Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Takknemlighet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Takknemlighet. Vis alle innlegg

19 mai 2022

Nasjonaldagen | Preken og bilder fra St. Olav og St. Sunniva på slottsbakken

Så nydelig! Aspirantkoret, barnekoret og ungdomskoret i St. Olav katolske domkirkemenighet fikk synge for hele Norge på selveste 17. mai.
Foto: Skjermdump fra NRK1

17. mai 2022 ble en festdag som vil leve i hjertene våre. Her følger manuset til pater Josef Ottersens sterke preken på nasjonaldagen, samt bilder og video fra både St. Olav domkirke, St. Sunniva skoles deltakelse i barnetoget og St. Olav domkirkes barne- og ungdomskors sang på slottsbakken for NRK1.


Det er alltid stas å synge på 17. mai. Det er ekstra stas å få synge for hele Norge. Under ledelse av den dyktige dirigenten Kristine Dingstad (daglig leder i St. Olav forlag og bokhandel) fikk aspirantkoret, barnekoret og ungdomskoret i menigheten vår sammen avslutte hele 17. mai-sendingen fra NRK, både i selve den direktesendte formiddagssendingen og i høydepunktene på kvelden.

Men før det, hadde vi alle sunget masse i høymessen i St. Olav domkirke på morgenen: "Fagert er landet", "Gud signe vårt dyre fedreland", "Gud, sign vår konge god", "Ja, vi elsker" - full pakke. For en velsignelse å få synge så mye velsignelse ut over landet vårt! 

Kjærlighet og nød

Jeg elsker Norge, alltid. Mottoet mitt er det samme som kongenes: Alt for Norge! Men det er ekstra lett å komme i kontakt med den takknemligheten og kjærligheten til og nøden for fedrelandet mitt på en dag som denne. I sum snakker vi altså om en solid dose ømhet. Det gjør at dette er en dag da tårene triller ofte hos meg - og hele tiden i messen. Vi må be for Norge!

Som pater Josef Ottersen sa det i sin preken denne dagen: "For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden. Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden.Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden." [...] "Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land." Amen! Begge deler må med på denne dagen. Nasjonaldagen. Norges dag.

Under følger hele prekenen og årets bilde- og videorapport fra nasjonaldagen i vakre Oslo.

Vi er velsignet med at pater Josef Ottersen er både skoleprest ved St. Sunniva skole og kapellan i St. Olav menighet. Etter å ha holdt dagens preken i St. Olav menighet gikk han fremst i toget bak St. Sunniva skoles fane.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Aller først: Manuset til prekenen som pater Josef Otteresen holdt i St. Olav domkirke i Oslo 17. mai 2022. I første avsnitt oppsummerer p. Josef kjapt det som har skjedd i bibeltekstene vi hørte før prekenen. Deretter går han over til å snakke om nasjonaldagen, fedrelandssalmen, om å leve uten Gud og om Kristus som gir landet håp om lys og fred. 

Alle uthevinger i teksten er mine.

Preken 17. mai 2022


     Apg 14,19-28: Veien til Guds rike går gjennom mange trengsler.
     Joh 14,27-31a: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. 

Av p. Josef Ottersen

Apostlene blir forfulgt for å forkynne evangeliet, Paulus ble steinet og de trodde han var død. Jesus advarer mot denne verdens fyrste – samtidig som han gir oss løfte om sin hellige fred, som ikke er av denne verden. 

Tekstene vi hørte er for tirsdag i påsketiden, men jeg synes ikke det var nødvendig å plukke ut noe annet for nasjonaldagen. Lukas skriver at veien til Guds rike går gjennom mange trengsler. Nasjonen vår har også gått gjennom mange trengsler, men det er viktig å skille mellom fremgang som er av denne verden og det som er bygging av Guds rike på jord.

På nasjonaldagen feirer vi at vi er et selvstendig og fritt land med sin egen grunnlov. Det er bra å være stolt av hva vi er laget av og våre grunnleggende verdier. Men vi må passe på at vi ikke bare dyrker vår egen fortreffelighet. Det kan være fristende å peke på vår velstand og si at Norge anno 2022 er bedre enn de fleste andre land eller andre tider. Men det er ikke teknologi eller penger som gjør at noe er godt, det er de hodene, hjertene og hendene som bruker dem. Det handler om menneskene. Hva er det som er godt i menneskene vi ser opp til, eller som har gått før oss?

(Prekenen fortsetter under bildet.)

FEDRELANDSSALMEN: Vi sang fedrelandssalmen av Elias Blix under høymessen 17. mai. Jeg tar med teksten her fordi presten refererer til versene her i sin preken:

"Gud signe vårt dyre fedreland og lat det som hagen bløma! Lat lysa din fred frå fjell til strand og vetter for vårsol røma! Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!

Vårt heimland i mørker lenge låg, og vankunna ljoset gøymde. Men Gud, du i nåde til oss såg, din kjærleik oss ikkje gløymde. Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde. 

Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje vera by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja. Så vakta oss, Gud, så me kan bu i heimen med fred og hyggja!

No er det i Noreg atter dag med vårsol og song i skogen. Um sædet enn gror på ymist lag, det brydder då etter plogen. Så signe då Gud det gode såd, til groren ein gong er mogen!"


Jeg synes Fedrelandssalmen setter ord på alt 17. mai egentlig handler om. Det er Kristus som gir landet håp om lys og fred. Vårt hjemland hadde ligget i mørke i lang tid. Da snakker vi ikke om den såkalt mørke middelalder, men tidligere forsøk på å leve uten Gud. 

Ved Guds nåde og kjærlighet sendte han sitt Ord over høye fjell og trange daler, slik at Kristi lys kunne strømme over landet. Salmedikteren Blix beskriver det poetisk og i overført betydning at det var da det begynte det å gro, og vi kan juble over vårsol og sang i skogen. Men for å bevare sangen, må vi være oppmerksom på stadige ting som truer.

Vi lever i et land hvor det blir stadig mer uglesett å leve med Bibelen som rettesnor for livet. Joda, du kan tro privat, men det skal helst ikke ha noen moralske konsekvenser for livet. 

