Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Kristenretten. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kristenretten. Vis alle innlegg

16 oktober 2021

Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse

HISTORISK: 1000-årsjubileet for Hellig Olavs dåp og omvendelse i 1014 ble feiret i 2014 i katedralen i Rouen der det hele skjedde. 

AKKURAT HER: Hit til Rouen i Frankrike var det Olav Haraldsson kom, omvendte seg og lot seg døpe som ivrig 19-åring i 1014. Dette bildet er tatt utenfor dagens katedral, nærmere bestemt der hvor baptisteriet lå den gang Olav ble døpt. Her var det det skjedde. Akkurat her. Her begynte Norges omvendelse. Som Dom Alois Brodersen formulerer det i sin preken: "ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk".

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Klikk på bildene for å se dem i større versjon.

I 2014 dro jeg til Rouen i Normandie og deltok i tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i 1014. Der var jeg så heldig å få med meg hjem papirene med manuset til Dom Alois Brodersens preken. I oktober 2016 fant jeg endelig tid til å skrive det ut. I dag, på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, løfter jeg prekenen opp på nytt.


Preken av Dom Alois Arnstein Brodersen, augustinermunk og sokneprest i St. Paul menighet i Bergen. Publisert her med tillatelse.
Dagens bibeltekster: Visd 10,10-14; Jak 1,2-4.12; Matt 16, 24-28.

Prekenen ble holdt i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen under tusenårsfeiringen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, på minnedagen 16. oktober 2014.
Uthevinger i fet skrift er mine egne.

______________

Kjære troende!


Hellig Olavs dåp for 1000 år siden – på dette sted hvor vi nå er samlet – er en av de viktigste hendelser i vårt folks historie. For i det «Olav konge bøyde hodet til dåpens bad i kristent land», da var det ikke bare «heltemotet» som ble kristnet, men ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk. Ikke sånn å forstå at der ikke var kristne i Norge på den tid – det var mange kristne i landet og til dels var også herskerne, konger og jarler også kristne – men hedenske seder, hedensk kultur og hedensk tankegang hadde fremdeles et fast grep om folket.

Han hadde nok ikke noen enkel vei til den kristne tro, Olav, hvis vi tenker på den arv han hadde fått med seg av sine kongelige og vikingforfedre. Av Hårfagre-ætt, skulle han endog nedstamme fra hedenske guder. Villskap og krigslyst ble lagt ham i blodet fra vuggen av og så dro han som ungdom ut i viking. Han skulle lære seg krigens håndverk.

Men samtidig som han stod midt oppi krig og plyndring, må noe ha gjort inntrykk på den unge høvdingen – Kirken – som selv om den var preget av lidelse og forfølgelse under «normannernes raseri», eller kanskje nettopp derfor, sto som et lysende bolverk mot ondskap og hedenskap. 

Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære.

Helt sikkert har han også møtt mennesker, som både kunne forkynne den kristne lære, men som fremfor alt levde hva de forkynte, som endog kunne elske en fiende og hedning.

LEVENDE LYS: Cathédrale Notre-Dame de Rouen ligger midt i det historiske sentrum av Rouen i Normandie, nord i Frankrike. Den katolske kirke i Frankrike blir ofte referert til som "Kirkens eldste datter". Hit kom den kristne tro tidlig, tidlig. Kirken i Frankrike har vært i enhet med Roma helt siden 100-tallet da kristendommen kom hit.
LEVENDE KIRKE: Den første katedralen i Rouen ble bygget allerede i 396. Dagens katedral stod ferdig i 1145, ble ødelagt av brann i 1200 og deretter fullført på ny i 1250. Gjennom alle århundrer har den vært en levende kirke der mennesker kommer for å be og søke Gud.

Alliansene skiftet, og det var ikke bare hedningers kamp mot kristne, men på begge sider stod kristne og hedninger i forbund. Slik hadde det seg at den etter hvert modnede Olav om vinteren var hos sin fjerne slektning hertug Richard II av Normandie og der traff han nok hertugens bror, erkebiskop Robert, som kanskje var den som har gitt ham impulser og undervisning i troen, slik at han til sist tok imot dåpen.

Vi har ingen grunn til å anta at Olav ikke mente noe med sin dåp. Det lå ingen umiddelbar politisk gevinst for ham i det å bli en kristen. Tvert imot kunne det heller gjøre det vanskeligere for ham å bli konge i Norge. Og det finnes vitnesbyrd fra hans samtid om at Olav tok sin tro svært alvorlig.

Som enhver nyomvendt, ivret han for sin nye tro og ønsket å styrke troen i sitt hjemland, men dette måtte skje parallelt med at han søkte å vinne sin fedrene arv, kongedømmet i Norge, som han som hårfagreætling hadde rett til. Mot et oppdelt og uforberedt styre i Norge kunne Olav raskt sette seg igjennom. Så skulle riket festes og bindes sammen under én konge og i én tro; den kristne.

Det var ikke så lett for Olav å legge bak seg sin hedenske arv. Han gikk frem med vold, der hvor det ikke gikk med gode ord. De saker han fremmet var viktige ting, den kristne tro og hans enekongedømme. Men Olav brukte ikke vold annet enn når det var nødvendig og som siste utvei, og ikke mer enn det som var vanlig og alminnelig akseptert på den tid. Men først prøvde han med Kirkens forkynnelse og med gode ord.

Olav måtte vel oppleve at han med sin kristne tro stod i opposisjon til veldig mye i det hedenske samfunn som Norge fremdeles var. Det å være kristen betyr å være annerledes enn denne verden. Slik var det fra de første tider. Det var ved å leve Evangeliet på en synlig måte de kristne skilte seg ut fra det hedenske samfunnet – på en tydelig og positiv måte – at Kirken kunne seire over hedenskapet i Det romerske riket og ellers i Europa.

KJÆRLIGHETENS OFFERSTED: Høyalteret i katedralen, sett bakfra. Englene på sidene av alteret deltar i tilbedelsen av Han som er virkelig til stede på alterbordet.

Etter forbilde fra de engelske og europeiske riker ville nå Olav forsøke, ved lovens hjelp, å forandre de gamle hedenske skikker og vende folks hu til å gjøre det gode heller enn det onde. Med biskop Grimkjells hjelp, fikk han formulert en kristenrett som ble vedtatt for hele landet på Mostrating 1024, preget av De ti Bud. Nå får enkeltmennesket et personlig ansvar for sine handlinger overfor Gud og kongen. Man er ikke lenger bare et medlem av ætten, man er et kristent individ med personlige rettigheter og plikter. 

Så følger det av det man må slutte med å sette ut uønskede barn i skogen; at kvinner får rett til å si ja eller nei ved ekteskapsinngåelse; at man skal bygge kirker og underholde prester slik at det kristne budskap kan forkynnes over hele landet; at man får plikt til å frigi treller hvert år, slik at slaveriet skulle kunne avskaffes; at det ble forbudt å dra i viking, først i eget land, siden også til utlandet; og Olav insisterte på at ikke bare småkårsfolk, men også de rike og mektige, skulle bøye seg for Guds og kongens lov – og han satte det igjennom.

