Foto: utsnitt fra YouTube-video, filmet av Vladislav Sidorov
Å Gud. Det er så vakkert at jeg nesten ikke holder det ut. Så mye ømhet, så mye styrke. Denne kirken, denne kulturarven og alle disse sangerne er i fare nå. Ingen går lenger tur med barnevognen på promenaden hvor de sang. Kyrie eleison! Herre Gud, forbarm deg over Ukraina!
"Hør hennes "Bønn til den velsignede jomfru", fremført av Kyiv Chamber Choir / Камерний хор "Київ" med sin dirigent Mykola Gobdich. Dette gripende verket er en av mange vakre kulturskatter fra en nasjon som nå jevnes med jorden."
Hanna Havrylets' "Bønn til Den hellige Jomfru" er så vakker - og så vakkert fremført av Kyiv kammerkor - at skjønnheten nesten ikke er til å holde ut. Tanken på hvor disse sangerne sannsynligvis befinner seg nå, i bomberom og kjellere, som innkalte soldater eller på flukt med barna uten mannen sin - det er virkelig ikke til å holde ut. Kyrie eleison!
Foredrag | Maria-kveld i gamle Øyestad kirke - et foredrag om Maria som jeg holdt for lutheranere. En grei innføring dersom du ikke er helt fortrolig med katolske og ortodokse kristnes forhold til Maria (og spesielt nyttig å få med seg hvis du tror at vi driver på med avgudsdyrkelse)
MARIAS RENE HJERTE: Mens Jesu hellige hjerte alltid avbildes med torner, avbildes Marias rene hjerte med roser og sverd. Da Marias sønn ble korsfestet, gikk Simeons profeti i oppfyllelse: "ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd." (Luk 2,35).Festen for Marias rene hjerte flytter seg hvert år. Den feires dagen etter festen for Jesu hellige hjerte, det vil si på lørdagen som kommer 20 dager etter pinsesøndag.
”Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud”, sier Jesus (Matt 5,8). I Bibelselskapets tekst for i dag leser vi om den dagen Abraham fikk se Den treenige Gud.
”Siden viste Herren seg for Abraham [...] Da han så opp, fikk han øye på tre menn som stod foran ham.” (1. Mos 18,1-2) Gud forteller at Abrahams kone Sara skal få en sønn, og hun reagerer med vantro. ”Da sa Herren til Abraham: «Hvorfor ler Sara og tenker: Skal jeg virkelig få barn, så gammel som jeg er? Er det noe som er umulig for Herren?»”
Sara er ikke den eneste i Bibelen som får beskjed fra Gud om at hun skal få et barn som det menneskelig sett er umulig å få. Også den gamle, barnløse Sakarja reagerer med vantro når han får vite at han skal bli far til Johannes (Luk 1,5ff).
Et halvt år senere drar engelen Gabriel til en jomfru, der en annen reaksjon venter ham.”Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!»” (Luk 1,27-28)
Maria får vite at hun, jomfruen, skal føde et hellig barn som skal kalles Guds Sønn. Og det underlige skjer: Lille Maria skjønner at Gud er stor nok. Hun tar imot ordene om at ”ingen ting er umulig for Gud”, og hun svarer: «Se, jeg er en tjener for Herren. La det skje med meg som du har sagt.» (Luk 1,37-38)
Og slik kom Gud til verden – gjennom Maria. Gud kunne bli menneske i henne fordi hun var helt hans, helt ren, helt åpen for ham.
Den samme tillitsfulle, fullstendige overgivelsen til Gud, er vi alle kalt til å ha. Den kjærligheten som sier "Jeg er helt din".
”Hun tvilte ei i sin tro så from på Herrens bud i helligdom” som det heter i den nydelige middelaldervisen ”Maria var en møy så ren”. Takk Gud for det!
VI BER
Evige Gud. Gi oss et hjerte som Marias, som ikke søker vår egen vilje, men bare din vilje. Amen.
Første gang publisert i avisen Vårt Land på minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte i 2011, da 1 Mos 18,1–15 var dagens bibeltekst i Bibelselskapets leseplan
MARIAS HJERTE: Sverdene symboliserer
Marias syv sorger.
1. Simeons profeti
2. Flukten til Egypt
3. Tapet av Jesus (12) i tempelet
4. Maria møter Jesus på hans vei til Golgata
5. Korsfestelsen
6. Jesu kropp tas ned fra korset
7. Jesus legges i graven
Maria var en møy så ren
Den vakre middelaldervisen "Maria var en møy så ren", kan du høre Skien kirkes ungdomskantori fremføre her.
Videoopptak av mitt foredrag om Maria, holdt i Katolsk grovbrød-forumet i St. Olav menighet i Oslo. Rimelig likt foredraget i Gamle Øyestad kirke, bare at her er hele foredaget i muntlig form, slik at du kan lytte til det.
Høyt elskede Maria – Mater Dei: "Ikke vær redd for å nærme deg Jomfru Maria. Du klarer uansett aldri å elske henne høyere enn det Jesus gjorde. Jo nærmere du kommer Maria, jo tettere drar hun deg til Jesus."
Ettertanke: Å føde Gud:"Gud opphøyet tenåringen Maria til å bli den som bar tidenes frelsesplan inn i verden. Dypest sett er det hva vi også er kalt til. Guds Ord skal inkarneres i oss."
Ettertanke: Den første natten: "Hvis du kan klare å finne en luke av stillhet i dag, så lukk øynene og bli med Maria til Betlehem. Det er ingenting hun heller vil enn å vise deg Jesus. Guds sønn. Marias sønn."
Primstaven: Vakre Maria Immaculata: "Noe av det mest talende som er sagt om Maria står i tidebønnene for en av hennes fester. Der kalles hun "Adams datter og Guds mor". Det er hele vår frelseshistorie i et nøtteskall."
Ettertanke: Marias himmelfart - og din: "Hvorfor er de katolske og ortodokse kristne “så opptatt av Maria”? Det henger nøye sammen med den sterke vektleggingen av inkarnasjonen – av at Jesus faktisk er Gud som har kommet til oss i ekte kjøtt og blod."
Ettertanke: Ave Maria"Evas NEI brakte synden og døden inn i verden. Gjennom Marias JA kom Frelseren og livet til verden. Den som lener seg på Marias bryst hører Guds hjerteslag slå der inne."
Så sier han som er høy og opphøyd,
han som troner evig,
Den hellige er hans navn: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
gi hjertet liv hos dem som er knust.
Jesaja 57,15
«Jeg vil si til alle som har gått gjennom dette:
Det finnes alltid en utvei.
Selv om det ikke føles sånn.»
Maud Angelica Behn
Velt alle dine veier
og all din hjertesorg
på ham som evig eier
den hele himlens borg.
Han som kan stormen binde
og bryte bølgen blå, han skal og veien finne,
den vei hvor du kan gå.
Det øverste bildet tok jeg i St Columba-kapellet på den hellige Iona i Skottland. Det andre bildet tok min far Hermund Aadland av meg i 1976. Det tredje bildet tok jeg en sommernatt i år på den hellige øya Selja i Nordfjord, ved Stadt. Det er Stadt-platået du ser til høyre i bildet. Lyset her ute ved havet er helt spesielt.
Lyset og mørket
Jeg hadde full fordypning i matte, fysikk og kjemi på videregående. Lyset var det temaet som fascinerte meg aller mest.
Noen ganger kan hodet hjelpe hjertet til å forstå det som hjertet ikke har så lett for å forstå.
Det kan subjektivt oppleves som at mørket kan overvelde lyset. (Sånn er det når noe har skjedd med øynene som ser.) Men objektivt sett er mørket sjanseløst mot lyset. Hvis man tenker på det helt fysiske lyset, så er det et objektivt faktum at mørket har ingenting det kan stille opp med mot lyset.
Mørket finnes egentlig ikke, som en ting i seg selv. Mørket er bare fravær av lys. Mørket er ikke noe i seg selv. Det er bare en tilstand av ikke-lys. Lyset derimot, det finnes, på ekte.
Og hvis vi nå går over til å snakke metaforisk om lyset, så vet vi hvor sjelens/hjertets lys kommer fra. Det kommer fra kjærligheten. Fra Gud som er kjærlighet. Fra han som er livet.
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
(Johannesprologen, i Johannesevangeliet 1,1-5)
Av og til er en intellektuell tilnærming til troen rett og slett til hjelp for hjertet og følelsene også. Noen ganger kan hjertets øyne få lys på den måten.
Jeg tror på solen selv når jeg ikke kan se den.
Jeg tror på kjærligheten selv når jeg ikke kan føle den.
Jeg tror på Gud selv når han er taus.
