Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Den gode hyrde. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Den gode hyrde. Vis alle innlegg

19 april 2023

Ettertanke | Den gode hyrden på Stord

Den gode hyrde, malt av James Powell i 1888.

Fortellingen om den gode hyrden er en klassisk påskelignelse. Kristen tradisjon har alltid gitt denne historien en spesiell plass i påsketiden. 


Hvorfor? Prøv å lese lignelsen i Joh 10,11-18 med påskeøyne, så slår det raskt imot deg at den gode gjeteren Jesus gir livet sitt for sauene hele fire ganger i løpet av åtte vers.

Vi befinner oss nå i den andre uken i påsketiden, og det myldrer av gjetermotiv i de oppsatte bibeltekstene. Så la oss snakke litt om ekte hyrder!

Jeg kommer fra Aadlandsslekten på Stord. Da jeg var barn var det Torbjørn Aadland, eldstebroren til min farfar, som eide slektsgården på Ådland. Det var alltid spennende å besøke gamle onkel Torbjørn og tante Synneva: Gå på skattejakt etter egg i hønsehuset. Lære å gjøre opp ild med flintstein (vel, iallfall klare å lage noen gnister). Bli med og slipe kniver på slipesteinen i tunet. Og ikke minst: Besøke de skjønne lammene ute på bøen.

Men uansett hvor søt og snill jeg gjorde stemmen min, og uansett hvor lynraskt eller hvor forsiktig jeg beveget meg, var det alltid komplett umulig å få klappet et eneste lam eller søye. De bare skvatt unna og flyktet i vill fart bort fra meg, som om jeg var styggen selv.

Når onkel Torbjørn kom, derimot! Da kom de løpende. Det var slik jeg lærte at Jesus beskriver et helt reelt fenomen når han forteller om den gode hyrden. Han sier: «Sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» (Joh 10,4-5) Jeg kan bevitne at det der er helt sant. Akkurat slik fungerer sauer på Ådland også.

Det var imidlertid én ting jeg syntes var rart som barn, når jeg hørte om Gud som den gode hyrden i Salme 23. Der står det nemlig: «For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg» (Sal 23,4). Hvordan kan en kjepp og en stav gi trøst? Det forstod jeg ikke før jeg fikk høre at gjetere brukte trestokkene til å jage bort ville dyr som vil angripe saueflokken. Kjeppen trøster dermed de skvetne sauene fordi den er et synlig symbol på beskyttelse og trygghet.

Det er ingenting puslete over Herren Gud når han fremstilles som den gode hyrde. En god gjeter må være både modig, omsorgsfull og sterk, full av kraft, ellers kan han ikke forsvare flokken sin. Jesus viderefører dette sterke bildet av Gud når han omtaler seg selv som den gode hyrde i Joh 10.

Profeten Jesaja skriver: «Se, Herren Gud kommer med styrke, han hersker med sin arm. Han gjeter sin flokk som en gjeter. Han samler lammene med armen, løfter dem opp i fanget, leder søyene.» (Jes 40, 10-11). DET er min Gud. Sånn er han. Han ligner på onkel Torbjørn. Jeg fikk et glimt av Gud der ute på markene på Stord på 1900-tallet, den gang alle sauer fortsatt hadde et navn og ikke bare et nummer. «Han kaller sine egne sauer ved navn» (Joh 10,3). Og da kommer de. Da kjenner de ham igjen, slik Maria Magdalena kjente igjen den oppstandne Jesus i gravhagen påskemorgen da han sa navnet hennes (Joh 20,16). Og han sier: «Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min. Vær ikke redd, for jeg er med deg!» (Jes 43;1,5)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 19. april 2023 da Esek 34,11-16 var dagens bibeltekst

Jeg har ikke noen bilder av onkel Torbjørns sauer, så den her lille flokken fra Rosendal får gjøre jobben. Dette er slik vaktsomme sauer ser ut noen sekunder før de flykter i full fart, etter min erfaring. "Trø meg inkje for nære."
Foto: Flickr Creative Commons/My Own Horizons


Jeg finner ikke noe bilde på nettet av onkel Torbjørns gård, men her kan dere iallfall se den enda eldre utgaven av slektsgården: Ådlandsstova på Stord. Klikk på bildet for å se det i større format.

"Ådlandsstova er ei av dei største eksisterande mellomalderstovene på Vestlandet."
Huset er det eneste fredete bygget i hele Stord kommune, og er et av de første gårdsbyggene som ble fredet i Norge. Man mener at stuen fungerte som en gildestue i middelalderen, altså et selskapslokale i vår språkbruk.

Det var slekten min på gården Ådland som overdro bygningen til Fortidsminneforeningen i 1873, som det første profane (ikke-kirkelige) bygningen som foreningen eide. I dag eies bygningen av Sunnhordland Folkemuseum. 
Fredningsårsaken er alderen på Ådlandsstova. "Ho er bygd av uvanleg stor malmfuru, vakkert ovaltelgd," og tømmeret er C14-datert til 1300-1400-tallet.

Foto og sitater fra grind.no, som er Universitetet i Bergens
portal for formidling av kunnskap om landskap og livsmiljø.

Ådlandsstova på Stord. I moderne tid har Sunnhordlandsmuseet utstyrt stuen med et middelaldersk interiør med slagbenker og jordgolv.

Det er gjennom Aadlands-slekta at jeg er det 33. slektsleddet etter Hellig Olav. Slektstavlen går altså helt tilbake til Harald Hårfagre - og før ham: Dronning Ragnhild.
Foto fra grind.no

18 april 2023

Ettertanke | Han lar meg bade i timesvis

"Han leder meg til hvilens vann."
Første gang jeg virkelig oppdaget Salme 23, var i bølgene utenfor Korfu.
Foto fra Korfu: Andrew Gustar/Flickr Creative Commons

Første gang jeg virkelig oppdaget Salme 23, var i bølgene utenfor den grønne og frodige øya Korfu. 