Det tok flere hundre år før de nye sedene som kom med Hellig Olavs Lov virkelig slo igjennom i vårt folk, men Olav begynte en utvikling som, særlig etter hans død og helgenforklaring, kom til å prege det norske folk frem til denne dag. Men i Olavs egen tid førte denne lovgivningen også til at særlig de mektige i landet ble hans motstandere, for de så sin makt og sine privilegier truet av en konge som så til de grader insisterte på å forandre landets seder. Det førte til hans fall. Etter bare få år blir han fordrevet fra landet og søker tilflukt hos sine slektninger i Gardarike.

Vi ser at Olav gjennomgår en personlig forvandling under påvirkning av den kristne tro. Ikke minst i eksil modnes hans tro enda mer, og samtidig også tanken på at han må vinne tilbake riket, for Gudsrikets skyld, om han så skulle miste livet i forsøket. Vi kan si at han skrider frem på sin vei mot hellighet. Men den endelige omvendelse kommer under selve slaget på Stiklestad. Da kongen ble såret i hånden og kneet, lener han seg tilbake mot en stor stein på slagmarken; han kaster sverdet fra seg og befaler seg i Guds hånd. Like etterpå blir han drept av Tore Hund.

TIL GUDS ÆRE: "Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære." (Sitat fra prekenen)

Selve dødsscenen i Olavssagaen er et ganske viktig vitnesbyrd om kong Olavs omvendelse og hellighet. Sverdet som kongen bar, var blitt tatt ut av gravhaugen til en av Olavs forfedre, Olav Geirstadalvr, og man mente at det knyttet seg magiske krefter til det – og ikke minst betød det en forbindelse til den gamle hedenske kongeætt og bidro dermed til legitimering av Olavs krav på kongedømmet.

Når nå Olav kaster fra seg sverdet, betyr det for det ene at han viser fra seg den siste rest av hedenskapet og alt som forbinder ham med den gamle tro – men fremfor alt at han innser at hos Gud alene er redningen, frelsen. Intet annet betyr noe for ham nå, annet enn det å tilhøre Gud og søke sin frelse hos ham. Kongemakten, æren, arven, hans egen rett, alt dette som før hadde vært så viktig for ham, blir betydningsløst mot den seierskrans som han så ventet ham hos Gud. Det er en omvendelse i tolvte time, ikke mindre dyptgripende enn hos røveren på korset, han som fikk høre: «I dag skal du være med meg i Paradis.»

Olavskulten er viktig for oss og for vår tro. For Hellig Olav er en helgen som engasjerer – og til alle tider har engasjert menneskene. Det er ikke lett å være likegyldig til hans skikkelse. Han engasjerte mennesker både for og mot seg i sin tid som regjerende konge; og knapt var han død, så bredte overbevisningen seg i folket om at han var hellig – samtidig som hans motstandere kjempet imot at han ble helligkåret. Og opp gjennom tidene har holdningene til ham vært forskjellige, fra Den Katolske Kirkes æring av helgenen Olav til protestantenes forsøk på å undertrykke helgenkulten under reformasjonen – men som ikke klarte å utradere Olavs minne fra det norske folk.


KATEDRALENS HEMMELIGHETER: Velv etter velv. "Like a mystical tome waiting to be deciphered, a cathedral holds many secrets about Christ, the Christian life and the soul’s yearning for God." Les mer om katedralenes hemmeligheter her.

I dag er det ateismens og liberalismens ånd som gjør seg sterk – som mer og mer gjennomsyrer vårt samfunn, og som hater og derfor motarbeider Det Hellige hvor det bare er mulig. Derfor blir det også stadig viktigere at vi, som er katolske kristne, står fast i troen og våger å bekjenne den og forsvare den når og hvor som helst det blir krevet av oss. Det gjelder ikke minst når vi feirer Olav den Hellige.

Så vil vi holde fast på det som vi alle vet, nemlig at Olav er hellig. Han er lovlig og gyldig helligkåret slik som Kirkens rettspraksis foreså det frem til 1098, nemlig av klerusen og Guds folk i Nidaros, slik Olav beretter det i Olavssagaen. Det skjedde året etter hans fall og en helgenkåring er en akt av Kirkens ufeilbarlige læreembede, ikke mindre i 1031 enn det er i dag.

Det var ikke på grunn av sine vikingetokter eller sin voldsferd at Olav ble helligkåret. Den kristne konge som urettferdig ble fordrevet fra sin arv og som ble drept da han prøvde å vinne tilbake sin rett, var et vanlig motiv i tiden for å helligkåre noen. Men det var først og fremst Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro som gjorde at menneskene kunne gjenkjenne Kristus i ham og hans verk – som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag.

Og det er Hellig Olav også i dag. Olav er ingen skrivebordshelgen, som levet i ulastelig fromhet og hellighet helt fra mors liv og som egentlig ikke trengte til frelsen fra Gud. Olav er nettopp en helgen av kjøtt og blod, et ordentlig levende menneske, med feil og svakheter, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det.


Han førte Olav til troen og dåpen; han førte ham gjennom prøvelser frem til en lutret og sterk tro, en tro som gav Olav kraft til å seire i det avgjørende øyeblikk. Han kunne ikke frelse seg selv ved sin egen kraft og sin hedenske arv, langt mindre ved sin egen prektighet. Han måtte kaste fra seg alt eget og overgi seg helt i Guds hånd – der fant han frelsen og livets krone.

Slik kan Olav være et forbilde for oss mennesker i dag, vi som fremdeles med Paulus må si: «Alle har syndet og står uten ære for Gud.» Men Olav viser oss at der er håp også for oss som likesom ham må kjempe imot vår syndige natur, imot det onde i oss. Og han viser oss hvordan vi gjøre det for å vinne seierskransen, nemlig å legge bak oss det som binder oss til denne verden og hindrer oss i å nå målet – og vende oss til Ham, som alene har makt til å frelse.

Den hellige Olav har nådd målet, har mottatt seierskransen. Som Olav har vi begynt løpet da vi mottok Dåpens sakrament. Nå løper vi og strekker oss etter seierskransen. Vi ber St. Olav om, ved sin forbønn, å hjelpe oss til fremgang på vår hellighets vei.

AMEN +

(Her slutter prekenen. Dagens forbønner følger under.)

KONTEMPLASJON: Litt tid i stillhet i Vår Frue-kapellet i katedralen før høymessen.

DEN HELLIGE MESSE: På selve minnedagen 16. oktober ble Hellig Olavs dåp og omvendelse feiret med en norskspråklig messe i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen. Søndag 19. oktober fyltes hele katedralen under den høytidelige pontifikale høymessen med erkebiskopen av Rouen og biskopen av Oslo. Biskop Bernt Eidsvig av Oslo overrakte da en Olavsrelikvie til katedralen i Rouen.


Forbønner bedt i katedralen under tusenårsfeiringen i Rouen 16. oktober 2014


Gud førte den hellige Olav gjennom troens strid og gav ham seierskransen. I tro og tillit vender vi oss til ham, vår Far:

- Gi din Kirke Åndens kraft og nåde, så den troverdig må forkynne hellig Olavs tro, troen på din korsfestede og oppstandne Sønn. Vi ber deg:

- Opplys alle som har makt og myndighet i samfunnet ved din Hellige Ånd, så de må styre med - og ikke mot Evangeliets ord. Vi ber deg:

- La oss, som kjemper mot syndens og dødens makt, finne trøst og hjelp i den hellige Olavs skikkelse og ved hans forbønn få kraft til å stå fast i troens gode strid. Vi ber deg:

- Kom alle til hjelp, som kjemper med døden, og la dem få se din Sønn i den siste strid. Vi ber deg:

- Ta du imot alle våre kjære som er døde i ditt rike og gi dem seierskransen som du har lovet dem, som elsker deg. Vi ber deg:

For du, Gud, er god og trofast mot dine løfter; du lar oss ikke bli til skamme. Deg priser vi nå og alltid, og i all evighet. AMEN


VOTIVLYS I ROUEN: "Det katolske liv – den store kristne tradisjon – er en kjempestor arv fra to årtusener. Opplever vi store kriser i livet, kan vi aldri si at vi ikke har noe igjen å gjøre. Vår bønn og vårt liv berikes ved hellige bilder og røkelse, votivlys og rosenkranser, vann og oljer, gester og kroppsholdninger, velsignelser og medaljer, skikker og seremonier." Les mer i artikkelen Hellige tegn på katolsk.no

LITEN PILEGRIM: Maria (6 mnd) var den yngste norske pilegrimen som deltok under tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i Rouen.
Foto: Kathrine Tallaksen Skjerdal

Bli bedre kjent med Hellig Olav! Les mer her:

13 juni 2020

Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå

"Hvis vi lar være å kjempe for det vi tror på fordi vi ikke ser muligheter for seier på kort sikt, da er ikke det vi tror på så mye verdt, " skriver redaktør Tarjei Gilje i sin kommentar i Dagen.
Faksimile: Dagen, lørdag 13. juni 2020

Denne uka har jeg vært gjest i Dagen-podkasten Tore & Tarjei. Det ble en interessant samtale om menneskeverd og menneskesyn, kristne verdiers betydning for norsk lovverk og litt om hvordan jeg ser Kristen-Norge tolv år etter at jeg gikk inn i Den katolske kirke.


Etter samtalen skrev redaktør Tarjei Gilje den kommentaren som du ser i faksimilen over her. Abonnenter kan lese hele kommentaren her på dagen.no. Er du ikke abonnent? Det vil jeg anbefale at du blir. Nå får du de første tre månedene til halv pris!

Lytt til podcasten

Selve podcastepisoden trenger du ikke være Dagen-abonnent for å høre. Den kan du høre gratis her på iTunes og her på Spotify.

Noe av det vi snakket ganske mye om, var kampen som KrF kjempet for menneskeverdet, og om det kristne menneskesynet versus det sekulære menneskesynet - med utgangspunkt i endringene i bioteknologiloven som ble vedtatt i Stortinget 26. mai. Vi snakket om hvordan det som skjer nå, er det stikk motsatte av det som skjedde for 1000 år siden da den kristne etikken og menneskeverdet ble innskrevet i lovene våre gjennom kristenretten.

26. mai var en mørk og alvorlig dag for Norge. Men sjelden har jeg vært stoltere av å være en KrF-er! Og styremedlem i Menneskeverd!


Faksimile fra partileder Kjell Ingolf Ropstads Facebook-side 26. mai 2020.


En stor takk for knallbra innsats til alle i KrFs stortingsgruppe, til Menneskeverd, og til alle andre som stod på for barnets rettigheter i kampen om bioteknologiloven! Godt kjempet! Norge trenger virkelig KrF 💛 Vi trenger et parti som står kompromissløst på barnas side og ikke aksepterer at barn blir en handelsvare og en rettighet.


Barn ER ikke en rettighet, barn HAR rettigheter - selv om Stortinget overkjørte dem nå i mai. Vi bretter opp ermene og fortsetter arbeidet!


For å få til gode forandringer må vi forene kreftene og jobbe sammen.

Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå. Ikke gi opp eller mist håpet. Fortsett! Strid troens gode strid. Avmakt og mismot på troens vegne er aldri av Gud. 

Gud har kristnet Norge før, og han kan gjøre det igjen. Jeg ber for Norges omvendelse hver dag. Håper du også gjør det!


#plasstilalle: På få dager samlet organisasjonen Menneskeverd inn 42 026 ((!) underskrifter som ble overlevert til KrF og Senterpartiet. Til og med etter overleveringen fortsatte underskriftene å strømme på. Totalt signerte 45 681 personer oppropet "Plass til alle".
Foto: Menneskeverd

Katolsk forsvar for menneskelivet

Jeg er takknemlig for at Den katolske kirke taler med klar stemme når menneskelivet trues. I Aftenpostens papirutgave mandag 25. mai 2020 var det en helside med en tydelig, katolsk melding om bioteknologiloven. 

På forhånd var vi 16 katolske kristne som kom med innspill, skrev og tenkte sammen, ledet av p. Hallvard Thomas Hole i Pastoralavdelingen i Oslo Katolske Bispedømme. Når så mange kloke hoder slår seg sammen, blir resultatet godt. Det tar lengre tid å skrive på denne måten, men flere viktige perspektiver kommer med. 

Kronikken ble deretter sluttført og signert av biskop Bernt Eidsvig, fransiskanerprest Hallvard Thomas Hole og fire flotte, katolske legfolk: Håkon H. Bleken (advokat), Vegard Bruun Bratholm Wyller (professor/overlege), Helene Larsen (overlege) og Janne Haaland Matlary (professor i statsvitenskap).


Faksimile fra aftenposten.no


Her er deres kronikk:

Barns menneskerettigheter avskaffes av Stortinget


Stortingsflertallet påtvinger oss en lovendring i retning av et samfunn som aksepterer design av barn og eugenisk sortering.



Bernt Eidsvig, katolsk biskop av Oslo
Håkon Bleken, advokat (H), Oslo
Vegard Bruun Bratholm Wyller, professor/overlege, Oslo
Helene Larsen, overlege, Oslo
Hallvard Hole, fransiskaner og prest, Larvik
Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap, Oslo


Tirsdagens vedtak om endringer i bioteknologiloven vil vise demokratiet på sitt verste: Spørsmål om livet (og døden) avgjøres uten grundig debatt.

De tynne «argumentene» om fremskritt og om en «gammel» lov som må «moderniseres», er ikke argumenter.
Det er et presserende behov for et helt nytt veikart for etisk tenkning. Her snakker vi om å gjøre det mulig å skape barn som hverken kjenner sin far eller mor.

Hvilken rett har et storting til å fradømme et barn dets foreldre?

Forslaget gjelder blant annet assistert befruktning for enslige kvinner, tidlig ultralyd og NIPT-tester (Non-invasive prenatal testing) for avdekking av sykdom. Retorikken handler om å imøtekomme menneskers ønsker og retten til informerte valg, men det er ingen rett å få barn, det er en gave.

«Designerbarn»

Disse forslagene går langt i å tillate «designerbarn», sortering og avliving av fostre med sykdom.

Assistert befruktning med donorsæd fjerner reelt sett barns rett til både å kjenne og få omsorg fra begge biologiske foreldre (FNs barnekonvensjon art. 7). De kan kun finne ut fars navn når de blir myndige.

Dette problemet fordobles ved eggdonasjon og assistert befruktning for enslige kvinner. Nå kan altså barn vokse opp uten noen av sine biologiske foreldre.

Man går bort fra det soleklare faktum at barnet har to foreldre det er knyttet til og får omsorg fra, slik Bioteknologirådets mindretall fremhever.

Den svake part

Lovforslaget innebærer at barnets rett til å få omsorg av en far, er fullstendig tilsidesatt, trumfet av kvinnens ønske om barn.

Det paradoksale er at ønsket i seg selv, er drevet av behovet for biologisk tilknytning. Det er så sterkt at her ligger årsaken til at ufrivillige barnløse i utgangspunktet vil lage barn ved hjelp av bioteknologi, med mulighet for å designe barnet så det blir likest mulig.

Men den svake part, barnet, har primært rett og behov til sitt biologiske opphav – det vi normalt kaller mor og far.

Et etisk skråplan

Høsting av egg er mer komplisert enn sæddonasjon.

Konklusjonen er at så lenge kvinnen aksepterer den kraftige hormonbehandlingen ved uthenting av egg, som potensielt kan skade henne, dreier det seg i begge tilfeller om kjønnsceller. Sæddonasjon har vært mulig i en årrekke, og eggdonasjon er et resultat av dette tidligere retningsvalget.

Dette bekrefter bekymringen ved tidligere korsveier om at hele det bioteknologiske området, er et etisk skråplan. Har man sagt ja til A, må man neste gang si ja til B for å være konsistent.

Selv med «strenge» kriterier for eggdonasjon, som vil være grunnlag for senere liberaliseringskrav fordi ikke alle kan få og de velstående går foran på markedet, avdekker forslaget et mer betydningsfullt problem.

Skinn av biologisk likhet

Med donoregg blir konflikten med Barnekonvensjonens intensjon ytterligere forsterket. De biologiske prinsippene for familiedannelse forlates definitivt, selv om hele industrien vil opprettholde et skinn av biologisk likhet gjennom å matche hud- og hårfarge.

Åpning for import av egg fra andre nordiske land er i denne sammenheng kanskje nødvendig, slik at eggmarkedet kan imøtekomme spesifikke designerønsker.

Sammen med tilbud om gentesting av embryoer (PGD), som blant annet gir mulighet til å kjenne barnets kjønn før embryoet innsettes, er veien videre brolagt for å designe barn.

Dette viser at man må omtolke underliggende prinsipper, slik som Barnekonvensjonen.

Juridisk rett til kunnskap om biologisk opphav er ikke sammenlignbart med det å kjenne og få omsorg fra noen. Det første er en mappe i et skap. Det siste er klemmer og henting i barnehagen.


Eugenikk er rett rundt hjørnet

Sortering av embryoer på bakgrunn av kjønn før innsetting vekker kanskje mindre oppsikt enn sortering ved abort, som kommer med full kraft gjennom tilbud om tidlig ultralyd og NIPT-tester til alle gravide.

Sortering av fostre med sykdom som selvstendig grunnlag for abort er allerede iverksatt gjennom abortloven og er blitt praktisert lenge.

Testing av fostre er en naturlig konsekvens av lovgivers tidligere veivalg.

Ultralyd av mor og barn har til nå hatt deres helse som utgangspunkt. Dette blir nå lett sekundært, til fordel for effektiv og tidlig sortering av syke barn.

Eugenikk er rett rundt hjørnet.

De nevnte problemstillinger er kun et knippe av forslagene til nye bioteknologilov, men illustrerer det vi ønsker å utfordre politikerne på.

Den etiske refleksjonen må være helhetlig, ikke fragmentarisk.

Assistert befruktning, PGD og NIPT burde ikke behandles som separate helsetilbud. Det er i helheten man får øye på hvilke veier som leder hvor. Hvilket menneskesyn skal vi ha i vårt samfunn?


Familiens fundamentale rolle

Lovforslagene tar ikke hensyn til menneskets natur og familiens fundamentale, naturlige rolle.

Stortingsflertallet påtvinger oss en lovendring i retning av et samfunn som aksepterer design av barn og eugenisk sortering, samt «foreldreløse» barn. Dette skjer uten tid til den debatt slike ekstreme vedtak krever.


Vi ber Stortingets flertall om ikke å trumfe gjennom disse forslagene kun fordi de har et lite flertall.

Dette minner om flertallstyranni som reduserer demokratiet til prosedyre, helt uten respekt for alvoret i saken.

16 oktober 2019

Ettertanke | Forskjell på folk

Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død.

På bildet: St. Olav i det norske kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma. Du finner kirken i Via del Corso, Romas "Karl Johan".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016


«Gud gjør ikke forskjell på folk» (Rom 2,8). For oss er det en selvfølge. For 1000 år siden var det så revolusjonerende at det veltet om på hele samfunnsordningen her til lands.


I det før-kristne Norge gjorde gudene og Skjebnen stor forskjell på folk, både før og etter døden.
Valhalls guder var kresne når det gjaldt utvelgelsen til gudeheimen.

«Våre forfedre trodde at bare de rike og mektige kom til Valhall. Alle kvinner og småkårsfolk endte i Helheims nitriste skyggeliv etter døden, eller de levde videre som daudinger under møddinghaugen, tuftene eller tuntreet» skriver pater Olav Müller i boken «Olav den hellige | Olav Haraldsson». Å dø var en overgang fra vondt til verre. 

Også på denne siden av døden var det stor forskjell på folk. Det fantes ingen likhet for loven. Ættehøvdingene dømte bønder og småfolk etter landets lover på tinget, men selv tok de seg alle de friheter de ville. De sterkeste og rikeste i landet turet fram: De herjet, drepte og ranet fra svakere ætter og småfolk både i sitt eget lokalsamfunn og i mer fjerntliggende områder langs norskekysten. Gulatingsloven har et eget kapittel om vikingferd i eget land.

Snorre nevner det med avsky:
«Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdommer på den måten at de herjet både utenlands og innenlands. […] Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, om det så var sønner til mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet.»
Mot slutten av sin Olavssaga skriver Snorre: 
«Han lot rike og fattige få samme straff, men det syntes folk var overmodig, og så vokste det opp fiendskap mot ham når folk mistet frendene sine etter kongens rettferdige dom i en sak hvor det var gyldig grunn til klage. Dette var grunnen til den reisning folk i landet gjorde mot Olav: De tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett
Hellig Olav trodde på en rettferdig Gud. Han kunne ikke være noe annet enn en rex iustus, en rettferdig konge. Oppgaven hans var å kristne landet. Da var det ikke et alternativ å gjøre forskjell på folk. Det står jo rett ut i Bibelen: 
«Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere.» (Jak 2,8-9)
Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død. Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Ved St. Peters port er det ingen som spør om du er mann eller kvinne, høvding, hauld, bonde, løysing eller trell. Inn gjennom himmelporten kommer du helt uavhengig av hvilket popularitetsnivå eller rangtrinn du står på mens du lever på jorden. Gud skje lov!

Første gang publisert 4. august 2018 da Jak 2,8-13 var dagens bibeltekst


Olav er en stor, internasjonal helgen. Et eget kapell er vigslet til ham i Roma. "The chapel belong to the Norwegian nation." St. Olav er til og med malt på den ene søylen i Fødselskirken i Betlehem!

Her kan du lese hva som står om St. Olavsalteret i kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma.
Under det store maleriet av Hellig Olav (det øverste bildet) ser du et bilde av Jesu hjerte. Her er bønnen som det anbefales at man ber her.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

Les også:

03 august 2018

Ettertanke | Vesle Olsok og Karl den store

Olav den Hellige skrinlegges.
Foto: Wikimedia Commons

I dag feirer vi «Vesle Olsok» – dagen da Olav Haraldsson ble skrinlagt og helligkåret, 3. august 1031. 


Det var biskop Grimkjell som helligkåret ham, i tråd med datidens skikk. Biskopen kjente Olav inngående. I kongsgården som Olav lot bygge i Nidaros, hadde nemlig hirdbiskop Grimkjell plass like ved siden av høysetet, og han fulgte kongen på alle reisene hans.

Grimkjell var en from og lærd mann. Han kom fra den angelsaksiske kirke der geistligheten brant for reformene fra Cluny; et kloster som var sentrum for en stor vekkelse i Europa.

Grimkjell må ha lokket fram idealbildet av en kristen konge i Olavs sinn: En «rettferdig konge» (rex iustus), en «konge av Guds nåde,» en «Guds stedfortreder» i håndhevingen av lov og rett. Som Peter skriver det i dag: «de skal straffe dem som gjør det onde, og påskjønne dem som gjør det gode» (1. Pet 2,14).

Hellig Olavs forbilde var Keiser Karl den store – den kristne kongen som gjorde slutt på ufreden i Europa etter folkevandringene, og som seiret i kampen for lov og rett. I den fine, lille boken «Olav den hellige | Olav Haraldsson» skriver pater Olav Müller om biskop Grimkjell
«Grimkjell må ha fortalt kong Olav om det store forfallet som fulgte i Europa etter Karl den stores død, og så skildret hvordan Karls kongstanke hundre år senere ble gjenfødt i forbedret utgave i kjølvannet av reformene fra Cluny: Den rettferdige konge som kjemper for fred, lov og rett i sitt rike så kristenlivet kan blomstre og utfolde seg fritt
Politisk vant ikke Olav noe å på å kjempe for Kristi sak i Norge. Tvert imot. Hellig Olav gav oss en nemlig en ny, europeisk lovgivning, kristenretten, som gjorde at de sterkeste i Norge ikke lenger fikk ture fram slik de selv ville. De måtte sette slaver fri, og tvangsekteskap, friller og flerkoneri ble forbudt. De måtte slutte med å sette uønskede barn ut i skogen for å dø og det ble forbudt å dra i viking. Og ikke minst: Olav innførte det rettsprinsippet som vi i dag tar for gitt: likhet for loven.

«Hellig Olavs lov» forsvarte de svake og gjorde slutt på den sterkestes rett i Norge. Dermed kom Olav i konflikt med de sterkeste, de som ellers ville ha vært hans naturlige allierte. Det førte til Olavs politiske undergang og til hans evige seier. Slaget på Stiklestad dreide seg i høyeste grad om kristne verdier.

Under slaget kastet Olav fra seg sverdet og alt sitt eget, og overga seg helt i Guds hånd. Slik ble han en martyr for troen; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare et tynt ferniss over et brutalt ættesamfunn.

Ingen nordmann har betydd mer for Norge enn Hellig Olav. Det er med rette han kalles for Norges evige konge.


Ora pro nobis, Sancte Olave.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen Vesle-Olsok, 3. august 2018, da 1 Pet 2,13-17 var dagens bibeltekst


Translatio Olavi


På denne dagen i 1031: Få med deg Snorres spennende beretning om skrinleggingen og helligkåringen av Hellig Olav!


"Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt."

01 august 2017

NRK-andakt om Hellig Olav som forbilde

 I middelalderkunsten avbildes Hellig Olav ofte med den fienden han beseiret: Dragen, som bærer Olavs eget ansikt. Dragen er et symbol for hedendommen i Norge. Helt fra dåpen kjempet Hellig Olav mot den gamle hedningen i seg selv. Til slutt vant han.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


I dag, 1. august, holdt jeg denne andakten på NRK P1. Her på nrk.no kan du lytte til den. Og her på bloggen kan du lese den.

”Helliget vorde ditt navn, ikke mitt.
Komme ditt rike, ikke mitt.
Skje din vilje, ikke min.”
Slik ba FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld, og slik er jeg sikker på at Hellig Olav også ba – vikingen Olav, som 19 år gammel fikk en radikal kristen omvendelse under vekkelsen i Normandie i det Herrens år 1014.

Jeg var der, i Rouen i 2014, under tusenårsfeiringen for Olav sin dåp. Det var et sterkt møte med en ivrig ung mann som brukte resten av livet sitt på å bli en helstøpt kristen.

Det gikk ikke alltid så bra eller slik som det skulle for Olav, han som hadde vært viking og barnesoldat siden han var tolv år. Han brukte slik makt som det var vanlig at konger brukte på hans tid. Han fikk barn utenfor ekteskapet og rotet livet til. Men han gav ikke opp. Han visste at han hadde et kall, at den kristne troen var sann, og at han selv var troens redskap, og ikke omvendt.

Politisk vant ikke Olav noe å på å arbeide for at Guds rike skulle komme i Norge. Tvert imot. Hellig Olav gav oss en nemlig en ny lovgivning, kristenretten, som gjorde at de sterkeste i Norge ikke lenger fikk ture fram slik de selv ville. De måtte sette slaver fri, tvangsekteskap og flerkoneri ble forbudt, de måtte slutte med å sette uønskede barn ut i skogen for å dø og det ble forbudt å dra i viking. Og ikke minst: Olav innførte det rettsprinsippet som vi i dag tar for gitt: likhet for loven.

«Hellig Olavs lov» forsvarte de svake og gjorde slutt på den sterkestes rett i Norge. Dermed kom Olav i konflikt med de sterkeste, de som ellers ville ha vært hans naturlige allierte; de ville heller fortsette med å ture fram straffefritt slik de var vant med. Det førte til Olavs politiske undergang og til hans evige seier.

Under slaget på Stiklestad kastet Olav fra seg sverdet og alt sitt eget, og overga seg helt i Guds hånd. Slik ble han han en martyr for troen
; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare et tynt ferniss over et brutalt ættesamfunn.

Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro gjorde at folket kjente igjen Jesus i ham. Det var det som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag.

Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er en helgen av kjøtt og blod, et årntli, levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere og at Han er mektig til å gjøre nettopp det.

Når til og med Olav Haraldsson kunne bli hellig og helt Guds, kan vi det også. Det gjelder bare å aldri slutte med å be:

Helliget vorde ditt navn, ikke mitt.
Komme ditt rike, ikke mitt.
Skje din vilje, ikke min,
i mitt liv
og i dette landet. 


VI BER

Fader vår, du som er i himmelen!
Helliget vorde ditt navn;
komme ditt rike;
skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden;
gi oss i dag vårt daglige brød;
og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere;
og led oss ikke inn i fristelse;
men fri oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
Amen

Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.
Amen.





Musikken etter andakten

Etter andakten valgte jeg ut Ida Möllers utrolig fine versjon av Fader Vår. Hvis du har Spotify kan du høre sangen her. Du finner sikkert sangen gjennom andre musikkstrømmetjenester også ved å gå til albumet hennes Innerligt tacksam.

29 juli 2017

Ettertanke | Hellig Olavs såkorn

KRISTI MARTYR: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» (Joh 12,24)

Denne eldgamle fanen henger i St. Olav domkirke kun på olsokdagen. Den broderte teksten sier: "Hellig Olav, Kristi martyr, bed for Norge"

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, olsok 2017

«Helliget vorde ditt navn, ikke mitt.
Komme ditt rike, ikke mitt.
Skje din vilje, ikke min.»


Slik ba FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld, og slik er jeg sikker på at Hellig Olav også ba – vikingen Olav, som 19 år gammel fikk en radikal kristen omvendelse under vekkelsen i Normandie i det Herrens år 1014.

Det gikk ikke alltid så bra eller slik som det skulle for Olav, han som hadde vært viking og barnesoldat siden han var tolv år. Han brukte slik makt som det var vanlig at konger brukte på hans tid. Han fikk barn utenfor ekteskapet og rotet livet til. Men han gav ikke opp. Han visste at han hadde et kall, at den kristne troen var sann, og at han selv var troens redskap, og ikke omvendt.

Politisk vant ikke Olav noe på å arbeide for at Guds rike skulle komme i Norge. Han gav oss nemlig kristenretten, «Hellig Olavs lov», som forsvarte de svake og gjorde slutt på den sterkestes rett i Norge. Dermed kom Olav i konflikt med de sterkeste, de som ellers ville ha vært hans naturlige allierte. Det førte til Olavs politiske undergang og til hans evige seier.

På denne dagen, 29. juli i år 1030, kastet Olav fra seg sverdet og alt sitt eget, og overga seg helt i Guds hånd på Stiklestad. Slik ble han en martyr for troen i Norge; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare et tynt ferniss over et splittet og brutalt ættesamfunn.

Biskop Bernt Eidsvig sier: «Da han førte sin lille hær til kamp på Stiklestad, visste han at det meste tydet på at han ville tape slaget. Håp og tro og kjærlighet fikk ham til å skue videre. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord.»

Martyrene er alltid Kirkens såkorn. Sigrid Undset skriver om hvordan Hellig Olav var «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her». Det var ikke et foredlet såkorn, men primitivt og kraftig og næringsrikt.

Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere og at Han er mektig til å gjøre nettopp det.


Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro gjorde at folket kjente igjen Jesus i ham. Det var det som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag.

Når til og med Olav Haraldsson kunne bli hellig og helt Guds, kan vi det også. Det gjelder bare å aldri slutte med å be:

Helliget vorde ditt navn, ikke mitt.
Komme ditt rike, ikke mitt.
Skje din vilje, ikke min,
i mitt liv
og i dette landet.



Første gang publisert i avisen Vårt Land 29. juli 2017 da Joh 12,24-26 var dagens bibeltekst

16 februar 2014

Preken: Kristningskongen Hellig Olav

HELGEN: Det er GUDS NÅDE som forvandler en synder til en helgen, og vi er ALLE kalt til å være hellige, det vil si til å være helgener (1. Tess 4,3). Helgenenes fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet eller syndfrihet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt.

 

"I den moderne trivialisering av Olavs liv og livsverk blir brutaliteten i hans liv og personlighet overbetont og hans hellighet blir derfor et negativt mysterium. Hvorledes kan noen virkelig tro at et slikt maktmenneske kan være hellig?" spør biskop Bernt Eidsvig i sin preken - og gir deg et godt svar.


Onsdag 16. oktober 2013 ble det feiret høymesse ved Olavsalteret i San Carlo al Corso i Roma, i anledning den nasjonale valfarten til Roma og festen for Olav den Helliges omvendelse. Her er biskop Bernt Eidsvigs preken for anledningen. (Uthevinger i fet skrift er mine egne.)

Kjære pilegrimer,


Jeg hilser dere på festen for den hellige Olavs omvendelse og dåp ved hans alter i Roma. I løpet av det neste år vil det være 1000 år siden erkebiskop Robert døpte ham i katedralen i Rouen, efter å ha gitt ham en ganske omfattende dåpsundervisning over seks måneder.

Vi vet ikke hvilken dag Olav ble døpt. Den 16. oktober er valgt fordi det ikke faller noen annen viktig fest på den dagen; den kommer ikke Olsok-dagen for nær, og det er en god tid av året for å valfarte til Roma. Så feirer vi heller ikke bare vår helgenkonges dåp, men også hans omvendelse, og den har nok strukket seg over den 16. oktober, minst én gang.

Med omvendelse tenker vi på et plutselig religiøst og psykologisk gjennombrudd, og mange nordmenn kan fortelle oss hvilken dag og time dette skjedde for deres vedkommende. Jeg har all respekt for det – og ville ikke ha noe imot om det skjedde langt flere – men det er en nokså moderne forestilling om hva en omvendelse er, fra det 19. og 20. århundres nord-europeiske og amerikanske vekkelseskristendom.

Da venter dere kanskje at jeg skal fortelle dere hvorledes Olav den hellige ble omvendt. Jeg skal gjøre et forsøk på det. I den moderne trivialisering av Olavs liv og livsverk blir brutaliteten i hans liv og personlighet overbetont og hans hellighet blir derfor et negativt mysterium. Hvorledes kan noen virkelig tro at et slikt maktmenneske kan være hellig? Dette skal jeg også forsøke å si noe om.

Olav vokste inn i kristendommen. Han var såvidt ung da han forlot Norge at hedendommen neppe hadde et virkelig tak på ham, og de nordiske guder var ikke skikkelser man tok med seg på reise – kanskje med unntagelse av Odin. Dessuten var kristningsverket påbegynt der hjemme, langsomt allerede fra det 9. århundre og hadde slått rot langs kysten fra Viken til nordvestlandet. Hverken Olav Trygvasson eller Håkon Adelstensfostre var ukjente navn for ham. Ja, den forrige kong Olav melder seg sogar i en visjon da Olav var eksil i Gardariket med beskjed om at han, uavhengig av seier eller nederlag, skulle reise tilbake til det rike han hadde fått i arv.

På de britiske øer, i Frankrike og i Middelhavs-landene møtte Olav en livskraftig kristendom og en blomstrende kristen kultur. Vi vet han førte samtaler med hertugen Richard av Normandie om religionen, men det ville være usannsynlig om han ikke kjente den kristne tro også fra andre som var preget av den.

Olavs forhold til kristendommen synes å ha begynt med iakttagelse utenfra; dette hadde ikke noe med ham å gjøre. Han gikk imidlertid videre med en viss innsikt, kanskje sogar med respekt og beundring for Hvitekrist. I dette henseende kan vi si han ligner mange av sine landsmenn i vår tid. De kjenner kirke og kristendom litt utenfra og litt innenfra; de har respekt for etikk og kjærlighetsbud, men de er ikke grepet av Gud som ble menneske. Og en kristendom på defensiven har naturlig nok ikke den samme appell som den hadde den gang da den var Europas dominerende åndskraft.

Så en gang rundt 1013 fikk Kristus overtaket. Olav så noe av mysteriet; han ville se mer. Det som Kirken forkynte, at Gud av sin kjærlighet til menneskene selv var blitt menneske og døde for oss, dette ble også virkelighet for Olav. Han gikk fra undring til hengivenhet til kjærlighet. 1000 år senere kan jeg ikke anbefale dere en bedre vei til kristen omvendelse. Dette var ikke et emosjonelt blaff, det var heller ikke en plutselig og sterk religiøs impuls som varte livet ut; dette var en langsom forvandling av idealer og personlighet. Og for ham innebar det et kall til å bli en kristen konge. Hans land – som han ville ta i besittelse – skulle ikke tuftes på vilkårlighet og vold. Den svake skulle beskyttes mot den sterke; den sterke skulle beskyttes mot sitt eget overmot. Dette ble programmet for hans kongsgjerning og kristningsverk. Har noen senere regent eller regjering i vårt land formulert en bedre visjon for sitt styre?

Helgenkongens brutalitet er blitt en legende. Dette var da også en sverdmisjon, en konge som ikke viste sin makt ville hverken blitt godtatt eller respektert av våre forfedre: Kongen måtte være den sterkeste mann i landet, og han måtte ikke la det herske noen tvil om dette. Det var utenkelig at folket skulle ha en annen religion enn kongen. Dette prinsipp ble fortsatt hevdet da reformasjonen ble innført. Kongen bestemte ikke bare over sine undersåtters materielle forhold, over deres rettssikkerhet, over rikets militærmakt. Minst like viktig var deres religion. Det var ikke noe folkekrav i Norge i 1537 at landet skulle bli evangelisk-luthersk, tvert imot, den eneste grunn til at denne uforståelige avgjørelse til slutt ble godtatt, var at det var kongen som hadde truffet den.

Å anvende religionsfriheten mot Olavs kristningsverk fra 1015-30 er en utsøkt anakronisme, men det skjer stadig. I Olavs samtid lød resonnementet: Hvis kristendommen var sann, var det kongens plikt å kristne folket. Og det gjorde han mer ved mandig forkynnelse enn med maktdemonstrasjoner, selvom det ene ikke utelukket det annet. Olavs moderne kritikere reduserer kristningen til noe de kan forstå: Bruk av makt, men den fysiske maktbruk var beskjeden, og kristningen ville ikke blitt stående om den hadde vært tuftet på makt. Det som overbeviste det 11. århundres nordmenn – og mange senere generasjoner – var kongens ord og liv og, fremfor alt, hans død.

Tillat meg en kort opprydning i begreper: Kristenretten kunne ikke inngå kompromisser med blodhevn, ofring av træller eller den skikk at uønskede barn ble satt ut i skogen, for å nevne noen eksempler. Og her er kristenretten blitt stående; det finnes ingen i vårt land som angriper denne side av kristenretten ut fra prinsippet om religionsfrihet. Det meste av det vi kaller menneskerett begynte som kristenrett. Og, Kirken driver fortsatt misjon, fordi den er overbevist om at evangeliet er sant. Derfor er det dens glade plikt og evige oppdrag å gjøre hva den kan for å omvende dem som ikke tror.

Dåpen fullbyrdes i døden.

I vår dåp dør vi symbolsk med Kristus i neddykking i eller overøsing av vann. Når vi løftes opp igjen, er det et tegn på at også vi skal oppstå og gå inn til det evige liv. Olav ville ikke være konge uten å regjere med Kristus. Hans storhet ligger i hans vilje. I militært og politisk henseende var han ikke naiv eller uerfaren; han var heller ingen desperat person. Da Kongen førte sin lille hær til Stiklestad, visste han at han efter all sannsynlighet ville tape slaget og miste livet. Hans omvendelse og dåp ville imidlertid bli fullbyrdet, og hans budskap til nordmenn alle steder og i all fremtid var: Jeg vil dø for dere, for at dere kan leve med Kristus. Om dere velger å tjene fremmede konger og deres vasaller i Norge, så velger jeg allikevel dere, for Kristi skyld.

Det folk han døde for svarte, først nølende, så med kraft og utholdenhet: Be for oss for Guds åsyn, din død viser at du er hellig.

Av Biskop Bernt Eidsvig, Roma, 16.10.2013
Publisert med tillatelse


LES OGSÅ:

11 desember 2013

Ettertanke | Kristus Kongen

NORSK MIDDELALDERKUNST: I katolsk kunst sitter Jesus ofte med kongesymboler i hånden allerede som barn på Jomfru Marias fang. Det nyfødte barnet er Kristus Kongen, han er Pantokrator, Allherskeren.

Dette bildet viser en statue som stod i stavkirken i Røldal i middelalderen. Jesusbarnet med det
milde og fornøyde ansiktsuttrykket har kongekrone og holder rikseplet i venstre hånd - et symbol på hans kongemakt og -verdighet. I høyre hånd har han kanskje holdt rikssepteret/kongespiret, eller han har løftet hånden i en velsignende bevegelse.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Fotografiet er tatt på Universitetsmuseet i Bergen, De kulturhistoriske samlinger

I den gamle norske kristenretten het det: ”Dette er det første i lovene våre; at vi skal vende oss mot øst og tilbe den Kvite Krist”. 


Det vil si: Vi skal tilbe den seirende, den himmelfarne, den tronende Kristus; Frelseren og Herren, kongenes Konge og herrenes Herre.

Juleevangeliet er ikke et søtt norsk folkeeventyr for barn, og julen er ikke en norsk vinterfest. Julen er en universell fest for Messias, og juleevangeliet er en kraftfull Messias-fortelling. Jesus er den lovede Messias («den salvede», på gresk: Kristus) – Guds salvede konge som jødene har ventet på i århundrer. Han er den som hele verden og alle mennesker og alle tidsaldre dypest sett venter på og lengter etter. Han er den som tar oppgjøret med destruksjonskreftene og gir verden frelse og evig liv. Han er Kristus, Kongen! «Jord og himmel bøyer seg når han tar kronen på», som det heter i julesalmen.

I katolsk kunst sitter Jesus ofte med kongespiret i hånden allerede som barn på Jomfru Marias fang. Det nyfødte barnet er Kristus Kongen, han er Pantokrator, Allherskeren. De første som proklamerer Jesu kongelige verdighet er de vise mennene som kommer for å tilbe ham i stallen. 33 år senere står det over korset hans: «Jesus fra Nasaret, Jødenes konge». Romerne hengte skiltet der for å spotte ham, men selv da måtte de tjene ham. Helt til sist løfter røveren på nabokorset stemmen og anerkjenner Jesus som Kongen: «Husk på meg når du kommer i ditt rike/kongedømme», sier han. For Jesus er den tronende Kristus Kongen.

«I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» (Fil 2,10-11)

Adeste fideles! Kom, alle kristne! Kom la oss tilbe han som er Rex angelorum, kongen over engler; venite adoremus in Betlehem. Det er hellig adventstid. Snart blir han født. Er du klar?

Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. desember 2013, da Joh 18,33-38a var dagens bibeltekst




"Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket" (Luk 2,10)
Få med deg denne videoen der fransiskanermunken Alessandro synger "Adeste Fideles" fra CD-en "Voice of Joy". SE den store gleden. Kom tilbe ham, Guds under, vår Herre Krist!

Dette er de tre versene som br. Alessandro synger:

Adeste fideles læti triumphantes,
Venite, venite in Bethlehem.
Natum videte
Regem angelorum:
Venite adoremus (3x)
Dominum.

En grege relicto, humiles ad cunas,
Vocati pastores adproperant:
Et nos ovanti gradu festinemus,
Venite adoremus (3x)
Dominum.
 
Cantet nunc 'Io', chorus angelorum;
Cantet nunc aula cælestium,
Gloria! Gloria in excelsis Deo!
Venite adoremus (3x)
Dominum.

  
Jule-CD: Friar Alessandro - Voice of Joy
Jeg kan varmt anbefale jule-CD-en "Friar Alessandro - Voice of Joy" der denne innspillingen er hentet fra. Fin å ønske seg til jul, fin å gi bort.

For norsk oversettelse av denne latinske hymnen, slå opp i salmeboken på "Å, kom nå med lovsang".  

Engelsk oversettelse: "O, Come All Ye Faithful" som du for eksempel kan høre jublende mannsstemmer og guttesopraner fra Choir of King's College Cambridge synge her på YouTube: 

09 september 2013

Ettertanke: Trosskiftet i middelalderen

HØYTIDELIG DAG: I dag, på stortingsvalgdagen 9. september 2013, velger vi retning for landet vårt. Bildet er fra den høytidelige åpningen av det 155. Storting i 2010.
Foto: Stortinget/Flickr Creative Commons
 

I middelalderen tok Norge steget over fra å være et splittet, hedensk og lovløst ættesamfunn til å bli et samlet kristent land med statsmakt og lovregulering.


Det kristne synet på enkeltmennesket rystet det brutale ættesamfunnet i grunnvollene. Samfunnsrevolusjonen bodde i bibelord som dette: «Du skal ikke stå din neste etter livet. […] Du skal ikke ta hevn og ikke bære nag til landsmennene dine, men du skal elske din neste som deg selv.» (3. Mos 19;16,18)

Pater Olav Müller sier: «I et utpreget ættesamfunn – hvor ætt lå i fiendskap med andre ætter, og hvor blodhevnen fikk råde grunnen – der hadde kristendommen små sjanser til å bli noe mer enn et ytre ferniss». Overgangen til kristendommen måtte derfor innebære nye lover og et skifte fra ættesamfunn til statssamfunn. De nye, kristne lovene oppgraderte individet - menneskeverdet - på bekostning av ætten. Pater Olav Müller kaller det «en humanisering av samfunnet».

Under konvertittundervisningen i Rouen i Frankrike hadde Hellig Olav fått innprentet at hvert menneske – mann eller kvinne, barn eller voksen – hadde en uendelig verdi, skapt som de var i Guds bilde og frelst ved Jesus Kristus. Derfor innførte kongen kristenretten i Norge.

Kristenretten – i århundrer kjent som «Hellig Olavs lov» – medførte at blodhevnen, ættehevnen, ble ulovlig. Det ble også strengt forbudt å sette uønskede barn ut i skogen for å dø. Treller skulle frigis. Tvangsekteskap og polygami ble forbudt. Det ble bygd opp omsorg for syke og fattige. Hviledagen skulle helligholdes.

Tusen år senere ser vi at norske lover langsomt beveger seg tilbake til den hedenske tiden. Vi står i fare for å gli tilbake til det barbariet som Hellig Olav en gang forlot og kjempet imot.

Men takk Gud: Kampen om Norges sjel er ikke tapt. Bli med og be for Norge i dag. Be hver eneste dag for Norges omvendelse. Be på dine knær!


Først publisert i avisen Vårt Land 31. august 2013, da 3 Mos 19,16-18 var dagens bibeltekst  


LES MER:

  • Denne ettertanken er på mange måter bare et konsentrat av pater Olav Müllers foredrag "Hellig Olav som lovgiver" som ble holdt i Trondheim på olsokdagen 29. juli 2013. Du kan laste ned foredraget her. Jeg vil på det varmeste anbefale deg å lese hele foredraget.
  • Takk også til legkarmelitt Frode Thorup for inspirasjonen jeg fikk ved å lese hans blogginnlegg om trosskiftet i middelalderen. Hvis du likte blogginnlegget mitt vil du også like Frodes innlegg. Anbefales!

03 august 2013

Preken | Olsok uten Hellig Olav

KATOLSK OLSOKPROSESJON: Vakkert, vakkert på vei til Nidarosdomen 29. juli 2013.
Foto: Henriette Teige


Biskop Eidsvigs preken i Nidarosdomen Olsok 2013 er nå lagt ut på katolsk.no. Den er god medisin mot en anakronistisk forståelse av Hellig Olav.


"Vi kan ikke feire Olsok uten å beskjeftige oss med Den hellige Olav", konstaterer biskop Bernt Eidsvig i sin olsokpreken som han holdt i selveste Nidarosdomen 29. juli 2013.

Prekenen gir deg et nyttig innblikk i hvem Hellig Olav var, og hvorfor "den mest betydningsfulle legmann i vårt lands historie, Olav Haraldsson" ble kåret til helgen.

Anakronistisk Olavskritikk

"God medisin mot anakronistisk Olavskritikk" skriver Geir Gundersen om biskopens preken, og det har han helt rett i. Som biskopen selv sier det i sin preken: "Det ville være idiotisk å overse det gode i fortiden fordi fortiden ikke er som nutiden."

Biskopen fortsetter:
"Vi vet med sikkerhet at Olavs livsførsel ikke var uten plett og lyte. La dette balanseres av at han ville hva Guds ville, at han ydmykt lot seg vise til rette av Kirkens menn, og at hellighet hos et menneske alltid lever side om side med tilkortkommelser."

- Ta Olavs omvendelse til forbilde

Om Olavs omvendelse sier biskopen dette:
"Neste år vil vi feire 1000 års-jubileet for Olavs omvendelse og dåp. Jeg ber dere forberede dere på det. Han måtte omvende seg fra et liv som ikke var Kristus verdig, og således er han et eksempel for oss alle. Det som er syndig og uverdig i våre liv, skal vi vende bort fra og hengi oss til Gud. Og vi skal holde vår tro og våre idealer opp for det norske samfunn – som han gjorde – og oppfordre til omvendelse."
Biskopen presiserer at "nå er det ikke for sitt liv kongen regnes for hellig, men for sin død: for Norge som en kristen nasjon, for den svakes rett til liv og verd."


BØNNESTUND: Etter olsokmessen 2012 strømmet vi frem til alteret.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Sigrid Undset og Hellig Olav

Biskopen kommer inn på Sigrid Undsets holdning til helgenkongen:
"Sigrid Undset ser Olav den helliges døde kropp som et såkorn. Det var ikke foredlet, men primitivt og kraftig og næringsrikt. Han var sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her."

Mirakuløst omslag

Biskopen kommer også inn på det mirakuløse omslaget som skjedde i Norge etter Olavs død: Hellig Olavs fiender vendte totalt om og bekjente at Olav var en helgen. Det norske folk vendte om og ble et kristent folk.
"Den norske historiker Ludvig Daae skriver at aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere. Fiender og likegyldige så storheten hos Olav, de godtok hans hellighet, de gjorde hans mål til sine."
PILEGRIMSMÅL: Hellig Olavs grav ble et pilegrimsmål fra første stund.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Guds såkorn i Norges jord

Og her er hele det siste avsnittet i prekenen:
"Gud kalte Olav til å gjøre så godt han kunne der i livet hvor han befant seg. Vårt kall er så langt identisk med hans. Olavs storhet ligger i hans vilje. I militær og politisk henseende var han ikke naiv; han var heller ikke desperat. Da han førte sin lille hær til kamp på Stiklestad, visste han at det meste tydet på at han ville tape slaget. Håp og tro og kjærlighet fikk ham til å skue videre. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord."
Takk Gud for det!

Les hele prekenen her på katolsk.no

LES OGSÅ: