Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Forfølgelse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Forfølgelse. Vis alle innlegg

26 februar 2022

Ettertanke | Velsignede fastetid

Under askeonsdagsmessen pleier vi å synge salmen "Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte". Det er det vi gjør når vi skriver askekorset på pannen: Vi tegner Jesu kors på pannen slik at det virker utenfra og inn, helt inn i hjertet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, askeonsdag 2018


Jeg lengter etter påsken. Aldri før har jeg ventet så inderlig på den hellige uken som i år. Etter to år med unntakstilstand spinner jeg i startgropa mens jeg teller ned til 40 intense fastedager og 50 dager med enda mer intens påsketid.


På engelsk kalles fastetiden for lent, som kommer av det gammelengelske ordet for våren. «Fasten er sjelens åndelige vår,» sier kirkefaderen Johannes Chrysostomos. Akkurat sånn er det. Det er derfor det oppleves så viktig å starte fasten sammen, slik vi gjør i kirken askeonsdag. Fasten er ikke et enmannsprosjekt. Det er tiden for åndelig fornyelse av hele Kirken, der Kirken greier å riste liv i oss, dra oss nærmere Jesus og fornye vårt åndelige liv. Det trenger vi. Inderlig.

Jeg elsker å gå i kirken askeonsdag og få askekors tegnet på pannen. Når korset tegnes, sier presten ett av to alternativer: «Vend om, og tro evangeliet!» eller «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv». Denne dagen er det så fullt i kirken at bare påsken og julen kan konkurrere i popularitet. Folk kommer på ingen måte på grunn av kos- og underholdningsnivået. Av alle dagene i året er det kun langfredag som bærer et dypere alvor enn askeonsdagen.

Askeonsdag er omvendelsens dag. Det er dagen for å gråte over sine synder. Det er dagen for å slutte å si nei til Gud. Denne dagen skal du forene deg med Jesu angst i Getsemane og hans lidelse på Golgata. Du skal vende om og få starte helt på nytt. Dette er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud, til hans nåde og gode vilje. «Fasten kaller på oss, og gjør det mulig for oss å komme tilbake til Herren helhjertet og i alle aspekter av vårt liv» sier pave Frans.

Med den utviklingen vi nå ser i Ukraina føles det nesten feil å feire fastelavenssøndag. Men selv nå er alle søndager Herrens dag, den dagen da Jesus stod opp fra de døde. Søndagen er dagen da døden døde. Det gir håp alle dager – og spesielt når døden rykker så nær som den har gjort nå. Derfor kunne biskop Bernt Eidsvig avslutte sin preken slik på torsdag
«Vi er her i dag bare av én grunn: For å be for Ukraina. Det skal vi fortsette med. Det er vårt ansvar. Vår bønn vil bevege oss til å gi sjenerøst til krigens ofre, og når flyktningene kommer, lover vi å ta dem i mot som våre brødre og søstre. Vi ber særskilt for Kirken i Ukraina; katolsk, ortodoks og andre. Intet gir større trøst og bedre håp enn sakramentene og evangeliet. […] Fremfor alt: Hold frem med bønnen. Hold ut med håp. Vi vet at vår retning som troende alltid er Gud, og vårt liv vil ende i Hans hender.»
Jeg ser fram til å be askeonsdagens kirkebønn: «Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter.» «Du som kom for å lege de sønderknuste: Kyrie, eleison. Forbarm deg over oss og gi oss din frelse.»

Ukraina, vi er klare til å gå lidelsens vei sammen med deg – og med Jesus. Må vi alle få en fastetid som griper hjertet og som endrer våre liv radikalt i etterfølgelsen av vår Herre og Frelser Jesus Kristus.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 26.02.2022 da Jes 53,10-12 var dagens bibeltekst.


Fasteintervju med biskop Erik Varden

Jeg tenker biskop Erik Varden sier noe klokt når han oppfordrer oss til å forankre fasten i påsken - og ikke i moderne selvrealisering. Fastetiden er ikke et selvhjelpsverktøy hvor målet er å flekse viljestyrkens muskler og føle seg flink.

– Det virkelig grunnleggende for fasten er at fasten ikke er et mål i seg selv. Hensikten er å forberede seg åndelig, mentalt og fysisk på erkjennelsen av Kristi oppstandelse fra de døde. Det vesentlige for fastetiden er en dyp forankring i Kristusmysteriet. All fastemessig praksis må høre inn under det, ellers risikerer det å bli et mål, heller enn et middel, sier biskop Erik Varden til katolsk.no. 


23 februar 2022

Ettertanke | Uansett hva som skjer

«Martyrion» betyr vitne. Og det må alle som følger Jesus være forberedt på å være – vitner, med hele sitt liv som innsats. I kirkekunsten blir Den hellige Sunniva alltid avbildet med en stein i hånden, på grunn av steinraset som gjorde henne til Norges første martyr. Her: Sankta Sunniva fra Otterøy kyrkje.

(Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet)


Den 25. januar 2008 gikk jeg inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Jeg var sikker på at det var et riktig valg. Samtidig kjente på en uro og et stort alvor, fordi vi lever i en så spesiell tid. 


Inni meg ba jeg: «Jesus, jeg vet ikke hva det er jeg sier ja til nå. Det kan til og med være martyriet for alt jeg vet. Men jeg vil si ja til å gå denne veien. Uansett. Jeg går der du vil. Jeg er ikke på jakt etter det som er lett, men det som er rett. Jeg vil det du vil, Jesus.»

Deretter samlet jeg alt det motet jeg hadde, tok Jesus i hånden, gikk fram til alteret, og sa: «Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner. Denne tro som jeg nå bekjenner [her la jeg hånden på evangelieboken] og oppriktig tar imot, skal jeg med Guds nåde forsøke trofast å bekjenne og bevare gjennom hele mitt liv, så sant hjelpe meg Gud og dette hellige evangelium.»

I alle disse 5144 dagene har jeg vært uendelig takknemlig for at Gud har berget meg inn i Kirken. Samtidig er alvoret fortsatt der. Jeg tror at Norge skal bli Guds igjen, og er det én ting vi vet, så er det at der hvor Guds rike går fram oppstår det åndskamp (Ef 6,12). Da gjelder det å ta på Guds fulle rustning (Ef 6,10ff), og å vite at: «Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først. Husk hva jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» (Joh 15,18-21)

Jeg vet. Det høres ikke greit ut. Vi vil bli elsket, ikke hatet. Men da hjelper det å holde fast ved dette: Jeg ER elsket. Jeg er så høyt elsket av Gud at det betyr fint lite om verden ser opp eller ned på meg. Løsningen ligger i å ha ærefrykt for Gud. Når jeg søker ære hos Gud, ikke mennesker, blir jeg fri fra de andres blikk.

Vi er ikke kalt til å være «den populære og suksessrike kirken». Vi er kalt til å være den lidende og seirende kirken. Det er noe annet. 

