Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Frihet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Frihet. Vis alle innlegg

08 mars 2024

Ettertanke | De sterke, frie kvinnene

Gjennom hele Kirkens historie myldrer det av sterke, kvinnelige troshelter. Alle kvinnene i mosaikken over her er sterke kvinnelige lederskikkelser. Jeg kunne sagt noe om hver eneste en av disse helgenene, men for å oppsummere er de i Jeanne d'Arc-format alle sammen - visjonæren som ledet den franske hæren til seier over engelskmennene.

Kirkens historie er full av sterke kvinner – kvinnelige lederskikkelser som har satt spor det glitrer av.


Hvis du for eksempel leser biografien til den hellige Katarina av Siena (1347-1380), finner du en kvinne som kastet seg inn i politikken på linje med den hellige Hildegard av Bingen og Europas skytshelgen, den hellige Birgitta av Vadstena.

St. Katarina er spesielt berømt for sin klare forkynnelse, og for sin irettesettelse av pave Gregor XI. «Vis Dem som en mann, hold opp med å være feig!», skrev hun og oppfordret ham på det innstendigste til å bryte ut av sitt babylonske fangenskap i Avignon. Paven lyttet og flyttet tilbake til Roma. St. Katarina ble senere erklært Doctor Communis Ecclesiae, kirkelærer, en ærestittel som bare er gitt til 36 personer i løpet av 2000 år.

Selv har jeg valgt fermingsnavnet Helena etter min gode mormor Ragnhild Helena, og etter den hellige Helena (ca. år 250-330), en selvstendig og driftig dame som dro som pilegrim til Det hellige land og sørget for at ikke mindre enn fire kirker ble bygd der, deriblant to av kristenhetens aller viktigste kirker: Fødselskirken i Betlehem og Gravkirken i Jerusalem.

Gjennom hele Kirkens historie myldrer det av sterke, kvinnelige troshelter. Datteren vår Sunniva har navn etter den hellige Sunniva, som nektet å gifte seg med en hedensk mann. I stedet stakk hun til havs uten årer og ror, og lot havet føre henne og følget hennes dit Gud ville. Dermed endte de på øya Selja, nær Stadt. Historien om Sunnivas martyrium var helt sentral under kristningen av Norge for 1000 år siden, og hun ble erklært som Norges skytshelgen, Patrona Norvegiae.

Den andre datteren vår, Ingrid, er oppkalt etter Ingrid Elovsdatter. Den hellige Ingrid (1220-1282) var rik og godt gift. Etter at hun ble enke brukte hun hele formuen sin på gründervirksomhet: Hun grunnla det første dominikanerinneklosteret i Sverige. På en tid da kvinner sjelden reiste noe sted, begav hun seg ut på lange pilegrimsreiser til «verdens ender»; til Jerusalem, Roma og Santiago de Compostela. Litt av en dame!

Den tredje datteren vår, Maria, er oppkalt etter Jomfru Maria. I det katolske og ortodokse universet får Jomfru Maria stråle i all sin glans, som Jesu mor, Kirkens mor og himmelens dronning (Åp 12,1). Men hvilket kvinneideal er egentlig den ydmyke Maria, Herrens tjenerinne? Tjeneridealet er ikke et kvinneideal innenfor Den katolske kirke. Det er et menneskeideal. Jesus selv er den største tjeneren av alle. Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt og sant selvbilde. Det står i motsetning til å være hard, oppblåst og hovmodig. Å være ydmyk betyr å være sann. Og sannheten, den gjør deg fri (Joh 8, 32).

«Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri», sa Jesus (Joh 8,36). Det tror jeg døtrene våre kommer til å bli. Frie jenter som følger i fotsporene til kvinnene i dagens bibeltekst. Jenter som kort og godt følger Jesus, elsker Gud og elsker andre mennesker som seg selv. Jenter som søker ære hos Gud, ikke mennesker. Jenter som er fri fra de andres blikk, fordi de vet at de er så høyt elsket (av Gud) at resten av verden kan se så mye opp eller ned på dem de vil. Sånt blir det ekte, sterke, åndsfylte, virkelig frie kvinner av.

Som St. Katarina av Siena sa det: «Vær den du er skapt til å være, og du vil sette verden i brann.» Så gå, og sett verden i brann!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 8. mars 2024, da Markus 15,40-47 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.



Her finner du biografiene på katolsk.no (listet opp i den rekkefølgen de er på bildet):
 
Første rekke fra venstre:
Den hellige Jeanne d'Arc (1412-1431) (skytshelgen for hele Frankrike)
Den hellige mor Teresa av Calcutta (1910-1997) (startet Missionaries of Charity-ordenen)
Den hellige Klara av Assisi (1194-1253) (startet søsterordenen til fransiskanerne)

Andre rekke fra venstre:
Den hellige Kateri Tekákwitha (1656-1680) (den første urbefolkningshelgenen i USA)
Den hellige Terese av Lisieux (1873-1897) (fransk karmelittnonne, en av Kirkens mest populære helgener)
Den hellige Monika (332-387) (den hellige Augustins mor)

Tredje rekke fra venstre:
Den hellige Helena (250-330) (kirkebyggeren som jeg har tatt navn etter)
Den hellige Lucia av Siracusa (286-304) (martyr, kjent fra Sankta Lucia-sangen)
De hellige Perpetua og Felicitas (døde i 203) (to unge mødre som døde som martyrer)
Den hellige Teresa av Avila (1515-1582) (mystiker, nonne, reformator av Karmelitt-ordenen)
Den hellige Teresa Benedikta av Korset (1891-1942) (filosof, karmelittnonne og martyr, bedre kjent under sitt fødenavn Edith Stein)

14 februar 2024

Ettertanke | Askeonsdagens velsignelse

TEGNET MED ASKE: Askekorset. Du kjenner at det virker utenfra og helt inn i hjertet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, askeonsdag 14. februar 2018

Det er hellig fastetid! Jeg elsker å gå i kirken askeonsdag. Det er et av høydepunktene gjennom året. 