“I believe in the sun
even when it is not shining.
And I believe in love,
even when there’s no one there.
And I believe in God,
even when he is silent"
Publisert 26. desember 2019. Oppdatert og utvidet 3. januar 2020.
«Du har skrevet opp hvordan jeg flakket omkring;
mine tårer har du samlet i din flaske.»
(Salme 56,9)
Et av de mektigste tenåringsminnene jeg har, er fra da vi fremførte den vakre «Salve Regina» i basilikaen i Maastricht i Nederland. Lite ante jeg den gang om hva vi sang, eller hvorfor denne bønnen rørte oss og tilhørerne så usedvanlig sterkt som den gjorde.
Her er noe av det koret vårt sang på latin:
«Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.
Til deg roper vi, Evas landflyktige barn.
Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal.
Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss.»
«Salve Regina» ble skrevet på 1000-tallet. Tusen år senere er den fortsatt en av de høyest elskede bønnene vi har. Fordi: Fremdeles er vi Evas landflyktige barn som trenger å møte barmhjertighet her i tårenes dal – «in hac lacrimarum valle».
Noen år senere skulle vi ha «Stille dag» på Bibelskolen i Oslo, der jeg fikk ansvaret for at bibelvers skulle poppe opp over alt. Utenfor kapellet plasserte jeg en gedigen glassflaske. Den var på minst ti liter – stor nok til å romme alle tårene fra et helt liv. På flasken festet jeg disse ordene: «Mine tårer har du samlet i din flaske». (Salmenes bok 56,9)
Fordi det er den Gud vi tror på. Han som ser alle de tårene som ingen andre ser. Han som ser deg. Han som elsker. Han som samler alle tårene dine på sin flaske. Det gjør han helt til den dagen da «Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» (Åp 7,17)
Hvis du tenker etter: Hvem er det som tørker bort tårene dine? Den som elsker deg.
Hvor mange millioner barnetårer har vel ikke mødre, fedre og besteforeldre tørket bort? Vi har tatt barna varsomt opp på fanget, tørket tårene, rugget dem rolig fra side til side og holdt godt rundt dem. Vi har vært hos dem «i tårenes dal».
Når du blir møtt slik, får du en grunnleggende erfaring av hvordan Gud er. Du får svaret på disse to eksistensielle spørsmålene:
Hvem er Gud?
Han er den som elsker deg.
Hvem er jeg?
Du er den høyt elskede. I all evighet. Amen.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. november 2019, da Åp 7,9-17 var dagens bibeltekst
MEKTIG KOR: Koret i øst (fra 1100-tallet) i basilikaen i Maastricht. I denne kirken fremførte vi Salve Regina. Wikipedia-artikkelen om kirken skriver: "The church is dedicated to Our Lady of the Assumption (Dutch: Onze-Lieve-Vrouw-Tenhemelopneming). The church is often referred to as the Star of the Sea (Dutch: Sterre der Zee), after the church's main devotion,Our Lady, Star of the Sea."
Foto: Wikimedia Commons
Etterord
Som barn og ungdom sang jeg i kirkekor i Den norske kirke i ti år. Et av de mest strålende minnene jeg har fra den tiden, er altså fra da jeg gikk på ungdomsskolen og vi fremførte Salve Regina i den enorme, katolske basilikaen i Maastricht i Nederland. Jeg har aldri før eller siden sunget i en kirke med så mye klang. Helt utrolig! Det hørtes ut som vi var minst dobbelt så mange stemmer som vi egentlig var.
Vi brukte Hendrik Andriessens vakre trestemte melodi, "Salve Regina - Canone in stile antico", der bønnen synges i kanon, noe som passet perfekt til dette mektige kirkerommet der tonene kommer i retur flere sekunder etter at du har sunget dem. O lykke!
Tjue år senere skrev jeg til dirigenten vår og spurte om det var mulig å få tilsendt Salve Regina-noten vi brukte. Det fikk jeg, halleluja!
Tusen takk til vår dirigent Njål Steinsland som tok Rossabø kirkes ungdomskantori med på reise i Europa og lot oss oppleve slike episke øyeblikk. Uforglemmelig!