Dagens nordmenn er i desperat behov for å møte åndsfylte kristne og fylden av troen, ikke en sekularisert, dvask, utvannet kristendom. Bare når vi taler sant og godt om Gud, livet og mennesket, blir mennesker satt fri. I tillegg må vi leve troen. Virkelig elske – ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet (1. Joh 3,18). Elske våre fiender. Be for dem som hater oss. La Guds lys skinne gjennom oss. Ha barmhjertighet mot alle. «Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!» (Ef 6,10)

Bare Gud vet hva framtiden vil bringe, og hva som da vil kreves av oss. Men det greske ordet «martyrion» betyr jo ikke opprinnelig «en som blir drept for sin tro». Martyrion betyr vitne. Og det må alle som følger Jesus være forberedt på å være – vitner, med hele sitt liv som innsats. Mitt liv er Guds, Herrens, enten jeg lever det her eller der, på den ene eller andre siden av døden.

Jeg lever livet mitt i lyset av Kristi oppstandelse og i forventning om at han kommer igjen. Det betyr at framtiden ser lys ut, uansett hva som skjer. Derfor tør jeg å be med den hellige Birgitta av Vadstena: «Vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 23.02.2022 da 1 Joh 3,13-20 var dagens bibeltekst.

29 oktober 2020

Martyrene i Nice | Må englene løpe dere i møte

"Da Lammet brøt det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd." (Johannes' Åpenbaring 6,9)
Foto: Word on Fire

Denne bloggen er viet til Norges første martyr, Sankta Sunniva. Derfor er denne bloggposten viet til Frankrikes (så langt) siste martyrer  - i Nice.

Fader Jaques Hamel (86) ble drept 26. juli 2016 da han feiret morgenmessen i den katolske kirken i Saint-Étienne-du-Rouvray, en forstad til Rouen i Normandie, Frankrike. Han fikk strupen brutalt skåret over ved alteret, kirkens offersted, da to islamister bevæpnet med kniv tok seg inn i kirken under messen.

I dag kom nyheten om at en islamist fra Tunisia har knivdrept minst tre mennesker i Notre Dame-katedralen i Nice i Sør-Frankrike. To av de drepte skal ha blitt kuttet halsen over på: Kirketjeneren/sakristanen Vincent Loquès (54 år og tobarnsfar) og en 70 år gammel dame. Den tredje døde er Simone (44). Med fatale skader kom hun seg ut av kirken, til en kafé. I følge TV-kanalen BFM ba hun de som var til stede om at de skulle gi en beskjed til barna hennes: «Si til barna mine at jeg elsker dem».

In Paradisum

Hva kan man si til så demoniske, bestialske handlinger? Jeg vet ikke. Og når jeg ikke har ord søker jeg til kirken, til bønnen og til musikken. Denne gang: til In paradisum.

In paradisum er en antifon i den katolske rekviemmessen. Den blir sunget på et symbolsk kraftfullt tidspunkt i messen: når kroppen blir tatt ut av kirken. In paradisum fungerer dermed som en slags bryllupsprosesjonssang som synges når den troende bæres til sin forening med brudgommen, Jesus Kristus.

Både teksten og den gregorianske melodien er helt nydelig. Lytt til den her (teksten og oversettelsen finner du under videovinduet her):

Dette er kirkens bønn - min bønn - for martyrene i Nice.

In paradisum deducant te Angeli;
in tuo adventu suscipiant te martyres,
et perducant te in civitatem sanctam Ierusalem.
Chorus angelorum te suscipiat,
et cum Lazaro quondam paupere,
æternam habeas requiem.

I norsk oversettelse:

Må englene føre deg til paradiset, 
må martyrene komme deg i møte 
og føre deg til den hellige byen Jerusalem. 
Må englenes kor ta imot deg,
og sammen med den fattige Lasarus
må du ha evig hvile.


Reqiuemmessen er den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer, full av fortrøstningsfulle tekster. Du kan lese mer om den her på bloggen: "Og la ditt lys skinne for dem" - og også her på katolsk.no.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2015



19 desember 2019

Intervju med kardinal Arborelius: - Håp for Europa

HÅPETS KARDINAL OG MUNK: – Det er håpet som holder i hop. Vi trenger håpet. Vi må holde fast ved håpet. Det er håp for Europa, sier Anders Arborelius, karmelittmunk og Nordens første kardinal.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Dette intervjuet med kardinal Anders Arborelius skrev jeg i fastetiden i år. Intervjuet ble publisert på katolsk.no før påske, 17. april 2019. Jeg deler det her på bloggen nå i desember fordi det gir HÅP - og er det noe vi trenger midt i den mørkeste mørketiden, så er det nettopp håp. Vær så god, her får du mine to timer i samtale med kardinalen:


- Vi er en liten kirke i Skandinavia, men fulle av håp. Vi må holde fast ved håpet, sier kardinal Anders Arborelius, biskop av Stockholm.


Få vil nok si at håp er den stemningen som er mest fremtredende i Skandinavia anno 2019. Likevel er det nettopp håpet som er den bærende stemningen i Den katolske kirke her i en av Europas mest sekulariserte utkanter.

En liten, håpefull kirke som vokser

Kardinal og karmelittmunk Anders Arborelius (69) er biskop av Stockholm, og har noen klare tanker om hvordan det kan ha seg at en liten kirke kan være så full av håp.

– Det er Kirkens oppgave å holde fast ved håpet, selv om mye taler imot. Håpet retter seg alltid mot noe utenfor vår dimensjon. Det er et eskatologisk håp: Selv om alt taler imot, finnes det likevel en vei videre. Kirkens håp blir sterkere i en tid der andre følelser er fremtredende i samfunnet, sier han.

– Når samfunnet ikke kan tilby håp: Økonomien er i aldring, klimaet fungerer ikke, det er økte motsetninger i samfunnet … . Nettopp da er det viktig å holde fast på at vi tror på en Gud som er med sitt folk. I Nord-Europa vokser og utvikler Kirken seg nå på grunn av migrasjonen. I andre land ser man migrasjonen som et problem, det er vanskelig å integrere nye mennesker. Mens vi ser at for Kirken i Sverige og Norge har migrasjonen innebåret en tilvekst, både åndelig sett og i antall, sier kardinalen.

Stockholm katolske bispedømme får ofte besøk fra Den katolske kirke i Tyskland, som har støttet Kirken i Sverige i alle år. I det siste har det også kommet studiegrupper på besøk fra Italia.

– De kommer til oss for å få oppmuntring og håp. De vil høre foredrag om det å være en liten kirke, men likevel full av håp. At man som minoritet kan være salt og surdeig. Man kan bevare troens glede, selv om man ikke er så mange. Selvsagt er det lettere når man er en voksende kirke, men også en kirke som mister medlemmer, må konsentrere seg mer om det vesentlige, fremhever karmelittmunken.
 

«Det er Kirkens oppgave å holde fast ved håpet, selv om mye taler imot. Håpet retter seg alltid mot noe utenfor vår dimensjon.» 


Nedgangstider i Europa

- Europa er i dag preget av både pessimisme og til dels selvforakt. Er det håp for Europa, eller er hun dømt til å gå under? Kan vi vente noe annet enn frafall fra troen i Europa nå?
– Vi ser gjennom historien at det alltid er nedgangstider, både i samfunnet og i Kirken. Samtidig pleier det å vekke motkrefter. Det var det vi så i middelalderen, da det var som verst, og vi så det også etter den franske revolusjon. Vi får tro at også i Europa finnes det krefter som kan samles på nytt.