Vi lever i et land hvor en representant for folkekirken redefinerer kvinners trygghet til å handle om frihet til å ta livet av sine barn. Det er ikke noe nytt at ukristelige verdier applauderes i samfunnet, men det er kanskje et nytt lavmål at kristne ber til Gud om å få ture i vei med vår ondskap.

Vi lever i en verden som er i krig, hvor både unge soldater og uskyldige sivile blir drept på grunn korrupte lederes oppblåste ego.

Vi lever i en verden hvor noen dør av sult hvert femte sekund.
I kveld er det over 800 millioner mennesker som legger seg sultne.

Folk som kaller middelalderen mørk, er som den som ser flisen i andres øyne men ikke bjelken i sin egen. For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden.

Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden.
 
Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden.
 
Vi må kjempe for en kjærlighet som tar menneskeverdet på alvor, 
at vi løfter hverandre opp når vi faller, at vi kan stole på at menneskene rundt oss er våre brødre og søstre som vil oss vel.

Norge ble definert som nasjon med en grunnlov. Som kristne håper vi at vi også i 2022 gjennom våre gjerninger kan bli gjenkjent på våre fundamentale verdier. At vår sjels grunnvoll, skrevet i våre hjerter, er preget av Guds vilje.

"Herre vår Gud, vårt Noregs Gud", sang vi til inngang. Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land og våre statsledere, at de opplyst av Sannhetens Ånd, kan se og utføre sitt kall i å gi liv og verdighet til dem de er gitt å beskytte.

Idet vi ber forbønner kan dere gjerne bla opp til Kongesangen nr. 718,
så dere er klar til å synge med når vi ber for kongen og hans hus. 

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.


Det er Norge i rødt, hvitt og blått 🇳🇴 Vakkert pyntet til nasjonaldagen av flinke søster Maria Hong.


Biskop Erik Vardens preken 17. mai 2022

I Trondheim holdt biskop Erik Varden en kjempeflott preken på nasjonaldagen i St Olav domkirke (ja, den heter akkurat det samme som kirken i Oslo). Du kan lese hele her på nettstedet hans Coram Fratribus. En smakebit derfra:
"Grunnloven fra 1814 fastslo, i forhold til kongelig arvefølge, at også ufødte har arverett. Jeg hadde antatt at denne klausul siden var strøket, men da jeg slo opp gjeldende lov for å sjekke, står den jamen ennå, sågar forfremmet fra §8 (i 1814) til §6 i dag: ‘Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.’ At loven anerkjenner et fosters personlige integritet, rettigheter og egnethet til å tilregnes ansvar, gjør inntrykk; men her består diskrepans mellom et konstitusjonelt prinsipp og samfunnspraksis, dessverre."


Video fra St. Olav domkirke og slottsbakken


Høymessen ble avsluttet med at alle stod og sang nasjonalsangen. Høytidelig! Mektig! Dette var første gang siden 2019 at vi kunne synge slik på nasjonaldagen. Jeg gjorde et enkelt videoopptak med mobilen av det første verset, og også av det andre verset av "Vi ere en en nasjon vi med" som menighetens barn og ungdommer senere sang på slottsbakken. I denne videoen kan du høre og se begge videoklippene:


Lyden er svak på det 2. verset. Her er teksten de synger:
"Mer grønt er gresset ingensteds,
mer fullt av blomster vevet
enn i det land hvor jeg tilfreds
med far og mor har levet.
Jeg vil det elske til min død,
ei bytte det hvor jeg er fødd,
om man et paradis meg bød
av palmer oversvevet."

Tekst: Henrik Wergeland
Arrangement:  Magnus Odland og hans far Otto Christian Odland, kantor i St Olav menighet


Dagens høydepunkt: Eukaristien. Jesus er verdens lys. Når presten løfter opp Kristus i det forvandlede nattverdsbrødets skikkelse, da er det SOLOPPGANG over Norge - "og ljos over landet strøymde". 

St. Sunniva skoles fane, på vei rett over i barnetoget.

Til og med vinduene til sakristiet er sakrale i St. Olav domkirke. For en nydelig dag det ble!
Moren min kommer fra Odda i Hardanger, derfor har jeg hardangerbunad, som jeg bærer med stolthet og glede. Den samme syersken som sydde bunaden til min mor da hun stod konfirmant, sydde også min bunad til min konfirmasjon. Min mormor sydde denne bringkluten til meg i korssting, samt belte av korssting. Da jeg giftet meg, gikk jeg over til konebelte - med motivet "epleblome", kjøpt hos Øystese gullsmed. Funfact: Det var munkene som lærte folket i Hardanger å dyrke epler og annen frukt.

Etter messen i kirken var det en pause hjemme for oss som ikke skulle gå i barnetoget.

"Fagert er landet du oss gav, Herre, vår Gud og vår Fader!
Fagert det stig av blåe hav, soli ho sprett og ho glader, signar vårt land i nord og sud;
såleis di åsyn lyser, Gud, over vårt Noreg i nåde."
(Anders Hovden) 

Å, vi er så velsignet som får bo her. Takk Gud! Så mye lys og luft!

Tusen takk til min mor for de nydelige blomstene!

Viktig å lade litt opp med en bolle før man skal delta i en direktesendt sangopptreden på slottsbakken.

Folkehav! Endelig!
Fordelen med å være så liten at du ikke kan se, er at du kan løftes opp slik at du ser bedre enn alle andre.

Olav og hele St. Sunniva skoles flaggborg passerer oss i flott driv opp slottsbakken. En høytidelig stund!

Skoleprest pater Josef Ottersen til venstre, med katolsk prestebekledning (cassock) og katolsk prestehatt (saturno). I midten i svart dress: Vår flaggbærer Olav (snart 13) som bøyer flagget ned for Kongen og hans hus.
(Foto: Skjermdump fra NRK1)

Det samme øyeblikket sett fra min vinkel. Det er St. Sunniva skole som her bøyer sine flagg for de kongelige på slottsbalkongen. I år var hele kongefamilien til stede: Kong Harald, Dronning Sonja, Kronprins Haakon, Kronprinsesse Mette-Marit, Prinsesse Ingrid og Prins Sverre Magnus.