Jeg var på interrail med en god venninne, og vi hadde reist langt og lengre enn langt – over Skagerak og Alpene, innom Verona, Venezia og Sicilia på vei til Aten. Å være på en langvarig oppdagelsesreise er utrolig gøy, men det er også intenst og krevende. Jeg trengte hvile.

Fra før kunne jeg ordene i Salme 23 så farlig godt at jeg var blitt nesten blind for dem. Men jeg bestemte meg for å ta med meg gjeteren Davids ord ut i hvilens vann, og der ute i Det joniske hav fikk jeg ligge og erfare sannheten i Guds ord: «Herren er min hyrde. Jeg mangler ingenting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv.»

Mens jeg badet i de joniske bølgene – i det lengste badet jeg noen gang har tatt – sank Davidssalmen inn i meg. Det var som om saltvannet vasket ordene rene, slik at jeg endelig kunne se teksten for første gang, med et friskt og nybadet blikk.

Det er risikofylt å se på de samme tingene for mange ganger. Resultatet kalles husblindhet. Den husblinde ser hverken hva som er feil i huset sitt eller hvilke unike kvaliteter huset hennes har.

Det er fort gjort å bli husblind uansett hvor du bor. Det er spesielt uheldig å bli husblind i Kirken og i troen. Selv er jeg oppvokst i en kristen familie i et kristent land. Som 25-åring måtte jeg reise helt til Asia for å bli kvitt husblindheten.

Du aner ikke hvor fantastisk det kristne evangeliet er før du har fortalt det til noen som aldri – ALDRI – har hørt det før. Å få sitte der med dem og lese høyt: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,16) Å få lese det som om det var for første gang, fordi det var for første gang. Lyset i øynene deres. O lykke! Evangeliet er jo helt hinsides vakkert og sterkt!

Hvordan ser så fortellingen om Jesus som «den gode hyrde» ut uten husblindhet? For en del år siden kalte jeg sammen noen som hadde svaret: To- og fireåringen. «Jeg har lyst til å fortelle dere en historie som Jesus fortalte,» begynte jeg. «Vet dere hva en hyrde er?» Neeei. Men de visste hva en sau er, så vi tok det derfra.

Da fireåringen oppdaget at gjeteren var Jesus og at sauen var henne ble hun fylt av FRYD. I en hel time ville hun bare høre om Jesus. Hun ville høre om Han som kjenner hver eneste sau. Han som kaller henne ved navn. Han som elsker sauene så høyt at han gir livet sitt for dem. Han som passer på sauene slik at de er trygge. Og hvis en sau tuller seg bort (for det hender med sauer av og til), så leter og leter han helt til han finner den. «Ingrid, Ingrid,» roper han høyt, og Ingrid kjenner igjen stemmen til Han som hun er så glad i. O lykke! «Den som har ører å høre med, hør!» (Luk 8,8)

I dag ber jeg: Gode hyrde. Gode Jesus. La meg se deg som om jeg aldri før har sett deg. La meg høre deg som jeg aldri før har hørt deg. Hjelp meg å følge etter deg. I dag. Alle dager. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 18.04.2023 da Sal 23,1-6 var dagens bibeltekst.


DEN GODE HYRDE: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.»
Her har Ingrid (da 4 ½ år) laget kjortelen til Jesus med det fineste stoffet hun fant. Jesus har som vanlig langt hår. Legg merke til den store, flotte staven. Den måtte lages i et solid materiale, mente Ingrid, siden Jesus bruker staven til å forsvare sauene. Ingrid forklarte: «Vi går tur. Vi plukker blomster! Sauen er meg. Jesus har satt en blomst på sauen sitt hode.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2012


Her var det vi badet, på stranden Kontogialos, også kjent som Pelekas. Slik så stranden ut en av dagene vi var der på interrailturen vår.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, juni 1998

Pelekas-stranden ligger på vestsiden av Korfu. Slik så den ut ti år etter jeg var der, da Salme 23 sank inn i meg:

"Herren er min hyrde,
jeg mangler ikke noe.

Han lar meg ligge i grønne enger,
han leder meg til vann der jeg finner hvile.

Han gir meg nytt liv.
Han fører meg på rettferdighets stier
for sitt navns skyld.

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke noe ondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav,
de trøster meg.

Du dekker bord for meg
like foran mine fiender.
Du salver mitt hode med olje.
Mitt beger renner over.

Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg skal bo i Herrens hus
gjennom alle tider."


10 september 2021

Ettertanke | Lidenskapelig kjærlighet

Når du virkelig elsker, setter du himmel og jord i bevegelse for å få tilbake den du har mistet.  
Jesus elsker oss med en kjærlighet som gir ALT.

Maleri av Salvador Dali, etter inspirasjon av en skisse av St. Johannes av Korset (1542-1591).

Bibelen forteller én fortelling fra første til siste side: At det finnes Én som har skapt alt, og denne éne, personlige, treenige Gud elsker verden med en kjærlighet av en annen verden.


Han elsker oss akkurat slik vi er skapt for å bli elsket: Lidenskapelig, evig og trofast. 

Men vi, vi elsker ikke Gud verken lidenskapelig, evig eller trofast. Vi rotet oss bort allerede på side to i fortellingen, og det er helt og holdent vår egen skyld.

