Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Endetiden. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Endetiden. Vis alle innlegg

22 november 2020

Ettertanke | Kristi Kongefest

MILD OG RETTFERDIG: Dette ikonet fra Sankta Katharina-klosteret i Sinai-ørkenen er det eldste, kjente ikonet der Jesus er fremstilt som Pantokrator, allherskeren. Han har to ansiktsuttrykk på én gang - du ser det lettere hvis du dekker til halve ansiktet om gangen. Den ene siden av ansiktet er mildt og nådefullt (hans høyre side). På den andre siden trer den rettferdige dommeren frem. Fordi han ER begge deler på en gang: Både nådefull og rettferdig - både den som gir evig liv og den som vil gjøre slutt på ondskapen.

Den dramatiske, siste søndagen i kirkeåret feires i dag. Kristi Kongefest, heter den i Den katolske kirke. "Domssøndag/Kristi Kongedag" heter den i Den norske kirke. Det går nesten ut på det samme. 


I begge tilfeller handler det om Jesus, kongen, han som «skal komme igjen for å dømme levende og døde».

Jesus er min venn som jeg kan stole fullt og helt på. Men han er en litt annerledes venn.

”Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere,” sier han i Joh 15,14. Den er jo rimelig drøy. Jeg har ingen andre befalende venner. Men så kjenner jeg heller ingen andre som er universets konge og har all makt i himmel og på jord. 

Derfor bøyer jeg fysisk kne for kong Jesus hver gang jeg er i kirken. Det øker ikke distansen mellom oss. Tvert imot. Det fører til at jeg elsker og tilber ham enda mer, i både ånd og kropp.

Dagens tekst om Guds vredesdag kan gjøre noen og enhver skjelvne. Men de som har levd før oss, har utviklet ord som hjelper oss i møte med usikkerheten. 

De skilte klart mellom sikkerhet og trygghet. Den som er sikker, begynner å ta seg friheter. Den som er trygg, vet hvor viktig det er å holde fast.

Når vi holder oss til Jesus, kan ikke verdens undergang og dommens dag true oss. ”Hjelp oss å fatte, den dag vi forferdes, når kreftene rokkes og sjeler forherdes, at det som du bringer den dagen du kommer, er lyset og livet – den evige sommer!” (Norsk Salmebok nr. 258)

Mitt liv er ikke på vei mot en solnedgang, men en soloppgang.  

”Kom, konge, kom i morgenglans
og gjør en ende bratt på jordens mørke,
tenn den dag som aldri mer blir natt!"
(Norsk Salmebok 2013, nr. 15)
Første gang publisert i avisen Vårt Land 3. november 2008 da Åp 11,15–19 var dagens bibeltekst, og her på bloggen 20. november 2014. 

LES MER:

19 desember 2019

Intervju med kardinal Arborelius: - Håp for Europa

HÅPETS KARDINAL OG MUNK: – Det er håpet som holder i hop. Vi trenger håpet. Vi må holde fast ved håpet. Det er håp for Europa, sier Anders Arborelius, karmelittmunk og Nordens første kardinal.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Dette intervjuet med kardinal Anders Arborelius skrev jeg i fastetiden i år. Intervjuet ble publisert på katolsk.no før påske, 17. april 2019. Jeg deler det her på bloggen nå i desember fordi det gir HÅP - og er det noe vi trenger midt i den mørkeste mørketiden, så er det nettopp håp. Vær så god, her får du mine to timer i samtale med kardinalen:


- Vi er en liten kirke i Skandinavia, men fulle av håp. Vi må holde fast ved håpet, sier kardinal Anders Arborelius, biskop av Stockholm.


Få vil nok si at håp er den stemningen som er mest fremtredende i Skandinavia anno 2019. Likevel er det nettopp håpet som er den bærende stemningen i Den katolske kirke her i en av Europas mest sekulariserte utkanter.

En liten, håpefull kirke som vokser

Kardinal og karmelittmunk Anders Arborelius (69) er biskop av Stockholm, og har noen klare tanker om hvordan det kan ha seg at en liten kirke kan være så full av håp.

– Det er Kirkens oppgave å holde fast ved håpet, selv om mye taler imot. Håpet retter seg alltid mot noe utenfor vår dimensjon. Det er et eskatologisk håp: Selv om alt taler imot, finnes det likevel en vei videre. Kirkens håp blir sterkere i en tid der andre følelser er fremtredende i samfunnet, sier han.