Jeg har lett på både Spotify og YouTube etter en fin innspilling av Hendrik Andriessens Salve Regina. Dessverre har jeg ikke funnet noen som synger den slik den skal synges. Det nærmeste jeg kommer er denne versjonen under her, fra en korkonkurranse i Hellas. Dessverre synger de den ca dobbelt så fort som den burde vært fremført. Dette er en bønn som skal synges meditativt, langsomt, med innlevelse - ikke så fort at du blir stresset av å høre på den. Men her er iallfall det rette arrangementet, så må du bare forsøke å bruke din egen fantasi for å tenke deg hvordan denne nydelige sangen hørtes ut i om lag halvparten av denne farten, med en klang som fyller en hel, veldig katedral - i velv etter velv etter velv...
Her er en ny, mektig versjon av Salve Regina der det er nettopp "in hac lacrimum valle" - "i denne tårenes dal" som er den delen av bønnen som oftest gjentas:
Salve Regina er så høyt elsket at den har fått utallige melodier gjennom 1000 år. Lytt til benediktinermunkene i Fontgombault synge Salve Regina med den gregorianske melodien som er vanligst å bruke:
Benediktinerklosteret i Fontgombault er det klosteret som vi håper at vil etablere et nytt kloster på Selja når tiden er inne - i Guds tid. Vi ber for dem hver kveld - og for klosteretableringen på Selja.
Salve, Regina
Salve, Regina, mater misericordiæ;
vita, dulcedo, et spes nostra, salve.
Ad te clamamus exsules filii Hevæ.
Ad te suspiramus gementes et flentes
in hac lacrimarum valle.
Eia ergo, Advocata nostra,
illos tuos misericordes oculos ad nos converte.
Et Iesum, benedictum fructum ventris tui,
nobis post hoc exsilium ostende.
O clemens, O pia, O dulcis Virgo Maria.
I norsk oversettelse:
Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.
Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset!
Til deg roper vi, Evas landflyktige barn.
Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal.
Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss.
Og når vår utlendighets tid er forbi,
vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt.
Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria.
Salve Regina og Regina Mundi på Selja
Til slutt: Her kan du høre meg synge to gamle, katolske bønner i Sunniva-hulen på den hellige øya Selja: "Salve Regina" og "Maria Regina Mundi". Bli med i bønnen.
Det finnes uendelig mange innspillinger av Salve Regina med den kjente, gregorianske melodien. Maria Regina Mundi finnes det imidlertid ikke så mange opptak av. (Ikke en eneste på Spotify, og svært få på YouTube.) Men den bønnen er jo så nydelig at du bare må høre den. Den bergtok meg og rørte meg til tårer allerede første gang jeg hørte karmelittnonnene i Tromsø synge den.
LIDELSE: "Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse." Foto: Utsnitt av krusifikset i San Domenico-basilikaen i Arezzo, Toscana
Denne posten ble publisert her på bloggen 7. januar 2015. Jeg løfter den opp igjen i dag, 15. desember 2018, fordi det i dag er fire år siden jeg brant - og fire år siden jeg og vi alle sju overlevde, som ved et under. Takk Gud! ----------------------------------------------------------------
15. desember 2014 brant det hjemme hos oss. 23 dager senere er jeg fortsatt innlagt på brannskadeavsnittet ved Haukeland Universitetssykehus.
Det kommer til å gå bra med meg. Neste måned er jeg tilbake i jobb - til og med i en ny, spennende jobb som kommunikasjonsrådgiver for Kristelig Folkepartis stortingsgruppe. (Hele familien flytter fra Bergen til Drammen.)
Men akkurat nå er jeg altså pasient, og på fredag skal jeg i gang med operasjonsrunde nummer tre.
Ildprøven
Det er ingen vits i å skrive andakter hvis ikke de holder i møte med livet. Derfor holder jeg alltid pusten når jeg leser om igjen andakter jeg har skrevet tidligere: "Holder dette? Nå?"
Ettertanken "Når du har det vondt" er et klassisk eksempel på en slik
tekst. Kunne den bestå ildprøven her inne på brannskadeavsnittet? Jeg holdt pusten. Leste. Og pustet lettet
ut: Ja. Det her kan jeg stå inne for - av hele mitt hjerte og med hele
min tredjegradsforbrenning.
Jesus holder. Det har jeg lært. The hard way.
Ettertanke | Når du har det vondt
På avstand fra lidelsen har man ofte et distansert, analytisk forhold til lidelsens problem: «Hvorfor er det lidelse i verden og hvor kommer det onde fra?»
Men når du plutselig er midt oppe i det selv, når det er du som har det vondt, blir spørsmålet heller: Hvor er Gud nå? Hvor er Gud når jeg har det vondt?
Menneskene vi møter i Bibelen stiller det spørsmålet. Har Gud snudd ryggen til oss? Har han sovnet? Hva gjør han på egentlig? Er du her, Gud? «Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?» (Sal 44, 24). Salmenes bok i Bibelen er en skattkiste for den som har det vondt: «Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.» (Sal 38, 9) Min favoritt er salme 130: «Fra dypet roper jeg til deg, Herre.»Les hele her.
Kristendommen har noe mer å komme med enn mumling om at Gud «er klar over» at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.
Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet. Det er noe annet enn folk som påstår at de «vet akkurat hvordan du har det». Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.
«I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)
Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der.
Derfor kan troen din holde i møte med lidelsen. Ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi Han holder – han som er under oss, og som holder selv om alt annet ryker. Og han holder helt inn i Himmelen.
«Men det er deg, Herre, jeg venter på. Du vil svare meg, Herre, min Gud.» (Sal 38,16) Amen.
Ettertanken "Når du har det vondt" ble første gang publisert i avisen Vårt Land 11. oktober 2014 da Sal 38,6-16 var dagens bibeltekst
Les også:
NRK-andakt | Båret av Kirken - "15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår, da jeg hører den verste lyden jeg noen gang har hørt." Hør eller les NRK-andakten min her.
MARIA: Norsk middelalderkunst er vakker, vakker. Her er nydelige Jomfru Maria på Universitetsmuseet i Bergen, De kulturhistoriske samlinger.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, avfotografert med tillatelse fra museumsledelsen
Må bare dele denne. Århundregammel musikk. Har overlevd århundrene fordi den har truffet mennesker i århundrer. Hymnen er fra 1200-tallet, Pergolesis barokkmusikk fra 1736. Lytt.
De eldste gregorianske melodiene til Stabat Mater dolorosa har anonyme opphavsmenn. Men hymnen har også fått vakre melodier av en lang rekke av Europas største komponister. Alf van der Hagen trekker frem disse i Vårt Land i dag: Josquin des Prez (1480), Palestrina (1590), Charpentier (1680), Biber (1690), Vivaldi (1712), Domenico (1715) og Alessandro Scarlatti (1723), Caldara (1725), Haydn (1767), Schubert (1815 og 1816), Rossini (1841), Liszt (1866), Dvoøák (1877), Verdi (1897), Szymanowski (1926), Poulenc (1950), Penderecki (1962), Arvo Pärt (1985), Knut Nystedt (1986), Trond Kverno (1991) og James MacMillan (2016).
Jeg er helt enig med Alf van der Hagen i at "Men én Stabat Mater skinner sterkere enn alle de andre. Det er skrevet av Giovanni Battista Pergolesi i 1736, samme år som han døde i et fransiskanerkloster utenfor Napoli, bare 26 år gammel. Stabat Mater ble Pergolesis siste komposisjon. Det er et utrolig vemodig og sorgfullt verk, og samtidig bittersøtt med lette, «galante» melodier som var kommet på moten."
Har du ikke en musikkstrømmetjeneste? Da kan du høre en vakker versjon av Pergolesis Stabat Mater med Emma Kirkby og James Bowman gratis her på YouTube (ja, det er den samme videoen som jeg delte her på bloggen 22. juli 2016):
1) Den hellige Simeons profeti ved Jesu fremstilling i tempelet (Luk 2,25f). «Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt 35 – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.»(Luk 2,34-35). Av denne grunn avbildes Marias syv smerter som syv sverd i Marias hjerte.
2) Flukten fra barnemorderen Herodes til Egypt (Matt 2,13-21)
3) Da Jesus (12 år) var forsvunnet i tre dager. (Luk 2,41-50)
4) Marias møte med Jesus på veien til Golgata, fremstilt i Den fjerde stasjonen i Korsveiandakten (jf Luk 23,27)
5) Jesu korsfestelse og den sorgen Maria måtte holde ut, stående under korset (Joh 19,25-27)
6) Nedtakelsen av Jesu legeme fra korset, fremstilt i Den trettende stasjonen i Korsveisandakten, i kunsten fremstilt som Pietà.
7) Jesu begravelse, fremstilt i Den fjortende stasjonen i Korsveisandakten.
"Det handler om å være ekte. Å være ærlig." Under denne NRK-andakten finner du et etterord om nåden og Guds blikk. Foto: Mubina H/Flickr Creative Commons
Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet.
"Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!" sa pastoren.
"Og når jeg, som er en helt vanlig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk god far vil si det samme?"
"Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham," sa pastoren.
For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. "Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød." står det i Salme 142.
Kristendommen har noe mer å komme med enn en vag mumling om at Gud "er klar over" at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.
Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der. Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet.
Det er noe annet enn folk som påstår at de "vet akkurat hvordan du har det". Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.
Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.
Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg, eller andre, synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett. I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.
Gud tåler at du er sint. Gud er til og med enda mer sint enn du er over alt det onde og vonde som du opplever. Så bare kast det på han! Gud er en himmelsk god Far. Selvsagt står han klar til å ta imot.
Fredag 2. januar 2015 ble konserten "Klassisk Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret" sendt på NRK1. Jeg lå alene på rommet, og der ved 1:16 i Kyrie når strykeinstrumentene kommer inn - da bare trillet tårene. DET er min Gud. Sånn er han. Han kjemper for meg, lider for meg, gjør alt han kan for å vinne meg. Og det er ingenting jeg kan oppleve som han ikke vet om eller lider med meg i. For sånn er kjærligheten: Når den jeg elsker har det vondt, har jeg det like vondt.
For 20 år siden hadde jeg fått overdose av en mørk utgave av lutherdommen og et tilhørende anstrengt forhold til ordet nåde og bønnen kyrie eleison, "Herre, forbarm deg over meg." Jeg følte at nåden var noe som Gud/kristendommen kom og dyttet meg ned i bakken med: "Se her, så dårlig du er, be om nåde, du er liten og syndefull, du er ingenting, du får til ingenting, du er 100 % infisert av det onde, be Gud om nåde med en gang og hele tiden, ellers går det her til helvete."
I dag er nåde et av de fineste ordene jeg vet om. Det er den jeg svømmer i hver dag, det er den som får meg til å flyte og glitre og vite at jeg er elsket - akkurat som den jeg er.
Det er bare en person som vet at hun/han er elsket - bare den som ser seg selv med nådens blikk, med Guds blikk - som tåler å se inn i seg selv og oppdage alt som finnes der - både det fine og det ødelagte - uten å kjenne selvforakt og uten å bli oppblåst. Sammen med Gud kan jeg se meg selv og elske den jeg ser. Deretter kan jeg gå ut og elske andre som meg selv.
Hver gang jeg spiser mat ber jeg litt. Da er det jo egentlig meningen at man skal be for maten; takke for maten og be om Guds velsignelse over den. Det gjør jeg jo også, men uten at jeg planlegger det ender det alltid med at det første som bare kommer opp i meg når jeg skal til å be, er "Jesus, hjelp meg." Det er kyrie eleison-bønnen. Den lever jeg i. Fordi hele meg vet at jeg trenger Jesus. Hele tiden. Det er han som er det levende vannet. Det er han jeg tørster etter. Lengter etter. Elsker. Venter på. Det er han hele verden venter på. Eller som Marit Tøndel Bodsberg Weyde sa det i Vårt Land i dag: "Uten det hellige, slokner vi."
Rastløsheten og utilfredsheten snakker høyt til oss om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.
Den rastløsheten du føler på – ikke kvel den. Ikke dop den ned med overfladiske ting. Ikke nøy deg med noe lite. La rastløsheten få drive deg dit det er meningen at du skal. Gå i dypet, dit uroen vil ha deg. Finn deg selv. På ekte. Få kontakt med din dypeste lengsel.
Ta deg selv på alvor. Ikke vær feig eller lat. Legg ut på dypet. Og gå dypt.
Be med Kirkens bønn: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» La deg oppsluke av den kjærligheten som overgår all forstand.
Du er den høyt elskede. La ingen fortelle deg noe annet.
Sangen "Deg å få skode" har vært "min" sang i 30 år nå, helt siden jeg oppdaget den som barn:
Deg å få skode er sæla å nå,
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå,
ver du for tanken min dyraste skatt,
ljoset som strålar ved dag og ved natt!
En radioandakt om et forferdelig budskap, et uforklarlig under, den sterkeste musikalske opplevelsen jeg har hatt og en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen. Her er Kristin (26) i Sainte Chapelle i Paris i september 2017.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
17. september 2009. Det er en helt vanlig morgen da lillesøsteren min – Kristin, som nettopp har fylt 18 år – sykler til skolen. Livet smiler til henne. Den dagen får jeg den verste telefonen jeg noen gang har fått.
"Hei, det er pappa. Kristin har vært i en ulykke. Sykkelen skled på bybanesporet og hun har blitt overkjørt av en buss. Vi er på intensiven nå. Hun har en alvorlig hodeskade og er i koma." "Kommer hun til å overleve?" spør jeg. "Vi vet ikke," svarer pappa. "Jeg kommer med en gang," sier jeg.
Faksimile: BA
Den morgenen får den gamle forbederen Marta Aga et ord fra Gud til oss, fra Jobs bok 37,14: "Stå stille og gi akt på Herrens under." Det ordet kommer til å bære oss i ukene og månedene som skulle komme. Gjennom alt får vi være i en overnaturlig fred og visshet om at Kristin er i Guds hender.
Kristin har fått en hjerneskade i den alvorligste kategorien. Halvparten av de som har en så alvorlig skade dør av den. De som våkner, våkner ofte til vegetativ tilstand. Og så skjer det. Kristin er fortsatt i komatilstand – vi snakker til henne, hun svarer oss ikke. Men så setter vi på en cd med Maria Solheim som synger Jeg er i Herrens hender, og mens Kristin hører på dette – hun kan denne sangen utenat – så begynner hun å synge. Hun synger:
Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.
Det er den sterkeste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Og det var en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.
3,5 måneder etter ulykken er Kristin tilbake på skolen og holder et strålende foredrag om Golda Meir som hun har skrevet uten hjelp av noen. Hun får 6. Nevrologen hennes sier rett ut til oss: "Jeg tror ikke på Gud, så jeg har ingen forklaring."
Alt har ikke blitt bra, men hvis du møter Kristin i dag kommer ikke du til å merke det. Hun har fortsatt skader hun sliter med. Det har mange andre også. Det betyr ikke at Gud ikke er med. Det betyr at han er spesielt med.
I Jesajas bok står det rett fram: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)
«Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer,» og det er ingen andre steder jeg vil være enn nettopp der.
Da jeg delte NRK-andakten med offentlig visning på Facebook, kom det en hilsen fra Maria Solheim. Den var så fin at jeg gjerne vil dele den med dere her på bloggen også.
Maria SolheimKjære Ragnhild. Jeg hørte andakten din mens jeg var ute og kjørte bil i dag tidlig. Tårene rant og rant. Du har en sterk og varm formidlingsevne. Jeg er så glad for at søsteren din klarte seg. Takk for påminnelsen i budskapet ditt. Fred over deg og dine.
Ragnhild Helena Aadland HøenÅ, så nydelig å lese, Maria Solheim! Jeg har aldri gitt opp tanken på at jeg skulle skrive til deg og fortelle om det. Jeg fikk til og med tak i kontaktinfoen din fra Vårt Land (den gang du var skribent der), men så stoppet det opp - og vips har det gått åtte år.
Du skulle vært der, på sykerommet. Det var fantastisk. Helt til å få gåsehud av. Å se den jeg er så glad i, som har alvorlig hjerneskade og ikke våkner fra koma - plutselig ligge der og synge at hun er i Herrens hender - fordi du sang for henne og med henne... Helt magisk. Det var virkelig et "Stå stille og gi akt på Herrens under"-øyeblikk. Jeg får fortsatt tårer i øynene bare å tenke på det. Tok meg skikkelig sammen da jeg spilte inn denne andakten, men jeg tror det går an å høre litt av det likevel.
Vil bare fra dypet av hjertet og på vegne av hele familien si tusen, tusen takk til deg som sang og vekket Kristin, og til Mette-Marit Crown Princess of Norway som fikk laget det nydelige salmealbumet. Tror du vi kan få henne til å lage et nytt? Det har jo gått ti år siden nå. På høy tid å gi ut en ny salmeplate da, synes jeg. Hun har sikkert rukket å oppdage noen nye favorittsalmer på så mange år ❤️
Maria SolheimVi får håpe kronprinsessen lager flere slike album. Det er overveldende å føle seg inkludert i en så sterk historie. En slik omsorg kan bare Gud selv ta æren for.
Ragnhild Helena Aadland HøenDet er alltid en velsignelse å få være en liten brikke i de undrene Gud gjør - til og med når vi ikke vet det selv. Nåde over nåde ❤️