Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Håp. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Håp. Vis alle innlegg

14 mars 2024

Ettertanke | Når ildvardene tennes

Når håpet tennes etter at alt håp er ute.
Foto: Utsnitt av skjermbilde fra filmen The Lord of the Rings: Return of the King

I dag kunne det vært fristende å bare konsentrere seg om det fine. Jeg kunne ha hoppet over de tre første, klagende bibelversene, og heller gått rett på de neste bibelversene – de som handler om Guds trofasthet og hvor fint det er å vente på Gud.


Men Gud starter ikke der. Han er ikke sånn. Han starter der vi er – midt i klagen, midt i den smertefulle tilstanden der det er så lenge siden du har hatt det godt, at du har glemt hvordan det er (Klag 3,17) – i den tilstanden hvor du, når du er sann mot deg selv, erkjenner at du «håper ikke lenger på Herren» (Klag 3,18). Det går ikke an å komme lengre ned enn det. «Jeg tenker på det hele tiden, min sjel er nedtrykt» (Klag 3,20).

Er det ikke fantastisk at Klagesangene i Bibelen finnes? Er det ikke nydelig at Faderen er Sannhetens Gud? At Jesus er Sannheten? Og at Den Hellige Ånd, Trøsteren, er Sannhetens ånd? Når du søker sannheten, søker du med andre ord Gud. 

Vår himmelsk gode Far elsker at barna hans er sanne og ærlige. Det er jeg takknemlig for. At jeg aldri trenger å late som. At det tvert imot er motsatt: Gud vil at jeg ikke skal late som. Han krever ikke at jeg skal ta meg sammen og slutte å klage. Nei, han lytter. Han lar meg klage ferdig. Først når all bitterheten og smerten er tømt til bunns, er jeg klar for et vendepunkt. Når all klage og alt håp er ute, kan håpet tennes på nytt.

Den katolske forfatteren J.R.R. Tolkien har skrevet storverket «Ringenes herre». Den sterkeste scenen i Peter Jacksons filmatisering, inntreffer når alt håp ser ut til å være ute for den hvite byen, Minas Tirith, hovedstaden i kongeriket Gondor. Byen har en fullstendig ikke-fungerende leder, og bare 2000 soldater. Samtidig er de omgitt av 200 000 fiender og et stort mørke. Alt ser ut til å gå til helvete, og det fort.

Akkurat da er det at den lille hobbiten Pippin klatrer opp på byens baune og setter den i brann. På neste fjelltopp ser de ilden, og de igjen tenner sin baune. Slik flyr vi over ildvardene som tennes på de snøkledte fjelltoppene, til den mektige lyden av Howard Shores episke filmmusikk – en vakker, uforglemmelig musikk som på én og samme tid klarer å formidle stort alvor og stort håp. Ildvardenes budskap rekker helt fram til naboriket Rohan. Slik gikk det til at da kongeriket Gondor trodde at alt håp var ute – at de var helt alene – så kom Rohan dem til unnsetning.

«Baunene er antent!» roper forsvarssoldaten i Minas Tirith. «Håpet er tent», sier Gandalv med lys i øynene. Akkurat det er det som skjer med forfatteren av Klagesangene også. Håpet tennes. For hva er det som skjer når du retter klagen din til Gud? Du ser på Gud. Eller enda mer presist: Du ser Gud. Der kommer vendepunktet. Når du skjønner hvem Gud er. «Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham.» (Klag 3,21-24)

«Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.» (Salme 121,1f).

Alt håp så ut til være ute påskeaften. Alt håp – for hele verden. Men i dypet av påskenatten stod håpet opp igjen. Lyset ble tent på nytt. Håpet var blitt evig.

«Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham.» (Klag 3,25-26) Stol på det. I all evighet. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. mars 2024 da Klagesangene 3,17-26 var dagens bibeltekst


På YouTube kan du se og høre scenen jeg skriver om i denne andakten 

Scenen fungerer selvsagt best i sin kontekst, på stor skjerm og med god lyd, men du får iallfall en liten anelse av hva jeg snakker om her:

12 mars 2024

Ettertanke | Ingenting kan skille oss

Jesus sammen med alle de hellige i himmelen.
Foto: Det gresk-ortodokse Antiokia-patriarkatet

Fire år før komponisten W. A. Mozart døde, skrev han til sin døende far om hvordan døden er «det sanne målet for vårt liv» og «nøkkelen til vår sanne lykksalighet». 

Hvordan kunne den vitale 31-åringen hevde det? Fordi: I Jesus finnes det ikke noen motsetning mellom død og liv. Jesus sier det helt tydelig: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn dør» (Joh 11,25)

Karmelittmunken Wilfrid Stinissen har skrevet en fantastisk, liten bok om døden og evigheten. Der lærer han bort ars moriendi – kunsten å dø. Boken har fått tittel etter et sitat av St. Therese av Lisieux, som sa: «Jeg dør ikke – jeg går inn i livet». Stinissen skriver blant annet: «Når Mozarts musikk er så guddommelig, skyldes det, tror jeg, blant annet at det har lykkes ham å integrere døden i sitt liv. I hans musikk hører man at ingenting kan skille oss fra Kristi kjærlighet, og minst av alt døden (jf. Rom 8;35,38)».

Døden kan ikke skille oss fra Kristus. Tvert imot er døden et personlig møte med Jesus Kristus. Å dø er å få høre Jesus som sier: «La oss dra over til den andre bredden» (Mark 4,35). Døden er bare en overgang. En dør. En dør mellom to verdener.

Når vi dør, får vi gå i fotsporene til Jesus, han som sa: «Jeg går til Faderen» (Joh 14;12,28 og 13; 1,33,36). Der er han nå, hos Faderen. Og hva gjør han der? Han «sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss» (Rom 8,34). Bibelen sier svært tydelig at Jesus er vår fremste forbeder (Heb 7,25; Heb 8,1f; Heb 9,11f; Heb 9,24; Rom 8,34; 1. Joh 2,1).

Når protestanter lurer på «dette mystiske forholdet» som katolske og ortodokse kristne har til de hellige i himmelen, så pleier jeg å begynne i nettopp dette avsnittet i Romerbrevet 8, for alt hviler logisk på disse premissene: Oppstandelsen fra de døde. At Jesus er vår forbeder. Og at de troende, oppstandne, er ett med Jesus.