– Når samfunnet ikke kan tilby håp: Økonomien er i aldring, klimaet fungerer ikke, det er økte motsetninger i samfunnet … . Nettopp da er det viktig å holde fast på at vi tror på en Gud som er med sitt folk. I Nord-Europa vokser og utvikler Kirken seg nå på grunn av migrasjonen. I andre land ser man migrasjonen som et problem, det er vanskelig å integrere nye mennesker. Mens vi ser at for Kirken i Sverige og Norge har migrasjonen innebåret en tilvekst, både åndelig sett og i antall, sier kardinalen.

Stockholm katolske bispedømme får ofte besøk fra Den katolske kirke i Tyskland, som har støttet Kirken i Sverige i alle år. I det siste har det også kommet studiegrupper på besøk fra Italia.

– De kommer til oss for å få oppmuntring og håp. De vil høre foredrag om det å være en liten kirke, men likevel full av håp. At man som minoritet kan være salt og surdeig. Man kan bevare troens glede, selv om man ikke er så mange. Selvsagt er det lettere når man er en voksende kirke, men også en kirke som mister medlemmer, må konsentrere seg mer om det vesentlige, fremhever karmelittmunken.
 

«Det er Kirkens oppgave å holde fast ved håpet, selv om mye taler imot. Håpet retter seg alltid mot noe utenfor vår dimensjon.» 


Nedgangstider i Europa

- Europa er i dag preget av både pessimisme og til dels selvforakt. Er det håp for Europa, eller er hun dømt til å gå under? Kan vi vente noe annet enn frafall fra troen i Europa nå?
– Vi ser gjennom historien at det alltid er nedgangstider, både i samfunnet og i Kirken. Samtidig pleier det å vekke motkrefter. Det var det vi så i middelalderen, da det var som verst, og vi så det også etter den franske revolusjon. Vi får tro at også i Europa finnes det krefter som kan samles på nytt.

– Men Europa er ikke lenger sentrum av verden. Det er det vi alltid har trodd. Nå er det andre deler av Kirken som er mer dynamiske og levende. Vi ser det også når det gjelder utviklingen i økonomien, hvis man sammenligner Europa med for eksempel Kina og India. Kanskje trenger Europa å bli mer ydmykt, med større innsikt i at vi ikke alltid er verdens sentrum, at vi ikke alltid har alle svar.

– Vi må nok regne med at vi må ta et steg tilbake. Det er en mulighet til å konsentrere seg mer om det vesentlige, og ikke om å herske og bestemme og være ledende. Vi ser at det er prester, søstre og troende fra andre deler av verden som gir oss impulser og blir toneangivende, også i våre land. Det er tydelig også her i Norge, sier kardinalen.

Norge har mange asiatiske katolikker, i Sverige kommer mange fra det afrikanske kontinent.

– Vi får en mer universell, kosmopolitisk kirke i Europa på grunn av migrasjonen. For eksempel når jeg snakker med våre venner i Tyskland, da sier de at det er to stift i Tyskland som øker, og det er Berlin og Hamburg. Disse stiftene ligner mer på oss: Innvandrerne bærer Kirken. Europa forandres, sier han.

Kardinalen forteller at det av samme grunn er stor forskjell mellom Danmark, Sverige og Norge når det gjelder Den katolske kirkes situasjon.

– Danmark har ikke hatt så stor innvandring, og har derfor måttet stenge mange av sine kirker, mens vi i Norge og Sverige har måttet bygge mange nye kirker.

«I Sverige har de funnet på et nytt ord: påkristning


– Prestene som kommer til oss fra andre land, sier at «her ser vi at de som kommer til Kirken, kommer av overbevisning.» Det er et tegn på at sekulariseringen vekker en motreaksjon. Mennesker som er troende ønsker å få en dypere tro og tar den på større alvor, sier kardinalen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

En søken tilbake til røttene

- Det er lett å se sekulariseringen og avkristningen av samfunnet, blant annet i lovene våre. Men ser du også tegn til det motsatte? At folk søker til røttene sine, til det som har blitt borte?

– Ja, det ser vi også. I Sverige har de funnet på et nytt ord: påkristning. Vi har sett at store deler av befolkningen, samfunnet, strukturene har mistet det kristne. Samtidig ser vi at det finnes en søken som ytrer seg på mange måter. Det er ikke lenger tabu å snakke om religion. Samtidig ser vi at det finnes de som mener all religion er skadelig. Det finnes ulike strømninger.

– Jeg ser på dem som blir katolikker i Sverige nå, at det er flere «menn i sin beste alder» som konverterer. De søker en dypere åndelig forankring. Det er en kategori som man kanskje ellers ikke ser så mye i Kirken.

– Prestene som kommer til oss fra andre land, sier at «her ser vi at de som kommer til Kirken, kommer av overbevisning.» Det er et tegn på at sekulariseringen vekker en motreaksjon. Mennesker som er troende ønsker å få en dypere tro og tar den på større alvor, sier kardinalen.