Her setter flaggborgen til St. Sunniva på plass flaggene sine i selene igjen, imponerende samordnet og fint. Du kan se hele opptaket (77 sekunder) med St. Sunniva skole her: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000822&t=12564s

Tre av korene fra St. Olav menighet fikk avslutte NRKs direktesending (og senere oppsummeringen) den 17. mai. Få med deg intervjuet med søte Rakel Dingstad fra aspirantkoret her: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000722&t=5005s

Sunniva stod helt til høyre på bakerste rad. Her er lenke direkte til sangen deres på NRK1 under direktesendingen, "Vi ere en nasjon vi med": https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000222&t=11358s

Klare for å oppleve direktesendingen med koret live. Dette vil vi ikke gå glipp av!

For en skjønn flokk! Norges fremtid ser lys ut.

Slik så det egentlig ut. Kamerafolk, mikrofoner og lys over alt. 17. mai er en dag jeg virkelig er glad for at vi bruker offentlige midler på å fortsette med å ha en seriøs allmennkringkaster i Norge. TV-sendingene deres denne dagen er de viktigste gjennom hele året: De bygger samhold i nasjonen gjennom flotte, felles tv-opplevelser av det fantastiske landet vårt.

Flaggborgen fra St. Sunniva skole er tilbake igjen ved skolen etter over tre timer i barnetoget. Fortsatt blide og fornøyde!

Etter barnetoget var det tilbake til St. Sunniva skole for å spise is og vafler, leke 17. mai-leker og snakke med venner. Her er Maria med den skjønne kontaktlæreren sin Irene.

Etter skolen gikk vi tradisjonen tro over Aker brygge, der vi også tradisjonen tro kjøpte sukkerspinn og kule-is. Og se, vi fikk tak i en heliumballong også! Her er vi snart hjemme.

Ja, vi elsker dette landet. Og ja, vi bor der oppe med den flaggborgen.

Å, som vi trives her vi bor. I dette landet. I denne byen. I denne gata.
Takk, Gud, for Norge.
Takk for troen, håpet, fred og frihet!
Gud, vi ber deg:
Skje din vilje! Komme ditt rike, som i himmelen så og i Norge!

Ja, det gjorde vi sannelig: Oslo tok festen tilbake. Hele Norge tok festen tilbake!
Hipp, hipp, hipp hurra for 17. mai!

Les også:

05 juli 2021

Diktet Aldri av Kolbein Falkeid

Historien om da jeg fikk det fineste tapte anropet i mitt liv - fra selveste Kolbein Falkeid.
Pressefoto: Cappelen Damm/Hans Jørgen Brun

Kolbein Falkeid er død. Det første jeg tenkte da jeg hørte om hans bortgang, var: Nei! Nå får jeg aldri ringt ham tilbake! Hvordan skal jeg nå finne ut om han faktisk skrev diktet Aldri?


Tingen er: I mai 2016 skrev jeg et bidrag til PoesiRingen (en fantastisk oppfinnelse i regi av Arild Vedvik der over 1800 medlemmer mottar en gratis, daglig epost med poesi).

I det bidraget skrev jeg:

Kjære Arild

Noen dikt treffer deg, finner en åpning i hjerteveggen, smetter inn og bare gjemmer seg der inne for alltid. Dette er et slikt dikt - av Kolbein Falkeid, den fantastiske lyrikeren fra Haugesund.

Kjærlighetsdiktet hans ALDRI er noe av det vakreste jeg vet, spesielt de tre siste linjene.

Beste hilsen
Ragnhild H. Aadland Høen

ALDRI

Så skinnende var aldri mørket
og stjernene aldri så nyutsprungne,
sekundenes små krus aldri så fylte
av gjennomsiktig, ren mening
som når du gikk med meg om nettene.
Byens gamle ansikt glattet seg ut i befriende søvn.
Verden åpnet hendene som et forsvarsløst barn.
Og aldri, aldri
har drømmen og virkeligheten stått så tett sammen
som da øynene våre leste hverandre.

Av Kolbein Falkeid

Jeg gikk på Skeisvang videregående skole i Haugesund i årene 1992-1995 mens Kolbein Falkeid var norsklærer der- og akkurat i de årene da Vamp slo gjennom, med tekster skrevet av Kolbein Falkein. Debutalbumet «God morgen, søster» med vakre Tir n’a Noir kom i 1993.

Og så kommer fortsettelsen, som jeg skrev til PoesiRingen nå på lørdag, 3. juli 2021:

Kjære Arild

For fem år siden sendte jeg deg et av de vakreste diktene jeg vet om. Diktet heter ALDRI, og du sendte det videre ut i verden, i PoesiRingen. Jeg oppgav at diktet var skrevet av Kolbein Falkeid. Imidlertid har jeg lett gjennom hele boken med hans samlede dikt uten å finne dette diktet. Derfor skrev jeg like godt til forlaget, som sendte min henvendelse videre til Kolbein Falkeid. Jeg spurte om diktet er hans, eller om jeg bare har skrevet feil i boken min der jeg skriver ned de beste diktene og sitatene jeg kommer over.

Kolbein Falkeid ringte meg tilbake. Dessverre ringte han midt i et styremøte (jeg visste ikke at det var ham, ellers hadde jeg tatt den), og etterpå måtte jeg skynde meg hjem og få fem barn i seng. Dagene forsvant for meg, jeg kom aldri så langt som til å ringe ham tilbake og nå er han død. Snakk om forspilt sjanse til å snakke med en stor helt. 

Så: Er det noen der ute i Poesiringen som kan bekrefte at dette diktet er skrevet av Kolbein Falkeid? Jeg forsøkte å spørre Google, men til ingen nytte. Her må det ekte poesieksperter til. Det eneste jeg vet helt sikkert om dette diktet, er at jeg skrev det opp i boken min på slutten av 90-tallet, før internettalderen, og jeg skrev helt tydelig at forfatteren var Kolbein Falkeid (også vet jeg at det ikke er jeg som har skrevet det).

