Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Dåpen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Dåpen. Vis alle innlegg

21 januar 2023

Ettertanke | Dagen alt starter

TRIBUS MIRACULIS: 6. januar er den store åpenbaringsdagen da alt starter ifølge Kirkens gamle liturgi. «Vi feirer en hellig dag smykket med tre mysterier; denne dagen ledet en stjerne magiene til krybben; denne dagen ble vin laget fra vann i bryllupet; denne dagen ville Kristus bli døpt i Jordan av Johannes, for å frelse oss, halleluja» heter det i antifonen denne dagen.
Foto: Tre foto fra Wikimedia Commons

Du vet hvordan hele familien møter opp når sønnen eller datteren har fullført utdannelsen og er klar for å gå ut i verden? Og alle sammen tripper de etter å fortelle hvor stolte de er av ham, og hvor glade de er i ham? Cirka slik var det da Jesus ble døpt i Jordan-elven. Den dagen begynte Guds sønn sitt offentlige liv, og alle de tre personene i den ene Gud var til stede.


På samme måte som Den Hellige Ånd svevde over vannet da verden ble skapt (1. Mos 1,2), kommer nå Den Hellige Ånd over vannet og ned over Sønnen i skikkelse av en due (Mark 1,10). Faderens røst fra himmelen forkynner: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Mark 9, 11). Dette er åpenbaringen, «epifani», av Jesus som Israels Messias og Guds sønn. 

Epifania er gresk og betyr «åpenbaring» eller «lysende», og i det religiøse språket betyr det soloppgang eller en herskers ankomst på statsbesøk. Det er et ord som virkelig passer til noe så storslagent som denne høytidsdagen.

Epifanihøytiden er gammel, faktisk er den enda eldre enn julefeiringen. Det er litt uforståelig for oss som ikke kan skjønne at det er har fantes en tid da man ikke feiret Kristi fødsel, men slik er det altså. I Kirkens tradisjon har både Herrens dåp og Helligtrekongersdag blitt feiret i én eneste, stor epifanifeiring den 6. januar.

I den latinske liturgien – i den vakre antifonen Tribus miraculis – ber vi denne dagen: 
«Vi feirer en hellig dag smykket med tre mysterier; 
denne dagen ledet en stjerne magiene til krybben; 
denne dagen ble vin laget fra vann i bryllupet; 
denne dagen ville Kristus bli døpt i Jordan av Johannes, for å frelse oss, halleluja». 
Hvis du lurer på hvordan Tribus miraculis høres ut, kan du høre vokalensemblet Pro Cantione Antiqua synge den på albumet A Gregorian Advent and Christmas.

De tre hendelsene som nevnes i antifonen, har alle sammen det til felles at de utgjør startskudd: Den dagen de tre vise menn, magiene, tilber Jesus, åpenbares det at barnet som er født, er Herren Gud. Når Jesus gjør vann til vin, er det hans første mirakel og første offentlige gjerning. Og når Jesus døpes, er det begynnelsen på hele hans offentlige liv. 6. januar er i det hele tatt den store åpenbaringsdagen da alt starter – ifølge Kirkens gamle liturgi.

Dåpsdagen er dagen da alt starter også for oss. I Den katolske kirkes katekisme står det:
«Den hellige dåp er grunnvollen i hele det kristne liv; den er porten inn til livet i Ånden (vitæ spiritualis ianua), og døren inn til de andre sakramentene. Ved dåpen blir vi satt fri fra syndens makt og gjenfødt som Guds barn, vi blir lemmer på Kristi legeme og innlemmet i Kirken og får del i dens sendelse: «Dåpen er gjenfødelsens sakrament ved vannet og i Ordet».» (§1213)
Jeg synes det er en vakker tradisjon at europeiske kongelige, også vår egen kongefamilie, alltid blir døpt i vann fra Jordan-elven. Det knytter oss sammen til én, stor familie, og det knytter oss til Det hellige land og til den håndfaste historien. 

Det er jo ikke en myte vi feirer når vi feirer Jesu dåp i Jordan-elven. Det er en historisk realitet. Denne elven finnes fortsatt. Det gjør Jesus også. Og den treenige Gud er like virkelig og like virksom i historien i dag som for 2000 år siden. Halleluja!

Første gang publisert 13. januar 2023 da Mark 1,9-13 var dagens bibeltekst

Lytt til Tribus miraculis

Hør vokalensemblet Pro Cantione Antiqua synge Tribus miraculis her på Spotify


De hellige tre konger.
Illustrasjon fra Eleanor av Aquitaines psalter (ca. 1185 AD).
Foto: Wikimedia Commons

Jesu første offentlige under: Forvandlingen av vann til vin.
Freske malt av Jakopo Torriti i den øvre basilikaen i Assisi.

Foto: Wikimedia Commons


6. januar er den store åpenbaringsdagen da alt starter – ifølge Kirkens gamle liturgi.
Illustrasjon fra Eleanor av Aquitaines psalter (ca. 1185 AD).
Foto: Wikimedia Commons

12 januar 2023

Ettertanke | Det overjordiske vannet


OVERJORDISK SKJØNNHET: "Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet."
Foto: Sergiu Bacioiu/ Flickr Creative Commons


Menneskelivet starter i vann; i fostervann. På samme måte starter kristenlivet i vann; i dåpen.


Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet.

«Vi bruker vann til å markere våre begynnelser, fordi Gud gjør det» skriver den katolske bibelteologen Scott Hahn i boken Livgivende tegn. Historien om vår verden begynner i vann. «Mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.» (1. Mos 1,2) Også menneskelivet starter i vann; i fostervann. På samme måte starter kristenlivet i vann; i dåpen.

Og listen bare fortsetter. Den gang «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden» (1. Mos 6,5), sendte han rensende vann som lot det onde gå under og det gode gjenoppstå. Deretter gjorde Gud blandingen av vann og lys til et tegn som gnistrer av guddommelig trofasthet: «Når jeg samler skyer over jorden og buen blir synlig i skyene, da vil jeg tenke på pakten mellom meg og dere og hver levende skapning.» (1. Mos 9,14-15). Senere vandrer Guds folk gjennom Det røde hav, som et bilde på de døptes folk.

Også besøk i katolske kirker begynner med vann, for vi er Guds døpte folk. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn. Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av dåpen. Det innviede vannet er et tegn på lengselen etter et rent hjerte, hellighet, uskyldighet, en ny begynnelse og Guds beskyttelse mot det onde.

Døperen Johannes døpte «med vann til omvendelse» (Matt 3,11). Johannes-dåpen var en bekjennelseshandling; et synlig tegn på at folk mente alvor med å vende seg bort fra synd og starte et nytt liv.

Den kristne dåpen – i vann og Ånd – er noe enda mer. Den er en ny fødsel der du blir født inn i en stor familie; Kirken, Guds folk. Gjennom dåpen blir du befridd fra mørkets makt. Du mottar Den Hellige Ånd og blir forenet med Jesus. Gjennom dåpen både dør du, begraves og oppstår du med Jesus (Rom 6,3-5). Du blir rett og slett en ny skapning (2. Kor 5,17) av vann og Den Hellige Ånd. Derfor får du kalles Guds barn – ja, du er det! (1 Joh 3,1).

I dag vil jeg dele med deg en av den katolske påskenattliturgiens skatter, fra bønnen over dåpsvannet: «På mangfoldig vis lot du vannet du skapte, innvarsle dåpens nåde. […] Måtte dette vann gjennom Den Hellige Ånds kraft formidle Kristi nåde, så mennesket, skapt i ditt bilde, kan befries ved dåpens sakrament fra det gamle menneskets urenheter, og oppstå ved vann og Den Hellige Ånd til sitt nye barnekår.»

Presten dypper så påskelyset i dåpsvannet og ber: «Herre, la Den Hellige Ånds kraft gjennom Kristus, din Sønn, stige ned i dette vann så alle som blir begravet med Kristus i dåpen til døden, gjenoppstår til livet med ham, som lever og råder fra evighet til evighet.» Amen! Å, som jeg gleder meg til påskenatt!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. janur 2023 da Apg 19,1-7 var dagens bibeltekst.

27 august 2022

Ettertanke | Fatale misforståelser om rettferdiggjørelsen

ALT AV NÅDE: En andakt om rettferdiggjørelsen, sett fra både katolsk og luthersk vinkel.

Den utløsende faktoren for den store kirkesplittelsen på 1500-tallet var at man svarte ulikt på et brennende hett spørsmål i samtiden: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?». Både på katolsk og luthersk side anvendte man nøkkelbegrepene tro og frelse, men med ulik betydning.


Den katolske kirke brukte ordet frelse for å beskrive hele prosessen fra du blir Guds barn i dåpen og like til den dagen du har «stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen» (2 Tim 4,7) – du er frelst den dagen du dør som Guds barn. Når Luther talte om frelse, snakket han om det innledende steget, som å gå om bord på Noas Ark – ikke hele prosessen.

Med tro siktet det katolske konsilet i Trient (1545-1549) til troen som intellektuell overbevisning. For Martin Luther (1483-1546) betydde tro at man aksepterte Jesus av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Den kjente, katolske teologen Peter Kreeft skriver: 
«Ettersom katolikkene anvendte frelse i en videre betydning og tro i en snevrere betydning, mens Luther anvendte frelse i en snevrere betydning og tro i en videre betydning, fornektet katolikkene med rette, mens Luther bekreftet med rette, at vi kunne bli frelst av troen alene.»
Luther hadde rett i at frelsen er en fri gave, som ikke kan fortjenes gjennom lydighetshandlinger mot loven. Frelsen er en gave som tas imot i tro – det er tydelig både i Romerbrevet og Galaterbrevet.

Den katolske kirke hadde rett i at en intellektuell overbevisning uten gjerninger ikke kan frelse deg, fordi en tro uten gjerninger er død (Jak 2,26), «her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet.» (Gal 5,6) Den katolske kirke hadde rett når den fremholdt at en reell tro på Jesus vil fornye hjertet ditt og lede deg inn i en prosess kalt helliggjørelsen.

Den katolske kirkes offisielle lære er at frelsen er en gave som vi verken kan «kjøpe» eller prestere. Vi blir frelst av nåden alene og gjennom Kristi frelsesverk, og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv. Nåden får vi helt gratis og ufortjent.

Med andre ord: Lutherske og katolske kristne er grunnleggende sett enige om det som var det store stridsspørsmålet på 1500-tallet: Rettferdiggjørelsen

Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen ble signert av Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund i 1999, og den lyder slik:

«Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger.» Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. august 2022 da Gal 5,1-6 var dagens bibeltekst.

14 januar 2022

Ettertanke | Når alt samles i Kristus

Gjennom dåpens innsegl i sjelen blir vi merket som Guds. Vi blir innlemmet i Guds familie, Guds eget folk.
Maria ble døpt på klosteret Marias Minde i Bergen på festen for Jomfru Marias rene hjerte
.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg mistenker at den personen som stod i menigheten i Efesos og leste opp brevet fra Paulus, ble litt svimmel av åndenød. 


Hele starten på brevet – alt dette som i vår bibel er delt opp i mange setninger i tolv vers (vers 3-14) – er egentlig bare én eneste, lang setning på gresk. Hvor skal man puste, liksom? I tillegg er selve innholdet så overveldende at det i seg selv er til å miste pusten av. Dette er Efeserbrevets ouverture som introduserer temaene som utdypes i resten av brevet.

Allerede i vers 3 ser du hvordan den kristne liturgien bygger på en liturgisk arv fra jødedommen. Paulus’ tolv vers lange velsignelse følger formatet til en hebraisk berakah; en velsignelse og lovprisning av Gud i et opphøyet språk. Her er et eksempel på en jødisk berakah-bønn: «Velsignet er du, Herre, vår Gud, verdens konge, som ved sitt ord fremkaller kveldens skumring, som med visdom åpner himmelens porter». Og her er Paulus’ bønn: «Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen.» (Ef 1,3)

Velsignelsen lovpriser den treenige Gud: Faderen som utvelger oss (vers 4), Sønnen som kjøper oss fri med sitt blod (vers 7) og Den Hellige Ånd som merker oss med sitt innsegl (vers 12). Et segl markerer både eierskap og beskyttelse (Esek 9,4-6 og Åp 7,4). 

Gjennom dåpens innsegl i vår sjel blir vi merket som Guds. I følge Paulus gjør dåpen det samme mot sjelen som omskjæringen gjør mot kroppen; den merker den med paktens tegn og segl (Rom 4,11). Slik blir vi innlemmet i Guds familie, Guds eget folk.

Når noe er «helliget Herren», så tilhører det Herren. Derfor skal vi «stå for hans ansikt, hellige og uten feil» (Ef 1,4). Her bruker Paulus terminologi fra det gamle testamentet, der hellig betyr «utskilt» for Herren, og «uten feil» er den standarden som offerdyrene i tempelet måtte holde (3. Mos 1:3,10). Disse offerdyrene var en svak skygge av det som er det kristne kallet: å gi oss selv som et levende og hellig offer til Gud (Rom 12,1).

Men det mest spennende ordet i hele denne lovprisningen er kanskje dette: Anakephalaioõ. Det er et svært sjeldent verb som du finner midt i vers 10: «Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham.» (Ef 1,10) Kephale betyr «hode» på gresk. Anakephalaioõ betyr «å summere opp under ett hode», og refererer til en numerisk sum som er plassert øverst, over en liste med alle de bruddstykkene som dette hodet samler i én sum.

I vers 10 plasseres Jesus dermed som hode over alle ting i himmel og på jord, alt synlig og usynlig. Vakende i bakgrunnen aner vi Adam. Da den første Adam var overhode for den menneskelige familien, endte verden i en oppsplittet tilstand av kaos og synd. Jesus kommer som den andre Adam, og blir det nye «hodet over alle ting» (Ef 1,22). Han samler bruddstykkene sammen igjen og gjenoppretter den skaden som Adams opprør gjorde. Guds familie samles: Israel, hedningene og til og med englene – alt i himmel og på jord. SÅ stort er det som skjer.

Når alt samles i Kristus – da har vi nådd tidens fylde, og Guds frelsesplan er fullført. Prosessen er allerede i gang, og vil fortsette helt til Kristus har «tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter» (1. Kor 15,24) og Guds frigjørende nåde gjennomtrenger hele universet (Rom 8,19-23).