Katolske misjonærer

Biskopen vektlegger viktigheten av at de katolske innvandrerne som har kommet til Nord-Europa ikke bare er arbeidere, men også fungerer som misjonærer.

– Det har betydd mye at vi har hengivne katolikker fra andre deler av verden. Vi ser imidlertid at neste generasjon iblant kan oppleve at det er en konflikt mellom å være katolikk og å være svensk eller norsk. Å vise dem at man kan være både-og, er en av våre store oppgaver. Vi må vise dem at de har noe å gi til den svenske og norske kulturen; at de kan hjelpe skandinavene å gjenoppdage kristendommen og Jesus selv, sier kardinalen.

«Midt i det sekulære finnes det også noe annet. Sekulariseringen i Sverige har gått så langt at den har begynt å bli «tråkig», kjedelig. Folk begynner å gå lei. Da kommer den postsekulære søknen inn.»

Profetisk rolle i Europa?

Tidligere har erkebiskop Emil Paul Tscherrig, pavens nuntius til de nordiske land (2008 – 2012), sagt til Broen (nå: St. Olav kirkeblad) at Skandinavia kan få en profetisk rolle i Europa. Han sa blant annet:
"I dag er Europas aller største utfordring nettopp sekulariseringen. Det interessante er at vi midt i den store sekulariseringen i Skandinavia ser en ny søken etter kristne røtter. Skulle vi her lykkes i kampen mot sekulariseringen – som handler om å finne tilbake til våre kristne røtter – kan vi skape en ny kultur, ett nytt samfunn. I Norge er jeg særlig imponert over fremveksten av stadig nye klostre – spesielt hvordan noen reises ved siden av middelalderens klostre. Kirken i Skandinavia forsøker å gjenforene fortiden med nåtiden – nettopp hva Europa trenger. Kirken her bidrar til det. Det er for eksempel spesielt å høre hvordan lokalbefolkningen på Tautra omtaler cisterciensernonnene som «våre søstre». Skandinavia kan komme til å bli profetisk for resten av Europa!"
Kardinal Arborelius lytter med interesse til erkebiskopens ord.

– Det er et vakkert bilde. Det ligger sikkert mye i det, at om vi lykkes med å fortsette slik – hvis vi kan fylle disse klostrene – så kan en ny, kristen kultur vokse frem. Jeg tror også det er viktig å huske på at de økumeniske kontaktene våre gjør at mange andre kristne søker røttene sine i katolsk spiritualitet og teologi.

– Midt i det sekulære finnes det også noe annet. Sekulariseringen i Sverige har gått så langt at den har begynt å bli «tråkig», kjedelig. Folk begynner å gå lei. Da kommer den postsekulære søknen inn. Det kan være en søken etter røttene. Det er også en fare for at det kan lede til en nasjonalisme. Men jeg tror Den katolske kirke som en overnasjonal størrelse har en større sjanse til å motvirke nasjonalismen. Vi har katolikker fra så mange deler av verden. Vi får ofte høre fra de som står utenfor kirken at ‘Dere i Den katolske kirke har lykkes med integrasjonen’, forteller kardinalen.

KLOSTER-VEKST: Tautra Mariakloster i Trondheimsfjorden et ett av flere klostre som opplever øket interesse. Nå bygger søstrene ut for å kunne ta imot flere kall.
Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

De viktige, levende klostrene

- Vi ser gjennom kirkehistorien at når klostrene vokser, så er det nytt liv og vekst på gang i Kirken. De er hjerteslagene i Kirken. Er fremveksten av klostrene et håpstegn? Eller tenker du at det kan være at disse klostrene forsvinner igjen?

– Vi ser i Norden og Europa forøvrig, at de apostoliske ordenene har minket veldig, samtidig som de kontemplative har kunnet stifte nye kloster. De kontemplative klostrene er mer levende. Det er en slags reaksjon mot en sekulær verden. Vil man leve med Gud, søker man seg til monastiske miljøer. De er ofte den mest evangeliserende delen av Kirken. Dit kommer ofte mange ikke-katolikker som søker stillhet, og gjennom dem blir mange katolikker. Iblant er det lettere for en ikke-katolikk å møte Kirken der, enn i en utenlandskpreget forsamling.

Åndelig innflytelse «nedenfra»

- Hva kan Kirken gjøre for å vinne tilbake Europa?

– Vi snakker jo ikke i disse «triumfalistiske» termene så ofte. Det er nok det Kirken har måttet lære seg, at når hun vil herske, når hun vil dominere, blir det ofte et tilbakeslag. Men når hun vil tjene, når hun vil ofre seg… mange sier at det er bare gjennom martyrene at Kirken vil vokse. Vi får vel tro at i mange land kan det bli vanskeligere å være katolikk. Man bekjemper Kirken mer. Man vil utestenge henne.