På denne dagen går millioner av kristne over hele verden i kirken og får tegnet et svart askekors i pannen med ordene «Vend om og tro på evangeliet» eller med oppfordringen «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».

Asken kommer fra brenningen av fjorårets velsignede palmegreiner, som har hengt i hjemmene – bak krusifiksene – siden palmesøndag i fjor. Slik biter kirkeåret seg selv i halen, i en årtusenlang stafett. 

Aske ble brukt i jødedommen som et tegn på sorg (Ester 4,3), og som et tegn på anger og bot (Jona 3,6 og Job 42,6). Asken blir derfor et naturlig tegn på menneskelivets forgjengelighet og på det å vende seg bort fra synd og til Gud.

Hvorfor tegner vi kors på pannen? Fordi: I Bibelen er et merke på pannen et symbol på eierskap. Når du har korsets tegn på pannen symboliserer det at du tilhører den korsfestede Jesus Kristus. Fastetiden er en eneste lang forberedelsestid til påsken – til du skal stå der på Golgata og se Jesus gi seg selv helt til deg på korset.

Det er skikkelig fint å få være med på pangstarten av fasten sammen, slik vi er i kirken askeonsdag. Fasten er ikke et enmannsprosjekt. Det er tiden for fornyelse av hele Kirken, der Kirken greier å riste liv i oss, dra oss nærmere Jesus, rense oss, gi oss ny styrke og sette i gang en åndelig fornyelse i oss. Hvem vil vel gå glipp av noe sånt?

I Den katolske kirke pleier det å være så fullt i kirkene denne dagen at bare påsken og julen kan konkurrere med askeonsdagsmessen i popularitet. Folk kommer på ingen måte på grunn av kos- og underholdningsnivået. Av alle gudstjenestene i året er det kun langfredag som bærer på et dypere alvor enn askeonsdagen.

Askeonsdag er omvendelsens dag. Det er dagen for å gråte over sine synder. Det er dagen for å slutte å si nei til Gud. I dag skal du få legge bak deg alt og begynne helt på nytt. Askeonsdag er dagen for å starte på veien tilbake til Paradis, tilbake til Livet. Det er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud – til hans nåde, kjærlighet og gode vilje. Sånt skaper frie mennesker. Derfor kommer vi i kirken i stort antall i dag. Fordi vi er sultne. Tørste. Skadde. Lengter. Vil bli fri.

I dag ber jeg med dagens kirkebønn: «Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter.» «Du som kom for å lege de sønderknuste: Kyrie, eleison. Forbarm deg over oss og gi oss din frelse.»

Det er fastetid og nådetid. Tid for en ny start. Tid for å satse mer på troen. Søke Gud. Gi ham alt, spesielt det tunge. Bli fri. Kom, kom!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 22. februar 2023 da  Matteus 6,1-16 var dagens bibeltekst.


"Lent is a time for drawing near to Christ by listening to the Word of God and celebrating the Sacraments." (Pope Francis)

"Fastetiden er en tid for å komme nærmere Kristus ved å lytte til Guds Ord og feire sakramentene." (Pave Frans)


Kjærlighetsdagen


I år faller askeonsdag på Valentinsdagen - kjærlighetsdagen. Du kan vel si det sånn at for Gud er askeonsdag valentinsdagen:




Velkommen til askeonsdagsmessen


Kom gjerne og få ditt eget askekors i St. Olav domkirke i Akersveien 1 i Oslo i dag kl. 8, kl. 11 og kl. 18!


Eller for dere som bor i Bergen: I St Paul kirke er det askeonsdagsmesse kl 19. St Paul ligger i Nygårdsgaten 3, like ved Grieghallen. Eller i Nidaros: I St Olav domkirke i Trondheim er det messe på norsk kl. 18.

Alle er velkommen til å få askekors, du trenger ikke være katolikk. Hvis du ikke vet hvor din nærmeste katolske menighet er, bruk appen Katolsk eller finn det ut her på katolsk.no.

Lese mer om askeonsdag?

Se en omfangsrik bloggpost om askeonsdagen her: Askeonsdag på pannen og i hjertet

04 august 2023

Ettertanke | Den hellige skriftefaren i Ars

St. Jean-Marie Vianneys tro ble formet under den franske revolusjonens terror og forfølgelser. Han ble en sogneprest som med klippetro fikk vekket hundretusener til et nærmere gudsforhold.

Slutt med all hardhet og hissighet. Si bare det som er godt. La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Dagens bibeltekst fungerer effektivt som skriftespeil. 


Et skriftespeil hjelper hukommelsen til å ransake samvittigheten før du tar imot skriftemålets sakrament. Skriftespeilene tar utgangspunkt i de ti bud, slik at du systematisk kan identifisere syndene dine – i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser.