Dagens bibeltekst er hentet fra side 197 i historien. Moses har nettopp advart Israelsfolket om hva som vil skje hvis de sviker Gud og dyrker avguder: Da vil Guds folk bli spredt ut blant folkene. Så kommer dagens bibeltekst:
«Men dersom dere søker Herren din Gud der, skal du finne ham når du søker ham av hele ditt hjerte og hele din sjel. I din nød, når alt dette rammer deg i dager som kommer, skal du vende om til Herren din Gud og lytte til hans røst. For Herren din Gud er en barmhjertig Gud. Han slipper deg ikke og ødelegger deg ikke.» (5. Mos 29-31)
På en måte skulle jeg ønske at det stod: «Du skal finne Gud når du søker ham av litt av ditt hjerte og en flik av din sjel.» Men jeg innser jo at det ikke er sånn et ekte søk fungerer.

Når du mister en du elsker, setter du ikke i gang et halvhjertet søk. Du gjør alt du kan. Du setter himmel og jord i bevegelse. Du gir alt.

Derfor: Gi alt. Søk Gud av hele ditt hjerte, med alt det som finnes der av tro og kjærlighet, tvil, motstand og delthet. Kom som du er. Søk Gud med hele deg. Da settes Himmelens mektigste krefter i bevegelse.

LA OSS BE
«Du gode hyrde – før de villfarne tilbake. 
Barmhjertige Herre, kall meg tilbake når jeg flykter, 
dra meg til deg når jeg gjør motstand, 
reis meg når jeg faller, 
støtt meg når jeg står, 
led meg når jeg går. 
Glem meg ikke om jeg glemmer deg.
Om jeg synder, vend deg ikke fra meg.

Se ikke på mine misgjerninger, men på din uendelige godhet.
Tilgi meg nådig alle mine overtredelser.
Gi meg å sørge over de synder jeg har begått,
og styrk meg i de fristelser som ligger foran meg.» 

(Av St. Thomas Aquinas, 1225-1274)

 Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 10. september 2012

05 november 2020

Oceans | Når Gud kaller deg ut på dypet

"Spirit lead me where my trust is without borders"
Skjermbilde fra YouTube


Jeg vet ikke om du liker lovsangsmusikk. Til vanlig hører jeg mer på kirkemusikk enn på moderne lovsangsmusikk, men i kveld traff denne musikkvideoen meg, der en far og en sønn synger sangen Oceans sammen. Kanskje kan den tilliten og overgivelsen som de synger i (og som de utstråler) gi deg også styrke.


Alle troende som har en dyp og sterk tro, har uten unntak vært gjennom store prøvelser. Det går ingen vei utenom å gå på dypet for den som følger Jesus. Denne sangen hjelper meg til å gjøre det med større tillit. Den leder meg inn i den kjærlighetsfulle overgivelsen til Gud. Den fullstendige overgivelsen som jeg bare kan våge når jeg vet at jeg er høyt elsket av den jeg gir meg selv helt til.

Lovsangsmusikken på sitt beste

Akkurat det er lovsangsmusikken på sitt beste: Når den får sjelen min til å synge bønn - når den leder meg til det stedet der sjelen forenes med Gud. Når jeg går dypere og dypere inn i den tilbedelsen og kjærligheten som Gud skapte meg for. Når den leder meg til det punktet hvor hele meg åpner seg i et bønnerop: Gud, gi meg mer av deg! Jeg må ha deg! Jeg tørster etter deg! Gud, du er alt jeg trenger. Takk Gud, for at du elsker meg så uendelig høyt og så uendelig dypt. Takk for at du er min, og jeg er din, i all evighet. Takk for at jeg alltid kan stole på deg. Jeg er klar for å gå på vannet. I dag også. Jesus, jeg stoler på deg.



Oceans (Where Feet May Fail)

Spirit lead me where my trust is without borders
Let me walk upon the waters
Wherever You would call me
Take me deeper than my feet could ever wander
And my faith will be made stronger
In the presence of my Savior

You call me out upon the waters
The great unknown where feet may fail
And there I find You in the mystery
In oceans deep
My faith will stand

Your grace abounds in deepest waters
Your sovereign hand
Will be my guide
Where feet may fail and fear surrounds me
You've never failed and You won't start now

Spirit lead me where my trust is without borders
Let me walk upon the waters
Wherever You would call me
Take me deeper than my feet could ever wander
And my faith will be made stronger
In the presence of my Savior

I will call upon Your name
Keep my eyes above the waves
My soul will rest in Your embrace
I am Yours and You are mine

Spirit lead me.
Take me deeper
into you.

Hillsong UNITED / Joel Houston / Matt Crocker / Salomon Lighthelm

Hillsong UNITED var lovsangsband under de katolske verdensungdomsdagene i Sydney, Australia 2008.

Far og sønn. Kanaan og Enni Francis.
Skjermbilde fra YouTube


Denne typen musikk var veldig viktig for meg fra jeg var kanskje 15 år til jeg var ca. 25 år. Så gikk jeg plutselig lei. Det ble for likt. Det samme om og om igjen. Jeg trengte mer dybde, mer næring. Jeg syntes at lovsangsmusikken ble for overfladisk, suppete, sentimental, gjentakende, platt og søtladen. For glatt pop. Fake, tilgjort. Den fallgruven mener jeg denne innspillingen ikke faller i. 

Det aller beste øyblikket i denne innspillingen er fra 2:01 til 2:31 i videoen når Ennis Francis gir skikkelig på mens han synger:

Spirit lead me where my trust is without borders
Let me walk upon the waters
Wherever You would call me
Take me deeper than my feet could ever wander
And my faith will be made stronger
In the presence of my Savior

Da kjenner jeg at jeg ikke klarer å sitte i ro. Det er SÅ bra. Rått. Intenst. Heftig. EkteLytt, så skjønner du hva jeg mener.

Ta gjerne en kikk i kommentarfeltet til videoen på YouTube. Der kan du lese responsen fra bokstavelig talt tusenvis av folk som har blitt dypt rørt og beveget av denne videoen (4379 kommentarer i skrivende stund). Anbefales!