– De landene som har blitt rammet hardest av sekulariseringen, er de landene der religion, samfunnet og kulturen har vært veldig ett. Slik som i Flandern i Belgia, Baskerland i Spania, i Quebec i Canada og i Nederland. Der Kirken har hatt stor makt og innflytelse, der slår sekulariseringen faktisk hardest. I andre land, der Kirken kanskje har hatt en lavere profil i samfunnet, og ikke har hatt like mye innflytelse, der er det litt lettere, for da har man alltid hatt en distanse til samfunnet. Det samme gjelder på protestantisk grunn. Statskirkeordningen i Norden har gjort at de protestantiske kirkene har mistet sin innflytelse i samfunnet. Den katolske kirke har vært litt utestengt, og har kanskje hatt en større åndelig autoritet.
– Vi får se i Europa hvordan det blir. Den store prøvesteinen nå er Polen, der regjeringen forsøker å anvende Kirken til sine formål, og Kirken vet ikke helt om hun skal holde distanse eller ikke. Vi merker det på våre polske katolikker i Sverige, at det er en sterk diskusjon om dette. Vi har hatt folk som forlater Den katolske kirke i Sverige, fordi de er imot den polske regjeringen. De nye polakkene som kommer til Sverige nå, er ikke så aktive i Kirken som de som kom før.

– Vi ser at det finnes ulike modeller i Europa. Jeg tror det går mot en tid der Kirken ikke lenger kan bygge på verdslig innflytelse. Men hvis Kirken da kan holde den åndelige profilen levende – for eksempel gjennom klostrene – så kan hun få en innflytelse «nedenfra», mener kardinal Arborelius.
 

«Kanskje er det nettopp i periferien av samfunnet at det kommer en ny, åndelig åpenhet. Hos de menneskene som ikke har innflytelse, hos dem som av ulike årsaker har havnet utenfor – de kan bli spydspissen i den nye evangeliseringen.»


Den nye evangeliseringen

- Da jeg spurte om hvordan Kirken kan vinne Europa tilbake, tenkte jeg ikke på makt, men på sjelene. Hvordan kan Kirken vinne sjelene tilbake til den kristne tro?

Det finnes et stort sug etter åndelig veiledning. Veldig mange ønsker fordypelse. Kan Kirken hjelpe menneskene med å finne sin egen sjel? Kan vi hjelpe dem med å oppdage at de har en egen, indre åpenhet for Gud? Det finnes mye åndelig søken. I Sverige pleier vi å si at den mest åndelige delen av samfunnet, er fengslene. Der merker man veldig tydelig at man kan snakke om Gud. Der finnes det interesse, der vil man fordype seg.

– Kanskje er det nettopp i periferien av samfunnet at det kommer en ny, åndelig åpenhet. Hos de menneskene som ikke har innflytelse, hos dem som av ulike årsaker har havnet utenfor – de kan bli spydspissen i den nye evangeliseringen, tror Stockholms biskop.

Misjon i Norge anno 2019

- De som leser dette intervjuet – hva er deres oppdrag i den nye evangeliseringen?

– Vi får ofte spørsmålet ‘Misjonerer Den katolske kirke i Sverige?’ Da tenker de på det man mener med evangelisering i frikirkelig sammenheng, om vi går ut og står på torget. Men vi ser på misjon på en litt annen måte. Vi ser at evangelisering skjer ikke minst gjennom klostrene, gjennom åndelig litteratur og gjennom de personlige møtene, sier han.

Kardinal Arborelius pleier alltid å ta opp i sine prekener at alle katolikker er utsendt på sin arbeidsplass for å vitne om Kristus.

– Og det ser man at kan ha resultat. Jeg snakket for eksempel med en taxisjåfør som konverterte. Han fortalte at han hadde merket at det er noe annerledes med hans katolske kolleger. Når man snakker med dem som blir katolikker, forteller de ofte at de har møtt en katolikk som på en troverdig måte har vitnet om sin tro, sier han.

– Vi må formidle troen på en slik måte at folk kan bli kjent med Jesus og hans Kirke gjennom oss. Vi kan forsøke å formidle noe som gir glede i sorgen, kjærlighet i likegyldigheten, håp i mørket. Evangeliets kraft kan påvirke miljøet vi er i. Vi kan hjelpe mennesker til å tro at de er elsket med en uendelig kjærlighet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Din dypeste identitet

Kardinalen får evangelisering til å høres ut som noe hvem som helst kan få til.
Vi må formidle troen på en slik måte at folk kan bli kjent med Jesus og hans Kirke gjennom oss. Vi kan forsøke å formidle noe som gir glede i sorgen, kjærlighet i likegyldigheten, håp i mørket. Evangeliets kraft kan påvirke miljøet vi er i. Vi kan hjelpe mennesker til å tro at de er elsket med en uendelig kjærlighet. Det er i relasjonen til Gud du finner din dypeste identitet. Gud ser hele tiden på oss med kjærlighet. Når vi blir elsket av Gud, vil vi spre den kjærligheten, og lokke frem det beste i andre. Kirken er jo ikke bare noe utenfor oss. Vi er Kirken.

– Men store kampanjer, det når ikke ut til den sekulariserte befolkningen. Det er vanskelig å nå den sekulariserte, svenske gjennomsnittsbefolkningen. Det er vel slik i Norge også, kan jeg tenke meg, sier biskopen spørrende.

- Absolutt. Det høres veldig likt ut. Det virker som mange bare har gitt opp Europa, at de har gitt opp at folk kan bli kristne her, gitt opp at denne kulturen igjen kan bli kristen.

– Det er derfor det er så viktig å kjenne historien. Ser vi på Europas og Kirkens historie, så ser vi at det kommer tilsynelatende oppganger. Risken er at Kirken blir en del av makten, av de som styrer, og da kommer det en slags korrupsjon. Det ser vi nå i Kirkens skandaler. Det er en indre korrupsjon, hvor Kirken har dyrket avgudene: sex, penger og makt. Da må Kirken gjennom en renselsesprosess, som kan være veldig smertefull, men som også kan lede frem til fornyelse. Slik har det alltid vært hittil. Vi vet ikke hvordan Kirkens profil kommer til å være det neste århundret. Kommer det til å være periferiens kirke? Pave Frans har alltid betonet periferiens betydning, sier kardinalen.

En profetisk røst i ørkenen

For å få en sterkere åndelig innflytelse, trenger Kirken i Europa å bli frigjort, mener karmelittmunken.

– Hvis Kirken konsentrerer seg mer om å være en tjenende, selvoppofrende kirke i Kristi etterfølgelse, kommer hun alltid til å ha en åndelig innflytelse. Kanskje ikke en bred innflytelse, men hun kommer til å være en ropende, profetisk røst i ørkenen. Hun er ikke lenger identifisert med dem som styrer, men med dem som … en slags frigjøringsteologi for Europa. De som er fjetret av materialisme og individualisme, lengter etter noe annet.

– Når det gjelder åndelighet og spiritualitet, ser vi at Den katolske kirke har stor innflytelse i Sverige og Norge allerede nå, også på andre kristne. Det er naturligvis ikke noe som direkte forandrer samfunnet, men likevel. Det er mennesker som søker åndelig fordypning. Selv om de ikke tar steget over, kan de være veldig preget av katolsk tenkning og tro. Økumenisk finnes det en innflytelse som vi kanskje selv ikke forstår, sier kardinalen.


Kardinal Arborelius er opptatt av Jomfru Marias rolle i håpet.
– Maria er håpets mor. Det glemmer vi iblant, at hun er «Mater Spei», håpets mor, sier karmelittmunken.


Maria som håpets og enhetens mor

Kardinal Arborelius er opptatt av Jomfru Marias rolle i håpet.
– Maria er håpets mor. Det glemmer vi iblant, at hun er «Mater Spei», håpets mor.

- Hvilken rolle kan Maria ha her? Du sier at i det økumeniske har Den katolske kirke mye å gi, men akkurat Maria kan vel være en anstøtssten for mange protestanter?

– Det kan det være, men jeg tror det er i ferd med å forandres. Iallfall i Sverige ser vi nå at nesten alle lutherske kirker har et bilde av Maria. I Uppsala domkirke ble Maria-kapellet et gravsted for reformasjonskongen Gustav Vasa, men utenfor kapellet har man nå satt opp en statue av Jomfru Maria, forteller han.

Den katolske kirke i Sverige har en pågående teologisk dialog med pinsebevegelsen i Sverige.

– Vi tok opp Marias rolle, og jeg ble overrasket over hvor stor forståelsen var for Maria. Jeg sier ikke at de tar til seg hele den katolske forståelsen av Maria, men visse grunntegn var veldig tydelige. Det finnes også økumeniske rosenkransgrupper. Jeg tror ting er i ferd med å forandres.

- Karmelittsøstrene i Tromsø tror at Maria kommer til å forene Kirken i Norge.

– Vi kan også se Maria som enhetens mor. Det er naturligvis spesielt tydelig når det gjelder vårt forhold til de ortodokse. Men man begynner å se innenfor visse deler av protestantismen at man har en brist, en mangel på Maria. At man har forsømt henne, sier den svenske biskopen.


- Den Hellige Ånd leder oss mye mer enn vi forstår. Det er et mysterium. Kirken er et mysterium, og ikke bare en sosial organisasjon, sier kardinal Arborelius.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

– Den Hellige Ånd leder Kirken

- Det er viktig med en realistisk bedømmelse av tidene. Samtidig må en alltid ta Den Hellige Ånd med i beregningen, og det er ikke alltid så lett å forutsi hva han finner på.

– Det er riktig. Vi kan aldri være sikre på hvordan ting blir, men vi må stole på og ha tillit til at det er Den Hellige Ånd som leder Kirken. Det er ikke samfunnsutviklingen som sådan som bestemmer.

– Det er alltid Den Hellige Ånd som leder Kirken gjennom historien. Og der ser vi at det alltid finnes overraskelser, og saker vi ikke kan kontrollere. Nettopp derfor er håpet så viktig. Vi knytter ofte håpet til at Den Hellige Ånd leder oss gjennom tiden og inn i evigheten. Vi er et pilegrimsfolk på vei. Vi er ennå i ørkenen, men vi er på vei tilbake til det tapte paradiset. Vi må ikke tro at vi allerede er fremme. Men Den Hellige Ånd leder oss mye mer enn vi forstår. Det er et mysterium. Kirken er et mysterium, og ikke bare en sosial organisasjon.

- Det er vel også slik at Den Hellige Ånd er Livgiveren som stadig puster liv i Kirkens glør, og kanskje spesielt i forfølgelsestider?

– Ja, og det glemmer vi iblant, at kanskje ikke siden urkirken har martyriet vært så tydelig som nå. Det er en normal situasjon for Kirken å være martyrenes kirke. Det kan være et blodig martyrium, men det kan også være et utenforskap, at det ikke er så populært å være Kirke, at Kirken foraktes, man ser ned på henne og spotter henne.

– Håpet holder i hop

Når kardinal Anders Arborelius snakker om håp, pleier han alltid å ta med en liten lignelse av den franske forfatteren Charles Péguy. Den handler om de tre teologale dydene: Tro, håp og kjærlighet. På latin heter dyd virtus, som betyr «kraft, drivkraft».

Som en del av nåden har vi fått de tre teologale dydene som en kraft inni oss, forklarer kardinalen.

Charles Péguys bok finnes på svensk og heter «Portalen till hoppets mysterium». (Håp heter «hopp» på svensk.) Der forteller Péguy lignelsen om de tre søstrene Tro, Håp og Kjærlighet, som er på vandring.

– På mange språk kan man finne søstrene Faith, Hope, Esperanza. Péguy forteller om hvordan Håpet er lillesøsteren som går foran de andre og drar dem med seg. Hun hopper og løper foran, og leder troen og kjærligheten videre. Man snakker ofte mye om troen og kjærligheten, og glemmer at det ofte er «hoppet som holder i hop», sier den svenske biskopen.

– Det er håpet som holder i hop. Vi trenger håpet. Vi må holde fast ved håpet. Det er håp for Europa, sier Nordens første kardinal.



Les også:

01 desember 2018

Ettertanke | Lignelsen om Morgenstjernen

ADVENTSSTJERNEN: Morgenstjernen er Guds egen, tindrende, utendørs adventsstjerne. «Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.» (Åp 22,16)
(Bildet: "Morning Star", maleri av Greg Mort)

En av de gode tingene med den mørke norske vinteren, er at du kan se stjerner om morgenen. Har du lyst til å oppleve noen hellige sekunder nå i advent? 


Da skal du stanse opp om morgenen, legge hodet litt bakover og se etter Morgenstjernen, den klareste stjernen av dem alle. ”Stella matutina” er det mest lyssterke objektet på himmelen etter sola og månen.

Egentlig er Morgenstjernen en planet, nærmere bestemt Venus. Det spesielle med Venus er at den beveger seg så nær solen at du bare kan se den like før soloppgang (og like etter solnedgang, da kalles den Aftenstjernen). Når du ser Morgenstjernen vet du med sikkerhet at dagen kommer, og det snart.

Se godt på Morgenstjernen der du står ute under himmelen. Ta deg tid til noen hellige sekunder og meditér over adventsmysteriet: Jesus, Guds sønn, Menneskesønnen, kommer snart. Han sier om seg selv at han er ”den klare morgenstjerne.” (Åp 22,16)

Midt i mørket kan du med egne øyne se at natten snart er slutt. At Guds nye og evige dag er på vei. Morgenstjernen står der og forteller stille om advent, om ”Adventus Domini”, ”Herrens komme”. Dermed blir Morgenstjernen til Adventsstjernen – Guds egen, tindrende, utendørs adventsstjerne.

Morgenstjernen forteller at vi ikke er på vei mot livets solnedgang. Den vitner om at vi snart skal få se tidenes soloppgang, den morgenen da alt skal bli nytt. Alt vi venter på nå er at Jesus skal komme.

Så gå ut, se opp, finn Adventsstjernen, og be med tre av Bibelens siste ord: ”Kom, Herre Jesus!” (Åp 22,20)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. november 2009 og her på bloggen 2. desember 2013.

16 mars 2018

Ettertanke | Maria og djevelen

"Maria som Kvinnen i Åpenbaringen" av Peter Paul Rubens (1577-1640).
Du kan lese om dragens (djevelens) raseri mot Kvinnen (Maria) i Johannes Åpenbaring, hele kapittel 12.

"Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. Også et annet tegn viste seg på himmelen, en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn." (Åp 12, 1-2)

I midten av bildet holder kvinnen (Maria) guttebarnet (Jesus) mens hun står på månen og tramper på syndens slange. (Kirken ser på 1. Mos 3,15 som en profeti om hvordan Kvinnens/Marias ætt vil knuse slangens hode). Til venstre i bildet kaster erkeengelen Mikael og hans englehær ut dragen med sju hoder (Satan) og de andre demonene (Åp 12,9). Øverst gir Gud Faderen instruksjoner til en engel om å plassere to vinger på jomfruens skuldre (Åp 12,14).


Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: The J. Paul Getty Museum, Los Angeles, Open content

Mange tenker på djevelen som en slags «jevnbyrdig motsats til Gud». Det er han ikke. Djevelen er bare en fallen skapning. Hans motsats er ikke Gud, men skapningen Maria. Det er derfor djevelen hater henne så intenst (Åp 12).


Kirken lærer at djevelen først var en god engel. Englene ble skapt som Guds tjenere, men djevelen og de andre demonene «har gjort seg selv onde», sier den katolske katekismen (391). Fallet bestod i at de sa et grunnleggende og ugjenkallelig nei til Gud og Hans rike. «Det finnes ingen anger for dem etter fallet, like lite som det finnes anger for mennesket etter døden», sier St. Johannes fra Damaskus (657-749 e.Kr.).

Djevelens opprør mot Gud bestod i et rungende og stolt «non serviam»: «Jeg tjener ingen. JEG vil være gud.» Senere ble mennesket fristet av djevelen og lot tilliten til Skaperen dø i seg. Etter det har all synd bestått i dette: i ulydighet mot Gud og mangel på tillit til Guds godhet.

Maria er den store kontrasten til djevelen. Hun er ydmyk, stoler på Guds godhet og gir seg selv helt til Gud ved sitt «fiat», sitt «la det skje». «Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.» (Luk 1,38) Slik gjør hun det mulig for Frelseren å komme til verden.

Maria etterlever troens lydighet på fullkomment vis. Hun tar imot engelens budskap i tillit. Hun tror virkelig at «ingenting er umulig for Gud» (Luk 1,37). Hun samtykker: «Det skje meg som du har sagt» (Luk 1,38Og Elisabet sier om henne: «Salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse» (Luk 1, 45). Det er for Marias tros skyld at alle slekter skal prise henne salig (Luk 1,48).

Maria er et forbilde for alle troende. Troen hennes vaklet aldri livet igjennom, ikke en gang i den siste prøvelsen da sønnen hennes døde på korset. Maria visste dette: at Satans makt er begrenset. Han er bare en skapning, og han kan ikke forhindre at Guds rike bygges opp. Det er nemlig Gud som med styrke og mildhet leder menneskets og verdens historie. «Vi vet at Gud i alle ting er med og virker til det beste for dem som elsker ham» (Rom 8, 28).


Gud har allerede klart å snu det verste som kunne skje – at mennesket drepte Guds sønn – til å bli det beste som har skjedd. Da klarer han resten også.


Vi er så heldige at vi allerede vet hvordan historien slutter. Den slutter slik, med en ny himmel og en ny jord: 
«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp 21,3f)
Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. mars 2018 da Luk 1,34-38 var dagens bibeltekst


Les også:

05 desember 2016

Ettertanke | Når en kvinne skal føde

MIRAKELMAGE: Full av baby. Høygravid i advent.
Foto: Selvportrett advent 2011


I dag er Jesus på min arena. «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes tid er kommet» sier han (Joh 16,21). Jeg kjenner ingen som har vært gravid som ville motsi ham i det.