Hvorfor i all verden vil noen gjøre noe så ubehagelig som dette? Fordi sannheten er det eneste som kan sette deg fri. Synden ødelegger og binder deg enten du erkjenner den eller ikke. Hvis du har fått betennelse i et brannsår, er det en dårlig idé å skjule pusset og late som du er frisk. Den eneste måten å bli fri(sk) på, er å få renset sårene. Det blir du faktisk ikke nedtrykt av. Du blir helbredet. Skriftemålet gir fryd og fred og en frisk start.

I dag, 4. august, feirer vi minnedagen til en av Kirkens aller største helgener gjennom tidene; den hellige Jean-Marie Vianney (1786-1859). Han er helgenen som ofret seg fullt og helt for sine skriftebarn, med 12 til 18 timer i skriftestolen hver dag. Livet til denne fascinerende presten er ganske enkelt utrolig. Dette er sognepresten som med klippetro fikk vekket hundretusener til et nærmere gudsforhold.

St. Jean-Maries tro ble formet under den franske revolusjonens terror og forfølgelser – i et trofast hjem som ble et tilfluktssted for prester som var på flukt. Sju år gammel ble han preget av synet av hemmelige messer som ble feiret i ly av nattemørket ute i skogen eller i forlatte låver. Han kjente seg tidlig kallet til å bli prest.

I 1818 ble Jean-Marie sendt som sogneprest til Ars, en forsømt landsby med 230 innbyggere, hvor alkoholmisbruk, søndagsarbeid, utukt og religiøs likegyldighet hadde utryddet alt kirkelig liv. Fra nå av ble han kjent som Curé d'Ars, «sognepresten i Ars». Jean-Marie forble i Ars i over førti år, og tjente Guds folk av hele sitt hjerte. Han levde stort sett av kalde poteter og melk, og sov bare tre-fire timer hver natt, ofte avbrutt av uvanlige fenomener; stadige angrep av djevelen, mange regelrett fysiske, og utallige av dem bevitnet av andre mennesker.

Curé d'Ars ble viden kjent for sine profetiske evner og sin helt ualminnelige innsikt i sjelene og hjertets hemmeligheter. Det var som om sjelene ble gjennomsiktige for øynene hans. Curé d'Ars ble også kjent som undergjører, og den isolerte landsbyen ble et valfartssted. Blant de titusener som hvert år kom til ham, var prester og biskoper, munker og nonner, aristokrater, intellektuelle, arbeidere og bønder.

Natt til den 4. august 1859 døde Jean-Marie Vianney (73). Da kisten ble åpnet ti år senere, var legemet hans mirakuløst like friskt. I dag hviler relikviene i et glasskrin i Ars. Det tok ikke lang tid før paven kunne fastslå at sognepresten i Ars var en helgen, «skytshelgen for alle sogneprester i hele verden».

Her er tre kjente sitater av Curé d'Ars, St. Jean-Marie Vianney: 
  • «Hvis vi eide en ekte, gjennomtrengende tro slik som helgenene, ville vi se Vår Herre slik de gjorde.» 
  • «Ikke prøv å behage alle. Prøv å behage Gud, englene og de hellige – de er ditt publikum.» 
  • «Herren er mer utålmodig etter å tilgi våre synder enn en kvinne er etter å bære babyen sin ut av et brennende hus.» 
Så løp ut av brannen – og bli fri!

Første gang publisert her på bloggen 04.09.23, og i avisen Vårt Land 03.08.2023 da Ef 4,29-32 var dagens bibeltekst.


Heftet "Den hellige Jean-Marie Vianney - sognepresten av Ars" får du kjøpt for bare 30 kroner hos St. Olav forlag. Anbefales!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vil du lese mer om Curé d'Ars, St. Jean-Marie Vianney? 


Vil du lese mer om skriftemålet? 



10 januar 2023

Ettertanke | Den villeste helgenen

Den hellige Johannes Døperen.
Jeg har på følelsen at den villeste helgenen er en god match for en tid som vår.


Er det noen mann gjennom årtusenene som har fortjent å kalles «larger than life», så er det Johannes Døperen. Det er som om han kommer fra en annen verden. 


Johannes passer ikke inn i noen rammer. Han sprenger dem. Han er den minste og den største profeten. Han er den siste og den første profeten. Han er den helt frie og den fengslede. Troen hans har en villskap og styrke som ikke passer inn – og den er konform. La meg utdype.

Johannes er den siste profeten i den gamle pakt, og han er den første profeten i den nye pakt (det nye testamentet). Etter 400 års taushet siden profeten Malaki, står endelig Johannes Døperen fram, og det til og med allerede før han er født.

Johannes er den minste profeten verden har sett, fordi han profeterte om Jesus mens de begge var fostre. Møtet mellom den gravide Jomfru Maria og den gravide Elisabeth fortelles i Bibelen som om det egentlige møtet foregår mellom fosteret Jesus og fosteret Johannes. Bare slå opp i Luk 1,39-45 og les selv om hva som foregår. Det er de to små som er hovedpersonene i historien.

Samtidig er Johannes den største verden har sett, ifølge Jesus selv (Luk 7,11). Johannes er så stor at han faktisk er noe mer enn en profet (Luk 7,10). Han er den som bryter inn i verdenshistorien og rydder veien for Gud (Mark 1,2).