Det høres veldig Falkeidsk ut, gjør det ikke? Kolbein Falkeid var norsklæreren til parallellklassen min på Skeisvang videregående skole i Haugesund. Jeg kan derfor ikke utelukke at jeg har fått tak i dette diktet gjennom andre kanaler enn en av hans diktsamlinger. Jeg skjønner iallfall ikke hvorfor jeg skulle ha skrevet inn feil navn. Men jeg skjønner heller ikke hvorfor et så fantastisk dikt ikke skulle være utgitt? Kan noen hjelpe? Er det noen andre enn Kolbein Falkeid som vet svaret på dette mysteriet?

Alt godt,
Ragnhild (Aadland Høen)

Deretter limte jeg inn mailen fra 2016, som du allerede har lest over her. 

Etterlysningen min ble delt både på epost (du kan melde deg inn i PoesiRingen ved å sende en epost til poesiringen@gmail.com) og på Facebook-siden til Poesiringen.


Vamp utgav albumet 13 humler i 1996, med mange tekster av Kolbein Falkeid.


Og slik fortsatte historien:

Kjære Arild og alle i Poesiringen

Da er det bekreftet: Diktet Aldri (ref. mitt bidrag i Poesiringen 3. juli 2021) ER skrevet av Kolbein Falkeid. Det står på side 38 i diktsamlingen Opp- og utbrudd fra 1978, men det ble ikke med i Samlede dikt 30 år senere.

Tusen takk til to av følgerne til PoesiRingens Facebook-side, som oppklarte mysteriet. Jeg må si det var en lettelse, av to årsaker: 

1. Godt å få avklart at jeg ikke har feilinformert verden i alle disse årene. 
2. Det betyr også at det ikke var fordi jeg var på villspor at Kolbein Falkeid ringte meg. Han ringte for å bekrefte at diktet var hans. Kanskje hadde han også lyst til å fortelle hvorfor han ikke tok det med blant sine Samlede dikt i 2008? Kanskje var han fortsatt nysgjerrig og engasjert, og ville høre mine tanker om diktet?

På PoesiRingens FB-side skriver Øivind Nygård:
"Det er ikke sikkert det følgende er forklaringen på hvorfor diktet ikke er tatt med i Samlede dikt, men det er iallfall en mulig forklaring. Når jeg leste dette diktet og posten din, tenkte jeg at det mest sannsynlig var et uutgitt dikt av Falkeid. Nå viser det seg at det har blitt utgitt, men ikke tatt med i Samlede dikt, og det går litt ut på det samme. Diktet har blitt utelatt, og vi får tro det har vært et bevisst valg. Er det veeeldig rart at det har blitt utelatt? Jeg synes ikke det. Det er et fint dikt, men samtidig er det en type dikt som finnes fra før. (Noe assosiasjonene til Taube i tråden her illustrerer.) Kanskje hadde Falkeid vokst fra det når han skulle utgi samlede dikt. Kanskje snakker det om kjærlighet på en for sværmerisk-ungdommelig måte. Kanskje foretrakk den modne dikteren en mer lavmælt uttrykksmåte. Hvem vet? Men uansett tror jeg han ville omgjort beslutningen om han hadde visst hvor godt du/folk likte det. Jeg liker det ikke så godt som deg, men linjen "Byens gamle ansikt glattet seg ut i befriende søvn" er alene verdt inngangspengene."
Det er godt mulig at Øivind Nygård har rett i det. Jeg falt iallfall pladask for diktet som tenåring, både på grunn av byens gamle ansikt i sommernatten, men også på grunn av dette ikke-lavmælte blikket som fikk drømmen og virkeligheten til å stå så tett sammen. 

Det er ikke utenkelig at Falkeid selv følte han hadde vokst fra diktet. Han var 35 år da han skrev det, og 65 år da han ikke tok det med. Kanskje hadde han også fått respons på at Aldri lå så tett opp til Taubes Så skimrande var aldri havet? Det får vi aldri vite. Men jeg tror Nygård har rett i at hvis Falkeid hadde visst hvor godt folk likte dette diktet, ville han ha tatt det med likevel. Kanskje var det det han ringte for å si? Det er iallfall det fineste tapte anropet jeg noen gang har fått.

Jeg gikk på Skeisvang videregående skole i 1992-1995, akkurat i de årene da Vamp slo gjennom. Albumet «God morgen, søster» med Tir n’a Noir kom i 1993. (Tir n'a Noir er nå avspilt over 16 millioner ganger bare på Spotify!) Kolbein Falkeid var som sagt læreren til naboklassen min. Han ordnet det slik at Vamp kom og holdt konsert i kantinen vår i skoletiden. Kjempestas! 

Kolbein laget også en tekst til oss avgangselevene som jeg bare husker én linje fra nå, om hvordan vi en gang kom til å "se opp i taket og lengte litt tilbake". Det var ikke hans beste dikt (og nei, det ble ikke utgitt noe sted), men jammen fikk han rett. Det var tider, det. Med Kolbein Falkeid og Vamp og havet vest der ute og hele framtiden rett forut, i horisonter som forvitrer og glir. Takk, Kolbein. Jeg er utrolig takknemlig for at vi fortsatt har ordene dine.

Beste hilsen
Ragnhild Aadland Høen

Post scriptum: To lyttetips til alle som er glad i Kolbein Falkeid: 


Oppdatering 6. juli: I PoesiRingen i dag ble jeg minnet på Kolbein Falkeids fine dikt Gjensyn, som Vamp har spilt inn under navnet Hallo Adjø. Her kan du høre det på Spotify. Jeg kan virkelig anbefale å være med i PoesiRingen på e-post. Det er fint å følge PoesiRingen på Facebook også, men da er det mye du går glipp av på grunn av algoritmen. På epost er du sikker på å motta alt. Skriv til Arild Vedvik og meld deg inn på poesiringen@gmail.com, så får du med deg alle dikt og responsen fra medlemmene.


Til slutt et post post scriptum som jeg ikke har delt noen andre steder enn akkurat her på bloggen: På Facebook-siden til sokneprest Jostein Vestbø kan du lese talen han holdt i Falkeids begravelse. Det er få andre som har skrevet om Kolbein Falkeids forhold til Gud og Jesus. Anbefales!