– Men Europa er ikke lenger sentrum av verden. Det er det vi alltid har trodd. Nå er det andre deler av Kirken som er mer dynamiske og levende. Vi ser det også når det gjelder utviklingen i økonomien, hvis man sammenligner Europa med for eksempel Kina og India. Kanskje trenger Europa å bli mer ydmykt, med større innsikt i at vi ikke alltid er verdens sentrum, at vi ikke alltid har alle svar.

– Vi må nok regne med at vi må ta et steg tilbake. Det er en mulighet til å konsentrere seg mer om det vesentlige, og ikke om å herske og bestemme og være ledende. Vi ser at det er prester, søstre og troende fra andre deler av verden som gir oss impulser og blir toneangivende, også i våre land. Det er tydelig også her i Norge, sier kardinalen.

Norge har mange asiatiske katolikker, i Sverige kommer mange fra det afrikanske kontinent.

– Vi får en mer universell, kosmopolitisk kirke i Europa på grunn av migrasjonen. For eksempel når jeg snakker med våre venner i Tyskland, da sier de at det er to stift i Tyskland som øker, og det er Berlin og Hamburg. Disse stiftene ligner mer på oss: Innvandrerne bærer Kirken. Europa forandres, sier han.

Kardinalen forteller at det av samme grunn er stor forskjell mellom Danmark, Sverige og Norge når det gjelder Den katolske kirkes situasjon.

– Danmark har ikke hatt så stor innvandring, og har derfor måttet stenge mange av sine kirker, mens vi i Norge og Sverige har måttet bygge mange nye kirker.

«I Sverige har de funnet på et nytt ord: påkristning


– Prestene som kommer til oss fra andre land, sier at «her ser vi at de som kommer til Kirken, kommer av overbevisning.» Det er et tegn på at sekulariseringen vekker en motreaksjon. Mennesker som er troende ønsker å få en dypere tro og tar den på større alvor, sier kardinalen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

En søken tilbake til røttene

- Det er lett å se sekulariseringen og avkristningen av samfunnet, blant annet i lovene våre. Men ser du også tegn til det motsatte? At folk søker til røttene sine, til det som har blitt borte?

– Ja, det ser vi også. I Sverige har de funnet på et nytt ord: påkristning. Vi har sett at store deler av befolkningen, samfunnet, strukturene har mistet det kristne. Samtidig ser vi at det finnes en søken som ytrer seg på mange måter. Det er ikke lenger tabu å snakke om religion. Samtidig ser vi at det finnes de som mener all religion er skadelig. Det finnes ulike strømninger.

– Jeg ser på dem som blir katolikker i Sverige nå, at det er flere «menn i sin beste alder» som konverterer. De søker en dypere åndelig forankring. Det er en kategori som man kanskje ellers ikke ser så mye i Kirken.

– Prestene som kommer til oss fra andre land, sier at «her ser vi at de som kommer til Kirken, kommer av overbevisning.» Det er et tegn på at sekulariseringen vekker en motreaksjon. Mennesker som er troende ønsker å få en dypere tro og tar den på større alvor, sier kardinalen.

Katolske misjonærer

Biskopen vektlegger viktigheten av at de katolske innvandrerne som har kommet til Nord-Europa ikke bare er arbeidere, men også fungerer som misjonærer.

– Det har betydd mye at vi har hengivne katolikker fra andre deler av verden. Vi ser imidlertid at neste generasjon iblant kan oppleve at det er en konflikt mellom å være katolikk og å være svensk eller norsk. Å vise dem at man kan være både-og, er en av våre store oppgaver. Vi må vise dem at de har noe å gi til den svenske og norske kulturen; at de kan hjelpe skandinavene å gjenoppdage kristendommen og Jesus selv, sier kardinalen.

«Midt i det sekulære finnes det også noe annet. Sekulariseringen i Sverige har gått så langt at den har begynt å bli «tråkig», kjedelig. Folk begynner å gå lei. Da kommer den postsekulære søknen inn.»

Profetisk rolle i Europa?

Tidligere har erkebiskop Emil Paul Tscherrig, pavens nuntius til de nordiske land (2008 – 2012), sagt til Broen (nå: St. Olav kirkeblad) at Skandinavia kan få en profetisk rolle i Europa. Han sa blant annet:
"I dag er Europas aller største utfordring nettopp sekulariseringen. Det interessante er at vi midt i den store sekulariseringen i Skandinavia ser en ny søken etter kristne røtter. Skulle vi her lykkes i kampen mot sekulariseringen – som handler om å finne tilbake til våre kristne røtter – kan vi skape en ny kultur, ett nytt samfunn. I Norge er jeg særlig imponert over fremveksten av stadig nye klostre – spesielt hvordan noen reises ved siden av middelalderens klostre. Kirken i Skandinavia forsøker å gjenforene fortiden med nåtiden – nettopp hva Europa trenger. Kirken her bidrar til det. Det er for eksempel spesielt å høre hvordan lokalbefolkningen på Tautra omtaler cisterciensernonnene som «våre søstre». Skandinavia kan komme til å bli profetisk for resten av Europa!"
Kardinal Arborelius lytter med interesse til erkebiskopens ord.

– Det er et vakkert bilde. Det ligger sikkert mye i det, at om vi lykkes med å fortsette slik – hvis vi kan fylle disse klostrene – så kan en ny, kristen kultur vokse frem. Jeg tror også det er viktig å huske på at de økumeniske kontaktene våre gjør at mange andre kristne søker røttene sine i katolsk spiritualitet og teologi.

– Midt i det sekulære finnes det også noe annet. Sekulariseringen i Sverige har gått så langt at den har begynt å bli «tråkig», kjedelig. Folk begynner å gå lei. Da kommer den postsekulære søknen inn. Det kan være en søken etter røttene. Det er også en fare for at det kan lede til en nasjonalisme. Men jeg tror Den katolske kirke som en overnasjonal størrelse har en større sjanse til å motvirke nasjonalismen. Vi har katolikker fra så mange deler av verden. Vi får ofte høre fra de som står utenfor kirken at ‘Dere i Den katolske kirke har lykkes med integrasjonen’, forteller kardinalen.

KLOSTER-VEKST: Tautra Mariakloster i Trondheimsfjorden et ett av flere klostre som opplever øket interesse. Nå bygger søstrene ut for å kunne ta imot flere kall.
Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

De viktige, levende klostrene

- Vi ser gjennom kirkehistorien at når klostrene vokser, så er det nytt liv og vekst på gang i Kirken. De er hjerteslagene i Kirken. Er fremveksten av klostrene et håpstegn? Eller tenker du at det kan være at disse klostrene forsvinner igjen?

– Vi ser i Norden og Europa forøvrig, at de apostoliske ordenene har minket veldig, samtidig som de kontemplative har kunnet stifte nye kloster. De kontemplative klostrene er mer levende. Det er en slags reaksjon mot en sekulær verden. Vil man leve med Gud, søker man seg til monastiske miljøer. De er ofte den mest evangeliserende delen av Kirken. Dit kommer ofte mange ikke-katolikker som søker stillhet, og gjennom dem blir mange katolikker. Iblant er det lettere for en ikke-katolikk å møte Kirken der, enn i en utenlandskpreget forsamling.

Åndelig innflytelse «nedenfra»

- Hva kan Kirken gjøre for å vinne tilbake Europa?

– Vi snakker jo ikke i disse «triumfalistiske» termene så ofte. Det er nok det Kirken har måttet lære seg, at når hun vil herske, når hun vil dominere, blir det ofte et tilbakeslag. Men når hun vil tjene, når hun vil ofre seg… mange sier at det er bare gjennom martyrene at Kirken vil vokse. Vi får vel tro at i mange land kan det bli vanskeligere å være katolikk. Man bekjemper Kirken mer. Man vil utestenge henne.

– De landene som har blitt rammet hardest av sekulariseringen, er de landene der religion, samfunnet og kulturen har vært veldig ett. Slik som i Flandern i Belgia, Baskerland i Spania, i Quebec i Canada og i Nederland. Der Kirken har hatt stor makt og innflytelse, der slår sekulariseringen faktisk hardest. I andre land, der Kirken kanskje har hatt en lavere profil i samfunnet, og ikke har hatt like mye innflytelse, der er det litt lettere, for da har man alltid hatt en distanse til samfunnet. Det samme gjelder på protestantisk grunn. Statskirkeordningen i Norden har gjort at de protestantiske kirkene har mistet sin innflytelse i samfunnet. Den katolske kirke har vært litt utestengt, og har kanskje hatt en større åndelig autoritet.
– Vi får se i Europa hvordan det blir. Den store prøvesteinen nå er Polen, der regjeringen forsøker å anvende Kirken til sine formål, og Kirken vet ikke helt om hun skal holde distanse eller ikke. Vi merker det på våre polske katolikker i Sverige, at det er en sterk diskusjon om dette. Vi har hatt folk som forlater Den katolske kirke i Sverige, fordi de er imot den polske regjeringen. De nye polakkene som kommer til Sverige nå, er ikke så aktive i Kirken som de som kom før.

– Vi ser at det finnes ulike modeller i Europa. Jeg tror det går mot en tid der Kirken ikke lenger kan bygge på verdslig innflytelse. Men hvis Kirken da kan holde den åndelige profilen levende – for eksempel gjennom klostrene – så kan hun få en innflytelse «nedenfra», mener kardinal Arborelius.
 

«Kanskje er det nettopp i periferien av samfunnet at det kommer en ny, åndelig åpenhet. Hos de menneskene som ikke har innflytelse, hos dem som av ulike årsaker har havnet utenfor – de kan bli spydspissen i den nye evangeliseringen.»


Den nye evangeliseringen

- Da jeg spurte om hvordan Kirken kan vinne Europa tilbake, tenkte jeg ikke på makt, men på sjelene. Hvordan kan Kirken vinne sjelene tilbake til den kristne tro?

Det finnes et stort sug etter åndelig veiledning. Veldig mange ønsker fordypelse. Kan Kirken hjelpe menneskene med å finne sin egen sjel? Kan vi hjelpe dem med å oppdage at de har en egen, indre åpenhet for Gud? Det finnes mye åndelig søken. I Sverige pleier vi å si at den mest åndelige delen av samfunnet, er fengslene. Der merker man veldig tydelig at man kan snakke om Gud. Der finnes det interesse, der vil man fordype seg.

– Kanskje er det nettopp i periferien av samfunnet at det kommer en ny, åndelig åpenhet. Hos de menneskene som ikke har innflytelse, hos dem som av ulike årsaker har havnet utenfor – de kan bli spydspissen i den nye evangeliseringen, tror Stockholms biskop.

Misjon i Norge anno 2019

- De som leser dette intervjuet – hva er deres oppdrag i den nye evangeliseringen?

– Vi får ofte spørsmålet ‘Misjonerer Den katolske kirke i Sverige?’ Da tenker de på det man mener med evangelisering i frikirkelig sammenheng, om vi går ut og står på torget. Men vi ser på misjon på en litt annen måte. Vi ser at evangelisering skjer ikke minst gjennom klostrene, gjennom åndelig litteratur og gjennom de personlige møtene, sier han.

Kardinal Arborelius pleier alltid å ta opp i sine prekener at alle katolikker er utsendt på sin arbeidsplass for å vitne om Kristus.

– Og det ser man at kan ha resultat. Jeg snakket for eksempel med en taxisjåfør som konverterte. Han fortalte at han hadde merket at det er noe annerledes med hans katolske kolleger. Når man snakker med dem som blir katolikker, forteller de ofte at de har møtt en katolikk som på en troverdig måte har vitnet om sin tro, sier han.

– Vi må formidle troen på en slik måte at folk kan bli kjent med Jesus og hans Kirke gjennom oss. Vi kan forsøke å formidle noe som gir glede i sorgen, kjærlighet i likegyldigheten, håp i mørket. Evangeliets kraft kan påvirke miljøet vi er i. Vi kan hjelpe mennesker til å tro at de er elsket med en uendelig kjærlighet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Din dypeste identitet

Kardinalen får evangelisering til å høres ut som noe hvem som helst kan få til.
Vi må formidle troen på en slik måte at folk kan bli kjent med Jesus og hans Kirke gjennom oss. Vi kan forsøke å formidle noe som gir glede i sorgen, kjærlighet i likegyldigheten, håp i mørket. Evangeliets kraft kan påvirke miljøet vi er i. Vi kan hjelpe mennesker til å tro at de er elsket med en uendelig kjærlighet. Det er i relasjonen til Gud du finner din dypeste identitet. Gud ser hele tiden på oss med kjærlighet. Når vi blir elsket av Gud, vil vi spre den kjærligheten, og lokke frem det beste i andre. Kirken er jo ikke bare noe utenfor oss. Vi er Kirken.

– Men store kampanjer, det når ikke ut til den sekulariserte befolkningen. Det er vanskelig å nå den sekulariserte, svenske gjennomsnittsbefolkningen. Det er vel slik i Norge også, kan jeg tenke meg, sier biskopen spørrende.

- Absolutt. Det høres veldig likt ut. Det virker som mange bare har gitt opp Europa, at de har gitt opp at folk kan bli kristne her, gitt opp at denne kulturen igjen kan bli kristen.

– Det er derfor det er så viktig å kjenne historien. Ser vi på Europas og Kirkens historie, så ser vi at det kommer tilsynelatende oppganger. Risken er at Kirken blir en del av makten, av de som styrer, og da kommer det en slags korrupsjon. Det ser vi nå i Kirkens skandaler. Det er en indre korrupsjon, hvor Kirken har dyrket avgudene: sex, penger og makt. Da må Kirken gjennom en renselsesprosess, som kan være veldig smertefull, men som også kan lede frem til fornyelse. Slik har det alltid vært hittil. Vi vet ikke hvordan Kirkens profil kommer til å være det neste århundret. Kommer det til å være periferiens kirke? Pave Frans har alltid betonet periferiens betydning, sier kardinalen.

En profetisk røst i ørkenen

For å få en sterkere åndelig innflytelse, trenger Kirken i Europa å bli frigjort, mener karmelittmunken.