Så, her er det jeg sier: «Dersom du dør først av oss to, og du er forenet med Jesus når han ber for meg – kommer du da til å stå med armene i kors og si «Nei, jeg kan ikke være med på å be for Ragnhild, for jeg er protestant?» Jeg lover at hvis jeg dør først, skal jeg fortsette med å be for deg og alle andre som ønsker og trenger min forbønn.»

Apostelen Jakob oppmuntrer oss til å be for hverandre. «Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye» skriver han (Jak 5,16). Jakob setter ikke noe punktum ved døden, fordi døden ikke er noe punktum for den som dør i Kristus.

Det er ikke vanskeligere enn det. Vi er én kirke sammen, i himmelen og på jorden. Jesus har ikke to kirker med adskilte skott. Vi hører sammen, vi som er i Jesus. Ingenting kan skille oss som er forenet med ham. Ikke en gang døden.

Tror du på oppstandelsen og det evige liv? Tror du på at Jesus ber for oss, her og nå? Tror du på at det er kraft i bønn? Det gjør jeg. Og her er tingen: Hvis jeg spør min mor om å be for meg, tilber jeg henne ikke – og det gjelder enten hun er på Paradis (der hun nå bor) eller når hun senere er i Paradis, sammen med Jesus.

Albert Einstein sier: «Det er kun to måter å leve livet på: Enten som om ingenting er et under, eller som om alt er det.» Jeg velger det siste alternativet. «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8,38-39) Amen!



«Jeg dør ikke – jeg går inn i livet» av Wilfrid Stinissen.
Dette er en helt fantastisk - og fantastisk viktig - bok.
Du får kjøpt den i alle bokhandler/nettbokhandler, men jeg anbefaler at du kjøper den hos St. Olav bokhandel.


02 september 2023

Ettertanke | Kristi pasjon

Alteret i St Olav domkirke.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Egentlig skulle jeg bare hente barn på skolen, men så lå kirken der så forlokkende. 


Jeg gikk der på fortauet og hadde Joni Mitchells nydelige sang Both Sides Now på ørene. Du vet, den som begynner med:
«Rows and floes of angel hair
And ice cream castles in the air
And feather canyons ev’rywhere
I’ve looked at clouds that way»
Og senere fortsetter den:
«I’ve looked at clouds from both sides now
From up and down, and still somehow
It’s cloud illusions I recall
I really don’t know clouds at all»
Og da var det altså at jeg så denne fristende, åpne døra. Jeg gikk opp kirketrappen mens Joni sang om kjærligheten:
«I’ve looked at love from both sides now
From give and take, and still somehow
It’s love’s illusions I recall
I really don’t know love at all»
Akkurat da var det jeg så inn den åpne døra og så alterveggen i St. Olav domkirke i Oslo. Akkurat da var det jeg så Jesus på korset. Da Joni sang «I really don't know love at all».

Og det slo fysisk og visuelt imot meg: Jeg vet akkurat hva kjærlighet er. Jeg ser på den nå. DET er kjærlighet. Jesu pasjon. Ekte passion. Pasjon av en annen verden. Den som går ut av sin verden for å gå inn i min verden. Den som gir alt, hele seg, av ren kjærlighet. Kristi kjærlighet – den som ingen og ingenting kan skille meg fra. Den kjærligheten som elsker til døden, inn i døden – and beyond.

Senere samme dag var det den fineste kvelden i nabolaget: Den årlige sommerfesten med musikk, grilling og drøssevis av hyggelige naboer. Hvordan skal jeg beskrive sommerfesten? Den er en forsmak av himmelen der alle samles til fest. Ett langbord, to griller, tre musikere, unge og gamle naboer, barn som leker, løper og danser til musikken i den lyse sommerkvelden. Ingen barn vil gå inn og legge seg selv om de har vært ute i timesvis og det er to timer over leggetid. Mmm! Og jammen. Der dukket Joni opp på nytt. Nøyaktig den samme sangen, denne gang fremført i sommerkvelden mens barna løper omkring og hviner av fryd.
«I’ve looked at life from both sides now
From up and down, and still somehow
It’s life’s illusions I recall
I really don’t know life at all.»
Og jeg tenker: Hm, Joni. Jeg liker sangen din. Veldig godt. Den er nydelig. Treffer noe i meg. Jeg er helt med. Både i oppturene og nedturene dine. Du åpner opp noe i meg. Og samtidig. Samtidig er jeg ikke helt der. Det oppdaget jeg da jeg så på Jesus mens du sang. 

For Joni, du har rett: Livet er forvirrende både sett ovenfra og sett nedenfra. 

Men valget står ikke mellom illusjoner eller å være desillusjonert. There's more to life than that. Livet er et mysterium. Fullt av undere og tegn på himmelsk kjærlighet. Virkelig kjærlighet. Det ser jeg når jeg ser på Jesus. Og opplever en fantastisk sommerkveld.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 31.07.23 og her på bloggen 02.09.2023. Rom 8,31-39 var dagens bibeltekst.


Dagen da døren til St. Olav stod så forlokkende åpen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016

KRISTI PASJON. Det var dette glassmaleriet i St. Olav domkirke som - med guddommelig timing - traff meg akkurat da jeg hørte Joni Mitchell synge "I really don't know love at all".

Og det slo fysisk og visuelt imot meg: Jeg vet akkurat hva kjærlighet er. Jeg ser på den nå. DET er kjærlighet. Jesu pasjon. Ekte passion. Pasjon av en annen verden. Den som går ut av sin verden for å gå inn i min verden. Den som gir alt, hele seg, av ren kjærlighet. Kristi kjærlighet – den som ingen og ingenting kan skille meg fra. Den kjærligheten som elsker til døden, inn i døden – and beyond.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Årets høydepunkt i Observatorie terrasse: Sommerfesten!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016

Ett langbord, to griller, tre musikere, barn som leker, mange fine naboer på sommerfest. Det finnes ikke noe bedre enn sommerkvelder.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016

18 august 2023

Ettertanke | Gud tenkte det til det gode

«Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode» (1. Mos 50,20).