Etterord 7. august: Det er rart med de sporene man finner etter folk selv lenge etter at de er gått bort. I dag skulle jeg sette på en alarm på mobilen rundt kl 17. Der dukket «Ring Kolbein Falkeid»-alarmen kl 17.15 opp. Sukk. (Den blir nå omdøpt til «Husk kveldsmessen kl 18».)

31 mars 2021

Tenebrae | Tallis' If Ye Love Me, Allegris Miserere, Bruckners Os justi og Chesnokovs Tebe Poem

Fra innspillingen av "If Ye Love Me" av Tallis.
Foto: Skjermdump fra YouTube

Tenebrae er en av verdens fremste vokalgrupper. Deres kjerneverdier er "Passion and precision", og det lever de definitivt opp til. I denne bloggposten finner du fire av innspillingene deres som jeg ønsker å dele med deg. Hvis du vil ha litt mer himmel i livet - lytt til disse fire sangene.


I tillegg til  YouTube-lenker til alle de fire sangene, har jeg også lagt inn lenker til Spotify. Sangene kommer i rekkefølge fra eldst til yngst. Under hver video finner du sangteksten med oversettelse.

If Ye Love Me av Tallis (1540)


If Ye Love Me er en nydelig, firstemt motett av britiske Thomas Tallis fra 1540. Teksten er fra Johannes-evangeliet (Joh 14,15), der Jesus gir oss løftet om Den Hellige Ånd, Trøsteren.


Et av Den Hellige Ånds navn på gresk, Parakletos, kan oversettes med både Trøsteren og Talsmannen (advokaten). I den britiske oversettelsen brukes Comforter, Trøsteren. I norske bibeloversettelser har man konsekvent valgt Talsmannen (iallfall fra 1861 til i dag). Parakletos kan som sagt bety begge deler, så du kan med god samvittighet tenke/bruke det navnet på norsk som treffer deg mest.


 
Her er bibelteksten med de ordene som synges i Tallis' motett:

If ye love me,
keep my commandments. 
And I will pray the Father,
and he shall give you another Comforter,
that he may abide with you for ever;
Even the Spirit of truth. 

Jeg synes det er fint å lese disse bibelversene i den sammenhengen de står:
"Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltidsannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. 
Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. 
Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg." Jesus i Joh 14,15-21

Her kan du lese bloggposten Ettertanke | Det gode livet, som handler om nettopp temaet "å holde Guds bud". Et utdrag derfra: "Guds bud er gode, for de viser veien til Godheten. De «gir glede i hjertet». De «får øynene til å stråle». De «gir den uerfarne visdom»."

Jeg har ikke klart å finne noen innspilling der Tenebrae synger If Ye Love Me på Spotify. Her kan du lytte til The Cambridge Choir, dirigert av John Rutter, synge If Ye Love Me på Spotify.

  

Fra innspillingen av "Miserere" av Allegri.
Foto: Skjermdump fra YouTube


Miserere av Allegri (1638)

Miserere er det første ordet i den latinske oversettelsen av salme 51 i Salmenes bok og dermed navnet på hele salmen. I Allegris nistemmige Miserere synges hele salmen fra første til siste vers, derfor tar det normalt 12 til 14 minutter å lytte til Miserere. Det er et vel anvendt kvarter av ditt liv.


Gregorio Allegri (1582-1652) var en italiensk komponist i barokken. I 1638 skrev han Miserere som regnes blant musikkhistoriens vakreste verk.
"Han er mest berømt for sitt nistemmige verk Miserere, som i påskeuken ble sunget i Det sixtinske kapell. Dette stykket skulle ikke kopieres, og kun fremføres under disse messene. I tillegg til sitt virke som komponist, var Allegri var også en aktiv sanger ved en rekke kor i Roma.

En rekke komponister trakk inspirasjon fra Allegri, deriblant Wolfgang Amadeus Mozart. En historie forteller at den da 14 år gamle Mozart i påsken 1770 urettmessig transkriberte Miserere etter å ha hørt verket bare én gang."  (Gregorio Allegri i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 31. mars 2021 fra https://snl.no/Gregorio_Allegri)

Andre kilder forteller at Mozart hørte Miserere om onsdagen, og at han deretter bare gjorde noen mindre endringer i transkriberingen sin da han hørte stykket om igjen fredagen.

Jeg mistenker forresten at Store norske leksikon har skrevet feil tidsangivelse. Miserere er en helt klar botssalme. Det er noe man ville synge i den stille uke, i den hellige uke, som vi er i nå, ikke i den jublende påskeuken, som er neste uke. (Påskeuken starter 1. påskedag.) 

Jeg googlet nå, og fant ut at jeg hadde rett. Allegris Miserere ble fast fremført i Vatikanet under matutin-tidebønnen onsdag og fredag i den stille uke - det vil si i dag, onsdag i den stille uke, da Judas svek Jesus, og på langfredag. Disse to dagene er så dramatiske og så voldsomme at de faktisk klinger igjen gjennom hele året. Tradisjonelt har katolikker fastet fra kjøtt hver onsdag og hver fredag gjennom århundrer - på grunn av menneskehetens svik mot Jesus på onsdagen og Jesu korsdød fredagen.

Uansett: Miserere er helt nydelig å høre på hele året! Og her lever Tenebrae virkelig opp til kjerneverdiene sine: Masse pasjon. Og fullkommen presisjon.

Her kan du lytte til Tenebrae synge Allegris Miserere helt perfekt på Spotify.



Salme 51
En salme av David, da profeten Natan kom til ham etter at han hadde vært hos Batseba.

Miserere mei, Deus: secundum magnam misericordiam tuam.
Vær meg nådig, Gud, i din kjærlighet,

Et secundum multitudinem miserationum tuarum, dele iniquitatem meam.
stryk ut mitt lovbrudd i din store barmhjertighet!

Amplius lava me ab iniquitate mea: et a* peccato meo munda me. 
Vask meg ren for skyld og rens meg for min synd!
(* det er ved denne a-en at sopranen synger en høy C så himmelsk vakkert at den gjennomborer selv steinhjerter)

Quoniam iniquitatem meam ego cognosco: et peccatum meum contra me est semper.
For mine lovbrudd kjenner jeg, min synd står alltid for meg.