– Hvis Kirken konsentrerer seg mer om å være en tjenende, selvoppofrende kirke i Kristi etterfølgelse, kommer hun alltid til å ha en åndelig innflytelse. Kanskje ikke en bred innflytelse, men hun kommer til å være en ropende, profetisk røst i ørkenen. Hun er ikke lenger identifisert med dem som styrer, men med dem som … en slags frigjøringsteologi for Europa. De som er fjetret av materialisme og individualisme, lengter etter noe annet.

– Når det gjelder åndelighet og spiritualitet, ser vi at Den katolske kirke har stor innflytelse i Sverige og Norge allerede nå, også på andre kristne. Det er naturligvis ikke noe som direkte forandrer samfunnet, men likevel. Det er mennesker som søker åndelig fordypning. Selv om de ikke tar steget over, kan de være veldig preget av katolsk tenkning og tro. Økumenisk finnes det en innflytelse som vi kanskje selv ikke forstår, sier kardinalen.


Kardinal Arborelius er opptatt av Jomfru Marias rolle i håpet.
– Maria er håpets mor. Det glemmer vi iblant, at hun er «Mater Spei», håpets mor, sier karmelittmunken.


Maria som håpets og enhetens mor

Kardinal Arborelius er opptatt av Jomfru Marias rolle i håpet.
– Maria er håpets mor. Det glemmer vi iblant, at hun er «Mater Spei», håpets mor.

- Hvilken rolle kan Maria ha her? Du sier at i det økumeniske har Den katolske kirke mye å gi, men akkurat Maria kan vel være en anstøtssten for mange protestanter?

– Det kan det være, men jeg tror det er i ferd med å forandres. Iallfall i Sverige ser vi nå at nesten alle lutherske kirker har et bilde av Maria. I Uppsala domkirke ble Maria-kapellet et gravsted for reformasjonskongen Gustav Vasa, men utenfor kapellet har man nå satt opp en statue av Jomfru Maria, forteller han.

Den katolske kirke i Sverige har en pågående teologisk dialog med pinsebevegelsen i Sverige.

– Vi tok opp Marias rolle, og jeg ble overrasket over hvor stor forståelsen var for Maria. Jeg sier ikke at de tar til seg hele den katolske forståelsen av Maria, men visse grunntegn var veldig tydelige. Det finnes også økumeniske rosenkransgrupper. Jeg tror ting er i ferd med å forandres.

- Karmelittsøstrene i Tromsø tror at Maria kommer til å forene Kirken i Norge.

– Vi kan også se Maria som enhetens mor. Det er naturligvis spesielt tydelig når det gjelder vårt forhold til de ortodokse. Men man begynner å se innenfor visse deler av protestantismen at man har en brist, en mangel på Maria. At man har forsømt henne, sier den svenske biskopen.


- Den Hellige Ånd leder oss mye mer enn vi forstår. Det er et mysterium. Kirken er et mysterium, og ikke bare en sosial organisasjon, sier kardinal Arborelius.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

– Den Hellige Ånd leder Kirken

- Det er viktig med en realistisk bedømmelse av tidene. Samtidig må en alltid ta Den Hellige Ånd med i beregningen, og det er ikke alltid så lett å forutsi hva han finner på.

– Det er riktig. Vi kan aldri være sikre på hvordan ting blir, men vi må stole på og ha tillit til at det er Den Hellige Ånd som leder Kirken. Det er ikke samfunnsutviklingen som sådan som bestemmer.

– Det er alltid Den Hellige Ånd som leder Kirken gjennom historien. Og der ser vi at det alltid finnes overraskelser, og saker vi ikke kan kontrollere. Nettopp derfor er håpet så viktig. Vi knytter ofte håpet til at Den Hellige Ånd leder oss gjennom tiden og inn i evigheten. Vi er et pilegrimsfolk på vei. Vi er ennå i ørkenen, men vi er på vei tilbake til det tapte paradiset. Vi må ikke tro at vi allerede er fremme. Men Den Hellige Ånd leder oss mye mer enn vi forstår. Det er et mysterium. Kirken er et mysterium, og ikke bare en sosial organisasjon.

- Det er vel også slik at Den Hellige Ånd er Livgiveren som stadig puster liv i Kirkens glør, og kanskje spesielt i forfølgelsestider?

– Ja, og det glemmer vi iblant, at kanskje ikke siden urkirken har martyriet vært så tydelig som nå. Det er en normal situasjon for Kirken å være martyrenes kirke. Det kan være et blodig martyrium, men det kan også være et utenforskap, at det ikke er så populært å være Kirke, at Kirken foraktes, man ser ned på henne og spotter henne.

– Håpet holder i hop

Når kardinal Anders Arborelius snakker om håp, pleier han alltid å ta med en liten lignelse av den franske forfatteren Charles Péguy. Den handler om de tre teologale dydene: Tro, håp og kjærlighet. På latin heter dyd virtus, som betyr «kraft, drivkraft».

Som en del av nåden har vi fått de tre teologale dydene som en kraft inni oss, forklarer kardinalen.

Charles Péguys bok finnes på svensk og heter «Portalen till hoppets mysterium». (Håp heter «hopp» på svensk.) Der forteller Péguy lignelsen om de tre søstrene Tro, Håp og Kjærlighet, som er på vandring.

– På mange språk kan man finne søstrene Faith, Hope, Esperanza. Péguy forteller om hvordan Håpet er lillesøsteren som går foran de andre og drar dem med seg. Hun hopper og løper foran, og leder troen og kjærligheten videre. Man snakker ofte mye om troen og kjærligheten, og glemmer at det ofte er «hoppet som holder i hop», sier den svenske biskopen.

– Det er håpet som holder i hop. Vi trenger håpet. Vi må holde fast ved håpet. Det er håp for Europa, sier Nordens første kardinal.



Les også:

17 mars 2018

Den rystende kirkeasylsaken fra Fitjar

KONVERTITTER: Denne kristne småbarnsfamilien ble hentet ut av kirkeasyl av bevæpnet politi i Fitjar på Stord. I morgen skulle de bli deportert til Afghanistan der de vil være i dødsfare. Plutselig fikk de beskjed om at deportasjonen er utsatt.
Foto: Frank Gunnar Håvik

Denne saken er mye alvorligere for KrF enn Sylvi Listhaugs famøse Facebook-post. Regjeringen MÅ ordne opp i Fitjar-saken. Jeg klarer ikke å se for meg et verre tillitsbrudd enn dette fra en justisminister som sitter ved makten på grunn av KrF: En kristen småbarnsfamilie hentes ut fra kirkeasyl og sendes til døden i Afghanistan.

Blås i Espen Teigens elendig formulerte Facebook-post. Det er HER det brenner under beina på regjeringen. Jeg antar det er derfor den planlagte deporteringen uventet ble stoppet i dag. Mitt håp er at vi de nærmeste dagene vil se at det er mulig å berge både denne familien og Erna Solbergs regjering. De fortjener alle et langt og godt liv i Norge 💙



Kirkeasylet

Litt om saken: Mens familien lå og sov knuste væpnet politi vinduet ved inngangsdøra og hentet den afghanske familien – et ektepar og de tre små barna deres på fem år, fire år og en baby på seks måneder  – ut av kirkeasyl i «Betania», frimenigheten Nytt Livs bygg på Fitjar i Hordaland, i slutten av februar. 

Nytt Liv er en menighet som tilhører kirkesamfunnet De Frie Evangeliske Forsamlinger. Betania er deres kirkebygg, og bygningen er regulert av kommunen til «offentlig/privat tjeneste». "Betania" er de facto ikke en bolig, slik politiet hevder at den er. Det har den aldri vært.

Familien har konvertert og er blitt kristne. UNE hevder at konversjonen ikke er reell, mens alle kristne som kjenner familien sier at konversjonen er reell.

Les mer om saken i avisen Dagen: Alvorlig brudd på kirkeasyletDette er en leder i Dagen, som du ikke trenger innlogging for å lese. Se nederst i saken hos Dagen for lenker til mange andre saker om kirkeasylsaken.


Oppdatering 18. mars kl. 15.31:

Økonomisk støtte

Du kan støtte familien økonomisk ved å overføre penger til konto i Sparebanken Vest 3520 35 42885, eller ved å vippse til 501348. Som et motsvar til Listhaugs blomster, har Leger uten grenser fått inn fantastiske 6 millioner kroner. Jeg håper også kirkeasylfamilien kan få solid støtte. De trenger støtte for å få en rettferdig behandling.

Det er fastetid, og jeg vil oppfordre deg til å tenke etter om du kanskje skal gi mer enn du ville ha gjort en vanlig dag. For:
"slik er fasten som jeg vil ha:
at du løslater dem som med urett er lenket,
sprenger båndene i åket
og setter de undertrykte fri,
ja, bryter hvert åk i stykker,
at du deler ditt brød med dem som sulter,
og lar hjemløse stakkarer komme i hus,
at du sørger for klær når du ser en naken,
og ikke svikter dine egne."
(Herren Gud, i Jesaja 58,6-7)


Bønnestøtte

Bli med og BE for denne familien. Be for myndighetene. Og be for møtet i KrFs landsstyre på mandag. Det er opp til KrFs landsstyre på mandag å avgjøre Norges regjerings videre skjebne. Det er et stort ansvar som påhviler en liten gruppe mennesker. Veien videre for Norge ligger i deres hender akkurat nå. De trenger din forbønn.

16 mars 2018

Ettertanke | Maria og djevelen

"Maria som Kvinnen i Åpenbaringen" av Peter Paul Rubens (1577-1640).
Du kan lese om dragens (djevelens) raseri mot Kvinnen (Maria) i Johannes Åpenbaring, hele kapittel 12.

"Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. Også et annet tegn viste seg på himmelen, en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn." (Åp 12, 1-2)

I midten av bildet holder kvinnen (Maria) guttebarnet (Jesus) mens hun står på månen og tramper på syndens slange. (Kirken ser på 1. Mos 3,15 som en profeti om hvordan Kvinnens/Marias ætt vil knuse slangens hode). Til venstre i bildet kaster erkeengelen Mikael og hans englehær ut dragen med sju hoder (Satan) og de andre demonene (Åp 12,9). Øverst gir Gud Faderen instruksjoner til en engel om å plassere to vinger på jomfruens skuldre (Åp 12,14).


Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: The J. Paul Getty Museum, Los Angeles, Open content

Mange tenker på djevelen som en slags «jevnbyrdig motsats til Gud». Det er han ikke. Djevelen er bare en fallen skapning. Hans motsats er ikke Gud, men skapningen Maria. Det er derfor djevelen hater henne så intenst (Åp 12).


Kirken lærer at djevelen først var en god engel. Englene ble skapt som Guds tjenere, men djevelen og de andre demonene «har gjort seg selv onde», sier den katolske katekismen (391). Fallet bestod i at de sa et grunnleggende og ugjenkallelig nei til Gud og Hans rike. «Det finnes ingen anger for dem etter fallet, like lite som det finnes anger for mennesket etter døden», sier St. Johannes fra Damaskus (657-749 e.Kr.).

Djevelens opprør mot Gud bestod i et rungende og stolt «non serviam»: «Jeg tjener ingen. JEG vil være gud.» Senere ble mennesket fristet av djevelen og lot tilliten til Skaperen dø i seg. Etter det har all synd bestått i dette: i ulydighet mot Gud og mangel på tillit til Guds godhet.

Maria er den store kontrasten til djevelen. Hun er ydmyk, stoler på Guds godhet og gir seg selv helt til Gud ved sitt «fiat», sitt «la det skje». «Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.» (Luk 1,38) Slik gjør hun det mulig for Frelseren å komme til verden.

Maria etterlever troens lydighet på fullkomment vis. Hun tar imot engelens budskap i tillit. Hun tror virkelig at «ingenting er umulig for Gud» (Luk 1,37). Hun samtykker: «Det skje meg som du har sagt» (Luk 1,38Og Elisabet sier om henne: «Salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse» (Luk 1, 45). Det er for Marias tros skyld at alle slekter skal prise henne salig (Luk 1,48).

Maria er et forbilde for alle troende. Troen hennes vaklet aldri livet igjennom, ikke en gang i den siste prøvelsen da sønnen hennes døde på korset. Maria visste dette: at Satans makt er begrenset. Han er bare en skapning, og han kan ikke forhindre at Guds rike bygges opp. Det er nemlig Gud som med styrke og mildhet leder menneskets og verdens historie. «Vi vet at Gud i alle ting er med og virker til det beste for dem som elsker ham» (Rom 8, 28).


Gud har allerede klart å snu det verste som kunne skje – at mennesket drepte Guds sønn – til å bli det beste som har skjedd. Da klarer han resten også.


Vi er så heldige at vi allerede vet hvordan historien slutter. Den slutter slik, med en ny himmel og en ny jord: 
«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp 21,3f)
Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. mars 2018 da Luk 1,34-38 var dagens bibeltekst


Les også:

09 november 2017

Den blodige engelske reformasjonen



Nå når Norge endelig er ferdig med feiringen av splittelsen mellom de kristne (også kjent som reformasjonen), er det tid for å puste litt lettet ut.


Kanskje er det også tid for å realitetsorientere seg. Her er et viktig aspekt ved reformasjonen som ble sterkt underbelyst i året som ligger bak oss: Reformasjonen gikk ikke fredelig for seg her til lands. Det var ikke noe folkekrav om å få reformasjonen i Norge. Tvert imot var det nesten ingen som visste hva reformasjonen var den før ble innført med tvang, drap, statskupp og statsmakt her i Norge. 

Mer om det senere - jeg har intervjuet Henning Laugerud om hans nye bok om innføringen av reformasjonen i Norge som blir utgitt på St. Olav forlag våren 2018. Allerede nå kan du lese dybdeintervjuet mitt med ham i det katolske årsskriftet SEGL som er til salgs i bokhandelen. Her kan du lese mer om årets SEGL, bla i boken og kjøpe den hvis du vil. Anbefales! Jeg går aldri glipp av en utgave av SEGL.

Den blodige engelske reformasjonen

Over til dagens tema: England. I England ble reformasjonen innført med tvang og massehenrettelser, og her er dagens lesetips: Få med deg artikkelen "Never forget the bloody horrors of the English Reformation" hos The Catholic Herald. Den er skrevet av historikeren Dominic Selwood og er en god, lettlest, historisk innføring i hva som egentlig skjedde da reformasjonen ble innført med makt av kong Henry VIII i England.

Her er noen eksempler/en smakebit fra artikkelen:
"As the new religion was promulgated from London, there was deep resentment in the countryside. Particular objection was taken to Cranmer’s “Ten Articles” of 1536 (the new church’s canon of beliefs), to Cromwell’s ransacking of the monasteries, and to his attempts to increase his personal power in the north.
On October 1, 1536, people gathered at Louth in Lincolnshire. Others joined and, before they knew it, thousands had occupied Lincoln demanding an end to the changes. Henry countered with threats of military reprisals, and the uprising melted away.
In the aftermath, Nicholas Melton (“Captain Cobbler”), the vicar of St James’s in Louth where the uprising began, and its other leading figures, were duly hanged, drawn and quartered [quartered = liket ble partert i fire deler, min anm.]
Further north, 40,000 people from Yorkshire, Durham, Northumberland, and Lancashire took York, demanding a return to the old ways. This was the famous “Pilgrimage of Grace”. After securing the surrender of 300 men guarding the royal castle at Pontefract, the pilgrims were led by royal representatives to believe their requests had been met. They stood down, and then the reprisals began. Some 220 to 250 were executed, including the leaders: Robert Aske and Baron Darcy of Templehurst, as well as Sir Francis Bigod, who led a simultaneous uprising in Cumberland and Westmorland.
Wriothesley’s Chronicle confirmed that hanging, drawing, and quartering was performed in more or less the traditional way at this time. One terse description reads that the victim was, “hanged, membred, bowelled, headed, and quartered”.
One of the most shocking executions was that of Margaret Pole, the 67-year-old Countess of Salisbury, who was beheaded without trial in 1541 because Henry was furious with her son, Cardinal Reginald Pole, who had slipped abroad."

Les hele artikkelen hos The Catholic Herald


Les også:

28 juli 2016

Må englene løpe deg i møte, fader Jaques Hamel

"Da Lammet brøt det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd." (Johannes' Åpenbaring 6,9)

Foto: Bishop Robert Barron/Word on Fire

Denne bloggen er viet til Norges første martyr, Sankta Sunniva. Derfor er denne bloggposten viet til Frankrikes (så langt) siste martyr, fader Jaques Hamel.


Fader Jaques Hamel (86) ble drept tirsdag morgen 26. juli 2016 da han feiret morgenmessen i den katolske kirken i Saint-Étienne-du-Rouvray, en forstad til Rouen i Normandie, Frankrike. Han fikk strupen brutalt skåret over ved alteret, kirkens offersted, da to islamister bevæpnet med kniv tok seg inn i kirken under messen.

Hva kan man si til en så demonisk, bestialsk handling? Jeg vet ikke. Og når jeg ikke har ord søker jeg til kirken, til bønnen og til musikken. Denne gang: til In paradisum.

In paradisum er en antifon i den katolske rekviemmessen. Den blir sunget på et symbolsk kraftfullt tidspunkt i messen: når kroppen blir tatt ut av kirken. In paradisum fungerer dermed som en slags bryllupsprosesjonssang som synges når den troende bæres til sin forening med brudgommen, Jesus Kristus.

Både teksten og den gregorianske melodien er helt nydelig. Lytt til den her (teksten og oversettelsen finner du under videovinduet her):


Dette er kirkens bønn - min bønn - for fr. Jaques Hamel:

In paradisum deducant te Angeli;
in tuo adventu suscipiant te martyres,
et perducant te in civitatem sanctam Ierusalem.
Chorus angelorum te suscipiat,
et cum Lazaro quondam paupere,
æternam habeas requiem.

I norsk oversettelse:

Må englene føre deg til paradiset, 
må martyrene komme deg i møte 
og føre deg til den hellige byen Jerusalem. 
Må englenes kor ta imot deg,
og sammen med den fattige Lasarus
må du ha evig hvile.

Les også:

Reqiuemmessen er den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer, full av fortrøstningsfulle tekster. Du kan lese mer om den her på bloggen: "Og la ditt lys skinne for dem" - og også her på katolsk.no.

30 mars 2014

Ettertanke: Bli med til Saligprisningsberget

SALIGPRISNINGSBERGET: "Saligprisningsberget er dekket av grønne, frodige, gresskledde sletter og skråninger der blomster og blomstrende trær vokser vilt. Når du er der trenger du ikke en gang å lukke øynene for å se for deg hvordan det var den gang Jesus holdt Bergprekenen. Alt bare dukker opp: Lydene, luktene, stemningen."
Foto: Clare Jim/Flickr Creative Commons

Israel kalles ofte for Det femte evangelium, fordi i likhet med de fire bibelske evangeliene lar Det hellige land deg få møte Jesus på en helt spesiell måte.


Det er 18 år siden jeg var der nå, men de hellige stedene gav meg en skattkiste full av ”ut av tiden og inn i evigheten”-opplevelser som skinner ennå. Som J. J. Jansen sier det: ”Det største i våre liv som kristne er ikke ”de salige stunder” på forklarelsens berg, men gjenskinnet fra dem i vårt daglige liv.”

Saligprisningsberget reiser seg 554 meter over den nordvestre bredden av Gennesaretsjøen. Fra den østre skråningen av berget har du en fantastisk utsikt over Gennesaretsjøen og Golanhøyden. I nord ser du det mektige, snøkledte Hermon-fjellet. I sør har du Tabor-fjellet, som i følge tradisjonen er det stedet der Jesus ble forvandlet foran øynene på disiplene (Luk 9,28ff).

Sånn, nå er du klar for å bli med. Saligprisningsberget er dekket av grønne, frodige, gresskledde sletter og skråninger der blomster og blomstrende trær vokser vilt. Når du er der trenger du ikke en gang å lukke øynene for å se for deg hvordan det var den gang Jesus holdt Bergprekenen. Alt bare dukker opp: Lydene, luktene, stemningen. Folk over alt, barna, leing, roping, folk i bevegelse, og så – plutselig STEMMEN til Jesus. Ordene. Guds ord. Lytt! 
 «Salige er dere fattige, Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter, dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er den lønn dere har i himmelen.”

(Luk 6,20-23)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. mai 2011, da Luk 6,20–26 var dagens bibeltekst

KIRKEN: Den skjønne kirken på Saligprisningsberget.
Foto: Donna Dick/Flickr Creative Commons

25 februar 2014

Ettertanke: En prest og en plage

DOKUMENTARFILM: Jeg er spent på hvordan filmen blir. Den er laget av en av landets fremste dokumentarregissører, og jeg tror den vil være av interesse både for tilhengere og motstandere av Børre Knudsen..
Foto fra filmen "En prest og en plage" av f(x)produksjoner

I neste måned – i den hellige fastetiden, tiden for ettertanke, bot og omvendelse – kommer filmen «En prest og en plage» på norske kinoer.


Det er en film om Børre og Ragnhild Knudsen, eller sagt med andre ord; det er en dokumentarfilm om å gi alt for livets evangelium, uten tanke på konsekvensene.


Presten Børre Knudsen ble Norges mest kjente abortmotstander og en av de største opprørerne i nyere norsk historie. Det skulle komme til å gå hardt ut over ham selv og familien. Selv om ytringsfriheten er grunnlovsfestet i Norge, kan den nemlig likevel koste deg alt: Børre Knudsen ble en av Norges mest forhatte menn, avsatt ved dom, utstøtt av sine egne og tvunget til å forlate hus og hjem.

Se gjerne filmtraileren i dag med dagens bibeltekst i bakhodet, der tilhørerne blir «brennende harme, og med hånlige ord motsa de det Paulus forkynte», og de «fikk i gang en forfølgelse av Paulus og Barnabas, som ble jaget bort fra området.»

Profetisk

Foto: f(x)produksjoner
Pinsepastoren Peter Halldorf sier: «Profetens innsikt handler ikke i første rekke om å se inn i fremtiden, det handler om å se inn i Guds hjerte.» Profeten kaller folk til å erkjenne synd, vende om og følge Guds vilje. Han blir alltid hatet og virker ofte gal – sett utenfra, fra den syke verdens perspektiv. Som Blaise Pascal sier det: «Den som stanser opp, gjør det tydelig hvordan de andre lar seg rive med, som et fast punkt.» Børre Knudsen ble en av dem som stanset opp. På livets side, på hellig grunn.

«Jeg har satt deg til et lys for folkeslag» er fortsatt «Herrens befaling til oss» (Apg 13,47), så her er min oppfordring i dag: Syng! Syng for Gud. Syng salmen «Rop det ut med hjertets jubel» om hvordan du vil «tjene mennesker frimodig, bringe verden lys og håp». Og ikke minst, gjør som det siste salmeverset sier:

«Del med dem som går i mørke alt hva Kristus har å gi. 

Bring Guds ord til hele verden! Bare det kan gjøre fri.»


Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. februar 2014 da Apg 13,44-52 var dagens bibeltekst


PROFETISK: Blaise Pascal sier: «Den som stanser opp, gjør det tydelig hvordan de andre lar seg rive med, som et fast punkt.» Børre Knudsen ble en av dem som stanset opp. På livets side, på hellig grunn.
Foto: f(x)produksjoner

 

LES MER OM FILMEN:


LES OGSÅ ANDRE SAKER OM ABORT HER PÅ BLOGGEN:

31 august 2013

Ettertanke: Avsky det onde

SKRIFTESTOL I NAPOLI: "Vi nordmenn må slutte med å late som om synden og djevelen ikke finnes. Vi trenger å få opp øynene og innse at det onde fortsatt er en realitet. Beklager. Jeg er veldig lei for det, men synden blir ikke borte av at vi gjemmer den bort. Den blir bare borte ved at vi bekjenner den."
Foto: Nicola/Flickr Creative Commons

Har du hørt noen prekener om å avsky det onde i det siste? 


Jeg har inntrykk av at hele konseptet med synd og ondskap er gått ut på dato mange steder. Vi vil helst kun snakke om kjærligheten og det fine. Synden og det heslige gjemmer vi bort. I den siste statskirkemenigheten jeg tilhørte gikk de til og med så langt som til å erstatte syndsbekjennelsen med en «verdibekjennelse», for å ikke støte noen.

Vi lever i en kultur
som til en stor grad har erstattet begrepene "rett og galt, godt og ondt" med "lurt og ikke så lurt". Det tror jeg ikke er så lurt. Det tror jeg rett og slett er dumt – ja, galt – fordi det gjør oss mer sårbare for synden.

Vi nordmenn må slutte med å late som om synden og djevelen ikke finnes. Vi trenger å få opp øynene og innse at det onde fortsatt er en realitet. Beklager. Jeg er veldig lei for det, men synden blir ikke borte av at vi gjemmer den bort. Den blir bare borte ved at vi bekjenner den.

Alle mennesker bærer arvesyndens grunnskade i sitt hjerte og alle kan falle for det onde og den onde. Noe av det farligste med vårt samfunn i dag er kanskje at vi later som om djevelen ikke finnes – og at de av oss som vet at han finnes er så hovmodige og/eller lettlurte at vi ikke tenker på djevelen som en reell trussel for oss. Det gjør oss alle langt mer utsatt for den ondes angrep.

Det jeg prøver på i dag er altså noe så gammeldags og bibelsk som å advare mot djevelens makt, fordi jeg tror det er et budskap som trengs i vår tid. Hvis ikke du og jeg tar vår tilflukt til Gud og ber om hans beskyttelse fra det onde, kan vi selv bli den som utøver ondskap – før vi vet ordet av det. Derfor trenger vi å be som Jesus lærte oss: Fri oss fra det onde. Hver dag. «La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode.» (Rom 12,9)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. august 2013 da Rom 12,9-15 var dagens bibeltekst

29 august 2013

Ettertanke: Han døde for ekteskapet


SERVERT PÅ ET SØLVFAT: «Da fikk moren henne til å si: «Gi meg døperen Johannes' hode på et fat.» (Matt 14,8)
I dag feirer vi minnedagen for den hellige Johannes Døperens martyrdød.


Alle kristne martyrer har dødsdagen som sin minnedag. Alle bortsett fra én: Johannes Døperen, som har fødselsdagen 24. juni som sin viktigste festdag. 


Av alle mennesker i verdenshistorien har bare Jesus og Jomfru Maria hatt større plass i den kristne kirke enn den store Johannes, Sankt Hans.

I dag 29. august feirer vi
hans andre minnedag: «Den hellige Johannes Døperens martyrdød». Du finner merkedagen på primstaven («Johannes’ halshogging»), med et sverd som merke.

Tidligere syntes jeg det var litt makabert å feire helgeners dødsdag, men ikke nå lenger. Det er jo Johannes Døperens himmelske fødselsdag vi feirer i dag. Dagen da han ble født inn i Himmelen, dagen da han nådde det evige målet. En veldig seier!

Jo mer jeg mediterer over begynnelsen og slutten av Johannes Døperens liv, jo mer slår det meg hvor aktuell og rett-inn-i-vår-tid han er. Evangelisten Johannes skriver om sin navnebror: «Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset» (Joh 1,8), og det gjorde Johannes Døperen så til de grader.

For hva var Johannes’ første gjerning? Jo, allerede før han selv var født pekte han på det hellige, ufødte barnet i Marias liv. (Dette er for øvrig en av de vakreste bibeltekstene om fostre som jeg vet om. Les den gjerne i dag og dvel ved den, Luk 1,39-45.)

Og hva var det Johannes Døperen døde for? Jo, han døde for ekteskapet.
Han gikk i klingen på de politiske makthaverne, kritiserte landsfyrsten Herodes og forsvarte ekteskapets hellighet. Prisen han måtte betale var den høyeste; han gav sitt liv.

Er ikke det en inspirerende helgen for vår tid, så vet ikke jeg.


PRIMSTAVEN: Primstavmerket for
"Johannes Halshogging" er sverdet i midten.
Over: Barsok (St. Bartolomeus)
Under: Edismess (St. Egidius)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
I dag ber jeg dagens kirkebønn:
«Allmektige Gud, du gjorde den salige Johannes Døper til forløper for din Sønn, ved sin fødsel og sin død. Han gikk i døden for å vitne om sannhet og rettferd. Vi ber deg, hjelp oss som du hjalp Johannes, å kjempe for den tro som vi bekjenner.» Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 29. august 2013 da Matt 14,1-12 var dagens bibeltekst