Johannes er bare opptatt av hva som er sant. Slik blir han han den helt frie, som bor i ørkenen og ikke bryr seg om sosiale konvensjoner. Han er ikke opptatt av å passe inn, og er ikke redd for å tråkke noen på tærne. Dermed blir han den fengslede og halshuggede Johannes (Mark 6,27).

Johannes er den som tror så sterkt – og som skjønner så inderlig hvem Jesus er – at han utbryter at han ikke en gang er verdig til å knytte skolissene til Jesus – ja, eller løse sandalremmen som det heter i ørkenstrøk (Mark 1,7). Johannes vet at det er han selv som trenger å døpes av Jesus, og ikke omvendt (Matt 3,14).

Den store Johannes Døperen er personen som ser det som de andre ikke ser. Han har denne radikale, ville troen. Troen hans er likevel konform. Konform til Gud, og bare Gud. Johannes blir en revolusjonær i sin tid – ikke ved å bryte reglene, men vet at han følger dem. Mens de andre er troløse, er Johannes trofast og lydig mot Gud. Han har en radikal konformitet som forskrekker og fascinerer selv to tusen år senere. Hvem er denne mannen? Hva vil han oss?

«Det er historiens paradoks at hver generasjon omvendes av den profeten som i størst grad motsier den», sier G.K. Chesterton. Det har vært stille rundt Johannes Døperen en tid nå. Men hvem vet. Jeg har på følelsen at den villeste helgenen er en god match for en tid som vår. Vi trenger Johannes Døperen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10.01.202 da Matteus 11,7–10 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

31 oktober 2022

Ettertanke | Edderkoppspinn og ormeegg

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning.» 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette er en andakt om noe så grunnleggende som omvendelse.


Det går heftig for seg i Jesajas bok kapittel 59. Guds folk opplever det som om Guds hånd er for kort til å hjelpe dem. Men det er ikke slik det henger sammen, forklarer Jesaja. Avstanden mellom folket og Gud skyldes ikke en mangel hos Gud. Nei, den kommer av all den uoppgjorte skylden deres: «For hendene deres er tilsølt av blod og fingrene av skyld, leppene deres taler løgn, og tungen mumler svik.» (Jes 59,3) Her er det ikke bare snakk om et individuelt ansvar, men en feil på systemnivå i samfunnet. Det gir folket et felles ansvar.

Når vi lager og følger lover som er urette, får vi en felles skyld for den uretten som springer ut av systemfeilen. Blodet er på alles hender. Ingen kan toe sine hender og si at de er uskyldige.

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning. De er raske til å utøse uskyldig blod. De lager seg krokveier, den som går der, kjenner ikke fred. Derfor er retten langt borte fra oss, rettferdighet når oss ikke. Vi håper på lys, men se, det er natt, på lysglans, men vi går i mørke. Vi famler langs veggen som blinde, famler som om vi var uten øyne. Vi snubler midt på dagen som om det var skumring, midt i livet er vi som døde.» (Jes 59,5ff)

Som sagt: Jesaja 59 er et heftig kapittel. Hvordan finner man veien ut av et så lummert, dystert, giftig mørke? Hvordan slutter man å være som en dauding midt i livet? Svar: Ikke ved å definere mørket som lys, men gjennom å ta et oppgjør og en omstart.

Veien ut starter alltid ved at man erkjenner hvor man er. «Våre mange lovbrudd er foran deg, våre synder vitner mot oss. For vi vet om våre lovbrudd, og vi kjenner vår skyld. Vi har gjort opprør og fornektet Herren, snudd oss bort fra vår Gud.» (Jes 59,12f).

Deretter snur man seg 180 grader rundt og begynner å gå i rett retning. Og slik slutter også Jesaja 59, med omvendelse og en profeti om Jesus: «En som løser ut, skal komme til Sion, til dem hos Jakob som vender om fra synd, sier Herren» (Jes 59,20f).

Hvorfor er vi blitt så redde for å snakke om synd – om det som ødelegger oss og som gjør at mennesker går «i sund»? Hvorfor føles det nesten radikalt å skrive om noe så grunnleggende som omvendelse? Det var jo det første både Johannes Døperen og Jesus sa høyt: «Vend om!» Du går på en farlig vei! Ikke fortsett på den veien! Snu! Kom tilbake til det som er rett og godt, for himmelriket er kommet nær!

Hvis det er blitt så mørkt nå at vi famler rundt som om vi er uten øyne – hvis vi fomler langs vegger fulle av spindelvev, løgn og ormeegg – hvis vi midt i livet er som døde – er det ikke da tid for å si «Vend om!»? Du trenger ikke ha det sånn som det her! Det finnes en vei ut herfra! Du er ikke dømt til å rote rundt nedi det her. Du kan bli fri. Ta imot Guds mektige hånd, så drar han deg opp – opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen.

«Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram.» (Jes 9,2) «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg. Du skal kjenne at jeg er Herren, din frelser, Jakobs Mektige som løser deg ut.» (Jes 60;1,16)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. oktober 2022 da Jes 59,1-4 var dagens bibeltekst.

Musikk som passer til denne teksten:

(Lenkene går til Spotify)

Bokanbefalinger når Gud oppleves taus: The Sacred Romance av John Eldredge, Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etterord: Flere forklaringer på hvorfor Gud oppleves taus


Det er viktig for meg å understreke noe som jeg ikke hadde plass til å skrive om i avisen: Synd er ikke den eneste årsaken til at du opplever Gud som taus. 


  • Hvis du mistenker at synd er årsaken, så snakk med en prest om det. Også ikke-katolikker kan spørre om å få en slik samtale med en katolsk prest. Kanskje har du rett i at synden din har skapt en reell avstand mellom deg og Gud. I så tilfelle trenger du skriftemål. Kanskje har du ikke rett. I så tilfelle trenger du en god og sann prest med åndelig dømmekraft som kan skjære gjennom og fortelle deg det.
    PS: Det er en vanlig, men ikke noen lur strategi å gjemme synder. Det er som å gjemme et betent sår, når det som trengs faktisk er luft, renselse og medisin. Det er alltid befriende og godt når synden blir feiet ut av vårt indre gjennom skriftemålet. Jeg skriver mer om det her.

  • En annen, vanlig årsak er depresjon: Du er nummen og føler ikke noe på noe område, heller ikke på troens område. Dette har ingenting med ditt reelle forhold til Gud å gjøre. Gud bor ikke i følelsene våre, og følelser er ikke noe godt barometer på hvordan det står til i vårt forhold til Gud. Gjennom dåpen er du blitt Guds barn, det hviler ikke på følelser. Du kan være fullt og helt frelst selv om følelsesbarometeret ditt har hengt seg opp på null. Hvis du tenker at jeg kanskje er inne på noe her, så les ettertanken Når du har det vondt.

  • En tredje, vanlig årsak er at du er i den etappen av troslivet som St. Johannes av Korset kaller troens mørke natt. Etter at du er ferdig med de første årene av livet ditt med Gud, kommer ofte fasen der Gud trekker seg tilbake: Troens natt. Jeg skriver mer om det her, i ettertanken Han som jeg elsker. Kjenner du deg igjen i dette? Da anbefaler jeg boken The Sacred Romance av John Eldredge, men også bøkene Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).

19 mai 2022

Nasjonaldagen | Preken og bilder fra St. Olav og St. Sunniva på slottsbakken

Så nydelig! Aspirantkoret, barnekoret og ungdomskoret i St. Olav katolske domkirkemenighet fikk synge for hele Norge på selveste 17. mai.
Foto: Skjermdump fra NRK1

17. mai 2022 ble en festdag som vil leve i hjertene våre. Her følger manuset til pater Josef Ottersens sterke preken på nasjonaldagen, samt bilder og video fra både St. Olav domkirke, St. Sunniva skoles deltakelse i barnetoget og St. Olav domkirkes barne- og ungdomskors sang på slottsbakken for NRK1.


Det er alltid stas å synge på 17. mai. Det er ekstra stas å få synge for hele Norge. Under ledelse av den dyktige dirigenten Kristine Dingstad (daglig leder i St. Olav forlag og bokhandel) fikk aspirantkoret, barnekoret og ungdomskoret i menigheten vår sammen avslutte hele 17. mai-sendingen fra NRK, både i selve den direktesendte formiddagssendingen og i høydepunktene på kvelden.

Men før det, hadde vi alle sunget masse i høymessen i St. Olav domkirke på morgenen: "Fagert er landet", "Gud signe vårt dyre fedreland", "Gud, sign vår konge god", "Ja, vi elsker" - full pakke. For en velsignelse å få synge så mye velsignelse ut over landet vårt! 

Kjærlighet og nød

Jeg elsker Norge, alltid. Mottoet mitt er det samme som kongenes: Alt for Norge! Men det er ekstra lett å komme i kontakt med den takknemligheten og kjærligheten til og nøden for fedrelandet mitt på en dag som denne. I sum snakker vi altså om en solid dose ømhet. Det gjør at dette er en dag da tårene triller ofte hos meg - og hele tiden i messen. Vi må be for Norge!

Som pater Josef Ottersen sa det i sin preken denne dagen: "For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden. Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden.Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden." [...] "Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land." Amen! Begge deler må med på denne dagen. Nasjonaldagen. Norges dag.

Under følger hele prekenen og årets bilde- og videorapport fra nasjonaldagen i vakre Oslo.

Vi er velsignet med at pater Josef Ottersen er både skoleprest ved St. Sunniva skole og kapellan i St. Olav menighet. Etter å ha holdt dagens preken i St. Olav menighet gikk han fremst i toget bak St. Sunniva skoles fane.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Aller først: Manuset til prekenen som pater Josef Otteresen holdt i St. Olav domkirke i Oslo 17. mai 2022. I første avsnitt oppsummerer p. Josef kjapt det som har skjedd i bibeltekstene vi hørte før prekenen. Deretter går han over til å snakke om nasjonaldagen, fedrelandssalmen, om å leve uten Gud og om Kristus som gir landet håp om lys og fred. 

Alle uthevinger i teksten er mine.

Preken 17. mai 2022


     Apg 14,19-28: Veien til Guds rike går gjennom mange trengsler.
     Joh 14,27-31a: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. 

Av p. Josef Ottersen

Apostlene blir forfulgt for å forkynne evangeliet, Paulus ble steinet og de trodde han var død. Jesus advarer mot denne verdens fyrste – samtidig som han gir oss løfte om sin hellige fred, som ikke er av denne verden. 

Tekstene vi hørte er for tirsdag i påsketiden, men jeg synes ikke det var nødvendig å plukke ut noe annet for nasjonaldagen. Lukas skriver at veien til Guds rike går gjennom mange trengsler. Nasjonen vår har også gått gjennom mange trengsler, men det er viktig å skille mellom fremgang som er av denne verden og det som er bygging av Guds rike på jord.

På nasjonaldagen feirer vi at vi er et selvstendig og fritt land med sin egen grunnlov. Det er bra å være stolt av hva vi er laget av og våre grunnleggende verdier. Men vi må passe på at vi ikke bare dyrker vår egen fortreffelighet. Det kan være fristende å peke på vår velstand og si at Norge anno 2022 er bedre enn de fleste andre land eller andre tider. Men det er ikke teknologi eller penger som gjør at noe er godt, det er de hodene, hjertene og hendene som bruker dem. Det handler om menneskene. Hva er det som er godt i menneskene vi ser opp til, eller som har gått før oss?

(Prekenen fortsetter under bildet.)

FEDRELANDSSALMEN: Vi sang fedrelandssalmen av Elias Blix under høymessen 17. mai. Jeg tar med teksten her fordi presten refererer til versene her i sin preken:

"Gud signe vårt dyre fedreland og lat det som hagen bløma! Lat lysa din fred frå fjell til strand og vetter for vårsol røma! Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!

Vårt heimland i mørker lenge låg, og vankunna ljoset gøymde. Men Gud, du i nåde til oss såg, din kjærleik oss ikkje gløymde. Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde. 

Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje vera by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja. Så vakta oss, Gud, så me kan bu i heimen med fred og hyggja!

No er det i Noreg atter dag med vårsol og song i skogen. Um sædet enn gror på ymist lag, det brydder då etter plogen. Så signe då Gud det gode såd, til groren ein gong er mogen!"


Jeg synes Fedrelandssalmen setter ord på alt 17. mai egentlig handler om. Det er Kristus som gir landet håp om lys og fred. Vårt hjemland hadde ligget i mørke i lang tid. Da snakker vi ikke om den såkalt mørke middelalder, men tidligere forsøk på å leve uten Gud. 

Ved Guds nåde og kjærlighet sendte han sitt Ord over høye fjell og trange daler, slik at Kristi lys kunne strømme over landet. Salmedikteren Blix beskriver det poetisk og i overført betydning at det var da det begynte det å gro, og vi kan juble over vårsol og sang i skogen. Men for å bevare sangen, må vi være oppmerksom på stadige ting som truer.

Vi lever i et land hvor det blir stadig mer uglesett å leve med Bibelen som rettesnor for livet. Joda, du kan tro privat, men det skal helst ikke ha noen moralske konsekvenser for livet. 

Vi lever i et land hvor en representant for folkekirken redefinerer kvinners trygghet til å handle om frihet til å ta livet av sine barn. Det er ikke noe nytt at ukristelige verdier applauderes i samfunnet, men det er kanskje et nytt lavmål at kristne ber til Gud om å få ture i vei med vår ondskap.

Vi lever i en verden som er i krig, hvor både unge soldater og uskyldige sivile blir drept på grunn korrupte lederes oppblåste ego.

Vi lever i en verden hvor noen dør av sult hvert femte sekund.
I kveld er det over 800 millioner mennesker som legger seg sultne.

Folk som kaller middelalderen mørk, er som den som ser flisen i andres øyne men ikke bjelken i sin egen. For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden.

Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden.
 
Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden.
 
Vi må kjempe for en kjærlighet som tar menneskeverdet på alvor, 
at vi løfter hverandre opp når vi faller, at vi kan stole på at menneskene rundt oss er våre brødre og søstre som vil oss vel.

Norge ble definert som nasjon med en grunnlov. Som kristne håper vi at vi også i 2022 gjennom våre gjerninger kan bli gjenkjent på våre fundamentale verdier. At vår sjels grunnvoll, skrevet i våre hjerter, er preget av Guds vilje.

"Herre vår Gud, vårt Noregs Gud", sang vi til inngang. Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land og våre statsledere, at de opplyst av Sannhetens Ånd, kan se og utføre sitt kall i å gi liv og verdighet til dem de er gitt å beskytte.

Idet vi ber forbønner kan dere gjerne bla opp til Kongesangen nr. 718,
så dere er klar til å synge med når vi ber for kongen og hans hus. 

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.


Det er Norge i rødt, hvitt og blått 🇳🇴 Vakkert pyntet til nasjonaldagen av flinke søster Maria Hong.


Biskop Erik Vardens preken 17. mai 2022

I Trondheim holdt biskop Erik Varden en kjempeflott preken på nasjonaldagen i St Olav domkirke (ja, den heter akkurat det samme som kirken i Oslo). Du kan lese hele her på nettstedet hans Coram Fratribus. En smakebit derfra:
"Grunnloven fra 1814 fastslo, i forhold til kongelig arvefølge, at også ufødte har arverett. Jeg hadde antatt at denne klausul siden var strøket, men da jeg slo opp gjeldende lov for å sjekke, står den jamen ennå, sågar forfremmet fra §8 (i 1814) til §6 i dag: ‘Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.’ At loven anerkjenner et fosters personlige integritet, rettigheter og egnethet til å tilregnes ansvar, gjør inntrykk; men her består diskrepans mellom et konstitusjonelt prinsipp og samfunnspraksis, dessverre."


Video fra St. Olav domkirke og slottsbakken


Høymessen ble avsluttet med at alle stod og sang nasjonalsangen. Høytidelig! Mektig! Dette var første gang siden 2019 at vi kunne synge slik på nasjonaldagen. Jeg gjorde et enkelt videoopptak med mobilen av det første verset, og også av det andre verset av "Vi ere en en nasjon vi med" som menighetens barn og ungdommer senere sang på slottsbakken. I denne videoen kan du høre og se begge videoklippene:


Lyden er svak på det 2. verset. Her er teksten de synger:
"Mer grønt er gresset ingensteds,
mer fullt av blomster vevet
enn i det land hvor jeg tilfreds
med far og mor har levet.
Jeg vil det elske til min død,
ei bytte det hvor jeg er fødd,
om man et paradis meg bød
av palmer oversvevet."

Tekst: Henrik Wergeland
Arrangement:  Magnus Odland og hans far Otto Christian Odland, kantor i St Olav menighet


Dagens høydepunkt: Eukaristien. Jesus er verdens lys. Når presten løfter opp Kristus i det forvandlede nattverdsbrødets skikkelse, da er det SOLOPPGANG over Norge - "og ljos over landet strøymde". 

St. Sunniva skoles fane, på vei rett over i barnetoget.

Til og med vinduene til sakristiet er sakrale i St. Olav domkirke. For en nydelig dag det ble!
Moren min kommer fra Odda i Hardanger, derfor har jeg hardangerbunad, som jeg bærer med stolthet og glede. Den samme syersken som sydde bunaden til min mor da hun stod konfirmant, sydde også min bunad til min konfirmasjon. Min mormor sydde denne bringkluten til meg i korssting, samt belte av korssting. Da jeg giftet meg, gikk jeg over til konebelte - med motivet "epleblome", kjøpt hos Øystese gullsmed. Funfact: Det var munkene som lærte folket i Hardanger å dyrke epler og annen frukt.

Etter messen i kirken var det en pause hjemme for oss som ikke skulle gå i barnetoget.

"Fagert er landet du oss gav, Herre, vår Gud og vår Fader!
Fagert det stig av blåe hav, soli ho sprett og ho glader, signar vårt land i nord og sud;
såleis di åsyn lyser, Gud, over vårt Noreg i nåde."
(Anders Hovden) 

Å, vi er så velsignet som får bo her. Takk Gud! Så mye lys og luft!

Tusen takk til min mor for de nydelige blomstene!

Viktig å lade litt opp med en bolle før man skal delta i en direktesendt sangopptreden på slottsbakken.

Folkehav! Endelig!
Fordelen med å være så liten at du ikke kan se, er at du kan løftes opp slik at du ser bedre enn alle andre.

Olav og hele St. Sunniva skoles flaggborg passerer oss i flott driv opp slottsbakken. En høytidelig stund!

Skoleprest pater Josef Ottersen til venstre, med katolsk prestebekledning (cassock) og katolsk prestehatt (saturno). I midten i svart dress: Vår flaggbærer Olav (snart 13) som bøyer flagget ned for Kongen og hans hus.
(Foto: Skjermdump fra NRK1)

Det samme øyeblikket sett fra min vinkel. Det er St. Sunniva skole som her bøyer sine flagg for de kongelige på slottsbalkongen. I år var hele kongefamilien til stede: Kong Harald, Dronning Sonja, Kronprins Haakon, Kronprinsesse Mette-Marit, Prinsesse Ingrid og Prins Sverre Magnus.

Her setter flaggborgen til St. Sunniva på plass flaggene sine i selene igjen, imponerende samordnet og fint. Du kan se hele opptaket (77 sekunder) med St. Sunniva skole her: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000822&t=12564s

Tre av korene fra St. Olav menighet fikk avslutte NRKs direktesending (og senere oppsummeringen) den 17. mai. Få med deg intervjuet med søte Rakel Dingstad fra aspirantkoret her: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000722&t=5005s

Sunniva stod helt til høyre på bakerste rad. Her er lenke direkte til sangen deres på NRK1 under direktesendingen, "Vi ere en nasjon vi med": https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000222&t=11358s

Klare for å oppleve direktesendingen med koret live. Dette vil vi ikke gå glipp av!

For en skjønn flokk! Norges fremtid ser lys ut.

Slik så det egentlig ut. Kamerafolk, mikrofoner og lys over alt. 17. mai er en dag jeg virkelig er glad for at vi bruker offentlige midler på å fortsette med å ha en seriøs allmennkringkaster i Norge. TV-sendingene deres denne dagen er de viktigste gjennom hele året: De bygger samhold i nasjonen gjennom flotte, felles tv-opplevelser av det fantastiske landet vårt.

Flaggborgen fra St. Sunniva skole er tilbake igjen ved skolen etter over tre timer i barnetoget. Fortsatt blide og fornøyde!

Etter barnetoget var det tilbake til St. Sunniva skole for å spise is og vafler, leke 17. mai-leker og snakke med venner. Her er Maria med den skjønne kontaktlæreren sin Irene.

Etter skolen gikk vi tradisjonen tro over Aker brygge, der vi også tradisjonen tro kjøpte sukkerspinn og kule-is. Og se, vi fikk tak i en heliumballong også! Her er vi snart hjemme.

Ja, vi elsker dette landet. Og ja, vi bor der oppe med den flaggborgen.

Å, som vi trives her vi bor. I dette landet. I denne byen. I denne gata.
Takk, Gud, for Norge.
Takk for troen, håpet, fred og frihet!
Gud, vi ber deg:
Skje din vilje! Komme ditt rike, som i himmelen så og i Norge!

Ja, det gjorde vi sannelig: Oslo tok festen tilbake. Hele Norge tok festen tilbake!
Hipp, hipp, hipp hurra for 17. mai!

Les også:

09 mai 2022

Frigjøringsdagen | Gud bevare Norge

Selv under normale forhold er 8. mai en dag til å få klump i halsen av. I år oppleves dagen enda sterkere. Vi må ikke ta freden og friheten for gitt, men verdsette den hver dag. Og ikke minst: Vi må gjøre det vi kan for å beskytte den!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Visste du at hver 8. mai flyr norske jagerfly lavt over Akershus festning og Oslo by? Stas! Vi satte ut balkongflaggene og stod klar på terrassen for å bivåne den store begivenheten. I dag er det 77 år siden freden kom - og ble.


Jagerflyene pleier alltid å fly over Akershus festning i det Kong Harald ankommer, det vil si i det hovedprogrammet til veterandagen starter. Vanligvis er det klokken 12, men i år kom det fire F-35 klokken 15 i stedet, fordi 8. mai falt på en søndag.

Overflyvningen kan ikke akkurat sies å være solid annonsert, men den står iallfall oppført i programmet for veterandagen. Frigjøringsdagen markeres også med høytidelig salutt fra Akershus festning hvert år.

Kongens monogram

Bygården vi bor i ble bygget i 1935-1936, og stod innflyttingsklar i 1937. Bare tre år senere brøt andre verdenskrig ut. Under krigen søkte folk tilflukt i underkjelleren ved flyalarm, noe kjellerveggene fortsatt bærer merker etter. På det tryggeste stedet i kjelleren er monogrammet til Kong Haakon VII risset inn i veggen: H7. Monogrammet ble mindre synlig etter at de nylig malte veggene, men fortsatt er det fullt mulig å se det. I naboleiligheten vår ble det dessuten utført motstandsarbeid under krigen. På den måten kommer krigen nær både fysisk og følelsesmessig. Det gjør frigjøringsdagen og freden også!

Til lykke med dagen og friheten, Norge! Ta godt vare på den! Den er ingen selvfølge!


Fire F-35-jagerfly passerer over Akershus festning 8. mai 2022. Fra denne vinkelen er festningen lettest identifiserbar gjennom de to irrgønne, kobberdekkede tårnene.

«La oss holde fast ved det samhold som har ført oss fram til seier. Og la oss i denne stund minnes dem som ofret livet i kampen for Norge.
La oss samles i løftet ALT FOR NORGE.»
Kong Haakon VII, 8. mai 1945

Den samme familien har eid bygården helt siden den ble bygget på 1930-tallet. Slik ser veien ned til underkjelleren ut.

Metallforsterket dør ned til underkjelleren. Usikker på hvor "Apollo from" kommer inn i bildet. Kanskje det er resirkulering fordi man måtte bruke de materialene man hadde?

Den lille kroken her er den bombesikreste kvadratmeteren i bygningen.

Slik så Kong Haakon VIIs monogram ut.

Midt i bildet her ser du risset av H7-monogrammet.

H7-monogrammet i Observatorie terrasse.

Rett borti gata ligger minnesmerket etter de som ofret liv og helse for den frie presse under krigen. Hvert år legges det ned kranser her 3. mai, på Pressefrihetens dag. Blomstene er fra Unesco, Norsk Presseforbund og Norsk PEN.


Under okkupasjonen av Norge 1940-1945 undertrykte og forbød nazistene den frie norske pressen.
De illegale og hemmelige avisene som tross forordning om dødsstraff ble spredt over hele landet, var et viktig våpen i motstandskampen.
Totalt 212 mennesker mistet livet i Norge fordi de publiserte ulovlige aviser under krigen. 62 av dem ble henrettet. Mange fikk livsvarige skader.
"Vi minnes våre falne.
Frihet og demokrati er uløselig knyttet til en fri presse.
La oss alltid verne om det frie ord."


Gud bevare Norge

Sitatet av Kong Haakon over her, er hentet fra radiotalen han holdt 8. mai 1945. Her kan du lese hele talen.


Her er et annet viktig sitat av Kong Haakon, fra radiotalen han holdt 17. mai 1945:
«Vi må aldri glemme å takke Vår Herre for hans nådige styrelse like til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelser for land og folk. Vi takker fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i Europa-krigen. Da budskapet kom om at tyskerne betingelsesløst hadde overgitt seg, ble vi fylt av dyp takknemlighet.
Aldri har vi vel mer eller med større overbevisning kunne sanne ordene i vår nasjonalsang, der det lyder:
«Norske Mand i Hus og Hytte, Tak din store Gud!
Landet vilde han beskytte, Skjønt det mørkt saa ut.
Alt, hva Fædrene har kjempet, Mødrene har grædt,
Har den Herre stille læmpet, Saa vi vandt vor Ret»

Det gjelder fortsatt. "Vi må aldri glemme å takke Vår Herre for hans nådige styrelse" som gav oss freden og friheten tilbake.

For å si det med Kong Haakons avslutningsord fra talen 17. mai 1945:
Gud bevare Norge.