 Her finner du profilen min på Spotify.
Foto: Skjermdump fra Spotify-siden min


Coverinnspillingen til Ennis Francis ligger dessverre ikke på Spotify, så jeg får dessverre ikke lagt den til der.

Har du Spotify? To av spillelistene mine er offentlige slik at du kan finne dem.


Jeg har en egen spilleliste på Spotify der jeg samler den fineste kirke- og kormusikken jeg finner (skjermbildet under). Klikk her for å lytte til den. Hvis du klikker på FOLLOW, vil spillelisten legge seg inn i kategorien Playlists hos deg.

Jeg har også en spilleliste på Spotify der jeg samler kristen musikk fra ca alle andre kategorier jeg liker. Klikk her for å lytte til den. (Og klikk på FOLLOW for å lagre spillelisten blant dine playlists.) Dette er musikk jeg kan høre på mens jeg sykler til og fra jobb eller er på mer bråkete steder. Hvis jeg hadde funnet Enni Francis' innspilling på Spotify, hadde jeg lagt den til på denne listen.




Hvis du har kommentarer eller kommer over musikk du vil tipse meg om, er det bare å bruke kommentarfeltet under denne bloggposten.

02 august 2019

Biskop Robert Barron: - Hver prest er en Jakobsstige

Foto: Skjermdump fra Word on Fire, YouTube

Jeg er takknemlig for at Jesus berget meg inn i sin hellige, katolske kirke. Det er jeg hver eneste dag, jeg kan bare ikke si det høyt hver dag, i 4208 dager, liksom.


Men i dag sier jeg det høyt, for når jeg ser denne lille videoen fra Biskop Robert Barrons prestevigsling av seks dominikanermunker, så er det denne ene tingen hjertet mitt fylles av. TAKKNEMLIGHET. Stor takknemlighet. Å, kjære, gode Gud, TAKK for din kirke! Må mange, mange flere finne veien hjem til din ene, hellige, katolske og apostoliske kirke!

Det tar deg under to minutter å se denne videoen og høre biskopens ord. Det er vel anvendte sekunder av ditt liv.




Her er utdraget fra biskopens preken som du hører i videoen:

Brothers. Venerable Fulton Sheen said that every priest is a Jacob's ladder. 

That is to say someone who connects Heaven and earth.
He must be able to travel down far enough to reach even the most lost of the lost.
And he must be able at the same time to reach up high enough to facilitate the journey to Heaven.

As priests you will sanctify,
as prophets you will teach,
as kings you will shepherd and govern.

Brothers, you will be bridges that others might climb on you to God.

You will be priests so that your people might hear the saving truth.

You will be kings, that your people might walk the path of salvation.

So brothers, love the people you serve.

Sanctify them.
Teach them.
Shepherd them.

Be a Jacob's ladder for them.


(Og hvis du nå bare har lest ordene: For Guds skyld - se videoen. Hør musikken og varmen i stemmen. Se de vakre, mektige bildene. Du har mye velsignelse i vente.)


Foto: Skjermdump fra Word on Fire, YouTube


Et folk av prester, profeter og konger

I Den katolske kirkes katekisme, står det: "Jesus Kristus er den som Faderen har salvet med Den Hellige Ånd, og innsatt til "prest, profet og konge". Hele Guds folk har del i disse Kristi tre embeder og bærer det ansvar for sendelse og tjeneste som følger av dem." (§ 784)

Les mer i katekismen her, i avsnittet kalt "Kirken - Guds folk, Kristi legeme, Den Hellige Ånds tempel". Det er vakker og definitivt oppbyggelig lesning!

Be for prestene

Jeg abonnerer på nyhetsbrevet til Biskop Robert Barron (anbefales!). Det var slik jeg ble tipset om denne videoen. I dag avsluttet biskopen med denne oppfordringen som jeg gir min fulle tilslutning til:
"Please keep these new priests and all the newly ordained priests in your prayers, asking the Lord that they always remain faithful and seek to imitate in their own lives the sacrifice of Jesus, our great high priest."
Og jeg vil legge til: 
1. Be for alle prestene, munkene og nonnene våre. Og be for biskopene. De står fremst i frontlinjen i åndskampen, og trenger vår bønnestøtte!
2. Be om kall. Be hver dag om at Gud må kalle på flere prester, munker og nonner, og at de som er kallet må våge å si JA. Vi trenger dem!

26 februar 2019

Ettertanke | Den skjelvende paven

Etter hvert ble Johannes Paul II paven som bare klarte å stå ved at han lente seg på korset: Bispestaven med det kjente krusifikset på toppen.
Foto: AZ Quotes

Da pave Johannes Paul II stod på balkongen som nyvalgt pave og kom med sine første ord, sa han: "Vær ikke redde – åpne dørene for Kristus!" De ordene skulle bli et ledemotiv for hele pontifikatet hans.


Pave Johannes Paul den store startet ut som en ung og kraftfull, atletisk pave i 1978. Hvilke andre paver har du sett stå slalåm? Han drev med både fjellklatring, svømming, padling, fotball og knusing av kommunismen. Spesielt berømt ble han for sitatet "Av alle uviktige ting, er fotball det viktigste."

Johannes Paul II forble pave i over 26 år, helt til 2005. De siste ti årene hadde han sykdommen Parkinson. Dermed ble han stiv i kroppen, han fikk skjelvinger, langsommere bevegelser og det kjente, bøyde hodet.

Etter hvert ble Johannes Paul II paven som bare klarte å stå ved at han lente seg på korset: Bispestaven med det kjente krusifikset på toppen.

Mange var de som mente han burde gå av. Han ble latterliggjort, hånet og gjort narr av over alt. Men pave Johannes Paul II holdt fast ved kallet og ved korset. Han forente seg med den lidende Kristus. Han fikk oppleve at Guds kraft fullendes i svakhet, og at hans egen hjelpeløshet bare forherliget Kristus. På den måten gav han verdighet til andre som lider under sykdom og alderdom.

Den skjelvende paven nådde gjennom til hjertene, og spesielt hos de unge. På de katolske Verdensungdomsdagene møtte millioner av unge kristne opp. De ville være med den gamle hyrden som ledet dem til Jesus Kristus – han som gjennom hele sitt pontifikat gjentok: Vær ikke redde!

Han talte med Ånd og kraft, og sa til dem:
«Det er Jesus du søker når du drømmer om lykken. Han venter på deg når ingenting annet av det du finner tilfredsstiller deg. Han er den skjønnheten du er så tiltrukket av. Det er han som har skapt tørsten i deg etter fylde, den tørsten som ikke lar deg falle til ro med kompromisser.»

«Vær ikke redd. Ikke vær tilfreds med middelmådighet. Legg ut på dypet.» 
Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. februar 2019 da 1 Kor 2,1-8 var dagens bibeltekst

Les også:

09 juni 2018

En bønn av St. Columba av Iona


KLOSTERET PÅ IONA: Den irske helgenen St. Columba bygget kloster på den hellige øya Iona på Skottlands vestkyst. Øya kalles også simpelthen Holy Island og er et stort pilegrimsmål.
Foto: Jan Smith/Flickr Creative Commons

"What need I fear when you are near, O King of night and day?" Bli med og be St. Columbas bønn. I dag, 9. juni, er det minnedagen for den hellige Columba av Iona.


Alone with none but you, my God
I journey on my way;
what need I fear when you are near,
O King of night and day?
More safe am I within your hand
than if a multitude did round me stand.

Amen +

Av den hellige Columba av Iona (521-597)

I august 2018 er jeg så heldig at jeg skal få dra til Iona, med bror Haavar Simon Nilsen O.P. som retrettleder. Jeg gleder meg kjempemasse! Dessverre er retretten fulltegnet, men hvis du er heldig arrangerer han det også neste år :)

Første gang publisert her på bloggen juli 2013. Oppdatert 9. juni 2018.


LES MER

Én til bønn av den hellige Columba av Iona (her på bloggen)
Les biografien om den hellige Columba av Iona på katolsk.no
Les Wikipedia-artikkelen om klosteret på Iona 

BENEDIKTINERKLOSTERET PÅ IONA: Vakkert og mektig - og et svært viktig historisk sted. Jeg gleder meg sånn til å reise til Iona!
Foto: Elizabeth Burnett/Flickr Creative Commons

Én til bønn av den hellige Columba av Iona

KLOSTERET PÅ IONA: Den irske helgenen St. Columba bygget kloster på en øy på Skottlands vestkyst. Denne lille øya, bare fem kilometer lang og tre kilometer bred, skulle senere bli kjent som I-Colm-Kill («Kolumbas øy») eller Iona. Columba = due på latin, mens due på hebraisk = iona. Øya kalles også simpelthen Holy Island og er et stort pilegrimsmål.
Foto: Mark Elliot/Flickr Creative Commons


"Be, Lord Jesus, a bright flame before me." Bli med og be St. Columbas bønn.


Be, Lord Jesus,

a bright flame before me,
a guiding star above me,
a smooth path below me,
a kindly shepherd behind me:
today, tonight, and forever.

Amen +
Av den hellige Columba av Iona (521-597)

BØNNEKNUTE: Keltisk kirkekunst fra Iona Abbey, klosteret på Iona.
Foto: Martin Burns/Flickr Creative Commons

 

LES MER

En bønn av St. Columba av Iona (her på bloggen)
Les biografien om den hellige Columba på katolsk.no


KORSET: St. Martin's cross. Den hellige Martins kors fra 700-tallet står fortsatt utenfor klosteret på Iona.
Foto: Jan Smith/Flickr Creative Commons

02 mai 2017

Ettertanke | Peters kirke



PETERS YDMYKE GRAV: En åpning i steinveggen. Klikk for å forstørre bildet.

Dypt under Peterskirken i Roma finnes det en hemmelig verden. Totalt slipper bare 250 personer inn her hver dag, til Scavi, de arkeologiske utgravningene under kirken. For noen år siden var jeg en av de heldige.


Bli med til Peters grav. Bli med gjennom eldgamle, smale, lange, varme, dunkle ganger. Det er gamle gravsteder på alle sider. Dette var romernes nekropolis, de dødes by, den gang Peter led martyrdøden.

Så er vi der: Ved den hellige Peters grav, dypt under høyalteret i Peterskirken. Det er et helt spesielt sted, noe som på ingen måte skyldes staffasjen. Her finnes det ingen staffasje, ikke noe gull eller glitter, bare grå stein. Klippe. Det er det mest ydmyke stedet du kan tenke deg.

I en åpning i steinveggen ser du med egne øyne relikviene etter apostelen Peter. Ytterst ligger kinnbeinet fra kinnet som Jesus berørte. Å få være så nær Jesus! Vi kneler stille. Mange tørker tårer. Alle kjenner kraften fra Peters grav og lytter til ordene fra Jesus som leses høyt her: «Du er Peter [Peter betyr klippe, min anm.], og på denne klippen [petram] vil jeg bygge min kirke.» (Matt 16,18)

Tre ganger spør Jesus Peter om han elsker ham – like mange ganger som Peter hadde fornektet og sveket Jesus. Tre ganger får Peter bekrefte sin kjærlighet. Tre ganger får han hyrdeoppdraget: «Fø lammene mine!» «Vær gjeter for sauene mine!» «Fø sauene mine!» I følge katolsk tro var det slik Jesus innsatte Peter som pave i Kirken.