Og du? Få tak i «Ignatius Catholic Study Bible New Testament» fra Ignatius Press. Det er der jeg kom over mye av dette gullet – og det var fortsatt mye jeg ikke fikk plass til. God lesning!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7.1.2022 da Ef 1,7-12 var dagens bibeltekst.

Les også:

Ettertanke | Blodet som renserrrr - Et utdrag derfra: "Når du lever livet ditt i dåpens nåde, vasker dåpsvannet deg kontinuerlig. Det er derfor katolske kristne er så glade i vievann. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. «Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av vår dåp», skriver bibelteologen Scott Hahn."

11 november 2021

Morgenandakt på MF om de helliges samfunn

MF-kapellet.
Foto: Marius Bergersen/MF

Hver eneste morgen klokken 10 er det andakt i kapellet her på MF vitenskapelig høyskole. I dag var det jeg som holdt andakten - om temaet de helliges samfunn.

Først leste jeg høyt denne bibelteksten fra Matteusevangeliet:

«De dødes oppstandelse

Samme dag kom noen saddukeere til ham; det er de som hevder at det ikke er noen oppstandelse. De la fram for ham et spørsmål: «Mester», sa de, «Moses har sagt: ‘Om en mann dør barnløs, skal hans bror gifte seg med enken for å holde brorens ætt oppe.’ Nå var det sju brødre hos oss. Den eldste giftet seg, men døde barnløs og etterlot sin kone til broren. På samme måte gikk det med den nest eldste og med den tredje, ja, med alle sju. Sist av dem alle døde kvinnen. Når de så står opp igjen, hvem av de sju skal da ha henne som kone? Alle har jo vært gift med henne.»

Men Jesus svarte dem: «Dere farer vill fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt. For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen. Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» Folkemengden som hørte dette, var full av undring over hans lære.» (Matt 22,23-33)


Her er selve andakten:

En gang misjonæren Annie Skau Berntsen fra Misjonskirken var i livsfare i Kina, ba hun inntrengende: «Herre, minn noen på å be for meg!» Da våknet 4 år gamle Wencke Olsson opp i Bergen. Hun løp inn til foreldrene sine, og sa: «Det er noe galt med tante Annie Skau. Hun er i stor fare.» Moren trodde hun fantaserte og sa hun kunne komme opp i senga, så kunne de be sammen. Men nei, Wencke forklarte at de måtte stå opp og be knelende, sammen, både hun og moren og faren. Så der stod de tre på kne på gulvet og ba for harde livet for Annies liv.

«Jeg har aldri hørt noen be slik som lille Wencke den morgenen», forteller moren. Fireåringen ropte ut, som om hun var i stor nød, og gjentok om og om igjen: «Herre Jesus, redd Annie!» 

Så stanset hun plutselig og sa: «Takk, kjære Jesus». Deretter sa hun: «Mamma og pappa, Jesus har hørt bønnene våre. Annie er ikke i fare lenger. Vi kan legge oss til å sove igjen.»

To år senere møtte familien Olsson på søster Annie, og spurte hva hun hadde opplevd på det klokkeslettet den dagen i Kina. Annie regnet om til kinesisk tidssone, og oppdaget at det var nøyaktig da hun hadde bedt Gud om å minne noen på å be for henne. Som ved et mirakel unnslapp hun livsfaren.

Hvordan kunne Wencke vite at Annie var i stor fare, og at hun måtte be for henne? Hvordan kunne hun vite at nå var Annie trygg igjen? Dette er en del av det store mysteriet som vi i trosbekjennelsen kaller «de helliges samfunn».

Det finnes en forbindelse mellom alle oss som tilhører Jesus. I dåpen går vi over fra døden til livet, og blir forenet med Jesus. Dermed er vi også forenet i ham, med hverandre.

Søster Annie hadde en bestemor – «en varm kristen» beskriver hun – som ble avgjørende for at Annie ble en kristen. Jesus er «mild og ydmyk av hjertet» (Matt 11,29) og de som stadig mer forenes med Jesus, blir mer og mer likedannet med ham. Utallige er de helliggjorte besteforeldrene som ikke har sine navn skrevet inn i noen offisielle helgenkalender, men som like fullt er helgener. Og utallige er de barnebarna som er bønnebarn, båret av besteforeldres forbønn.

Jeg tilhører Den katolske kirke, og vi tror at besteforeldre – og andre forbedere – fortsetter med å være forbedere også etter at de har gått bort. Det er bare en logisk konsekvens av troen på de dødes oppstandelse. Gud er jo ikke en Gud for døde, men for levende, sier Jesus i Matt 22,32. 
Det betyr; de døde er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus. Det er derfor vi har halve nattverdsringer i kirkene – fordi den andre halvdelen av ringen er i den seirende kirken, i himmelen.

Jeg synes det er trygt og godt å vite at min gode farfar og min gamle forbeder Marta Aga omslutter meg med sin forbønn nå, akkurat slik de gjorde før de døde. Det er ikke noe magisk eller rart ved det. Det er helt naturlig.

I Den katolske kirke lærer vi ikke at helgenene ligger døde i graven nå. De er sprell levende hos Jesus. Jesus sier jo i Matt 22,32: "Har dere ikke lest hva Gud har sagt dere om de dødes oppstandelse. "Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud." Han er ikke en Gud for døde, men for levende." Og bare tenk på Tabors fjell: Jesus står der på Forklarelsens fjell og snakker med Moses og Elias (Matt 17,3). De ligger ikke døde i graven. De er levende. De er der.

Helgenene - alle disse troende som har gått foran oss og som har nådd målet – de er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus. Allerede i dåpen går vi over fra døden til livet, og blir forenet med Jesus. Døden er overvunnet. Den er et tilbakelagt kapittel i mitt liv. «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1. Kor 15,55)

Døden er bare en overgang, der de troende blir helt forenet med Jesus – han som ber for oss, og som er vår fremste forbeder, i følge Heb 7,25. Når vi spør om de helliges forbønn, minner Jesus dem på å be for oss – enten de er i Bergen eller de er sammen med ham i himmelen  – uavhengig av tidssone og rom.

Her og nå er du omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden. Du er aldri alene den lange veien hjem. Det er vår tro. Det er Kirkens tro. Derfor synger vi halleluja!


«For alle helgner som til døden tro stod fast i kampen og har nådd sin ro, vær evig lovet, Krist, ditt navn og blod! Hallleluja, halleluja!»

«Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus» (Heb 12,1-2)

----------

Deretter sang vi salmen "For alle helgner" som står i både Den norske kirkes og Den katolske kirkes salmebøker.

Glimt fra MF-kapellet.
Foto: Marius Bergersen/MF

To andre MF-andakter

I løpet av dette året mitt på MF har jeg holdt også to andre andakter i MF-kapellet. Da har jeg tatt utgangspunkt i to andakter jeg tidligere har holdt i NRK Morgenandakten.

I den første andakten fortalte jeg om den gang søsteren min ble utsatt for en alvorlig trafikkulykke. "Gud bor på bunnen", kalte jeg den andakten, og du kan lese og lytte til den her.

I den andre andakten i MF-kapellet, fortalte jeg om den gang jeg ble så hardt brannskadet at jeg måtte ligge 32 døgn på sykehus, og hva det gjorde med troen min. "Båret av kirken", kalte jeg den andakten, og du kan lese og lytte til den her. Til denne andakten leste jeg salme 139 som tekstlesning, til musikk fra filmen Il Postino (denne lenken leder til en annen bloggpost der jeg forteller hvordan det gjøres, i tilfelle du også vil prøve). 

Til sist: Her på bloggen finner du også en annen andakt der jeg skriver om hvordan døden ikke kan skille oss som er forenet i Jesus. Den kan lese du her: 

07 november 2021

Er sjelen syk og foten matt, jeg vet hvor kraft kan vinnes

Vakkert. Lun og fredfull natt. Rett før døra lukkes for kvelden. Men framme i kirken står lysene og brenner.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg feiret dåpsdagen min med å gå til kveldsmesse og være den aller siste som gikk hjem. Slik har jeg aldri sett St. Olav domkirke før, men lunt og vakkert var det. 


Takk til Den norske kirke som gav meg del i dåpens nåde! 
Og takk til Den katolske kirke som stadig gir meg mer del i alt Gud har å gi.

I kveld var jeg den uheldige blandingen av stresset og sliten. Du vet, når du bare spinner innvendig av alt som skulle ha vært gjort, men du er så sliten  - av alt du allerede har gjort, og av alt som fortsatt gjenstår - at du ikke klarer noe? Den følelsen. 

Hva gjør du da? 
Da holder du hviledagen hellig. 
Da tar du på deg din egen oksygenmaske. 
Da går du i kveldsmessen, selv om det er i leggetiden til barna. 
Og du blir igjen i kirken lenge etterpå og ber, selv om det er i leggetiden til barna. 
Og du kommer hjem igjen som et bedre, mer fredfullt, mer oppladet menneske. 
Til to barn som allerede er i seng, og den tredje er nesten ferdig med kveldsmaten (og de to eldste er så store at de ikke en gang er med i leggeregnskapet lenger). 
Nåde over nåde.

Som det heter i salmen "Fast skal min dåpspakt evig stå":
Er sjelen syk og foten matt, jeg vet hvor kraft kan vinnes,
er alt omkring meg skummel natt, jeg vet hvor lyset finnes.
Et bluss på korsets dunkle vei har sannhets Kirke tent for meg.
Jeg aldri den vil svikte.

Klikk på bildet for å se notene i større format.

Fast skal min dåpspakt evig stå

Fast skal min dåpspakt evig stå, og Kirken vil jeg ære. 
Den er den grunn, jeg bygger på, jeg følge vil dens lære. 
Takk være Gud, som på min vei til sannhets Kirke førte meg! 
Jeg aldri den vil svikte.

Er sjelen syk og foten matt, jeg vet hvor kraft kan vinnes, 
er alt omkring meg skummel natt, jeg vet hvor lyset finnes. 
Et bluss på korsets dunkle vei har sannhets Kirke tent for meg. 
Jeg aldri den vil svikte.

Gudmennesket i kjød og blod forvisst er her til stede. 
I hostien min Frelser god jeg ydmykt tør tilbede. 
Så lyder Jesu egne ord, så lærer sannhets Kirke stor. 
Jeg aldri den vil svikte.

Min Jesus kjenner hjertets savn, husvaler ømt i nøden. 
Hans hjerte er en frelsers havn for hver som går i døden. 
Han selv fra jord på himmelvei ved sannhets Kirke fører meg. 
Jeg aldri den vil svikte.

Tekst: Katholsk Salmebog 1893
 Melodi: Johs. Bierbaum 1826


Dette var søndagens åttende messe i St. Olav. I tillegg kommer menighetens seks messer i St. Josef kapell rett over gaten, samt to messer lørdag kveld som også feirer søndagens messeliturgi. I alt feires det dermed 15 søndagsmesser i St. Olav menighet på alle helt vanlige søndager, som i dag.
I dag feiret Den norske kirke Allehelgensdag, men i Den katolske kirke feirer vi alltid allehelgensdag den 1. november, uavhengig av hvilken ukedag det er. Hos oss feires det messer hver eneste dag. 
 I løpet av en vanlig uke er det 38 messer i St Olav menighet: https://www.stolavmenighet.info/messe Det er en ufattelig rikdom og velsignelse.

Kveldsmesse, men når hostien løftes opp, er det soloppgang over verden.

Fullt, fullt av tente lys etter kveldsmessen.

Det er fint å feire dåpsdager! Her kan du lese to bloggposter om dåpsdagsfeiring for barn:
Som forfatteren Emma Ulrikke Weiglin Eriksen skriver det i sin fantastiske bok "De gyldne dagene": "Vår mor Kirken gir oss en skattkiste av muligheter til å feire det liturgiske året hjemme, akkurat der vi lever våre liv med brødsmuler og kosedyr, stryketøy og bekymringer. Rytmen og skjønnheten i kirkeåret gir oss en himmel over alt det daglige, og en tro å holde fast i."

En himmel over en helt vanlig søndag. Det var det jeg fikk i dag. En gylden dag. En helligdag.
Deo gratias!

16 oktober 2021

Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse

HISTORISK: 1000-årsjubileet for Hellig Olavs dåp og omvendelse i 1014 ble feiret i 2014 i katedralen i Rouen der det hele skjedde. 

AKKURAT HER: Hit til Rouen i Frankrike var det Olav Haraldsson kom, omvendte seg og lot seg døpe som ivrig 19-åring i 1014. Dette bildet er tatt utenfor dagens katedral, nærmere bestemt der hvor baptisteriet lå den gang Olav ble døpt. Her var det det skjedde. Akkurat her. Her begynte Norges omvendelse. Som Dom Alois Brodersen formulerer det i sin preken: "ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk".

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Klikk på bildene for å se dem i større versjon.

I 2014 dro jeg til Rouen i Normandie og deltok i tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i 1014. Der var jeg så heldig å få med meg hjem papirene med manuset til Dom Alois Brodersens preken. I oktober 2016 fant jeg endelig tid til å skrive det ut. I dag, på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, løfter jeg prekenen opp på nytt.


Preken av Dom Alois Arnstein Brodersen, augustinermunk og sokneprest i St. Paul menighet i Bergen. Publisert her med tillatelse.
Dagens bibeltekster: Visd 10,10-14; Jak 1,2-4.12; Matt 16, 24-28.

Prekenen ble holdt i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen under tusenårsfeiringen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, på minnedagen 16. oktober 2014.
Uthevinger i fet skrift er mine egne.

______________

Kjære troende!


Hellig Olavs dåp for 1000 år siden – på dette sted hvor vi nå er samlet – er en av de viktigste hendelser i vårt folks historie. For i det «Olav konge bøyde hodet til dåpens bad i kristent land», da var det ikke bare «heltemotet» som ble kristnet, men ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk. Ikke sånn å forstå at der ikke var kristne i Norge på den tid – det var mange kristne i landet og til dels var også herskerne, konger og jarler også kristne – men hedenske seder, hedensk kultur og hedensk tankegang hadde fremdeles et fast grep om folket.

Han hadde nok ikke noen enkel vei til den kristne tro, Olav, hvis vi tenker på den arv han hadde fått med seg av sine kongelige og vikingforfedre. Av Hårfagre-ætt, skulle han endog nedstamme fra hedenske guder. Villskap og krigslyst ble lagt ham i blodet fra vuggen av og så dro han som ungdom ut i viking. Han skulle lære seg krigens håndverk.

Men samtidig som han stod midt oppi krig og plyndring, må noe ha gjort inntrykk på den unge høvdingen – Kirken – som selv om den var preget av lidelse og forfølgelse under «normannernes raseri», eller kanskje nettopp derfor, sto som et lysende bolverk mot ondskap og hedenskap. 

Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære.

Helt sikkert har han også møtt mennesker, som både kunne forkynne den kristne lære, men som fremfor alt levde hva de forkynte, som endog kunne elske en fiende og hedning.

LEVENDE LYS: Cathédrale Notre-Dame de Rouen ligger midt i det historiske sentrum av Rouen i Normandie, nord i Frankrike. Den katolske kirke i Frankrike blir ofte referert til som "Kirkens eldste datter". Hit kom den kristne tro tidlig, tidlig. Kirken i Frankrike har vært i enhet med Roma helt siden 100-tallet da kristendommen kom hit.
LEVENDE KIRKE: Den første katedralen i Rouen ble bygget allerede i 396. Dagens katedral stod ferdig i 1145, ble ødelagt av brann i 1200 og deretter fullført på ny i 1250. Gjennom alle århundrer har den vært en levende kirke der mennesker kommer for å be og søke Gud.

Alliansene skiftet, og det var ikke bare hedningers kamp mot kristne, men på begge sider stod kristne og hedninger i forbund. Slik hadde det seg at den etter hvert modnede Olav om vinteren var hos sin fjerne slektning hertug Richard II av Normandie og der traff han nok hertugens bror, erkebiskop Robert, som kanskje var den som har gitt ham impulser og undervisning i troen, slik at han til sist tok imot dåpen.

Vi har ingen grunn til å anta at Olav ikke mente noe med sin dåp. Det lå ingen umiddelbar politisk gevinst for ham i det å bli en kristen. Tvert imot kunne det heller gjøre det vanskeligere for ham å bli konge i Norge. Og det finnes vitnesbyrd fra hans samtid om at Olav tok sin tro svært alvorlig.

Som enhver nyomvendt, ivret han for sin nye tro og ønsket å styrke troen i sitt hjemland, men dette måtte skje parallelt med at han søkte å vinne sin fedrene arv, kongedømmet i Norge, som han som hårfagreætling hadde rett til. Mot et oppdelt og uforberedt styre i Norge kunne Olav raskt sette seg igjennom. Så skulle riket festes og bindes sammen under én konge og i én tro; den kristne.

Det var ikke så lett for Olav å legge bak seg sin hedenske arv. Han gikk frem med vold, der hvor det ikke gikk med gode ord. De saker han fremmet var viktige ting, den kristne tro og hans enekongedømme. Men Olav brukte ikke vold annet enn når det var nødvendig og som siste utvei, og ikke mer enn det som var vanlig og alminnelig akseptert på den tid. Men først prøvde han med Kirkens forkynnelse og med gode ord.

Olav måtte vel oppleve at han med sin kristne tro stod i opposisjon til veldig mye i det hedenske samfunn som Norge fremdeles var. Det å være kristen betyr å være annerledes enn denne verden. Slik var det fra de første tider. Det var ved å leve Evangeliet på en synlig måte de kristne skilte seg ut fra det hedenske samfunnet – på en tydelig og positiv måte – at Kirken kunne seire over hedenskapet i Det romerske riket og ellers i Europa.

KJÆRLIGHETENS OFFERSTED: Høyalteret i katedralen, sett bakfra. Englene på sidene av alteret deltar i tilbedelsen av Han som er virkelig til stede på alterbordet.

Etter forbilde fra de engelske og europeiske riker ville nå Olav forsøke, ved lovens hjelp, å forandre de gamle hedenske skikker og vende folks hu til å gjøre det gode heller enn det onde. Med biskop Grimkjells hjelp, fikk han formulert en kristenrett som ble vedtatt for hele landet på Mostrating 1024, preget av De ti Bud. Nå får enkeltmennesket et personlig ansvar for sine handlinger overfor Gud og kongen. Man er ikke lenger bare et medlem av ætten, man er et kristent individ med personlige rettigheter og plikter. 

Så følger det av det man må slutte med å sette ut uønskede barn i skogen; at kvinner får rett til å si ja eller nei ved ekteskapsinngåelse; at man skal bygge kirker og underholde prester slik at det kristne budskap kan forkynnes over hele landet; at man får plikt til å frigi treller hvert år, slik at slaveriet skulle kunne avskaffes; at det ble forbudt å dra i viking, først i eget land, siden også til utlandet; og Olav insisterte på at ikke bare småkårsfolk, men også de rike og mektige, skulle bøye seg for Guds og kongens lov – og han satte det igjennom.

Det tok flere hundre år før de nye sedene som kom med Hellig Olavs Lov virkelig slo igjennom i vårt folk, men Olav begynte en utvikling som, særlig etter hans død og helgenforklaring, kom til å prege det norske folk frem til denne dag. Men i Olavs egen tid førte denne lovgivningen også til at særlig de mektige i landet ble hans motstandere, for de så sin makt og sine privilegier truet av en konge som så til de grader insisterte på å forandre landets seder. Det førte til hans fall. Etter bare få år blir han fordrevet fra landet og søker tilflukt hos sine slektninger i Gardarike.

Vi ser at Olav gjennomgår en personlig forvandling under påvirkning av den kristne tro. Ikke minst i eksil modnes hans tro enda mer, og samtidig også tanken på at han må vinne tilbake riket, for Gudsrikets skyld, om han så skulle miste livet i forsøket. Vi kan si at han skrider frem på sin vei mot hellighet. Men den endelige omvendelse kommer under selve slaget på Stiklestad. Da kongen ble såret i hånden og kneet, lener han seg tilbake mot en stor stein på slagmarken; han kaster sverdet fra seg og befaler seg i Guds hånd. Like etterpå blir han drept av Tore Hund.

TIL GUDS ÆRE: "Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære." (Sitat fra prekenen)

Selve dødsscenen i Olavssagaen er et ganske viktig vitnesbyrd om kong Olavs omvendelse og hellighet. Sverdet som kongen bar, var blitt tatt ut av gravhaugen til en av Olavs forfedre, Olav Geirstadalvr, og man mente at det knyttet seg magiske krefter til det – og ikke minst betød det en forbindelse til den gamle hedenske kongeætt og bidro dermed til legitimering av Olavs krav på kongedømmet.

Når nå Olav kaster fra seg sverdet, betyr det for det ene at han viser fra seg den siste rest av hedenskapet og alt som forbinder ham med den gamle tro – men fremfor alt at han innser at hos Gud alene er redningen, frelsen. Intet annet betyr noe for ham nå, annet enn det å tilhøre Gud og søke sin frelse hos ham. Kongemakten, æren, arven, hans egen rett, alt dette som før hadde vært så viktig for ham, blir betydningsløst mot den seierskrans som han så ventet ham hos Gud. Det er en omvendelse i tolvte time, ikke mindre dyptgripende enn hos røveren på korset, han som fikk høre: «I dag skal du være med meg i Paradis.»

Olavskulten er viktig for oss og for vår tro. For Hellig Olav er en helgen som engasjerer – og til alle tider har engasjert menneskene. Det er ikke lett å være likegyldig til hans skikkelse. Han engasjerte mennesker både for og mot seg i sin tid som regjerende konge; og knapt var han død, så bredte overbevisningen seg i folket om at han var hellig – samtidig som hans motstandere kjempet imot at han ble helligkåret. Og opp gjennom tidene har holdningene til ham vært forskjellige, fra Den Katolske Kirkes æring av helgenen Olav til protestantenes forsøk på å undertrykke helgenkulten under reformasjonen – men som ikke klarte å utradere Olavs minne fra det norske folk.


KATEDRALENS HEMMELIGHETER: Velv etter velv. "Like a mystical tome waiting to be deciphered, a cathedral holds many secrets about Christ, the Christian life and the soul’s yearning for God." Les mer om katedralenes hemmeligheter her.

I dag er det ateismens og liberalismens ånd som gjør seg sterk – som mer og mer gjennomsyrer vårt samfunn, og som hater og derfor motarbeider Det Hellige hvor det bare er mulig. Derfor blir det også stadig viktigere at vi, som er katolske kristne, står fast i troen og våger å bekjenne den og forsvare den når og hvor som helst det blir krevet av oss. Det gjelder ikke minst når vi feirer Olav den Hellige.

Så vil vi holde fast på det som vi alle vet, nemlig at Olav er hellig. Han er lovlig og gyldig helligkåret slik som Kirkens rettspraksis foreså det frem til 1098, nemlig av klerusen og Guds folk i Nidaros, slik Olav beretter det i Olavssagaen. Det skjedde året etter hans fall og en helgenkåring er en akt av Kirkens ufeilbarlige læreembede, ikke mindre i 1031 enn det er i dag.

Det var ikke på grunn av sine vikingetokter eller sin voldsferd at Olav ble helligkåret. Den kristne konge som urettferdig ble fordrevet fra sin arv og som ble drept da han prøvde å vinne tilbake sin rett, var et vanlig motiv i tiden for å helligkåre noen. Men det var først og fremst Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro som gjorde at menneskene kunne gjenkjenne Kristus i ham og hans verk – som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag.

Og det er Hellig Olav også i dag. Olav er ingen skrivebordshelgen, som levet i ulastelig fromhet og hellighet helt fra mors liv og som egentlig ikke trengte til frelsen fra Gud. Olav er nettopp en helgen av kjøtt og blod, et ordentlig levende menneske, med feil og svakheter, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det.


Han førte Olav til troen og dåpen; han førte ham gjennom prøvelser frem til en lutret og sterk tro, en tro som gav Olav kraft til å seire i det avgjørende øyeblikk. Han kunne ikke frelse seg selv ved sin egen kraft og sin hedenske arv, langt mindre ved sin egen prektighet. Han måtte kaste fra seg alt eget og overgi seg helt i Guds hånd – der fant han frelsen og livets krone.

Slik kan Olav være et forbilde for oss mennesker i dag, vi som fremdeles med Paulus må si: «Alle har syndet og står uten ære for Gud.» Men Olav viser oss at der er håp også for oss som likesom ham må kjempe imot vår syndige natur, imot det onde i oss. Og han viser oss hvordan vi gjøre det for å vinne seierskransen, nemlig å legge bak oss det som binder oss til denne verden og hindrer oss i å nå målet – og vende oss til Ham, som alene har makt til å frelse.

Den hellige Olav har nådd målet, har mottatt seierskransen. Som Olav har vi begynt løpet da vi mottok Dåpens sakrament. Nå løper vi og strekker oss etter seierskransen. Vi ber St. Olav om, ved sin forbønn, å hjelpe oss til fremgang på vår hellighets vei.

AMEN +

(Her slutter prekenen. Dagens forbønner følger under.)

KONTEMPLASJON: Litt tid i stillhet i Vår Frue-kapellet i katedralen før høymessen.

DEN HELLIGE MESSE: På selve minnedagen 16. oktober ble Hellig Olavs dåp og omvendelse feiret med en norskspråklig messe i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen. Søndag 19. oktober fyltes hele katedralen under den høytidelige pontifikale høymessen med erkebiskopen av Rouen og biskopen av Oslo. Biskop Bernt Eidsvig av Oslo overrakte da en Olavsrelikvie til katedralen i Rouen.


Forbønner bedt i katedralen under tusenårsfeiringen i Rouen 16. oktober 2014


Gud førte den hellige Olav gjennom troens strid og gav ham seierskransen. I tro og tillit vender vi oss til ham, vår Far:

- Gi din Kirke Åndens kraft og nåde, så den troverdig må forkynne hellig Olavs tro, troen på din korsfestede og oppstandne Sønn. Vi ber deg:

- Opplys alle som har makt og myndighet i samfunnet ved din Hellige Ånd, så de må styre med - og ikke mot Evangeliets ord. Vi ber deg:

- La oss, som kjemper mot syndens og dødens makt, finne trøst og hjelp i den hellige Olavs skikkelse og ved hans forbønn få kraft til å stå fast i troens gode strid. Vi ber deg:

- Kom alle til hjelp, som kjemper med døden, og la dem få se din Sønn i den siste strid. Vi ber deg:

- Ta du imot alle våre kjære som er døde i ditt rike og gi dem seierskransen som du har lovet dem, som elsker deg. Vi ber deg:

For du, Gud, er god og trofast mot dine løfter; du lar oss ikke bli til skamme. Deg priser vi nå og alltid, og i all evighet. AMEN


VOTIVLYS I ROUEN: "Det katolske liv – den store kristne tradisjon – er en kjempestor arv fra to årtusener. Opplever vi store kriser i livet, kan vi aldri si at vi ikke har noe igjen å gjøre. Vår bønn og vårt liv berikes ved hellige bilder og røkelse, votivlys og rosenkranser, vann og oljer, gester og kroppsholdninger, velsignelser og medaljer, skikker og seremonier." Les mer i artikkelen Hellige tegn på katolsk.no

LITEN PILEGRIM: Maria (6 mnd) var den yngste norske pilegrimen som deltok under tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i Rouen.
Foto: Kathrine Tallaksen Skjerdal

Bli bedre kjent med Hellig Olav! Les mer her:

31 oktober 2020

Ettertanke | Bli fylt av hele Guds fylde

Blåne etter blåne med nåde, så langt øyet kan se, og enda lengre. Sånn er Gud: Uutgrunnelig og nådefull, og «av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde».
Foto: Dan Kristiansen/Flickr Creative Commons


Det verste jeg vet er tomhet. Kanskje er det derfor jeg liker fylde så godt. 

Jeg liker troens fylde, nådens fylde, sannhetens fylde, Kirkens fylde. Jeg liker «Jesus, det eneste, helligste, reneste navn som på menneskelepper er lagt. Fylde av herlighet, fylde av kjærlighet, fylde av nåde og sannhet», som det heter i Ole T. Moes salme. Det blir ikke mye fyldigere enn det.

Fylde og dybde er deilig i en verden som tilbyr så mye tomhet til erstatning for Gud og Guds fylde. Paulus skriver om Jesus at «For i hans kropp bor hele guddomsfylden, og i ham, som er hodet for alle makter og åndskrefter, har dere fått denne fylden.» (Kol 2,9)

Hvordan har vi fått del i guddomsfylden? Gjennom Kristus. Gjennom dåpen og den stadig dypere foreningen med Jesus. Paulus forklarer: «For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde. Dere var døde på grunn av misgjerningene og deres uomskårne kjøtt og blod. Men han gjorde dere levende sammen med Kristus da han tilga oss alle våre misgjerninger.» (Kol 2,12-13)

I dagens bibeltekst skriver apostelen Johannes at «av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde» (Joh 1,16). 

Jeg vet ikke om jeg helt får taket på uttrykket «nåde over nåde». Jeg vet hva nåde er, men hva er nåde over nåde? «Blåne over blåne» blir kanskje det nærmeste jeg kommer. Det er iallfall det jeg ser for meg. Blåne etter blåne med nåde, så langt øyet kan se, og enda lengre. Sånn er Gud: Uutgrunnelig og nådefull, og «av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde».

«Derfor bøyer jeg mine knær for Far,
han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord.

Må han som er så rik på herlighet,
gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.
          
Må Kristus ved troen bo i deres hjerter
og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.
          
Må dere sammen med alle de hellige
bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden,
ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.

Må dere bli fylt av hele Guds fylde!


Han som virker i oss med sin kraft
og kan gjøre uendelig mye mer
enn det vi ber om og forstår,
ham være ære i kirken og i Kristus Jesus
gjennom alle slekter og evigheter! Amen.»
(Ef 3,14-21)  

Første gang publisert i avisen Vårt Land 31. oktober 2020 da Joh 1,16-17 var dagens bibeltekst


Ikonet «Kristus og abbed Ména» er fra Egypt på 700-tallet, og er verdens eldste, bevarte koptiske ikon. Det kalles ofte «Jesus og hans venn», fordi Jesus holder armen sin rundt Mena. Ikonet er i dag på Louvre i Paris, og du kan lese mer om det her på museets nettside.

Jesus, det eneste, helligste, reneste 

Jesus, det eneste, helligste, reneste navn som på menneskelepper er lagt 
Fylde av herlighet, fylde av kjærlighet, fylde av nåde og sannhet og makt 

Motganger møter meg. Aldri du støter meg bort fra din hellige, mektige favn 
Mennesker glemmer meg, Herre, du gjemmer meg fast ved ditt hjerte og nevner mitt navn 

Herre, du høre meg, Herre, du føre meg hvordan og hvor hen det tjener meg best 
Gi meg å bøye meg, lær meg å føye meg etter din vilje mens her jeg er gjest 

Du er den eneste, helligste, reneste. Gi meg ditt rene og hellige sinn.
Frels meg av snarene, fri meg fra farene. Ta meg til sist i din herlighet inn.

Salmetekst: Ole Theodor Moe (1863-1922)


Lyttetips til innspillinger av Jesus det eneste på Spotify

  • Sondre Bratland, fra albumet Jol i mi songDet blir ikke mye norskere enn dette, med folkesangeren Sondre Bratland, hardangerfele og harmonium. Til å få fred i sjelen av.

  • Uranienborg vokalensemble, fra albumet Himmelborgen. Uranienborg Vokalensemble er et av de dyktigste korene i Norge, og norske kor er i verdenseliten. Dette albumet ble Grammy-nominert. Need I say more? Jo, jeg vil legge til: Lytt spesielt til den følsomme, inderlige fremføringen av det siste verset. Det er fristende å gi alt, og synge av all kraft på "Du er den eneste, helligste, reneste. Gi meg ditt rene og hellige sinn." I stedet gjør de det motsatte og holder igjen, og effekten er knallsterk og inderlig. Nydelig korinnspilling av en av våre vakreste salmer!


11 oktober 2020

Ettertanke | Blodet som renserrrrr

Det undergjørende krusifikset i Røldal stavkirke. 
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvor mange taler husker du over 25 år etterpå? Dette var en av dem.


Folk satt tett i tett over hele gulvet. Alle ville ha med seg seminaret med Edin Løvås, en forkynner som på dette tidspunktet var langt oppe i 70-årene, mens vi selv var i tenårene. Vi knødde oss sammen så godt vi kunne og lyttet intenst.

Hvor mange taler husker du over 25 år etterpå? Dette var en av dem. Edin Løvås, gamle mannen, fortalte med kjærlighet om det å leve livet sitt sammen med Jesus som lever i dag. Han snakket om å være i Jesus, og om hvordan det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (Rom 8,1), for når du er i Jesus, da har du allerede gått over til det evige liv.

Deretter leste han fra disippelen Johannes’ første brev, 1,7-9: 

«Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd. Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»

Det vil si, Edin leste det jo ikke sånn. Han leste det med en stor, rullende R som jeg aldri kommer til å glemme: «og Jesu, hans Sønns blod renserrrrrr oss for all synd». 

Og her var Edins poeng: Jesu blod renset oss ikke bare i fortiden, for 2000 år siden. Det renser oss her og nå. Jesu blod vasker hele tiden vekk syndene dine, slik tårene kontinuerlig vasker øyet.

Når du lever livet ditt i dåpens nåde, vasker dåpsvannet deg kontinuerlig. Det er derfor katolske kristne er så glade i vievann. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. «Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av vår dåp», skriver bibelteologen Scott Hahn i boken «Livgivende tegn – 40 katolske skikker og dere bibelskerøtter» (St. Olav forlag).

der lever jeg livet mitt, i Jesus – badet i den dåpen som jeg bekrefter, bekjenner og lever i hver gang jeg dypper fingrene i det hellige vannet og tegner meg med det hellige korsets tegn, til vitnesbyrd om at jeg vil tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham.

Jeg lever livet mitt i Jesus Kristus. Og Jesu blod, det renser meg. Her og nå. Det har jeg lært av disippelen Johannes – og av disippelen Edin.

 Første gang publisert i avisen Vårt Land 21. august 2020, da Rom 8,1-10 var dagens bibeltekst


I kyrkja til Røldal eit bilete hekk
so mang ein sæling til frelse,
for sjuk og saare til dette gjekk
og fingo atter si helse.

Slik skrev Aasmund Olavsson Vinje i sitt store diktverk Storegut i 1866. 

Besøk Røldal stavkirke


Jeg ligger skikkelig på etterskudd med alt jeg har hatt lyst til å dele med dere på bloggen i høst, så her kommer en "hale" til andakten, med bilder fra Røldal stavkirke og til sist noen av fossene i Oddadalen. 

Sunniva og jeg dro i vesterled i august da vi kjørte til Odda for å hente Hardangerbunaden som var blitt sydd til henne før konfirmasjonen. Hytta til foreldrene mine ligger på Løyning, Seljestad, like ved Røldal, derfor var det naturlig å besøke dette viktige pilegrimsmålet.

Røldal stavkirke er en av de 28 stavkirkene vi har igjen i Norge. Kirken i Røldal ble sannsynligvis bygget i 1275. Hvert år søker mange mennesker hit for å oppleve den spesielle atmosfæren og stemningen som er her - og kanskje også for å søke helbredelse i kropp og sinn?

Et av Norges største pilegrimsmål

I katolsk tid var Røldal Norges tredje største pilegrimsmål, etter Nidaros og Selja. Mange ble helbredet ved det hellige, undergjørende krusifikset som fortsatt henger i kirken. 

Krusifikset er fra omkring 1250. I følge legenden var det en gutt og en blind, gammel mann som fikk krusifikset på kroken da de fisket i Krossfjorden. Mannen fikk synet igjen.

Under jonsokmessen/St. Hansmessen gav krusifikset fra seg en "svette" som hadde helbredende virkning. På krusifikset er Jesus avbildet som den seirende kongen, med lendeklede i gull, og med kongekrone i stedet for tornekrone. Men det er likevel ikke Kristus Pantokrator, Allherskeren, som er avbildet her. Øynene er lukket, og ansiktet er mildt sorgfullt. Det er den medlidende Kristus du møter i Røldal.

Les mer om det undergjørende krusifikset i Røldal her på katolsk.no.

Alterfrontalet fra Røldal stavkirke. Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: Fotoarkivet/Universitetsmuseet i Bergen 


Jesu blod - Sanguis Sacrosanctus

Tre av statuene fra Røldal stavkirke er bevart: Av Jomfru Maria, Hellig Olav og erkeengelen Mikael.  Også en vevd messehakel i rød gullbrokade og et nydelig, katolsk alterfrontale fra Røldal er bevart. Både alterfrontalet, messehakelen og disse tre statuene kan du besøke i den fantastisk vakre Kirkekunstsamlingen ved Universitetsmuseet i Bergen. 

Temaet for alterfrontalet er SANGUIS SACROSANCTUS - "den høyhelliges blod" - altså midt inn i dagens tema om Jesu blod - blodet som renser oss fra all synd. 

Når du leter deg fram i frontalemotivet, bilde for bilde, ser du at Jesu blod er sentralt i alle bildene: Når han blir pisket, når han bærer korset, når han henger på korset, når han befrir sjelene fra dødsriket og når han er oppstått fra de døde. Tankene blir ført til det som skjer under messen, når vinen blir forvandlet til Jesu blod, og båret fram som et offer for Gud.

"Vi ber deg, Gud: Velsign denne gave,
gjør den til et fullgyldig offer,
frembåret i ånd og sannhet, deg til behag,
så den må bli for oss din elskede Sønns,
vår Herres Jesu Kristi
legeme og blod."
(Sitat fra den eukaristiske bønn 1/Den romerske kanon) 

Pilegrimsvandring til Røldal

Pilegrimsfarten til Røldal holdt aldri helt opp, selv ikke da det var forbudt og straffbart å drive med "pilegrimeri". Øvrighetens forbud klarte ikke å utslette folks minne om undrene i den avstengte fjelldalen. 

I våre dager har pilegrimsvandringen fått en ny renessanse. Jeg har skrevet om vår katolske pilegrimsvandring til Røldal her på bloggen tidligere, i bloggposten "Engler og profeter". Der finner du mange bilder fra pilegrimsvandringen vår. 

Denne bloggposten som du leser nå, blir en slags "Røldal: Del 2", der du finner mange bilder fra selve stavkirken.


En uavsluttet alterring med dyp symbolikk: Alterringen forteller deg at Kirken ikke bare finnes her på jorden. Den andre delen av Røldal stavkirkes nattverdsring befinner seg i himmelen, der alle de salige feirer messen sammen med oss.

Altertavlen er fra 1629, derfor er det så mange ord ("katekismetavler") i stedet for bilder - et resultat av reformasjonen.

Røldal stavkirke er fortsatt soknekirke for bygda. Den nydelige rosemalingen er fra 1600-tallet.


Døpefonten fra 1200-tallet er i kleberstein, og er stor nok til at spedbarn kan døpes ved neddykking. Her har alle dåpsbarn i bygda blitt døpt i alle de århundrene som har gått. Tenk det! Ubrutt tradisjon i over 700 år!

På skiltet står det "Nattverdkalk fra Middelalderen".

En kollektbøsse og en hånd-votivgave fra middelalderen er tatt vare på og utstilt i svalgangen rundt kirken. Ordet votiv kommer av latin - votum - og betyr løfte, bønn. Votivgaver blir gitt som løfter eller i takknemlighet for legedom. Nesten alle votivgavene fra Røldal ble fraktet til Universitetsmuseet i Bergen.

De som hadde smittsomme sykdommer, kunne ikke komme inn i kirken. Det er imidlertid svalgang rundt hele kirken, og det var hull i tømmeret slik at de kunne se inn. Disse kikkehullene kan du fortsatt se, både i den høyden som passer når du står, når du kneler og når du ligger syk på gulvet.

Pilegrimene har risset inn kors i kirkeveggen i svalgangen.

Merker etter pilegrimer. I Røldal stavkirke fornemmer du "Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene." (Sitat: Helge Magnus Iversen)


Vakkert trearbeid ved hver eneste kirkebenk.


Dørene til kirkebenkene er dekorerte med liljer - et Maria-symbol.


LIVETS TRE: På kvinnesiden i kirken henger et symboltungt maleri. I midten i øverste rekke, er Jomfru Maria avbildet som Mater Dolorosa - den lidende mor, med sju sverd i hjertet. Sammen med apostlene, malt som martyrer, omkranser de den korsfestede Jesus Kristus. Korset har fått form som et vintre, og er samtidig livets tre fra Edens hage. Jesus sier om seg selv at han er det sanne vintreet (Joh 15), og i 1. Mosebok står det om hvordan menneskene vil få evig liv dersom de spiser av livets tre (1. Mos 4,22) - som altså er det vi gjør under eukaristien/nattverden.

Inngangspartiet til Røldal stavkirke.

"Røldal er et velegnet mål for pilegrimsvandring, enten man starter fra Telemark, Setesdal, Sauda, Suldal eller Odda. Den som vil vandre bør imidlertid være i mer enn middels form og ha litt trening, for rutene byr på mye motbakke. Turen over fjellet kan også bli tung hvis det setter inn med dårlig vær. Alt ligger m.a.o. til rette for en klassisk pilegrimsopplevelse med veien som en vesentlig del av pilegrimsferden." (Sitat fra katolsk.no)

Det er ikke langt å kjøre fra Røldal til Låtefoss. Denne mektige tvillingfossen i Oddadalen var en stor attraksjon allerede på 1800-tallet.

Vilt og vått i Oddadalen, "Fossenes dal". Alltid gøy å åpne bilvinduet når vi kjører forbi denne fossen. Her blir du virkelig dusjet - og minnet om dåpens vann. 

"Så der lever jeg livet mitt, i Jesus – badet i den dåpen som jeg bekrefter, bekjenner og lever i hver gang jeg dypper fingrene i det hellige vannet og tegner meg med det hellige korsets tegn, til vitnesbyrd om at jeg vil tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham."


Oddadalen er full av ville, vakre, mektige fosser. I den ca. ti kilometer lange dalen er det hele sju fosser. Er det rart jeg elsker Hardanger og synes det er stas at morsslekten min kommer herfra?

Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet. (Les mer i bloggposten "Ettertanke | Det overjordiske vannet".)
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Les også:

Ettertanke | Engler og profeter - med mange bilder fra katolsk pilegrimsvandring til Røldal

Ettertanke | Det overjordiske vannet - om dåpens vann og vievannet

Ettertanke | De døde er ikke døde - om hva den halve alterringen forteller oss: "Kirkerom er dypt meningsbærende rom. Har du for eksempel lagt merke til at alterringen ofte er formet som en halvsirkel? Det skyldes at Kirken ikke bare finnes her på jorden."