Jeg tror imidlertid Jesus glemte å ta med «og det har gått noen år» i den neste setningen sin. Slik: «Men når barnet er født – og det har gått noen år – har hun glemt smertene, i sin glede over at et menneske er kommet til verden.» Nå har jeg født fem ganger, og jeg har aldri glemt smertene bare sekunder etter at jeg hadde så vondt at jeg brakk meg i smerte. Jeg er ikke en gullfisk. Jeg har en fungerende hukommelse.

Menneskets minnefunksjon er vidunderlig. De gode minnene forgylles og blir bare bedre år for år, mens smerteminnene blir svakere jo lengre tid som går. Ta den lange fotturen over Hardangervidda som jeg var på i det forrige århundre. Det er den beste, fineste og mest magiske fjellturen jeg har vært på noen gang. Med intellektet vet jeg imidlertid at jeg i en av oppstigningene var så utmattet og hadde så vondt at jeg satte meg bak en stein og sa: «Jeg vil bare dø». Jeg husker ordene, jeg vet at det skjedde, men jeg klarer ikke å gjenskape følelsen. Den er helt borte. Bare det vidunderlige står tilbake. Jeg tror det er et «frampek» om hvordan det en gang kommer til å bli. Den gang – når vandringen endelig er over og vi er hjemme hos Jesus – da kommer minnet til å fungere slik: Vi husker det gode og vi klarer ikke lenger å gjenkalle det vonde. Det er borte. Helt glemt.

I adventstiden er det faktisk ikke Jesu fødsel som Kirken først og fremst forbereder seg på. 


Advent har fått navnet sitt fordi vi i disse adventsukene venter på adventus Domini: Herrens komme. Vi venter på Jesu andre komme. Derfor handler svært mange av bibeltekstene i advent om nettopp dette: at Jesus skal komme igjen. Og det er i den sammenhengen at Jesus bruker analogien om en kvinne som skal føde og som etter fødselen er full av glede og ikke bryr seg om smerten som var.

«Slik er det også med dere. Nå er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.» (Joh 16,22) Amen. Det tror jeg på. Av hele mitt hjerte og med hele min hukommelse.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 5.12.2016 da Joh 16,21-24 var dagens bibeltekst




NOEN DAGER SENERE: Magen tom, hjertet fullt. Fylt av glede. Johannes er født for noen timer siden.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Du liker kanskje også:


  • Ettertanke | Den første natten - en smakebit derfra: "Jeg hadde gått høygravid sammen med Jomfru Maria gjennom hele advent, mens jeg ventet både på barnet og Barnet. Nå var han kommet. Snøen dalte forsiktig utenfor. Stille natt, hellige natt. Den første natten med det nyfødte barnet. Lille Johannes lå der helt i ro. Pustet så stille som bare de bittesmå gjør. Jeg hadde kjent sparkene hans under hjertet i mange måneder, og nå åpnet det seg. Alle sanser var våkne. Det var da jeg lyttet til «Mitt hjerte alltid vanker»."

23 november 2012

Ettertanke: Å sove i endetimen

VÅKNE BRUDEPIKER: I endetiden gjelder det å holde seg våken og brennende. Her er noen lys våkne brudepiker fra Yourwedding

 

Det er mange som har forsøkt å regne seg fram til timen da timene skal ta slutt. Jeg har aldri skjønt hvordan noen tør å begi seg ut på den slags matematikk. Jesus sier jo rett ut at "den dagen eller timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen." (Mark 13,32)


Jeg har heller aldri helt skjønt fortellingen om de fem kloke og de fem uforstandige brudepikene. Her sitter ti brudepiker og venter på brudgommen med tente lamper, men det er natt, ting tar tid og alle sovner. Først når de hører meldingen om at brudgommen er på vei blir det liv i leiren.

De kloke har tatt med nok olje til lampene sine, mens de uforstandige mangler olje. De kloke gir dermed de ukloke beskjed om det ikke er nok olje til at deling kan komme på tale. Og hva skjer så? Jo, mens de uforstandige er ute på handletur midt i svarte natta for å få tak i olje, kommer brudgommen, ”og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: 'Herre, herre, lukk opp for oss!' Men han svarte: 'Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.” (Matt 25,10-12)

Jeg har noen spørsmål jeg gjerne skulle stilt Jesus
: Hvorfor er den feststemte brudgommen så hard? Hvorfor belønnes ”de kloke” for at de ikke delte av oljen sin? Og hva symboliserer egentlig oljen?

Enn så lenge får jeg nøye meg med at jeg tar poenget hans: ”de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet”. Og ikke minst skjønner jeg bydesetningen som avslutter det hele. Den brenner. Den er ikke til å misforstå, og holder meg våken og skjerpet helt inn i endetimen: ”Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.”

Første gang publisert i avisen Vårt Land 23. november 2009
Lignelsen om de sovende brukepikene er for øvrig denne søndagens prekentekst i Den norske kirke