Da jeg gikk gjennom den hellige døren i Peterskirken under jubelåret i fjor, var det ett bilde på døren som traff meg midt i hjertet, nemlig relieffet av da Peter møter Jesus rett etter sviket. «Og Herren snudde seg og så på Peter.» (Luk 22,61) Og Peter gikk ut og gråt bittert.

Peter som hadde sveket Jesus tre ganger. Det er den rå og brutale sannheten om Peter – og om oss.

Her, ved Peters dør, ser Jesus deg. Her møtes menneskets smerte og Guds medfølelse. Kirken er et feltsykehus for syndere, der du – uansett hva du har gjort – kan vakle inn døren, bli tatt imot med åpne armer og få alt Jesus har å gi deg av nåde, kjærlighet og helbredelse for sjelen.

«Stå opp!» Jesus reiste Peter opp igjen, og han bygde sin kirke på ham. «Men Far, vi faller stadig vekk.» «Så stå opp!». Dette er Jesu ord til oss, alltid.

Jesu mektige ord kan få oss til å stå opp igjen. De fører oss over fra døden til livet. «Hans ord får oss til å leve igjen, det gir oss håp, det styrker slitne hjerter, åpner oss for et syn på verden og livet som overskrider lidelsen og døden. På den hellige døren er den guddommelige barmhjertighetens uuttømmelige skatt skåret inn for hver av oss!» sier Peters etterfølger, pave Frans.

Full av nåde. Slik er Kirken. Jesu kirke, bygget på Peter. Velkommen inn. Velkommen til en reise inn i Guds barmhjertighet.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. april 2017 da Joh 21,15-23 var dagens bibeltekst



VISUELL RUNDTUR: Vatikanet har laget en multimedial presentasjon av det arkeologiske utgravningsområdet under Peterskirken. Bli med på den visuelle vandringen her.

BARMHJERTIGHETENS DØR: Peterskirkens hellige dør åpnes i forbindelse med jubelårene. Pave Frans utropte et ekstraordinært jubelår fra 8.12.2015 til Kristi Kongefest 2016 (20.11.16). Dette bildet er tatt på kvelden 3. påskedag 2016, rett etter at døren var blitt stengt for dagen.

Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen (klikk på bildene for å se dem i større format)

"Conversus Dominus respexit Petrus" - "Herren snudde seg og så Peter"
Dette er et av motivene som møter deg når du går inn den hellige døren i Peterskirken.

"Og Herren snudde seg og så på Peter. Da husket Peter det Herren hadde sagt til ham: «Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert." (Luk 22,61-62)



TU ES PETRUS: "Stå opp!" Jesus reiste Peter opp igjen, og han bygde sin kirke på ham. Første gang jeg så opp inne i kuppelen til Peterskirken, i 1998, fikk jeg tårer i øynene. Der står nemlig disse mektige ordene fra Bibelen, fra Matt 16,18-19:

"Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam et tibi dabo claves Regni coelorum."

På norsk: "Du er Peter [Peter betyr klippe], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler."

MOT HIMMELEN: Peterskirkens kuppel sett undenfra. Vakkert, vakkert.
Trekker blikket mot himmelen og Himmelen.
"Menneske, løft blikket! Så store ting er du kalt til! Elsk Gud og elsk din neste som deg selv!"



STÅ OPP: That's my church. Så glad og fri blir du når du har møtt den guddommelige barmhjertighetens uuttømmelige skatt. Velkommen inn. Velkommen til en reise inn i Guds barmhjertighet.

Bildet er tatt fra toppen av Peterskirkens kuppel.


Les også her på bloggen:


17 februar 2017

Herren er min hyrde på Bygdøy

Ah, for en fantastisk, solfylt vinterdag! Etter å ha levert et nytt debattinnlegg ("Vi velger livets side") til Vårt Land sammen med Espen Ottosen (takk til en flott responsgjeng for gode innspill!) var det herlig å komme seg en tur ut i naturen og bare takke Gud for livet, for troen, for det kristne fellesskapet og enheten mellom kristne. Avbildet: Betlehem bedehus fra 1876 og Ragnhild fra 1976. 

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bygdøy 17.02.2017

Du fikk kanskje med deg bloggposten min "Herren er min hyrde i Nordmarka" i januar? I dag var turen kommet for å hente sol og nye krefter på Bygdøy. Der dukket jammen The Lord is my Shepherd opp. Helt av seg selv.


Jeg vet ikke hvilken musikkstrømmetjeneste du bruker, men selv blir jeg gladere og gladere i Spotify. Jo lenger tid som går, jo mer treffsikker blir Discover Weekly-funksjonen der Spotify foreslår ny musikk de tror jeg liker. 

I dag var det "Come, Thou Fount of Ev'ry Blessing" av Rob Gardner som dukket opp der. Derfra gikk jeg videre til selve albumet, "The Missionary Hymn Project", og lyttet til det mens jeg gikk utover Bygdøy. Akkurat mens jeg går over disse markene dukker "The Lord is My Shepherd" opp:


The Lord is my Shepherd

The Lord is my Shepherd;
no want shall I know.
I feed in green pastures;
safe-folded I rest.

He leadeth my soul 
where the still waters flow,
Restores me when wand'ring, 
redeems when oppressed, 
Restores me when wand'ring, 
redeems when oppressed.

Thru the valley and shadow of death though I stray, 
Since thou art my Guardian, no evil I fear.

Thy rod shall defend me, thy staff be my stay. 
No harm can befall with my Comforter near. 
No harm can befall with my Comforter near. 

In the midst of affliction my table is spread. 
With blessings unmeasured my cup runneth o'er. 
With perfume and oil thou anointest my head.

Oh, what shall I ask of thy providence more? 
Oh, what shall I ask of thy providence more? 
The Lord is my Shepherd.

Fantastisk! Gud er bare så utrolig god med timing!

Norges dype kristne røtter

Når denne vestlendingen er på Bygdøy-tur ender hun som oftest opp ute på Huk, det vil si det sørligste punktet på halvøya og det nærmeste jeg kommer noe som ligner på havet her omkring. I dag gikk jeg i stedet inn på det store utendørsmuseet Norsk Folkemuseum der vi har sesongkort. Anbefales!

Iallfall. Jeg gikk der ute under den åpne blå himmelen og ble fylt av takknemlighet for alle de trofaste kristne som har gitt troen videre her i landet gjennom ti århundrer. 

Det ble så konkret for meg der jeg gikk og hørte på The Missionary Hymn Project og stoppet opp først ved nydelige Leikanger prestegård - som representerer Vestlandet og Den norske kirke - deretter ved bedehuset Betlehem som representerer det levende, lavkirkelige kristenlivet og så til slutt ved selve Kilden og de dype, dype røttene: vakre Gol stavkirke fra katolsk tid. Alle har de bidratt til å gi Livet videre her til lands. Det evige livet, Livet som bare fortsetter og fortsetter. Takk, Jesus! Hjelp oss å gi det det videre!


Vakre Gol stavkirke på Norsk Folkemuseum. Skulle ønske det gikk an å ta bilde av lukten av tjærebredd stavkirke i sol.

Inne i stavkirken. Nydelig.


En av stavkirkens sidedører.

Detalj.


Og glad blir man av å høre på I Know That My Redeemer Liveth. Eller for å si det riktigere: så glad blir man av Jesus. Dørstolpen fikk seg et lite kyss av takknemlighet. Det er sånt som jeg har oppdaget at bare skjer av seg selv etter at jeg gikk inn i Den katolske kirke. Kroppsspråket har blitt rikere. Troen bor fortsatt i hodet og hjertet men har i tillegg flyttet ut i hele kroppen. Det føles helt rett og naturlig å ta på, kysse og berøre all slags ting i takknemlighet og kjærlighet: Bibelen, ikonene, kirken, krusifikser, skapularet, statuene eller hva det måtte være.

Jeg vet. Det ser litt rart eller fremmed ut for en protestant, men det føles akkurat likt for meg som å gi et lite kyss til bildet av en jeg er glad i. Det betyr ikke at jeg tilber den tingen. Det betyr bare at jeg gir spontant uttrykk for den kjærligheten jeg fylles av. "Takk, Gud, for denne kirken! Takk for all troen som er blitt gitt videre her gjennom århundrer!" Hvordan går det an å være ved den kirken, alene med Gud (langt utenfor turistsesong), full av den følelsen og ikke gi fysisk uttrykk for den? Klart stavkirken måtte få et lite kyss. Deo gratias!

Les også:

16 januar 2017

Herren er min hyrde i Nordmarka

Ladestopp i sola ved Skjennungen.

Av og til er det helt nødvendig å lade batteriene. I dag var en sånn dag. En skikkelig Salme 23-dag.


Bibelens Salme 23
En salme av David.

Herren er min hyrde
jeg mangler ikke noe.

Det betyr ikke at jeg har alt jeg vil ha. Men det betyr at jeg ikke mangler noe. Det er forskjell på det. Med Davids formulering er det lettere å være takknemlig for livet slik det er.

Han lar meg ligge i grønne enger.
Eller på hvite marker, om du vil.

Han leder meg til vann der jeg finner hvile.

Skjennungen, for eksempel (et vann i Nordmarka). Der var det stille i dag, og masse sol. Perfekt sted for å finne fram sjokoladekaken jeg hadde med i sekken.

Han gir meg nytt liv.
Det trenger jeg.

Han fører meg på rettferdighets stier
for sitt navns skyld.

En av mine favorittbønner er denne av St. Birgitta av Vadstena: "Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den".

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke noe ondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav,
de trøster meg.

Faktisk var det dette verset som satte meg på sporet av Salme 23 i dag. Det viser seg nemlig at Nordmarka er overraskende mørk i januar. Det er få steder den lave januarsola finner veien forbi de høye grantrærne. Veldig uvant for en vestlending som er vant til å gå på ski i åpne fjellandskap.
Jeg liker ikke å gå i skygge. Noen ganger i livet må man det, men det er heldigvis ikke noe påbud om å aktivt oppsøke skyggen. Neste gang legger jeg nok ladeturen til lyset på Frognerseteren eller på Bygdøy, også kan jeg heller returnere til Nordmarka i februar når sola når fram til flere steder.

Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg skal bo i Herrens hus
gjennom alle tider.

Amen!

Sol! Det viser seg at batteriene mine er solcellebatterier.
Begge foto: Ragnhild Aadland Høen, Nordmarka 16.01.2017

17 august 2016

Ettertanke | Når problemene er for store

GUDS PERSPEKTIV: Delingen av Rødehavet, sett fra luften. Ved hjelp av Google Earth har James Dive laget et "satelittbilde" av delingen av Rødehavet.

Når du står foran store, helt uoverstigelige problemer: Bli med Moses til Rødehavet.


Hvordan tror du det er å ha tatt med seg et helt folk ut på flukt, foran deg ligger Rødehavet og ingen båter er i sikte? Hva gjør du da? Da ser du deg bakover. Ved første øyekast ser du bare Faraos hær. Prøv å se enda lenger bak. Se tilbake til det som Gud allerede har gjort i livet ditt.

Hva ser Moses da? Han ser hvordan Gud reddet ham allerede den gang Farao gav ordre om at alle små, jødiske guttebarn skulle drepes. Faraos datter fant baby Moses i en kurv i sivet på Nilen: «Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun.» (2. Mos 2,10) Nå stod mannen fra sivet foran den uoverkommelige Sivsjøen.

Moses hadde gjort alt han kunne. Det vanskeligste gjenstod imidlertid – å være stille og vente på Herren. Da fikk Moses oppleve underet: Gud laget en vei gjennom problemet og Gud gikk sammen med folket sitt på den veien.

Corrie ten Boom gikk gjennom Rødehavet (en tysk konsentrasjonsleir) under 2. verdenskrig. Etterpå sa hun: «Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har».

Jesus har aldri gitt oss løfter om et enkelt liv her på jorden. «Derimot viser Jesus oss veien til store ting, til det gode, veien til det ekte livet.» (Pave Benedikt XVI)

De fleste av oss må belage oss på et møte med Rødehavet langs den veien. Da gjelder det å se bakover, til det som Gud allerede har gjort i livet ditt. Stol på at den Gud som har vært med deg i fortiden ikke vil forlate deg, verken i dag eller i fremtiden. Han er trofast. Gjennom hele Rødehavet og helt inn i Det lovede landet.


BØNN
Herre, forbarm deg over oss.
Når vi lengter etter et liv uten vanskeligheter,
så hjelp oss å holde ut i kampen og fortvilelsen.
Kyrie eleison.

Jesus, jeg stoler på deg.



Første gang publisert i avisen Vårt Land lørdag 17. november 2012
Første gang publisert her på bloggen 22.11.2012




14 august 2013

Ettertanke: Hebreerbrevet i én spalte

IKKE DEN LETTESTE VEIEN: Den smale veien har alltid vært mer krevende å følge enn den brede.
Foto: Michele Travierso/Flickr Creative Commons


Begynner du å bli lei av at det er så krevende å leve et kristent liv? Er du kanskje i ferd med å gli umerkelig bort fra troen? Les Hebreerbrevet. Det er skrevet til deg.

Hebreerbrevet er adressert til noen som stod i fare for å falle fra troen – ikke på grunn av forfølgelse, men fordi de var begynt å bli trøtte og motløse. Den smale veien har alltid vært mer krevende å følge enn den brede.

Forfatteren vil gi dem en sterkere tro, og skriver derfor mye om Jesus, om hans presteskap og offer. ”Da vi nå har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen!” (Hebr. 4,14)

Et annet viktig tema i brevet er hvordan vi, Guds folk, er på pilegrimsferd til det himmelske Jerusalem. På veien dit skal vi hjelpe og oppmuntre hverandre hver dag ”for at ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet.” (3,13)

Forfatteren avslutter brevet med å utfordre dem på helt konkrete ting som truer troen: ”Ekteskapet skal holdes i ære av alle, og samlivet må ikke skitnes til. [...] Vær ikke glad i penger, men vær tilfreds med det dere har. [...] La dere ikke rive med av all slags fremmede lærdommer!” (13,4-5 og 9) Rimelig relevante utfordringer for oss nordmenn i dag, eller hva?

Dagens bibeltekst er hentet fra avslutningen av Hebreerbrevet. Den oppsummerer hele brevet og er en av de vakreste velsignelsene i hele Det nye testamentet. Ta den til deg i dag!
”Fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte den store hyrden for sauene, vår Herre Jesus Kristus, opp fra de døde, må han utruste dere med alt godt, så dere gjør hans vilje. Ja, måtte han ved Jesus Kristus skape i oss det som er godt i hans øyne. Ham være ære i all evighet! Amen.”

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. mai 2011

02 januar 2013

Ettertanke | For første gang

DEN GODE HYRDE: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.»
Her har Ingrid (4 ½ år) laget kjortelen til Jesus med det fineste stoffet hun fant. Jesus har som vanlig langt hår. Legg merke til
den store, flotte staven. Den måtte lages i et solid materiale, mente Ingrid, siden Jesus bruker staven til å forsvare sauene. Ingrid forklarer: «Vi går tur. Vi plukker blomster! Sauen er meg. Jesus har satt en blomst på sauen sitt hode.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er risikofylt å se på de samme tingene for mange ganger. Resultatet kalles husblindhet. Den husblinde ser hverken hva som er feil i huset sitt eller hvilke unike kvaliteter huset hans har.


Det er lett å bli husblind uansett hvor du bor. Det er farlig å bli det i kirken og i troen.
Selv er jeg oppvokst i en kristen familie i et kristent land. I en alder av 25 år hadde jeg opparbeidet rimelig mye husblindhet. Jeg måtte reise helt til Asia for å bli kvitt den.

Du aner ikke hvor fantastisk evangeliet er før du har fortalt det til noen som aldri – ALDRI – har hørt det før. Å få sitte der med dem og lese høyt: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,16) Å få lese det som om det var for første gang, fordi det var for første gang. Lyset i øynene deres. O lykke!

Men hvordan ser man lignelsen «Den gode hyrde» i Joh 10,11-18 uten husblindhet? Jeg kalte sammen løsningen: To- og fireåringen. «Jeg har lyst til å fortelle dere en historie som Jesus fortalte,» begynte jeg. «Vet dere hva en gjeter er?» Neeei. Men de visste hva en sau er, så vi tok det derfra.

Da fireåringen oppdaget at gjeteren var Jesus og at sauen var henne ble hun fylt av FRYD. I en hel time ville hun bare høre om Jesus. Hun ville høre om Han som kjenner hver eneste sau. Han som kaller henne ved navn. Han som elsker sauene så høyt at han gir livet sitt for dem. Han som passer på sauene slik at de er trygge – og hvis en sau tuller seg bort, går han og leter og leter helt til han finner den. «Ingrid, Ingrid,» roper han høyt, og Ingrid kjenner igjen stemmen til Han som hun er så glad i. O lykke! «Den som har ører å høre med, hør!» (Luk 8,8)

LA OSS BE

Gode hyrde. Gode Jesus. La meg se deg som om jeg aldri før har sett deg. La meg høre deg som jeg aldri før har hørt deg. Hjelp meg å følge etter deg. I dag. Alle dager. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 23. april 2012