Tibi soli peccavi, et malum coram te feci: ut justificeris in sermonibus tuis, et vincas cum judicaris.
Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort. Derfor har du rett når du taler, du er ren når du feller dom.

Ecce enim in iniquitatibus conceptus sum: et in peccatis concepit me mater mea.
 Ja, med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv. 

Ecce enim veritatem dilexisti: incerta et occulta sapientiae tuae manifestasti mihi *
Se, du gleder deg over sannhet i mitt indre,
du lærer meg visdom i det skjulte.
                *her synger sopranen på nytt den nydelige sløyfen

Asperges me hysopo, et mundabor: lavabis me, et super nivem dealbabor.
Ta bort min synd med isop, så jeg blir ren, vask meg, så jeg blir hvitere enn snø.

Auditui meo dabis gaudium et laetitiam: et exsultabunt ossa humiliata.
La meg få oppleve fryd og glede, la lemmene du knuste, få juble.

Averte faciem tuam a peccatis meis: et omnes iniquitates meas dele.
Skjul ditt ansikt for mine synder, utslett all min skyld!

Cor mundum crea in me, Deus: et spiritum rectum innova in visceribus meis.*
Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!
                    *her synger sopranen på nytt den nydelige sløyfen

Ne proiicias me a facie tua: et spiritum sanctum tuum ne auferas a me.
Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din hellige Ånd!

Redde mihi laetitiam salutaris tui: et spiritu principali confirma me.
Gi meg igjen gleden over din frelse, hold meg oppe med en villig ånd!

Docebo iniquos vias tuas: et impii ad te convertentur.
Jeg vil lære lovbrytere dine veier, syndere skal vende om til deg.

Libera me de sanguinibus, Deus, Deus salutis meae: et exsultabit lingua mea justitiam tuam.
Fri meg, Gud, fra blodskyld, du Gud som er min frelse! Så skal min tunge juble over din rettferd.

Domine, labia mea aperies: et os meum annuntiabit laudem tuam.
Herre, lukk opp mine lepper så min munn kan lovprise deg.

Quoniam si voluisses sacrificium, dedissem utique: holocaustis non delectaberis.
For du har ikke glede i slaktoffer, mitt brennoffer bryr du deg ikke om.

Sacrificium Deo spiritus contribulatus: cor contritum, et humiliatum, Deus, non despicies.
Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte.

Benigne fac, Domine, in bona voluntate tua Sion: ut aedificentur muri Ierusalem.
Gjør vel mot Sion i din nåde, bygg Jerusalems murer!

Tunc acceptabis sacrificium justitiae, oblationes, et holocausta: tunc imponent super altare tuum vitulos.
Da skal du ha glede i rette offer, brennoffer og heloffer. Da skal de ofre okser på ditt alter.


Fra innspillingen av "Os Justi" av Bruckner.
Foto: Skjermdump fra YouTube


Os justi av Bruckner (1879)


Teksten til Os justi er hentet fra en salme av David, nærmere bestemt Salme 37,30-31. 


Anton Bruckner (1824-1896) er mest kjent for sine symfonier, og regnes som en av de største symfonikerne i 1800-tallets siste halvdel. Han var samtidig en betydningsfull kirkemusiker som ble organist ved katedralen i Linz og hoffet i Wien. Bruckner tilhørte den Cecilianske bevegelse innen kormusikk, som forsøkte å ta vare og gjenopprette den gregorianske sangen og renessansepolyfonien i den østerrikske kirkemusikken. 

Teksten til Os justi er på latin, fra Salme 37,30-31. Den norske oversettelsen er hentet fra Bibelselskapets 2011-oversettelse. Bruckners korverk regnes generelt for å være krevende å synge. Du må rett og slett være flink og trenet for å få det til. Dette er ikke noe ethvert amatørkor får til.

Før du bestemmer deg for om du liker denne sangen eller ikke, du iallfall ha lyttet helt til du kommer til 45 sekunder ut i videoen (41 sekunder på Spotify) når sopranen synger meditaaaaaabitur. Ah! Da forstår du hvorfor Os justi er med her blant mine anbefalinger.





Os justi meditabitur sapientiam,
I den rettferdiges munn er visdom,

Et lingua ejus loquetur judicium
hans tunge taler rett.

Lex Dei ejus in corde ipsius
Guds lov er i hans hjerte.

Et non supplantabuntur gressus ejus
Hans fot skal aldri vakle.



Fra innspillingen av "Tebe poem" av Chesnokov.

Foto: Skjermdump fra YouTube



Tebe poem av Chesnokov


Til slutt skal du få den vakre lovprisningen Tebe poem, tonesatt av den russiske komponisten Pavel Chesnokov (1877-1944). 


Bass-stemmen starter ut i en helt fantastisk mørk H (!), med en kraftfull bass som vokser rett opp av jorden. Fantastisk er egentlig et for svakt ord. "Overjordisk" eller "guddommelig vakker" er kanskje nærmere virkeligheten. Sublimt. 

Teksten er fra den ortodokse St. Johannes Chrysostomos-liturgien. Språket er kirkeslavisk, det vil si det liturgiske språket i den russisk-ortodokse kirke. Tebé poém oversettes ofte med "We sing to you", men noen oversetter det med "We hymn Thee".

Her finner du Tenebraes innspilling av Tebe Poem på Spotify. (Ikke la deg lure av at tittelen på sporet er "We Hymn Thee" - de synger ikke på engelsk.)



Tebé poém
We sing to you

Tebé blagoslovím
We praise you

Tebé blagodarím
We thank you

Góspodi
O Lord.

i mólim Ti sya, Bózhe nash
i mólim Ti sya, Bózhe nash
i mólim Ti sya, Bózhe nash
We pray to you, our God x 3

Bózhe nash
Our God

mólim Ti sya, Bózhe nash
mólim Ti sya, Bózhe nash
mólim Ti sya, Bózhe nash

We pray to you, our God x 3


Tebe Poem er fantastisk å lytte til hele døgnet, men spesielt om kvelden. Den er så inderlig til å få fred i sjelen av at den kan anbefales å lytte til som en kveldsbønn/vuggesang for voksne. God natt fra meg til deg! Må Gud velsigne deg og natten din.

To musikktips til slutt:

28 juni 2020

En epoke er over – og en ny epoke starter

Maria har hatt sin siste dag i barnehagen - og jeg starter i ny jobb i august.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etter sommerferien skjer det to store ting på én gang: Yngstemann begynner på skolen, og jeg begynner i ny jobb som kommunikasjonsleder på MF Vitenskapelig Høyskole.


Dermed blir neste skoleår det eneste året vi har alle fem barna samlet på ett sted (St. Sunniva skole), og altså; fra 1. august begynner jeg i fast stilling som kommunikasjonsleder ved MF Vitenskapelig Høyskole, etter et kjempefint år i et engasjement som kommunikasjonsrådgiver i Norges Korforbund.

Spennende institusjon

Jeg tenker at denne nye jobben går inn i kjernen av det jeg opplever at er min misjonÅ styrke Kirken i Norge. 

I min siste, retningsgivende samtale med dominikanerpater Arnfinn Haram O.P. før han døde, var han veldig tydelig på én ting. Han mente at i den tiden vi lever i nå, er Den katolske kirkes viktigste oppgave i Norge å styrke Den norske kirke og de kristne der. 

Der så han ikke bare sin egen misjon, men også min misjon – vår alles misjon som katolske kristne. Selv fikk jo pater Arnfinn bety mye mer for de kristne i Den norske kirke etter at han gikk ut av den enn da han fortsatt var medlem der. Det har også vært min egen erfaring.

Jeg fikk dåpen og troen gjennom Den norske kirke og alle de fine organisasjonene der, og det kommer jeg til å være evig takknemlig for, så lenge jeg lever. Jeg vil gjerne gi det jeg kan tilbake til Den norske kirke, i takknemlighet til alle som trofast har gitt troen videre i Norge gjennom mer enn ti århundrer. 

Som jeg skrev i Vårt Land på min konversjonsdag 25. januar 2008: «På denne dagen takker jeg Gud for alt han har gitt meg gjennom Den norske kirke.» Jeg har alltid sett på meg selv som «bare en helt vanlig kristen», og det gjør jeg fortsatt. Det er jo det som er definisjonen på hva katolsk kristendom er: Helt alminnelig kristendom. (Ordet "katolsk" betyr "universell/allminnelig/allmenn".)

Vi må jobbe sammen

Institusjoner er viktige, fordi de kan utrette langt mer enn det noen av oss kan få til alene. MF er en av de viktigste institusjonene i Norge. Og som Dagen-redaktør Tarjei Gilje sier det: «Hvis det går an å bruke ordene «spennende» og «institusjon» etter hverandre, mener jeg de passer på MF.»

I Getsemane ba Jesus om at vi skulle være ett. Reelt ett. Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men også synlig ett. For at kristentroen skal overleve i Norge de neste århundrene, må vi jobbe sammen – ikke splitte oss opp i mindre og mindre deler.

Jeg mener at økumenisk arbeid og økumenisk samarbeid er uhyre viktig, og jeg ser på MF som det viktigste økumeniske prosjektet i Norge i dag, der kristne fra alle mulige konfesjoner jobber sammen, og til og med har det skikkelig fint sammen – ifølge alle ansatte jeg har snakket med.

Ekte sannhetssøken

Jeg er selvsagt klar over at MF har professorer og andre lærere som står for både den gamle og den nye læren i mange spørsmål, og min jobb vil være å hjelpe dem alle. Hva gjør jeg hvis det er to professorer ved MF som er rykende uenige, og som begge vil ut i det offentlige ordskiftet? Da hjelper jeg dem selvsagt begge, uavhengig av hvem jeg personlig er enig eller uenig med.

Det blir ingen ekte sannhetssøken uten akademisk frihet; uten at argumenter brynes mot hverandre. Det er dette jeg er oppdratt til både som journalist og som kristen: Å søke sannheten, uforferdet. Ikke være redd for hva som dukker opp i den andre enden. Debatt, klare meninger, frittalende akademikere og uenighet er ikke farlig. Det er nødvendig. 

Jeg selv har fått mye solid utdanning ved MF. Først da jeg tok mellomfag og begynte på hovedfag på MF i 1998-2000, deretter når jeg har tatt studieemner på mastergradsnivå i katolsk kristendom (i diverse fødselspermisjoner). Jeg er veldig glad i MF.

Kom, Hellige Ånd!

Jeg synes fransiskanerpater Hallvard Thomas Hole sier det godt: «Den katolske kirke har mye å lære av andre, og det er vår felles tro at Den Hellige Ånd virker i alle kristne, ikke minst for å forene alle.» 

Derfor er min bønn for MF og for tjenesten min ved MF dette: Kom, Hellige Ånd!

Den katolske kirke ber oss om å påkalle Den Hellige Ånd hver dag, særlig ved begynnelsen eller slutten av alle viktige gjøremål. 

I dag ber jeg med Kirkens bønn:

“Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.” Amen.


Jeg ser fram til en ny epoke. 
Jeg er klar for MF-epoken.


Første og siste dag i barnehagen. Vips var det gått fem år.
Første dag i barnehagen var i august 2015 (akkurat i det jeg var i overgangen mellom kommunikasjonsrådgiverjobben for KrF på Stortinget og på KrFs partikontor).
Siste dag i barnehagen var ikke bare Marias siste barnehagedag, men også vår siste dag. Med det sier vi takk for 25 barnehageår (5 barn ganger 5 år), fordelt over 14 tettpakkede år (2006-2020). En epoke er over! (Tenk, et liv uten barnehagevirusene! O lykke!)


Marias "fullført barnehagen"-roser. Store dager må markeres.


Et hverdagsglimt fra Olavs guttebursdag denne uka, med sugerørbriller og vannkrig. Kjempestas!


Så glad blir du av å ha signert kontrakt med MF.


MFs hjerte: Kapellet. Å starte en ny jobb i bønn og overgivelse er alltid den beste måten å starte på.


MF Vitenskapelig høyskole. Mitt nye arbeidssted! Deo gratias!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


09 februar 2020

En salme å leve hele livet i

Det står altså "Statsministeren" på den stolen der. Bildet er tatt 9. februar 2015.

I dag er det nøyaktig fem år siden min første dag som kommunikasjonsrådgiver for KrFs stortingsgruppe på Stortinget. Det føles som det var i går.


Jeg kan virkelig ikke fatte at det allerede er gått fem år siden jeg gikk fra å være kateket i St. Paul menighet til å jobbe med kommunikasjon igjen. Samtidig føles tiden i Bergen som en evighet siden. Som om det var et annet liv. Det er så utrolig mye som har skjedd på disse fem årene.

Det var Facebook sin minnefunksjon som minnet meg på at det er fem år siden oppstarten på Stortinget i dag:







Egentlig skulle jeg begynt på Stortinget i januar 2015, men oppstarten ble litt forsinket av jeg lå med brannskade på Haukeland Universitetssykehuset,

Facebook minnet meg også på at på denne dagen, 9. februar for fire år siden, delte jeg dette bildet på Facebook:

 Nydelig vinterlys over St Olav domkirke i Oslo 9. februar 2016.

Og her er det jeg skrev:
FUNNET: Fantastisk lys over St Olav i ettermiddag. Det mest fantastiske var imidlertid å finne igjen Olav etter at han hadde vært sporløst forsvunnet i 18 minutter. Sitat tillitsfulle Olav (6) som ble funnet igjen nede på St Olavs plass: "Men det kom noe godt ut av at vi kom bort fra hverandre, mamma, for jeg fikk noen nye, hyggelige voksne venner!" Takk Gud at de som fant ham var to snille damer med mobil. #vipsborte #plutseligtilbake
Olav og jeg skulle hente storesøstrene på koret den dagen, og plutselig var han der ikke lenger. I begynnelsen trodde vi at han hadde gjemt seg et sted, men til slutt hadde vi jo lett over alt. De siste fem minuttene var ikke kjekke. 

Det ante meg at Olav kunne ha gått i forveien til Kiwi (butikken ligger litt lenger nedi veien - vi skulle dit etterpå), men han er en så fornuftig kar at jeg ikke oppriktig trodde at han ville bare gå av gårde sånn. Ulempen med å ha små, utadvendte og tillitsfulle barn er at de ikke helt skjønner hva de driver på med når de legger av gårde på ekspedisjon alene ut i den store vide verden. Men heldigvis, det gikk bra! Takk Gud! Noen ganger må skytsenglene jobbe litt ekstra. 9. februar 2016 var en sånn dag.
LES: DU HAR EN SKYTSENGEL

Vestlending i øst

Men hvor vil jeg egentlig med denne bloggposten? Jeg vet ikke. Det er vel bare noe med at jeg fikk plutselig den samme følelsen som da jeg fylte 40. Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

Kanskje gjør det faktum at jeg er en vestlending i øst, og det faktum at vi bor i en leid bolig, at jeg kjenner litt ekstra på at jeg er en pilegrim i verden. Jeg er på gjennomreise. På vei hjem til Gud.

Jeg tror jeg rett og slett skal kjøre en reprise på den andakten jeg hadde på trykk i Vårt Land på 40-årsdagn min, 5. september 2016. Her er den:


Ettertanke | En salme å leve hele livet i


Himmelsk fødselsdag i dag: Mor Teresa.
Foto: Mother Teresa Center

På denne dagen i 1997, på min 21-årsdag, døde Mor Theresa. Dermed falt plutselig fødselsdagene våre sammen – min jordiske og hennes himmelske fødselsdag.


I dag, på min 40-årsdag, er jeg sannsynligvis (minst) halvveis på veien til det målet Mor Teresa nådde. Det er en rar dag. En dag for takknemlighet over alle dem som har hjulpet meg så langt på pilegrimsveien. Takknemlighet over den kristne troen som har blitt gitt meg. Takknemlighet over alt i livet mitt som er godt. Takknemlighet over all kjærlighet jeg har fått.

Men å bli 40 handler også om å kjenne på hvor fullt av alt mulig dette livet er, også det vanskelige. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!» For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt.» (Sal 90,3f)

Så her går jeg, med en sjel som er på pilegrimsvandring, på vei hjem til Gud.  Mange av de norske salmene synger om den pilegrimsvandringen, med folketonenes blå tone av hjemlengsel. «Lær meg å kjenne dine veie» og «Eg veit i himmerik ei borg» er to av de blå perlene jeg bærer med meg. Eller: som bærer meg. Når jeg synger dem går jeg sammen med dem som har gått veien før meg. Jeg kjenner at det er sant at «Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt.» (Sal 90,1)

Salme 90 er en bibeltekst du kan leve hele livet ditt i. Hos den Gud som er. Alltid. Som er din bolig. Som du alltid er hjemme hos. Uansett hvor fort dagene og årene flyr. Uansett hvor fylte de beste årene er av strev og vanskelige ting. Selv om jeg blir 40 er jeg fortsatt et menneskebarn som er på vei ut i verden – og på vei hjem til Gud.


«Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!» (Sal 90,12). I dag er det 14 610 dager siden jeg ble født. Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. 

«Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid.

«Eg veit i himmerik ei borg
ho skin som soli klåre,
der er kje synder eller sorg,
der er kje gråt og tåre.

Der inne bur Guds eigen Son
i herlegdom og æra,
han er mi trøyst og trygge von,
hjå honom eg skal vera.

Eg er ein fattig ferdamann
må mine vegar fara
herfrå og til mitt fedreland,
Gud, meg på vegen vara!»


Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. september 2016, da Sal 90,1.10-14 var dagens bibeltekst

Lær meg å telle mine dager

Siden den gang har jeg faktisk passert 15 000 dagers-jubileet mitt, og jeg visste det ikke en gang. Jeg behandlet den 30. september 2017 som en helt vanlig dag, selv om det var et stort jubileum. Akk ja.

I dag er det 15 862 dager siden jeg ble født. "Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid."