Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Idealer. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Idealer. Vis alle innlegg

06 desember 2021

St. Nikolas | Den ekte nissen

Den hellige Nikolas av Myra (~280-~345)

6. desember feirer vi festen for en av de mest populære helgnene i Kirken: St. Nikolas. Da passer det godt å dele helgenberetningen om ham som jeg har skrevet for det katolske barnebladet Arken.


Vil du heller lese om St. Nikolas fortalt for voksne? Klikk her: Ettertanke | Den ekte julenissen

Vær så god, her er den gode Sankt Nikolas, skrevet for barn:

St. Nikolas – den ekte nissen

Visste du at julenissen på en måte er ekte? Han levde i Tyrkia for mange hundre år siden, og er en helgen i Himmelen hos Gud.


Av Ragnhild H. Aadland Høen

En gang for over 1700 år siden (på 300-tallet) var St. Nikolas biskop av Myra, som i dag ligger i Tyrkia.

Navnet Nisse

Sankt Nikolas ble født i ca. 280 e. Kr og døde i ca. 345 e. Kr. Han er kjent under mange navn. I USA kaller de ham for Santa Claus. I Danmark, Norge og Sverige ble Nikolas forkortet til Niklas, Nils og Nisse. Minnedagen til St. Nikolas er 6. desember, altså rett før jul.

Mange steder i verden er St. Nikolas dag en stor festdag. I Nederland er det for eksempel stor stas når St. Nikolas ankommer sammen med følgesvennene sine i båt. Barn i Nederland får faktisk julegavene sine på St. Nikolas’ dag den 6. desember, og ikke på julaften!

St. Nikolas på et postkort i Nederland

Veldig ydmyk og gavmild biskop

Legenden forteller at St. Nikolas ble godt oppdratt av de fromme foreldrene sine og at han var veldig from selv også. Allerede da han var 19 år gammel ble han viet til prest.

Foreldrene hans var styrtrike. De prøvde og prøvde å få flere barn, men det fikk de aldri. Derfor arvet biskop Nikolas hele den kjempestore formuen alene da foreldrene hans døde. Han delte ut hele arven til de fattige, men han gjorde det alltid i skjul og i det stille, for han ville ikke ha ros eller bli berømt for det – han ville bare hjelpe og gjøre godt.

Hjalp i hemmelighet

Den mest berømte legenden om St. Nikolas er historien om de tre jomfruene i Patara. Faren deres hadde mistet formuen sin og hadde ikke råd til å betale medgift. Den gang måtte nemlig en far gi penger til brudgommen (=medgift), ellers kunne ikke døtrene bli gift.

Da Nikolas hørte om den fortvilte situasjonen, kom han i hemmelighet til huset deres om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til. Den siste gangen lå faren til jentene på lur ved vinduet fordi han var så nysgjerrig på hvem det var som gav dem penger. Det avslørte Nikolas, derfor kastet han den siste sekken ned skorsteinen i stedet! Den yngste datteren hadde vasket strømpene sine den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne, og dermed falt sekken med gull ned i en av strømpene hennes.

Nå skjønner du sikkert hvorfor fortellingen om julenissen har blitt sånn at nissen kommer og gir gaver ned skorsteinen uten at du vet når han kommer!


Julenissedrakten

Nikolas levde til han var en gammel mann, derfor ser han alltid gammel ut og har gjerne hvitt skjegg på bildene. Den røde bispedrakten hans og mitraen (bispehatten) har senere blitt til det nissen er kjent for i dag; en rød, pelskantet julenissedrakt.

Fortsatt er Nikolas en av de mest populære helgenene i verden, og han er skytshelgen for både land, bispedømmer, byer, mer enn 2000 kirker og alt mulig du kan tenke deg (for eksempel for fiskere, bakere og advokater). Det viktigste er imidlertid at han er skytshelgen for fattige, for dem som er i nød og for barn! St. Nikolas er først og fremst kjent som giveren av gode gaver. Han hjalp de fattige og var (og er) en sann venn i nøden.

Hellige Nikolas, be for oss!

Artikkelen er en del av Arken-serien "Helgenene – Guds venner". Du kan lese en annen tekst fra samme serie her, om Olav den Hellige.


Det kristne barnebladet Arken kommer i posten til alle barn som er medlemmer i barne- og ungdomsorganisasjonen Norges Unge Katolikker (NUK). Medlemskap koster bare 50 kroner per år, og du trenger ikke være katolikk for å være medlem/motta bladet.

Denne bloggposten ble første gang publisert 6. desember 2012. Oppdatert 29. november 2021.

Juleverkstedtips eller tips til juleaktivitet i søndagsskolen: 
Slik gjør du en sjokoladenisse om til en liten St. Nikolas!

Les også:

16 oktober 2021

Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse

HISTORISK: 1000-årsjubileet for Hellig Olavs dåp og omvendelse i 1014 ble feiret i 2014 i katedralen i Rouen der det hele skjedde. 

AKKURAT HER: Hit til Rouen i Frankrike var det Olav Haraldsson kom, omvendte seg og lot seg døpe som ivrig 19-åring i 1014. Dette bildet er tatt utenfor dagens katedral, nærmere bestemt der hvor baptisteriet lå den gang Olav ble døpt. Her var det det skjedde. Akkurat her. Her begynte Norges omvendelse. Som Dom Alois Brodersen formulerer det i sin preken: "ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk".

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Klikk på bildene for å se dem i større versjon.

I 2014 dro jeg til Rouen i Normandie og deltok i tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i 1014. Der var jeg så heldig å få med meg hjem papirene med manuset til Dom Alois Brodersens preken. I oktober 2016 fant jeg endelig tid til å skrive det ut. I dag, på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, løfter jeg prekenen opp på nytt.


Preken av Dom Alois Arnstein Brodersen, augustinermunk og sokneprest i St. Paul menighet i Bergen. Publisert her med tillatelse.
Dagens bibeltekster: Visd 10,10-14; Jak 1,2-4.12; Matt 16, 24-28.

Prekenen ble holdt i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen under tusenårsfeiringen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, på minnedagen 16. oktober 2014.
Uthevinger i fet skrift er mine egne.

______________

Kjære troende!


Hellig Olavs dåp for 1000 år siden – på dette sted hvor vi nå er samlet – er en av de viktigste hendelser i vårt folks historie. For i det «Olav konge bøyde hodet til dåpens bad i kristent land», da var det ikke bare «heltemotet» som ble kristnet, men ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk. Ikke sånn å forstå at der ikke var kristne i Norge på den tid – det var mange kristne i landet og til dels var også herskerne, konger og jarler også kristne – men hedenske seder, hedensk kultur og hedensk tankegang hadde fremdeles et fast grep om folket.

Han hadde nok ikke noen enkel vei til den kristne tro, Olav, hvis vi tenker på den arv han hadde fått med seg av sine kongelige og vikingforfedre. Av Hårfagre-ætt, skulle han endog nedstamme fra hedenske guder. Villskap og krigslyst ble lagt ham i blodet fra vuggen av og så dro han som ungdom ut i viking. Han skulle lære seg krigens håndverk.

Men samtidig som han stod midt oppi krig og plyndring, må noe ha gjort inntrykk på den unge høvdingen – Kirken – som selv om den var preget av lidelse og forfølgelse under «normannernes raseri», eller kanskje nettopp derfor, sto som et lysende bolverk mot ondskap og hedenskap. 

Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære.

Helt sikkert har han også møtt mennesker, som både kunne forkynne den kristne lære, men som fremfor alt levde hva de forkynte, som endog kunne elske en fiende og hedning.

LEVENDE LYS: Cathédrale Notre-Dame de Rouen ligger midt i det historiske sentrum av Rouen i Normandie, nord i Frankrike. Den katolske kirke i Frankrike blir ofte referert til som "Kirkens eldste datter". Hit kom den kristne tro tidlig, tidlig. Kirken i Frankrike har vært i enhet med Roma helt siden 100-tallet da kristendommen kom hit.
LEVENDE KIRKE: Den første katedralen i Rouen ble bygget allerede i 396. Dagens katedral stod ferdig i 1145, ble ødelagt av brann i 1200 og deretter fullført på ny i 1250. Gjennom alle århundrer har den vært en levende kirke der mennesker kommer for å be og søke Gud.

Alliansene skiftet, og det var ikke bare hedningers kamp mot kristne, men på begge sider stod kristne og hedninger i forbund. Slik hadde det seg at den etter hvert modnede Olav om vinteren var hos sin fjerne slektning hertug Richard II av Normandie og der traff han nok hertugens bror, erkebiskop Robert, som kanskje var den som har gitt ham impulser og undervisning i troen, slik at han til sist tok imot dåpen.

Vi har ingen grunn til å anta at Olav ikke mente noe med sin dåp. Det lå ingen umiddelbar politisk gevinst for ham i det å bli en kristen. Tvert imot kunne det heller gjøre det vanskeligere for ham å bli konge i Norge. Og det finnes vitnesbyrd fra hans samtid om at Olav tok sin tro svært alvorlig.

Som enhver nyomvendt, ivret han for sin nye tro og ønsket å styrke troen i sitt hjemland, men dette måtte skje parallelt med at han søkte å vinne sin fedrene arv, kongedømmet i Norge, som han som hårfagreætling hadde rett til. Mot et oppdelt og uforberedt styre i Norge kunne Olav raskt sette seg igjennom. Så skulle riket festes og bindes sammen under én konge og i én tro; den kristne.

Det var ikke så lett for Olav å legge bak seg sin hedenske arv. Han gikk frem med vold, der hvor det ikke gikk med gode ord. De saker han fremmet var viktige ting, den kristne tro og hans enekongedømme. Men Olav brukte ikke vold annet enn når det var nødvendig og som siste utvei, og ikke mer enn det som var vanlig og alminnelig akseptert på den tid. Men først prøvde han med Kirkens forkynnelse og med gode ord.

Olav måtte vel oppleve at han med sin kristne tro stod i opposisjon til veldig mye i det hedenske samfunn som Norge fremdeles var. Det å være kristen betyr å være annerledes enn denne verden. Slik var det fra de første tider. Det var ved å leve Evangeliet på en synlig måte de kristne skilte seg ut fra det hedenske samfunnet – på en tydelig og positiv måte – at Kirken kunne seire over hedenskapet i Det romerske riket og ellers i Europa.

KJÆRLIGHETENS OFFERSTED: Høyalteret i katedralen, sett bakfra. Englene på sidene av alteret deltar i tilbedelsen av Han som er virkelig til stede på alterbordet.

Etter forbilde fra de engelske og europeiske riker ville nå Olav forsøke, ved lovens hjelp, å forandre de gamle hedenske skikker og vende folks hu til å gjøre det gode heller enn det onde. Med biskop Grimkjells hjelp, fikk han formulert en kristenrett som ble vedtatt for hele landet på Mostrating 1024, preget av De ti Bud. Nå får enkeltmennesket et personlig ansvar for sine handlinger overfor Gud og kongen. Man er ikke lenger bare et medlem av ætten, man er et kristent individ med personlige rettigheter og plikter. 

Så følger det av det man må slutte med å sette ut uønskede barn i skogen; at kvinner får rett til å si ja eller nei ved ekteskapsinngåelse; at man skal bygge kirker og underholde prester slik at det kristne budskap kan forkynnes over hele landet; at man får plikt til å frigi treller hvert år, slik at slaveriet skulle kunne avskaffes; at det ble forbudt å dra i viking, først i eget land, siden også til utlandet; og Olav insisterte på at ikke bare småkårsfolk, men også de rike og mektige, skulle bøye seg for Guds og kongens lov – og han satte det igjennom.

Det tok flere hundre år før de nye sedene som kom med Hellig Olavs Lov virkelig slo igjennom i vårt folk, men Olav begynte en utvikling som, særlig etter hans død og helgenforklaring, kom til å prege det norske folk frem til denne dag. Men i Olavs egen tid førte denne lovgivningen også til at særlig de mektige i landet ble hans motstandere, for de så sin makt og sine privilegier truet av en konge som så til de grader insisterte på å forandre landets seder. Det førte til hans fall. Etter bare få år blir han fordrevet fra landet og søker tilflukt hos sine slektninger i Gardarike.

Vi ser at Olav gjennomgår en personlig forvandling under påvirkning av den kristne tro. Ikke minst i eksil modnes hans tro enda mer, og samtidig også tanken på at han må vinne tilbake riket, for Gudsrikets skyld, om han så skulle miste livet i forsøket. Vi kan si at han skrider frem på sin vei mot hellighet. Men den endelige omvendelse kommer under selve slaget på Stiklestad. Da kongen ble såret i hånden og kneet, lener han seg tilbake mot en stor stein på slagmarken; han kaster sverdet fra seg og befaler seg i Guds hånd. Like etterpå blir han drept av Tore Hund.

TIL GUDS ÆRE: "Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære." (Sitat fra prekenen)

Selve dødsscenen i Olavssagaen er et ganske viktig vitnesbyrd om kong Olavs omvendelse og hellighet. Sverdet som kongen bar, var blitt tatt ut av gravhaugen til en av Olavs forfedre, Olav Geirstadalvr, og man mente at det knyttet seg magiske krefter til det – og ikke minst betød det en forbindelse til den gamle hedenske kongeætt og bidro dermed til legitimering av Olavs krav på kongedømmet.

Når nå Olav kaster fra seg sverdet, betyr det for det ene at han viser fra seg den siste rest av hedenskapet og alt som forbinder ham med den gamle tro – men fremfor alt at han innser at hos Gud alene er redningen, frelsen. Intet annet betyr noe for ham nå, annet enn det å tilhøre Gud og søke sin frelse hos ham. Kongemakten, æren, arven, hans egen rett, alt dette som før hadde vært så viktig for ham, blir betydningsløst mot den seierskrans som han så ventet ham hos Gud. Det er en omvendelse i tolvte time, ikke mindre dyptgripende enn hos røveren på korset, han som fikk høre: «I dag skal du være med meg i Paradis.»

Olavskulten er viktig for oss og for vår tro. For Hellig Olav er en helgen som engasjerer – og til alle tider har engasjert menneskene. Det er ikke lett å være likegyldig til hans skikkelse. Han engasjerte mennesker både for og mot seg i sin tid som regjerende konge; og knapt var han død, så bredte overbevisningen seg i folket om at han var hellig – samtidig som hans motstandere kjempet imot at han ble helligkåret. Og opp gjennom tidene har holdningene til ham vært forskjellige, fra Den Katolske Kirkes æring av helgenen Olav til protestantenes forsøk på å undertrykke helgenkulten under reformasjonen – men som ikke klarte å utradere Olavs minne fra det norske folk.


KATEDRALENS HEMMELIGHETER: Velv etter velv. "Like a mystical tome waiting to be deciphered, a cathedral holds many secrets about Christ, the Christian life and the soul’s yearning for God." Les mer om katedralenes hemmeligheter her.

I dag er det ateismens og liberalismens ånd som gjør seg sterk – som mer og mer gjennomsyrer vårt samfunn, og som hater og derfor motarbeider Det Hellige hvor det bare er mulig. Derfor blir det også stadig viktigere at vi, som er katolske kristne, står fast i troen og våger å bekjenne den og forsvare den når og hvor som helst det blir krevet av oss. Det gjelder ikke minst når vi feirer Olav den Hellige.

Så vil vi holde fast på det som vi alle vet, nemlig at Olav er hellig. Han er lovlig og gyldig helligkåret slik som Kirkens rettspraksis foreså det frem til 1098, nemlig av klerusen og Guds folk i Nidaros, slik Olav beretter det i Olavssagaen. Det skjedde året etter hans fall og en helgenkåring er en akt av Kirkens ufeilbarlige læreembede, ikke mindre i 1031 enn det er i dag.

Det var ikke på grunn av sine vikingetokter eller sin voldsferd at Olav ble helligkåret. Den kristne konge som urettferdig ble fordrevet fra sin arv og som ble drept da han prøvde å vinne tilbake sin rett, var et vanlig motiv i tiden for å helligkåre noen. Men det var først og fremst Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro som gjorde at menneskene kunne gjenkjenne Kristus i ham og hans verk – som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag.

Og det er Hellig Olav også i dag. Olav er ingen skrivebordshelgen, som levet i ulastelig fromhet og hellighet helt fra mors liv og som egentlig ikke trengte til frelsen fra Gud. Olav er nettopp en helgen av kjøtt og blod, et ordentlig levende menneske, med feil og svakheter, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det.


Han førte Olav til troen og dåpen; han førte ham gjennom prøvelser frem til en lutret og sterk tro, en tro som gav Olav kraft til å seire i det avgjørende øyeblikk. Han kunne ikke frelse seg selv ved sin egen kraft og sin hedenske arv, langt mindre ved sin egen prektighet. Han måtte kaste fra seg alt eget og overgi seg helt i Guds hånd – der fant han frelsen og livets krone.

Slik kan Olav være et forbilde for oss mennesker i dag, vi som fremdeles med Paulus må si: «Alle har syndet og står uten ære for Gud.» Men Olav viser oss at der er håp også for oss som likesom ham må kjempe imot vår syndige natur, imot det onde i oss. Og han viser oss hvordan vi gjøre det for å vinne seierskransen, nemlig å legge bak oss det som binder oss til denne verden og hindrer oss i å nå målet – og vende oss til Ham, som alene har makt til å frelse.

Den hellige Olav har nådd målet, har mottatt seierskransen. Som Olav har vi begynt løpet da vi mottok Dåpens sakrament. Nå løper vi og strekker oss etter seierskransen. Vi ber St. Olav om, ved sin forbønn, å hjelpe oss til fremgang på vår hellighets vei.

AMEN +

(Her slutter prekenen. Dagens forbønner følger under.)

KONTEMPLASJON: Litt tid i stillhet i Vår Frue-kapellet i katedralen før høymessen.

DEN HELLIGE MESSE: På selve minnedagen 16. oktober ble Hellig Olavs dåp og omvendelse feiret med en norskspråklig messe i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen. Søndag 19. oktober fyltes hele katedralen under den høytidelige pontifikale høymessen med erkebiskopen av Rouen og biskopen av Oslo. Biskop Bernt Eidsvig av Oslo overrakte da en Olavsrelikvie til katedralen i Rouen.


Forbønner bedt i katedralen under tusenårsfeiringen i Rouen 16. oktober 2014


Gud førte den hellige Olav gjennom troens strid og gav ham seierskransen. I tro og tillit vender vi oss til ham, vår Far:

- Gi din Kirke Åndens kraft og nåde, så den troverdig må forkynne hellig Olavs tro, troen på din korsfestede og oppstandne Sønn. Vi ber deg:

- Opplys alle som har makt og myndighet i samfunnet ved din Hellige Ånd, så de må styre med - og ikke mot Evangeliets ord. Vi ber deg:

- La oss, som kjemper mot syndens og dødens makt, finne trøst og hjelp i den hellige Olavs skikkelse og ved hans forbønn få kraft til å stå fast i troens gode strid. Vi ber deg:

- Kom alle til hjelp, som kjemper med døden, og la dem få se din Sønn i den siste strid. Vi ber deg:

- Ta du imot alle våre kjære som er døde i ditt rike og gi dem seierskransen som du har lovet dem, som elsker deg. Vi ber deg:

For du, Gud, er god og trofast mot dine løfter; du lar oss ikke bli til skamme. Deg priser vi nå og alltid, og i all evighet. AMEN


VOTIVLYS I ROUEN: "Det katolske liv – den store kristne tradisjon – er en kjempestor arv fra to årtusener. Opplever vi store kriser i livet, kan vi aldri si at vi ikke har noe igjen å gjøre. Vår bønn og vårt liv berikes ved hellige bilder og røkelse, votivlys og rosenkranser, vann og oljer, gester og kroppsholdninger, velsignelser og medaljer, skikker og seremonier." Les mer i artikkelen Hellige tegn på katolsk.no

LITEN PILEGRIM: Maria (6 mnd) var den yngste norske pilegrimen som deltok under tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i Rouen.
Foto: Kathrine Tallaksen Skjerdal

Bli bedre kjent med Hellig Olav! Les mer her:

22 juli 2021

Mitt lille land den 22. juli i Sogn, i Oslo domkirke og på Selja

22. juli 2011. Gravid med nummer fire og idyll på katolsk familieleir i Sogn. Katastrofe i Oslo og på Utøya.

Jeg var i Sogn da stemningen på NRK radio brått endret seg. Nyhetene meldte om en stor eksplosjon i regjeringskvartalet. Det var starten på et voldelig angrep mot kjernen i demokratiet, og dermed mot hele Norge.


Det var uvirkelig å få vite at regjeringen var under angrep på den andre siden av landet. Min første reaksjon var: "Hva skjer? Angripes Norge av Al Qaida? Eller av norske islamister? Er det vår tur til å få vårt 11. september nå? Slutter det med denne eksplosjonen, eller kommer det flere angrep? Takk Gud, at vi er her i trygge Sogn, langt borte fra denne ondskapen. Ingen vet hva som skjer videre nå."

De vonde tallene

Senere fikk vi jo vite at dette bare var starten på ondskapen. Fredag 22. juli la vi oss til meldingen om at 10-20 mennesker var drept. Lørdag 23. juli våknet vi til nyheten om at 88 var drept - et tall som senere ble nedjustert til 77 drepte. 
  • 8 personer ble drept i høyblokka. 9 ble alvorlig skadet. 500 personer befant seg i området der det skjedde.
  • 69 personer ble drept på Utøya. 495 overlevde, hvorav 33 var fysisk skadet. I dag vet vi at en av tre overlevende sliter fortsatt med posttraumatisk stresslidelse (PTSD) ti år etterpå. To av tre etterlatte sliter fortsatt med å få sove. En tredel av de etterlatte er blitt helt eller delvis uføre. (Kilde: Vårt Land, 22. juli 2021)

Mitt lille land

Lørdag 23. juli 2011 kjørte vi hjem fra Sogn til Bergen. To dager senere delte jeg Maria Menas musikkvideo på Facebook, og skrev: 
"Sterkt å kjøre gjennom vakre Norge i seks timer lørdag. Fra innerste Sogn til Bergen passerte vi flaggstang etter flaggstang på halv stang. Mitt lille land."
Flaggene gav en sterk følelse av at vi står sammen. Det var utrolig rørende. Et helt land kledd i sorg på den måten, uten at det var koordinert fra noe sted. Det var ikke gått ut oppfordring om at hele Norge skulle flagge på halv stang. Likevel gjorde folk det, på hele Vestlandet, fra innerste Sogn til Bergen.

Det gjorde også sterkt inntrykk å se rosehavet foran Oslo Domkirke og rosetoget i Oslo 25. juli. Men det jeg husker aller best, er synet av det norske flagget som vi møtte igjen og igjen og igjen helt fra fagre Sogn til Bergen. Og musikken. Mitt lille land og Til ungdommen.

Den første Facebook-posten min om terrorangrepet. Både "Mitt lille land"- sangen og de seks timene med kontinuerlige møter med flagg på halv stang er fortsatt noen av mine sterkeste minner fra disse dagene da hele landet var i sjokk.

Et kristent land

Den 25. juli 2011 møtte 150 000-200 000 mennesker opp til rosetoget i Oslo, der statsminister Jens Stoltenberg sa: "Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk". Det var vakkert å se blomsterhavet og folket i Oslo, og jeg var enig med statsministeren da han sa: "For et fantastisk syn! Jeg står nå ansikt til ansikt med folkeviljen." 

Dette avsnittet er det jeg husker best fra statsministerens tale:
Midt i alt det tragiske er jeg stolt av å bo i et land som har maktet å stå oppreist i en kritisk tid.
Jeg er imponert over hvor mye verdighet, omsorg og fasthet jeg har møtt.

Vi er et lite land, men vi er et stolt folk.
Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier.

Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.

Ingen har sagt det finere enn AUF-jenta som ble intervjuet av CNN:
”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”
Jeg husker hvordan gråten vellet opp i meg da jeg så foto av Utøya fra lufta, det luftfotoet som er tatt i en slik vinkel at øya ser ut som et eneste, stort hjerte. I det hele tatt husker jeg best det vakre, og de gode kreftene som dukket opp. 

Morderen fulgte hatets vei. Vi er kalt til å gå på kjærlighetsstien. Hvis du havner i en katastrofe: Se etter godheten som dukker opp. Se etter hjelperne. 

Jesus er verdens lys. Og lyset overvinner mørket. Lyset er alltid sterkere enn mørket. 

Internasjonale reaksjoner

I disse julidagene 2011 uttalte USAs president Barack Obama: "Lille, fredfulle Norge viser verden hvordan man bør takle situasjoner som dette. Akkurat nå vil jeg rangere Norge som det største landet i verden, jeg har aldri sett noe lignende."

Der Spiegel skrev: "Even in their deepest sorrow the Norwegians don't get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country."

Prior Jon Atle Wenaas i St. Dominikus kloster oppsummerer det norske folks reaksjon godt når han nå, ti år senere, sier til katolsk.no:
– Vår umiddelbare reaksjon på terroren er et historisk faktum, som viser at det Kristus kom for å lære oss faktisk har slått rot i vår kultur. Vårt svar på det onde som rammer oss, er å finne sammen generelt, og i gudshusene spesielt: Tenk bare på alle lys som ble tent i ukene etter 22. juli i våre kirker, bønnene som ble bedt og på blomsterhavet utenfor Oslo domkirke.
"“To everyone I want to repeat again the heartfelt plea to forever abandon the path of hatred and escape from the logic of evil." Stolt av å tilhøre en nasjon som allerede har valgt å gå den veien som Pave Benedict oppfordrer oss til å gå."
"Once again, regrettably, news of death and violence is arriving. We all feel profound sorrow at the serious acts of terrorism perpetrated last Friday in Norway. Let us pray for the victims, for the injured and for their loved ones. I want to repeat again to everyone my heartfelt appeal to abandon the path of hatred for ever and to flee the logic of evil."
Les gjerne også pavens lille Angelus-refleksjon den dagen, om kong Salomon og de politiske myndigheter. Den passer godt her.


Oppslag på oppslagstavlen i St. Paul menighet 28. juli 2011: "La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!" (hentet fra Bibelen, brev fra St. Paul til Romerne, Rom 12,2)

Lytt til Mitt lille land

Etter terrorangrepene ble artisten Maria Mena oppfordret av ungdom til å legge ut sin versjon av Ole Paus-låten «Mitt lille land» på nett. Det er en utrolig rørende video, med bilder fra disse ufattelig vonde dagene. Like sterkt er det å se NRK-opptaket der Maria Mena synger direkte i Oslo domkirke.

Under her finner du videoene. Først kommer den sterke teksten av Ole Paus:

Mitt lille land 
Et lite sted, en håndfull fred 
slengt ut blant vidder og fjord 

Mitt lille land 
Der høye fjell står plantet mellom hus og mennesker og ord 
Og der stillhet og drømmer gror 
Som et ekko i karrig jord 

Mitt lille land 
Der havet stryker mildt og mykt som kjærtegn fra kyst til kyst 
Mitt lille land 
Der stjerner glir forbi og blir et landskap når det blir lyst
mens natten står blek og tyst

Ole Paus
Tusen, tusen takk, Ole Paus, for at du skrev denne sangen!

Lytt til Maria Mena som synger sin versjon av Mitt lille land, til bilder fra julidagene i 2011:



Hør Maria Mena synge i Oslo domkirke 30. juli 2011, til et vakkert arrangement av P. Winroth:



Få også med deg Tine Ting Helsets nydelige versjon av Mitt lille land

Dette er et opptak fra minnekonserten på rådhusplassen 22. juli 2012. Tine spiller håp inn i sjelen din.



Sterkt å høre hele rådhusplassen synge Til ungdommen 25. juli 2011

I NRKs sending fra minnestunden hører du bare Herborg Kråkevik synge. I dette amatøropptaket hører du hvordan det faktisk hørtes ut på rådhusplassen under rosetoget.


(Start ved 4:50)

Tidligere AUF-leder Eskil Pedersen og AP-leder Jonas Gahr Støre satt på første benk den 22. juli 2015 da KrFs partileder Knut Arild Hareide holdt tale under den årlige minnegudstjenesten i Oslo domkirke. Også kronprinsessen var til stede.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den 22. juli 2015 i Oslo Domkirke

Den neste gangen 22. juli kom tett på meg, var i 2015 da jeg jobbet på Stortinget og var med i teamet som hjalp Knut Arild Hareide med å skrive talen hans til den årlige minnegudstjenesten. Knut Arild var den første politikeren utenfor Arbeiderpartiet som noen gang har blitt bedt om å tale under deres årlige minnegudstjeneste.

Jeg vil dele Knut Arild Hareides hilsen som han holdt den dagen. Den er nemlig verdt å få med seg!

Kjære pårørende og berørte
Deres Kongelige Høyhet
Stortingspresident
Statsminister
Kjære alle sammen.

22. juli er en dag som vi alltid vil forbinde med det grusomme og utenkelige som skjedde for fire år siden. Vi husker de lange timene fra da bomben smalt i Regjeringskvartalet til skuddene på Utøya. Vi husker redselen, usikkerheten og kaoset som fulgte.
 
En helt vanlig fredag ble plutselig til en av de mørkeste dagene i vår nasjons historie.
To dager etter angrepet stod Jens Stoltenberg akkurat her, ved denne talerstolen i Domkirken. Han sa: «Midt i alt det tragiske er jeg stolt av å bo i et land som har stått oppreist i en kritisk tid.»
 
Han hadde rett. I tiden etter angrepet fikk vi se noe av det fineste svaret vi har sett fra det norske folk. Vi opplevde den enorme kraften av å stå sammen. Hatet ble besvart med kjærlighet til hverandre. Hundretusener tok til gatene. Rosen ble et vakkert symbol og en fredelig protest mot ondskapen. Det norske folk, i by og bygd over hele landet engasjerte seg. Sammen markerte vi avstand fra gjerningsmannen, uavhengig av politisk ståsted, etnisitet, og religion. Vi kjente på en omtanke og omsorg for hverandre.

Dette brutale angrepet på Regjeringen, AUF og Arbeiderpartiet har fått meg til å tenke på noen ord fra Bibelen. Der står det: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det».

Jeg tenker særlig på hvordan AUF har taklet tiden i etterkant. I en vanskelig tid stod dere sammen. Dere lot ikke hatet vinne. Mens hele nasjonens, ja, hele verdens søkelys var rettet mot dere, opptrådde dere modig og klokt da det krevdes som mest. Dere lot dere ikke knekke av gjerningsmannen.
 
Jeg vil i dag takke AUF for måten dere håndterte det verste angrepet på norsk jord siden krigen. Jeg vil også rette en spesiell takk til tidligere leder Eskil Pedersen. Ditt lederskap står det respekt av.

Det var ikke bare Utøya og ungdommer som ble angrepet denne dagen. I regjeringskvartalet satt det hardtarbeidende mennesker som sørger for at det norske samfunnet er blant de beste i verden. Bomben var et angrep på noe av det mest verdifulle ved vårt samfunn – mennesker i trofast tjeneste for å bistå sine medmennesker.
 
Mine tanker går i dag særskilt til de som ble direkte rammet av angrepene. Som mistet sine kjære, ble skadet eller opplevde terroren på nært hold. Vi som står rundt dere kan bare ane smerten.

I dagene og ukene etter tragedien ble vi alle bedt om å ta ekstra vare på dere som var berørte og pårørende. Den oppfordringen må fortsatt gjelde. For sorgen har ikke noe datostempel.
 
Jeg ønsker at vi som samfunn og felleskap må gjøre hva vi kan for å bedre hverdagen deres. Vi må fortsatt bry oss.
 
Jeg vil at dere fortsatt skal merke at vi tenker på dere. At vi står sammen med dere.
 
For meg og mange andre er det rommet vi i dag er samlet i - et godt sted å være på en dag som denne. Et rom som setter en himmel over livet.
 
I Bibelen står det: Det er en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, og en tid for å danse. Vi som står rundt dere ønsker å gråte med dere, le med dere, danse med dere og sørge med dere.
Vi står sammen med dere.
Vi vil aldri glemme det som skjedde.
Vi vil aldri glemme.


KrF-leder Knut Arild Hareide og biskop Ole Christian Kvarme gjorde intervjuer med NRK i forbindelse med minnegudstjenesten 22. juli 2015. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Stortinget, 23. juli 2015. Det var en ære, et privilegium og en fryd å tjene Norge ved å arbeide som kommunikasjonsrådgiver for KrF på Stortinget. Jeg er så glad i landet vårt! Vi har virkelig mange flotte politikere og dyktige byråkrater. De gjør meg takknemlig og stolt av demokratiet vårt og nasjonen vår. Av folket vårt, rett og slett.


Noen dager senere fulgte jeg partileder Knut Arild Hareide til NRK-sommerbåten som lå til kais i Leirvik på Stord (der min slekt, Aadlands-slekten kommer fra). Jeg var takknemlig for å leve i et trygt og godt land, der partiledere fortsatt kan bevege seg fritt omkring uten så mye som en eneste sikkerhetsvakt. Men ikke alle kan det. Hatet mot Arbeiderpartiets politikere er dessverre fortsatt reelt og sterkt. Da jeg jobbet som digital kommunikasjonsrådgiver i NHO i 2017-2019 var jeg ansvarlig for NHOs aktivitet i sosiale medier. Det var skremmende å se hvor mye mer alvorlig hatet i kommentarfeltet var mot Arbeiderpartiet enn mot alle andre partier (inkludert MDG). Det var virkelig stor forskjell. Plutselig dukket det opp folk som vi normalt ikke så i anstendige NHOs kommentarfelt, og vi måtte blokkere mange, noe vi ellers sjelden måtte gjøre. AP har helt rett når de poengterer at det ikke er tilfeldig at nettopp de ble angrepet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den 22. juli 2021 på Selja

I dag er det ti år siden den dagen Norge mistet tryggheten sin. Dagsnytt 18 ringte meg på formiddagen i dag for å få med seg MFs professor Claudia Lenz i studio i kveld. Hun var ikke i Oslo, men ble med på Skype fra Tyskland. Du kan høre henne fra kl 18:42 i sendingen. 

Journalisten spurte henne om hvem det er som hater så sterkt at de angriper folk som har overlevd et terrorangrep? Hvor kommer hatet fra?

Claudia Lenz påpekte at dette viser at hatet mot Arbeiderpartiet er mer utbredt enn det har vært bevissthet om. Hun pekte også på at hatet ikke kommer ut av ingenting. Disse forestillingene som rettes mot AP og AUF er koblet mot andre forestillinger, som konspirasjonsteorien Eurabia og forestillingen om at "islam tar over Norge".

Hva kan vi så gjøre? Professoren fremhevet hvor viktig det er å stå opp mot avhumaniserende forestillinger, og å innse at disse forestilingene ikke bare finnes i ekstreme miljøer, men er en del av en lang historie.

Nyhetsdag

I dag ble en dag som lignet ganske mye på slik jeg husker 9. april 1990. Da var jeg 13 og et halvt år, og NRK radio viet hele dagen til å markere at det var 50 år siden starten på krigen i Norge 9. april 1940.

I dag gikk det i ett med radioprogrammer på NRK Nyheter om 22. juli, og deretter Dagsnytt 18 og Dagsrevyen som også var viet til dette temaet. Det var sterkt å høre beretningene fra både overlevende, etterlatte og politimannen som var med i teamet som arresterte terroristen på Utøya. Jeg ser fram til å også se Generasjon Utøya og NRK-serien Vi glemmer aldri med fem sterke, personlige historier fra både båtfolket, politiet, hjelperne og overleverne.

Jeg elsker å være på Selja. Men akkurat i dag lengtet jeg hjem til Oslo. Hjemme i Observatorie terrasse i Oslo hører vi rådhusklokkene slå hvert kvarter, og synge sin sang hver hele time. Det var sterkt å sitte ved kjøkkenbordet på Selja kl. 19.00 og høre rådhustårnets alvorstunge 77 klokkeslag for de 77 personene som ble drept 22. juli 2011. Jeg har aldri før hørt 77 klokkeslag. Det tok overraskende lang tid. De 77 klokkeslagene slo alvoret dypt inn i sjelen min.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Ond eller gal?

I 2011 skrev pater Arnfinn Haram: "Terroristen er den juridisk og moralsk ansvarlege, men den generelle stemninga i samfunnet er likevel ein del av biletet." 

Begge disse aspektene er viktig å ta med. I samfunnsdebatten i 2021 er den generelle stemningen i samfunnet solid dekket inn som tema. Men terroristens eget ansvar er også viktig å ta med, sett fra et kristent perspektiv. Alle mennesker har en fri vilje.

I tilfellet 22. juli må vi våge å se ondskapen i øynene. Det finnes friske folk som gjør helt syke ting, fordi virkelighetsbildet deres er blitt så sykt at de ser på det onde som noe godt. 

"Å velge å myrde 77 uskyldige mennesker er nemlig ikke bare er en politisk handling, slik han selv ønsker vi skal oppfatte det som, det er ondskap. Et uttrykk daværende statsminister Stoltenberg var modig nok til å bruke for sju år siden. [...]

Selvfølgelig finnes det syke mennesker som ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger, men det finnes dessverre også syke handlinger som er begått av friske, og dermed frie og ansvarlige mennesker.

Vi må rett og slett gå ut ifra at i den uendelige lange rekken av årsak - virkning som ledet til ugjerningen, må det ha vært minst ett øyeblikk der massemorderen selv kunne bestemme seg for om han ville gå videre eller ikke. Om det var sekundene rett før han utløste bomben, om det var en uke før eller fem år før, det aner jeg ikke. 

Poenget er at det som skjedde 22. juli 2011 ikke er en automatisk konsekvens verken av forskrudd populisme, rasisme, verdikonservatisme, kristenfundamentalisme, innvandringsmotstand eller FRP-politikk, men av ett enkelt menneskes onde valg.

Naturligvis er det viktig å være på vakt overfor alt totalitært tankegods, men vi må aldri glemme at mennesket til sjuende og sist er fritt, og dermed selv ansvarlig overfor sine egne handlinger."

Vi glemmer aldri

Til sist kommer det viktigste i dag: De 77 som ble drept 22. juli 2011. 

Her er deres navn:

 Requiem æternam dona eis, Domine. 
Hette, gi dem den evige hvile.


Hva er din 22. juli-historie og dine 22. juli-minner?

06 november 2020

Ettertanke | «For du har liten kraft»

Guds bud oppsummert i ett ord: Kjærlighet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jesus forventer overveldende ting av oss.


Her er listen, kort oppsummert av ham selv: «’Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’» (Mark 12,30-31)

På den måten oppsummerte Jesus alle Guds bud. Hvis du elsker Gud, bryter du ikke de tre første av de ti budene, og hvis du elsker din neste bryter du ikke de sju siste.

Hvis jeg virkelig elsker Gud ville jeg jo ikke finne på å sette andre ting i hans sted (avguderi, bud 1). Jeg ville ikke bruke navnet hans på en hatefull eller meningsløs måte (bud 2), og på Herrens dag ville jeg gjøre alt jeg kan for å tilbe ham sammen med hele menigheten (bud 3).

Hvis jeg virkelig elsker familien min, kirken og landet mitt, trenger jeg ikke å bli fortalt at jeg skal respektere de som har en rettmessig autoritet der (bud 4). Hvis jeg elsker, ville jeg ikke gjøre noe som skader min neste, verken psykisk, fysisk eller åndelig (bud 5). Du skjønner tegningen.

Det som tar pusten fra meg med Jesu krav, er forventningen om at jeg skal elske Gud av ALL min kraft. Derfor har det hjulpet meg å legge trykket et annet sted i setningen: Du skal elske Herren av hele ditt hjerte og av all din kraft. Gud krever alt jeg er og har, men han krever heller ikke mer. Når jeg har liten kraft er det alt han spør etter.

Lytt til ordene i dagens tekst til den som har LITEN kraft, og bevar dem i hjertet: 
«Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn.» (Åp 3,8)

Trofast kjærlighet, det er alt han ber om. Alt du er og har, men ikke mer.


Første gang publisert i Vårt Land 27. oktober 2011, og her på bloggen 14. juli 2012.


Les også:

Ettertanke | Ikke noe er større: "Den viktigste jødiske bønnen kalles Shema, og har båret jødefolket i årtusener. Shema betyr «hør» på hebraisk. «Shema Israel Adonai Eloheinu Adonai echad.» «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (5. Mos 6,4-5) Shema er det første barnet lærer, og den siste bekjennelsen en jøde tar i sin munn i dødsøyeblikket." Les fortsettelsen her.

11 september 2020

Ny bok: Elskede mamma - 15 mødre om det magiske & brutale mammalivet

Faksimile av bokomslaget.

Sammen med 14 andre mødre har jeg vært med på å lage den boken som vi skulle ønske at noen la i hendene våre den gangen vi ble mammaer: Elskede mamma - 15 mødre om det magiske & brutale mammalivet - en gavebok fra Luther Forlag. Kanskje du kjenner noen som trenger den?


Mine tre tekster heter «Den fyrste song», «De magiske ordene» og «Når alt du har er to fisker og fem brød». 

He er de tre tekstene mine, kort presentert:
  • Den fyrste song handler om kveldssangen og kveldsbønnen. Om sangens betydning fra før du blir født og til du "sliten trøytnar av". Om å trenge trøst og å finne hvile.

  • Når alt du har er to fisker og fem brød handler om det å gi troen videre, om å komme til kort som mamma, om å likevel gi det du har til Jesus og stole på at det er nok.

    En smakebit fra denne teksten: "Som fulltidsarbeidende fembarnsmor kommer jeg konstant til kort. Her holdt jeg på å skrive «Som fulltidsarbeidende fembarnsmor føler jeg at jeg kommer konstant til kort.» Men la oss kalle en spade for en spade. Dette er ikke bare en følelse. Det er harde fakta. Stadig vekk ser jeg ned på hendene mine og finner bare to fisker og fem brød der når det er 5000 munner å mette.

    Og her begynte jeg på å lage en liste over alt det jeg ikke får til og alt jeg ikke får gjort. Men det hjelper verken deg eller meg. Du har helt sikkert din egen indre liste. Bare hent den fram, så skjønner du hva jeg mener. Jo bedre mor du er, jo mer misfornøyd er du sannsynligvis med dine egne mammaprestasjoner. (Misnøye kommer alltid av avstanden mellom ideal og virkelighet. Gode mødre har høye idealer de forsøker å nå.)

    Poenget mitt er å si: Heia alle slitne mammaer der ute! Ikke tenk for lavt om deg selv – og spesielt ikke om Den Hellige Ånd. Jesus elsker alle barna, og han klarer fortsatt å gjøre mirakler ut av to fisker og fem små brød."

  • De magiske ordene - nærmere bestemt de fem ordene "Jesus, jeg stoler på deg".

    De første ordene i denne teksten:
    "Noen ord er magiske. Som den første gangen det første barnet ditt sier mamma. Det er kanskje den fineste lyden jeg noen gang har hørt. Eller ta det øyeblikket da presten sa «Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn». Da skjedde det noe.

    Ord er ikke bare ord. Ord kan forvandle virkeligheten. Jeg ser det igjen og igjen, at hvilke tanker jeg tenker, og hvilke ord jeg velger å bruke, har enormt mye å si for hvilken virkelighet jeg lever i.

    Det er spesielt fem ord som forandrer virkeligheten min – som forvandler mammalivet mitt – hver eneste gang jeg er smart nok til å huske på dem."

Her kan du se kveldens direktesendte boklansering. Jeg vil spesielt anbefale samtalen med psykolog Ingjerd Mella Ulstein (KrF-statsråd Dag Inge Ulsteins kone) og Dag Inge Ulsteins politiske rådgiver Karoline Grosås Nordbø. Ærlig om Grandiosa, fiskepinner og om å ikke en gang få til å kjøre barna til alle barnebursdagene.

Bokinnspurten til denne boka var i mars-april, altså midt i den heftigste koronatiden med hjemmekontor, hjemmeskole og "hjemmebarnehage". Det var ikke heeeelt optimalt, men hvis du ofrer en del søvn (og det er jo småbarnsmødre vant til å drive med), så er det altså mulig å skvise inn bokskriving på toppen av det hele. Jeg skjønner godt at Sigrid Undset skrev sine manus om natta. Det er jo da det er mulighet for å konsentrere seg. 

Magisk og brutalt

Tilbake til selve boka: Noen av mødrene skriver om det ærlige og litt brutale, noen skildrer hverdagene, noen hyller de små og store magiske øyeblikkene. Noen ting kan du le av, noe utvider perspektivet ditt og noe belyser hvor heldig du er.

Vi som har skrevet boken har lyst til å minne deg på at du er elsket og uendelig verdifull som mamma. Vi har lyst til å minne deg på at du aldri er alene om å oppleve det du gjør, og vi har lyst til å heie deg fram.

Tekstene er ulike i stil og lengde. Du finner dikt, essay, lister og helt korte tekster. Boka er på 214 sider og kan leses i deler av gangen, eller alt i en fei. Én gang eller flere.

Dette har blitt ei bok som jeg tror kommer til å få deg som er småbarnsmor til å sitte igjen med følelsen "å, så DEILIG det var å lese den boka". 


Tusen takk til redaktørene Maria Celine Lundeby og Ingebjørg Nandrup som spurte meg om å være med. Denne boka tror jeg at kommer til å gjøre mye fint der ute i verden!

24 februar 2020

Ettertanke | Alt det stykkevise og delte

I VANNSPEILET: "Nå ser vi som i et speil, i en gåte." På bibelsk tid hadde de ikke glasspeil slik vi har i dag. De hadde vannspeil og de hadde blankpolert metall. Det gjorde at speilbildet aldri var helt klart.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Aker brygge, oktober 2017


Ett av de kristne tipsene for å finne ut om kjæresten er den rette, er å ta «Kjærlighetens høysang»-testen. 


Den går ut på at du setter inn kjærestens navn der hvor det står «Kjærligheten» i 1. Kor 3, 4-7. Altså slik: [Sett inn navnet] er tålmodig, han er velvillig, han misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Han krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Han gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Han utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Det kan være en nyttig test. Kanskje kan det gi deg en slags pekepinn. Tanken er iallfall god. I våre beste øyeblikk passer vi inn her. 

Problemet er at den kjærligheten som er subjektet i grunnteksten, er «agape» (gresk) – altså den guddommelige kjærligheten. Det er bare Guds kjærlighet som fullstendig passer til denne beskrivelsen. Hver gang du opplever at noen elsker deg med dyp, uforbeholden kjærlighet, får du et glimt av Gud gjennom dem. Men det er ingen av oss som holder Guds nivå et helt liv.

Sannheten er at mens Guds kjærlighet til enhver tid er fullkommen og perfekt, så merkes det på oss mennesker at vi er syndere. Ordet «synd» kommer av «å gå i sund» - altså å gå i stykker. Det er noe som har gått i stykker i oss. Vi har blitt stykkevis og delte – ikke minst i forståelsen vår av hvem Gud er. Men en gang skal alt det ta slutt. Paulus skriver: «Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt.» (1. Kor. 13,10).

I katolske messer oversettes vers 12 slik:
«For ennå ser vi som i et speil, et gjenskinn,
men da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå erkjenner jeg glimtvis,
men da skal jeg erkjenne fullt ut,
på samme måte som jeg selv er kjent.»
På bibelsk tid hadde de ikke glasspeil slik vi har i dag. De hadde vannspeil og de hadde blankpolert metall. Det gjorde at speilbildet aldri var helt klart. Bildet var uklart og gåtefullt, som gjenskinnet i et stille vann – der du ser, men du ser ofte uklart. Du ser bare klart i glimt, stykkevis og delt.

Hvis du ser på deg selv i et vannspeil, får du glimtvis svaret på hvem du er. På samme måte får du glimtvis svaret på hvem du er når du speiler deg i øynene til et menneske som elsker deg.

Når du speiler deg i Guds øyne får du den fulle og hele sannheten om hvem du er: Du er den høyt elskede. I all evighet.

«Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten». (1. Kor 13,13)

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 24. februar 2020, da 1 Kor 13,8-13 var dagens bibeltekst



Sett på deg headsetet, lytt og bare ta imot Ubi Caritas av Ola Gjeilo.


Ubi caritas et amor Deus ibi est


Ubi caritas et amor Deus ibi est. Det betyr: "Der hvor barmhjertighet/miskunn og kjærlighet finnes, der er Gud".


Under kommunionen i messene i Den katolske kirke synger vi ofte "Ubi Caritas".  På familie- og ungdomsmesser synger vi gjerne den korte versjonen som kommer fra Taize, og som står i Adoremus, den katolske sangboken for barn og ungdom.

I høymessen går det mest i Ubi Caritas i den gregorianske melodien. Denne finner du i Lov Herren - katolsk salmebok.

Maurice Duruflé (1902-1986) sitt arrangement for kor bruker denne gregorianske melodien, men har bare med ordene fra refrenget og det første verset. Hør The Cambridge Singers synge det her - vakkert, vakkert!

Flere lyttetips

En komponist fra vår egen tid som har skrevet en ny melodi til Ubi Caritas, er Paul Mealor (født 1975), professor i komposisjon ved University of Aberdeen. Hans versjon er helt nydelig. Lytt til Voces 8 fremføre den her.

Den norske komponisten Ola Gjeilo (født 1978) har laget utrolig mye vakker kormusikk. Et av stykkene hans er Ubi Caritas i fullversjonen med all teksten. Sett på deg headsetet, lytt og bare ta imot (lenken fører til Spotify, til vokalgruppen Voces 8 som fremfører Ola Gjeilos Ubi Caritas.)

Ubi Caritas et Amor - med norsk oversettelse

Ubi caritas et amor, Deus ibi est.
(Hvor miskunn og kjærlighet finnes, der er Gud.)
Congregavit nos in unum Christi amor.
(Kristi kjærlighet har samlet oss til ett.)
Exsultemus, et in ipso jucundemur.
(La oss juble og glede oss i ham.)
Timeamus, et amemus Deum vivum.
(La oss frykte, elske den levende Gud.)
Et ex corde diligamus nos sincero.
(La oss elske hverandre av oppriktig hjerte.)

Ubi caritas et amor, Deus ibi est.
(Hvor miskunn og kjærlighet finnes, der er Gud.)
Simul ergo cum in unum congregamur:
(La oss vokte oss, når vi samles til ett)
Ne nos mente dividamur, caveamus.
(så ikke våre sinn forblir splittet.)
Cessent iurgia maligna, cessent lites.
(Måtte krangel og strid opphøre,) 
Et in medio nostri sit Christus Deus.
(og Kristus, vår Gud, være i vår midte.)

Ubi caritas et amor, Deus ibi est.
(Hvor miskunn og kjærlighet finnes, der er Gud.)
Simul quoque cum beatis videamus,
(Måtte vi forherliget sammen med de salige få se)
Glorianter vultum tuum, Christe Deus:
(ditt åsyn, Kristus vår Gud,)
Gaudium quod est immensum, atque probum,
(og kjenne gleden som er ren) 
Saecula per infinita saeculorum. Amen.
(og uendelig i all evighet. Amen.)


"Love that does not know of suffering
is not worthy of the name."
Den hellige Klara av Assisi


1. Kor 13, 8-13


8 Kjærligheten tar aldri slutt.
Profetgavene skal bli borte,
tungene skal tie
og kunnskapen forgå.

9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.

10 Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.

11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.

12 Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.



Kjærlighetens høysang


Noen ganger er det fint å lese kjente bibeltekster i nye, ukjente oversettelser. Plutselig ser du noe nytt. Her er kjærlighetens høysang slik den blir lest i messene i Den katolske kirke.


"Om jeg taler alle menneskelige språk, ja, i englenes egen tunge, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare rungende malm og klingende cymbaler. Om jeg har profetiske gaver, om jeg kjenner alle mysterier og eier all innsikt, om jeg har en tro så full og hel at jeg kan flytte fjell, men er uten kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg deler ut alt jeg eier, om jeg gir mitt legeme til bålet, men ikke har kjærlighet, da er det meg ennå til ingen nytte.

Kjærligheten er langmodig, den er velvillig, den kjenner ikke misunnelse; kjærligheten skryter ikke og brauter ikke; den går ikke usømmelig frem, søker ikke å fremme sitt eget; den blir ikke heftig og bitter, og gjemmer ikke på andres ondskap; den gleder seg aldri over urett, men gleder seg ved sannheten.

Alt kan kjærligheten bære, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense.


Kjærligheten skal aldri forgå. Det være seg profetgaver – de skal falle bort; det være seg tungetale – den skal opphøre; det være seg erkjennelse – den skal svinne. For glimtvis erkjenner vi nå, og glimt er våre profetiske syn; men når fullbyrdelsen kommer, skal det som er glimt og brokker svinne bort. Da jeg var barn, var min tale, mine tanker og mine ønsker et barns; men da jeg vokste til, la jeg det barnslige av. 

For ennå ser vi som i et speil, et gjenskinn, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå erkjenner jeg glimtvis, men da skal jeg erkjenne fullt ut, på samme måte som jeg selv er kjent.

Og som det nå er, blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten."

Paulus (1. Korinterbrev kap. 13)

16 oktober 2019

Ettertanke | Forskjell på folk

Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død.

På bildet: St. Olav i det norske kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma. Du finner kirken i Via del Corso, Romas "Karl Johan".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016


«Gud gjør ikke forskjell på folk» (Rom 2,8). For oss er det en selvfølge. For 1000 år siden var det så revolusjonerende at det veltet om på hele samfunnsordningen her til lands.


I det før-kristne Norge gjorde gudene og Skjebnen stor forskjell på folk, både før og etter døden.
Valhalls guder var kresne når det gjaldt utvelgelsen til gudeheimen.

«Våre forfedre trodde at bare de rike og mektige kom til Valhall. Alle kvinner og småkårsfolk endte i Helheims nitriste skyggeliv etter døden, eller de levde videre som daudinger under møddinghaugen, tuftene eller tuntreet» skriver pater Olav Müller i boken «Olav den hellige | Olav Haraldsson». Å dø var en overgang fra vondt til verre. 

Også på denne siden av døden var det stor forskjell på folk. Det fantes ingen likhet for loven. Ættehøvdingene dømte bønder og småfolk etter landets lover på tinget, men selv tok de seg alle de friheter de ville. De sterkeste og rikeste i landet turet fram: De herjet, drepte og ranet fra svakere ætter og småfolk både i sitt eget lokalsamfunn og i mer fjerntliggende områder langs norskekysten. Gulatingsloven har et eget kapittel om vikingferd i eget land.

Snorre nevner det med avsky:
«Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdommer på den måten at de herjet både utenlands og innenlands. […] Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, om det så var sønner til mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet.»
Mot slutten av sin Olavssaga skriver Snorre: 
«Han lot rike og fattige få samme straff, men det syntes folk var overmodig, og så vokste det opp fiendskap mot ham når folk mistet frendene sine etter kongens rettferdige dom i en sak hvor det var gyldig grunn til klage. Dette var grunnen til den reisning folk i landet gjorde mot Olav: De tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett
Hellig Olav trodde på en rettferdig Gud. Han kunne ikke være noe annet enn en rex iustus, en rettferdig konge. Oppgaven hans var å kristne landet. Da var det ikke et alternativ å gjøre forskjell på folk. Det står jo rett ut i Bibelen: 
«Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere.» (Jak 2,8-9)
Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død. Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Ved St. Peters port er det ingen som spør om du er mann eller kvinne, høvding, hauld, bonde, løysing eller trell. Inn gjennom himmelporten kommer du helt uavhengig av hvilket popularitetsnivå eller rangtrinn du står på mens du lever på jorden. Gud skje lov!

Første gang publisert 4. august 2018 da Jak 2,8-13 var dagens bibeltekst


Olav er en stor, internasjonal helgen. Et eget kapell er vigslet til ham i Roma. "The chapel belong to the Norwegian nation." St. Olav er til og med malt på den ene søylen i Fødselskirken i Betlehem!

Her kan du lese hva som står om St. Olavsalteret i kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma.
Under det store maleriet av Hellig Olav (det øverste bildet) ser du et bilde av Jesu hjerte. Her er bønnen som det anbefales at man ber her.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

Les også: