Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Foredrag. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Foredrag. Vis alle innlegg

16 november 2021

Tale| All Guds gjerning er god

Ragnhild Aadland, 1976.
Foto: Hermund Aadland

Lurer du ikke så mye på om Gud finnes, men sliter med å stole på Gud? Da er denne talen til deg. Denne talen handler om store ting som det onde, det gode, hvem Gud er og hva det betyr å elske. Hvor er Gud når du har det vondt?


Det er en tale som forhåpentligvis gjør det litt lettere å tro på Gud og stole på ham, uansett hvordan du har det.


Denne talen holdt jeg under Kvinnenes internasjonale bønnedag, 2. mars 2018Det tverrkirkelige bønnemøtet ble holdt i pinsemenigheten Arken i Horten. Temaet for den verdensvide, økumeniske bønnedagen, var "All Guds gjerning er god". Jeg husker ikke hvorfor denne bloggposten ikke ble publisert den gang, men jeg dumpet iallfall over den som utkast nå, fordi jeg sitter og skriver på denne ukens andakter til Vårt Land. Jeg håper at du kan høre stemmen min, selv om du ikke kan høre den fysisk. Men først og fremst håper jeg at Den Hellige Ånd kan bruke denne talen til noe godt i ditt liv. At den blir til liv for deg. At den blir til velsignelse for deg. Og nå, over til selve talen:


«All Guds gjerning er god», har du smakt på temaet? Hva kjente du da? Dette er et tema som er så dypt og så bredt at vi kunne hatt en hel møteuke om det.

Men det er også et tema som fort kan bli platt, tomt og kjedelig. Det kan lett fylles med svada og papp som holder i gode og lykkelige dager, men papp tåler som kjent ikke at det regner.

Når du skal holde en andakt er det alltid en fristelse å velge letteste utvei, og her finnes det mange av dem. Jeg har prøvd å unngå dem og heller gå i en dypere retning. En som ikke viker unna det vanskelige i livet. Hvis du vil ha virkelig næring til å overleve på som kristen i både gode og onder dager kan du nemlig ikke holde deg på overflaten. Du må ned, du må få røttene dine ned dit næringen er.

«All Guds gjerning er god». Jeg tror mange av oss tror at vi tror det. Men hvis vi virkelig hadde trodd det, ville samtlige her inne ha vært helgener allerede. 


For her ligger selve syndefallets rot begravd i dypet, i at menneskene begynte å mistro Gud, tvile på hans godhet, at han ville oss godt. Vi begynte å tro at han ikke er så god at vi kan stole på ham og de klare beskjedene han gir. Han vil oss egentlig ikke bare godt. Vil han vel?

Mange av de jeg møter sliter ikke først og fremst med intellektuell tvil. De sliter mer med det jeg vil kalle «relasjonell tvil». De lurer ikke så mye på om Gud finnes, men de sliter med å stole på Gud. Tør jeg å stole på Gud? Må man ikke være halvveis gal for å satse livet på Gud? Går livet egentlig bra da?

Den første bibelteksten som leses i alle katolske kirker over hele verden i dag, handler om Josef som blir kastet i brønnen av brødrene sine og solgt til slavehandlere. «så solgte de ham til ismaelittene for tyve sekel sølv; og de tok ham med seg til Egypt.» (1. Mos 37,28)

Det er her, i sånne situasjoner, at det begynner å bryte på dypt vann for oss. For hvor var den allmektige Gud da dette skjedde?

Det er da, i disse dagene, når alt faller fra hverandre, at vi trenger å holde fast ved dette: This is the one thing, the one thing that I know: At all Guds gjerning er god. Synden og det onde kommer ikke fra Gud. Aldri. Noe som er mot Guds vilje kan ikke være Guds vilje.


Det onde kommer fra den onde og fra mennesker som velger å bruke sin frie vilje feil.

Men Gud er allmektig, Gud har makt til å vende alt ondt til noe godt.

Det at brødrene syndet alvorlig mot Josef, det klarte Gud å forvandle til noe godt, for gjennom det sørget Gud for at hele Israelsfolket ble reddet fra hungersnød og sultedød mange år senere – etter at Josef hadde blitt Faraos høyre hånd.

Og her finner vi en av de viktigste nøklene jeg vet om i Bibelen, når Josef sier til brødrene sine – etter at han ikke har drept dem, men tvert imot har gitt dem mat:

«Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag.» (1. Mos 50,20


Gud tenkte det til det gode.

Hvordan kan jeg si at Gud har makt til å vende alt ondt til noe godt? 

Punkt 1: fordi han er allmektig. 

Og punkt 2 fordi han allerede har gjort det. 

Det verste som noen gang kunne skje har allerede skjedd: Gud ble menneske og vandret rundt her blant oss, i kjøtt og blod, med våre gener. Bare fordi han elsket oss. Bare fordi vi trengte at han kom og reddet oss.

Og vi, vi drepte ham. Vi slo ham i hjel. Og han, han lot oss få gjøre det. Han lot oss få drepe ham.

Deretter snudde han alt opp ned. Dette grusomste vi har gjort, ble til det vakreste Gud har gjort.




Gjennom påskens hellige triduum – de tre hellige dagene fra skjærtorsdag til påskenatt – snus menneskehetens historie på hodet. Alt som gikk galt rettes opp igjen.

I de hellige timene fra skjærtorsdag til påskemorgen snur Gud hver eneste lille ting på hodet, dag for dag, time for time:

  • Mesteren vasker disiplenes føtter.
  • Adams selviskhet viker for den andre Adams selvoppofrelse (Matt 20,26-27).
  • Gud dør for at menneskene skal få liv.
  • I Edens hage var det egoismen og ulydigheten som vant,
  • og livets tre ble til dødens tre.
  • Adam og Eva sa nei til Guds vilje i hagen – i Guds Paradis.
  • Den andre Adam, Jesus, sier ja til Guds vilje i hagen – i vår mørke hage, i Getsemane. 
  • Selv om det kostet. Blod. Angst. Ensomhet. Selve livet.
  • Og der, i Getsemane hage, seirer selvoppofrelsen og lydigheten til Faderens vilje.
  • Så forvandles korset fra dødens tre til livets tre. Alt er snudd på hodet. Eller kanskje bedre: Alt som var snudd på hodet står nå rett vei igjen.


Jesus hos søndagsskolen i pinsemenigheten Arken i Horten.

Derfor, på denne dagen da vi hører om Josef som blir solgt som slave av brødrene sine, passer det godt at kirkebønnen som bes i alle katolske kirker i hele verden i dag er denne:
Allmektige Gud,
du sendte din Sønn til verden,
han som ble slått i hjel av oss.
Fyll oss med kjærlighet og vilje til forsoning.
Ved Kristus, vår Herre. Amen.
Fyll oss med kjærlighet. Dette fantastiske og vanskelige ordet. Kjærlighet.

Det er en jeg har stor respekt for som heter Daniel Joachim Kleiven. Han skriver på bloggen sin:


«Men hva betyr det så å elske?

I vår hollywoodske tidsalder, høres det å elske ut som noe som har mye med følelser å gjøre. Men hvem av oss klarer å mane frem gode følelser for fremmede? Ja, selv for fiender? For folk vi egentlig har lyst til å hate?

Det hjelper å tenke litt gjennom hva det egentlig vil si å elske, og hva kjærlighet kan bety, i denne konteksten. Som alltid kan nok vår kjære Thomas Aquinas hjelpe oss.

Aquinas lærer oss at det å elske er et verb. Det å elske er å ville det gode for den andre.

Det å ville er noe vi gjør. Mer utdypende:

Ikke nok med det. Å elske er noe vi gjør for den andre. Handlingene våre har mål i vår neste. Vi elsker for den personens skyld – ikke for oss selv. […] Siden det å elske er å ville det gode for en annen, er det også en aktiv handling innenfor hva vi har kapasitet til.»


Kjærlighet materialisert i atomer: De nydelige tulipanene jeg fikk som takk for talen. 

Vi vet at Gud er kjærlighet. Det står rett ut i Bibelen: Johannes skriver «Gud er kjærlighet» i sitt brev. (1. Joh 4,8)

Vi vet at å elske er å ville den andre godt.

Og vi vet at Gud er kjærlighet.

Derfor vet vi at Gud vil bare godt. 

Gud vil deg bare godt.

Derfor vet vi at all Guds gjerning er god.

Men så må vi bevege oss ut på dypt vann igjen. For: hvis Gud er bare god og i tillegg allmektig, hvorfor skjer det onde ting og vonde ting da?


Et glimt fra møtet. Forsangerne.

Det er dette som kalles lidelsens problem, og som jeg ikke er i stand til å løse i løpet av tre enkle setninger her. Jeg vet ikke en gang om jeg er i stand til å løse det i løpet av et helt liv, for dette henger sammen med det store mysteriet som heter menneskets frie vilje, det som er forutsetningen for sann kjærlighet men som samtidig åpner opp for den største ondskap.

Men jeg har likevel en løsning i to setninger, og den går ut på:

1. Å ikke slippe taket, bare holde fast ved Gud uansett hva som skjer.

Og 2. Å alltid være ærlig og sann. For Jesus er sannheten, og når jeg lever i sannheten lever jeg i ham.

LIDELSE: Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse. 
Foto: Utsnitt av krusifikset i San Domenico-basilikaen i Arezzo, Toscana

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet. Han sa:

«Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!» ropte pastoren.

«Og når jeg, som er en så elendig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk god far vil si det samme?»

«Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham,» sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. Er det ikke fantastisk? «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.» står det i Salmenes bok (Sal 142,2-3)

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett.

I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med den hellige Gud som blir vred over all ondskap, død og lidelse. Han tåler det ikke. Men han tåler dine klager hvis du bare retter dem mot ham.

Så gi Gud ære: Vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang. Og hvis du ikke finner ord selv, finn ordene dine i Guds Ord, i Salmenes bok:
«Fra dypet roper jeg til deg, Herre.
Herre, hør min røst!
Vend øret til og lytt når jeg trygler og ber.
Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen,
vaktmenn etter morgenen.» (Salme 130)

Det er ingen vits i å holde andakter hvis ikke de holder i møte med livet. Derfor holder jeg alltid pusten når jeg leser om igjen andakter jeg har skrevet noen år tidligere: «Holder dette? Nå?»

En andakt som jeg har skrevet, den heter «Når du har det vondt». Det er et klassisk eksempel på en slik tekst. Det har seg nemlig slik at for tre år siden begynte det å brenne hjemme hos oss, inkludert at jeg begynte å brenne, nærmere bestemt den høyre hånden, som bare fikk andregradsforbrenning, og det høyre beinet som fikk alvorlig tredjegradsforbrenning. Jeg måtte gjennom 32 døgn og tre operasjonsrunder på brannskadeavdelingen før jeg var ferdig.


Faksimile: nrk.no, 15.12.2014

Brannskadepasienter er blant de pasientene på et sykehus som har aller sterkest smerter. Vi får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir likevel ikke borte. Det daglige sårstellet om morgenen er så smertefullt at jeg ikke kan være våken. Jeg må legges i en lett narkose under hvert sårstell, og er ikke skikkelig våken igjen før i 17-tiden på ettermiddagen.

Og der inne på sykehuset er det altså at jeg leser om igjen en andakt jeg har skrevet tidligere: «Når du har det vondt». Kunne den bestå ildprøven inne på brannskadeavsnittet? Jeg holdt pusten. Leste. Og pustet lettet ut: Ja. Det her kan jeg stå inne for – av hele mitt hjerte og med hele min tredjegradsforbrenning. Jesus holder. Det har jeg lært. The hard way.

Jeg vil dele denne lille andakten med dere her nå:
Når du har det vondt

På avstand fra lidelsen har man ofte et distansert, analytisk forhold til lidelsens problem: «Hvorfor er det lidelse i verden og hvor kommer det onde fra?»

Men når du plutselig er midt oppe i det selv, når det er du som har det vondt, blir spørsmålet heller: Hvor er Gud nå? Hvor er Gud når jeg har det vondt?

Menneskene vi møter i Bibelen stiller det spørsmålet. Har Gud snudd ryggen til oss? Har han sovnet? Hva gjør han på egentlig? Er du her, Gud? «Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?» (Sal 44, 24).

Salmenes bok i Bibelen er en skattkiste for den som har det vondt: «Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.» (Sal 38, 9) Min favoritt er salme 130: «Fra dypet roper jeg til deg, Herre.» Les hele.

Kristendommen har noe mer å komme med enn mumling om at Gud «er klar over» at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet. Det er noe annet enn folk som påstår at de «vet akkurat hvordan du har det». Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.

«I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)

Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der.
Derfor kan troen din holde i møte med lidelsen. Ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi Han holder – han som er under oss, og som holder selv om alt annet ryker. Og han holder helt inn i Himmelen.
«Men det er deg, Herre, jeg venter på. Du vil svare meg, Herre, min Gud.» (Sal 38,16)
Amen.»

Det var andakten med den praktiske tilnærmingen til lidelsens problem; om lidelsen når jeg har det vondt. Men jeg skal prøve å si litt mer om lidelsens problem, fordi så mye av vår tvil ligger og beveger seg i dette landskapet. Da må vi si noe om dette: Hvorfor lar Gud det skje onde ting?

Hvis vi skal kunne elske Gud må vi være frie til å elske. Det finnes ingen kjærlighet uten frihet. Vi må ha en fri vilje, ellers ville det ikke være kjærlighet. Problemet er at etter syndefallet er det slik at over alt hvor det finnes mennesker med fri vilje finnes det også ondskap.

Her var møtet, i pinsemenigheten Arkens lokaler i Horten. 

Hvis Gud skal gjøre slutt på ondskapen – som vi ber ham om – må han gjøre slutt på oss. Og det kommer han faktisk til å gjøre en dag – en dag som er nærmere nå enn den noen gang har vært.

Gud er god, derfor kommer han til å sette en grense for det onde. Den dagen er livet her på jorden slutt for oss alle. Det er den eneste måten Gud kan eliminere all ondskap.

Dette er Guds løfte: En gang skal alt bli godt. En gang skal hele Guds snuoperasjon bli fullt og helt sluttført.

Men hvorfor gjør ikke Gud sånn at alle ting blir godt ? Dette er selvsagt ikke et nytt spørsmål i 2018. Apostelen Peter skriver om dette i sitt andre brev:

«Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. […] etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2. Pet 3, 8ff)


"Vi tror på jordens forvandling." Forsangerne under bønnemøtet.

«Vi tror på jordens forvandling», sang vi nettopp. En dag skal alt bli sånn som det skal være. Men det er ikke sånn nå. Ikke ennå.

Derfor er det slik at Kirken og Kirkens store helter, helgenene, ikke er ukjent med motgang, prøvelser, lidelse, slit og smerte. Den hellige Teresa av Avila sa: «We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.»

De som går tettest på Kristus, Herrens lidende tjener, blir mest like ham – ofte også gjennom det de må bære. Ofte slipper de ikke så veldig mye mer unna enn Han som de følger og blir formet i bildet til.

«We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.» St. Teresa av Avila (1515-1582)

Kirkefaderen St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» ‎

Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot snakker de stadig vekk om at du må ta opp ditt kors, gå den smale veien og kjempe mot deg selv.

Når Jesus ber oss om å ta opp vårt kors, er det helt seriøst ment. Det er ikke lekekors eller liksomkors vi snakker om. Det er ordentlige kors og ordentlige prøvelser. Til gjengjeld får vi ordentlig trøst og hjelp underveis, ordentlig nåde hele tiden, et ekte håp, dyp glede underveis og en skikkelig seierspris til slutt.

Faksimile: BA

17. september 2009. Det er en helt vanlig morgen da lillesøsteren min Kristin på 18 år våkner opp og sykler til skolen for å få 6 i gym slik hun har i alle andre fag. Livet smiler til Kristin. Den dagen får jeg den verste telefonen jeg noen gang har fått. «Hei, det er pappa. Kristin har vært i en ulykke. Sykkelen skled på bybanesporet og hun har blitt overkjørt av en buss. Vi er på intensiven nå. Hun har en alvorlig hodeskade og er i koma.» «Kommer hun til å overleve?» «Vi vet ikke.» «Jeg kommer med en gang.»

Den morgenen fikk den gamle forbederen Marta Aga et ord fra Herren til oss, fra Jobs bok 37,14: «Stå stille og gi akt på Herrens under.» Det ordet bar oss i dagene og månedene som kom. Gjennom alt fikk vi være i Guds fred, i en overnaturlig visshet om at Kristin var i Kristi hender.

Kristin hadde fått en hjerneskade i den alvorligste kategorien. Halvparten av de som har en så alvorlig skade dør av den. De som våkner, våkner ofte til vegetativt nivå. Og så skjer det. Kristin er fortsatt i komatilstand – vi snakker til henne, men hun svarer oss ikke. Så setter vi på en cd med Maria Solheim som synger «Jeg er i Herrens hender», og mens Kristin hører på dette – hun kan denne sangen utenat – så begynner hun å synge! Hun synger:
«Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.»
Det er den sterkeste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Og det var en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.

SORGEN OG GLEDEN: "Jeg er i Herrens hender" med Maria Solheim finner du på CD-en "Sorgen og gleden"  på Spotify (og sikkert mange andre strømmetjenester).

Etter tre uker i stadig stigende bevissthetsnivå kommer Kristin gradvis ut av koma. Det blir den sterkeste julen jeg har opplevd noen gang. Aldri, aldri har jeg sunget julesangene med dypere smerte og med dypere glede – glede, virkelig glede – enn den julen.

Stillere og dypere natt blir det ikke enn når alt annet er skrelt bort. Når alle disse tingene har blitt så uvesentlige som de faktisk er. Når alt er tatt bort og bare Gud står tilbake.

Du kommer aldri til å vite at Gud er alt du trenger før Gud er alt du har.

Kristen vekst har ofte best vekstvilkår når ting ikke går på skinner – når det blir mer åpenbart for deg at du og verden trenger en Frelser med stor F.

Hans Adolph Brorson, prest og salmeforfatter

I julesalmen «Mitt hjerte alltid vanker», som jeg hørte mye på den julen, skriver presten Brorson: «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?» Hvorfor valgte du denne elendigheten? Julen 2009 var det dette som fikk synke langt ned i meg: Tenk at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne elendigheten, i denne harde verden. Tusen takk, Jesus, for at du valgte å gå gjennom dette, all denne smerten, for vår skyld. Tusen takk for at du kom med lyset inn i vårt mørke, og med evig liv til vår død.

I januar, 3,5 måneder etter ulykken, er Kristin tilbake på skolen og holder et strålende foredrag om Golda Meir som hun har skrevet helt selv, uten hjelp av noen. Hun får 6. Nevrologen hennes på Nordås skjønner ingenting. Hun sier rett ut til Kristin og meg: «Jeg tror ikke på Gud, så jeg har ingen forklaring.»

Alt har ikke blitt bra, men hvis du møter Kristin i dag kommer ikke du til å merke det. Hun har fortsatt skader hun sliter med. Det har mange andre også. Det betyr ikke at Gud ikke er med. Det betyr at han er spesielt med. For Kraften fullendes i svakhet, står det i Bibelen (2. Kor 12,9)

Og som vi allerede har hørt Jesajas bok: I det høye og hellige bor Han, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Han vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, Han vil gi hjertet liv hos dem som er knust. (Jes 57,15)

ROPET: "Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham." Jean Vanier

Jeg er glad i en katolsk prest og forfatter som heter Jean Vanier. Han skriver i boken «Community and Growth» om hvordan lidelsen og smerten kan bli føde for troen vår og for den dypeste delen av vårt vesen – om hvordan lidelsen kan lede oss til kristen vekst.

Han skriver:
«På en mystisk måte kan vår lidelse og smerte bli til føde, likesom vår fattigdom og hjelpeløshet kan bli et sted hvor Gud bor.

Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham.

Det er et nærvær av Gud i lidelsen som kan gi næring til den dypeste delen av vårt vesen

Dette var det jeg opplevde på Haukeland. Det var to ting som bar meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 døgn på sykehuset. Det første var takknemlighet. Jeg har aldri før takket Gud så inderlig som jeg gjorde i de 32 dagene der. Jeg var så takknemlig for at det var jeg som lå der på sykehuset, og ikke lille Johannes på tre år, han som jeg var gått inn for å redde.

Det andre som bar meg, var Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. «Den lidende Kristus», han ble jeg godt kjent med på Haukeland.

Kirken bar meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ba for meg – de bar meg. Det var en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

Da soknepresten kom til meg med sykesalvingens sakrament var det som om Jesus selv kom på besøk. Det var så spesielt at jeg var faktisk sikker på at nå har jeg blitt helbredet. Det var så veldig, veldig spesielt.

Mor Theresa-søstrene kom med nattverden til meg fem ganger, inkludert 1. juledag. «We bring you Jesus,» sa de – og det gjorde de! Alltid kom de uventet, og alltid var det guddommelig timing – alltid når jeg trengte det aller mest. Det var helt fantastisk å bli båret av forbønn og Kirken og av sakramentene på den måten.

Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke min tro som bar meg. Det var Jesus, det var hans legeme Kirken, som bar meg.

Jeg fikk oppleve at også tårene er et bønnens språk, og at det er sant at Den Hellige Ånd går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord (Rom 8,26). Fortvilelsen og avmakten er også et språk. «Du vet, Gud. Kyrie eleison. Nå bare faller jeg ned i deg, Gud. Herre, forbarm deg over meg.»

For meg var dessuten brannskaden en sterk erfaring av et konsept som heter «stedfortredende lidelse» – som jeg bare har lært om i Den katolske kirke, som jeg var helt fremmed for som protestant. Det er sikkert ingen av dere som er protestanter hørt før, men jeg skal forsøke å forklare litt, fordi det var noe av det viktigste jeg opplevde.

Ifølge katolsk, kristen tro er det nemlig slik at all smerte som du forener med Jesu lidelse, blir virksom i verdens frelseshistorie her, i dag. Det å ofre opp sin lidelse for et formål, det er en bønn: En spesielt virksom bønn. Det er selve foreningen med den lidende Jesus, som gjør dette. Det er en trossannhet som jeg hentet mye styrke fra.

Det går an ofre opp lidelsen sin for hvem og hva som helst du ønsker å be for. Selv ofret jeg det opp for noe skikkelig motiverende: Norges omvendelse. 

Det er veldig enkelt. Når jeg kjenner smerten tar tak, sier jeg: «Kjære Jesus, for Norges omvendelse, for Norges omvendelse». Siden dere er gode protestanter ønsker dere selvsagt et bibelvers for dette, og det skal dere få. I Kolosserbrevet 1:24 skriver Paulus: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken.»

Verdens frelseshistorie er ikke over ennå, og alle har vi en rolle å spille i den historien. Det jeg opplevde på sykehuset, var at stedfortredende lidelse gjør like vondt – det er fortsatt smerte, den gjør like vondt som vanlig smerte – men den er mye lettere å bære fordi den er full av mening. Det finnes knapt noe mer meningsløst enn meningsløs smerte. Men ingen smerte er lenger meningsløs når den er forenet med Jesu lidelser. Jeg opplevde det som at all denne smerten som den onde hadde kastet over meg, kunne jeg simpelthen vende tilbake mot han – for Norges omvendelse – med full styrke.

Jeg fikk være fullt forenet med Jesus og delta i Kirkens arbeid fra sykesenga, i verdens frelseshistorie, på en helt spesiell og virksom måte.

UTEN FILTER: Et bein som faktisk kan brukes til noe. Bildet er tatt etter 2. operasjonsrunde, da jeg kunne være våken under sårstellet. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Jeg måtte bare si det. Fordi det var så viktig for meg. Så er det nytt for dere, så får dere tenke litt på det.

Disse to hendelsene, med brannen og med Kristins ulykke, er ikke det vanskeligste eller vondeste jeg har vært gjennom, men jeg tror det er nok til at jeg har fått gjennom poenget mitt:
At Gud er med gjennom alt,
at i de dype dalene kan du vokse i troen og bli kjent med Gud på en helt ny måte, en måte du ikke kan når livet er lett og du er mett
og at det eneste som gir mening i dette livet er å holde fast ved at uansett hva som skjer meg kan jeg være sikker på at all Guds gjerning er god, og at jeg er i Herrens hånd. Og det er det beste stedet jeg kan være.

Sunn kristen lære kan være tøff og gir deg ikke løfter om at du skal oppleve Himmelen på fulltid før du er der, men den gir full MENING til livet her, og aller viktigst: den er SANN. Den stemmer med både livet, Bibelen og den apostoliske, overleverte troen.

Det kommer, det kommer, alt det du drømmer om, håper på og lengter etter. Ikke mist motet. Bare hold ut og hold deg nær Jesus, hele tiden. Seiersprisen der framme er herlig og den er uendelig stor.

Akkurat nå er vi inne i den hellige fastetiden, forberedelsestiden før påske. I år vil jeg gå inn i påskens hellige dager med noen ord fra pater Ole Martin Stamnestrø, som holdt en preken på skjærtorsdag der han sa:

«Jesus er virkelig til stede her og nå, og det er her og nå vi kalles til å følge Ham, til å vende om og gå sammen med Ham i de neste timene og dagene. Når vi vender om og følger Ham, da er kraften fra frelsesverket virksom. Da skaper Han nok engang liv der det var dødt.

Timen er kommet. Herren kaller. La oss bryte opp og følge Ham.»

Bare den som stoler på Jesus, bare den som stoler på at alt Gud gjør er godt, tør å gi seg helt hen til Gud. Men det er dit han som er kjærlighet ønsker å få oss: I den overgivelsen til ham. I den fulle og hele overgivelsen til ham.

Kjærlighet er å gi seg selv til den andre. Det tør jeg bare å gjøre hvis jeg vet at den andre vil meg godt. Hvis jeg vet at Gud vil meg godt. Hvis jeg vet at han elsker meg. Jeg har ikke sjanse til å gi meg hen til Gud hvis jeg ikke tror at han vil meg bare godt.

Dette er min tro: «Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer,» og det er ingen andre steder jeg vil være enn nettopp der. Fordi: All Guds gjerning er god.

Og når jeg vet denne ene tingen – at Gud er bare god og at alt Gud gjør er godt – da tør jeg å be med Ignatius av Loyolas overgivelsesbønn. Det er en bønn som kom til meg da jeg var i kirken Il Gesu i Roma. Det var som om 500 år bare forsvant, og så traff ordene fra Ignatius meg. Kanskje vil de også være din bønn:

«Herre, motta all min frihet,
min erindring, min forstand
og hele min vilje:
alt hva jeg eier og har.

Du har gitt meg det;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.

Alt er ditt,
bruk det helt etter din vilje.

Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,
det er nok for meg.»

(En bønn av Ignatius av Loyola, 1491-1556)

Amen.

—————————————–
Her slutter talen.

St. Ignatius av Loyola (1491-1556)

Bonusbønn (som ikke ble brukt i talen)

En bønn av Ignatius av Loyola, 1491-1556:


O Christ Jesus,
when all is darkness,
and we feel our weakness and helplessness,
give us the sense of Your presence,
Your love and Your strength.
Help us to have perfect trust
in Your protecting love
and strengthening power,
so that nothing may frighten or worry us,
for, living close to You,
we shall see Your hand,
Your purpose, Your will through all things.
Amen.

Å Kristus Jesus,
når alt er mørke,
og vi er svake og hjelpeløse,
la oss erfare ditt nærvær,
din kjærlighet og din styrke.
Hjelp oss å ha fullkommen tillit
til din beskyttende kjærlighet
og styrkende kraft,
slik at ingenting kan skremme eller bekymre oss,
for, ved å leve nær deg
skal vi se din hånd
din mening, din vilje gjennom alle ting.
Amen.
(Min oversettelse)


Ragnhild Aadland, 1976.
"Alt starter et sted. En fødestue. En dato. Og så kommer alt dette andre. Alle seiere. Og nederlag. Alle valg vi gjør uten å vite hvor de fører oss. Hvem ble vi egentlig? Hvor tok vi veien?" (Sitat fra NRKs programserie Datoen)

Foto: Hermund Aadland


Mine første sko.
"Du til di grein meg sette
alt i min fyrste vår,
med livsens dogg meg vætte,
gav sol og signa år.
Du vil og vokster gjeva
alt til min siste slutt:
lat meg i deg få leva,
i deg få anda ut!
"
DET er min bønn.

4. vers av "Med Jesus vil eg fara".
Les hele salmen her.
Hør Nidarosdomens guttekor synge hele salmen her på Spotify


Les også:

  • Ettertanke | Korsmystikken
  • Ettertanke: Hold ut, hold ut: "Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.»"
  • Ettertanke: Den salige Mor Theresa av den dunkle natten: "I 1961 får hun hjelp til å forstå meningen med sin dunkle natt: I mørket får hun nemlig delta i Jesu lidelse, hun er forenet med Jesus i Getsemane og på korset, og dermed med alle som lever i mørke."
  • Ettertanke: En Gud som gråter: "Vi tror på en Gud som gråter. «Jesus gråt» (Joh 11,35) og Salmenes bok i Bibelen er full av klagesanger. Verken Bibelen eller livserfaringen gir oss forhåpninger om at vi skal slippe unna lidelsen. Men Guds ord om framtid, håp og nåde er kraftfulle ord. De går gjennom et landskap av lidelse, død og oppstandelse – de går til dit hvor det ikke skal være mer tårer, skrik eller smerte. «For det som før var, er borte.» (Åp 21,4)
  • Ettertanke: Når problemene er for store«Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har» (Corrie ten Boom)
  • Ettertanke: Din egen klagesang: "I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.»" (Sal 142,2-3)
  • Poetica: Sliten engel: Dette diktet av Guro Skottene er til deg som er sliten, og som trenger at engelen din ikke gir opp.
  • Ettertanke: Når du har det vondt

22 januar 2020

Maria møy den reine | En vandring langs primstavens Maria-dager


I kveld holdt jeg foredrag om Jomfru Maria i Katolsk grovbrød i St. Olav menighet. Her kan du se det.


Foredraget ble strømmet på menighetens Facebook-side. Her kan du se det:




Dette manuset er ikke publisert noe sted, men her kan du lese et manus som ligner mye, fra et foredrag jeg holdt under en Maria-kveld i Gamle Øyestad kirke. Der ligger også mange av bildene som jeg brukte i kveld, og du finner tips om bøker og lenke til musikk.

Klikk her for å få opp alle bloggposter som er tagget med Maria.

21 januar 2020

Foredrag om Maria i Oslo


Onsdag 22. januer holder jeg foredrag om «Maria møy den reine» i Katolsk grovbrød i St. Olav menighet i Oslo.


Her tar jeg deg med på en vandring langs primstavens Maria-dager, og oppklarer en del misforståelser rundt hva katolske og ortodokse kristne tror om Maria.

Du kan følge foredraget live på Facebook 🥳 Hvis du vil stille spørsmål og få med deg den spennende plenumssamtalen etterpå, må du imidlertid være til stede i salen i Oslo. Hjertelig velkommen!

Sted: Menighetssalen, Akersvn 5 ved St. Olav kirke, Oslo.

Selve programmet begynner kl. 19.00. Deilig, hjemmelaget suppe fra kl 18.30.
Alle som ønsker det, kan først delta i menighetens kveldsmesse i St. Olav kl. 18.00.

Hjertelig velkommen!


Katolsk grovbrød – åndelig næring for sultne sjeler

Gå ikke glipp av vinterens foredrag og samtale om viktige temaer for kristen tro og kristent liv i St. Olav menighet i Oslo. Annenhver onsdag serveres det "grovbrød for sjelen – til liv og vekst". Hjertelig velkommen!

Onsdag 22. januar
Ragnhild Aadland Høen:
«Maria møy den reine»
En vandring langs primstavens Maria-dager

Onsdag 5. februar
Stipendiat Dag Øyvind Østreng:
«Du skal ikke ha andre guder enn meg!»
Gud i multikulturalismens tid

Onsdag 19. februar
Førsteam. em. Jan Scumacher:
«Du leider enn...»
John Henry Newman om det kristne livet

Onsdag 4. mars
Sr. Anne Bente Hadland:
Bønn og faste.
En vei til åndelig fordypelse

Onsdag 18. mars
P. Pål Bratbak:
Påskens liturgier – å vandre med Kristus mot nytt liv

Alle foredragene livestreames på Facebook. Plenumssamtalene streames ikke av personvernhensyn.

10 januar 2020

Til Stavanger for å holde pilegrimsforedrag


På søndag drar jeg til St. Svithun menighet i Stavanger for å holde foredrag: Hvorfor går stadig flere pilegrim? Hva gir pilegrimsvandringen oss? Og hva gjør de hellige stedene med oss? Bli med til Nidaros, Røldal og Selja!


Søndag 12. januar 2020, kl 18.00. (Det er visst et litt uvanlig tidspunkt for Katolsk forum i Stavanger, men det måtte til for at jeg skal rekke siste flyet hjem.)

Sted: St. Svithun kirkes menighetsal
Adresse: St. Svithuns gt. 8, 4005 Stavanger (inngang fra St. Olavsgate)

Arrangør: Katolsk forum i Stavanger

Hjertelig velkommen!

07 juni 2019

Be for Selja - Be om at benediktinerne skal vende tilbake til Norge

"Selja - den sæle øya | Der Kirken i Norge ble født"
Foto: Kurt Urholt

Kristi Himmelfartsdag var jeg invitert til å holde foredrag om Selja på en økumenisk dagsretrett i Toten frikirke og Kristi Himmelfartskapellet på Eina.


Legenden

I del 1 av foredraget mitt fortalte jeg legenden om Sankta Sunnivastort sett slik jeg fortalte den på Selja ved åpningen av Kystpilegrimsleden (lenke til manus).

Hva er hellige steder?

I del 2 av foredraget snakket jeg om hva hellige steder er, og hva de gjør med oss, og jeg viste 70 bilder fra Selja. Her tok jeg utgangspunkt i et innlegg jeg holdt på Den norske kirkes pilegrimskonferanse på Selja. Det kan du lese her.

Benediktinerklosteret på Selja

I del 3 snakket jeg om benediktinerklosteret på Selja - i både fortid og framtid. Jeg fortalte historien om hvordan vi endte opp med å selge leiligheten i Bergen for å kjøpe klosterjord på Selja, og jeg snakket om hvorfor vi alle, uansett kirketilhørighet, må gjøre alt vi kan for at benediktinerne skal vende tilbake til oss og grunnlegge et nytt kloster på Selja.

Sankta Sunniva er hele Norges skytshelgen. Hun og følget hennes, seljumennene, led martyrdøden på Norges ytterste vestkyst. Selja ble dermed stedet der Kirken i Norge ble født. "Martyrenes blod er Kirkens såkorn", sier kirkefaderen Tertullian, og ut fra frøene på Selja skulle Kirken i Norge spire fram.

Benediktinerklosteret på Selja var et av Norges første klostre, og det var i drift som et aktivt bønnested og misjonsstasjon i fire århundrer, helt til reformasjonen da klosterdrift ble forbudt.

Jeg tror oppriktig at både Vestlandet, Sta. Sunniva, benediktinerne og Selja - "den heilage øya" - har en viktig rolle å spille også i fortsettelsen av Norges kristningshistorie. Bønnestedet på Selja MÅ gjenreises. Vi MÅ få benediktinerne tilbake til oss. Derfor avsluttet jeg foredraget mitt med benediktinernes motto: Ora et labora! Be og arbeid!

Be for Norges omvendelse hver dag! Be om at benediktinerne skal vende tilbake til oss - be hver dag!

Videoopptak

Jeg har ikke opptak av foredraget jeg holdt Kristi Himmelfartsdag, men her kan du se foredraget "En kristen - en pilegrim. Hva gjør hellige steder med oss?" som jeg holdt i Katolsk Grovbrød i vinter - et pilegrimsforedrag med ekstra vekt på Selja.





Under her følger bilder fra Kristi Himmelfartsdag 2019


KAPELLET: Det er baptistpastor Bjørn Olav Hansen som er initiativtaker både til gudstjenestene og tidebønnene i Kristi Himmelfartskapellet på Eina, og til dagsretretten som "Kristi Himmelfartskapellets venner" arrangerer hvert år på nettopp Kristi Himmelfartsdag. Neste år kommer Peter Halldorf.
Foto: Kurt Urholt (du kan klikke på alle bildene for å se dem i større versjon)


HELLIGHET: Før meg fortalte Bibelselskapets Anne Kristin Aasmundtveit legender om St. Patrick, St. Bridget og St. Columba, mens mannen hennes Sven Aasmundtveit fra Frikirken holdt et foredrag om hellighet. Veldig inspirerende!
Foto: Kurt Urholt

SELJA: Jeg var sistemann ut. Opprinnelig var det satt av 45 minutter til foredraget mitt, men tiden min ble utvidet til en hel time. Deretter ble det ytterligere 20 bonusminutter med kommentarer, spørsmål og svar i plenum om Selja og klosteretableringen. Det var stor interesse for å høre om Seljas historie og visjonen om å få reist et nytt bønnested for Norge på Selja. En velsignet halvannen time!
Foto: May Sissel Hansen

FORBØNN: Retrettleder Bjørn Olav Hansen organiserte en spontan forbønn for at vi skal få et nytt kloster på Selja, og for meg og min familie.
Foto: Kurt Urholt

OMSLUTTET: Omsluttet av forbønn. Fra venstre: Pinsevenn Ørjan Aarmo og baptistpastor Bjørn Olav Hansen. Bak meg: katolikk Finn Rune Stabell og baptist Marianne Stabell. Til høyre for meg: Anne Kristin Aasmundtveit fra Frikirken og Rannveig Aasmundtveit fra Frikirken og Ungdom i Oppdrag (YWAM). Det var så sterkt! Selja har både kraft og posisjon til å forene alle kristne, på tvers av alt som vanligvis skiller oss.Foto: Kurt Urholt

FULLT: Etter foredragene var det tid for gudstjeneste i Kristi Himmelfartskapellet. Det var smekkfullt.
Foto: Kurt Urholt

HELLIG STUND: Tekstlesning i Kristi Himmelfartskapellet. Kapellet er bygget som en tro kopi av det ortodokse St Georg-kapellet som den hellige Trifon fikk bygget i Neiden i Finnmark i 1565.
Foto: Kurt Urholt

STABELLS LAFT: Det er katolikk og tømrer Finn Rune Stabell (i fokus) som har bygget Kristi Himmelfartskapellet. Han er ekspert på den eldgamle lafteteknikken.
Foto: Kurt Urholt

Over alteret.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etter gudstjenesten.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etter gudstjenesten fant en søye og to lammeunger veien til kapellet.
Foto: Kurt Urholt

Avskjedsstunden. Fra venstre: Meg, retrettleder Bjørn Olav Hansen og foredragsholderne Sven og Anne Kristin Aasmundtveit.
Foto: Kurt Urholt

Kristi Himmelfartskapellet er nærmeste nabo til denne friske bekken.
Foto: Marianne Stabell 

Hvitveis, svarttrost, kveldssol og Guds fred.
FOR en velsignet dag.


"Alt står i Guds faderhånd,
hva han vil, det gjør Hans Ånd.
Av Guds nåde, til Guds ære,
evig glade skal vi være
i vår Herres Jesu navn!" 


(N.F.S. Grundtvig i 1856)

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Be for Selja!
Hver dag!


08 desember 2018

Foredrag | Maria-kveld i gamle Øyestad kirke



Her er hele Maria-foredaget som jeg holdt i gamle Øyestad kirke, etter invitasjon fra menighetsutvalget for Rykene og Nersten. 


I dag, 8. desember, feirer vi den vakre høytiden «Conceptio Mariae», «Jomfru Marias uplettede unnfangelse». Den festen er så viktig at den er merket av på primstaven. Du kan lese mer om det lengre ned i foredraget her.

Før foredraget ble jeg intervjuet i kirken av Jon Fløistad. Det jeg sier i intervjuet om Maria og om helgenene er like viktig som det jeg sier i foredraget. Her får dere dermed begge deler: Først intervjuet, deretter foredraget.

Hvem er du egentlig?

·       Ragnhild, vi her kjenner deg helst fra alt det du presterer, i skrift - på bloggen din, i Vårt Land etc. - og i tale, blant annet fra NRK andakter. I kveld vil vi gjerne vite mer om mennesket Ragnhild, hvem er du egentlig?
Vel, av sånne vanlige ting så er jeg fembarnsmor med fem barn fra 4-13 år, gift i 16 år og kommunikasjonsrådgiver for Kristin Skogen Lund i NHO. Jeg er oppvokst i Den norske kirke og alle de fine kristne organisasjonene som finnes i det lutherske landskapet, og er veldig takknemlig for alt det jeg har fått der. For snart elleve år siden gikk jeg inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap.

Hvis du spør meg om hvem jeg egentlig er, hva som er min dypeste identitet, vil jeg si at det er det at jeg er barn av Gud og har mitt hjem i hans Kirke.
Og den identiteten er stabil og helt uavhengig av det jeg presterer og alt mulig annet som resten av verden bedømmer meg ut fra. Jeg er først og fremst bare Ragnhild, barn av Gud.

Hva betyr troen for deg?

·      Hva betyr troen for deg?
Er det lov å si alt? Jeg tror nesten jeg må si det selv om det høres for stort ut for mange. Det er der lyset kommer fra. Jeg synes C. S. Lewis sier det veldig godt: "Jeg tror på kristendommen på samme måte som jeg tror på at sola har stått opp: ikke bare fordi jeg ser den, men fordi at det er ved den jeg ser alt annet."

·      Har din tro noen gang vært anfektet?
Ja, det har den. På videregående opplevde jeg så mye tvil, at jeg bestemte meg for å gi Gud en siste sjanse: et år på bibelskole. Jeg hadde liksom tatt all tvilen og dyttet det inn i skapet til alt kom veltende ut. Det året med undervisning og med sjelesorg ble helt avgjørende for meg. Jeg har aldri likt lettvinte eller overfladiske løsninger. Jeg liker, og trenger, dybde; å bli tatt på alvor, ikke minst i troen. Troen må bo i hele meg, ikke bare i hjertet, men i hjernen også. Jeg må vite at den kristne troen er sann.

·      I alt du skriver og taler virker du så trygg og glad, har du oppskriften?
Jeg bare gir videre det lyset jeg selv får, og jeg tror ikke det finnes noe annet triks enn å holde seg nær Jesus, nær Gud, han som er kjærlighet. All you need is love, og dyp mening med livet, og takknemlighet. Det finnes alltid noe å være takknemlig for.  Jeg er grunnleggende trygg fordi jeg har opplevd at hver gang ting faller sammen har Gud vist meg at han er alt jeg trenger. Jeg er glad, men ikke sånn overfladisk happyclappy. Lyset er mer synlig når det skinner i mørket, og det går det kanskje an å merke?

"La Vierge au Lys" malt av William Bouguereau.


Hvorfor "så opptatt av Maria"?

·      I kveld har vi satt Jesu mor, Maria, i sentrum. Har du en forklaring på at enkelte kirkesamfunn er mer opptatt av Maria enn andre?
Først vil jeg si at vi ikke er Mariasentrerte. Vi er Jesussentrerte. Men siden Maria henger så nøye sammen med Jesus, så går det ikke an å rive henne løs fra Jesus. De to henger nøye sammen, på en nesten fysisk måte. Jeg tror Maria betyr så mye mer for oss i de historiske kirkene fordi inkarnasjonen er så viktig for oss.

Hvor var det Gud ble menneske? Inne i mennesket Maria. Alt hos oss er mer inkarnatorisk, mer kroppslig. Vi tror ikke bare på en åndelig, usynlig kirke, men på en både usynlig og synlig, "inkarnert" kirke som er Jesu legeme på jorden. Vi tilber med ånd, sjel og kropp, og har sju nådemidler i stedet for bare to. Alt med troen er liksom mye mer kroppslig hos oss.

Dessuten tror jeg det er sånn fordi det alltid har vært sånn. Det er ikke vi som er rare, vi er bare vanlige kristne som tror slik kristne har trodd over alt og til alle tider. Det er det som er definisjonen på katolsk tro. Da Jesus hang på korset gav han oss sin mor som vår mor, og siden har alle kristne forholdt seg til henne på den måten, gjennom alle århundrer, helt til det var noen som fant på noe annet på 1500-tallet. Maria er Kirkens mor. Det har Kirken alltid tenkt.

"Ecce Mater tua!" "Dette er din mor!" (Jesus i Joh  19,27)
Da Jesus hang på korset gav han oss sin mor som vår mor, og siden har alle kristne forholdt seg til henne på den måten
, gjennom alle århundrer (helt til det var noen som fant på noe annet på 1500-tallet) 


Forskjell på tilbedelse og ærbødighet

·      Hva ligger i Marias profeti i sin «lovsang» - fra nå av skal alle slekter prise meg salig?
Jeg får nesten lyst til å stille spørsmålet i retur: På hvilken måte føler egentlig protestanter at de priser Maria salig? Mitt inntrykk er at mange føler at de ikke kan prise Maria salig, selv om det står i Bibelen at vi skal gjøre det. De føler at det er farlig å prise henne på noe vis. Jeg selv er oppvokst med at Maria er nesten en ikke-figur, en ikke-person, som det er tryggest å ha minst mulig med å gjøre, for å unngå enhver fare for avgudsdyrkelse.

Jeg tenker at i en saligprisning av Maria ligger det iallfall et element av å være begeistret for Maria. Det ligger hengivenhet i det. Et element av kjærlighet og tilknytning. At hun er viktig for meg.

Hvis du priser noen salig, hyller du dem, på et vis. Kirken skiller skarpt mellom adoratio, som betyr tilbedelse, og honoratio, som betyr hyldest, en slags ærbødighet, at du gir dem ære - du kjenner det igjen fra engelsk, honour.

Tilbedelsen tilhører Gud alene, og det er avgudsdyrkelse hvis du tilber noe eller noen andre enn Gud. Det skjønner alle. Men ærbødighet er jo noe som sekulariserte nordmenn anno 2018 knapt har noe forhold til. Vi gir knapt Dronningen og Kongen ære, men det er altså noe i den retningen vi snakker om.

Hvis jeg neier for Dronningen eller bukker for Kongen betyr det ikke at jeg tilber dem. Dersom jeg kneler for Dronning Sonja eller for himmeldronningen Maria, betyr det ikke at jeg tilber noen av dem, men at jeg viser dem ære. 

Dette er et kroppsspråk og et hjertespråk som til en stor grad har gått tapt i vårt protestantiske og sekulariserte, moderne samfunn, og det gjør det jo vanskeligere å fatte hva det hele går i. Vi er blitt ganske fattige, vi har liksom ingenting mellom tilbedelse eller ingenting. Så det håper jeg at dere sitter igjen med etter dette foredraget: En lyst og nysgjerrighet på å oppdage det som faktisk finnes mellom ingenting og tilbedelse.

(Slutt på intervjuet, over til foredraget.)

Foto: Ragnhild Aadland Høen, på universitetsmuseet i Bergen

Maria Møy den reine


Jeg vil starte med å si tusen takk for invitasjonen. Jeg setter veldig stor pris på å bli invitert, og synes at det var modig gjort av dere å invitere meg, en katolsk kristen, til å snakke om Maria. Jeg skal innrømme at det hadde nok ikke jeg gjort den gang jeg var lutheraner.

Selv om jeg fant mye fint hos katolske forfattere og forkynnere, skygget jeg langt unna alt som hadde med Maria å gjøre. "Hva er vitsen med å ta den dårligste delen av det katolikkene driver med, avgudsdyrkelse, og hente inspirasjon av det", liksom, tenkte jeg. Jeg var veldig redd for å få et feil forhold til Maria. Det satt så dypt i meg at jeg hadde ikke en gang fått alt med Maria på plass før jeg konverterte. Men jeg visste jo at Den katolske kirke er Kirken, og at jeg kan stole på henne (Kirken), så da tok jeg det derfra. Og ti år senere er jeg der hvor dere finner meg nå.

Jeg lover at jeg skal snakke om Maria så varsomt jeg bare kan, samtidig som jeg vil forsøke å gi dere en smakebit av fylden av hva Kirken lærer om Maria. På slutten håper jeg du sitter igjen og føler deg inspirert og ja, glad, som det stod i møteannonsen for denne kvelden.

Generelt vil jeg si at som katolsk kristen opplever jeg at jeg har den samme troen som før, bare i en fyldigere utgave. Når det gjelder Maria derimot, er det kanskje der troen min har forandret seg mest, fra egentlig ingenting og til det dere skal få høre om nå.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen på Universitetsmuseet i Bergen

Vaksinert mot Maria

Jeg var så grundig vaksinert mot Maria-dyrkelse hjemmefra, at jeg nesten følte det var galt å synge "Vi synger med Maria vår store glede ut". Men jeg gledet meg over Maria der jeg fant henne i sangene vi sang i kirkekorene jeg gikk i. Jeg sang "Det hev ei rose sprunge" med stor glede og en følelse av noe stort og vakkert – en fornemmelse av mysterium og under, når vi sang om "Maria møy den reine bar rosa til vår jord". 

Sannheten er at Maria Møy den reine var høyt elsket i Norge før danskekongen stjal Kirken i Norge. Når jeg nå har våget å nærme meg Maria, har det vært fint å se hvordan hun er en del av min norske arv. Hun er ikke et fremmedelement. Hun hører til her i landet.

Jeg skal ta dere med på en slags vandring gjennom misforståelser, også blir bildet forhåpentligvis klarere og klarere etter hvert. Jeg kommer til å ta utgangspunkt i Maria-festene og Maria-dogmene, også tar vi det derfra.

Jeg tenker jo ikke at dere i løpet av dette foredraget kommer dithen at dere sier ja og amen til alt, og tør å bli like glad i Maria som Jesus er, men målet mitt er at dere iallfall skal ha blitt litt mindre redd for henne og litt mer glad i henne. Ja, litt inspirert, av Den Hellige Ånd, han som fylte og fyller Maria.



Den viktigste tolkningsnøkkelen

Men la oss begynne med starten, nærmere bestemt med den viktigste tolkningsnøkkelen av dem alle. Det gikk opp et lys for meg den dagen soknepresten kunne fortelle at ingen av Den katolske kirkes dogmer om Maria handler om Maria. De handler om Jesus og om Kirken. 

Dogmet om at hun er jomfru er for eksempel viktig fordi Jesus var Guds og ikke Josefs biologiske sønn. Og dogmet om at hun er evig jomfru er viktig fordi Jesus var Guds enbårne sønn. Maria var den himmelens port, porta cæli, som Guds eneste sønn gikk gjennom, og etterpå kom det ingen Guds datter, eller flere sønner av Gud.

Guds enbårne sønn. Og Marias eneste sønn. Sammen med sin gode fosterfar, St. Josef. Denne statuen står på St. Sunniva skole i Oslo.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Hvis du i løpet av dette foredraget ikke skjønner hva et-eller-annet jeg har sagt om Maria har med Jesus eller med Kirken å gjøre, må du ikke skylde på Maria, da er det min skyld.

Det å bare snakke om Maria i et foredrag, det er ikke en vanlig ting for oss katolske kristne. Jeg har faktisk aldri hørt en eneste preken om Maria, heller ikke et foredrag, enda jeg har vært katolikk i elleve år nå snart. Det jeg formidler her i kveld, er et sammendrag av det jeg har plukket opp i i trosopplæringen jeg selv fikk før jeg ble katolikk, i bøker jeg har lest, i forkynnelse og i samtaler her og der (fordi Maria jo naturlig hører til og stadig dukker opp her og der), i liturgien, i fromhetslivet, i kunsten og musikken.

JESUS OG MARIA: To berømte malerier av William Bouguereau, La Vierge au Lys (The Virgin of the Lilies, 1899, speilvendt) og Pieta (1876), satt sammen til et nytt bilde. 

Inkarnasjonens betydning

La oss starte med spørsmålet vi snakket litt om før foredraget. Hvorfor er de katolske og ortodokse kristne “så opptatt av Maria”? Det henger nøye sammen med at vi har blikket festet på Jesus. 

Det henger sammen med den sterke vektleggingen av inkarnasjonen – av at Jesus faktisk er Gud som har kommet til oss i ekte kjøtt og blod. Og hvordan ble Jesus Kristus kjøtt og blod? Jo, i Maria, hun som profeterte at “fra nå av skal alle slekter prise meg salig” (Luk 1,48). Ikke vær redd for henne. Du tilber ikke H. M. Dronning Sonja selv om du viser henne ære som Norges dronning. På samme måte tilber du ikke Maria selv om du viser henne ære som Himmelrikets dronning.

NORSK MIDDELALDER: Slik ble Gud kjød og tok bolig iblant oss.
Dette er kanskje den vakreste altertavlen i Norge - noe som kan være årsaken til at den kronede himmeldronningen Maria har fått stå her i Mariakirken i Bergen, omgitt av helgener, i så mange århundrer, også gjennom snart fem protestantiske århundrer. 
Klikk på bildet for å se nærmere på de vakre detaljene!
Foto: Ole Horvli (C), gjengitt med tillatelse

Herrens bebudelse

Jeg tenker det er naturlig å starte med den bibelteksten som vi nettopp har hørt. Vi befinner oss altså i høytiden "Herrens bebudelse", "Annuntio Domini", som er en av de eldste kirkefestene vi har. "Maria budskapsdag" som den heter i De norske kirke.

25. mars, ni måneder før juledag, feirer Kirken den store dagen da Maria sa ja til å bli Porta Caeli - himmelporten - som Gud kom gjennom til jorden. De kristne har alltid visst at livet starter ved unnfangelsen, ikke ved fødselen.

Jesu unnfangelse er et så hellig, fortettet og grensesprengende historisk øyeblikk at det egentlig ikke er mulig å markere det sterkt nok. I kirkefesten denne dagen gjør vi det samme som vi gjør juledag: Presten og hele menigheten kneler i tilbedelse for Jesus under inkarnasjonsleddet i trosbekjennelsen: "Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av Jomfru Maria og er blitt menneske."

Utsnitt fra altertavlen i Mariakirken i Bergen.
Foto: Ole Horvli (C), gjengitt med tillatelse

Maria - evig jomfru

Hvorfor er det egentlig så nøye at Maria var jomfru da hun fødte Jesus? Fordi barnet hun fødte er Guds sønn, ikke Josefs. Han er Gud. Dette dogmet henger nøye sammen med kristologien, med læren om hvem Jesus er.

De protestantiske reformatorene Luther, Calvin, Zwingli OG katolske og ortodokse kristne er dessuten enige om at Jomfru Maria er Semper Virgo, at hun forble jomfru livet ut. Hvorfor er dette dogmet om Maria så viktig å holde fast ved? Fordi det var Guds enbårne sønn hun fødte. Fram til rasjonalismen på 1700-tallet var dette barnelærdom for alle kristne, uavhengig av konfesjon.

DEN ANDRE EVA: I bakgrunnen: Eva og Adam jages ut av Paradis av Guds engel.
I forgrunnen: Guds engel kommer til Maria, den andre Eva. Paradisets port åpnes på nytt. Maria blir den Himmelporten, Porta Cæli, som Gud kommer til verden gjennom.

Den andre Eva

Vi katolske kristne tenker på Jesus som den andre Adam og Maria som den andre Eva. Det er en logisk slutning ut fra innsikt i Skriften.

Vi vet at alt gikk galt for menneskene da Eva sa nei til Guds vilje. Slik kom synden og døden inn i verden, og Adam falt med henne.

Vi vet også at alt begynte å bli rettet opp igjen for menneskene da Maria sa JA til Guds vilje. Slik kom Frelseren og det evige liv inn i verden.

Dialogen som fant sted mellom engelen Gabriel og Maria er den viktigste som har funnet sted i verdens historie. Tenk at Gud gjorde seg så avhengig av ett menneske!

Uten Maria, ingen Frelser og ingen frelse. Uten den andre Eva, ingen den andre Adam. De hører sammen, på en både fysisk og åndelig måte. Ved korset, ved livets tre, står de også sammen.

Evas NEI brakte synden og døden inn i verden. Gjennom Marias JA kom Frelseren og livet til verden.

Her må jeg kjapt legge til at Jesus og Maria deltar i Guds frelsesplan på ulikt nivå, de er ikke jevnbyrdige, og jeg vil sterkt presisere at Maria bare er et menneske som oss. Hun er ikke guddommelig. Det er et veldig, veldig viktig poeng. Vi tror ikke på en gudinne.


En sivilisasjon båret av bønn. Angelus (1857–59) av Jean-François Millet.
Foto: Wikimedia Commons


Angelus-bønnen

I nesten 2000 år har Kristi unnfangelse gitt gjenklang gjennom Europa. Gjennom hundrevis av år har kirkeklokkene kalt til Angelus-bønn tre ganger hver dag, året rundt, med sine tre ganger tre klokkeslag. Angelus-bønnen er grunnen til at Den norske kirke fortsatt har 3x3 klokkeslag i sine høymesser.

I middelalderen falt nordmenn på kne i tilbedelse på dette tegnet, der de sto og gikk, i by og bygd. Fortsatt kimer Angelus-klokkene fra katolske kirker her i Norge  – morgen, middag og kveld. Først er det tre ganger tre slag, deretter kiming.

Angelus betyr engel på latin. I de første tre slagene sier engelen Gabriel: «Vil du?» I de neste tre slagene svarer Maria ja. I de siste tre slagene blir Kristus unnfanget. Deretter jubler klokkene mens vi selv gir vårt ja til Jesus og ber Angelus-bønnen:

«Vi ber deg, Herre, fyll vårt hjerte med din nåde,
så vi som ved engelens budskap har erkjent
at Kristus, din Sønn, er blitt menneske,
ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet.
Ved ham, Kristus, vår Herre.» Amen!

Neste gang du hører 3 x 3 klokkeslag, så tenk på Herrens bebudelse, be om å bli fylt med Guds nåde slik Maria var det, og gi ditt ja til Jesus slik Maria gjorde det.


"Maria som Kvinnen i Åpenbaringen" av Peter Paul Rubens (1577-1640).
Du kan lese om dragens (djevelens) raseri mot Kvinnen (Maria) i Johannes Åpenbaring, hele kapittel 12.
Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: The J. Paul Getty Museum, Los Angeles, Open content

Maria som forbilde

Mange tenker på djevelen som en slags «jevnbyrdig motsats til Gud». Det er han ikke. Djevelen er bare en fallen skapning. Hans motsats er ikke Gud, men skapningen Maria. Det er derfor djevelen hater henne så intenst, slik vi kan lese om i Johannes Åpenbaring kapittel 12, og slik vi kan se på dette bildet:

Djevelens opprør mot Gud bestod i et rungende og stolt «non serviam»: «Jeg tjener ingen. JEG vil være gud.» Etter det har all synd bestått i dette: i ulydighet mot Gud og mangel på tillit til Guds godhet.

Maria er den store kontrasten til djevelen. Hun er ydmyk, stoler på Guds godhet og gir seg selv helt til Gud ved sitt «fiat», sitt «la det skje». «Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.» (Luk 1,38) Slik gjør hun det mulig for Frelseren å komme til verden.

Maria etterlever troens lydighet på fullkomment vis, derfor er hun et stort forbilde for oss. Hun tar imot engelens budskap i tillit. Hun tror virkelig at «ingenting er umulig for Gud» (Luk 1,37). Hun samtykker: «Det skje meg som du har sagt» (Luk 1,38)

Og Elisabet sier om henne: «Salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse» (Luk 1, 45). Det er for Marias tros skyld at alle slekter skal prise henne salig (Luk 1,48).

Maria er et forbilde for alle troende. Troen hennes vaklet aldri livet igjennom, ikke en gang i den siste prøvelsen da sønnen hennes døde på korset.


"Vår Frue av tegnet". Maria med Jesus i magen.
Klikk på bildet for å se nærmere på ikonene.

Forvirrende tittel: Guds mor

Noe av det mest talende som er sagt om Maria, står i tidebønnene for en av hennes fester. Der kalles hun "Adams datter og Guds mor". Det er hele vår frelseshistorie i et nøtteskall.

At Maria kalles Guds mor er nok den av hennes titler som oftest blir misforstått av protestanter. Det er ingen – hverken katolske eller ortodokse kristne – som tror at Maria er mor til Gud fra evighet av. Hun er et menneske, og bare det. Det vi bekjenner når vi sier Mater Dei – Guds Mor – er en sterk Kristus-bekjennelse. Som alt annet med Maria handler også denne tittelen om Jesus: Vi bekjenner at sønnen hennes faktisk er Gud.

"Dette svimlende faktumet, at en jente i tenårene fikk bli Guds port inn i verden, tar ingenting bort fra Guds herlighet, det innebærer ingen subtraksjon i den tilbedelsen vi bare får gi til den ene og sanne Gud. Det gjør hans herlighet større." sier den svenske presten Anders Piltz.

Han fortsetter:
"Maria forholder seg ikke til Jesus som 1 + 1 = 2, som to konkurrenter om oppmerksomheten, men som 1 x 1 = 1, to som samvirker i samme plan, bare ikke samme plan. Maria er helt og holdent en skapning. [...]  
Maria er ikke en distra­herende faktor i utkanten av scenen, hun er prototypen for det troende mennesket, kalt som vi er til å bli Kristusbærere, til å føde Kristus til verden gjennom vårt liv!"
Navnet Guds mor er dessuten hentet direkte fra Bibelen, der Elisabeth kaller henne for nettopp dette: Herrens mor, når hun sier sitt Benedicta tu – velsignet er du.

«Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg?"



 Sterk Kristus-bekjennelse: "Hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg?"
Foto fra utstillingen "Mary Expectant with Child" i Salzburg-katedralens museum (Nov 2006 – Jan 2007)


Mater Dei

Og da, når vi først er inne i latinens vakre verden, tenker jeg det passer å ta et lite avbrekk med et dikt av den norske dominikanermunken Arnfinn Haram. Dette diktet er fra diktsamlingen hans "Babylonsk harpe" som er utgitt på Efrem forlag.

Først litt latinforklaring: Mater Dei betyr altså Guds Mor. Benedicta tu betyr "velsignet er du", Elisabeths hilsen til Jomfru Maria. Ecce mater tua betyr "dette er din mor", det var det Jesus sa til disippelen Johannes ved korset.

MATER DEI


Mater Dei
kva veit eg om deg?

det er så mange som har freista
å viske bort biletet ditt
vekk frå augo
vekk frå hjarto
hjå dei som trur på son' din

kva skal det tene til
å stoppe munnen
på dei som prisar deg sæl?

Skrifta held ikkje opp med sin tale
Elisabeth helsar deg like fullt
som velsigna mellom kvinner:
benedicta tu!

og han som dei vil ære
ved å gløyme deg
talar tungt og tydeleg frå krossen:
ecce mater tua!
og eg svarar:

mor!


Dette nære morsforholdet til Maria ønsker Jesus at vi alle skal ha, vi som er hans brødre og søstre. Han ønsker ikke at vi skal være morløse. Han har gitt oss sin egen mor til å være vår mor.

Det som var og er Marias hovedoppgave er å gi oss Jesus. Å gjøre ham tilgjengelig for oss, å dra oss nærmere ham. Å peke og peke og peke på Jesus og si «Det han sier dere, skal dere gjøre.» (Joh 2,5)

Det er ingenting Maria heller vil enn å vise oss Jesus. Guds sønn. Marias sønn. Og så mye vet jeg som er mor selv: Ikke noe menneske er bedre egnet enn hans mor til å hjelpe deg å elske ham av hele hjertet.

Foto: The Catholic Rose

Marias forstørrelsesglass

Her er den viktigste lærdommen om Maria som jeg har fått disse snart 11 årene: Det er ikke sant at hvis du blir glad i Maria vil hun ta fokuset fra Jesus. Tvert imot. Når du tar Maria i hånden fører hun deg alltid til Jesus, og hun sier: «Det han sier til deg, skal du gjøre.» (jf. Joh 2,5) Bare prøv selv.

La meg få gi deg forstørrelsesglasset som Maria holder i hånden. Hva tror du vil skje hvis du tar imot det? Jeg oppdaget Jomfru Marias forstørrelsesglass da jeg leste dette sitatet av Pave Benedikt XVI: «Marias storhet består i det faktum at hun ønsker å opphøye Gud, ikke seg selv.»

Det vil si, jeg leste sitatet på engelsk, og da står det: «Mary’s greatness consists in the fact that she wants to magnify God, not herself.» Det engelske ordet «magnify» kan bety to ting på norsk: 1. Opphøye og 2. Forstørre. På engelsk heter et forstørrelsesglass «magnifier».

Når Maria sier «Min sjel opphøyer Herren» (Luk 1,46), sier hun på engelsk: «My soul magnifies the Lord». Fant du igjen forstørrelsesglasset? Hvem var det som ble forstørret når du så gjennom det? Herren, så klart. Maria retter aldri forstørrelsesglasset mot seg selv.

Du ser det også i ikonene, der Maria alltid peker på Jesus eller slår blikket ned mot han. Det handler alltid om Jesus, aldri om henne.

Når du nærmer deg Maria peker hun alltid på Jesus og drar deg mot ham. Hver gang du ser gjennom forstørrelsesglasset som hun rekker deg, vil du oppdage at Jesus vokser og blir større i ditt liv.

I Marias Lovsang – på latin: Magnificat – synger Maria dette: «Han gjorde storverk med sin store arm; [...] men de små opphøyet han». Herren opphøyet tenåringen Maria til å bli den som fødte hans frelsesplan inn i verden. Gud forstørrer og opphøyer alltid de små og ydmyke – ikke de store og stolte.

Gud opphøyet tenåringen Maria til å bli den som bar tidenes frelsesplan inn i verden. Dypest sett er det hva vi også er kalt til. Guds Ord skal inkarneres i oss.

Dermed blir spørsmålet: Hvordan kan Guds Ord bli levende i deg, i din kropp? Hva vil Jesus med deg i dag? Du kan være sikker på at Gud vil noe med livet ditt, også denne onsdagen. Bare spør ham, han svarer mer enn gjerne.

"L'Assomption" av Bruno Chérier (1893)
Klikk på bildet for å se det i større format.

Marias opptakelse i Himmelen

15. august feirer vi festen for Jomfru Marias opptakelse til Himmelen, som er ett av dogmene om Maria. Dette er et av de dogmene som egentlig handler om Kirken.

Hvorfor er det et poeng at Maria ble opptatt i den himmelske herlighet med både kropp og sjel? Fordi det viser oss at legemets oppstandelse er reell. Det er en oppfyllelse av det løftet Jesus har gitt alle som følger ham om at vi også vil bli tatt imot i Paradis. Helt fysisk, helt virkelig. Er det ikke herlig?

Denne læren om Marias opptakelse i Himmelen har blitt utrolig fremmed for protestanter i dag, de fleste har nok ikke en gang hørt om den, men i mange århundrer var den en del av luthersk kristendom. Luther selv holdt den for å være sann! Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Marias opptakelse i himmelen i 1950 er dermed like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.

Kan man finne resonansbunn i Skriften for læren om Marias opptakelse i himmelen i Skriften? Ja, det kan man. Når vi vet at Gud kunne ta både Enok og Elias opp til himmelen med sjel og legeme er det vanskelig å forstå at denne æren ikke kunne bli hans sønns mor til ære også. Det er ikke sånn at noe er sant bare hvis det står i Bibelen. Noe er sant fordi det er sant. Når vi vet at Kirken helt fra de tidligste tider har feiret denne læren i liturgien – ja, da stiller man seg på sidelinjen kirkelig sett om man hevder noe annet.

Og for alle som vet hvor viktige relikvier er for katolske og ortodokse kirke: Det er et faktum at det ikke et eneste sted i verden finnes, eller har fantes, noen som hevder de har en relikvie fra Marias kropp. Det betyr bare én ting: At hun faktisk ble tatt opp til Himmelen med sjel OG kropp. Dette er noe Kirken har visst hele tiden.


Maria som Himmeldronningen. I det gamle Testamente var det kongens mor som var dronning, ikke kongens kone.


Himmeldronningen

I katolsk tid i Norge var Marias Himmelfart en av de fem Maria-merkedagene på den norske primstaven. På primstaven finner du disse Maria-dagene: Kyndelsmesse 2. februar, Marias Budskapsdag 25. mars, Maria Himmelfart 15. august, Marimesse om høsten (Marias fødselsdag) 8. september og Marias unnfangelse 8. desember.

Hvis du har en primstav, vil du se at det er en krone avmerket på denne dagen, på “Marias Himmelfart”. En krone fordi Maria er himmeldronningen. I det gamle Testamente var det nemlig kongens mor som var dronning, ikke kongens kone, og i Johannes Åpenbaring er Maria kronet som dronning i himmelen (Åp 12,1), med en krans av tolv stjerner på hodet.

På grunn av himmeldronningen Jomfru Maria har vi tradisjonen med at bruder i Norge hadde brudekroner i katolsk tid, noe som fortsatt er tradisjon i bryllup der brudeparet gifter seg i bunad. Katolsk tro er ikke en fremmed tro i Norge. Det er våre forfedres tro. Det var Den katolske kirke som brakte kristendommen til Norge.

VAKKER MARIA-KJÆRLIGHET: Marias krone. Norsk brudekrone med helgenfigurer, utstilt i kirkekunstutstillingen på Norsk Folkemuseum. Antakelig laget i Bergen i ca 1520. Den øverste delen av kronen er fra slutten av 1600-tallet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Marias fødselsdag – om Maria og helgenene

8. september feires Jomfru Marias fødselsdag i Kirken over hele verden. «Marimesse om høsten» heter denne dagen på primstaven. Det er bare tre personer som Kirken feirer fødselsdagen til: Jesus, Maria og den hellige Johannes Døperen. Jeg tror jeg må si noe her om helgenene generelt, der Maria altså er den aller fremste. Det som Den katolske kirke lærer om helgenene, er bare en logisk konsekvens av den kristne troen på oppstandelsen.

Jesus selv sier: «Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Matt 22,31-32)

Alt hva Den katolske og Den ortodokse kirke lærer om Maria og helgenene er bare en logisk konsekvens av dette: At Gud er en Gud for de levende.

Det er ingen som kan be til Maria eller be til helgenene, men vi spør dem om forbønn. Å tilbe et menneske er den største synd. Det er avgudsdyrkelse, og det fordømmer Kirken selvsagt. Maria-ærbødigheten handler om å vise henne ære. Men i vår tid vet vi jo ikke lenger hva det er, vi viser ikke en gang kongen eller statsministeren ære.

Vi som er katolske og ortodokse kristne tilber ikke hverken Maria eller helgener eller noe annet enn den treenige Gud. Men dette er den kristne tro: At døden bare er en overgang. De troende som har gått foran oss er ikke døde. De lever. Og de er forenet med Jesus. Han ber for oss, det står det i Bibelen. De som er forenet med ham ber selvsagt sammen med ham – i Guds fullkomne fred. At man vender seg til de hellige og spør om deres forbønn var helt selvsagt i kristenheten helt fram til 1500-talet, fordi Gud er de levendes og ikke de dødes Gud.

Kirken er én og udelelig, og ikke en gang døden kan skille oss, fordi vi er forenet med hverandre i Kristus. Vi er ett med dem som har gått foran. Det er synlig her i den delte alterringen i gamle Øyestad kirke - den andre halvdelen av alterringen er i Himmelen. Det blir  også synlig i åpenbaringen av Jesus på Tabors fjell. Der kommer hele Kirken til syne, både den synlige og den usynlige, representert ved Moses, Elias og de tre apostlene (Matt 17).

Hele Kirken er Kristi legeme, og Jesu kropp er ikke begrenset av de jordiske kategoriene tid og rom. Heller ikke er den begrenset av døden.

Jesus selv sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,25-26)

Det tror jeg. Jeg lever mitt liv i troen på alt det vi bekjenner i trosbekjennelsene, inkludert troen på de helliges samfunn, communio sanctorum, fellesskapet med de hellige. Og jeg merker at det bønnefellesskapet virker. Gud svarer på bønn fra alle oss som er hans, enten vi befinner oss her eller der.

Helt til jeg er hjemme hos Gud bæres jeg av Kristus, av Kirkens tro og Kirkens bønner. Jeg lever ikke livet mitt alene. Jeg reiser ikke alene. Jeg er omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden. Jeg er aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro.

Mens Jesu hellige hjerte alltid avbildes med torner, flammer, og kors avbildes Marias rene hjerte med roser, flammer og sverd. Liljen symboliserer renhet og jomfruelighet.

Neste fine dag: Jomfru Marias rene hjerte

Minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte er en dag som flytter på seg gjennom kirkeåret, sammen med festen for Jesu hellige hjerte.

”Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud”, sier Jesus (Matt 5,8).

Mens Jesu hellige hjerte alltid avbildes med torner, avbildes Marias rene hjerte med roser og sverd. Da Marias sønn ble korsfestet, gikk Simeons profeti i oppfyllelse: "ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd." (Luk 2,35).

Gud kom til verden gjennom Maria. Det fyller meg med ærefrykt.

Gud kunne bli menneske i Maria fordi hun var helt hans, helt ren, helt åpen for ham. ”Hun tvilte ei i sin tro så from på Herrens bud i helligdom” som det heter i den nydelige middelaldervisen ”Maria var en møy så ren” [lenke til Spotify].

Jeg ber Gud om å gi meg et hjerte som Marias, som ikke søker min egen vilje, men bare Guds vilje.


Klikk på bildet og zoom inn for å se alle de fine detaljene!
Foto: Frode Inge Helland, Creative Commons

Neste fest: Jomfru Marias uplettede unnfangelse

8. desember feirer vi den vakre høytiden «Conceptio Mariae», «Jomfru Marias uplettede unnfangelse». Den festen er så viktig at den er merket av på primstaven. Dette er dagen da Gud skapte Maria. Det betyr: Nå er det like før Messias også blir til! «Herrens komme er nær.»

Både Den katolske kirke og Den ortodokse kirke lærer om Maria at hun var «alltid ren». Eller «full av nåde», som engelen Gabriel uttrykker det (Luk 1,28). Allerede helt fra unnfangelsen var hun det.

Festen for Marias uplettede unnfangelse er enda en av disse vakre Maria-dagene som ofte blir misforstått av nåtidens protestanter. Allerede den tidlige kirke og middelalderens kirke lærte at Gud bevarte Maria fri fra arvesyndens plett helt fra hennes unnfangelse i mors liv. Dette kalles hennes Uplettede unnfangelse. I Den katolske kirke har dette formelt vært et dogme siden 1854, det vil si en trossannhet som alle katolikker er forpliktet på. Det er ikke en ny lære som ble oppfunnet da, like lite som treenighetslæren ble oppfunnet i Nikea i 325.

Her er det som trengs å presiseres med hensyn til denne festen: I likhet med alle andre mennesker har Jomfru Maria mottatt all nåde gjennom Jesus Kristus. Også Maria ble frelst gjennom Kristi offerdød, ved Jesu frelsesverk alene.

Men Gud lever i evigheten og vet alt på forhånd, derfor kunne han på forhånd befri Maria fra arvesyndens plett.

På den måten gjorde Gud Faderen henne til et tabernakel, og en ren og verdig mor for sin sønn. Det gjør ikke Maria mindre menneskelig. Det gjør henne mer menneskelig, hun er slik mennesket var skapt til å være.

Når vi minnes Marias unnfangelse i adventstiden, blir vi minnet på den unike og helt avgjørende posisjonen i frelseshistorien hun har. Samtidig blir vi minnet på hvordan vi alle er kalt til å være Maria-er. Vi er alle kalt til å være mennesker som lar Guds Ord få bli kjød og virkelighet i oss – mennesker som bærer Kristus inn i verden.

Som kristne leser vi GT i lys av NT. Da er det lett å se mange Maria-paralleller: 

  • Maria er tempelet der Herrens hellighet bor. 
  • Hun er tabernakelet. 
  • Hun er Paktens ark som rommer Guds ord. 

Og vi, vi er også templer. Vi er templer for Den Hellige Ånd. Vi er Kirken, vi er Kristi legeme på jord, og Guds liv fortsetter å utfolde seg i oss, som levende tro, levende kjærlighet.

Igjen: Alt du oppdager om Maria, gir deg nye innsikter i hva Kirken er og hvem Jesus er. Hun fører deg alltid nærmere Jesus.

Ta Maria til forbilde. Gjør som Maria: Ta imot Kristus og bær ham ut til verden, du velsignede.


"L'innocence" av William Bouguereau

Julen. Med Maria til Betlehem.

Julen er ikke en Maria-fest, men Maria er der også. Juleevangeliet er en fortelling du kan krype inn i. Du kan være der sammen med Maria som elsker Jesus, med vismennene som tilber ham og med hyrdene som lovpriser Gud.

«I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne» (Gal 4,4).

Når det er jul, så lukk øynene og bli med Maria til Betlehem. Det er ingenting hun heller vil enn å vise deg Jesus. Guds sønn. Marias sønn. Og så mye vet jeg: Ingen er bedre egnet enn hans mor til å hjelpe deg å elske ham av hele hjertet.



Kyndelsmesse - også en Mariadag

40 dager etter fødselen, 2. februar, ble Jesus båret til tempelet av sin mor, Jomfru Maria, og den hellige Josef. Kyndelsmesse var derfor en av Maria-merkedagene på den norske primstaven. Det var en viktig merkedag i Norge i katolsk tid, og den beholdt posisjonen lenge: Dagen ble først opphevet som helligdag i Norge fra og med 1771.

Hvorfor kalles det Kyndelsmesse? På latin het messen tidligere Missa Candelarum, av candela som er latin for vokslys. På norrønt ble det til kyndill, og derav det norske navnet Kyndelsmesse. På denne dagen innvies og velsignes alle rituelle lys som skal brukes i kirken hele året. Alle de troende får også med seg lys hjem fra messen. Disse lysene som vi tar med hjem er et tegn på Kristus, «verdens lys».

Kanskje har du (eller noen du kjenner) en bunadssølje som er hul? Det hadde min mormor. I katolsk tid i Norge var det vanlig at kvinnene oppbevarte restene av de hellige kyndelsmesselysene inne i de dyrebare søljene sine. Fortsatt er det sånn at vi tar med oss lysene hjem fra kyndelsmessen i kirken som små skatter som vi tar godt vare på gjennom året. Vi tar dem frem til de tilfellene når det er noe helt spesielt vi vil be for/løfte opp til Gud.


PEONEN: "Rosen uten torner" er en av de mange vakre Maria-blomstene.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Maria dukker opp i naturen også

Maria var høyt elsket i Norge gjennom mange århundrer. Fortsatt er det om lag 50 blomster som bærer Maria-navn i Norge. For eksempel: marikåpe, flekkmarihånd, Maria nøkleblom, mariauga (snøsøte - gentiana nivalis), Jomfru Marias fingerbøl (blåklokker), mariblom (tusenfryd), Marias sengehalm (engkarse), og Jomru Maria gullsko (tiriltunge). For å nevne noen. Guds Mor har satt sine spor i Norge.

Maria er himmeldronningen og rosen er blomstenes dronning, ergo er rosen også en Maria-blomst. Nå er riktignok ikke peonen i rosefamilien, sånn egentlig, men kallenavnet dens er "rosen uten torner" - noe som er den perfekte beskrivelse av Maria. Derfor er peonen også en Maria-blomst. Sånn kunne jeg ha fortsatt.

Hvis dette hadde vært et katolsk forum, ville jeg i tillegg snakket om rosenkransbønnen, som er en syntese av evangeliet, en Jesus-meditasjons-bønn der vi mediterer over ulike hendelser i Jesu liv.
Jeg ville ha snakket om skapularet og om andre konkrete ting fra den katolske Maria-fromhetstradisjonen. Men jeg tror dere har hørt nok nå. Nok til at dere ikke lenger trenger å være så redde for å nærme dere Jomfru Maria.

Ikke vær redd for Maria.
Ikke vær redd for å bli glad i henne.
Du klarer uansett aldri til å elske henne høyere enn det Jesus gjør. Aldri i evighet.


Her er foredraget slutt. Under det neste bildet finner du en legende om tre av mariablomstene. Deretter finner du Maria-musikk, inkludert Spotify-spillelisten der jeg tar vare på noe av den fineste kirkemusikken jeg finner. Til slutt finner du en anbefaling av en Maria-bok av Wilfrid Stinissen.


MARIABLOMSTER: Øverst fra venstre: Roser, mariatistel og Jomfru Marias fingerbøl (blåklokke). Nederst fra venstre: Jomfru Maria gullsko (tiriltunge), flekkmarihånd og marikåpe. Har du lyst til å lese noen Maria-legender om hvordan blomstene fikk navnene sine? Les boken "Jomfru Mariablomar - Eit knippe legender" av Eiliv Grue (Luther forlag, 2007). Klikk på bildet for å se nærmere på blomstene!
Alle foto i blomstermosaikken: Ragnhild H. Aadland Høen på de to hellige øyene Selja og Iona

Legenden om Maria gullsko, mariauge og mariatistelen


I folketradisjonen ble det fortalt om hvordan Jomfru Maria vandret i fjell og daler. Her er en legende om tre av mariablomstene, gjenfortalt i noe forkortet utgave. 


Djevelen dro omkring i verden for å gjøre skade på alt det gode og vakre Gud hadde skapt. Han sendte ut en vind som hvisket til alt liv som gror: "Ikke tro at du er verdifull. Alle andre vekster er vakrere og nyttigere enn deg." Jo mer blomstene så på hverandre, jo mer trodde de at det de hørte var sant. 

Jomfru Maria ble harm over at djevelen hadde tråkket over blomsterengene med vondskapen sin, slik at plantene hadde blitt bitre og motløse. Derfor satte hun seg ned og snakket med blomstene. 

Først snakket hun med Snøsøte som knapt ville åpne den blå kronen sin: - Jeg vet du har blitt bitter av at Den onde har narret deg til å tro at du ikke er noe verdt.  Fra nå av skal du ha navnet mariauge. Det bitre i deg skal bli til legedom for folk og fe. Gled deg nå over at du er så viselig skapt! 

Deretter vendte hun seg til Mariatistelen: - Så kvasse torner du kler deg i. Slik går det ofte med den som mister troen på seg selv, de blir enda mer ensomme. Fra nå av skal du ha navnet Mariatistelen. Du skal være verdifull for de som trenger deg som mat, og plantesaften din skal være til hjelp mot forgiftning og helseplager. Du vet hvordan Den onde prøvde å skade deg. Derfor har du nå fått kraft til å lege andre som har fått skader eller plager.

Til tiriltungen sa hun: Kjære deg, jeg vet du har hatt en vond tid og at motgangen har kostet deg mye. Men du får en oppgave av meg. Jeg vil at du skal vokse alle steder der jeg har trådt. Fra nå av skal du med ditt solgull lyse opp i alle bakker og fortelle om at her har Himmeldronningen vandret. Derfor får du et nytt navn. Fra nå av skal du hete Jomfru Maria Gullsko.

Kilde: "Jomfru Mariablomar - Eit knippe legender", Luther Forlag (2007)


Tre anbefalingsverdige bøker om Maria-blomster og andre kristne legendefortellinger.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jomfru Mariablomster - Et knippe legender


Jeg har tre bøker med blomsterlegender, og anbefaler dem alle tre.


  1. "Jomfru Mariablomar - Eit knippe legender" av Eiliv Grue (Luther forlag, 2007). Boken er dessverre utsolgt fra forlaget, men du kan være heldig å få tak i den gjennom antikvariat.net - og du kan låne den på biblioteket!
  2. "Undring - Blomsterlegender og fortellinger" av Eliv Grue (Luther forlag, 2008). Det kan se ut som at ARK i Mo i Rana er den siste bokhandelen i Norge som har denne boken. Den er utsolgt fra forlaget.
  3. "Maria vandrer over bergene - Marianavn i gamle blomstertradisjoner" av Berit Dahl Soltvedt (Emilia forlag, 2002). Her finner du den hos norli.no.

Villroser i munkenes klosterhage på Selja. Hele Selja er Marias hage, med massevis av Maria-blomster over alt.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Selja

Vakker Maria-musikk

Etter foredraget sang vi "Å skjønnest rose på vår jord" som allsang. Grimstad kirkekor fremførte nydelige Gabriel's Message og Trond Kvernos Ave Maria.





Iver Kleives versjon av "Å skjønnest rose på vår jord" på albumet "Juleevangeliet" (Kirkelig Kulturverksted, 1998) er også fin. Den kan du høre her på Spotify. (OK, det går an å høre at arrangementet er fra 1998, men kveding er tidløst, da.)

Fikk du lyst til å høre Maria var en møy så ren som jeg refererte til i foredraget? Her på Spotify kan du høre Marian Aas Hansen synge den på albumet Stille natt (2013).


Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, på Universitetsmuseet i Bergen

Min fineste Maria-musikk

Jeg har en egen spilleliste på Spotify der jeg samler den fineste kormusikken jeg finner. På den listen finner du blant annet mange nydelige Maria-sanger. Klikk her for å lytte til dem.


Mine spillelister er levende lister. Det vil si at det hender jeg bytter ut sanger på listene mine. Noen sanger forsvinner, flere kommer til. Derfor anbefaler jeg at du oppretter din egen "min fineste kirkemusikk"-playlist der du lagrer den musikken som du ønsker å beholde/vil være sikker på at du finner igjen.

Slik starter spillelisten "Kirke- og kormusikk gjennom 20 århundrer". Hvis alt har gått som planlagt, har jeg nå gjort det slik at to av spillelistene mine er offentlig - denne spillelisten og spillelisten min "Kristent" - mens de andre spillelistene mine er private. Si gjerne fra i kommentarfeltet hvis det ikke er sånn! Her finner du profilen min på Spotify.



Maria i Bibelen og i våre liv


Vil du lese mer om Maria? Da anbefaler jeg på det varmeste Wilfrid Stinissens fine bok "Maria i Bibelen og i våre liv".


Wilfrid Stinissen (1927-2013) var katolsk prest, karmelittmunk, åndelig veileder og doktor i filosofi og er en av Skandinavias mest leste forfattere av åndelig litteratur. Boken hans om Maria er på bare 142 side,r og lett å lese.

Maria er til stede over alt i Guds Ord, fra 1. Mosebok til Johannes Åpenbaring. Hvis du ikke har funnet henne, hjelper Stinissen deg med å oppdage henne. Les mer om boken her på stolavbok.no. 

Boken passer godt både for protestanter og katolske kristne som ønsker å lære mer. Jeg leste denne boken før jeg konverterte, og likte den veldig godt allerede da. Anbefales på det varmeste! Du kan kjøpe den her hos stolavbok.no eller her hos bokogmedia.no. Noe å ønske seg - eller gi bort - til jul?

Første gang publisert her på bloggen 15. oktober 2018. Oppdatert 8. desember 2018.