Bildet viser maleriet "Cristo crucificado", "Kristus korsfestet", som Diego Velázquez malte i 1632. Maleriet er 249 × 170 cm stort, og viser Jesus i naturtro størrelse. Du kan se det på Museo del Prado.

Jeg elsker at boken Genesis, 1. Mosebok, avsluttes akkurat slik den gjør, med Josef som trøster brødrene sine – og meg – ved å si at «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode» (1. Mos 50,20). Akkurat de ordene er en ekstremt viktig tolkningsnøkkel i Bibelen. Og i livet.


Før ordene falt, hadde Josef gått gjennom grusomme ting. Mange år tidligere hadde brødrene kastet ham i en tom brønn og solgt ham som slave (1. Mos 37,28). Slik havnet Josef i Egypt, som slave i huset til Faraos livvaktsjef Potifar. 

Josefs fall skulle imidlertid fortsatte enda lengre nedover, helt ned i fangehullet, etter at Potifars kone kom med falske beskyldninger mot Josef (1. Mos 39,1-20). I over to år satt Josef urettmessig fengslet, helt til det var blitt rett tid. Guds tid.

Farao hadde nemlig hatt en drøm om sju fine og fete kuer som ble spist av sju stygge og magre kuer, og deretter en drøm om sju tykke kornaks som ble spist av sju tynne kornaks, og «om morgenen hadde han slik uro i seg. Han sendte bud etter alle spåmenn og vismenn i Egypt.» (1. Mos 41,8) Ingen av dem kunne imidlertid hjelpe ham. Det kunne bare Josef (nå 30 år), som ble løftet opp fra fangehullet til hoffet. Josef tydet drømmen: Etter sju år med overflod i Egypt, vil det komme sju uår. Derfor må Farao lagre fra avlingene de neste sju årene, for å kunne mette folket de påfølgende sju uårene.

Farao utroper da Josef til å styre over hele landet, og gjør ham både rik og mektig. Men først og fremst: Gjennom Josef blir utallige mennesker frelst fra sultedøden, inkludert hans egne brødre (1. Mos 42-45). Josef sier da til brødrene: «Men nå skal dere ikke være bedrøvet eller urolige fordi dere solgte meg hit. Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg i forveien for dere.» (1. Mos 45,5).

Slik er Herren, den allmektige. Selv når mennesker gjør ondt mot deg, forblir Guds tanker gode. Selv når mennesker bruker sin frie vilje til å trosse Guds gode vilje – altså selve definisjonen av synd – selv da tvinger Gud synden til å tjene hans gode vilje for dem som elsker ham. Dette er typisk Gud. Det er et helt gjenkjennelig historiemønster i Bibelen – og i livet.

Derfor kan Paulus hevde at: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.» (Rom 8,28). Hvordan kan vi stole på at dette er sant? Fordi Gud allerede har bevist det. For snart 2000 år siden gikk Gud inn i vår historie og tok det ondeste vi har gjort – vi drepte Guds sønn – og forvandlet det til det beste som har skjedd; hele verdens frelse. «Det er for underfullt til å skjønne, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.» (Sal 139,6). Og det er det aller, aller vakreste mysteriet jeg vet.

I salmen «Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne» skriver Børre Knudsen:
«Du tolket korset, du tydet døden,
du gjorde pinen til din kongevei,
for da du viet deg selv til offer,
da måtte våre hender tjene deg.»
Jesu død på korset er den ultimate versjonen av: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode» (1. Mos 50,20). Det tenker jeg på når jeg ser Jesus på korset. I og med at Gud allerede har forvandlet det umuligste, må han kunne forvandle alt annet også. Da tør jeg å si som Jesus i Luk 23,46: Far, i dine hender overgir jeg min ånd. Start forvandlingen. Jeg er din.

Første gang publisert her på bloggen 18.8.2023 og i avisen Vårt Land 1.8.2023 da 1 Mos 50,14-21 var dagens bibeltekst.

06 april 2023

Skjærtorsdag | Med Jesus i Getsemane

VÅKENATT: Getsemane hage i St. Olav domkirke i Oslo, skjærtorsdag 2017.

Det er få ting som slår det å få bli med til mørket i Getsemane, til hagen der kjærligheten ofrer alt.


Denne bloggposten ble skrevet skjærtorsdag 2017. Jeg løfter den opp igjen hit nå fordi jeg ikke har hatt tid til å lage en ny i år.

Gjennom påskens hellige triduum (de tre dagene fra skjærtorsdag til påskenatt) snus menneskehetens historie på hodet. Alt som gikk galt rettes opp igjen. 

Adam og Eva sa nei til Guds vilje i hagen - i Guds Paradis. Den andre Adam, Jesus, sier ja til Guds vilje i hagen - i vår mørke hage, i Getsemane. Selv om det kostet. Blod. Angst. Ensomhet. Selve livet.

Bli med til Getsemane

Edward Payson Hammond skrev salmen "Den stunda i Getsemane" under et besøk i Getsemane-hagen i 1866. Der har jeg også vært! Derfor kommer Jesus og bibelhistorien så ekstra nært når jeg hører den salmen.

"Den stunda i Getsemane" ble oversatt til nynorsk i 1889, og er den første kristne sangen som virkelig fikk gjennomslagskraft på nynorsk (et ungt språk i 1889).

Hammonds salme er full av sorg og smerte, men først og fremst peker den på håpet, livet og Guds store, store kjærlighet.

Her kan du høre SKRUK synge "Den stunda i Getsemane" på Spotify. Nydelig!


Den stunda i Getsemane


Den stunda i Getsemane
Eg aldri gløyma kan,
Då du låg skjelvande på kne,
Min Gud og Frelsarmann.

Kor:
Getsemane, Getsemane,
Der du, min Frelsar god,
For meg låg skjelvande på kne
Så sveitten draup som blod!

Du sorgtyngd inn i hagen kom
Og stridde sårt for oss,
Du tok vår synd, vår død og dom,
Du bar det til din kross.

Kor

Av kjærleik der du sveitta blod,
Av kjærleik der du bad,
Av kjærleik skjelvande du stod,
Så eg går frelst og glad.

Kor

Men vil min kjærleik kolna av,
Min Frelsar, eg deg bed:
Å, minn meg om din kross og grav
Og om Getsemane!

Av Edward Payson Hammond (1866)

Norsk oversettelse: Johannes A. Barstad (1889) som nydiktet vers 3 ("Av kjærleik der du sveitta blod")

JESUS LØFTES OPP: Vi tar Jesus på ordet og tror at han virkelig mente det han sa: "Ta og ét alle derav, for dette ER mitt legeme som skal gis for dere".
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen i St. Olav domkirke i Oslo, skjærtorsdag 2017


FOTVASKING: Spennende for barna fra søndagsskolen å få komme frem under fotvaskingen. Ekte vann, ekte vasking. Hver skjærtorsdag vasker soknepresten føttene til tolv menn fra menigheten som representerer de tolv apostlene. (I domkirker er det biskopen som står for fotvaskingen, men på grunn av biskop Eidsvigs nye knær steppet p. Pål Bratbak inn denne gang.)

PÅSKEMÅLTIDET: Under "Ordets liturgi for barn" (altså søndagsskolen) fikk barna gjenfortalt både jødefolkets befrielse fra Egypt og Jesu innstiftelse av nattverden. Samtidig fikk de drikke druejus (i stedet for vin) og smake på maten fra påskemåltidet: 1: Maror – Bitre urter nr 1. 2: Chazeret – Bitre urter nr. 2. 3: Charoset – Mursteinsdeig (på bildet) 4: Karpas – Bladpersille og saltvann. 5: Beitzah – Egg. 6: Matza – Usyret brød (Kaptein kjeks) Den sjuende er Zroah – Lammeknoke, men det må vente til påskefesten.

Mest inntrykk gjorde bitre urter dyppet i saltvann for å minnes israelsfolkets tårer.

RØKELSE: Røkelse hører med under en messe, også på søndagsskolen. Selv om vi er er i et annet rom, er vi fortsatt i messen.

VÅKENATT: Etter at skjærtorsdagsmessen er over, blir mange igjen og våker med Jesus i Getsemane. Det er våkenatt og tilbedelse gjennom hele natten - først her i kirken til midnatt, deretter i menighetssalen helt til morgenen.

Les også:

  • Skjærtorsdag - bli her og våk med meg: Min bloggpost med bilder fra våkenatten i St. Paul menighet i Bergen. I tillegg skriver jeg om hva Den katolske kirke lærer om nattverden. Du får også hele bibelteksten fra Getsemane og et fantastisk dikt av Arnfinn Haram.
  • Wilfrid Stinissens preken om skjærtorsdag på karmelittenes hjemmeside: "Vid kvällsmässan firar vi instiftelsen av prästämbetet och instiftelsen av eukaristin". Eukaristi er et annet ord for nattverd. Prekenen gir en fin innføring i hvordan Den katolske kirke tenker rundt presteembetet. "Hela Kyrkan tar del i Jesu prästadöme. ”Han har gjort oss till ett utvalt släkte, till kungar och präster, till sitt heliga folk” (prefasjon I för söndagar ”under året”). Alla vi som är döpta är präster som får frambära oss själva som ett offer åt Gud. Men mitt i detta prästerliga folk finns några som, i kraft av ett särskilt sakrament, representerar Kristus, kyrkans huvud. Deras sakramentala prästadöme står i det allmänna prästadömets tjänst." Les hele Stinissens preken her på karmel.se.

Et etterord, fra skjærtorsdag 2020: Heldigvis er det mulig å følge messene fra St. Olav domkirke online, både på Facebook og YouTube. Her finner du det digitale messeprogrammet for den stille uke og påsken 2020.
Foto: Skjermdump fra livestreamen skjærtorsdag 2020

19 desember 2022

Ettertanke | O Radix Jesse

KRISTUS ALLHERSKEREN: Bildet viser Kristus som allherskeren, "ho Pantokrator" i apsis i kirken "San Paolo Fuori le Mura" ("Paulus-kirken utenfor murene")«Det er denne seirende, levende og handlende Kristus vi hilser og anroper i O-antifonene. Han er aktiv, våken, triumferende. Det er den Kristus vi kjenner fra apsis og korhvelv i antikkens og middelalderens kirkerom: Christus Victor; ”Kvitekrist”, som han ble kalt i norrøn tid.» (Sitat p. Arnfinn Haram)
Foto: Jaime Pérez/Flickr Creative Commons

I over 1400 år har Kirken sunget og bedt de store O-antifonene denne siste uken i advent. De eldgamle bønnene uttrykker lengselen etter at Jesus Kristus skal komme – med stadig større kraft for hver dag vi nærmer oss jul.


I kirkeåret er adventstiden bare indirekte rettet inn mot julen. Ordet advent kommer av latin «Adventus Domini», «Herrens Komme», men det vi dypest sett venter på er at Jesus skal komme igjen i herlighet ved historiens og tidens ende. O-antifonene er en eneste stor lengsel etter at Jesus skal komme til oss med den endelige forløsningen for all skapningen.

I disse siste, intense adventsdagene påkaller vi Jesus med de store messianske frelsertitlene. Angen av Det gamle testamente er sterk. Kristus er den messianske Kongen, han er Allherskeren (gresk: ’ho Pantokrator’), han er Davids sønn, han er det seirende Lammet, han er Adonai, Herren.

P. Arnfinn Haram (1948-2012) har skrevet en fantastisk flott artikkel om O-antifonene som jeg på det varmeste anbefaler at du leser. Her er noen utdrag derfra:
Det er denne seirende, levende og handlende Kristus vi hilser og anroper i O-antifonene. Han er aktiv, våken, triumferende. Det er den Kristus vi kjenner fra apsis og korhvelv i antikkens og middelalderens kirkerom: Christus Victor; ”Kvitekrist”, som han ble kalt i norrøn tid. Det er Bibelens og liturgiens Kristus, han som er sitt folks Frelser og Herre; han er nærværende i kirken og samtidig speider kirken alltid lengselsfullt og ivrig etter at han skal komme til syne i sin fulle herlighet.
Når kirken sier: O Adonai, kjenner vi at vi Kristus møter en Gud som er levende; ikke filosofenes ”gud”, ikke bare en fjern autoritet, men en Gud som vil tiltales, elskes, møtes. Slik er Bibelens Gud, slik er Israels Gud. Til denne Gud rettes gudsfolkets og hele menneskehetens ofte smertefulle håp om frelse og forløsning.
Når alt ser ut til å være slutt, som en avhogd stubbe – da er han Jesse rot, Isais rotskudd, nytt liv som springer opp fra den gamle roten. Når livet og framtiden synes stengt og håpløst, da er han Davids nøkkel, han som kan åpne hemmelighetene i Guds frelsesplan, som kan tolke Skriftene, som kan vise at Guds Rike seirer når menneskenes historie er uttømt og sluttstrek er satt for den nåværende verden.

Når døden og dødskreftene ser ut til å seire, når mørket lukker seg over vårt eget liv, da kommer han som Solrenning, som en ny dag, en ny begynnelse, en ny demring. Når ”verdensriker stiger og de synker” (Lov Herren nr 543), da vet vi at han forblir nasjonenes konge, at han holder verden i sin hånd og kaller sine disipler fra alle folkeslag. Når Gud synes avsatt og avgått, fjern og likegyldig – da er han ’Gud med oss’. Gud kan ikke komme oss nærmere enn å bli et menneskebarn, en venn, en som gir sitt liv for sine venner.

O-antifonene er frelseshistoriske; de tegner opp de lange linjene for Guds folk og uttrykker folkets inderlige lengsel etter Guds inngripen og bønnhørelse.
Under tidebønnen i kveld synger vi O radix Jesse: «Å, skudd på Jesse rot, underfulle tegn for alle folkeslag. Konger skal tie når du taler, og folkeslag skal bøye kne. Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!»

Du hører hvor bibelsk det er?
Sammenlign med dagens bibeltekst: «Isais rotskudd skal komme, han som reiser seg for å herske over folkene, til ham skal folkeslagene sette sitt håp.» (Rom 15,12)

P. Arnfinn Haram skriver:
«Grunntonen i antifonene er det som er hele Advents-tidens tone: Kom! Hele tiden roper kirken og den enkelte troende på Kristus og kaller ham inn i sitt liv.»
Bli med hele Kirken og be i dag: Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger!

LA OSS BE

"O Immanuel: Å Gud med oss, Immanuel! Lovgiver og konge, vi venter deg med lengsel. Du er vårt håp, du er vår frelse. Forløs oss, Herre, vår Gud. Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!" (7. O-Antifon)


Dette er en utvidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 19. desember 2012. Bloggposten ble publisert her på bloggen samme dag, og er oppdatert i dag, 19. desember 2022.


Fordelen med sparetemperatur i hjemmet: Adventsbuketten fra forrige lørdag ser like fin ut åtte dager senere, 4. søndag i advent.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Å kom, kom Immanuel

Adventssalmen "Å kom, å kom, Immanuel" inneholder alle titlene Jesus har i O-antifonene. Du kan se notene og lese hele salmeteksten med alle åtte versene her på Den katolske kirkes liturgiside: liturgi.info.

Salmen står som nummer 3 i Den norske kirkes salmebok "Norsk salmebok" (Eide forlag, 2013). NB: I denne versjonen er kun fire av versene med!

Juleønsketips: Jeg vil varmt anbefale at du ønsker deg eller skaffer deg Den katolske kirkes samebok Lov Herren. Der finner du denne salmen som nummer 352 - med alle åtte versene. Hvorfor nøye seg med mindre enn alt?

Fra og med den 17. desember markerer Kirken en liturgisk siste innspurt fram til jul. Liturgien "skifter gir", og vi får noen helt spesielle bønner i oppbyggingen til julaften. I denne tiden ber vi de sju “O-antifonene” til vesper (kveldsbønnen), hvor vi ber Herren Jesus om å skynde seg og komme til sitt folk ved at vi påkaller Jesus med en rekke av hans unike messianske titler:

17. desember - O Sapientia (Å Visdom)
18. desember - O Adonai (Å Herre - Guds navn i det gamle testamente)
19. desember - O Radix Jesse (Å Jesse rot)
20. desember - O Clavis David (Å Davids nøkkel)
21. desember - O Oriens (Å solrenning - på denne dagen da solen skinner aller kortest)
22. desember - O Rex Gentium (Å folkenes Konge)
23. desember - O Emmanuel (Å Gud med oss)

I disse antifonene finner man også et vakkert skjult budskap! Hvis man starter med den siste messianske tittelen og tar den første bokstaven i hver enkelt av dem - Emmanuel, Rex, Oriens, Clavis, Radix, Adonai, Sapientia - danner de setningen "ERO CRAS", som på Latin betyr "I morgen skal jeg være."

Som vår presteseminarist Mathias Bruno Ledum sier det: 
«I selve påkallelsen av Vår Herre gjennom disse titlene ligger allerede Hans svar til oss. Våre bønnerop møtes med en gledesfull forvisning idet, Han vi med lengsel har ventet på, tørstet etter og forberedt oss på å ta imot, sier "Jeg kommer i morgen!"»



O Radix Jesse

Her kan du høre den store O-antifonen O Radix Jesse sunget av dominikanerstudentene i Oxford:

 

Og her kan du høre O Radix Jesse sunget av Cantarte Regensburg med en annen gregoriansk melodi:



LES MER PÅ KATOLSK.NO

P. Arnfinn Harams artikkel: O-antifonene: Kom, Herre, frels oss!
Her kan du lese alle O-antifonene oversatt til norsk: Julenovene og Å-antifoner

01 desember 2022

Ettertanke | Gjemt i himmelen

Maria og jeg i katedralen i Rouen.
Foto: Kathrine Tallaksen Skjerdal, 16.10.2014

Små hjerner har mye å lære. Blant annet at ting finnes, selv om du ikke kan se dem. Allerede i 8-12-månedersalderen gjør babyhjernen denne fantastiske oppdagelsen.


Den beste leken i verden da er: «Hvor er mamma/pappa? Borte-borte!» Og så: «Titt-tei! Der var mamma/pappa!» Trillende latter. Fryd. Overraskelsen hos babyen er like stor hver gang over at den som hun er glad i faktisk ikke var borte likevel. Han var bare usynlig en liten stund.

Denne grunnleggende, menneskelige erfaringen hjelper meg til å holde fast ved at Jesus er der selv om han er gjemt for øynene mine. Jeg ser ham ikke, men han er der. 

Uten Kristi himmelfart hadde atomene i kroppen til Jesus bundet ham til fortsatt å kunne være bare ett sted på jorden. Nå, derimot, kan Jesus være nær oss alle, gjennom Den Hellige Ånd, Talsmannen. «Jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere.» (Jesus i Joh 16,7). Det at Jesus ble "borte" er nettopp det som skulle til for at han faktisk skal kunne være helt, helt nær deg.

Edin Løvås har laget en nydelig Kristi Himmelfartssalme til melodien til salmen Til himlene rekker din miskunnhet, Gud. Her er ett av versene: «På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren! Amen!» 

Jesus gav oss et løfte: «Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve.» (Joh 14,18)

Så der er vi nå, med oppgaven å se den usynlige. Edin Løvås har skrevet en liten bok med tittelen «Se den usynlige» som handler om bønn og Jesus-meditasjon. Du kan låne den på biblioteket. Anbefales.

mye av det vi tror på, er usynlig. Vi har et levende håp likevel. Vi har en arv som er gjemt i himmelen, skriver apostelen Peter (1. Pet 1,4). Bare fordi vi ikke kan se den akkurat nå, betyr det ikke at den ikke finnes. En dag skal vi se alt det som er gjemt for oss nå – alt det vi kunne bare ane og fornemme, men ikke (be)gripe. Alt som er mysterier og gåter. En dag skal vi se.

Og da er vi tilbake til «borte-borte-titt-tei»-leken. Mye av grunnen til at du elsket den leken som baby, var at den sluttet med at du fikk se inn i ansiktet til den som elsket deg. Du så et ansikt som lyste mot deg. Og akkurat sånn er det jeg ser for meg Guds ansikt i den aronittiske velsignelsen: 
«Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!»
(4. Mos 6,24-26)
Har du tilgang på Spotify eller en annen musikkstrømmetjeneste? Da er dette min gave til deg i dag: Finn og lytt til velsignelsen «The Lord bless you and keep you» av John Rutter.

Må Herren la sitt ansikt lyse over deg i dag, og må han gi deg fred.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 1. desember 2022 da 1 Pet 1,3-5 var dagens bibeltekst


Adventsstemning.
"Å Jesus, du barnlill, deg lenges jeg så til!
Kom, trøst meg allesinne, tred inn om her er smått.
La meg deg se og finne. Å, da har jeg det godt!
Drag meg etter deg! Drag meg etter deg!"
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 1.12.2022


John Rutters "The Lord bless you and keep you"


Har du ikke Spotify eller en musikkstrømmetjeneste? Da kan du lytte til John Rutters "The Lord bless you and keep you" her på YouTube:


Himmelfartssalme av Edin Løvås


Edin Løvås har skreve en nydelig himmelfartssalme til melodien av "Til himlene rekker din miskunnhet, Gud».


Edin Løvås (1920-2014) regnes for å være den protestantiske retreatbevegelsens far i Norge. Han var en høyt elsket forkynner og forfatter, og levde et langt liv i kontemplasjon og Jesus-meditasjon. Edin ble en av mine mange veivisere til Den katolske kirke, slik jeg skriver om i boka "Veien videre - Arven etter Edin Løvås".

"Vår tid trenger Kristus-disipler", var Edin Løvås' klare budskap. Framfor alt var han Kristus-gledens og Kristus-mystikkens forkynner. Det helt sentrale i hans forkynnelse var at Jesus er i oss, og vi er i Ham. Det budskapet skinner gjennom også i denne salmen.

I denne lille YouTube-videoen kan du høre oss synge det siste verset i det vakre, lille Kristi Himmelfartskapellet ute i skogen på Eina, Kristi Himmelfartsdag 2019:


På himmelfartsdagen


På himmelfartsdagen steg Frelseren ut 
av rommet og utenfor tiden, 
så vennene samlet på fjellryggens nut, 
kunne se det og følge Ham siden. 

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp 
langt bortenfor skyer og kloder, 
for Han som steg ned, Han steg seirende opp 
for å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd, 
og oppfyller likevel altet. 
Han står midt iblant oss i lys fra Guds Ånd 
som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag, 
hver natt er vår Herre til stede. 
Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, 
for det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans. 
Stig opp, la oss fryde oss sammen! 
Vi ser den usynlige og vi er Hans. 
Halleluja for Frelseren! Amen!

Edin Løvås

18 november 2022

Ettertanke | Langfredag hver fredag

KRISTNE MATTRADISJONER: Søndag er det deilig søndagsmiddag for å feire oppstandelsen. Fredag er en dag for faste og abstinens, med fiskemiddag til minne om langfredag.
Foto: Stijn Nieuwendijk/Flickr Creative Commons

Millioner av kristne over hele verden spiser fisk til middag i dag. Hver søndag minnes vi påskedag og feirer med en god søndagsmiddag, og hver fredag minnes vi langfredag ved å faste fra kjøtt.


Ukedagen preger også bønnelivet. På søndager mediterer vi over herlighetens mysterier under rosenkransbønnen. På fredagene er det derimot smertens mysterier vi går inn i: Jesu dødsangst i Getsemane, Jesus blir hudstrøket, Jesus blir tornekronet, Jesus bærer sitt kors, Jesus blir korsfestet og dør.

Du kommer veldig tett innpå Jesus når du ber på den måten. Inn i livet hans. Helt inntil korset hans. Du står der og ser og hører det som skjer sammen med Maria og Johannes, de to som hørte, som så, som skjønte og som brakte det videre.

Du lytter til Jesus:

«Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»
«Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»
«Elí, Elí, lemá sabaktáni?»
«Kvinne, det er din sønn. Det er din mor.»
«Jeg tørster.»
«Det er fullbrakt.»
«Far, i dine hender overgir jeg min Ånd.»
Noen ganger tenker jeg: Å, så heldig han var, han forbryteren. For vi må jo alle dø en gang. Tenk å få dø ved siden av Jesus, Guds sønn. Tenk å få være så tett innpå ham i et av verdenshistoriens mest fortettede, forferdeligste og aller vakreste øyeblikk. Og der, til deg, rett før du dør, sier Jesus de evige ordene: «I dag skal du være med meg i Paradis.» Det er så uendelig sterkt og så uendelig vakkert.

Uansett hvilken ukedag det er, er det en god gammel kristen tradisjon å be med Jesu siste ord før du legger deg om kvelden: «Far, i dine hender overgir jeg min Ånd.» I de hendene sovner du alltid trygt, for der våkner du alltid trygt, enten han lar deg våkne igjen her eller der – i tiden eller i evigheten.

Første gang publisert i avisen Vårt Land fredag 18. oktober 2013 og her på bloggen 8. november 2013.

Les hele historien om den gode røveren i Bibelen her. 


FRELSEN: «Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»» (Luk 23,43)

Den kirkelige tradisjonen ser på de to røverne som representanter for de to måtene du kan møte Jesus på: Du kan velge Jesus/nåden og bli frelst, eller du kan velge
bort nåden, snu ryggen til Jesus og gå fortapt. Dette synliggjøres i kirkekunsten.

I kirkekunsten er den gode røveren ved Jesu høyre side, vendt mot Jesus, mens den onde røveren er ved Jesu venstre side og vender seg bort fra ham.

Dette vakre og ufattelig detaljerte, utskårne motivet fra korsfestelsen på Golgata står i museet Villa Borghese i Roma, og er laget av Guglielmo della Porta i ca. 1565.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen




MATER DOLOROSA:
Du kommer veldig tett innpå Jesus når du ber rosenkransen. Inn i livet hans. Helt inntil korset hans. Du står der og ser og hører det som skjer sammen med Maria og Johannes, de to som hørte, som så, som skjønte og som brakte det videre.

Her ser du Maria, den lidende mor ("Mater Dolorosa") ved korsets fot. Ved siden av henne står den unge disippelen Johannes, den eneste av disiplene som ikke sviktet Jesus.

Dette er et utsnitt av det samme utskårne, tredimensjonale Golgata-motivet som ovenfor,
laget av kunstneren Guglielmo della Porta i ca. 1565. Du kan studere det i museet
Villa Borghese i Roma.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

25 oktober 2022

Ettertanke | I kunstnerens hender

La mesterkunstneren få omforme livet ditt til alt det kan bli.
Foto: screenshot fra michaelbelk.com

I over 30 år var Michael Belk motefotograf for glamorøse selskap som Christian Dior og Calvin Klein. Fotografiene hans ble kjøpt inn av alle de største motepublikasjonene i verden: Vogue, Elle, Vanity Fair og mange flere. 


«Til tross for suksessen min, var det noe som manglet. Det året jeg tjente mest og hadde mest, var også det året jeg hadde det forferdeligst. Reisen min gikk inn i en villmark av desperasjon» skriver han på michaelbelk.com.

I villmarken møtte han Gud. Derfra gikk Michael Belks reise videre til Italia, der han brukte talentene sine til å lage «Journeys with the Messiah» – en serie kunstfotografier der Jesus møter mennesker fra samtiden, både sin egen og vår.

Gjennom fotografiene klarer Michael Belk å fremstille Jesus slik han er: Både tidløs og midt inne i vår tid. Her er Jesus Kristus avbildet i alt fra fengsel til fest. 

Den utslitte forretningsmannen hviler på trappen i fanget til Jesus. 

Den unge, rike mannen står ved Ferrarien sin og lytter til Jesus sammen med sin Armani-kledde kone. 

I bildet «Gone astray» («På avveie») bærer Jesus et lam på venstre arm mens han leier en gutt fra vår tid i den høyre hånden. 

I «Kan ikke ta det med deg» kaster Jesus et blikk på et ungt gravfølge der en stor mengde mynter raser ut av kisten som bæres bort. 

I det sterke fotografiet «Den andre milen» går Jesus pratende sammen med en nazisoldat som han bærer sekken og våpenet for.

I motivet «Makeover» er Jesus avbildet som pottemaker. I Det gamle testamentet er det Gud selv som er pottemakeren: Han former folket sitt som leire i hendene sine (Jer 18). Når ting går feil for dem, starter han på nytt. Han gir ikke opp. Dette er det mentale bakgrunnsbildet jeg har når jeg ser Jesus avbildet som pottemakeren; som Gud.

På plakaten står en setning som slår inn i meg: «Let the Master Artist reshape your life into all it can be.» Les gjerne den setningen om igjen og om igjen til den synker inn og aldri glir ut igjen. La mesterkunstneren få omforme livet ditt til alt det kan bli.

Bibelen forteller at ved tidenes begynnelse skapte Gud mannen av jord og blåste livspust inn i Adam. På samme måte skaper Gud fortsatt liv ut av «leiren» vi er laget av, hvis vi bare lar ham få lov. 

Som Michael Belk sier det: «Våre rigide planer kan føre til at vi motsetter oss at Gud former vårt livs «leire», men Jesus vil at vi skal overgi oss til ham og la ham forme oss til den storheten han ønsker, et liv så fantastisk at vi aldri kunne tenkt det ut selv.»

Jesus har en klar plan: Å gi oss liv. Å gjenopprette menneskets storhet. Vi skal «få del i guddommelig natur» (2. Pet 1,4). «Guds barn skal åpenbares i herlighet» (Rom 8,19). «Da skal vi bli ham lik; for vi skal se ham som han er.» (1. Joh 3,2). Hvem kan si nei til noe sånt?

Let the Master Artist reshape your life into all it can be.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. oktober 2022 da Jer 18,1-10 var dagens bibeltekst.


25 mai 2022

Ettertanke | St. Beda den ærverdige


Vet du hvem som var den første som skrev at tidsregningen vår burde starte med Kristi fødsel? Og hvem som var den første historikeren som brukte betegnelsen A.D., Anno Domini, «Herrens år»?


Det var Sankt Beda den ærverdige – en from benediktinermunk og lærd historiker som levde i England i 673-735 A.D. Navnet hans betyr «beder» og kommer fra det gammelengelske ordet bedan (= å be). I dag er det Bedas minnedag. 25. mai er nemlig Bedas himmelske fødselsdag (= hans dødsdag).

Beda er en av bare 36 menn og kvinner gjennom hele kirkehistorien som har fått hederstittelen kirkelærer, «Doctor Communis Ecclesiae». Verkene hans teller hele 45 bind, hvorav 25 bind er bibelkommentarer.

Det er imidlertid som historiker han har blitt verdenskjent. Han kalles «Den engelske historiens far» på grunn av et unikt fembindsverk der han forteller den dramatiske historien om kristendommen i England frem til sine egne dager. Bedas kirkehistorie er en klassiker den dag i dag.

Beda ble benediktinermunk og senere prest, med både en lærdom og en fromhet som var eksepsjonell. Han skrev verker om alt fra naturvitenskap, historie og grammatikk til poesi, hymner og prekener.

Bedas navn ble snart kjent langt utenfor Englands grenser. En så begavet lærer trakk tallrike elever, også ungdommer fra Europas høyeste kretser. Hele sitt liv vitnet Beda om Kristus, han som er «et lys for folkeslagene» (Jes 42,6).

Beda døde som han levde. Mens han lå på dødsleiet, ga han undervisning til studentene sine hver dag. Resten av tiden sang han salmene, og oversatte Johannes-evangeliet og en helgenbiografi til gammelengelsk.

Den hellige Beda (62) døde sittende på gulvet i klostercellen sin, omgitt av de munkene han hadde levd blant, mens han sang sin favorittbønn, doksologien: «Gloria Patri et Filio et Spiritui Sancto» – «Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd».

Da nyheten om Bedas død nådde de angelsaksiske misjonærene på kontinentet, skrev den hellige Bonifatius at «Kirkens lys, opplyst av Den Hellige Ånd, er sloknet».

Det vakre skrinet med Bedas jordiske rester ble ødelagt i 1541 under reformasjonen, men på veggen over graven henger det nå et sitat fra en av Bedas bønner. I dag vil jeg be den bønnen:

«Christ is the morning star who,
when the night of this world is past,
brings to his saints the promise of the light of life,
and opens everlasting day.»


«Kristus er morgenstjernen som,
når denne verdens natt er over,
gir sine hellige løftet om livets lys,
og åpner den evige dagen.»


Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 25. mai 2018 da Jes 42,1-9 var dagens bibeltekst


Lese mer om den hellige Beda? Få med deg helgenbiografien om Beda på katolsk.no!


Beda den ærverdige oversetter den siste delen av Johannes-evangeliet til gammelengelsk.
Maleriet "The Venerable Bede Translates John" av James Doyle Penrose (1862-1932). 

Foto: Wikimedia Commons (et utsnitt av bildet er brukt øverst i denne bloggposten)


Bønnen på veggen ved St. Bedes grav i katedralen i Durham, England:

Christus est stella matutina
Qui nocte saeculi transacta
Lucem vitae sanctis promittit
Et pandit aeternam

Christ is the morning star who,
when the night of this world is past,
brings to his saints the promise of the light of life,
and opens everlasting day.


Foto: Lawrence OP/Flickr Creative Commons
(jeg har tatt et utsnitt av bildet og har lagt på et filter)

"I was no longer the centre of my life
and therefore I could see God in everything."
St. Bede the venerable

"Jeg var ikke lenger sentrumet i livet mitt
og derfor kunne jeg se Gud i alt."
Den hellige Beda den ærverdige


Foto: Tracyl Christianson, www.portraitsofsaints.com


Du liker kanskje også:

23 mars 2022

Ettertanke | Si til de urolige hjerter

"USIKRE TIDER. I øst ser Jens Stoltenberg et mer aggressivt Russland. I sør bekymrer Midtøsten og Nord-Afrika."
Faksimile: Forsvarets Forum oktober 2014

 

En ettertanke om å leve i usikre tider - skrevet i 2014, oppdatert i 2022.


Jeg husker godt det nummeret av Forsvarets Forum i 2014 der Jens Stoltenberg var avbildet, og det stod med krigstyper: «USIKRE TIDER». NATOs nøkterne generalsekretær sa at fred og stabilitet i Norge og Europa ikke lenger er noen selvfølge. Det gjorde noe med meg, langt der nede i hjertet et sted; det at krig ikke lenger er utenkelig. For i hele mitt liv har det jo vært utenkelig.

Jeg trenger å forholde meg til den nye sikkerhetssituasjonen. Til virkeligheten. Når Russland nå har gått til angrepskrig mot hele Ukraina lyser advarselen enda kraftigere i ansiktet på meg. Ingen vet hva som vil skje nå.

Men jeg trenger å lytte til den andre stemmen også. Den som sier: «Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke! Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,3-4)

Nyhetsbildet de siste årene har lært meg én ting: At salmisten har rett. Det er bare i overgivelsen til Gud at sjelen min har ro. «Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» (Sal 62,2)

Mine tider – og dine tider – er i Guds hånd, uansett hva som skjer. (Sal 31,16)
I kveld vil jeg i tankene dra til karmelittnonnene i Tromsø og forene meg med dem i deres sterke, vakre sang – i den kveldsbønnen som alle klostre og alle katolske prester over hele verden ber hver kveld:

Kantor: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Kantor: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. (Alle bøyer seg i tilbedelse under dette leddet).
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.

Og ja, si det mange ganger, også hvis du er alene. For da går det faktisk inn til slutt. Helt inn. Langt der nede i hjertet et sted.


Uansett hvilken tid vi lever i, er det en god, gammel, kristen tradisjon å be med Jesu siste ord før du legger deg om kvelden: «Far, i dine hender overgir jeg min Ånd.» I de hendene sovner du alltid trygt, for der våkner du alltid trygt, enten han lar deg våkne igjen her eller der – i tiden eller i evigheten. Du er trygg uansett. Ingenting kan rive deg ut av Guds hånd. (Joh 10,28 f)

Les også:

"I dag spenner jeg på meg en brynje av Guds kraft:
Guds styrke til å trøste meg,
Guds kraft til å holde meg oppe,
Guds visdom til å veilede meg,
Guds øye til å se etter meg
Guds øre til å høre meg,
Guds ord til å tale for meg,
Guds hånd til å føre meg,
Guds vei til å ligge klar for meg,
Guds skjold til å beskytte meg,
Guds engler til å frelse meg
fra djevelens snarer,
fra fristelsen til å synde,
fra alle som vil meg vondt
både fjern og nær,
alene og sammen med andre."

  • Nyttårsdikt: The Gate of the Year/God Knows - diktet The Gate of the Year ble verdenskjent da Storbritannias kong George leste det i sin radiosendte juletale i alvorstunge 1939. Dikett handler om å gå inn i det truende, ukjente, og er perfekt for en tid som vår.