Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Legender. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Legender. Vis alle innlegg

10 august 2023

Primstaven | St. Laurentius' tårer og Larsok

St. Laurentius var en av de mest kjente helgenene i Norden i katolsk tid. Her i Norge gikk Laurentius under navnet St. Lavrans, og mange er de som er oppkalt etter ham, enten som Lavrans, Lauritz, Lars eller Lasse.
Minnedagen for St. Laurentius, Larsok, er avmerket på den norske primstaven. Dagen het egentlig Lavransvaka, forkortet til Larsok. Primstavmerket er en rist, fordi legenden forteller at martyren ble stekt til døde over svak varme på en rist.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I kveld kan du se etter St. Laurentius' tårer på nattehimmelen. Over hele verden feirer Den katolske kirke festen for den hellige Lavrans i dag, 10. august.


Legenden forteller at St. Laurentius kom fra Toledo i Spania og var erkediakon og skattmester hos pave Sixtus II i Roma da en forfølgelse brøt ut under keiser Valerian i år 258. Da pave Sixtus den 6. august ble ført av sted av soldatene, brøt Laurentius ut i gråt fordi han måtte leve og vennen fikk dra til Paradis. Men paven beroliget ham og sa at han ville følge etter om tre dager, og befalte ham å utbetale Kirkens skatter til de fattige.

Keiseren ville ha Kirkens skatt, men Laurentius ba om tre dager for å samle Kirkens skatter. De dagene brukte han til å dele ut Kirkens verdier til de fattige. Deretter samlet han sammen tusener av spedalske, blinde og syke, fattige, enker og foreldreløse og gamle, og sa til keiseren: "Se her er Kirkens skatt!" Da ble keiseren så rasende at han bestemte at diakonen skulle lide en langsom og smertefull død. Han fikk Laurentius arrestert, lagt på en rist og langsomt stekt over svak varme. Glad for å ha blitt funnet verdig til den evige glede, takket St. Laurentius sin Gud, ba for Romas omvendelse og døde. Den helliges død styrket de kristne i troen. (Kilde: katolsk.no)

St. Laurentius' tårer på nattehimmelen

En annen legende forteller at St. Laurentius gråt mens han ble stekt, og at tårene ikke stoppet før flere dager etter hans død. Både her til lands og i mange andre land var disse tårene forbundet med stjerneskudd. Hver gang folk så et stjerneskudd, sa de: "Der feller Laurentius en tåre!" (Kilde: Boken "Mari Vassause og den hellige Margareta - Gamle norske merkedager" av Birger Sivertsen) 


Den hellige Laurentius avbildet i en tidebønnsbok fra 1390. 

Dagens kirkebønn fra Den katolske kirkes messeliturgi

Barmhjertige Gud, du tente din kjærlighet i den salige Laurentius, 
så han ble et lys for ditt folk ved sin trofaste tjeneste og sin ærerike martyrdød. 
Hjelp oss å elske det han elsket, 
og øve barmhjertighet, slik han viste oss. 
Ved vår Herre, Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg 
i Den Hellige Ånds enhet, Gud, fra evighet til evighet. Amen.

14 april 2023

Primstaven | Sommerdag, snu primstaven i dag

SOMMER, SOMMER: Og DER var alle primstavene snudd over til min favorittside: Sommerhalvåret! Lyse dager, kom til meg!
Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

14. april er primstavens første sommerdag. Med andre ord: Hvis du har en primstav, så snu den til sommersiden i dag. Dette er en av de beste dagene i året: Hele sommerhalvåret ligger foran oss!


Tidligere bodde jeg i Bergen, en by som elsker tradisjoner, spesielt de eldgamle tradisjonene. Det betyr at på denne første sommerdagen sesongåpner Nye Sydnes sjøbad tradisjonen tro. Selv om det bare pleier å være 5-6 grader i vannet den 14.  april (og ofte høljregn) lar bergenserne seg ikke stoppe. Du kan møte de friske baderne her i NRK Hordalands reportasje.

Jeg innrømmer det glatt: Jeg er ikke glad i det mørke og kalde vinterhalvåret. Jeg forstår godt at man i gamle dager pleide å oppgi alderen sin i hvor mange vintrer man hadde overlevd. (Type: "Ragnhild var 13 vintrar gamal då ho fekk pneumoni."

Det er en helt nydelig følelse å endelig ha nådd fram til sommerhalvåret. Her i Oslo er det meldt sol og hvite skyer i ti hele dager framover nå. Kom sol, kom vår!

Kirkekalenderen

I kirkekalenderen ble denne dagen også kalt Tiburti og Valeriani, etter de to brødrene Tiburtius og Valerian som led martyrdøden i Roma på 200-tallet. De er historiske skikkelser som ble gravlagt i Praetextatus-katakomben, og graven deres var et populært valfartsmål i middelalderen. Du kan lese legenden om dem på katolsk.no.

Primstavmerket denne dagen er et tre med løv eller en spirende kvist - som et vårtegn. Noen steder heter dagen sumarmål. "Dette var en festdag, og ikke minst en hel eller halv fridag" skriver Birger Sivertsen i boken Norske merkedager. Jeg er for at den blir det på ny! Ha! Det hadde vært noe, det. 

Det var iallfall høyst passende at Oslo kommune tok en skikkelig vårrengjøring og vasket Observatorie terrasse flunkende ren for grus og skit i dag. Nå er vinteren over! Hipp hipp hurra!

Sommersiden av primstaven.
Klikk på bildet for å se det i større format.


 - Hvor kan man kjøpe en primstav?

Det finnes flere steder du kan få kjøpt primstaver. Her kan du lese om noen av dem.


Selv fikk jeg kjøpt en kopi av en eldgammel primstav fra 1585 (!) i Husflid-utsalget i Skjolden helt innerst i Sognefjorden. Jeg ringte Norsk Flid/Husfliden i Bergen og i Trondheim, og de forteller at alle Husfliden enten har eller kan bestille inn primstaver til kunder som ønsker det.

I Trondheim selger Norsk Flid en norskprodusert, enkel, ordinær primstav (ca 1 meter lang og 6 cm bred i lyst tre) for kr. 398, inkludert en liten bok som forklarer symbolene.

I Bergen pleier de å ha rosemalte primstaver. Du kan finne din nærmeste Norsk Flid-butikk her: www.norskflid.no/butikker

Finn.no

PRIMSTAVEN:
Her er to av de fire jeg har.
Den mer utsmykkede primstaven som du ser på bildene her er laget av Tor Arne Rosseland, og jeg fikk tak i den gjennom Finn.no. 

De to andre primstavene har jeg også kjøpt på Finn. En av dem fikk jeg tak i i Trondheim da jeg var på KrFs landsmøte i 2015. 

Det er nokså sjelden at det kommer fint utskårne primstaver for salg på Finn. Det kan jeg si noe om fordi jeg har hatt et søk gående på Finn siden 2009. 

Jeg har fått tilsendt alle treff på ordet primstav siden det, fra hele landet, og for det meste får jeg bare treff på bøker. Men det dukker opp noen av og til, så det er bare å sette i gang et søk :)

Museumsutsalg

Antikvitetsbutikker er et annet egnet sted å lete. Hvis det er noen der ute som har andre tips er det bare å dele dem! Jeg får treff gjennom Google der noen mener at museumsutsalg selger dem, men jeg får ikke treff på konkret hvilke museer dette skulle dreie seg om.

Generelt vil jeg tro at de fleste utsalg som selger norske, håndlagde produkter i tre vil ha primstav på repertoaret, eller de kan få det ved bestilling.

I noen familier er det tradisjon at konfirmanten får en primstav i gave til konfirmasjonen. Kanskje noe å tenke på?


Les også:


Første gang publisert her på bloggen 14. april 2013, sist oppdatert 15. april 2021

09 desember 2020

Ettertanke | I adventsmørket med Selma Lagerlöf

 Selma Lagerlöf.
Foto: Atelje Jaeger, 1922 (Creative Commons)

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var. Kanskje åtte år. Kanskje ni. Jeg vet bare sikkert at jeg gikk på barneskolen og det var advent. Vi hadde fått enda en vikar den måneden.


Jeg tror ikke de andre vikarene var så glade i oss. Vi var "den bråkete klassen". Men denne vikaren var annerledes, og vi merket det. Hun "fikk oss til" på et eller annet magisk vis. Hun grep oss. Fikk oss til å lytte.

Hver morgen hadde vi adventsstund. Det var fred. Ro. Desembermørke. Alle la hodet oppå pulten sin og hvilte. Og så åpnet hun den – Boken – og i lyset av et eneste, glitrende stearinlys leste hun Kristuslegender av Selma Lagerlöf. Legende etter legende. Det var fortryllende minutter fulle av godhet, mysterium og under. Akkurat slik advent skal være.

Pave Benedikt XVI skriver:
"Adventstidens hensikt er å vekke det dypeste og mest grunnleggende følelsesmessige minnet i oss, nemlig minnet om Gud som ble barn. Dette er et helbredende minne; det bringer håp. Hensikten med Kirkens år er å kontinuerlig gå gjennom Kirkens store historie av minner, for å vekke hjertets minne slik at det kan skjelne håpets stjerne.
Våre personlige minner blir næret av menneskehetens gode minner. Det er adventstidens vakre oppgave å vekke i oss alle minner om godhet og dermed åpne håpets dører."
En del år senere sikret jeg meg Kristuslegender på et loppemarked. Vel hjemme igjen slo jeg opp på min favorittlegende Den hellige natten. De siste ordene der er disse:
"Og så la farmor hånden sin bort på hodet mitt og fortsatte: "Dette skal du huske, for det er så sant som at jeg ser deg og du ser meg. Det er ikke lys eller lampe det kommer an på, ikke måne eller sol heller. Det som er nødvendig, er at vi eier slike øyne som er i stand til å se Guds herlighet."
Det var det læreren og Selma Lagerlöf fikk meg til å se i adventsmørket: Guds herlighet. En vidunderlig vakker og fortryllende verden. Ser du det skimrer og glitrer i mørket?

Det er hellig adventstid. Jesus er her. "Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden." (Joh 1,9) Det minnet bærer. Helt inn i evigheten.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på blogen 18. desember 2017 da 1 Pet 1,10-13 var dagens bibeltekst



Pave Benedikt XVI. Min yndlingspave.


Pave Benedikts sterke tekst om advent

I avisen fikk jeg bare plass til å dele et lite utdrag av Pave Benedikts vakre tekst om advent. Her er den engelske teksten jeg har oversatt utdrag fra.


"Advent is concerned with that very connection between memory and hope which is so necessary to man. Advent’s intention is to awaken the most profound and basic emotional memory within us, namely, the memory of the God who became a child. This is a healing memory; it brings hope. The purpose of the Church’s year is continually to rehearse her great history of memories, to awaken the heart’s memory so that it can discern the star of hope.

All the feasts in the Church’s calendar are events of remembrance and hence events of hope. These events, of such great significance for mankind, which are preserved and opened up by faith’s calendar, are intended to become personal memories of our own life history through the celebration of holy seasons by means of liturgy and custom. Our personal memories are nourished by mankind’s great memories; in turn, it is only by translating them into personal terms that these great memories are kept alive. 

Man’s ability to believe always depends in part on faith having become dear on the path of life, on the humanity of God having manifested itself through the humanity of men. No doubt each of us could tell his own story here as to what the various memories of Christmas, Easter or other festivals mean in his life.

It is the beautiful task of Advent to awaken in all of us memories of goodness and thus to open doors of hope."

Dette utdraget er hentet fra teksten "Memory Awakens Hope". Her kan du lese hele teksten gratis. Teksten er hentet fra boken “Seek That Which Is Above” Ignatius Press (San Francisco, 1986) av kardinal Joseph Ratzinger, som senere ble Pave Benedikt XVI


Boken "Seek That Which Is Above” fra Ignatius Press (San Francisco, 1986) av kardinal Joseph Ratzinger kan du lese mer om (og kjøpe) her hos Ignatius Press:

"In this beautifully illustrated book, Joseph Ratzinger (Pope Benedict XVI) gives us profound meditations on what our life in Christ should be like as it is lived through the various Seasons and Feasts of the liturgical year. This book also includes thoughts on other spiritual and secular themes such as the true nature of peace, why it is difficult for so many to experience joy, the relationship between spirit and matter, vacation and rest, etc. These inspiring insights from the man who became Pope, show how Joseph Ratzinger’s deeply spiritual and theological experience, together with his wide literary and cultural interests are a gift to the Church in the modern world. Here is a shepherd leading the faithful entrusted to his care to deep springs of refreshing, life giving water."

Mer advent?

10 juni 2019

Bokomtale | Vakker Selja-veiviser

Bokomslag: © 2008 Selja Forlag

"Ingen kjem til Selja utan å undre seg. Og ingen reiser derifrå urørd. På den vesle øya like sør for Stad ligg eit makelaust ruinanlegg i eit makelaust landskap" (sitat fra omslaget). Det skal godt gjøres å forlate denne Selja-veiviseren urørt også.


Forfatteren og forlagsredaktøren Torkjell Djupedal er bergtatt av Selja, og det merkes. Ikke slik at hjertet reduserer fagligheten, tvert imot. Det får Djupedal til å gå i dybden i stoffet som formidles.

Veiviseren forteller historien og legendene om Selja, Sankta Sunniva, klosteret og helgenanlegget. Du får lese om pilegrimsfarten og blir tatt med på vandring i ruinanlegget – alt sammen rikt illustrert med vakre foto, illustrerende tegninger og klargjørende kart. Anbefales på det varmeste.

Veiviseren er på 36 sider og er lett å komme gjennom på en kveld. Du kan blant annet bestille den direkte fra Selja Forlag her.

Første gang publisert her på bloggen 18. august 2012. Lenkene oppdatert 10. juni 2019.

07 juni 2019

Be for Selja - Be om at benediktinerne skal vende tilbake til Norge

"Selja - den sæle øya | Der Kirken i Norge ble født"
Foto: Kurt Urholt

Kristi Himmelfartsdag var jeg invitert til å holde foredrag om Selja på en økumenisk dagsretrett i Toten frikirke og Kristi Himmelfartskapellet på Eina.


Legenden

I del 1 av foredraget mitt fortalte jeg legenden om Sankta Sunnivastort sett slik jeg fortalte den på Selja ved åpningen av Kystpilegrimsleden (lenke til manus).

Hva er hellige steder?

I del 2 av foredraget snakket jeg om hva hellige steder er, og hva de gjør med oss, og jeg viste 70 bilder fra Selja. Her tok jeg utgangspunkt i et innlegg jeg holdt på Den norske kirkes pilegrimskonferanse på Selja. Det kan du lese her.

Benediktinerklosteret på Selja

I del 3 snakket jeg om benediktinerklosteret på Selja - i både fortid og framtid. Jeg fortalte historien om hvordan vi endte opp med å selge leiligheten i Bergen for å kjøpe klosterjord på Selja, og jeg snakket om hvorfor vi alle, uansett kirketilhørighet, må gjøre alt vi kan for at benediktinerne skal vende tilbake til oss og grunnlegge et nytt kloster på Selja.

Sankta Sunniva er hele Norges skytshelgen. Hun og følget hennes, seljumennene, led martyrdøden på Norges ytterste vestkyst. Selja ble dermed stedet der Kirken i Norge ble født. "Martyrenes blod er Kirkens såkorn", sier kirkefaderen Tertullian, og ut fra frøene på Selja skulle Kirken i Norge spire fram.

Benediktinerklosteret på Selja var et av Norges første klostre, og det var i drift som et aktivt bønnested og misjonsstasjon i fire århundrer, helt til reformasjonen da klosterdrift ble forbudt.

Jeg tror oppriktig at både Vestlandet, Sta. Sunniva, benediktinerne og Selja - "den heilage øya" - har en viktig rolle å spille også i fortsettelsen av Norges kristningshistorie. Bønnestedet på Selja MÅ gjenreises. Vi MÅ få benediktinerne tilbake til oss. Derfor avsluttet jeg foredraget mitt med benediktinernes motto: Ora et labora! Be og arbeid!

Be for Norges omvendelse hver dag! Be om at benediktinerne skal vende tilbake til oss - be hver dag!

Videoopptak

Jeg har ikke opptak av foredraget jeg holdt Kristi Himmelfartsdag, men her kan du se foredraget "En kristen - en pilegrim. Hva gjør hellige steder med oss?" som jeg holdt i Katolsk Grovbrød i vinter - et pilegrimsforedrag med ekstra vekt på Selja.





Under her følger bilder fra Kristi Himmelfartsdag 2019


KAPELLET: Det er baptistpastor Bjørn Olav Hansen som er initiativtaker både til gudstjenestene og tidebønnene i Kristi Himmelfartskapellet på Eina, og til dagsretretten som "Kristi Himmelfartskapellets venner" arrangerer hvert år på nettopp Kristi Himmelfartsdag. Neste år kommer Peter Halldorf.
Foto: Kurt Urholt (du kan klikke på alle bildene for å se dem i større versjon)


HELLIGHET: Før meg fortalte Bibelselskapets Anne Kristin Aasmundtveit legender om St. Patrick, St. Bridget og St. Columba, mens mannen hennes Sven Aasmundtveit fra Frikirken holdt et foredrag om hellighet. Veldig inspirerende!
Foto: Kurt Urholt

SELJA: Jeg var sistemann ut. Opprinnelig var det satt av 45 minutter til foredraget mitt, men tiden min ble utvidet til en hel time. Deretter ble det ytterligere 20 bonusminutter med kommentarer, spørsmål og svar i plenum om Selja og klosteretableringen. Det var stor interesse for å høre om Seljas historie og visjonen om å få reist et nytt bønnested for Norge på Selja. En velsignet halvannen time!
Foto: May Sissel Hansen

FORBØNN: Retrettleder Bjørn Olav Hansen organiserte en spontan forbønn for at vi skal få et nytt kloster på Selja, og for meg og min familie.
Foto: Kurt Urholt

OMSLUTTET: Omsluttet av forbønn. Fra venstre: Pinsevenn Ørjan Aarmo og baptistpastor Bjørn Olav Hansen. Bak meg: katolikk Finn Rune Stabell og baptist Marianne Stabell. Til høyre for meg: Anne Kristin Aasmundtveit fra Frikirken og Rannveig Aasmundtveit fra Frikirken og Ungdom i Oppdrag (YWAM). Det var så sterkt! Selja har både kraft og posisjon til å forene alle kristne, på tvers av alt som vanligvis skiller oss.Foto: Kurt Urholt

FULLT: Etter foredragene var det tid for gudstjeneste i Kristi Himmelfartskapellet. Det var smekkfullt.
Foto: Kurt Urholt

HELLIG STUND: Tekstlesning i Kristi Himmelfartskapellet. Kapellet er bygget som en tro kopi av det ortodokse St Georg-kapellet som den hellige Trifon fikk bygget i Neiden i Finnmark i 1565.
Foto: Kurt Urholt

STABELLS LAFT: Det er katolikk og tømrer Finn Rune Stabell (i fokus) som har bygget Kristi Himmelfartskapellet. Han er ekspert på den eldgamle lafteteknikken.
Foto: Kurt Urholt

Over alteret.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etter gudstjenesten.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etter gudstjenesten fant en søye og to lammeunger veien til kapellet.
Foto: Kurt Urholt

Avskjedsstunden. Fra venstre: Meg, retrettleder Bjørn Olav Hansen og foredragsholderne Sven og Anne Kristin Aasmundtveit.
Foto: Kurt Urholt

Kristi Himmelfartskapellet er nærmeste nabo til denne friske bekken.
Foto: Marianne Stabell 

Hvitveis, svarttrost, kveldssol og Guds fred.
FOR en velsignet dag.


"Alt står i Guds faderhånd,
hva han vil, det gjør Hans Ånd.
Av Guds nåde, til Guds ære,
evig glade skal vi være
i vår Herres Jesu navn!" 


(N.F.S. Grundtvig i 1856)

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Be for Selja!
Hver dag!


02 november 2018

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet

Nesten som hjerter i et notesystem.
Foto: Takeshi Kawai/ Flickr Creative Commons

Det er noe med dagens bibeltekst som får meg til å tenke på de aller siste sju minuttene av Mahlers tredje symfoni. Femåringen min elsker den sluttsatsen: «Hva kjærligheten forteller meg», som Mahler kalte den. Den har samme grunnstemning som Salme 96.


Og dette er hva Bibelens salme, Mahlers symfoni og kjærligheten forteller meg: At alt kommer til å gå bra til slutt. At alt som har vært feil kommer til å bli rett, og himmelen og jorden vil bli fylt av fryd og fred.

«Hvert menneskes liv er et eventyr skrevet av Guds finger» skrev H. C. Andersen. Det er ikke hver dag det føles sånn, men overraskende ofte. Spesielt når du lytter til Gustav Mahlers intenst vakre sluttsats, så klart. Men livet er et eventyr de andre dagene også.

Både livet og alle eventyr inneholder nemlig tydelige doser slit, mørke, urettferdighet, smerte, uoverstigelige problemer og direkte ondskap. Mye av vår samtidslitteratur nøyer seg med bare det; å være et speil av verden. Eventyret er i stedet et vindu; et vindu inn i den verden du opprinnelig ble skapt for.

Eventyrene har en gjenklang av evangeliet. I likhet med sluttsatsen i Mahlers symfoni forteller eventyrene – og evangeliet – at godhet finnes, både underveis og til slutt.

Det betyr ikke at alt går bra. Definitivt ikke. Det betyr at alt går bra til slutt. Etter at tiden er over. Når evigheten begynner. Derfor kan den store danske eventyrforfatteren skrive at hvert menneskes liv er et eventyr, skrevet av Guds finger. Og derfor kan jeg lytte til Gud, han som er kjærlighet, og til Mahlers kjærlighetssats, og finne den samme tonen. Den samme A-en.

Mahlers sluttsats starter med en fløyte som spiller en forsiktig A. A er kammertonen; grunntonen som alle orkestre stemmer instrumentene etter. Livets kammertone finner du i den stemmen som kommer til deg gjennom tid og rom. Den har hvisket til deg helt siden du ble til: «Jeg er her. Du er elsket.»

Lytt etter A-en fra kjærlighetssatsen. 

Lytt etter tonen fra Himmelen. 
Evangeliets grunntone. 
Den klare tonen av håp.
Finn A-en og stem livet etter den.
Og hvis du trenger hjelp til å finne den: Lytt til «Hva kjærligheten forteller meg».
Deretter er du klar for å synge. 

«Så vakkert jeg kan vil jeg synge for deg, du velsignede kjærlighet 
For alle de mektige stunder av liv som du omfavner meg med 
for alle drømmer som driver av sted 
og for alle lysets sekunder» 
(Ole Paus)

«Syng for Herren, velsign hans navn. Forkynn hans frelse fra dag til dag!» (Sal 96,2)

Første gang publisert 25. april 2017 da Sal 96,1-13 var dagens bibeltekst



HENFØRT: Johannes (5) elsker å lytte til sluttsatsen av Mahlers tredje symfoni: "Hva kjærligheten forteller meg", som Mahler kalte den.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2017


Lytt til Berlinerfilharmonikerne spille de siste sju minuttene av Mahlers tredje symfoni her på Spotify (Deutsche Grammophon 2002)


14 juli 2018

Selja | Majestetisk feiring av 950 år med menneskefiske i Vest-Norge

KONGELIG BESØK: Hennes Majestet Dronning Sonja deltok i festgudstjenesten i ruinene av det gamle benediktinerklosteret på den hellige øya Selja. Biskop Halvor Nordhaug t.h. for dronningen. Stein Robert Osdal, ordfører i Selje, følger rett bak henne. I bakgrunnen: Kongeskipet "Norge". Foto: Magnus Skrede

Langt ute i havgapet, på den hellige øya Selja, møttes H. M. Dronning Sonja, biskopen av Bjørgvin, biskop Bernt Eidsvig og 700 andre for å feire det høytidelige 950-årsjubileet for opprettelsen av Vest-Norges første bispedømme.


Det var antakeligvis i det Herrens år 1068 at Olav Kyrre opprettet Selja bispedømme; et stort bispedømme som strakk seg helt fra Møre i nord til og med Agder i sør.

950 år senere inviterte Bjørgvin Bispedømme i Den norske kirke til en økumenisk, storstilt feiring av seljumannamesse på den hellige øya Selja i Nordfjord. Festgudstjenesten fant sted 8. juli i ruinene etter benediktinerklosteret på denne øya langt vest i havet der Norge fikk sine første martyrer: Den hellige Sunniva og seljumennene.

Hav møter folkehav

Før messen har båtene gått kontinuerlig i to timer for å frakte over alle de 700 pilegrimene som vil være med. Selv om Selja kloster er en av de største klosterruinene i Norge, er det likevel så fullpakket i klosteret at noen hundre av oss sitter vaglet oppå klostermurene og oppetter fjellsidene.

Sammen med Bergen domkor, et prosjektkor og et lokalt messingensemble stemmer vi i med Petter Dass: "Herre Gud, ditt dyre navn og ære".

Med storslått utsikt over havet, klosterruinen og de majestetiske Stadt-fjellene synger vi de gamle, mektige ordene om den Gud som er Gud selv om alle land lå øde. 
"Høye hall og dype dal skal vike,
jord og himmel falle skal tillike,
hvert fjell, hver tinde skal brått forsvinne,
men opp skal rinne,
som solen skinne, Guds rike!" 
Det er lett å se for seg her.

FOLKEHAV: Hav møtte folkehav da Bjørgvin bispedømme inviterte til økumenisk jubileumsfeiring.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Biskopens bønn

Biskop Bernt Eidsvig er også med i liturgien. Som representant for Selja bispedømmes grunnlegger leder han oss alle i samlingsbønnen:
"Allmektige Gud. Vi takkar for dine bodberarar som bar den glade bodskapen hit til Selja, og som vitna om din nåde og din makt, og slik gjorde denne staden til ein helga stad. Gje oss auge så vi ser dine spor og øyre så vi høyrer steinane tale. Vi samlast her hav og himmel møtest og ber: Møt oss så vi kan kjenne deg: sterk som stormen, mild som solgangsbrisen, lys som himmelen, djup som havet. Himmelske Far, forny oss og gjer oss til Jesu etterfølgjarar, så vi liknar dine heilage i tru, håp og kjærleik, og når vårt livs mål. Gud, vi bed. Amen."
BISKOPENS BØNN: "Himmelske Far, forny oss og gjer oss til Jesu etterfølgjarar, så vi liknar dine heilage i tru, håp og kjærleik, og når vårt livs mål"
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kongelig gjest

Dagens mest prominente gjest er Hennes Majestet Dronning Sonja. For 50 år siden var hun her under 900-årsjubileet sammen med Kronprins Harald. Det var ett av de første offisielle oppdragene for det nyforlovede paret.

Nå står hun her igjen, og er tydelig rørt i det hun leser høyt fra Hebreerbrevet, om helgenskaren: "Derfor, når vi har en så stor sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger […] med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus." 

 SUNNIVA-HULEN: – Det er fantastisk å være her igjen, sier H. M. Dronning Sonja.
Foto: Magnus Skrede

Menneskefiske gjennom 950 år

Prekenteksten er fra Lukas-evangeliet, der Jesus kaller fiskeren Peter til å bli en menneskefisker. Temaet for biskop Halvor Nordhaugs preken er dermed det menneskefisket som har foregått i bispedømmet gjennom 950 år – i alt fra Den katolske kirke til bedehus og tensing.
"I dag ser vi tilbake og takker Gud for at noen tok sjansen og satte garn på dypet – ofte mot alle odds – og ble menneskefiskere også i Bjørgvin.

Fortellingen om Sunniva er en legende, men den har en historisk kjerne: Før de kristne kongene var det noen som satte til havs fra De britiske øyer og Irland – og de delte evangeliet med nordmenn. Noen ganger kostet det dem livet.

Her vi står på øya Selja er vi omgitt av steiner og murer som peker tilbake mot klosteret som en gang – kanskje rundt år 1100 – ble reist som del av et nettverk av klostre over hele den kristne verden der mennesker viet sitt liv til menneskefiske gjennom studier, bønn, arbeid og diakoni og sivilisasjonsreisning.

I dag minnes vi denne første tiden, de første drøye 500 år med kristendom i Norge da Den norske kirke var en del av Den katolske verdensvide kirke. Det var en velsignelse å få høre til i dette fellesskapet.

Selv om den organisatoriske enheten mellom oss er blitt brutt, er vi fortsatt ett i Kristus, og vi arbeider for at denne enheten skal bli enda mer synlig."

PREKEN: Halvor Nordhaug, biskop i Bjørgvin Bispedømme (Den norske kirke), preker i klosterruinene på øya Selja. 
Foto: Magnus Skrede 

- Kirkens gullalder er nå

Biskop Nordhaug trekker linjene bakover, han bedømmer samtiden nøkternt og han løfter blikket mot fremtiden. Men først og fremst er han opptatt av nåtiden. Og slik avslutter han sin preken:
"Kirken skal ikke være en forening som mimrer om en svunnen fortid da alt var så meget bedre. Kirkens gullalder er ikke fortiden, ei heller fremtiden for den sakens skyld, men nåtiden. Det er det skjer. skal vi bidra til å virkeliggjøre bispedømmets visjon: Sammen vil vi ære Den treenige Gud, ved å forkynne Kristus, bygge menigheter og fremme rettferd.

Nå er det oss det gjelder. Dette er vår vakt. I dag står den levende Jesus foran oss og sier: Legg ut på dypet, og sett garna, så dere kan få fisk!

Hva er vår strategi som kirke for de neste 950 år? Jo, vi skal fortsette å gjøre det vi har gjort hele tiden. Vi skal forkynne Jesus Kristus, og fortelle fortellingene om ham. Og hvis bildet av ham er borte skal vi bruke all vår kraft og kreativitet, og i ord og handling male ham for folks øyne slik at de kan se ham. Kanskje for første gang?

Jesus lever. Alt han har gjort og alt han gjør er godt. I denne troen skal vi i Bjørgvin bispedømme på nytt sette garnene, og vi skal våge å forvente en stor fangst.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen."
LES HELE BISKOP HALVOR NORDHAUGS PREKEN HER. 

Alle synger. Også vi oppå murene.
Foto: Magnus Skrede

Deg å få skode

Den siste salmen vi synger er "Deg å få skode", en irsk folketone med irsk tekst fra 700-tallet. Sta. Sunniva og de irske seljumennene var her på 900-tallet. Hører vi dem ikke synge sammen med oss nå? Sammen tar vi skikkelig i på det siste verset: 
"Konge i æva, å lat du meg då,
sigrande inn i ditt rike få gå!
Ver du mi tru, den vona eg ber
til eg få skode din herlegdom der.
Amen."
Deretter er det 3x3 bønneslag med kirkeklokken i klostertårnet, en reminisens av den katolske Angelus-bønnen. 

Til sist får den vakre, gregorianske Sunniva-hymnen nok en gang lyde, i det koret synger "Eterna Christi Munera" under utgangsprosesjonen. Og nå, nå trenger du ikke en gang være katolikk for å fornemme stemmene til munkene som har sunget denne hymnen her gjennom århundrene.

Det er ikke uten grunn at Selja er et sted folk kommer til som turister, og forlater som pilegrimer. Dette er virkelig et hellig sted. Et sted der hinnen mellom himmel og jord er spesielt tynn. "Thin places", som kelterne kalte det. Slik er Selja, og slik er det å feire seljumannamesse på Selja. 

LES MER OM DEN KATOLSKE SELJUMANNAMESSEN HER.



Eterna Christi Munera. Klikk på bildet for å lese noten.
Du kan også laste ned noten her hos Bjørgvin bispedømme.
Foto: Roger Andreas Robberstad, publisert med tillatelse

Festen fortsetter

Messen er over, men det er ikke festen. Mens dronningen skifter fra bunad til turtøy, holder riksantikvar Jørn Holme en tale der han engasjert forteller om kloster- og helgenanlegget. Han deklarer sin store kjærlighet til Selja, slik han også gjorde dagen før under avdukingen av Olavssteinen. De to talene hans er lette å oppsummere:

- Jeg for min del tror på sagnet. Selja er det vakreste, det historisk viktigste og det mest magiske stedet i Norge. Og når Riksantikvaren sier det, da er det sånn. Alle må besøke Selja, sier riksantikvaren med et smil.

Deretter klatrer Norges spreke dronning (81) opp alle trappene til Sunniva-hulen, sammen med riksantikvaren, ordføreren og miljøvernministeren. Vi andre 700 koser oss i klosteret med kaker laget av foreningen "Venner av Selja kloster". Alle 700 får. 

PÅ TOPPEN: Sunniva-hulen ligger i bratt og ulendt terreng. Det er ikke alle som klarer å komme seg opp. Verdens sprekeste 81 år gamle dronning hadde imidlertid ingen problemer med å klatre til toppen.
Foto: Magnus Skrede 

- Selja er et nådens sted

Det er andre gang biskop Bernt Eidsvig besøker Selja. Forrige gang var i 2011 sammen med nå avdøde pater Arnfinn Haram. Nå sitter biskopen på kirkebenken og tar en hvil fra den økumeniske festen.

- Hvordan ser du på det at lutheranerne feirer et 950-årsjubileum for opprettelsen av et katolsk bispedømme?

- De ser kontinuitet der vi ser et brudd. De ser positivt på hele sin fortid. Vi møtes her i bønn og i god vilje, så får vi gjøre det beste ut av det. Men jeg kjenner sorg over splittelsen, det gjør jeg, ellers hadde jeg ikke vært her.

Biskopen er olsokpatriot, men også glad i Selja.

- Troen kom til oss fra vest, og den irske tradisjonen kommer nær her. Sunniva-hulen er også et sted vi vet at Hellig Olav har vært. Selja er i det hele tatt et sted som gjør et veldig sterkt inntrykk. Det er et hellig sted – et sted som er berørt av Gud – preget av Gud. Denne tanken er noe vi har fra vår jødiske arv: At ikke bare personer men også steder kan få dette preget av Gud, slik som vi erfarer her på Selja, sier biskopen.

- Selja er et nådens sted. Det er et sted man ville reise til for å skrifte, for å finne tilgivelse, helbredelse og en ny retning. 

NÅDENS STED: - Selja er et nådens sted. Det er et sted man ville reise til for å skrifte, for å finne tilgivelse, helbredelse og en ny retning, sier biskop Bernt Eidsvig.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Et nytt kloster?

- Både Østlandet, Trøndelag og Nord-Norge har alle fått klostre, men ikke Vestlandet. Her på Selja har vi den best bevarte benediktinerruinen i Norge, og benediktinerne er den eneste av middelalderens ordener som ikke har returnert ennå. Hva tenker biskopen om det?

- Vi får håpe at Vestlandet har det beste til gode! Det er en tradisjon som er brutt, men man kan bygge en bro over avgrunnen. Én ting er viktig: Vi trenger kall herfra – norske kall. Da tenker jeg ikke på avstamning, men på stedet hvor Kirken er. Kall er helt entydig et resultat av bønn; bønn og offer. Hvis vi ikke ber, kommer det ingen kall. Jeg vil oppfordre folk til å be om kall. Det er kraft i den bønnen. Det vet jeg. Det er jo jeg som tar imot kallene i første omgang, og det er jeg som til slutt vier dem eller tar imot de evige løftene. Jeg ser bønnens kraft veldig tydelig.

KATOLSK GAVE: Kort blomsterstilk vitner ofte om stor kjærlighet. Den yngste, katolske beboeren på Selja, Maria Aadland Høen (4), overrasket dronningen med tre nyplukkede smørblomster, med stilker så korte at det knapt var mulig å holde dem. "Tusen takk, det er de søteste små blomstene jeg noen gang har sett!" sa Dronning Sonja da. I bakgrunnen miljøvernminister Ola Elvestuen (t.v.) og Seljes ordfører Stein-Robert Osdal.
Foto: Vidar Parr/Synste

Fra Roma til Selja

Nede ved sjøen venter avslutningen: Den offisielle åpningen av Kystpilegrimsleden, ved miljøvernminister Ola Elvestuen og H. M. Dronning Sonja. Ministeren forteller at han var i Roma og møtte paven denne helgen, "så da føles det helt naturlig og rett at neste stopp to dager etterpå er på Selja", sier han.

Dronningen avduker plaketten på veggen. Den viser at Selja er et nøkkelsted i Kystpilegrimsleden. Mon ikke Selja også er et nøkkelsted for Norges omvendelse, slik det var for 1000 år siden? Helligstedet og klosteret på Selja var en svært viktig misjonsstasjon for Vestlandet. Kanskje stedet "der Kyrkja i Noreg vart fødd" har en spesiell rolle å spille også i fortsettelsen av historien?

- Det er viktig at Selja ikke behandles som et avsluttet kapittel. Det ikke bare var et hellig sted. Det er det nå, sier biskop Bernt Eidsvig.

 KYSTPILEGRIM: Selja er et nøkkelsted i den nye Kystpilegrimsleden. Ikke bare er Selja et stopp på veien til Nidaros. Den hellige øya er også et viktig pilegrimsmål i seg selv.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

En kraft helt utenom det vanlige

Fra 2020 kommer ikke Selja lenger til å ligge i Selje kommune i Sogn og Fjordane fylke. Fra da av er det den nye Stad kommune og det nye Vestland fylke som vil ta over ansvaret for den skatten som Selja er. 

Og som Alfred Bjørlo, ordføreren i nabokommunen Eid, sier det: 
"Riksantikvar Jørn Holme har heilt rett. Ingen – kristen eller heidning – reiser urørt frå Selja. Selja er staden der historia om Sunniva, den fyrste norske helgenen og den einaste kvinnelege helgenen, Noregs fyrste bispedøme, nokre av landets fyrste kyrkjer og eit av dei eldste klostera vart til - og historia enno lever. Det er ein arv som forpliktar. Sunniva-legenden og Selja har enno ei kraft i seg heilt utanom det vanlege."
KIRKENS FØDESTED: - Selja er det mest magiske stedet i Norge. Her finner vi de vakreste spor i det vakreste av landskap. Alle må besøke Selja, sier riksantikvar og Selja-entusiast Jørn Holme.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


WE WERE THERE: Fem av de glade, katolske Selja-sommerbeboerne.
Tusen takk til alle som gjorde det til en historisk dag!
Og tenk at Maria faktisk fikk gitt blomster til dronningen! SÅ gøy!

Foto: Svein Helge Steinsåker


Seljumannamessen på Dagsrevyen


NRK Sogn og Fjordane var til stede på seljumannamessen 8. juli 2018. Her kan du se reportasjen som kom på Dagsrevyen den kvelden.


Skjermdump fra Dagsrevyen, fra den offisielle åpningen av Kystpilegrimsleia. Johannes og Olav sitter foran i midten av første rad, mens Sunniva og Ingrid står foran til høyre i første rad. Klikk her for å se hele Dagsrevyen-innslaget.

Feiringen av 950-årsjubileet og åpningen av Kystpilegrimsleden ble et to minutter langt innslag på Dagsrevyen. Innslaget ble veldig flott! Klikk her for å se det på nrk.no.

Les flere andre Selja-saker her på bloggen:

23 september 2017

Ettertanke | Mormoren til Jesus Kristus

Giotto di Bondone: The Meeting of Joachim and Anna (ca. 1305), fresco, Arena Chapel, Padua (Italia)


Å være kristen er å oppdage at du har blitt født inn i en veldig lang og spennende familiehistorie: Guds folks historie, fra Adam og Eva, gjennom bibelhistorien og hele kirkehistorien, helt til i dag.


Har du tenkt over at Jesus hadde en mormor? Det står ikke noe om mormoren i Bibelen, men vi skjønner jo at hun må ha fantes. Tradisjonen forteller at hun het Anna og var gift med Joakim. I dag, 26. juli, er det minnedagen for de hellige Anna og Joakim.

Begge to var de fromme og gode mennesker, men de slet med ufrivillig barnløshet, noe som på den tiden ble sett på som en skam eller til og med en forbannelse; et tegn på at Gud ikke ville velsigne dem.

Kirkens legenda forteller at Joakim var prest i Jerusalems tempel. En gang Joakim skulle bære frem offeret, nektet ypperstepresten å ta imot offeret hans, siden «Guds velsignelse ikke hvilte over ham».

Den dypt sårede Joakim dro ut i ørkenen for å faste og be i førti dager. Anna ba under et laurbærtre. Da viste det seg engler for begge to, og forkynte at de skulle få en datter ved navn Maria, som ville bli æret i hele verden. Begge skyndte seg til hverandre, og de møttes ved Den gylne Port i Jerusalem. Mange store malere har malt scenen ved Den gylne Port og lagt i det hellige ekteparets omfavnelse all den ømhet et menneske kan uttrykke.

Anna har vært voldsomt populær gjennom århundrene. Før reformasjonen var hun en viktig helgen også i Norge. Den hellige Anna er forbildet på den gode mormor. Sammen er Anna og Joakim forbilder og forbedere for ektepar. Det trenger vi, ikke minst i vår tid.

Det har seg nemlig slik at kampen for å leve livet helt i tråd med Guds bud (Rom 13,9), den går ikke av seg selv. Vi trenger noen iherdige forbedere, og vi trenger gode eksempler på at det er fullt mulig å kle seg «i lysets rustning», slik Paulus oppfordrer til (Rom 13,12).

Mange er så heldige at de selv er velsignet med besteforeldre som Anna og Joakim – besteforeldre som er trofaste forbedere og gode forbilder i troen. Har du hatt slike besteforeldre som er døde nå? Her skal du få et lite glimt inn i det katolske, kristne univers. Vi tenker ikke at: «Nå er bestemoren min død, der mistet jeg en forbeder». I stedet tenker vi: «Nå er bestemoren min sammen med Jesus, nå ber hun mer for meg enn noen gang».

Vel, det var kanskje en for fremmed tanke for deg. Men én ting er sikkert: Denne verden trenger flere bestemødre og bestefedre som ber. Det kan du være med og be om at vi får, enten du nå gjør det alene – eller sammen med storfamilien, i de helliges samfunn med mormoren og morfaren til Jesus Kristus. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. juli 2017 da Rom 13,8-14 var dagens bibeltekst


Les også:

01 august 2014

Sunnivalegenden ved åpningen av kystpilegrimsleden på Selja

LEGENDEFORTELLINGEN: "Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går. Den katolske kirke fremholder at Sta. Sunniva og hennes ledsagere var virkelige mennesker som levde et hellig liv og fikk en salig død her på Selja. Sta. Sunniva og Seljemennene er dermed de første helgenene vi kjenner til i Norge."

Foto: Lars Verket/Flickr All rights reserved, publisert med tillatelse

Ved lanseringen av Riksantikvarens prosjekt Kystpilegrimsleden på Selja forrige lørdag var jeg invitert til å holde en liten tale om legenden om Sankta Sunniva.


Her er talen min - illustrert med padlepilegrim Lars Verkets flotte fotografier, tusen takk!

Legenden om Sankta Sunniva

 

De første kristne som kom til Norge, kom fra vest, fra Irland og England. Sta. Sunniva var en av dem, og hun er fortsatt Norges eneste kvinnelige helgen.


Kirkens legenda forteller at Sta. Sunniva var en kongsdatter i et av de mange små kongerikene på øya Eyre, altså Irland. En hedensk mann forsøkte å lokke og tvinge henne til å gifte seg med ham, noe hun nektet å gå med på. I stedet gikk hun og følget hennes om bord i tre båter uten seil og ror, slik at Den Hellige Ånd kunne blåse dem dit Han ville.

I denne tidsperioden var det slett ikke uvanlig at irske kristne satte seg i båter uten ror, årer og seil for å la seg føre av vær og vind dit Gud ville ha dem. Legenden forteller at to av båtene drev i land her på øya Selja. Den siste båten landet litt lenger sør, på øya Kinn utenfor Florø.

(Talen fortsetter under bildet.)

KINNASPELET: Legenden om Sankta Sunniva spilles på øya Kinn utenfor Florø den tredje helgen i juni hvert år, under "Kinnaspelet - Songen ved det store djup". I følge legenden kom den tredje båten fra Sankta Sunnivas følge hit til Kinn.
Foto: Lars Verket/Flickr All rights reserved, publisert med tillatelse


Sta. Sunniva og følget hennes slo seg ned i hulen oppi bakken her. Der levde de et enkelt og nøysomt liv og tjente Gud. Noen av nordmennene som bodde inne på fastlandet hadde imidlertid sauene sine her ute på Selja, og de beskyldte det irske følget for å stjele sauene deres.

Den norske Håkon Ladejarl tok med seg hærfolkene sine for å drepe de uønskede innvandrerne på Selja. Sunniva og følgesvennene hennes gjemte seg da i hulen og bad Gud om at han måtte frelse dem fra den vanhellige døden som de norske hedningene ville gi dem. Da hørtes et voldsomt brak, og fjellet styrtet sammen: De var blitt bønnhørt.

Slik fikk Norge sine første martyrer, og Kirken i Norge var født, gjennom martyrenes blod.
Som kirkefaderen Tertullian sier det: «Martyrenes blod er kirkens frø.» Ut fra frøene på Selja skulle Kirken i Norge spire fram. Øya Selja har derfor en helt spesiell plass i Norges historie, og blir ofte kalt for «stedet der Kirken i Norge ble født».

Legenden forteller at en tid etter Seljumennenes død, seilte to storbønder til Trondheim. En natt da de ankret opp ved Selja, oppdaget de et merkelig lys over øya. Det syntes å strømme ned fra himmelen og samlet seg på et sted over stranden så glansen av det speilet seg i havet. De rodde i land og fant en hodeskalle der på stranden, snøhvit og blank og med en søt duft. De var hedninger og forsto ingenting, men tok den med seg til kong Olav Trygvason. Den nydøpte kongen og biskop Sigurd forsto at hodeskallen var en relikvie, og seilte til Selja.

 (Talen fortsetter under bildet.)


MAGISK STED: "Alle som har vært her, på Selja - «den heilage øya» - vet at dette fortsatt er et helt spesielt, hellig sted, der det åndelige gravitasjonsfeltet formelig er til å ta og føle på. Gjennom over tusen år har denne øya tiltrukket seg pilegrimer, og fortsatt står ruinene av kloster- og helgenanlegget her på Selja som sterke vitner om Norges første kristne tid."
Foto: Lars Verket/Flickr All rights reserved, publisert med tillatelse

I hulen på Selja fant de Sunniva, som var like hel og så ut som hun sov. Dette helgenfenomenet, inkorrupte legemer, er et fenomen som inntreffer hos helgener også i dag. Legenden forteller at sammen med Sunniva lå mange skjeletter som sendte ut den samme velduften som hodeskallen gjorde.

Olav Tryggvason lot da hulen bygge ut som kapell og føyde en liten kirke til nedenfor: Sta. Sunniva-kirken. Relikviene etter seljemennene ble lagt i mange skrin og en kiste ble tømret til den hellige Sunniva. Denne skrinleggingen fant sted i det Herrens år 996, og i nesten 200 år hvilte Sankta Sunnivas inkorrupte legeme på alteret i Sankta Sunniva-kirken her oppe. I år 1170 ble hennes relikvier fraktet til Bergen, der de forble helt frem til reformasjonen i 1537. Sta. Sunniva ble erklært skytshelgen for Bergen og for Norge; Patrona Norvegiæ.

(Talen fortsetter under bildet.)


PILEGRIMSFØLGE: Prosesjon før åpningen av kystpilegrimsleden. "Vi er kommet hit som pilegrimer i dag, for å søke Gud på dette hellige sted, der den hellige Sunniva og hennes ledsagere fant martyrdøden for over tusen år siden, her på dette sted hvor du kan erfare og føle nærværet av Det hellige."
Foto: Lars Verket/Flickr All rights reserved, publisert med tillatelse

Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går. Den katolske kirke fremholder at Sta. Sunniva og hennes ledsagere var virkelige mennesker som levde et hellig liv og fikk en salig død her på Selja. Sta. Sunniva og Seljemennene er dermed de første helgenene vi kjenner til i Norge.

Alle som har vært her, på Selja - «den heilage øya» - vet at dette fortsatt er et helt spesielt, hellig sted, der det åndelige gravitasjonsfeltet formelig er til å ta og føle på. Gjennom over tusen år har denne øya tiltrukket seg pilegrimer, og fortsatt står ruinene av kloster- og helgenanlegget her på Selja som sterke vitner om Norges første kristne tid. Her finner vi de vakreste spor i det vakreste av landskap. Her har Gud satt spor etter seg. Ingen kommer til Selja uten å undre seg. Og ingen reiser herfra uberørt. Uberørt av det hellige. Uberørt av Gud.

Vi er kommet hit som pilegrimer i dag, for å søke Gud på dette hellige sted, der den hellige Sunniva og hennes ledsagere fant martyrdøden for over tusen år siden, her på dette sted hvor du kan erfare og føle nærværet av Det hellige.

(Talen fortsetter under bildet.) 

OVERJORDISK SKJØNNHET: "Her finner vi de vakreste spor i det vakreste av landskap. Ingen kommer til Selja uten å undre seg. Og ingen reiser herfra uberørt. Uberørt av det hellige. Uberørt av Gud."
Foto: Lars Verket/Flickr All rights reserved, publisert med tillatelse

I dag kan vi ikke, ut fra kildene, bevise at Sunniva og Seljemennene har eksistert – like lite som vi kan bevise at Gud finnes. Men Kirkens tro bygger ikke på forensiske bevis. Vi har ingen obduksjonsrapport over Jesus; heller ikke avbildningen på likkledet i Torino er noe bevis på Jesu død og oppstandelse. Men vi har troverdige vitners beretning om møtet med den oppstandne Jesus – og mer – vi har fått møte ham selv – og derfor vet vi at Jesus lever – og derfor heter det i Hebreerbrevet at: ”Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.”

Kirken har fra kristendommens tidligste tid i Norge, feiret De hellige på Selja, og har tatt vare på deres relikvier og bygget kirker til deres ære. Så kan vi ta som forbilder disse troende, som holdt sin kristne tro så høyt i ære at de var villige til å ofre alt, heller enn å gå på akkord med denne verden. De forlot all jordisk sikkerhet og gav seg helt i Guds hånd, til Han som er Herre over legeme og sjel og som har sagt at vi er dyrebare, høyt elskede og verdifulle i Hans øyne – ”mer verdt enn mange spurver”.

En slik sterk og urokkelig tro som Sunniva og Seljumennene hadde, kan alle vi som er her i dag også få i gave av Gud. Må alle som kommer hit til Selja få den nåde å undre seg, og å søke Gud på dette hellige sted, og må han gi oss alle den nåden å få tro på ham og elske ham av hele vårt hjerte og hele vår sjel og av all vår forstand – her, på dette hellige sted, der undere fortsatt skjer. 

Sancta Sunniva, ora pro nobis.


SOLGAVEN:  Navnet Sunniva betyr "solgaven".
Solnedgang gjennom benediktinerklosterets kirkedør på Selja..
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 25.07.2015

LES MER HER PÅ BLOGGEN: