16 november 2021

Tale| All Guds gjerning er god

Ragnhild Aadland, 1976.
Foto: Hermund Aadland

Lurer du ikke så mye på om Gud finnes, men sliter med å stole på Gud? Da er denne talen til deg. Denne talen handler om store ting som det onde, det gode, hvem Gud er og hva det betyr å elske. Hvor er Gud når du har det vondt?


Det er en tale som forhåpentligvis gjør det litt lettere å tro på Gud og stole på ham, uansett hvordan du har det.


Denne talen holdt jeg under Kvinnenes internasjonale bønnedag, 2. mars 2018Det tverrkirkelige bønnemøtet ble holdt i pinsemenigheten Arken i Horten. Temaet for den verdensvide, økumeniske bønnedagen, var "All Guds gjerning er god". Jeg husker ikke hvorfor denne bloggposten ikke ble publisert den gang, men jeg dumpet iallfall over den som utkast nå, fordi jeg sitter og skriver på denne ukens andakter til Vårt Land. Jeg håper at du kan høre stemmen min, selv om du ikke kan høre den fysisk. Men først og fremst håper jeg at Den Hellige Ånd kan bruke denne talen til noe godt i ditt liv. At den blir til liv for deg. At den blir til velsignelse for deg. Og nå, over til selve talen:


«All Guds gjerning er god», har du smakt på temaet? Hva kjente du da? Dette er et tema som er så dypt og så bredt at vi kunne hatt en hel møteuke om det.

Men det er også et tema som fort kan bli platt, tomt og kjedelig. Det kan lett fylles med svada og papp som holder i gode og lykkelige dager, men papp tåler som kjent ikke at det regner.

Når du skal holde en andakt er det alltid en fristelse å velge letteste utvei, og her finnes det mange av dem. Jeg har prøvd å unngå dem og heller gå i en dypere retning. En som ikke viker unna det vanskelige i livet. Hvis du vil ha virkelig næring til å overleve på som kristen i både gode og onder dager kan du nemlig ikke holde deg på overflaten. Du må ned, du må få røttene dine ned dit næringen er.

«All Guds gjerning er god». Jeg tror mange av oss tror at vi tror det. Men hvis vi virkelig hadde trodd det, ville samtlige her inne ha vært helgener allerede. 


For her ligger selve syndefallets rot begravd i dypet, i at menneskene begynte å mistro Gud, tvile på hans godhet, at han ville oss godt. Vi begynte å tro at han ikke er så god at vi kan stole på ham og de klare beskjedene han gir. Han vil oss egentlig ikke bare godt. Vil han vel?

Mange av de jeg møter sliter ikke først og fremst med intellektuell tvil. De sliter mer med det jeg vil kalle «relasjonell tvil». De lurer ikke så mye på om Gud finnes, men de sliter med å stole på Gud. Tør jeg å stole på Gud? Må man ikke være halvveis gal for å satse livet på Gud? Går livet egentlig bra da?

Den første bibelteksten som leses i alle katolske kirker over hele verden i dag, handler om Josef som blir kastet i brønnen av brødrene sine og solgt til slavehandlere. «så solgte de ham til ismaelittene for tyve sekel sølv; og de tok ham med seg til Egypt.» (1. Mos 37,28)

Det er her, i sånne situasjoner, at det begynner å bryte på dypt vann for oss. For hvor var den allmektige Gud da dette skjedde?

Det er da, i disse dagene, når alt faller fra hverandre, at vi trenger å holde fast ved dette: This is the one thing, the one thing that I know: At all Guds gjerning er god. Synden og det onde kommer ikke fra Gud. Aldri. Noe som er mot Guds vilje kan ikke være Guds vilje.


Det onde kommer fra den onde og fra mennesker som velger å bruke sin frie vilje feil.

Men Gud er allmektig, Gud har makt til å vende alt ondt til noe godt.

Det at brødrene syndet alvorlig mot Josef, det klarte Gud å forvandle til noe godt, for gjennom det sørget Gud for at hele Israelsfolket ble reddet fra hungersnød og sultedød mange år senere – etter at Josef hadde blitt Faraos høyre hånd.

Og her finner vi en av de viktigste nøklene jeg vet om i Bibelen, når Josef sier til brødrene sine – etter at han ikke har drept dem, men tvert imot har gitt dem mat:

«Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag.» (1. Mos 50,20


Gud tenkte det til det gode.

Hvordan kan jeg si at Gud har makt til å vende alt ondt til noe godt? 

Punkt 1: fordi han er allmektig. 

Og punkt 2 fordi han allerede har gjort det. 

Det verste som noen gang kunne skje har allerede skjedd: Gud ble menneske og vandret rundt her blant oss, i kjøtt og blod, med våre gener. Bare fordi han elsket oss. Bare fordi vi trengte at han kom og reddet oss.

Og vi, vi drepte ham. Vi slo ham i hjel. Og han, han lot oss få gjøre det. Han lot oss få drepe ham.

Deretter snudde han alt opp ned. Dette grusomste vi har gjort, ble til det vakreste Gud har gjort.




Gjennom påskens hellige triduum – de tre hellige dagene fra skjærtorsdag til påskenatt – snus menneskehetens historie på hodet. Alt som gikk galt rettes opp igjen.

I de hellige timene fra skjærtorsdag til påskemorgen snur Gud hver eneste lille ting på hodet, dag for dag, time for time:

  • Mesteren vasker disiplenes føtter.
  • Adams selviskhet viker for den andre Adams selvoppofrelse (Matt 20,26-27).
  • Gud dør for at menneskene skal få liv.
  • I Edens hage var det egoismen og ulydigheten som vant,
  • og livets tre ble til dødens tre.
  • Adam og Eva sa nei til Guds vilje i hagen – i Guds Paradis.
  • Den andre Adam, Jesus, sier ja til Guds vilje i hagen – i vår mørke hage, i Getsemane. 
  • Selv om det kostet. Blod. Angst. Ensomhet. Selve livet.
  • Og der, i Getsemane hage, seirer selvoppofrelsen og lydigheten til Faderens vilje.
  • Så forvandles korset fra dødens tre til livets tre. Alt er snudd på hodet. Eller kanskje bedre: Alt som var snudd på hodet står nå rett vei igjen.


Jesus hos søndagsskolen i pinsemenigheten Arken i Horten.

Derfor, på denne dagen da vi hører om Josef som blir solgt som slave av brødrene sine, passer det godt at kirkebønnen som bes i alle katolske kirker i hele verden i dag er denne:
Allmektige Gud,
du sendte din Sønn til verden,
han som ble slått i hjel av oss.
Fyll oss med kjærlighet og vilje til forsoning.
Ved Kristus, vår Herre. Amen.
Fyll oss med kjærlighet. Dette fantastiske og vanskelige ordet. Kjærlighet.

Det er en jeg har stor respekt for som heter Daniel Joachim Kleiven. Han skriver på bloggen sin:


«Men hva betyr det så å elske?

I vår hollywoodske tidsalder, høres det å elske ut som noe som har mye med følelser å gjøre. Men hvem av oss klarer å mane frem gode følelser for fremmede? Ja, selv for fiender? For folk vi egentlig har lyst til å hate?

Det hjelper å tenke litt gjennom hva det egentlig vil si å elske, og hva kjærlighet kan bety, i denne konteksten. Som alltid kan nok vår kjære Thomas Aquinas hjelpe oss.

Aquinas lærer oss at det å elske er et verb. Det å elske er å ville det gode for den andre.

Det å ville er noe vi gjør. Mer utdypende:

Ikke nok med det. Å elske er noe vi gjør for den andre. Handlingene våre har mål i vår neste. Vi elsker for den personens skyld – ikke for oss selv. […] Siden det å elske er å ville det gode for en annen, er det også en aktiv handling innenfor hva vi har kapasitet til.»


Kjærlighet materialisert i atomer: De nydelige tulipanene jeg fikk som takk for talen. 

Vi vet at Gud er kjærlighet. Det står rett ut i Bibelen: Johannes skriver «Gud er kjærlighet» i sitt brev. (1. Joh 4,8)

Vi vet at å elske er å ville den andre godt.

Og vi vet at Gud er kjærlighet.

Derfor vet vi at Gud vil bare godt. 

Gud vil deg bare godt.

Derfor vet vi at all Guds gjerning er god.

Men så må vi bevege oss ut på dypt vann igjen. For: hvis Gud er bare god og i tillegg allmektig, hvorfor skjer det onde ting og vonde ting da?


Et glimt fra møtet. Forsangerne.

Det er dette som kalles lidelsens problem, og som jeg ikke er i stand til å løse i løpet av tre enkle setninger her. Jeg vet ikke en gang om jeg er i stand til å løse det i løpet av et helt liv, for dette henger sammen med det store mysteriet som heter menneskets frie vilje, det som er forutsetningen for sann kjærlighet men som samtidig åpner opp for den største ondskap.

Men jeg har likevel en løsning i to setninger, og den går ut på:

1. Å ikke slippe taket, bare holde fast ved Gud uansett hva som skjer.

Og 2. Å alltid være ærlig og sann. For Jesus er sannheten, og når jeg lever i sannheten lever jeg i ham.

LIDELSE: Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse. 
Foto: Utsnitt av krusifikset i San Domenico-basilikaen i Arezzo, Toscana

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet. Han sa:

«Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!» ropte pastoren.

«Og når jeg, som er en så elendig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk god far vil si det samme?»

«Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham,» sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. Er det ikke fantastisk? «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.» står det i Salmenes bok (Sal 142,2-3)

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett.

I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med den hellige Gud som blir vred over all ondskap, død og lidelse. Han tåler det ikke. Men han tåler dine klager hvis du bare retter dem mot ham.

Så gi Gud ære: Vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang. Og hvis du ikke finner ord selv, finn ordene dine i Guds Ord, i Salmenes bok:
«Fra dypet roper jeg til deg, Herre.
Herre, hør min røst!
Vend øret til og lytt når jeg trygler og ber.
Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen,
vaktmenn etter morgenen.» (Salme 130)

Det er ingen vits i å holde andakter hvis ikke de holder i møte med livet. Derfor holder jeg alltid pusten når jeg leser om igjen andakter jeg har skrevet noen år tidligere: «Holder dette? Nå?»

En andakt som jeg har skrevet, den heter «Når du har det vondt». Det er et klassisk eksempel på en slik tekst. Det har seg nemlig slik at for tre år siden begynte det å brenne hjemme hos oss, inkludert at jeg begynte å brenne, nærmere bestemt den høyre hånden, som bare fikk andregradsforbrenning, og det høyre beinet som fikk alvorlig tredjegradsforbrenning. Jeg måtte gjennom 32 døgn og tre operasjonsrunder på brannskadeavdelingen før jeg var ferdig.


Faksimile: nrk.no, 15.12.2014

Brannskadepasienter er blant de pasientene på et sykehus som har aller sterkest smerter. Vi får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir likevel ikke borte. Det daglige sårstellet om morgenen er så smertefullt at jeg ikke kan være våken. Jeg må legges i en lett narkose under hvert sårstell, og er ikke skikkelig våken igjen før i 17-tiden på ettermiddagen.

Og der inne på sykehuset er det altså at jeg leser om igjen en andakt jeg har skrevet tidligere: «Når du har det vondt». Kunne den bestå ildprøven inne på brannskadeavsnittet? Jeg holdt pusten. Leste. Og pustet lettet ut: Ja. Det her kan jeg stå inne for – av hele mitt hjerte og med hele min tredjegradsforbrenning. Jesus holder. Det har jeg lært. The hard way.

Jeg vil dele denne lille andakten med dere her nå:
Når du har det vondt

På avstand fra lidelsen har man ofte et distansert, analytisk forhold til lidelsens problem: «Hvorfor er det lidelse i verden og hvor kommer det onde fra?»

Men når du plutselig er midt oppe i det selv, når det er du som har det vondt, blir spørsmålet heller: Hvor er Gud nå? Hvor er Gud når jeg har det vondt?

Menneskene vi møter i Bibelen stiller det spørsmålet. Har Gud snudd ryggen til oss? Har han sovnet? Hva gjør han på egentlig? Er du her, Gud? «Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?» (Sal 44, 24).

Salmenes bok i Bibelen er en skattkiste for den som har det vondt: «Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.» (Sal 38, 9) Min favoritt er salme 130: «Fra dypet roper jeg til deg, Herre.» Les hele.

Kristendommen har noe mer å komme med enn mumling om at Gud «er klar over» at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet. Det er noe annet enn folk som påstår at de «vet akkurat hvordan du har det». Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.

«I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)

Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der.
Derfor kan troen din holde i møte med lidelsen. Ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi Han holder – han som er under oss, og som holder selv om alt annet ryker. Og han holder helt inn i Himmelen.
«Men det er deg, Herre, jeg venter på. Du vil svare meg, Herre, min Gud.» (Sal 38,16)
Amen.»

Det var andakten med den praktiske tilnærmingen til lidelsens problem; om lidelsen når jeg har det vondt. Men jeg skal prøve å si litt mer om lidelsens problem, fordi så mye av vår tvil ligger og beveger seg i dette landskapet. Da må vi si noe om dette: Hvorfor lar Gud det skje onde ting?

Hvis vi skal kunne elske Gud må vi være frie til å elske. Det finnes ingen kjærlighet uten frihet. Vi må ha en fri vilje, ellers ville det ikke være kjærlighet. Problemet er at etter syndefallet er det slik at over alt hvor det finnes mennesker med fri vilje finnes det også ondskap.

Her var møtet, i pinsemenigheten Arkens lokaler i Horten. 

Hvis Gud skal gjøre slutt på ondskapen – som vi ber ham om – må han gjøre slutt på oss. Og det kommer han faktisk til å gjøre en dag – en dag som er nærmere nå enn den noen gang har vært.

Gud er god, derfor kommer han til å sette en grense for det onde. Den dagen er livet her på jorden slutt for oss alle. Det er den eneste måten Gud kan eliminere all ondskap.

Dette er Guds løfte: En gang skal alt bli godt. En gang skal hele Guds snuoperasjon bli fullt og helt sluttført.

Men hvorfor gjør ikke Gud sånn at alle ting blir godt ? Dette er selvsagt ikke et nytt spørsmål i 2018. Apostelen Peter skriver om dette i sitt andre brev:

«Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. […] etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2. Pet 3, 8ff)


"Vi tror på jordens forvandling." Forsangerne under bønnemøtet.

«Vi tror på jordens forvandling», sang vi nettopp. En dag skal alt bli sånn som det skal være. Men det er ikke sånn nå. Ikke ennå.

Derfor er det slik at Kirken og Kirkens store helter, helgenene, ikke er ukjent med motgang, prøvelser, lidelse, slit og smerte. Den hellige Teresa av Avila sa: «We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.»

De som går tettest på Kristus, Herrens lidende tjener, blir mest like ham – ofte også gjennom det de må bære. Ofte slipper de ikke så veldig mye mer unna enn Han som de følger og blir formet i bildet til.

«We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.» St. Teresa av Avila (1515-1582)

Kirkefaderen St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» ‎

Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot snakker de stadig vekk om at du må ta opp ditt kors, gå den smale veien og kjempe mot deg selv.

Når Jesus ber oss om å ta opp vårt kors, er det helt seriøst ment. Det er ikke lekekors eller liksomkors vi snakker om. Det er ordentlige kors og ordentlige prøvelser. Til gjengjeld får vi ordentlig trøst og hjelp underveis, ordentlig nåde hele tiden, et ekte håp, dyp glede underveis og en skikkelig seierspris til slutt.

Faksimile: BA

17. september 2009. Det er en helt vanlig morgen da lillesøsteren min Kristin på 18 år våkner opp og sykler til skolen for å få 6 i gym slik hun har i alle andre fag. Livet smiler til Kristin. Den dagen får jeg den verste telefonen jeg noen gang har fått. «Hei, det er pappa. Kristin har vært i en ulykke. Sykkelen skled på bybanesporet og hun har blitt overkjørt av en buss. Vi er på intensiven nå. Hun har en alvorlig hodeskade og er i koma.» «Kommer hun til å overleve?» «Vi vet ikke.» «Jeg kommer med en gang.»

Den morgenen fikk den gamle forbederen Marta Aga et ord fra Herren til oss, fra Jobs bok 37,14: «Stå stille og gi akt på Herrens under.» Det ordet bar oss i dagene og månedene som kom. Gjennom alt fikk vi være i Guds fred, i en overnaturlig visshet om at Kristin var i Kristi hender.

Kristin hadde fått en hjerneskade i den alvorligste kategorien. Halvparten av de som har en så alvorlig skade dør av den. De som våkner, våkner ofte til vegetativt nivå. Og så skjer det. Kristin er fortsatt i komatilstand – vi snakker til henne, men hun svarer oss ikke. Så setter vi på en cd med Maria Solheim som synger «Jeg er i Herrens hender», og mens Kristin hører på dette – hun kan denne sangen utenat – så begynner hun å synge! Hun synger:
«Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.»
Det er den sterkeste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Og det var en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.

SORGEN OG GLEDEN: "Jeg er i Herrens hender" med Maria Solheim finner du på CD-en "Sorgen og gleden"  på Spotify (og sikkert mange andre strømmetjenester).

Etter tre uker i stadig stigende bevissthetsnivå kommer Kristin gradvis ut av koma. Det blir den sterkeste julen jeg har opplevd noen gang. Aldri, aldri har jeg sunget julesangene med dypere smerte og med dypere glede – glede, virkelig glede – enn den julen.

Stillere og dypere natt blir det ikke enn når alt annet er skrelt bort. Når alle disse tingene har blitt så uvesentlige som de faktisk er. Når alt er tatt bort og bare Gud står tilbake.

Du kommer aldri til å vite at Gud er alt du trenger før Gud er alt du har.

Kristen vekst har ofte best vekstvilkår når ting ikke går på skinner – når det blir mer åpenbart for deg at du og verden trenger en Frelser med stor F.

Hans Adolph Brorson, prest og salmeforfatter

I julesalmen «Mitt hjerte alltid vanker», som jeg hørte mye på den julen, skriver presten Brorson: «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?» Hvorfor valgte du denne elendigheten? Julen 2009 var det dette som fikk synke langt ned i meg: Tenk at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne elendigheten, i denne harde verden. Tusen takk, Jesus, for at du valgte å gå gjennom dette, all denne smerten, for vår skyld. Tusen takk for at du kom med lyset inn i vårt mørke, og med evig liv til vår død.

I januar, 3,5 måneder etter ulykken, er Kristin tilbake på skolen og holder et strålende foredrag om Golda Meir som hun har skrevet helt selv, uten hjelp av noen. Hun får 6. Nevrologen hennes på Nordås skjønner ingenting. Hun sier rett ut til Kristin og meg: «Jeg tror ikke på Gud, så jeg har ingen forklaring.»

Alt har ikke blitt bra, men hvis du møter Kristin i dag kommer ikke du til å merke det. Hun har fortsatt skader hun sliter med. Det har mange andre også. Det betyr ikke at Gud ikke er med. Det betyr at han er spesielt med. For Kraften fullendes i svakhet, står det i Bibelen (2. Kor 12,9)

Og som vi allerede har hørt Jesajas bok: I det høye og hellige bor Han, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Han vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, Han vil gi hjertet liv hos dem som er knust. (Jes 57,15)

ROPET: "Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham." Jean Vanier

Jeg er glad i en katolsk prest og forfatter som heter Jean Vanier. Han skriver i boken «Community and Growth» om hvordan lidelsen og smerten kan bli føde for troen vår og for den dypeste delen av vårt vesen – om hvordan lidelsen kan lede oss til kristen vekst.

Han skriver:
«På en mystisk måte kan vår lidelse og smerte bli til føde, likesom vår fattigdom og hjelpeløshet kan bli et sted hvor Gud bor.

Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham.

Det er et nærvær av Gud i lidelsen som kan gi næring til den dypeste delen av vårt vesen

Dette var det jeg opplevde på Haukeland. Det var to ting som bar meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 døgn på sykehuset. Det første var takknemlighet. Jeg har aldri før takket Gud så inderlig som jeg gjorde i de 32 dagene der. Jeg var så takknemlig for at det var jeg som lå der på sykehuset, og ikke lille Johannes på tre år, han som jeg var gått inn for å redde.

Det andre som bar meg, var Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. «Den lidende Kristus», han ble jeg godt kjent med på Haukeland.

Kirken bar meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ba for meg – de bar meg. Det var en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

Da soknepresten kom til meg med sykesalvingens sakrament var det som om Jesus selv kom på besøk. Det var så spesielt at jeg var faktisk sikker på at nå har jeg blitt helbredet. Det var så veldig, veldig spesielt.

Mor Theresa-søstrene kom med nattverden til meg fem ganger, inkludert 1. juledag. «We bring you Jesus,» sa de – og det gjorde de! Alltid kom de uventet, og alltid var det guddommelig timing – alltid når jeg trengte det aller mest. Det var helt fantastisk å bli båret av forbønn og Kirken og av sakramentene på den måten.

Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke min tro som bar meg. Det var Jesus, det var hans legeme Kirken, som bar meg.

Jeg fikk oppleve at også tårene er et bønnens språk, og at det er sant at Den Hellige Ånd går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord (Rom 8,26). Fortvilelsen og avmakten er også et språk. «Du vet, Gud. Kyrie eleison. Nå bare faller jeg ned i deg, Gud. Herre, forbarm deg over meg.»

For meg var dessuten brannskaden en sterk erfaring av et konsept som heter «stedfortredende lidelse» – som jeg bare har lært om i Den katolske kirke, som jeg var helt fremmed for som protestant. Det er sikkert ingen av dere som er protestanter hørt før, men jeg skal forsøke å forklare litt, fordi det var noe av det viktigste jeg opplevde.

Ifølge katolsk, kristen tro er det nemlig slik at all smerte som du forener med Jesu lidelse, blir virksom i verdens frelseshistorie her, i dag. Det å ofre opp sin lidelse for et formål, det er en bønn: En spesielt virksom bønn. Det er selve foreningen med den lidende Jesus, som gjør dette. Det er en trossannhet som jeg hentet mye styrke fra.

Det går an ofre opp lidelsen sin for hvem og hva som helst du ønsker å be for. Selv ofret jeg det opp for noe skikkelig motiverende: Norges omvendelse. 

Det er veldig enkelt. Når jeg kjenner smerten tar tak, sier jeg: «Kjære Jesus, for Norges omvendelse, for Norges omvendelse». Siden dere er gode protestanter ønsker dere selvsagt et bibelvers for dette, og det skal dere få. I Kolosserbrevet 1:24 skriver Paulus: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken.»

Verdens frelseshistorie er ikke over ennå, og alle har vi en rolle å spille i den historien. Det jeg opplevde på sykehuset, var at stedfortredende lidelse gjør like vondt – det er fortsatt smerte, den gjør like vondt som vanlig smerte – men den er mye lettere å bære fordi den er full av mening. Det finnes knapt noe mer meningsløst enn meningsløs smerte. Men ingen smerte er lenger meningsløs når den er forenet med Jesu lidelser. Jeg opplevde det som at all denne smerten som den onde hadde kastet over meg, kunne jeg simpelthen vende tilbake mot han – for Norges omvendelse – med full styrke.

Jeg fikk være fullt forenet med Jesus og delta i Kirkens arbeid fra sykesenga, i verdens frelseshistorie, på en helt spesiell og virksom måte.

UTEN FILTER: Et bein som faktisk kan brukes til noe. Bildet er tatt etter 2. operasjonsrunde, da jeg kunne være våken under sårstellet. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Jeg måtte bare si det. Fordi det var så viktig for meg. Så er det nytt for dere, så får dere tenke litt på det.

Disse to hendelsene, med brannen og med Kristins ulykke, er ikke det vanskeligste eller vondeste jeg har vært gjennom, men jeg tror det er nok til at jeg har fått gjennom poenget mitt:
At Gud er med gjennom alt,
at i de dype dalene kan du vokse i troen og bli kjent med Gud på en helt ny måte, en måte du ikke kan når livet er lett og du er mett
og at det eneste som gir mening i dette livet er å holde fast ved at uansett hva som skjer meg kan jeg være sikker på at all Guds gjerning er god, og at jeg er i Herrens hånd. Og det er det beste stedet jeg kan være.

Sunn kristen lære kan være tøff og gir deg ikke løfter om at du skal oppleve Himmelen på fulltid før du er der, men den gir full MENING til livet her, og aller viktigst: den er SANN. Den stemmer med både livet, Bibelen og den apostoliske, overleverte troen.

Det kommer, det kommer, alt det du drømmer om, håper på og lengter etter. Ikke mist motet. Bare hold ut og hold deg nær Jesus, hele tiden. Seiersprisen der framme er herlig og den er uendelig stor.

Akkurat nå er vi inne i den hellige fastetiden, forberedelsestiden før påske. I år vil jeg gå inn i påskens hellige dager med noen ord fra pater Ole Martin Stamnestrø, som holdt en preken på skjærtorsdag der han sa:

«Jesus er virkelig til stede her og nå, og det er her og nå vi kalles til å følge Ham, til å vende om og gå sammen med Ham i de neste timene og dagene. Når vi vender om og følger Ham, da er kraften fra frelsesverket virksom. Da skaper Han nok engang liv der det var dødt.

Timen er kommet. Herren kaller. La oss bryte opp og følge Ham.»

Bare den som stoler på Jesus, bare den som stoler på at alt Gud gjør er godt, tør å gi seg helt hen til Gud. Men det er dit han som er kjærlighet ønsker å få oss: I den overgivelsen til ham. I den fulle og hele overgivelsen til ham.

Kjærlighet er å gi seg selv til den andre. Det tør jeg bare å gjøre hvis jeg vet at den andre vil meg godt. Hvis jeg vet at Gud vil meg godt. Hvis jeg vet at han elsker meg. Jeg har ikke sjanse til å gi meg hen til Gud hvis jeg ikke tror at han vil meg bare godt.

Dette er min tro: «Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer,» og det er ingen andre steder jeg vil være enn nettopp der. Fordi: All Guds gjerning er god.

Og når jeg vet denne ene tingen – at Gud er bare god og at alt Gud gjør er godt – da tør jeg å be med Ignatius av Loyolas overgivelsesbønn. Det er en bønn som kom til meg da jeg var i kirken Il Gesu i Roma. Det var som om 500 år bare forsvant, og så traff ordene fra Ignatius meg. Kanskje vil de også være din bønn:

«Herre, motta all min frihet,
min erindring, min forstand
og hele min vilje:
alt hva jeg eier og har.

Du har gitt meg det;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.

Alt er ditt,
bruk det helt etter din vilje.

Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,
det er nok for meg.»

(En bønn av Ignatius av Loyola, 1491-1556)

Amen.

—————————————–
Her slutter talen.

St. Ignatius av Loyola (1491-1556)

Bonusbønn (som ikke ble brukt i talen)

En bønn av Ignatius av Loyola, 1491-1556:


O Christ Jesus,
when all is darkness,
and we feel our weakness and helplessness,
give us the sense of Your presence,
Your love and Your strength.
Help us to have perfect trust
in Your protecting love
and strengthening power,
so that nothing may frighten or worry us,
for, living close to You,
we shall see Your hand,
Your purpose, Your will through all things.
Amen.

Å Kristus Jesus,
når alt er mørke,
og vi er svake og hjelpeløse,
la oss erfare ditt nærvær,
din kjærlighet og din styrke.
Hjelp oss å ha fullkommen tillit
til din beskyttende kjærlighet
og styrkende kraft,
slik at ingenting kan skremme eller bekymre oss,
for, ved å leve nær deg
skal vi se din hånd
din mening, din vilje gjennom alle ting.
Amen.
(Min oversettelse)


Ragnhild Aadland, 1976.
"Alt starter et sted. En fødestue. En dato. Og så kommer alt dette andre. Alle seiere. Og nederlag. Alle valg vi gjør uten å vite hvor de fører oss. Hvem ble vi egentlig? Hvor tok vi veien?" (Sitat fra NRKs programserie Datoen)

Foto: Hermund Aadland


Mine første sko.
"Du til di grein meg sette
alt i min fyrste vår,
med livsens dogg meg vætte,
gav sol og signa år.
Du vil og vokster gjeva
alt til min siste slutt:
lat meg i deg få leva,
i deg få anda ut!
"
DET er min bønn.

4. vers av "Med Jesus vil eg fara".
Les hele salmen her.
Hør Nidarosdomens guttekor synge hele salmen her på Spotify


Les også:

  • Ettertanke | Korsmystikken
  • Ettertanke: Hold ut, hold ut: "Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.»"
  • Ettertanke: Den salige Mor Theresa av den dunkle natten: "I 1961 får hun hjelp til å forstå meningen med sin dunkle natt: I mørket får hun nemlig delta i Jesu lidelse, hun er forenet med Jesus i Getsemane og på korset, og dermed med alle som lever i mørke."
  • Ettertanke: En Gud som gråter: "Vi tror på en Gud som gråter. «Jesus gråt» (Joh 11,35) og Salmenes bok i Bibelen er full av klagesanger. Verken Bibelen eller livserfaringen gir oss forhåpninger om at vi skal slippe unna lidelsen. Men Guds ord om framtid, håp og nåde er kraftfulle ord. De går gjennom et landskap av lidelse, død og oppstandelse – de går til dit hvor det ikke skal være mer tårer, skrik eller smerte. «For det som før var, er borte.» (Åp 21,4)
  • Ettertanke: Når problemene er for store«Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har» (Corrie ten Boom)
  • Ettertanke: Din egen klagesang: "I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.»" (Sal 142,2-3)
  • Poetica: Sliten engel: Dette diktet av Guro Skottene er til deg som er sliten, og som trenger at engelen din ikke gir opp.
  • Ettertanke: Når du har det vondt