Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Meninger. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Meninger. Vis alle innlegg

13 juni 2020

Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå

"Hvis vi lar være å kjempe for det vi tror på fordi vi ikke ser muligheter for seier på kort sikt, da er ikke det vi tror på så mye verdt, " skriver redaktør Tarjei Gilje i sin kommentar i Dagen.
Faksimile: Dagen, lørdag 13. juni 2020

Denne uka har jeg vært gjest i Dagen-podkasten Tore & Tarjei. Det ble en interessant samtale om menneskeverd og menneskesyn, kristne verdiers betydning for norsk lovverk og litt om hvordan jeg ser Kristen-Norge tolv år etter at jeg gikk inn i Den katolske kirke.


Etter samtalen skrev redaktør Tarjei Gilje den kommentaren som du ser i faksimilen over her. Abonnenter kan lese hele kommentaren her på dagen.no. Er du ikke abonnent? Det vil jeg anbefale at du blir. Nå får du de første tre månedene til halv pris!

Lytt til podcasten

Selve podcastepisoden trenger du ikke være Dagen-abonnent for å høre. Den kan du høre gratis her på iTunes og her på Spotify.

Noe av det vi snakket ganske mye om, var kampen som KrF kjempet for menneskeverdet, og om det kristne menneskesynet versus det sekulære menneskesynet - med utgangspunkt i endringene i bioteknologiloven som ble vedtatt i Stortinget 26. mai. Vi snakket om hvordan det som skjer nå, er det stikk motsatte av det som skjedde for 1000 år siden da den kristne etikken og menneskeverdet ble innskrevet i lovene våre gjennom kristenretten.

26. mai var en mørk og alvorlig dag for Norge. Men sjelden har jeg vært stoltere av å være en KrF-er! Og styremedlem i Menneskeverd!


Faksimile fra partileder Kjell Ingolf Ropstads Facebook-side 26. mai 2020.


En stor takk for knallbra innsats til alle i KrFs stortingsgruppe, til Menneskeverd, og til alle andre som stod på for barnets rettigheter i kampen om bioteknologiloven! Godt kjempet! Norge trenger virkelig KrF 💛 Vi trenger et parti som står kompromissløst på barnas side og ikke aksepterer at barn blir en handelsvare og en rettighet.


Barn ER ikke en rettighet, barn HAR rettigheter - selv om Stortinget overkjørte dem nå i mai. Vi bretter opp ermene og fortsetter arbeidet!


For å få til gode forandringer må vi forene kreftene og jobbe sammen.

Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå. Ikke gi opp eller mist håpet. Fortsett! Strid troens gode strid. Avmakt og mismot på troens vegne er aldri av Gud. 

Gud har kristnet Norge før, og han kan gjøre det igjen. Jeg ber for Norges omvendelse hver dag. Håper du også gjør det!


#plasstilalle: På få dager samlet organisasjonen Menneskeverd inn 42 026 ((!) underskrifter som ble overlevert til KrF og Senterpartiet. Til og med etter overleveringen fortsatte underskriftene å strømme på. Totalt signerte 45 681 personer oppropet "Plass til alle".
Foto: Menneskeverd

Katolsk forsvar for menneskelivet

Jeg er takknemlig for at Den katolske kirke taler med klar stemme når menneskelivet trues. I Aftenpostens papirutgave mandag 25. mai 2020 var det en helside med en tydelig, katolsk melding om bioteknologiloven. 

På forhånd var vi 16 katolske kristne som kom med innspill, skrev og tenkte sammen, ledet av p. Hallvard Thomas Hole i Pastoralavdelingen i Oslo Katolske Bispedømme. Når så mange kloke hoder slår seg sammen, blir resultatet godt. Det tar lengre tid å skrive på denne måten, men flere viktige perspektiver kommer med. 

Kronikken ble deretter sluttført og signert av biskop Bernt Eidsvig, fransiskanerprest Hallvard Thomas Hole og fire flotte, katolske legfolk: Håkon H. Bleken (advokat), Vegard Bruun Bratholm Wyller (professor/overlege), Helene Larsen (overlege) og Janne Haaland Matlary (professor i statsvitenskap).


Faksimile fra aftenposten.no


Her er deres kronikk:

Barns menneskerettigheter avskaffes av Stortinget


Stortingsflertallet påtvinger oss en lovendring i retning av et samfunn som aksepterer design av barn og eugenisk sortering.



Bernt Eidsvig, katolsk biskop av Oslo
Håkon Bleken, advokat (H), Oslo
Vegard Bruun Bratholm Wyller, professor/overlege, Oslo
Helene Larsen, overlege, Oslo
Hallvard Hole, fransiskaner og prest, Larvik
Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap, Oslo


Tirsdagens vedtak om endringer i bioteknologiloven vil vise demokratiet på sitt verste: Spørsmål om livet (og døden) avgjøres uten grundig debatt.

De tynne «argumentene» om fremskritt og om en «gammel» lov som må «moderniseres», er ikke argumenter.
Det er et presserende behov for et helt nytt veikart for etisk tenkning. Her snakker vi om å gjøre det mulig å skape barn som hverken kjenner sin far eller mor.

Hvilken rett har et storting til å fradømme et barn dets foreldre?

Forslaget gjelder blant annet assistert befruktning for enslige kvinner, tidlig ultralyd og NIPT-tester (Non-invasive prenatal testing) for avdekking av sykdom. Retorikken handler om å imøtekomme menneskers ønsker og retten til informerte valg, men det er ingen rett å få barn, det er en gave.

«Designerbarn»

Disse forslagene går langt i å tillate «designerbarn», sortering og avliving av fostre med sykdom.

Assistert befruktning med donorsæd fjerner reelt sett barns rett til både å kjenne og få omsorg fra begge biologiske foreldre (FNs barnekonvensjon art. 7). De kan kun finne ut fars navn når de blir myndige.

Dette problemet fordobles ved eggdonasjon og assistert befruktning for enslige kvinner. Nå kan altså barn vokse opp uten noen av sine biologiske foreldre.

Man går bort fra det soleklare faktum at barnet har to foreldre det er knyttet til og får omsorg fra, slik Bioteknologirådets mindretall fremhever.

Den svake part

Lovforslaget innebærer at barnets rett til å få omsorg av en far, er fullstendig tilsidesatt, trumfet av kvinnens ønske om barn.

Det paradoksale er at ønsket i seg selv, er drevet av behovet for biologisk tilknytning. Det er så sterkt at her ligger årsaken til at ufrivillige barnløse i utgangspunktet vil lage barn ved hjelp av bioteknologi, med mulighet for å designe barnet så det blir likest mulig.

Men den svake part, barnet, har primært rett og behov til sitt biologiske opphav – det vi normalt kaller mor og far.

Et etisk skråplan

Høsting av egg er mer komplisert enn sæddonasjon.

Konklusjonen er at så lenge kvinnen aksepterer den kraftige hormonbehandlingen ved uthenting av egg, som potensielt kan skade henne, dreier det seg i begge tilfeller om kjønnsceller. Sæddonasjon har vært mulig i en årrekke, og eggdonasjon er et resultat av dette tidligere retningsvalget.

Dette bekrefter bekymringen ved tidligere korsveier om at hele det bioteknologiske området, er et etisk skråplan. Har man sagt ja til A, må man neste gang si ja til B for å være konsistent.

Selv med «strenge» kriterier for eggdonasjon, som vil være grunnlag for senere liberaliseringskrav fordi ikke alle kan få og de velstående går foran på markedet, avdekker forslaget et mer betydningsfullt problem.

Skinn av biologisk likhet

Med donoregg blir konflikten med Barnekonvensjonens intensjon ytterligere forsterket. De biologiske prinsippene for familiedannelse forlates definitivt, selv om hele industrien vil opprettholde et skinn av biologisk likhet gjennom å matche hud- og hårfarge.

Åpning for import av egg fra andre nordiske land er i denne sammenheng kanskje nødvendig, slik at eggmarkedet kan imøtekomme spesifikke designerønsker.

Sammen med tilbud om gentesting av embryoer (PGD), som blant annet gir mulighet til å kjenne barnets kjønn før embryoet innsettes, er veien videre brolagt for å designe barn.

Dette viser at man må omtolke underliggende prinsipper, slik som Barnekonvensjonen.

Juridisk rett til kunnskap om biologisk opphav er ikke sammenlignbart med det å kjenne og få omsorg fra noen. Det første er en mappe i et skap. Det siste er klemmer og henting i barnehagen.


Eugenikk er rett rundt hjørnet

Sortering av embryoer på bakgrunn av kjønn før innsetting vekker kanskje mindre oppsikt enn sortering ved abort, som kommer med full kraft gjennom tilbud om tidlig ultralyd og NIPT-tester til alle gravide.

Sortering av fostre med sykdom som selvstendig grunnlag for abort er allerede iverksatt gjennom abortloven og er blitt praktisert lenge.

Testing av fostre er en naturlig konsekvens av lovgivers tidligere veivalg.

Ultralyd av mor og barn har til nå hatt deres helse som utgangspunkt. Dette blir nå lett sekundært, til fordel for effektiv og tidlig sortering av syke barn.

Eugenikk er rett rundt hjørnet.

De nevnte problemstillinger er kun et knippe av forslagene til nye bioteknologilov, men illustrerer det vi ønsker å utfordre politikerne på.

Den etiske refleksjonen må være helhetlig, ikke fragmentarisk.

Assistert befruktning, PGD og NIPT burde ikke behandles som separate helsetilbud. Det er i helheten man får øye på hvilke veier som leder hvor. Hvilket menneskesyn skal vi ha i vårt samfunn?


Familiens fundamentale rolle

Lovforslagene tar ikke hensyn til menneskets natur og familiens fundamentale, naturlige rolle.

Stortingsflertallet påtvinger oss en lovendring i retning av et samfunn som aksepterer design av barn og eugenisk sortering, samt «foreldreløse» barn. Dette skjer uten tid til den debatt slike ekstreme vedtak krever.


Vi ber Stortingets flertall om ikke å trumfe gjennom disse forslagene kun fordi de har et lite flertall.

Dette minner om flertallstyranni som reduserer demokratiet til prosedyre, helt uten respekt for alvoret i saken.

25 oktober 2019

Det katolske synet på Åpenbaringen

Læren om at jomfru Maria ble tatt opp til himmelen med sjel og legeme er ikke ny. Den deles av alle katolske og ortodokse kristne, og til og med Martin Luther selv holdt den for å være sann, fremhever p. Pål Bratbak i dette debattinnlegget. Bildet: Dette maleriet fra 1712 henger i Lom Stavkirke og viser Jomfru Marias kroning til himmeldronning. Det ble altså malt nesten 200 år etter reformasjonen.
Faksimile: Side 3 i Dagen, 31. oktober 2012

Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Maria i 1950 er like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.


Et debattinnlegg av p. Pål Bratbak, prest i Oslo Katolske Bispedømme 
Innlegget stod på trykk på side 3 i avisen Dagen 31. oktober 2012 - altså for sju år siden. Det er så knallgodt at det fortjener å løftes opp hit igjen.
Uthevinger i kursiv stammer fra originalmanuskriptet. Uthevinger i fet skrift er mine egne.

Lærer Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Misjonshøgskole har til hensikt å forklare forskjellen mellom et katolsk og luthersk syn på forståelsen av tradisjon. En svakhet ved Teigens innlegg [i Dagen 19.10.2012, min anm.] er at det han beskriver som katolsk lære ikke er vår lære.

Teigen hevder at i katolsk lære «må Bibel og tradisjonen likestilles som kilder til den kristne tro». Den katolske kirkes katekisme (KKK) sier noe annet: «Den Hellige Tradisjon og Den Hellige Skrift er nær forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av den samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål» (KKK n. 80).

I følge katolsk lære er det Guds åpenbaring som er kilden til troen. Denne åpenbaringen når ikke sin fylde i Bibelen. Den når sin fylde i Jesus Kristus. Og Kristus fortsetter å være tilstede i sin kropp, som er Kirken. Derfor ga også Kristus sine apostler myndighet til å avgjøre hva som er i samsvar med Guds åpenbaring. Denne autoriteten innehas i dag i fellesskap av apostlenes etterfølgere, biskopene.

Teigen utrykker skepsis mot dette læreembetet. Han hevder at «nye læresannheter utvikles og godkjennes ved det apostoliske læreembete». Det bør betrygge Teigen at katekismen slår fast at «dette læreembede står ikke over Guds Ord, men er dets tjener, og lærer ikke annet enn det som er blitt overlevert» (n. 86). Kirkens læreembete kan aldri lære noe som ikke har resonansbunn i Skriften.

Teigen bruker som argument læren om at jomfru Maria ble tatt opp til himmelen med sjel og legeme da hennes jordiske liv var til ende. Han hevder at dette er en legende fra 200-tallet som ble et dogme i 1950. Selv kjenner jeg ingen skriftlig nedtegnelse om denne læren som er så gammel som fra 200-tallet, men det betyr verken at læren er usann eller at den er ny. Denne læren deles og feires av alle katolske og ortodokse kristne, og i mange århundrer var den også del av luthersk kristendom. Luther selv holdt den for å være sann! Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Maria i 1950 er like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.

Kan man så finne resonansbunn for læren om Marias opptakelse i himmelen i Skriften? Ja, det kan man. Når vi vet at Gud kunne ta både Enok og Elias opp til himmelen med sjel og legeme er det vanskelig å forstå at denne ære ikke kunne bli hans sønns mor til ære. Noe blir ikke sant fordi det står i Bibelen. Noe er sant fordi det er sant. Når man med Skriften ikke kan utelukke en slik lære – og vi vet at Kirken helt fra de tidligste tider har feiret denne læren i liturgien, og at det er en tro som deles av de fleste av verdens kristne – ja, da stiller man seg på sidelinjen kirkelig sett om man hevder noe annet.

Kirkens læreembete har, og har alltid hatt, fullmakt til å klargjøre trossannhetene når det har vært tvil. Det har Kirkens lederskap gjort helt siden apostelmøtet i Jerusalem i år 33 (Apg 15). Jesus sa selv til sine apostler før sin død: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten." (Joh 16,12).

Åpenbaringen er fullkommen i Jesus, Guds inkarnerte Ord, men forståelsen vår av Åpenbaringen er ikke fullkommen. La meg presisere: Kirkens forståelse av Åpenbaringen utvides aldri i bredden (vi lærer ikke noe nytt), men den utvides i dybden (vi forstår mer av dybdene i Guds åpenbaring). Kirkens læreembete er der nettopp for å muliggjøre at Guds folk sammen føres til fylden av sannheten – ved Den Hellige Ånds hjelp. Uten læreembetet havner man i splittelse og individualistiske tolkninger av åpenbaringen.

Det problematiske ved protestantisk kristendom er nettopp dette: At man har fristilt Skriften fra Kirkens læreembete, ikke først og fremst fra tradisjonen. Uten Kirken, hans kropp som lever i dag – og uten den konstante, levende overleveringen av troen som har skjedd innenfor denne kroppen – blir vår forståelse av Guds åpenbaring prisgitt en subjektivitet som fører i alle mulige slags splittende retninger.

Det er bare den åpenbarte, overleverte Sannheten som er én, og det er kun tilslutning til den objektive Sannheten som kan føre kristenheten fra splittelse til reell enhet; en enhet som er både synlig og usynlig.

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med p. Pål Bratbak, som den gang var biskop Bernt Eidsvigs kapellan. I dag er han sokneprest i St. Olav domkirkemenighet i Oslo

Innlegget ble første gang publisert her på bloggen 31. oktober 2012.





Les også:

Ettertanke | Ikke bokens religion
Foredrag | Maria-kveld i gamle Øyestad kirke

02 juni 2018

Om gudinnedyrking og ekte kvinnefrigjøring


Dette er en bloggpost som handler om falsk gudinnedyrking og ekte kvinnefrigjøring.


Her er opptakten: I forrige uke ringte Vårt Land og spurte hva jeg mente om at den lutherske presten og performancekunstneren Gyrid Gunnes har brutt med NRK Morgenandakten på grunn av det hun kaller "forhåndssensur".

Du kan lese hele saken gratis her i Vårt Land. Her er avsnittet der jeg er med:
– Når Gunnes sporer av i andakten og begynner å snakke om Krista istedenfor Kristus, synes jeg det er på sin plass at NRK setter ned foten, sier samfunnsdebattant og skribent Ragnhild Aadland Høen. Hun er profilert katolikk og andaktsholder i NRK. 
– Jeg har selv hatt andakter hos NRK og har aldri opplevd å bli sensurert på noen måte. Jeg har opplevd å kunne si akkurat det jeg ønsker å si. NRK har kun kommet med språklige, tekniske innspill, sier Høen. 
Hun finner det interessant at NRK har en sterkere oppfattelse av hva det kristne er enn Den norske kirke.
– I det øyeblikket du begynner å tilbe en gudinne istedenfor en gud, skifter du religion. Da er det ikke lenger en kristen andakt, sier Høen.
Ganske fascinerende at denne saken fortsatt er inne på "mest lest"-listen hos Vårt Land, en hel uke etter at den ble publisert.
(skjermbilde fra vl.no, 2. juni 2018)

Debattinnlegg, ikke andakter

Her på Verdidebatt kan du lese andaktene av Gyrid Gunnes som ble refusert av NRK. Andaktene stod også på trykk over en dobbelside på debattsidene i Vårt Lands papirutgave. Jeg mener det er der disse tekstene hører hjemme. De er debattinnlegg, ikke kristne andakter.

Les dem gjerne og gjør deg opp din egen mening. Selv mener jeg at dette gudsbildet har fjernet seg så langt fra den kristne Gud at det ikke lenger dreier seg om samme religion. Gunnes skriver for eksempel:
"Hva om Gud har gjestet jorden som den kvinnelige Kristus, Krista, uten at samtiden har gjenkjent henne, uten at noen evangelister skrev om henne, uten at det ble noen religion ut av det. Å tenke frem den kvinnelige Kristus, Krista er en slik motstand mot fraværet av kvinner i historien. Hun er altertavlen som ikke kan males; evangeliene som ikke er skrevet; en guddommelighet for alt det som ikke ble. Siden Rosemarie Køhn ble utnevnt til biskop har Den norske kirke i større grad åpnet seg for
at også kvinner og kvinners erfaringer kan representere gud i språket. Gud må tenkes, snakkes og tros – ikke bare som mann, fader og konge, men som kvinne, som mor og dronning.
Og i løpet av de siste årene har mange tatt til orde for at språket vårt trenger et kjønnsnøytralt pronomen, «hen». Hva skjer med mitt eget selvbilde når jeg tenker om meg selv som hen? Hva skjer når Gud tenkes som hen?
Mer og mer tenker jeg at hen er en svært passende for å beskrive gud. Det viser oss at gud er både mor og far, og derfor hverken ingen av delene. Fordi Gud alltid er større enn og mer enn det menneskelige språket. Hva om Ordet som tok bolig iblant oss var en «hen»?
Kanskje kan Jesus som hen romme også Krista, som minner, drømmer og håp – midt mellom fraværet og nærværet."

Gunnes' ja til kjettere og blasfemi

Gyrid Gunnes er generelt i opposisjon til all tradisjonell kristendom. Her er hva hun skriver i den tredje andakten, der hun tar utgangspunkt i Pussy Riots opprør, de som gjennomførte en blasfemisk, politisk demonstrasjon der de stod i Frelseren Kristus-katedralen i Moskva, maskert med finlandshetter, og sa ting som «Bæsj, bæsj, Herrens bæsj! (срань господня)». Her er Gunnes' betraktninger om dem:
"Det tradisjonelle religiøse språket, enten det er luthersk eller ortodoks, mumler «Vi eier Jesus. Det er her han er, i vårt språk, i disse formene.»" 
"Kanskje snakker kjetteriet og blasfemien av og til sannere om Gud enn det tradisjonelle religiøse språket?"

Hyllest til Pussy Riot

Gyrid Gunnes er kanskje mest kjent som presten som, iførte prestekjole, ba bønner til Allah på Høstutstillingen i Oslo i 2014. Men allerede ti år før dette hadde hun gjort seg bemerket da hun arrangerte ‘snømesse’ der ‘nattverdselementene’ ikke var brød og vin, men snø og isvann. Et av eksperimentene Gunnes trekker fram i "snømesse"-intervjuet i Universitas, er en annen gudstjeneste hun "laget sammen med en paganist, eller hedning, hvor begge tilba sine guder samtidig. Andre nyskapende prosjekter hun har vært involvert i, inkluderer erotisk, kjettersk og feministisk messe." (Kilde: Universitas)

Hun har også gjort seg bemerket ved å stryke menstruasjonsblodet sitt på bladene i Bibelen. I sin bok «Hellig, sårbar» beskriver hun det som «å dekorere en tekst om Gud med blod fra en kvinnes skjede».  Og ja, hun omtaler konsekvent Gud som "henne" i "Hellig, sårbar", en bok som er et sammensurium av grov gudsbespottelse og innbitt ekstremfeminisme. Gud fremstilles som deltager i et samleie. Eller han betegnes med et slangord for det kvinnelige kjønnsorgan.

For halvannet år siden laget hun en video kalt "Hommage à Pussy Riot". Jeg kunne lagt inn videovindu med den her, men jeg vil ærlig talt ikke ha den på bloggen min. Det får holde med en lenke og to skjermbilder. Her kan du klikke for å se "Hommage à Pussy Riot"  på YouTube.

Og her er de representative skjermbildene:


"Approaching the five-year anniversary of the prayer of Pussy Riot, I have tried to embody Pussy Mary, Mother of God." skriver Gunnes. Her er skjermbilde av resultatet - jeg kan knapt se for meg noe som er fjernere fra Maria:


Synet er groteskt. Hvem gjør noe sånt mot barnet sitt? Fra 7:07 fremfører Gunnes en slags dans foran alteret, iført prestedrakt og maskert med finlandshette. Jeg orket nesten ikke å se videoen ferdig.

Mitt svar til gudinnedyrkingen

Den lutherske kristendommen har tradisjonelt vært svært mannsdominert, frastjålet kvinnelige helgener og Guds mor, Maria, som den er. Jeg skjønner godt at protestantiske kvinner føler på savnet etter sterke heltinner, en mor og en dronning. De har jo blitt fratatt noe grunnleggende viktig - noe som skulle vært der. Det er denne mangelen og ubalansen som leder folk inn i den vranglæren som gudinnedyrkelse er.

De siste årene har en del kvinneprester begynt å omtale Gud som mor, som "hun" eller med kun kjønnsnøytrale termer. Det er ikke noen god løsning. 

Gud er allvitende og allmektig. Han stod fritt til å gå inn i historien på en hvilken som helst måte. På Jesu tid fantes det for eksempel gudinner og prestinner i alle kulturer rundt Israel. Gud kunne til og med ventet til våre dager og inkarnert seg som en kvinne som vitnet om at Gud er mor, hvis han ville det. Han gjorde ikke det. Han ble mann. Og denne mannen brukte utelukkende navnet Far om Gud. Deal with it.

Det skjer noe fundamentalt med troen når man går over fra å tilbe Gud til å tilbe en gudinne. Alle gudinnereligioner har barneofringer. Gudinnebevegelsen innenfor protestantismen er på samme galeien: Noen barn må ofres for at andre skal få det livet de vil ha. Hele abortargumentasjonen henter sin kraft fra denne hedenske tankegangen. Og i tilfelle noen lurte: Ja, Gyrid Gunnes går sterkt inn for abort. 

Prestinner og gudinner

Forfatteren C. S. Lewis profeterte at enhver kirke med kvinnelige prester vil begynne å kalle Gud for mor. I USA er dette allerede gått i oppfyllelse, og Norge ligger som vanlig bare noen år etter. 

Jeg kan ikke se at kristendommens Gud noe sted har ymtet frampå om at han også er gudinne. Derfor tenker jeg at det er helt greit at Den katolske kirke aldri kommer til å få kvinnelige prester.

Gud skje lov er det katolske trosuniverset større og mer mangfoldig enn det protestantiske. Ja, Gud er entydig Far, Jesus er hans Sønn og Kirken vil aldri få prestinner. Men trosuniverset er likevel ikke mannsdominert. Her myldrer det av sterke, kvinnelige helgener og troshelter. Ikke minst får Jomfru Maria stråle i all sin glans, som Kirkens mor og Himmelens dronning (samtidig som hun hele tiden er Herrens ydmyke tjenerinne). Kristendommen har en mor og en dronning - som vi ærer. Hun heter Maria. Men himmelens dronning skal ikke tilbes som en gud. Hun er ingen gudinne. Hun er et menneske. 

Den andre Eva, vår mor og dronning

I Bibelen omtales Jesus som den andre Adam: ”Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.” 

Ved å føde Jesus ble Maria mor til den nye, forløste menneskeslekten. Dermed ble hun den andre Eva, og hun æres som Kirkens mor. Kirken omtales igjen som vår mor. Da protestantene begynte med kvinnelige prester, fikk Jomfru Maria en renessanse i folkedypet i Den katolske kirke. Fordi, ja, vi kristne trenger virkelig en mor. Og vi trenger en dronning. 

Men så: Hvilket kvinneideal er egentlig den ydmyke Maria, Herrens tjenerinne? Tjeneridealet er ikke et kvinneideal innenfor Den katolske kirke. Det er et menneskeideal. Jesus selv er den største tjeneren av alle. Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt, godt selvbilde. Det står i motsetning til å være hard, oppblåst og hovmodig. Den som ser ned på andre har alltid problemer med å se opp til Gud.

Sann ydmykhet handler om å være ærlig i møte med Gud og livet. Bare den som vet at hun er elsket tåler å se inn i seg selv og møte alt hun finner der, både det gode og det skakkjørte. Den aller sterkeste frigjøringen jeg har opplevd, kom etter generalskriftemålet da jeg ble tatt opp i Kirken. Etter all normal tankegang skulle man tro at jeg ville blitt usedvanlig nedtrykt av å bekjenne alle syndene jeg kan huske fra hele mitt liv. I stedet var det en så frigjørende opplevelse at jeg til og med kjente det på pusten etterpå. Ånden var ganske enkelt satt fri. Fordi alt som er skriftet er tilgitt og glemt for alltid. Jeg slipper å grave meg ned i fortiden. Jeg kan være fullt og helt til stede i nåtiden med et åpent blikk mot fremtiden. Sånt skaper frie kvinner.

Frie, sterke kvinner

Den katolske kirkes historie er full av sterke, frie kvinner. Da Kirken var i krise fordi paven hadde forvillet seg til Avignon i Frankrike, var det to myndige kvinner, nemlig St. Birgitta av Sverige og forkynneren St. Katarina av Siena, som fikk i oppgave av Gud å bringe paven til fornuft og få pavedømmet tilbake til Roma. 

Det finnes i det hele tatt lassevis av kvinnelige helgener – kirkens store helter og forbilder. Datteren min Sunniva er oppkalt etter den hellige Sunniva, en irsk kongsdatter som på 900-tallet nektet å gifte seg med en hedensk mann. I stedet stakk hun til havs uten årer og ror, og lot havet føre henne dit Gud ville. Dermed endte hun på Selja, nær Stadt. Den hellige Sunniva er Bergens skytshelgen og var helt sentral i kristningen av Norge for 1000 år siden.

Den andre datteren min, Ingrid, ble oppkalt etter Ingrid Elovsdatter. Den hellige Ingrid (1220-1282) var rik og godt gift. Etter at hun ble enke brukte hun hele formuen sin på gründervirksomhet: Hun grunnla det første dominikanerinneklosteret i Sverige, i Skänninge. På en tid da kvinner sjelden reiste noe sted, begav hun seg ut på lange pilegrimsreiser til ”verdens ender”; til Roma, Jerusalem og Santiago de Compostela. 

Den tredje datteren min, Maria, er oppkalt etter Jomfru Maria, fyldig beskrevet ovenfor.

Jeg selv har tatt navnet Helena etter min sterke mormor og den hellige Helena (ca. år 250-330), en selvstendig og driftig dame som dro til Det hellige land og sørget for at ikke mindre enn fem kirker ble bygd der, deriblant to av kristenhetens aller viktigste kirker: Fødselskirken i Betlehem og Gravkirken i Jerusalem.

Ekte kvinnefrigjøring

Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri”, sa Jesus. Som kristen, katolsk kvinne føler jeg meg totalt fri. Jeg er for eksempel frigjort fra fra p-pillens og spiralens hormontyranni, fra å måtte forpeste kroppen min med hormonforstyrrende produkter. 

I tillegg har jeg fått frihet fra den sekulære mannsverdenens krav om at jeg skal vandre rundt som et levende sexobjekt. Jeg trenger ikke gjøre meg til. Jeg er fri til å være meg selv, et oppreist menneske med rett og plikt til å bruke akkurat de evnene og egenskapene jeg er skapt med, til beste for Gud, samfunnet, familien, venner, fremmede og selvsagt også meg selv. 

Jeg har fått en frihet fra egenforakt, en frihet til sann egenkjærlighet. ”Du skal elske din neste som deg selv.” Jeg er fri fra de andres blikk, fordi jeg er så høyt elsket (av Gud) at resten av verden kan se så mye opp eller ned på meg de vil, det betyr fint lite. 

Jeg søker ære hos Gud, ikke mennesker. Dermed har jeg fått frihet fra forbrukersamfunnets pengejag, statusjag og materialisme. Frihet fra medienes retusjerte skjønnhetstyranni. Frihet fra kjedsomheten og tomheten. Frihet fra 1,6-barns-konformitetspresset. Frihet til å mene at barna mine, mannen min og andre mennesker er så viktige at de faktisk kan være verd selvforsakelse. Og de gangene jeg velger å forsake meg selv, blir jeg fri fra meg selv og fra selvets tyranni. Jeg er ikke slave under noen eller noe. Jeg er ganske enkelt fri.

Det tror jeg døtrene mine også vil bli. Jeg tror de kommer til å bli sterke, frie, karaktersterke jenter med integritet, våkne hoder og levende hjerter. Jenter som ikke lar seg tråkke på av noen, aller minst fordi de er jenter. Jenter som kort og godt følger Jesus, elsker Gud og elsker andre mennesker som seg selv.

28 desember 2017

Mor Menneskeverd og julen

Foto: Menneskeverd

I dag er det 4. juledag og minnedagen for de uskyldige barn i Betlehem - det vil si alle de barna i Betlehem som ble drept da Kong Herodes forsøkte å ta livet av Jesus, Messias, frelserkongen.


I dag er med andre ord en passende dag å dele teksten min "Mor Menneskeverd og julen" som jeg har skrevet som styremedlem i Menneskeverd. Den ble publisert på menneskeverd.no i forrige uke.

Saken ble først publisert i Vern om Livet 04/17 – organisasjonen Menneskeverds medlemsmagasin. Stå opp for menneskeverdet og sikre deg fremtidige utgaver ved å bli medlem her



Mor Menneskeverd og julen


Noen samtaler husker du for alltid. I 2007 hadde jeg en slik samtale – med Menneskeverds generalsekretær Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen (1962-2017).


Det er vanskelig å forstå at hun er borte: Gode, klartenkte, klarttalende, varme Liv Kjersti som alltid inspirerte, oppmuntret og gav håp til alle som kjemper for å verne om menneskets ukrenkelige verdi fra befruktningen til en naturlig død. Mor Menneskeverd.

Vi holdt kontakten i ti år, fra jeg intervjuet henne i 2007 og til hun døde. I fjor sørget hun for at jeg kom inn i styret i Menneskeverd. Det vil jeg fortsette med å være – styremedlem i Menneskeverd. Kampen for det sårbare menneskelivet er nemlig den viktigste kampen som kjempes i Norge i dag. De minste blant oss, de yngste, de sykeste små, de eldste, de svakeste – de trenger oss.

Liv Kjersti var så inderlig fascinert av fosteret at hun egentlig ikke kunne blitt noe annet enn jordmor. Ja, og så generalsekretær i Menneskeverd, da.

– Å være jordmor er det beste yrket man kan ha, slo en fornøyd Liv Kjersti (44) fast i intervjuet mitt med henne i 2007. Helt siden Faraos tid er jordmødre kjent for å ha høy yrkesstolthet.

– Vi er en av de første yrkesgruppene som står nevnt i Bibelen, opplyste jordmoren, og siktet til det første kapittelet i 2. Mosebok der jordmødrene trosser Faraos ordre om å drepe nyfødte gutter.

– Det bibelstedet var min største oppmuntring gjennom studietiden, og fremdeles er det veldig viktig for meg. Jordmødrene Sjifra og Pua trosset makten og myndighetene. De nektet å ta liv, og det gjør jeg også. Ja, det koster. Du kan få bråk med sjefen. Selv er jeg blitt skjelt huden full. Men det er verdt det, mente generalsekretæren i Menneskeverd.
Hun fortsatte:

– Uavhengig av trosoppfatning kan man se at ufødt liv har en verdi. Alle biologiske fakta understøtter det. Men som kristen mener jeg i tillegg at livet er ukrenkelig og hellig. Det er gitt oss som en gave fra Gud, og vi har ikke rett til å avbryte det. Hvis folk bare visste hvor tidlig utviklet fosteret er. Når fosteret er 18 dager gammelt, slår hjertet allerede», sa jordmoren engasjert og ble stille.

Liv Kjersti vokste opp i Kongo. Der ble hun tidlig bevisst på alle menneskers verdi, uavhengig av hudfarge, funksjonsevne og alder.

– Gud ser veldig stort på det lille fosteret. Han ble jo selv til et foster. Ifølge det kristne menneskesynet har alt liv lik verdi. Vi har til og med et spesielt ansvar for å ta oss av de små og de svake. Men i Norge i dag har ufødte barn ingen verdi før de er tolv uker gamle. Barn med Downs syndrom får ikke rett til liv før de er 22 uker gamle, samtidig som legene redder barn som er 23 uker gamle, sa jordmoren.

Ifølge abortloven har alt helsepersonell i Norge rett til å nekte å delta ved abortinngrep.

– Jeg kunne ikke vært jordmor uten reservasjonsretten. I Stavanger har over tjue prosent av de 95 jordmødrene reservert seg mot abortinngrep. Som de sier: Vi jordmødre er utdannet for å ta imot liv, ikke for å ta liv, sa Liv Kjersti i 2007.

Fem år senere, i 2012, skrev magasinet Plot om det friske fosteret som ble lagt bort for å dø nettopp i Stavanger. Ved senaborten hadde det en størrelse som nås etter 24 uker. Vi redder ønskede babyer som er yngre enn det. Dette barnet ble i stedet liggende alene på et skyllerom på sykehuset og puste i tre timer før det gav opp og døde.

Et født menneske mistet livet. Og vi, Norge, vi lot som ingenting. Førstesidene av alle landets aviser sa ikke «Baby drept i Stavanger» eller «Etterlot uønsket, nyfødt barn alene for å dø». Hva sier det om oss?

Inn i denne verden var det han ble født, han som vi snart skal feire fødselsdagen til. Morten Erik Stensberg skriver:
«I denne mørke verdens natt, der er det Gud lar seg føde. I en krybbe, i en verden på kanten av stupet. Der viser Gud sitt ansikt.»
I denne mørke natten, stirrende ned i abortens avgrunn, ser vi inn i det uskyldige Barnets ansikt – han som forente seg med alle verdens fostre.

Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen sluttet aldri med å løfte fram fosterets verdi. Det arbeidet må vi fortsette med. Uavhengig av hvilken tro og hvilket livssyn vi har.

Les også:

Hun kjempet for det ufødte livet - mitt minneord her på bloggen og hele intervjuet som jeg bare refererer litt av her


Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen var opptatt av å bygge broer i kampen for menneskeverdet. Hun fikk blant annet opprettet Livsvernprisen, som i år gikk til Per Fuggeli. Bildet er tatt etter utdelingen i februar 2017.
Foto: Charlotte Holst Fugelli

06 mars 2017

Vern om livet | Mitt innlegg på Oslo Symposium

Foto: Marion Haslien © 


Etter frisparket mitt "Kirkens dødshjelp" i avisen Dagen ringte Oslo Symposium og inviterte meg til å holde innlegg under Oslo Symposium 2017. Det takket jeg ja til. Her kan du se, høre og lese innlegget mitt.


Jeg registrerer at Vårt Lands eksredaktør Helge Simonnes mener at "grunnlaget for dette symposiet er et outrert bibelsyn og gudsbilde" og at KrF hadde "tjent på å la Frp rå grunnen alene i dette grumsete landskapet".

Urettferdig kritikk

I likhet med Bjarte Ystebø tenker jeg at kritikken er urettferdig og at Simonnes knapt kan ha hørt noen av talene. Jeg følte meg iallfall ikke som del av et grumsete landskap der jeg stod på samme talerstol som Torbjørn Røe Isaksen, min partileder Knut Arild Hareide, Hans Olav Syversen (KrFs parlamentariske nestleder), KrF-veteran Aud Kvalbein, Oddbjørg Minos (Oslo KrFs 2. kandidat til stortingsvalget), Marie Ljones Brekke (Rogaland KrFs 1. vararepresentant til Stortinget), Steinar Reiten (1. kandidat ved høstens Stortingsvalg fra Møre og Romsdal KrF), Dagens redaktør Vebjørn Selbekk og Alv Magnus (mangeårig leder i Ungdom i Oppdrag). For å nevne noen av talerne.

Jada, i tillegg var det representanter fra Fremskrittspartiet og Partiet De Kristne der. Selv er jeg trygt plassert i sentrum og har ca like mye/lite sans for Frp som for SV, men jeg synes faktisk det er interessant å lytte til mennesker jeg ikke er helt enig med.

Frp er gode å ha når friskolene skal sikres og en overivrig stat skal hindres fra å blande seg for mye inn i livet til folk. SV er gode å ha når sorteringssamfunnet skal motarbeides og de svakeste i samfunnet skal ivaretas. Selv ser jeg helst at begge disse fløypartiene holdes utenfor regjering, og at vi får en regjering utgått fra ikke-sosialistisk flertall etter valget. Men nok om det.

I godt selskap

På Oslo Symposium følte jeg meg i spesielt godt selskap med informasjonsansvarlig Maria Victoria Kjølstad Aanje fra organisasjonen Menneskeverd og den modige legen Katarzyna Jachimowicz som tar kampen for legers samvittighetsfrihet i Norge - den kampen kommer Norges leger til å trenge at hun tar, spesielt den dagen eutanasi blir tillatt i Norge. 

Symposiets leder Bjarte Ystebø kommenterte etterpå at det var verdt å legge merke til at både Katarzyna, Maria og jeg fikk stående applaus etter våre innlegg. (Det er nemlig ikke standard prosedyre, fremhevet han.) "Vern om livet" var en sak som tydelig engasjerte den fullsatte salen ved Oslo Symposium 2017. Det er jeg glad for!


https://www.youtube.com/watch?v=mL1ucrPXbow
(For å se bildet i fullskjerm: Klikk på videovinduet og deretter hjørne-ikonet nede i høyre hjørne.)


Her er talen min i skriftlig form:

Jeg er her fordi Kirkens Nødhjelp i forrige måned gikk ut og oppfordret mitt parti, KrF, til «å kjempe for fattige kvinners rett til trygg abort». 


Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg leste det. I ukene etter dette har generalsekretæren og utenlandssjefen i Kirkens Nødhjelp forsterket inntrykket. De har omfavnet en retorikk som er helt på linje med hvordan deres sekulære allierte kjemper for fri, selvbestemt abort uten noen kriterier, etter norsk og vestlig ­modell. Det har vært absurd å være vitne til.

Det skulle være helt umulig for en kristen organisasjon å gå inn for abort. At de nå skal dra med bistandsmidler – innsamlet i norske kirker! – for å pushe fri abort på afrikanske land er intet mindre enn absurd. Dessverre har Fremskrittspartiet og Høyre svart positivt på presset fra de 60 norske organisasjonene som ønsker at Norge skal bruke mer penger på å pushe fri abortlovgivning i afrikanske land. 85 millioner kroner mer enn i 2016 har regjeringen sagt at de vil bruke i 2017 på akkurat dette. Dessverre er ikke dette noe nytt. Dette er gammel, norsk politikk.

I sin bok ”Mor Afrika” fra 1994 skriver Tomm Kristiansen med tyngde og snert om Norges holdning til fattige land. Han mener at norsk utviklingshjelp er arrogant, preget av troen på at norske løsninger er best. Han skriver så godt at jeg vil sitere ham litt langt:
”Det kraftigste eksemplet er Norges opptreden på FNs befolkningskonferanse i Kairo. Her gjør statsminister Gro Harlem Brundtland abort til et hovedtema. (...) Hvem talte hun på vegne av? Kvinnene i den tredje verden har aldri pekt ut abort som et prioritert område. De vil ha rent vann, helsestasjoner, arbeid til mennene, skolegang. Kunnskap. Å vite, å kunne. Det reduserer barneflokkene. (...) Igjen skal den hvite mann – denne gang en kvinne – fortelle svarte, brune og gule hva som er best for dem. (…)
Struttende av stolthet har nasjonen hyllet sin statsminister for sitt uredde oppgjør med Paven og iranske ayatollaher. Men det var ikke de som følte seg tråkket på. Det var adskillige millioner katolske og muslimske hverdagsmennesker som følte kravet fra nord som et angrep på det helligste i livet, selve livet.
Men de er jo katolikker og muslimer, ødelagt av religionens knugende nakketak, umyndiggjort av herskesyke menn i kjortler. Deres liv er gjort til en vandring i dødsskyggens dal av en mektig Herre som vil holde kvinner i bur. De er underutviklet. De har ikke kommet like langt som oss. De har ikke sett lyset fra nord. Det kjekke, greie sosialdemokratiske samfunn hvor vi alle er enige om at ”uønskede barn” bør spares for livet. Uønsket barn? Spør en afrikaner hva det er for noe.”
Tomm Kristiansens svar springer ut fra mange års reiser over store deler av det afrikanske kontinentet og utallige møter med mennesker, fra parlamentsmedlemmet til kvinnen i jordhytta.

Kirkens Nødhjelp beretter om ekstreme utslag av illegal abort i land med dårlig helsevesen. Men de ekstreme tilfellene kan ikke brukes for å totalt annullere prinsippet om at fostre har menneskeverd.

Det er ikke tvil om at ulovlige aborter kan ha grufulle konsekvenser i land med dårlig helsevesen. Imidlertid har WHO vist at det også er mange land med strenge abortlover som har lav abortrelatert dødelighet. I sin bok «Kvinners helse på spill» forklarer Berit Austveg mekanismene for dette; at det er kvaliteten på helsetjenesten som er avgjørende for den abortrelaterte dødeligheten. Altså kan man få ned kvinners dødelighet knyttet til ulovlige aborter ved å bedre den generelle helsetjenesten, slik at komplikasjoner kan behandles.

Ut ifra en kristen tenkning om menneskeverdet berører abortspørsmålet liv og død for to mennesker – et stort og et mindre. Skal vi vurdere tiltak for å få ned «dødstallene», må vi snakke både om kvinnens liv og fosterets liv. Begge har et like ukrenkelig menneskeverd. Begge har lik rett til å leve.

Dersom fosteret har rett til liv, kan uansett ikke løsningen være å frata alle fostre enhver rett til liv. Kirkens Nødhjelps og Vårt Lands redaktørs ja til det de kaller «trygge og lovlige aborter» innebærer akkurat dette; at en hvilken som helst kvinne, av en hvilken som helst grunn, har rett til å avslutte et annet menneskes liv.

Utenlandssjefen i Kirkens Nødhjelp argumenterer med «kvinnens rett til å bestemme over egen kropp» - et kjent argument, som om fosteret ikke finnes, eller ikke har noen rett til å leve.

Problemet er at abort aldri handler bare om å bestemme over egen kropp. Det handler like mye om å bestemme over et annet menneskes kropp. Det handler om å bestemme over et annet menneskes liv, og bevisst velge dette menneskets død. Kirkens Nødhjelp går inn for en abortpolitikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død.

Som kristne kan vi ikke gå inn for at det skal være tillatt for en hvilken som helst kvinne å ta livet av et annet menneske av en hvilken som helst grunn.

Å legalisere drap på ufødte mennesker er å gi menneskets frihet et kjennetegn som er pervertert og ondt, nemlig den absolutte makt over andre.

Pave Johannes Paul II skriver om dette i sin encyklika «Livets evangelium». Han skriver om hvordan abort er noe langt mer enn et individuelt ansvar og noe mer enn en skade påført av enkeltpersoner. De høye aborttallene kommer av en struktur, en syndens struktur, som kjennetegnes ved at det vokser frem en kultur som ufarliggjør ugjerningene, slik at de til slutt mister karakteren av å være forbrytelser.

Samvittigheten fordunkles slik at man ikke lenger klarer å skjelne mellom godt og ondt, og kvinnen klarer ikke lenger å være det hun skal være: «barnets beste forsvarer». Denne strukturerte sammensvergelsen mot livet, denne dødskulturen, «the culture of death» som den kalles, har kristne en plikt til å kjempe imot over hele verden.

"Menneskeverd er et arvestoff vi blir født med. Denne erkjennelsen – at menneskeverdet er gitt av en Skaper, uten grenser og brøk, uten halveringstid – denne troen må vi gjøre til grunnloven for all politikk." sa Per Fugelli nettopp. Det er grunnloven i KrFs politikk, helt fra unnfangelsen av, og det burde - for Guds skyld - også være grunnloven i Kirkens Nødhjelps politikk og alle kristne organisasjoners politikk.

I den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk helt fra starten radikalt ut mot dette. Her til lands var dette noe av det aller første som Hellig Olav grep fatt i. Gjennom hele kristenhetens historie har abort alltid, klart og entydig, blitt sett på som en etisk uhyrlighet: Et drap på et helt uskyldig menneske.

Som kristne kan vi ikke forsvare etiske uhyrligheter. Vi kan ikke forsvare drap på uskyldige. Vårt kall er heller å påpeke det paradoksale i dagens menneskerettighetssituasjon: I en tid der menneskets rettigheter høytidelig blir proklamert, fornekter man selve retten til liv, både i lovverk og i praksis.

Det er dessverre ikke slik at «kvinnen selv er fosterets aller beste advokat», slik aborttilhengerne argumenterer med. Hvordan kan man da forklare at det nå foretas 14 000 aborter hvert år i Norge? Et slikt argument tar heller ikke høyde for at mange kvinner, både i vårt land og ellers i verden, opplever seg presset til å ta abort. Dette er kun mulig fordi abort er blitt gjort til en rettighet. Vi vet at millioner av jentefostre i India, Kina og Vietnam blir abortert utelukkende fordi de er jenter. Er det også et uttrykk for at kvinnen er «barnets beste advokat»?

Abortdebatten er fylt av vanskelige dilemmaer og avveininger. Ikke noe annet politisk felt inneholder så sterke etiske dilemmaer som abortsaken. Aldri ellers er to menneskers rettigheter på så inderlig og alvorlig kollisjonskurs som i abortsaken. Som kristne er vi likevel nødt til å fastholde at alle mennesker, uansett livsfase, har menneskeverd og en ukrenkelig rett til å leve.

Det er oppsiktsvekkende og sterkt beklagelig når kristne argumenterer på en slik måte at konsekvensen blir et tydelig ja til såkalt selvbestemt abort. Dermed forlater de forsvaret av menneskelivets ukrenkelighet fra unnfangelse til naturlig død. De går inn for en dødelig politikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død. Det kan jeg ikke være med på å støtte, hverken med penger eller med ord.

Abortsaken - abortkampen - handler om én ting: Menneskets verdi og verdighet. Menneskets verdi. Menneskets verdighet. I dag er det mer enn noen sinne behov for en kamp for menneskets verdighet. Sannheten tro i kjærlighet. Kledd i Kristi ydmykhet og Kristi kjærlighet og barmhjertighet.

Jesus sier om seg selv at han er sannheten, veien og livet. Jesus er livet. Derfor vet vi at livet vil seire i kampen mot dødskulturen.
«Livet vil seire: Dette er et sikkert håp for oss. Ja, Livet vil seire fordi sannhet, godhet, glede og sann fremgang er på Livets side. Gud, som elsker Livet og gir det sjenerøst, er på Livets side,» sier Pave Johannes Paul II.
Jeg vil avslutte med noen innstendige ord av Pave Johannes Paul II, ord som jeg i dag legger inn over dere alle med det største alvor og det største håp:

«Vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom dødens kultur og livets kultur. Vi befinner oss alle midt i denne konflikten. Vi er alle involvert i den med et ansvar for ubetinget å velge livets side.»

Jeg utfordrer deg i dag: Velg livets side! 

Gå ut og tenn hjerter i brann for vern om livet! 

«Life will triumph.» Livet vil seire.

23 juni 2014

Frispark | Ekte kvinnefrigjøring


Faksimile: Dagen 21.06.2014

Her er frisparket mitt om kvinnefrigjøring som stod på trykk i avisen Dagen 21. juni 2014.


Jeg er en av dem som kom til verden i 1976 som en brun- og oransjekledd baby med eitrende røde strømper. 18 år senere var jeg den eneste jenta på skolen som tok matte, fysikk og kjemi i tredje klasse på videregående. Året etter flyttet jeg hjemmefra med fullt verktøyskrin, begynte å studere kristendom og gav Gud klar beskjed om at hvis han sa nei til kvinnelige prester kunne jeg dessverre ikke ha noe med ham å gjøre. Så: Hvordan kunne jeg ende opp i Den katolske kirke? Eller som mange andre ville formulere det: Hvordan kunne det gå så galt? Hvor ble det av de røde strømpene?

Jeg har alltid hatt en høy bevissthet om min egen verdi og verdighet som kvinne. Det kommer av at jeg er kongsdatter, og på et eller annet vis ligner jeg på Faren min, for det står at han har skapt meg i sitt bilde, lite ringere enn Gud. Jeg er mannens like, skapt i Guds bilde, like mye som mannen er det. Det kristne underordningsprinsippet er heller ikke et problem for meg, for Paulus sier til både menn og kvinner «underordne dere under hverandre

Jesus selv hadde gode, single venninner. Søstrene Marta og Maria var blant hans nærmeste venner. 
«I all Jesu lære, som i hans liv, finnes det ingen ting som anerkjenner den diskrimineringen av kvinner som var typisk for hans epoke. Tvert om uttrykker hans ord og gjerninger alltid den respekt og ære kvinner har rett til», skriver pave Johannes Paul II.
Men hva tenker egentlig Den katolske kirke om kvinner? Kvinnen har en svak vilje. Hun kan derfor ikke bli fri hverken som karakter eller menneske, hevdet den førkristne filosofen Aristoteles. Så kom kirken, den katolske. Den sier det motsatte: At kvinnen er skapt med fri vilje, slik at hun kan bestemme seg for det som hun er bestemt til. Hun kan (i likhet med mannen) bli et fritt menneske ved å velge Gud.

Aristoteles fortsatte: Kvinnen har det best når hun lever et stille hjemmeliv. Hva mener Den katolske kirke? I hyrdebrevet Vern om livet (1999) skriver de nordiske, katolske biskopene: 
"En av de viktigste sosiale landevinningene i våre land i dette århundret har vært kvinners økende deltakelse i hele samfunnslivet. Vi kan likevel ikke nøye oss med det, men må fortsette å motarbeide alle former for kjønnsdiskriminering.[...] Vi vil derfor understreke at, akkurat som kvinner, har også menn plikt til å prioritere familien foran alt annet. Det er av avgjørende betydning at menn tar sin del av ansvaret for barna, både økonomisk, følelsesmessig og i det daglige."
Til tross for dette standpunktet har Den katolske kirke ikke en eneste kvinnelig prest og den kommer heller aldri til å få det. Gud, skje lov for det. La meg forklare. Allerede i 1948 forutså forfatteren C. S. Lewis at en kirke med kvinnelige prester vil begynne å kalle Gud for mor. I USA er Lewis profeti allerede begynt å gå i oppfyllelse, og her i Norge har flere toneangivende, kvinnelige prester tatt til orde for at Gud bør omtales som Mor eller med kun kjønnsnøytrale termer. 

Selv tror jeg ikke at gudinnetilbedelse er veien å gå. Hvorfor? Fordi Gud er allvitende og allmektig. Han stod fritt til å gå inn i historien når som helst og på en hvilken som helst måte. På Jesu tid fantes det prestinner og gudinner i alle kulturer rundt Israel. Han kunne til og med ventet til våre dager og inkarnert seg som en kvinne som vitnet om at Gud er mor, hvis han ville det. Han gjorde ikke det. Han ble mann. Og denne mannen brukte utelukkende navnet Far om Gud. Aldri Mor.

Kristendommens Gud, den ene sanne Gud, har ingen steder ymtet frampå om at han også er gudinne. Gudinnedyrkelse har i det hele tatt ingenting med kristen tro å gjøre. Derfor konkluderer jeg: Gud, skje lov for at vi aldri får katolske prestinner. Samtidig takker jeg Gud for det store trosuniverset han har plassert meg inn i, der det finnes så mange sterke kvinner: Der Kirken er min mor, og der det myldrer av frie kvinner, sterke nonner, kloke åndelige veiledere, forkynnere, kirkelærere og ordensgrunnleggere, store kvinnelige helgener og troshelter. I dette universet er jeg fri til å elske Maria like høyt som Jesus gjør, og sammen med alle disse sterke forbildene får jeg leve som en fri, kristen kvinne.

Den aller sterkeste frigjøringen jeg har opplevd i mitt liv, kom etter generalskriftemålet da jeg ble tatt opp i Den katolske kirke. Etter all normal tankegang skulle man tro at jeg ville bli usedvanlig nedtrykt av å bekjenne alle syndene jeg kan huske fra hele mitt liv. I stedet var det en så frigjørende opplevelse at jeg til og med kjente det på pusten etterpå. Ånden (i begge betydninger) var ganske enkelt satt fri. Fordi alt som er skriftet er tilgitt og glemt for alltid. Jeg slipper å grave meg ned i fortiden. Jeg kan være fullt og helt til stede i nåtiden med et åpent blikk mot fremtiden. Sånt skaper frie kvinner.

Det tror jeg døtrene mine kommer til å bli. Jeg tror de blir sterke, frie jenter med våkne hoder og åpne, levende hjerter. Jenter som ikke lar seg tråkke på av noen, aller minst fordi de er jenter. De kommer til å bli frigjorte kvinner, fri fra selvets tyranni. De blir kvinner som ikke er slave under noen eller noe. Kvinner som er fri fra pengejag, statusjag og fra de andres blikk fordi de søker ære hos Gud, ikke mennesker.

Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri, sa Jesus. Når du elsker Gud og gir deg helt hen til ham, mister du på en måte deg selv, slik du alltid gjør når du elsker noen. Men samtidig er det nettopp i den hengivelsen at du blir fri fra alt og finner livet og deg selv.

Bare i kjærligheten og hengivelsen til Gud kan Evas døtre og Adams sønner bli den de er skapt til å være: Fullstendig frie kvinner. Fullstendig frie menn.



Flere bloggposter om kvinnefrigjøring og feminisme:

12 mai 2014

Frispark: Med 40 i feber i barnehagen


SYKT SAMFUNN: "Vi har havnet tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem."
Faksimile: Dagen 4. 1.2014


Hva hadde du tenkt dersom du fikk følgende melding på e-post og sms fra barnehagen der barnet ditt går: 


”Vi opplever nå flere barn som har opp imot 40 i feber. Noen blir sendt i barnehagen og har fått febernedsettende før de kommer. Vi oppfordrer dere til å ha barna hjemme og la dem bli friske. Sender med skriv om når barnet bør være hjemme fra barnehagen."

Sylvi Ailin Greiner i morsrolleorganisasjonen Tid for barn opplevde nøyaktig dette før jul. Og ikke nok med det: Det er ikke første gang hun får denne beskjeden heller. Hva sier det om samfunnet vårt?

Alle foreldre ønsker det beste for barna sine. Likevel havner vi altså i denne fullendte skvisen mellom arbeidsliv og omsorgen for barna våre. Var det sånn vi ville ha det? Var det denne «friheten» vi ville ha? Er vi frie, friske og fornøyde nå? Er dette bra for barna? Er det bra for foreldrene? Eller er det kanskje noen tegn i tiden som tyder på at vår måte å organisere arbeids- og familielivet på ikke er så sunn?

Her er noen fakta: Norges kvinner ligger helt i verdenstoppen når det gjelder deltakelse i arbeidslivet, og i Europa-toppen når det gjelder antallet barn vi føder. Norske kvinner har med andre ord Europa-rekordmange barn og jobber rekordmye utenfor hjemmet. Er det rart at vi også har et rekordhøyt sykefravær?

I NAV-rapporten «Arbeid og velferd 2 - 2013» bekymrer etaten seg over at økningen i legemeldt sykefravær på grunn av symptomene slapphet eller trøtthet er på hele 69 prosent fra år 2000 til 2012. I 2012 stod disse symptomene alene for 40 prosent av alle sykemeldinger, uten at pasientene hadde en klar medisinsk diagnose.

Norske kvinner har et markant høyere sykefravær enn menn og forskjellene øker stadig. I år 2000 hadde kvinner 53 prosent høyere fravær enn menn. Tolv år senere hadde forskjellen økt til 79 prosent. Og NAV-analysen blir verre: Hvis du ser på sykefravær som skyldes «symptomer og plager» (uten klar diagnose) hadde kvinner i 2012 mer enn dobbelt så høyt fravær som menn. NAV-rapporten viser at bruken av symptomdiagnoser har økt for både kvinner og menn, men mest for kvinner i alderen 30-49 år. Utviklingen i sykdomsstatistikken er med andre ord alarmerende, spesielt for kvinner i den fasen av livet der vi har barn.

Statistikken er nådeløs. Den viser at dess flere barn en norsk kvinne har, jo høyere risiko har hun for sykefravær. Kvinner i full jobb er spesielt utsatt: Vi gjør det som feministene, NHO og politikerne forventer av oss og det som arbeids- og boligmarkedet krever av oss. Gjør vår plikt i arbeidslivet, gjør vår plikt i familien. Tyner oss til det ytterste hver dag (og natt). Men regnskapet i kroppen går jo ikke opp. Det gjør ikke det.

Den totale arbeidsbyrden på en vanlig norsk kvinnekropp i alderen 30-49 år går generelt ikke opp i dag. Derfor endte den tidligere nevnte Sylvi Ailin Greiner på sykehus før jul. Den yrkesaktive moren hadde alle symptomer på hjerteinfarkt, men det var ikke det hun hadde. Kroppen hennes var bare fullstendig utmattet.

På tidforbarn.no skriver læreren åpenhjertig: «Man presser seg og presser seg til kroppen sier fra om at det er nok. Jeg hadde vært sliten lenge. En tid før dette holdt jeg på å besvime på Sørlandssenteret. Jeg skulle treffe min familie, vi skulle kose oss med pizza med tante og onkel. Jeg skulle bare på toalettet med min datter før vi møtte dem. Der sank jeg sammen. Jeg måtte legge meg på det skitne dogulvet for ikke å bli borte. Jeg måtte berolige min datter om at jeg bare var trøtt.
Jeg prøvde å sende en sms til mannen min, om at han måtte komme, og jeg lurte på hvorfor han ikke kom. Jeg var for omtåket til å merke at jeg hadde ikke trykket på send-knappen. Jeg kom meg etter hvert på det møkkete dogulvet. Til slutt kunne vi rusle ut. Det føltes ille, og det oppleves ille å skrive om det. Men noen må snakke høyt om dette, ellers hardner arbeidslivet enda mer til. Det blir mindre og mindre rom for foreldrerollen, og hvem skal ivareta barna da? Kanskje noen vil foreslå sykesal i barnehagen? Hvem vet?» Ja, hvem vet.

Vi har mye å takke kvinnefrigjøringen for: Stemmeretten, lik tilgang til utdanning og yrkesliv, lik lønn for likt arbeid – i det hele tatt; at kvinner har fått nøyaktig de samme rettighetene i samfunnet som menn har.

Likevel: Frie er vi ikke blitt, er vi vel? I dag er det bare de økonomisk privilegerte som har reell frihet til å velge. Vi andre er tvunget ut av hjemmet enten vi vil eller ikke, helt til vi knekker. Uten to fulle inntekter er familiene sjanseløse på boligmarkedet i byene i 2014.

Vi har havnet tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem. Det er til å grine av – noe jeg også gjør, spesielt når jeg leser om de stakkars småtassene som forlates i barnehagen, solid medisinert med febernedsettende Paracet for at barnehagen ikke skal oppdage hvor sykt det lille barnet egentlig er.

Et så absurd fenomen vitner hardt og brutalt om stor desperasjon og fortvilte foreldre. Det vitner kort og godt om et sykt og barnefiendtlig samfunn – et samfunn med 40 i feber.


Det var ikke sånn det skulle bli. Var det? 


Første gang publisert i avisen Dagen lørdag 4. januar 2014

08 mars 2014

Ekte kvinnekamp: Når jenter drepes bare fordi de er jenter

TORTURERT TIL ABORT:  FN estimerer at 200 millioner jenter er blitt drept, abortert og forlatt bare fordi de er jenter. Her er en av de utsatte mødrene: "They started torturing me to get an abortion done, what should I do to save my daughters?"
Foto: Skjermdump fra traileren til dokumentarfilmen "It's a girl"

HER er det feminister burde fokusere på på kvinnedagen og hver eneste dag i året: Det faktum at "Det er en jente" er de fire dødeligste ordene i verden i dag.



Hvert år blir flere jenter i India og Kina utsatt for kjønnsbetinget abort enn det samlede antallet jenter som blir født i USA hvert år. FN estimerer at så mange som 200 millioner jenter mangler i verden i dag. Vi snakker GENDERCIDE - men det er det ingen norske feminister som roper ut på denne kvinnedagen.

Hvor er kvinnene som står opp for alle jenters rett til å leve? I stedet marsjerer påståtte "feminister" i Norges gater og definerer det å ta livet av jenter (og gutter) før fødselen som "kvinnefrigjøring" og "en rett alle kvinner skal ha". For et ufattelig svik mot ekte feministiske verdier! Jeg forsvarer alle jenters og kvinners rett til å leve, enten vi har rukket å komme oss ut av magen eller ikke.

Økende problem

De fleste vet at Kina og India har et unaturlig høyt antall gutter og et alt for lavt antall fødte jenter. Imidlertid er det få abortfeminister som anerkjenner hvor alvorlig problemet er, eller at problemet er økende.

I Kina var ubalansen mellom kjønnene 108 fødte gutter mot 100 fødte jenter på slutten av 80-tallet. På begynnelsen av 2000-tallet hadde ubalansen økt til 124 mot 100, og i noen provinser var den på 130 mot 100.

Faksimile:
The Economist
Utryddelsen av jenter er verst i Kina og i India, men den er også utbredt i andre øst-asiatiske land (inkludert Taiwan og Singapore), tidligere kommuniststater på Balkan og i Kaukasus, og til og med blant kinesisk- og japansk-amerikanere i USA. Alle disse stedene er kjønnsbalansen horribelt ute av balanse. Dessverre viser statistikken at økt velstand ikke er løsningen på gendercide-problemet. Både Taiwan og Singapore har åpne, rike økonomier, og i India og Kina er kjønnsubalansen aller verst blant de rikeste og høyest utdannede. Alt dette i følge The Economist, som ikke akkurat er et anti-abort-magasin. Les deres artikkel "The war on baby girls".

It's a girl

Se traileren til dokumentarfilmen "It's a Girl", det er noe av det mest meningsfylte du kan bruke tre minutter på i dag. Her kan du se den:


Anbefaling: Klikk på "de fire hjørnene"-symbolet nederst i høyre hjørne for å se filmen i fullskjerm.
http://www.youtube.com/watch?v=ISme5-9orR0#t=11 

200 millioner jenter drept

I følge The Economist manglet det 100 millioner jenter allerede i 1990, mens FN altså estimerer at så mange som 200 millioner jenter mangler i verden i dag på grunn av gendercide.

Jentene blir drept både tidlig og sent i svangerskapet, og både før og etter fødselen. Jeg synes ikke det ene er mindre grusomt enn det andre, men det synes norske abortfeminister, i og med at abort ikke kan være drap i deres verden. Grøss! Når til og med kvinnene som skulle forsvare jenter svikter, når feministene ikke vil beskytte småjenter mot DØDEN da, da... da har jeg ikke ord.

Forsvar jentene!

Jeg håper den dagen en gang kommer at norske feminister - som ærlig talt burde være blant de mest opplyste og oppegående i verden - en dag forsvarer alle jenters og kvinners rett til å leve, enten vi har rukket å komme oss ut av magen eller ikke. 

Mitt menneskeverd hviler ikke på at jeg har blitt født. Det hviler på at jeg er til. Kom igjen, abortfeminister, ikke lat som at det ikke var jeg som var der fra begynnelsen, ikke lat som om det ikke var mitt liv moren min hadde tatt hvis hun hadde "tatt abort". Dere er for intelligente til å være så dumme. 

Det er et biologisk faktum at fra befruktningen til alderdommen er det samme levende individ som utvikler seg, modnes og dør. Derfor: Kjære Norges feminister - opp med øynene! NÅ!  

Å ta livet av ufødte jenter er å ta livet av jenter!

 
JENTEDRAP: "Jeg bare kvelte den [babyen] etter at den var født." Denne kvinnen drepte i alt åtte nyfødte døtre. I dag er hun barnløs, for det kom aldri noen gutt. Hun smiler og ler mens hun forteller om det, og viser filmcrewet hvor hun gravla jentene.
Foto: Skjermdump fra traileren til dokumentaren "It's a girl"

LES OGSÅ:

Frispark: Fosterreduksjon og andre dødelige løgner

Å TA LIVET AV NOEN: "De fleste opplever vel at tvillingabort synliggjør drapet i enda større grad enn en vanlig abort. Det blir så tydelig at man faktisk tar livet av et menneske. Eller som helsepersonellet uttrykker det: De synes det er vanskelig å være den som skal bestemme hvem som skal få leve og hvem som skal dø. Mer tydelig kan vel ikke bøddelens rolle komme frem."
Foto: Ultralydbilde av babyen jeg har i magen akkurat nå, tatt i svangerskapsuke 18

Ekte norsk kvinnefrigjøring anno 2014 går blant annet ut på å avsløre abortfeministenes forførende, dødelige abortretorikk. Her har du min abortprotest på kvinnedagen 8. mars.


Dette frisparket ble skrevet 20. februar og publisert i avisen Dagen 1. mars

Jeg vet ikke om du la merke til det, men nå i februar fikk det norske språket et flunkende nytt ord: «Fosterreduksjon». Når foreldre oppdager at de venter tvillinger og trillinger hender det nemlig at de ikke vil ha alle barna, og spørsmålet er hva sykehuset da skal gjøre. Skal moren få ta abort på det barnet eller de av barna hun ikke vil ha? Skal hun i tilfelle få velge om hun vil beholde jenta eller gutten, eller er det legene som skal bestemme? Gynekologene er i villrede og vet ikke hva de skal gjøre. NRK rapporterer om at flere norske kvinner allerede har reist til utlandet for å ta abort på et eller to av sine friske tvilling-/trillingfostre.

Helt konkret går «fosterreduksjon» i et tvillingsvangerskap ut på at legen stikker en nål inn i magen til kvinnen, og sprøyter saltvann eller kalium inn i hjertet til et av de små menneskene der inne. Det andre fosteret får leve videre. Det vil si: Forhåpentligvis får det leve videre. I om lag 15 prosent av tilfellene vil også det ønskede barnet dø som en følge av tvillingens død. Andre ganger fører «fosterreduksjonen» til at det ønskede barnet blir født alt for tidlig med de komplikasjonene det kan innebære.

Premature barn er utsatt for å få alt fra svært alvorlige funksjonshemninger med multihandikap, alvorlig cerebral parese, sansedefekter og alvorlig psykisk utviklingshemning til «lettere problemer» som konsentrasjonsproblemer, lese- og skrivevansker og psykososiale problemer. Heldigvis går det bra med mange av de prematurfødte barna, men skal foreldre få lov til å bevisst påføre barnet sitt en risiko for slike skader og senfølger?

Hvordan vil det egentlig være å vokse opp og vite at «Vi skulle ha vært to, og vi skulle ha vært friske. I stedet må jeg være blind hele livet fordi foreldrene mine tok livet av tvillingen min fordi de ikke orket å få to barn.» Jeg klarer bare ikke å forestille meg hvordan samtalen mellom foreldrene og det senere voksne barnet må forløpe. Eller hvordan vil det kanskje enda verre alternativet bli: Hvordan påvirkes foreldre-barn-forholdet dersom moren og faren går og bærer på en så mørk og alvorlig hemmelighet hele livet?

Normisjons generalsekretær Rolf Kjøde skriver på Twitter: «Fridom til å ta bort eitt eller fleire liv er abortlovas innebygde logikk. Kan tvillingdebatten vekke samvit og tanke til vern om livet?» Jeg håper det. De fleste opplever vel at tvillingabort synliggjør drapet i enda større grad enn en vanlig abort. Det blir så tydelig at man faktisk tar livet av et menneske. Eller som helsepersonellet uttrykker det: De synes det er vanskelig å være den som skal bestemme hvem som skal få leve og hvem som skal dø. Mer tydelig kan vel ikke bøddelens rolle komme frem.

Lederen i Norsk gynekologisk forening, Jone Trovik, sier rett ut til NRK at «Fosterreduksjon er vanskelig fordi du skal la noen leve og andre ikke.» «Du skal velge den ene foran den andre». Og det er altså ikke så lett, skjønner vi, å skulle stå der og bestemme hvem som skal dø og hvem som skal få leve.

Vi er ikke vant til at gynekologer bruker så ærlige ord. Språket rundt abort pleier å være fullt av forførende, dødelige løgner, slik som det lingvistiske fenomenet «svangerskapsavbrudd» og nå altså det manipulerende nyordet «fosterreduksjon»; to ord som definitivt er symptomer på en samvittighet som ikke er i fred med seg selv. Når vi kaller ting ved deres rette navn og erkjenner at abort dreier seg om å avslutte menneskeliv blir det moralske alvoret synlig.

Ord kan snu virkeligheten. Heldigvis går det an å ta ordene tilbake
og begynne å kalle ting ved deres rette navn igjen – spesielt nå når sannheten kommer frem ved at gravide får stadig mer medisinsk viten om fosteret. Gjennom nettsider for gravide får de greie på alt som er å vite om barnets utvikling fra uke til uke. Når gravide i tillegg går til 3D-ultralyd og kan se med egne øyne små nurk som gjesper i uke 14 og som prøver å suge på tommelen i uke 12 er det ikke like lett å lure dem inn i det dødelige språket som det var før. De skjønner at det de ser på skjermen ikke er «en celleklump». Det er et menneske. Og mennesker har jo rett til å leve, har de ikke?

Det er håp. Håp fordi Sannheten alltid er på livets side. Pave Johannes Paul II skriver: «Livet vil seire: Dette er et sikkert håp for oss. Ja, Livet vil seire fordi sannhet, godhet, glede og sann fremgang er på Livets side. Gud, som elsker Livet og gir det sjenerøst, er på Livets side.» Det er håp.

Første gang publisert i avisen Dagen 1. mars 2014


LES OGSÅ: