Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Presteembetet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Presteembetet. Vis alle innlegg

02 februar 2024

Primstaven | Kyndelsmesse, NÅ er julen over


LYS I JANUARMØRKET: I følge god, gammel juletradisjon er juletiden ikke over før Kyndelsmesse, 2. februar. Utejuletreet og julelysene våre får lyse i mørket helt til i dag.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, utsikt fra terrassen inn mot Bergen by, julen 2012)

I dag har Den katolske kirke over hele verden feiret Kyndelsmesse, festen for Herrens fremstilling i tempelet. Helt fram til 1969 var Kyndelsmesse den siste dagen i juletiden i den katolske kalenderen.


Kyndelsmesse var en stor fest i Norge i katolsk tid. Dagen var avmerket på primstaven og ble en viktig merkedag, da skulle man spise skikkelig, gjerne julekost.

I våre dager avslutter Den katolske kirke sin offisielle feiring av juletiden allerede den 6. januar, på Epifani-festen ("13. dag jul"). Før liturgireformen i 1969 varte imidlertid juletiden helt til Kyndelsmesse, 2. februar. Mange katolske kristne holder fast ved de gamle tradisjonene og lar juletiden fortsette helt til i dag.

Juletre helt til i dag

Både presteordenen Augustinerkorherrene i Bergen og St. Elisabeth-søstrene i Oslo beholder sitt juletre helt til Kyndelsmesse. Treet holder seg fint når det står kaldt.

Hjemme hos oss tar vi bort det meste av julepynten 13. eller 20. dag jul, men vi pleier å beholde julekrybben, utejuletreet, utejulelysene, julesangene, julebelysningen i vinduene og julestjernen helt til i dag, 2. februar.

Jeg synes alltid januar er så mørk og fryder meg over å kunne ta med meg julens lys gjennom hele januar og trygt inn i februar.

Hvis du også har lyst til å la julefryden og julelyset få stråle inn i januar, kan du altså gjøre det neste år med god samvittighet og solid kirkelig tradisjon i ryggen. La lysene skinne!


(Artikkelen fortsetter under bildet.)


JULEFRYD I VINDUET: Julestjernen
viser vei til Jesus i januar også.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bergen 2012)

Vakker og elsket fest

Kyndelsmesse er dagen da Jesusbarnet ble fremstilt i tempelet, 40 dager etter sin fødsel. På denne dagen frembrakte Simon og Anna sine profetier (bildet under), og Herlighetens Konge tok tempelet i besittelse. Kyndelsmesse tilhører de vakreste og mest elskede festene i kirkeåret.

Les hele bibelhistorien om denne dagen, Kyndelsmesse, her i Bibelen, og meditér over bibelteksten. Bli med lille Jesus, Maria og Josef i tempelet. Lytt til Simeon. Lytt til Anna, Fanuels datter. Se Maria og Josef som står der og undrer seg over det som blir sagt om sønnen deres.

I TEMPELET: Jesus er det nye tempelet. Her profeterer Simon
om Jesus og gir oss lovsangen Nunc Dimittis.


Nydelige Nunc Dimittis

Dette er dagen som har gitt oss Nunc Dimittis, Simeons bønn, som synges/bes i tidebønnen i alle katolske klostre over hele verden hver kveld.

Slik er bibelteksten i det andre kapittelet i Matteus' evangelium:
I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Nunc dimittis servum tuum, Domine, secundum verbum tuum in pace»
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet.»

«Quia viderunt oculi mei salutare tuum. Quod parasti ante faciem omnium populorum»
«For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,»

«Lumen ad revelationem gentium, et gloriam plebis tuæ Israel»
«et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»

(Tekst på norsk fra Bibelselskapet, 2011-oversettelsen)

Hvordan synger man Nunc Dimittis?

Det finnes ikke bare én måte å synge Nunc Dimittis på. På samme måte som Magnificat (Marias lovsang) finnes i utallige versjoner, gjør også Nunc Dimittis (Simeons lovsang) det.

Selvsagt er det mest vanlig med gregorianske melodier, men også komponister fra vår tid har laget vakre melodier til Nunc Dimittis. Her er en vakker og mektig Nunc Dimittis fra vårt eget årtusen; komponert av Arvo Pärt i 2001 (sunget av Estonian Philharmonic Chamber Choir, lenke til Spotify).

Arvo Pärt har vært verdens mest populære nålevende komponist de siste 7 årene. Han er fra Estland, og konverterte fra luthersk til ortodoks tro i 1972. Musikken hans er inspirert av den katolske, gregorianske sangen.

Her kan du høre cisterciensermunkene i Stift Heiligenkreuz synge Nunc Dimittis til en vakker gregoriansk melodi:



Åpner ikke videovinduet seg?
Her er lenken:
https://www.youtube.com/watch?v=GrDTzQtfvwk

Kyndelsmesse - også en Mariadag

Jesus ble båret til tempelet av sin mor, Jomfru Maria, og den hellige Josef. Kyndelsmesse var derfor en av de fire Maria-merkedagene på den norske primstaven: Kyndelsmesse (Maria lysmesse) 2. februar, Marias Budskapsdag 25. mars, Maria Himmelfart 15. august og Marimesse om høsten 8. september (Marias fødselsdag).

Kyndelsmesse var en viktig merkedag i Norge i katolsk tid, og den beholdt posisjonen lenge: Dagen ble først opphevet som helligdag i Norge fra og med 1771. Les mer om historien bak Kyndelsmesse på katolsk.no.

Hvorfor kalles det Kyndelsmesse?  

På latin het messen tidligere Missa Candelarum, av candela som er latin for vokslys. På norrønt ble det til kyndill, og derav det norske navnet Kyndelsmesse (på engelsk: Candlemas). 

På denne dagen innvies og velsignes alle rituelle lys som skal brukes i kirken hele året. Alle de troende får også med seg lys hjem fra messen. Disse lysene som vi tar med hjem er et tegn på Kristus, «verdens lys».

Dyrebare lys

Har du (eller noen du kjenner) en bunadssølje som er hul? I katolsk tid i Norge var det vanlig at kvinnene oppbevarte restene av de hellige kyndelsmesselysene inne i de dyrebare søljene sine.

"De innviede lysene skulle brenne ved hodegjerdet når noen lå på likstrå, eller de kunne brukes ved spesielle fest- og merkedager." skriver Kristin Solli Schøyen i den fantastisk gode boken "En kurv til min dager".

Lysene vi tar med oss hjem fra kyndelsmessen i kirken er fortsatt små skatter som vi tar godt vare på gjennom året. Du tar dem frem til de helt spesielle tilfellene når det er noe helt spesielt du vil be for/løfte opp til Gud. Det er det som er så fint med katolsk, kristen tro: den er rik på symboler og tegnhandlinger som bærer dyp mening ❤️

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


Klikk på bildet og zoom inn for å se alle de fine detaljene!
Foto: Frode Inge Helland, Creative Commons 


Ordenslivets dag

I 1997 utropte pave Johannes Paul II (1978-2005) denne festen den 2. februar til ordenslivets dag. Hensikten med markeringen er å gi alle ordensfolk mulighet til å i fellesskap fornye sine løfter, samt å gi alle troende en mulighet til å rette oppmerksomhet mot denne formen for kristenliv, som til alle tider har vært en viktig del av Kirkens liv.

De siste årene har Ordenslivets dag også blitt markert i Norge. I St. Paul kirke i Bergen er det tilbedelse hele dagen, og man ber kontinuerlig om kall fra tidlig om morgenen og helt til etter kveldsmessen.

Vi ber om kall i Kirken

Jeg vil få avslutte med et utdrag av prekenen som sokneprest Dom Alois Arnstein Brodersen holdt i St. Paul kirke på Kyndelsmesse 2. februar 2012:
Vi ber i dag særlig for kall i Kirken, for kall til det religiøse ordensliv og for kall til et prestelig liv. Kall handler ikke bare om prester, munker og nonner, men om hver og en av oss. Vi er alle kalt av Gud, til et liv i tro, hver i sin stand - som legfolk - som ektefolk, som ugift, som ordensfolk eller som prester. [...]

Vi må hver og en søke å virkeliggjøre vårt kall, der hvor vi er i livet. Det kan for noen av oss føre oss på veier, som vi kanskje ikke hadde tenkt oss, for eksempel i kloster eller til et presteseminar. Men det kan også føre oss til å ofre vårt liv til å be for kall i Kirken. Det kan også føre til at vi må være åpne for Gud – og villige til å ofre en sønn eller en datter – når Gud kaller dem på en spesiell måte til sin tjeneste. For mange kan det oppleves som en smertens krone, lik Guds Mors, og at man mister en sønn eller datter til et kloster. Men gleden er dog større, ved at man opplever Guds velsignelse og velyndest over sitt barn, som følger kallet – og ser at den sønn eller datter man så viet til Guds kall, allikevel forblir ens barn hele livet.

Kirken er sakramental og den er avhengig av å ha prester, som kan forvalte sakramentene for det troende folk. Prester kan ikke alltid bare komme utenfra; paven holder ikke et hemmelig skap i beredskap, fullt av prester, som han kan sende oss alt etter våre behov. Enhver Kirke bør være i stand til å frembringe nok prester for sine behov. Jo større behovene er, og jo inderlige vi ber om at prester og ordenskall må vekkes iblant oss, desto flere kall vil vi oppleve.

Så la oss ikke bli trette av å be i Den Hellige Ånd, om tro og kall. AMEN +

Første gang publisert her på bloggen 2. februar 2013. Oppdatert og utvidet 2. februar 2018. Republisert 2. februar 2024.

20 juli 2023

Ettertanke | Send meg

MITT LIV ER DITT: Jeg vil leve mitt liv i tjeneste for deg.
Foto fra presteordinasjon i Clear Creek Abbey i USA, et datterkloster av det franske benediktinerklosteret L'abbaye Notre-Dame de Fontgombault.
Foto: 
Clear Creek Abbey 

Det er umulig for meg å lese Jes 6,8 uten at det begynner å synge en sang inni meg: «Jesus har et spørsmål, og det lyder så: Hvem skal jeg sende, hvem vil gå? Hvem vil bære budet om at Gud er kjærlighet? Si meg, vil du være med?»


Jeg føler meg rimelig sikker på at Arnold Børuds barnesang Jesus, her er jeg alene har ført til mer kirkelig rekruttering de siste 40 årene enn hva reklamekampanjer til 100 millioner kroner kunne ha utrettet. For det er jo der det begynner, ikke sant? I det små. Hos de små. Hos de som elsker Jesus.

Vers nummer to er en blanding av Jes 6,8 og Matt 9,37: «Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få.» Og slik er sangverset: «Høsten er moden, arbeiderne få. Hvem skal jeg sende, hvem vil gå? Kallet gjelder alle som tror på Frelseren. Vil du være med, min venn?» Det ville jeg! Jeg var på barneleir, og jeg sang med på refrenget av hele min lille, store, jublende sjel: «Jesus, her er jeg, send meg! Jesus, her er jeg, send meg! Jeg vil leve mitt liv i tjeneste for deg. Jesus, her er jeg, send meg!» 

Den sangen har forblitt en slags grunntone i min sjel: Jeg vil leve mitt liv i tjeneste for deg, Jesus. Jeg vil bare være der du vil ha meg. Jeg er din og du er min. Jeg vil bare være nær deg.

I Den katolske kirkes katekisme står det: «Jesus Kristus er den som Faderen har salvet med Den Hellige Ånd, og innsatt til «prest, profet og konge». Hele Guds folk har del i disse Kristi tre embeder og bærer det ansvar for sendelse og tjeneste som følger av dem.» (§ 784) Hele Guds folk, altså.

Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå. Ikke gi opp eller mist håpet. Fortsett! Strid troens gode strid. Avmakt og mismot på troens vegne er aldri av Gud. «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2. Tim 2,7)

Høsten er moden. Så be om kallsvekkelse! Be om at Gud må kalle på flere arbeidere og bedere, og be om at de må si JA. Be hver dag!

Første gang publisert på bloggen og i avisen Vårt Land 7. juli 2023 da Jes 6,1-13 var dagens bibeltekst.

20 april 2023

Ettertanke | Guds tjeneres tjener

Hva er egentlig en prest? I Den katolske kirke er ikke prestetjenesten noe i nærheten av å være en jobb, et yrke, en karriere. 
Her mottar Maria primissvelsignelse fra pastor Trym Hellevigs nyviede prestehender.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Hva er egentlig en prest? Det norske ordet prest kommer av det greske ordet presbyteros, som blir oversatt med eldste i dagens bibeltekst


I mine katolske ører skriver dermed Peter, Kirkens første pave: «Prestene blant dere ber jeg inntrengende, jeg som selv er en prest og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: Vær pastorer/hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere!»

Å være prest handler ikke om å være hersker, men tjener. «Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for» skriver Peter, henvendt til prestene (1. Pet 5,3). En av pavens mange titler er nettopp Servus Servorum Dei, som betyr Guds tjeneres tjener. Paven er tjeneren til prestene, som er Guds tjenere. Det er et hierarki, ja, men den som er på «toppen» er den som er nederst og har det største tjeneransvaret.

Å bli prest er å velge et liv i tjeneste for Guds folk. I Den katolske kirke er ikke prestetjenesten noe i nærheten av å være en jobb, et yrke, en karriere. Det er et kall. Det er Guds kall til å elske og tjene hans barn.

Hvis Gud kaller deg til å bli prest, munk eller nonne, da har du et spesielt ansvar for å utforske det. Den katolske biskop Bernt Eidsvig sier det slik: «Har du et særskilt kall til prestegjerning eller ordensliv, står du ansvarlig overfor Gud. Hvis du velger å ignorere det, er ikke viljen lenger ren – og du er i trøbbel.»

Prest er noe du er både 24 timer i døgnet og til evig tid. Å bli prest er en varig endring i ditt liv og i din karakter. Ordinasjonens sakrament er et innsegl i din sjel som ingen kan ta bort. Du er blitt varig forandret – for evig og alltid. Johannes’ Åpenbaring forteller om prestenes tjeneste til og med i himmelen!

Det øyeblikket du er blitt presteviet, har du blitt en hyrde for Guds flokk – en pastor på latin. Du har blitt en åndelig far for Guds barn – en pater på latin. Og like lite som en far med et akutt sykt barn kan si «Nei, jeg orker ikke kjøre deg til sykehuset, det er natt», like lite kan en katolsk prest si til sitt sognebarn «Nei, jeg orker ikke å komme med sykesalvingens sakrament, det er natt». Sølibatet sørger for at presten har mulighet til å være en åndelig far i den utstrekningen menigheten trenger det, og det helt uten å forsømme sine egne barn.

Å være far er noe du er for alltid. Når du først har blitt far, kan du ikke slutte med å være det. Selv om det verste skulle skje og barnet ditt dør før deg, er du fortsatt en far. På samme måte er det med presteordinasjonen: Når du en gang har blitt prest, kan du ikke slutte med å være det. Ingen kan ta det bort fra din sjel.

Men likesom det er mulig for en far å forlate sine barn, kan også en prest forlate Guds barn og sin tjeneste for dem. Likevel: Selv katolske prester som har brutt løftene, forlatt prestetjenesten og gått tilbake til «verden» (blitt såkalt laiserte) kan fortsatt høre lovlige og gyldige skriftemål dersom en person er i dødsfare, ifølge den katolske kirkeretten. Å se for seg en slik situasjon er trist – og utrolig gripende og vakkert. Guds ustoppelige strøm av nåde trenger seg virkelig fram, gjennom Kirkens tjeneste, og den er større og vakrere enn alt rot vi mennesker kan finne på. Gud være lovet! Deo gratias!

Første gang publisert 20. april 2023 da 1 Pet 5,1-4 var dagens bibeltekst.

JEG VIL GI DEG ALT: Slik ser det ut rett før en katolsk prest blir til. Kandidaten legger seg flatt ned på gulvet mens vi ber allehelgenslitaniet.
En prest legger ned hele sitt liv for Kristus, i tjeneste for Guds folk.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les mer her på bloggen:

16 september 2020

Ettertanke | Guds timing

St. Johannes Eudes (1601-1680)


Prestegjerningen til den hellige Johannes Eudes (1601-1680) startet med en bråstopp. Var det ME han fikk? Iallfall: 24 år gammel ble han slått av en uforklarlig sykdom som gjorde ham så fysisk svak at han ikke kunne utføre noen plikter. I to år var han i retrett mens han ba og leste. Og ventet. 


To år med venting. Det er det ordet pasient kommer av: patientia. Tålmodighet.

«Vent på Herren» er et budskap som gjentas igjen og igjen i Bibelen. Fordi så mye handler om dette: At ting ikke bare må være rett, det må få skje i Guds tid. Og Guds timing er alltid perfekt.

Når det først løsnet for Johannes, løsnet det noe inderlig. Så fort han kom seg, reiste han dit pesten herjet i Frankrike. I to måneder utførte han både medisinsk og åndelig tjeneste for de syke, de døende og de som var i fare. 

Tre år senere angrep pesten Caen, og «nok en gang risikerte Johannes livet ved å pleie de syke, som var forlatt av de fleste av frykt for smitte», skriver p. Per Einar Odden på katolsk.no. For å unngå faren for å smitte de andre brødrene i oratoriet, bodde han i en stor tønne midt på en åker. Han ble selv alvorlig syk, men han kom seg.

Fra 1631 og i de følgende ti årene var Johannes hovedsakelig opptatt med misjonen. All slags tiltak ble brukt for å trekke så mange mennesker som mulig: Prosesjoner, andakt for korset, skuespill, pantomime og solid opplæring i troen. Ukene med hardt arbeid ble avrundet med kall til omvendelse og generalskriftemål. «Forkynnerne slår i buskene mens skriftefedrene fanger fuglene!» sa omvendelsespredikanten Johannes.

På denne tiden var Kirken i Frankrike i desperat behov for reform. Det hersket uvitenhet blant presteskapet, og blant folk uten utdannelse florerte overtroen. I løpet av misjonsturene sine hadde Johannes erfart at prestene trengte reform enda mer enn hjorden gjorde. Han ble overbevist om nødvendigheten av å opprette gode seminarer – altså utdanningsinstitusjoner for prester.

I 1643 grunnla han «Kongregasjonen for Jesus og Maria» («Eudistene») for å preke i byområder og å drive seminarer for å utdanne ivrige og dyktige prester. Han grunnla hele seks presteseminarer rundt omkring i Frankrike.

Johannes sluttet aldri med sine kraftfulle prekenturer, og han søkte spesielt dem som var utenfor kirken. Som 74-åring prekte han utendørs hver dag i ni uker i kaldt vintervær. Det slet ham ut, og hans dager med aktivt arbeid var praktisk talt over – etter 110 misjonsreiser. 

Johannes døde fredfullt den 19. august 1680 i Caen, nesten 79 år gammel.

Johannes Eudes regnes som en av de viktigste reformatorene i den franske kirken på 1600-tallet. Hans minnedag er i dag, på dødsdagen 19. august. Og hvem vet, kanskje var det Guds timing at du fikk høre om ham akkurat i dag?

Første gang publisert i avisen Vårt Land den 19. august 2020, da Jes 64,1-7 var dagens bibeltekst

19 februar 2020

Har du et prestekall?

BESØK FRA SOGNEPRESTEN: Prestestudentene Joachim Teigen og Mathias Ledum sammen med sogneprest Pål Bratbak i St. Olav domkirkemenighet foran Pantheon, Roma. 

Har du et mulig prestekall? Det eneste du vil angre på, er om du ikke prøver!


Søknadsfrist for St. Eystein presteseminar er 5. mars 2020. Unge katolske menn som har avsluttet videregående skole kan søke.

For å søke om å bli tatt opp i presteseminaret, kontakter du seminarets rektor, p. Bharath Villavarayen: bharath@katolsk.no. Du bør skrive noe om ditt kall og oppgi to prester som referanse. Legger gjerne ved konfirmasjonsattest og opplysninger om avsluttet utdannelse og engelskkunnskaper.

St Eystein presteseminar har en egen nettside. Besøk seminarets nettside her.

Se mer info i bildet under her 👇🏻


Klikk på bildet for å se det i større format, slik at teksten blir lettere å lese.


"Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud,
dem han har kalt etter sin frie vilje."
(Rom 8,28)

02 august 2019

Biskop Robert Barron: - Hver prest er en Jakobsstige

Foto: Skjermdump fra Word on Fire, YouTube

Jeg er takknemlig for at Jesus berget meg inn i sin hellige, katolske kirke. Det er jeg hver eneste dag, jeg kan bare ikke si det høyt hver dag, i 4208 dager, liksom.


Men i dag sier jeg det høyt, for når jeg ser denne lille videoen fra Biskop Robert Barrons prestevigsling av seks dominikanermunker, så er det denne ene tingen hjertet mitt fylles av. TAKKNEMLIGHET. Stor takknemlighet. Å, kjære, gode Gud, TAKK for din kirke! Må mange, mange flere finne veien hjem til din ene, hellige, katolske og apostoliske kirke!

Det tar deg under to minutter å se denne videoen og høre biskopens ord. Det er vel anvendte sekunder av ditt liv.




Her er utdraget fra biskopens preken som du hører i videoen:

Brothers. Venerable Fulton Sheen said that every priest is a Jacob's ladder. 

That is to say someone who connects Heaven and earth.
He must be able to travel down far enough to reach even the most lost of the lost.
And he must be able at the same time to reach up high enough to facilitate the journey to Heaven.

As priests you will sanctify,
as prophets you will teach,
as kings you will shepherd and govern.

Brothers, you will be bridges that others might climb on you to God.

You will be priests so that your people might hear the saving truth.

You will be kings, that your people might walk the path of salvation.

So brothers, love the people you serve.

Sanctify them.
Teach them.
Shepherd them.

Be a Jacob's ladder for them.


(Og hvis du nå bare har lest ordene: For Guds skyld - se videoen. Hør musikken og varmen i stemmen. Se de vakre, mektige bildene. Du har mye velsignelse i vente.)


Foto: Skjermdump fra Word on Fire, YouTube


Et folk av prester, profeter og konger

I Den katolske kirkes katekisme, står det: "Jesus Kristus er den som Faderen har salvet med Den Hellige Ånd, og innsatt til "prest, profet og konge". Hele Guds folk har del i disse Kristi tre embeder og bærer det ansvar for sendelse og tjeneste som følger av dem." (§ 784)

Les mer i katekismen her, i avsnittet kalt "Kirken - Guds folk, Kristi legeme, Den Hellige Ånds tempel". Det er vakker og definitivt oppbyggelig lesning!

Be for prestene

Jeg abonnerer på nyhetsbrevet til Biskop Robert Barron (anbefales!). Det var slik jeg ble tipset om denne videoen. I dag avsluttet biskopen med denne oppfordringen som jeg gir min fulle tilslutning til:
"Please keep these new priests and all the newly ordained priests in your prayers, asking the Lord that they always remain faithful and seek to imitate in their own lives the sacrifice of Jesus, our great high priest."
Og jeg vil legge til: 
1. Be for alle prestene, munkene og nonnene våre. Og be for biskopene. De står fremst i frontlinjen i åndskampen, og trenger vår bønnestøtte!
2. Be om kall. Be hver dag om at Gud må kalle på flere prester, munker og nonner, og at de som er kallet må våge å si JA. Vi trenger dem!

02 august 2018

Bli med og be om kall!

Kallsmesse i St. Olav domkirke 2. august 2018.

Hver første torsdag i måneden er det kallsmesse i St. Olav domkirke for å be om preste- og ordenskall. Jeg dro for å be om kall for bispedømmet generelt, og for Selja spesielt.


Ved starten av messen minnet biskop Bernt Eidsvig oss nok en gang på at kall henger nøye sammen med forbønn, slik han også gjorde det på Selja 7. juli. Det kommer ingen kall hvis vi ikke ber.

På Selja sa biskopen dette: 
- Vi trenger kall herfra – norske kall. Da tenker jeg ikke på avstamning, men på stedet hvor Kirken er. Kall er helt entydig et resultat av bønn; bønn og offer. Hvis vi ikke ber, kommer det ingen kall. Jeg vil oppfordre folk til å be om kall. Det er kraft i den bønnen. Det vet jeg. Det er jo jeg som tar imot kallene i første omgang, og det er jeg som til slutt vier dem eller tar imot de evige løftene. Jeg ser bønnens kraft veldig tydelig.

Forbønnene

Her er bønnene vi ba. Jeg håper du vil bli med og gjøre dem til dine.

Biskopen: Kjære troende! Til sine disipler sa Jesus: Høsten er stor, men arbeiderne få; be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans". La oss med våre bønner følge Jesu oppfordring:

Forbeder: Om kallsvekkelse innen hele kristenheten,
slik at vi ser at Herren trenger oss
og villig innretter livet på å følge hans kall.
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Forbeder: Om at Kirken må få visdom og kraft
til å legge forholdene slik til rette
at det blir lett å gå inn i de oppdrag Herren legger foran oss.
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

At vi må se og glede oss over
hvordan Gud har bragt sitt Evangelium og sin kjærlighet til oss
når han gjennom hele historien
har ledet mennesker til kloster og prestetjeneste.

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Om at Kristus fortsatt må kalle unge menn blant oss
til prestetjeneste for å ta del i hans hyrdegjerning,
og at dette må bli lett for dem.

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Biskopen: Allmektige Gud, høstens herre,
i din store tjeneste bruker du oss ringe mennesker
til å høste på jord for himmelriket.
Hør våre bønner om arbeidere til å ta del i innhøstingen.
Ved Kristus, vår Herre.
Alle: Amen.


Guds Sønn. Marias Sønn.
Han ble menneske for oss. Helt på virkelig.

Dette er bønnen som du ser henger til høyre på bildet over her.


Hellig Olavs bein er her. Selveste Olav. 1000 år senere.
Denne sterke, lille bønnen henger på relikvieskapet til Hellig Olav - en bønn om prestekall, og en bønn for Kirkens enhet, en bønn for de kristne nasjoner, og for alle hjerter som er lukket for Jesus.

"Sanct Olave O + P + N"
Hellige Olav, be for oss.

(O P N er forkoretelse for "ora pro nobis", som betyr "be for oss")

Fint å ha en mektig forbeder i Himmelen. Det trenger vi i dette landet.

17 august 2017

Intervju med kardinal Arborelius | Det finns en hemlängtan

KARDINAL I STOCKHOLM: "I Sverige har vi levd med sekulariseringen i lang tid. Det er derfor noe har begynt å skje. Fascinasjonen for den "skjulte" virkeligheten har sluppet fri. Vi finner det i kunsten, i litteraturen. En åpenhet som man kanskje har vanskelig for å plassere noe sted. Man er trøtt av det hedonistiske og materialistiske livet men man går seg likevel vill og vet ikke hvor man hører hjemme." Kardinal Anders Arborelius, den katolske biskopen i Stockholm
Foto: Katolsk.no

 

Du har kanskje fått med deg at Norden har fått sin første kardinal? I et interessant intervju med Stockholms biskop, nå kardinal Anders Arborelius, blir du bedre kjent med denne fantastiske presten.


Intervjuet er fra 2013, men er definitivt like verdt å få med seg i 2017. Journalisten er innom mange spennende temaer. Jeg synes avslutningen av intervjuet er aller mest interessant.

Journalist Guido Zeccola kommer inn på hvordan "vårt samfunn har erstattet Gud med vitenskap og teknikk", og hvordan "til og med de som går i kirken på søndager tiltrekkes av det hedonistiske og postmoderne i vårt samfunn". "Vad kan en religiös människa göra mot allt detta?" spør journalisten, og biskopen svarer:

"Vi tror att religionen återspeglar något evigt i människans struktur och att hon, som skapades av Gud, alltid har en aspekt, en plats där hon kan finna ro i Honom. Oavsett hur mycket man är rotad i det materialistiska livet eller i vetenskapen eller vad du vill kalla det, finns det någonting som inte enbart kan tillfredställas av den jordiska verkligheten. Även de som är helt irreligiösa kan finna en sorts religion i annat, som rättfärdigheten, balansen etc.

Just i ett postmodernt samhälle kan människan finna vissa värderingar för att stå emot. En öppning mot det religiösa. Däremot kan det vara svårt att finna en tro, eftersom man gärna väljer en egen individualistisk tro eller livsåskådning. Men det är alltid möjligt att denna människa lämnar sin individualism och finner en enhet och en tro.

I Sverige har vi levt med sekulariseringen under en lång tid. Det är därför som någonting har börjat hända. Fascinationen för den ”gömda” verkligheten har släppts fri. Vi finner det i konsten, i litteraturen. En öppenhet som man kanske fortfarande har svårt att placera någonstans. Man är liksom trött på det hedonistiska och materiella livet men man går fortfarande vilse och man vet inte vart man hör hemma.

Det finns en hemlängtan men det går inte att hitta hem."

Les hele intervjuet i Tidningen Kulturen her (gratis)


Jeg ble gjort oppmerksom på intervjuet gjennom Facebook-siden "Å bli den jeg egentlig er", der Pål Georg Nyhagen kommenterer: "Det er ikke så lett å finne noen vei hjem når de som skal være hyrder har pekt i alle retninger [...] Er den kirkelige og trosmessige identiteten utvannet og konturløs, så er det ikke rart at retningssansen ikke fungerer."

Han er definitivt inne på noe der.

Veien hjem

Hver kveld ber vi i familien vår "for Norges omvendelse, at folk skal finne veien hjem igjen til din Kirke og til deg, Gud". Det er nemlig fullt mulig å finne veien hjem. Det er bare ikke så lett. Men jo flere som ber, jo lettere blir det. Bli med og be!



BISKOP ARBORELIUS' VALGSPRÅK: "In Laudem Gloriae" betyr "Gud til pris og ære" (Ef 1,12)

Biskop Anders Arborelius skriver selv om hvorfor han valgte dette valgspråket:
""In Laudem Gloriae" är ett uttryck för att allt det jag är och gör skall vara till den treenige Gudens förhärligande. 
I vår tid har man ofta glömt bort att vår främsta
plikt - och vårt privilegium - är att ära och förhärliga Gud.

Människan förminskas inte av det, tvärtom, hon blir större, friare, lyckligare.


Att hjälpa människor upptäcka det är en av mina största önskningar."

01 desember 2016

En liten film om St. Paul menighet


Jeg elsker Den katolske kirke, og helt spesielt den levende St. Paul menighet. Se denne lille filmen så skjønner du kanskje hvorfor.


Jeg tror ingen kan flytte fra St. Paul menighet uten å savne den og lengte tilbake. Jeg fikk sju år som lykkelig medlem i St. Paul menighet før vi flyttet fra Bergen til først St. Laurentius menighet i Drammen og deretter til St. Olav menighet i Oslo. Ikke til forkleinelse for de to andre, men St. Paul er i en klasse for seg (og jeg er ikke den eneste som sier det). Jeg er glad i St. Olav, men å, som jeg savner St. Paul likevel. Heldige du som bor i Bergen eller omegn og kan høre til der!

Se denne herlige lille filmen og få et glimt inn i en boblende, levende menighet der det hele tiden skjer noe.

https://www.youtube.com/watch?v=iLkKlnHj03s
Klikk på ikonet nede i høyre hjørnet (ikonet med de fire hjørnene) for å se filmen i fullskjerm.

P. Bjørn Tao Quoc Nguyen forteller om hvordan mennesker fra 120 nasjoner og alle slags bakgrunner integreres i kirken og i St. Paul skole.

Lysten på mer? 

Vil du se litt til? Dette er min yndlingsfilm om Den katolske kirke. Her er to minutter om Den katolske kirke i hele verden:




Du liker kanskje også denne bloggposten:


18 juni 2014

NRK-intervju med en munkespire


KANSKJE MUNK: - Litt skummelt er det, siden det er snakk om en helt unormal livsstil – uten mulighet for få seg kjæreste eller familie. Samtidig kjenner jeg meg rolig, for jeg tror jo på en Gud. Hvis det er Guds vilje at jeg skal bli munk, så tror jeg at det ordner seg til slutt, sier Benjamin Bjørnsen i NRK-intervjuet.
Foto: Hordaland KrF

 

Lenge var Benjamin Anda (20) sikker på at Gud hadde gitt ham et kall bli prest i Den norske kirke. Så dukket det opp en tanke som sådde tvil i ham: Ville Gud heller at han skulle gå i kloster og bli munk?


Det siste året har tjue år gamle Benjamin Anda ofte stilt seg spørsmålet: Vil Gud at jeg skal gå i kloster og bli munk? Bli med dokumentarist Frid Kvalpskarmo Hansen og Benjamin i jakten på svaret her.
 
I radiodokumentaren «Hvis Gud vil» blir vi med på Benjamins åndelige reise på jakt etter Guds vilje. Hva er det som gjør at en 20-åring tenker at klosterlivet kanskje er veien å gå?

Hør dokumentaren og les saken på nrk.no her.

26 mai 2014

Store familier, mange prestekall

STORE FAMILIER: Over halvparten av de amerikanske prestestudentene kommer fra familier med minst fire barn.
Skjermbilde fra bloggen Liturgy Man

Store katolske familier produserer prester på løpende bånd. Over halvparten av de amerikanske prestestudentene kommer fra familier med minst fire barn.


"Big Catholic families produce vocations to the priesthood at disproportionately higher levels than the majority of smaller Catholic families", skriver Brian Williams på bloggen Liturgy Guy.

Store familier overrepresentert 

Dette fastslår Williams med utgangspunkt i flere års undersøkelser fra det amerikanske forskningsinstituttet Georgetown’s Center for Applied Research in the Apostolate (CARA). Hvert år utfører CARA en spørreundersøkelse blant de amerikanske presteordinandene.

I 2013-undersøkelsen gjorde CARA disse interessante funnene:
  • Hele én av fem presteordinander (20%) kom fra familier med seks barn eller flere. 
  • Over halvparten av ordinandene (52%) kom fra familier med fire eller flere barn. 
  • I tillegg kom én av fire (24%) fra familier med tre barn.  
  • Bare én av fem presteordinander (21%) kom fra en "normalt stor" familie med to barn.

Interessant, ikke sant?

Levende tro

Størrelsen på de amerikanske familiene som fostrer prestekall skiller seg radikalt fra snittet blant kirkemedlemmene i USA. Det kan imidlertid fort være at prestesønnfamiliene er representative for det som amerikanerne kaller "faithful famillies", det vil si gode, katolske familier der foreldrene "tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som Den katolske kirke tror, lærer og forkynner" - og der foreldrene lever den troen. Det lover jo godt for fremtiden til Den katolske kirke i USA.

Du kan lese mer om den amerikanske statistikken på bloggen Liturgy Guy.

04 februar 2014

Biskopens preken fra prestevielsen i Nidarosdomen

RETT FØR: "Tre frem, Egil Mogstad, du som skal vies til prest." Ordinanden: "Adsum." ("Jeg er her").
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Her er biskop Bernt Eidsvigs preken fra prestevielsen av Egil Mogstad i Nidarosdomen på festen for den hellige Eystein, 26. januar 2014.


(Uthevinger i kursiv er biskopens egne, uthevinger i fet er mine.)

Kjære biskop Tor Singsaas, domprost Ragnhild Jepsen og domkirkens menighetsrådsleder, kjære prester og ordensfolk – jeg hilser særskilt de tilstedeværende fra dominikanerordenen og Det franske oratorium; kjære Egils venner og familie, kolleger og elever fra Trondhjems katedralskole og fra Det mosaiske trossamfund, kjære brødre og søstre, men først og fremst, kjære Egil.

Det er med takknemlighet overfor Nidaros biskop, domprost og menighetsråd vi kan samles her for å vie Egil Mogstad til prest på festen for denne kirkes byggherre, erkebiskop Eystein. Ordinand og kirke har en lang felles historie. Uten denne kirken ville Egil ha vært en annen person enn han vi kjenner. Vi blir likeledes minnet om at våre to kirker har en felles historie i dette rom: Her er mange prester og biskoper av katolsk og luthersk bekjennelse blitt ordinert i århundrenes løp, men det er helt sikkert første gang en prest er blitt viet i begge kirkers ritualer.

(Prekenen fortsetter under bildet.)

SELVE PRESTEVIELSEN: "Allmektige Gud, vi ber deg: Gi denne din tjener presteembedets verdighet, forny hellighetens ånd i hans indre. Gi ham å holde fast ved den nådegave han har mottatt fra deg, og la han ved sin holdning og sin vandel være et forbilde på sant kristent liv. Gjør ham til vår trofaste medarbeider, så evangeliets ord kan nå til jordens ytterste grenser, og alle folkeslag, forenet i Kristus, kan bli et hellig folk."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette kunne under gitte omstendigheter blitt oppfattet som et splidens tegn, men jeg registrerer at det motsatte er tilfellet: Egil splitter ikke kirkefolket på noen side. Mange av dem som var til stede den 14. juni 1974, er også her idag. Det ville overraske meg om noen sørget over ordinandens personlige og teologiske utvikling.

Jeg sier bevisst ”utvikling”, for Egil er ikke en bruddets mann. Hans forhold til Kirkens enhet er patristisk av støpning og – hadde jeg nær sagt – tidfestelse, og skriver seg således fra en forestillingsverden fra før skismaet mellom øst og vest og reformasjonen. Som sin lærer Einar Molland – som gav mange av oss de viktigste begreper om Kirken og de kristnes enhet – tror han det Kirken alltid har trodd. Han ser kontinuiteten fra jødedom til kristendom, ikke minst ser han for oss alle en felles fremtid hos Gud. I mellomtiden får vi gjøre så godt vi kan med de midler felles historie, felles mål og felles fremtid kan gi oss. De er ikke få.

(Prekenen fortsetter under bildet.)

KRISTEN ENHET: "Egil splitter ikke kirkefolket på noen side. Mange av dem som var til stede den 14. juni 1974, er også her idag. Det ville overraske meg om noen sørget over ordinandens personlige og teologiske utvikling."  (Sitat fra biskop Bernt Eidsvigs preken)
Her holder den lutherske biskop Tor Singsaas en hjertelig tale under mottakelsen etter prestevielsen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dagens lesninger er valgt for festen for den hellige Eystein og passer ikke bare for denne festen, men også for den situasjon Egil vil befinne seg i som prest ved St. Olavs kirke. Om noen få måneder vil kirken bli revet. Vi går inn i en spennende byggeperiode; jeg kan ikke en gang love dere at vi bygger på stengrunn, for arkeologene forteller oss om et to meter tykt leirlag like under tomtens overflate… De fleste av dere vil vite at Egil har vært med på å forberede kirkebygget og har vært en verdifull rådgiver for arkitekt og biskop, noe vi regner med at han fortsetter med inntil den nye kirken står der.

Den hellige Eystein bygget imidlertid ikke bare et hus for Kirken, han var i høyeste grad med på å gi den et åndelig reisverk. Dette ble stående lenge efter hans død, ja hans grenseoppgang mellom kirkelig og verdslig makt er ennu ikke blitt uaktuell.

Kjære Egil, som prest vil din viktigste oppgave være å bygge en kirke av levende stener. Du skal gjøre dette i din forvaltning av sakramentene, idet du bruker dem og gjør dem tilgjengelige. Du skal forkynne evangeliet som et vidnesbyrd om en levende Kristus. Om noen få minutter vil jeg rekke deg paten og kalk med brød og vin og si:

«Motta det hellige folks offer og bær det frem for Gud. Vær deg bevisst hva du gjør, efterlign det du rører ved, og ta Herrens kors til forbilde for ditt liv.» 


(Prekenen fortsetter under bildet.)

PRIMISSMESSE: P. Egil Mogstad feiret sin første messe i Tautra Mariakloster 27. januar, dagen etter prestevielsen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ditt kall skyldes ingen tilfeldighet; de midler du har for å virkeliggjøre det heller ikke. Det er bare Guds folk som kan be frem prestekall. De kan imidlertid ikke gjøre dette uten å ville gi presten hva han trenger for sin tjeneste. Enkelt og direkte ser vi det her: kalk og paten, brød og vin. Men de gir deg også sin bønn, de gir av sin arbeidskraft og omsorg. De oppmuntrer deg i din innsats, trøster og støtter deg i motgang. Guds folk vet at Herrens kors er virkelighet i ditt liv.

Det troende folk vil søke deg, din forbønn og dine råd. Når du forbereder din preken, er du opptatt av hva de trenger å høre, ikke av hva du har behov for å si. Når du feirer messen med hengivenhet og oppofrelse, er det fordi både du og de vet at du står for alteret i Herrens sted og at de ord du uttaler, blir oppfylt av Herren selv. Du er sakramentenes og folkets tjener. Tjenesten for Gud kommer først i ditt liv. Dette er evangeliets åk. For den som bærer åket av kjærlighet til Kristus, er det lett, for Kristus bærer dine byrder.

Kan vi snakke om kjærligheten til Kirken i det samme åndedrag som vi snakker om kjærligheten til Kristus? En liten nyansering er på sin plass her, for kirke betyr ikke bygninger, verdighetstegn eller institusjoner. Disse er hjelpemidler vi trenger. Men apostlene, som så Kirken i sin fullkomne og opprinnelige skjønnhet pinsedag, opplevde aldri å se en kirkebygning – de kom først lenge efter deres martyrdød. Det de så, var Kirken i de mennesker som tok imot Den hellige ånd og ble Den hellige ånds tempel. La oss se med dem.

 (Prekenen fortsetter under bildet.)

"JEG VIL GI DEG ALT": "Sancte Olave - ora pro nobis." Under allehelgenslitaniet ligger presteordinanden helt flatt på gulvet, som et symbol på den fullstendige overgivelsen til Kristus og hans Kirke.Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vårt oppdrag som prester begynner altså med at vi elsker Kristus. Frukten av denne kjærlighet og av prestevielsens nåde er evnen til å se at Kirken – bestående av skrøpelige mennesker – gjør alt den formår for å gi Kristus en synlig skikkelse her på jorden; vi vinner hans trekk når vi utfører hans gjerning og bruker ord som kommer fra ham. Vi er kalt til fullkommenhet, og er på vei til fullkommenhet. Til slutt vil Gud gi oss denne gave. Jo bedre du, kjære Egil, lærer Guds folk å kjenne, desto klarere vil du se likhetspunktene mellom folket og Kristus. Stadig inderligere vil du vite hvorfor du ber: «Se ikke på våre synder, men på din kirkes tro.»

Kristus gir sine prester evnen til å se Kirkens tro. Denne innsikt er en forutsetning for å vokte Herrens får. Enheten mellom hjord og hyrde er klart betonet av det annet Vatikankonsil. Ingen hyrde vil sette livet til for en hjord han ikke kjenner, men jo bedre du kjenner dine troende, desto tydeligere vil du se at de blir Kristus mer lik. Spør de trofaste prester som er her idag; de vil alle bekrefte dette. Det finnes imidlertid ingen sikre fristeder for gode hyrder, heller ingen trygg fritid. Så usentimentalt er det. Men Kristus vil i sin egen guddommelige skikkelse og i sitt bilde – Kirken – gi deg alt.

Måtte han som har begynt den gode gjerning i deg, også fullende den.

+ Bernt Eidsvig

Publisert med tillatelse  

 
ST. EYSTEIN: Vestfrontens statue av Nidarosdomens byggherre, den hellige erkebiskop Eystein, bekranses hvert år på hans minnedag 26. januar - så også i år, på p. Egil Mogstads prestevielsesdag. Eystein er p. Egil Mogstads fermingsnavn som han valgte da han gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap i 1976.
Foto: Jan Erik Kofoed, publisert med tillatelse

LES OGSÅ:

31 januar 2014

Helside i Dagen: Historisk prestevielse i Nidarosdomen

KIRKEHISTORIE: Søndag ble Egil Mogstad (t.v.) viet til katolsk prest i Nidarosdomen. Her sammen med sokneprest Dom Albert Mączka under utgangsprosesjonen.
Foto: Mats Tande

- En stor glede og en stor begivenhet, sier biskop Tor Singsaas som var til stede under den katolske prestevielsen i Nidarosdomen.


Av Ragnhild H. Aadland Høen

Publisert i avisen Dagen 30. januar 2014
Faksimile: Dagen 30.01.2014

Prestevielsen av Egil Mogstad søndag 26. januar var den første katolske prestevielsen i Nidarosdomen siden før reformasjonen i 1537. Den lutherske biskopen i Nidaros kaller hendelsen for «et enhetens tegn».

- For oss er dette ingen sensasjon. Det er snarere en naturlig utvikling og et resultat av nært og godt samarbeid med Den katolske kirke gjennom mange år, helt siden pavebesøket i 1989, sier biskop Tor Singsaas.

Tidligere luthersk prest

Egil Mogstad (65) ble ordinert til prest i Den norske kirke i Nidarosdomen i 1974. Han konverterte allerede to år etter, men innen den tid hadde han rukket å gjennomføre varige endringer i Nidarosdomen: Midnattsgudstjeneste til jul og påske, våkenatt til Olsok, tidebønner og en profesjonalisert guidetjeneste. Siden 1980 har Egil Mogstad vært lektor ved Trondhjem Katedralskole og aktiv i menighetsarbeidet i St. Olav domkirke.

Et luthersk initiativ

PRESTEVIET: Egil Mogstad
ble søndag 26. januar viet til
prest i Den katolske kirke.
Foto: Mats Tande
Biskop Tor Singsaas sier søndagens prestevielse representerer «en åpenhet mot kristne brødre og søstre som er viktig for oss».

- Vi opplever respekt og stor takknemlighet fra Den katolske kirkes side. De møter oss med ydmykhet og ingen forventning om at dette skulle kunne skje, forteller han.

Det var lutherske venner av Egil Mogstad som kom opp med og fremmet ideen om at prestevielsen skulle skje i nasjonalhelligdommen. Mogstad sier at han selv aldri hadde våget å spørre om noe så stort.

- Jeg er bare en liten bit i den store, økumeniske mosaikken. At jeg skulle få bli diakonviet i den gamle kirken på Stiklestad og presteviet her i selveste Nidarosdomen skyldes nåden alene, sier Egil Mogstad.

Tidligere publisert i avisen Dagen 30. januar 2014


KIRKEHISTORIE: Den katolske biskop Bernt Eidsvig presteviet Egil Mogstad i Nidarosdomen søndag. - Dette kunne ikke skjedd for 30-40 år siden. Mye har forandret seg siden da, sier Nidaros-biskop Tor Singsaas.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kommer: 

  • Biskop Bernt Eidsvigs preken illustrert med en del av fotografiene som jeg og flere andre tok under prestevielsen 26. januar 2014 og primissmessen i Tautra Mariakloster mandag 27. januar 2014.

23 januar 2014

Historisk, katolsk prestevielse i Nidarosdomen søndag

NASJONALHELLIGDOMMEN: Frem til reformasjonen hadde Nidarosdomen tilnavnet «Cor Norvegiae» (Norges hjerte).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, olsok 2012


Det skrives norsk kirkehistorie når Egil Mogstad prestevies søndag 26. januar. Dette er den første katolske prestevielsen i Nidarosdomen siden reformasjonen i 1537.


Forrige gang Nidarosdomen opplevde et så fortettet, kirkehistorisk øyeblikk var i 1989 da Pave Johannes Paul II feiret økumenisk bønnegudstjeneste sammen med Nidaros' biskop Kristen Kyrre Bremer. På søndag skrives det igjen kirkehistorie når Egil Mogstad prestevies. I'll be there!

Historisk øyeblikk

I fjor sommer ble Egil Mogstad diakonviet i gamle Stiklestad kirke. Søndag 26. januar 2014 prestevies han av biskop Bernt Eidsvig i Nidarosdomen, på den store kirkebyggeren erkebiskop Eysteins festdag. Prestevielsen skjer klokken 15.00, og alle er velkommen i kirken. Programmet for prestevielsen kan du lese her.
 
ORDINANDEN: Øystein Lund og Egil
Mogstad (t.h.) i utgangsprosesjon etter

å ha mottatt ordinasjonskandidaturet
28. juli 2012.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Tidligere prest i Nidarosdomen

Egil Mogstad (f. 1948) har en fortid som prest i Den norske kirke. Han gikk direkte fra teologiske studier ved Universitetet i Oslo til å bli prest i nettopp Nidaros Domkirke i 1974–1976.

I 1976 ble han så opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, og frem til 1980 var han novise og student i dominikanerordenen i Strasbourg og Paris. Helt siden 1980 har han undervist i religion, fransk, latin og eldre historie ved Trondhjem Katedralskole, og i liturgikk ved Trøndelag musikkonservatorium.

Du kan lese mer om Egil Mogstad her i Vårt Land-saken "Han skriver katolsk historie".

Portrettintervju

Jeg vil varmt anbefale deg å lese et lengre portrettintervju med Egil Mogstad her på hjemmesiden til St. Olav menighet i Trondheim.

Her er noen utdrag fra portrettintervjuet:
Ditt kall var å bli prest. Kan du fortelle litt om studietiden i Oslo?

Vi var flere som var i opposisjon til deler av det som foregikk på teologisk fakultet, og mange spurte hvorfor vi ikke var på Menighetsfakultet i stedet. Men dette syntes vi igjen ble for trangt. Blant dem jeg studerte sammen med kan nevnes Kjell Arild Pollestad og Bernt Eidsvig. Ofte var jeg i Paris i stedet for på lesesalen i Oslo. Mens pensumlistene for de fleste var preget av tysk litteratur, var mine dominert av fransk. Under praktikum bodde jeg hos dominikanerne i Oslo. Mange av mine åndelige veiledere var katolikker, av disse kan nevnes Per Bjørn Halvorsen (1939-2007) og Arne Fjeld.

Egil Mogstad
Foto: katolsk.no
Like fullt ville du bli prest i den lutherske norske kirke?


Ja. Jeg har nok aldri vært lutheraner, men jeg så Den norske kirke som en fortsettelse av (den gamle) kirken i Norge. Allerede ett år før jeg var ferdig med praktikum hadde jeg fått en stilling som hjelpeprest ved Nidarosdomen. Der tiltrådde jeg i 1974. Og ikke for å skryte, men jeg må få bemerke at jeg klarte å sette spor etter meg de to årene jeg var der. Jeg fikk startet midnattsgudstjeneste til jul og påske, våkenatt til Olsok og tidebønner. Sammen med Karl Gervin, som også hadde studert ide-historie, reviderte vi guide-opplegget. Jeg fikk også innført de røde kappene som bæres av guider og andre med publikumskontakt.

Med slike resultater var det jo synd du ga deg allerede etter to år?

Avgjørelsen gikk på to plan. Det ene gikk på det pastorale. Hvis jeg skulle forlate Den norske kirke, måtte jeg gjøre det nå. Jeg ble mer og mer involvert i menigheten gjennom barnedåp, konfirmasjon vielser og begravelser. Det var smertelig å bryte selv etter bare to år. Det andre gikk på motsetningen mellom mitt ståsted og Den norske kirke (Dnk). Jeg møtte ikke så mye motstand i arbeidet mitt med å få skikk på liturgi og ritualer, men mer likegyldighet. Vennskapelig sagt om Dnk, så er den ikke aktivt i mot noe, den er tvert om veldig forståelsesfull overfor alt. Du gjør hva du vil, men du føler ikke en gang at du roper i skogen, men inni ei stor dundyne. Ingen hører noe som helst. Rollen som prest føltes mest som seremonimester. Noen har sagt at lutherdommen er et kritisk korrektiv til den katolske kirke. Men når den skal prøve å leve på egen hånd er det nesten som den løser seg opp.

DIAKONVIELSE: 28. juli 2013 ble Egil Mogstad diakonviet under pontifikalmessen i gamle Stiklestad kirke.
Foto: trondheim.katolsk.no

DEN STORE KIRKEBYGGEREN ERKEBISKOP EYSTEIN: Egil Mogstad prestevies i Nidarosdomen på den hellige erkebiskop Eysteins minnedag. Eystein Erlendsson (ca. 1120-1188) ble bispeviet av paven i Roma i 1160 og var den andre erkebiskopen i Nidaros. Eystein betegnes som "den betydeligste kirkepolitiker i norsk middelalder", og han regnes som forfatter til en hovedkilde i Olavstradisjonen: Passio et Miracula Beati Olavi, «Hellig Olavs liv og undergjerninger», vanligvis kalt «Passio Olavi». Erkebiskop Eystein var en stor kirkebygger, av den grunn er hans attributt en modell av Nidarosdomen (se bildet). Det meste av domkirkens mektige tverrskip ble utført på hans tid, og også flere av kapellene skriver seg fra Eysteins tid. Eystein planla også oktogonen 1180-83, og han har nok også  i samarbeid med en høyt begavet arkitekt lagt planer for reisningen av hele den gotiske katedralen. Sommeren 1229 ble Eystein enstemmig erklært for helgen av Norges forsamlede biskoper i Nidaros og skrinlagt i domkirken. Hans forseggjorte sølvskrin fantes i domkirken ved reformasjonen i 1537. I 1540 ga det 12 kilo sølv ved nedsmeltingen.

Sigrid Undset tok i sin tid initiativet til en støttegruppe for prestekall, og gav den navnet St. Eystein. I dag finnes St. Eystein presteseminar i Oslo. Bildet ovenfor av St. Eystein er malt av den svenske kunstneren Gösta af Geijerstam, som var en nær venn av Sigrid Undset. Hun gav dette maleriet til St. Torfinn menighet på Hamar.

Foto: katolsk.no