Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Abort. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Abort. Vis alle innlegg

14 februar 2023

På vei til landsmøtet i KrF | Hvor skal KrF gå?



Jippi! På Valentinsdagen fikk jeg både gjenvalg til fylkesstyret i Oslo KrF, en stor bukett KrF-fargede roser og den tingen jeg ble aller mest glad for: Jeg ble valgt inn i Oslo-delegasjonen til KrFs landsmøte i april. Hipp hurra!


Jeg har planlagt i lang tid å skrive en kronikk om nestledervalget i KrF, men det er vanskelig å finne tid. Da var det en mye enklere løsning å bli intervjuet i noen minutter, og vips gjorde noen andre skrivejobben for meg. Her kan du lese intervjuet som Dagen gjorde med meg i forrige uke (hvis du er abonnent på Dagen - det bør du være.)

Jeg har fortsatt håp/planer om å skrive en kronikk, men det får bli senere.

I mellomtiden kan jeg dele med dere det jeg har skrevet og sagt andre steder.

Stemmeseddelen. Jeg var delegat 7 til årsmøtet. Fikk med meg hjem solsikkefrø som barna skal få plante.

Abort

Her er saken: KrF trenger en ny nestleder, som vil bli valgt på landsmøtet til KrF 21.-23 april. De to kandidatene det står mellom er Jorunn Gleditsch Lossius, fylkesleder i Agder, og Ida Lindtveit Røse, fylkesleder i Viken.

Her er problemet vi står overfor: Sterke krefter i KrF forsøker å endre KrFs abortpolitikk og vil av vi skal gå inn for selvbestemt abort. Dette jobber de for av prinsipielle årsaker - ikke bare av taktiske "vi får uansett ikke endret loven"-årsaker. Disse KrF-erne har slukt alle de vanlige, sekulære argumentene for abort, og mener at fri abort er den beste abortlovgivningen en nasjon kan ha.

Ida Lindtveit Røse er den fremste representanten for denne leiren. Hun vil at vi i KrF skal forlate vårt ja til livet-standpunkt i abortsaken. I 2016 da hun var KrFU-leder fikk hun KrFU til å gå inn for selvbestemt abort. Nå vil hun gjøre det samme med KrF. Også i Aftenposten har hun offentlig bekreftet sitt abortsyn: "Jeg støtter selvbestemt abort innen uke 12". Og nå: "Jeg har ikke endret syn" bekrefter hun til Dagen.

Når det gjelder hva som skal være KrFs kjernesaker, er Jorunn tydelig, mens Ida snur kappen etter vinden, avhengig av hvem hun vil please. Forklaring følger.

Dagen spør: Hvis du bare kan nevne tre, hva er KrFs kjernesaker?

Jorunns svar: "Oi! Det er vanskelig. Men det må bli familie, menneskeverd og et samfunn bygget nedenfra."

Idas svar til Dagen: "Barn og familie, at samfunnet skal bygges nedenfra, og at vi er et verdibasert der menneskeverdet står fast." [skrivefeilen er Dagens, ikke min]

Idas svar til Dagbladet: "Hun sier at hennes tre hovedsaker blir familiepolitikk, en helsetjeneste å stole på og en styrket næringspolitikk."

Jeg tror Ida på at familiepolitikken er det viktigste for henne - og jeg er enig i at det er en kjernesak for KrF.

Men sammenlign resten av de to variantene der. Hvis menneskeverdet var Idas hovedsak på ekte, hadde hun nevnt det over alt - slik jeg gjør. Men det er klart; menneskeverd er et ord som egner seg godt til pynt i Dagen. 

For øvrig: Menneskeverdet står ikke fast når hun ved lov vil ta fra alle mennesker menneskeverdet fram til svangerskapsuke 12.

Kilder: Dagen og VG


(Saken fortsetter under bildet.)

Foto: skjermdump fra dagen.no

"Det er bare et nestledervalg"

Jeg har brukt mye tid på debatt om nestledervalget i helga. Hva jeg mener kan du lese mer om her i Facebook-posten min som har offentlig visning (du trenger altså ikke være min FB-venn for å lese den). Jeg vet at ikke alle er på Facebook, så jeg skal gi dere litt oppsummering her. 

En innvending jeg får, er av typen "Det er bare et nestledervalg. Overdriver du ikke viktigheten av dette valget, det er jo uansett landsmøtet som bestemmer, og Ida har sagt at hun skal følge landsmøtet?"

Her er tingen: Hvis vår stortingsrepresentant Dag Inge Ulstein hadde signalisert at han er klar for å bli partileder etter Olaug Bollestad, ville ikke dette nestledervalget betydd så mye. Alle ville ha stemt på ham.

Men han sa nei sist, ingen aner hva han vil, og alle vet hva den abortliberale Ida Lindtveit Røse vil. Hun vil bli partileder. Der ligger hele hunden begravet.

En partiledelse er ikke et sekretariat for landsmøtet. Partiledelsen har tung innvirkning på hva landsmøter bestemmer. De peker et sted og de leder et parti i en retning.

Ida peker i feil retning - bort fra livets vei. Jeg vil ikke følge henne dit. 

I tillegg: Det er et reelt problem for KrF at hverken vår leder eller nestleder har ytret et eneste kritisk ord mot KrFUs snuoperasjon i abortsaken.

Hvem representerer da oss verdikonservative i partiledelsen, hvis denne tausheten toppes med en Ida som i neste stortingsperiode ønsker å få landsmøtet med på en helt annen abortpolitikk enn den vi har i dag? Når to i ledelsen er ganske så nøytrale (?), da blir det tredjemann som blir den utslagsgivende for om totalsummen vipper over til den ene eller den andre siden.

For meg er alle menneskers rett til å leve den aller viktigste politiske saken. Slik er det fortsatt for svært mange av KrFs politikere og velgere.

Nå ser det ut til at vi kan få en partiledelse der vårt syn - dette som er selve partiets DNA - ikke lenger er representert eller blir kjempet for.

Menneskeverdet var altså ikke en gang med i listen da Ida Lindtveit Røse lanserte seg selv og nevnte sine/KrFs tre viktigste saker for Dagbladet. Så hvilken plass er menneskeverdet på? 4. plass? 6. plass? 14. plass? "Menneskeverd i sentrum" ligger an til å bli et minne fra svunne tider hvis ikke delegatene til landsmøtet våkner opp.

Hvis Ida blir valgt og leder KrF inn i abortdødens skygge: Hvordan skal jeg da føle meg representert, og føle at dette fortsatt er mitt parti med en partiledelse jeg kan stole på? Jeg har til gode å få et godt svar på det.

Jeg tipper hele situasjonen føles like absurd for meg som om jeg var Rødt-delegat og ble bedt om å stemme på en kapitalist som nestleder fordi "joda, du kan stole på henne, hun lover å følge det som landsmøtet bestemmer". Ville de ha gjort det? Nei. Så hvorfor skal jeg gjøre det?



Vebjørn Selbekk skriver i Dagens leder: "Forskjellen i synet på ufødt liv kunne knapt vært større mellom de to kandidatene som nå kjemper om nestlederjobben i Kristelig Folkeparti.

Ikke alle valg av nestledere i et politisk parti får så betydning for hvilken retning partiet skal gå i.

Det hender rett som det er at folk trer inn og ut av slike verv uten at de er reelle kandidater til å gå videre helt til topps. Akkurat det har vel vært tilfellet med senere års KrF-nestledere som Bjørg Tysdal Moe og Ingelin Noresjø." Men poenget er at i dette nestledervalget så kommer valget til å ha noe å si for hvilken retning partiet går i framover.


Å svikte KrFs abortsyn er dødsens alvorlig

Her er et utdrag fra mitt svar til Trude Brosvik fra Vestland KrF.
  • Hun skriver: "Hadle Rasmus Bjuland har eit godt svar på Selbekk sin konsirerande leiar i Dagen i dag."
Mitt svar: Nei, Hadles innlegg "Selbekks konspirasjonsteorier er bare skremmende" var ikke noe godt svar. Og nei, Vebjørn Selbekks leder var ikke "konspirerende". Den typen stempling er en stygg og usaklig kritikk som man bruker når man mangler ekte argumenter.
  • Hun skriver: "Det verkar som om de som meiner Jorunn Elisabet Gleditsch Lossius er einaste trygge nestleiarkandidat meiner at alle vi andre sviktar KrF sitt abortsyn om at eit befrukta egg allereie er eit liv. Vi gjer ikkje det"
Mitt svar: Jeg mener at det å gå inn for selvbestemt abort er å svikte KrFs abortsyn. Det er å snu fullstendig opp-ned på KrFs abortsyn! Jeg mener også at det å gi ledermakt til en som mener dette, er å svikte KrFs grunnprinsipp, nemlig det menneskesynet som sier at alle mennesker er like mye verdt og har samme rett til å leve.

Det er ikke troverdig overfor hverken oss selv eller velgerne hvis vi sier at "alle mennesker har en ukrenkelig rett til å leve fra unnfangelsen av, men denne retten til å leve skal ikke være lovfestet eller reell for andre enn de som er eldre enn svangerskapsuke 12."

Denne måten å snakke på er fullstendig inkonsekvent og henger ikke på greip! Hvis jeg har en ukrenkelig rett til å leve, så skal ingen, ikke en gang min mor, ha lov til å ta livet av meg. Det skjer ingenting magisk i svangerskapsuke 12 som gjør at man blir et menneske med rett til å leve da. (12 ukers-grensen ble satt i 1978 av operasjonstekniske hensyn. Før uke 12 kunne man bruke vakumsug, etter uke 12 måtte man føde.)



KrF - et ensaksparti?

Hvis du leser i kommentarfeltet mitt på Facebok, vil du se at jeg blir beskyldt for å fremme KrF som et ensaksparti. Det er løgn. Jeg har aldri ment eller hevdet at KrF skal være et ensaksparti, hverken nå eller tidligere. 

Men ja, jeg mener at det kristne menneskesynet er KrFs aller viktigste ideologiske prinsipp, og at det er ikke er mulig for oss å forlate det uten å ta skade på vår sjel.

Likevel: Dette valget av partiledelse handler ikke bare om én sak. Det er mye større enn som så.
Som jeg sa i intervjuet med Dagen: Det finnes KrF-ere som er abortliberale, men som likevel ønsker å ha Jorunn Gleditsch Lossius som nestleder på grunn av hennes tydelighet. De er lei av at KrF skal være et parti som prøver å bli likt av alle. Fordi: Ingen parti kan bli likt av alle og samtidig samle stemmer.

Jeg gir min fulle støtte til Jorunn som ny nestleder i KrF fordi Jorunn er den samlende kandidaten som vil klare å vinne nye velgere samtidig som hun tar vare på KrFs verdibevisste velgere.

KrF har gjort en grundig kartlegging blant sine velgere og medlemmer.
– Den viser at veldig mange av våre medlemmer er sterkt verdiforankret. De er særlig opptatt av spørsmål knyttet til menneskeverd og tro. Det er en av hovedgrunnene til at de er i KrF. De verdsetter tydelighet og engasjement i disse spørsmålene, sier Jorunn til Vårt Land.

Jorunn er den kandidaten som er til å stole på i nettopp disse spørsmålene - samtidig som hun er en bredt engasjert politiker som er opptatt av å vinne nye velgere. Det ser KrF-laget, og derfor stemmer vi på henne.

Høringsrunden i KrFs fylkeslag viser at geografi ikke er det eneste saliggjørende kriteriet for KrF-erne. Spørsmålet styrene har stilt seg i høringsrunden, er: Hvem representerer oss? Hvor vil de lede oss? Hvem av dem peker på en retning vi har troen på? Og for min del ser spørsmålet slik ut: Skal vi være et folkeparti med kristen profil, eller skal vi skal være et mer sekulært parti og forlate våre røtter for å ikke støte noen og bli likt av målgruppen "alle"?

I tillegg: Jorunn kan vise til konkrete resultater, i motsetning til Ida Lindtveit Røse. Med Jorunn som toppkandidat gjorde Agder KrF en heftig god valgkamp, og ble det eneste fylket som gikk FRAM i stortingsvalget! Tenk det! Dette må vi ha mer av - over hele landet! Heia Jorunn!

Jeg tror oppriktig at Jorunn har har mye å bidra med i KrF-ledelsen – både i å tenke strategi, bygge organisasjon og fronte partiet på en slik måte at flere vil stemme på KrF. Min stemme går til Jorunn. Uten tvil!

Til å stole på: Jorunn Gleditsch Lossius.
Foto: KrF

Veien videre: Valgkomite og landsmøte

Jeg ønsker ryddighet i den videre prosessen. Akkurat nå venter vi på innstillingen fra valgkomiteen til landsmøtet. Jeg håper at flertallet i vår ikke-representative valgkomité ikke overkjører det som utgjør minst halvparten av delegatene til landsmøtet.

Hvordan kan jeg si at de ikke er representative? Fordi da ville de ha vært delt i 50-50 slik resten av partiet er. I stedet står vi nå i en reell fare for å få en ren innstilling av Ida, på grunn av måten komiteen er sammensatt.

Høringene i KrF gav dette resultatet:
  •  Fylkeslagene i Oslo, Vestland og Nordland har alle levert delt innstilling og anbefaler altså at begge to innstilles.
  • Ida Lindtveit Røse anbefales av Rogaland, Innlandet, Troms og Finnmark, KrFU og hjemfylket Viken. (Funfact: I Rogaland stemte kun 11 av 28 styremedlemmer på Ida. Det var stort forfall til dette møtet.)
  • Jorunn Gleditsch Lossius anbefales av Møre og Romsdal, Vestfold og Telemark, KrF Kvinner og hjemfylket Agder.
  • Trøndelag peker på Karin Bjørkhaug.
Mitt fylkeslag (Oslo) var delt fullstendig på midten, med fire stemmer til Ida og fire stemmer til Jorunn. Fylkeslederen i Oslo kunne ha brukt sin dobbelstemme til å lage en ren innstilling av Jorunn, men valgte i stedet å gjøre det rette: Å gi en delt innstilling. Det var voksent gjort og vitner om klokskap. En klokskap vi må bare håpe og be om at også valgkomiteen innehar.

Hvis KrF skal ha håp om å gå videre samlet som ett parti etter dette valget, er vi nødt for å ha en god prosess, der ingen føler seg urettferdig behandlet og overkjørt. Høringsrundene viser at fylkeslagene er delt fullstendig på midten om nestledervalget. Den samlende løsningen fra komiteen er derfor delt innstilling. Høringssvarene må ha noe å si. Hvorfor skal vi ellers ha høring?

 
Det er åpent hvem som blir ny nestleder i KrF. Dette er min soleklare favoritt. Du kan lese intervjuet med Jorunn Gleditsch Lossius her på vl.no (kun for abonnenter).
Foto: Faksimile fra vl.no

Lese mer om abort?

Jeg har skrevet mye om abort her på bloggen tidligere. Akkurat i dag vil jeg anbefale deg å lese innlegget mitt Vern om livet. All den kritikken som jeg retter mot Kirkens Nødhjelp der, er like gyldig når den rettes mot KrF-ere som går inn for selvbestemt abort.

08 mars 2022

Ettertanke | Ave Maria

GUDDOMMELIG VAKKERT: Når Andreas Bocelli synger, åpnes det et stort rom inni meg. Eller kanskje det er en dør ut (eller inn) til det store rommet? Iallfall: Jeg finner veien til himmelen. CD-innspillingen hans "Arie Sacre" , "Hellige arier", er vakker, helt uunnværlig musikk. Holder sjelen din på å gå under av mangel på luft og næring? Lytt til de hellige ariene. Pust dem inn.

Har du lagt merke til Andrea Bocelli, operasangeren med de lukkede øynene? På YouTube kan du høre ham fortelle hvordan moren hans ble anbefalt å ta abort fordi «barnet kom til å bli født funksjonshemmet».


Moren hans trosset legene. Bocelli smiler: «Jeg er kanskje partisk, men jeg vil si at det var det rette valget.»

Verdens mest populære nålevende tenor ble dermed født – med en synshemming. Tolv år gammel ble han blind, men når Bocelli synger sine «Arie Sacre», ser han – med troens øyne. Det er umulig å lytte til hans versjon av Caccinis arie «Ave Maria» uten å tenke at Antoine de Saint-Exupery hadde helt rett:
«Det essensielle er skjult for øyet. Du kan bare se med hjertet.»
Hvis engelen Gabriel sang for Maria, hørtes han ut som Andrea Bocelli, det er jeg sikker på. «Ave Maria, gratia plena!» «Vær hilset, du nådefylte!» (Luk 1,28).

Bibelteksten i dag forteller oss at Gud må se veldig stort på det lille fosteret: Han valgte selv å bli det. Han ble «en befruktet eggcelle», et embryo, et foster – kall det hva du vil. Tingen er: Han ble et menneske. På ekte, helt fra unnfangelsen av. Inne i en jente i tenårene. Inne i Maria, hun som sa «Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt» der Eva sa som djevelen «Non serviam – jeg tjener ingen, JEG vil være gud.»

Evas NEI brakte synden og døden inn i verden. Gjennom Marias JA kom Frelseren og livet til verden.

Den som lener seg på Marias bryst hører Guds hjerteslag slå der inne. Når Andrea Bocelli synger, hører jeg dem. Mykt og svakt. Men å, de er sterke – sterkere enn døden.

«Mysterium! Jeg bøyer meg for menneske og Gud, og tilber gåten som er skjult bak barnets tynne hud.» (Eyvind Skeie)
Kom, tilbe Ham, Guds under, vår Herre Krist!


LA OSS BE

Himmelske Far, hjelp oss å leve som Maria: I total overgivelse til deg. 
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, 
som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. 
Amen.


LYTT OG PUST INN




Har du ikke Spotify? Her kan du lytte til Andrea Bocelli som synger Caccini's vakre versjon av Ave Maria på YouTube:




Ettertanken ble første gang publisert i Vårt Land 24. mars 2012, deretter publisert her på bloggen 13. januar 2013. Bloggposten ble oppdatert 25. mars 2017 og igjen 8. mars 2022.


Du liker kanskje også disse bloggpostene:

10 desember 2021

Ettertanke | Livets og dødens vei

Pave Johannes Paul II mener at vi i dag står overfor en omfattende trussel mot livet – ikke bare det enkelte individs liv, men hele sivilisasjonens liv.
Foto: L'Osservatore Romano, Wikimedia Commons


Da jeg studerte katolsk sosiallære, hadde vi en fascinerende bok av pave Johannes Paul II på pensum: Evangelium Vitae, «Livets evangelium».

 
I denne encyklikaen skriver paven om den verdien menneskelivet har i kristendommen. Han peker på at inkarnasjonen – det at Gud ble menneske – ikke bare viser oss Guds grenseløse kjærlighet. Det viser oss også hver eneste persons ukrenkelige verdi.

Deretter setter paven fingeren på hvordan menneskets verdi – menneskeverdet – er begrunnelsen for den mest fundamentale av alle rettigheter: Retten til å leve. Uten retten til liv blir alle andre rettigheter verdiløse. Paven fremholder at menneskelivet er hellig, fra unnfangelsen av og til sin naturlige avslutning. Mennesket kan ikke reduseres til samme nivå som ting, fordi vi er skapt i Guds bilde. «Guds herlighet lyser over menneskets ansikt.»

Paven siterer Didaché – det eldste ikke-bibelske, kristne skriftet – der det står: 
«Det finnes to veier; den ene er livets vei, den andre er dødens. Og der er stor forskjell mellom de to veiene [...] Du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn.» 
I den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk helt fra starten radikalt ut mot dette.

Pave Johannes Paul II vektlegger hvordan samfunnet i dag preges av strukturell synd på det kulturelle, sosiale og politiske område: Det vokser frem en kultur som ufarliggjør abort og eutanasi (dødshjelp). Samvittigheten fordunkles slik at den ikke lenger klarer å skjelne mellom godt og ondt.

Det er i denne sammenhengen at paven introduserer begrepet «culture of death», dødskultur. Denne strukturerte sammensvergelsen mot livet, en dødskultur, gir de sterke rett til å gå til angrep på de svake. Mennesker som blir ansett for å være belastende, blir definert som fiender man legitimt kan eliminere. 

Paven fremhever imidlertid at et foster ikke under noen omstendighet kan betraktes som en angriper. Fosteret er uskyldig, svakt og mangler selv det minimum av forsvarsevne som den nyfødte har i form av gråt og tårer.

«Å kreve rett til abort, infanticid og eutanasi, og å legalisere det, er å gi den menneskelige frihet et tvilsomt attributt, et pervertert og ondt kjennetegn: den absolutte makt over andre og mot andre» skriver paven. 

Han mener at vi i dag står overfor en omfattende trussel mot livet – ikke bare det enkelte individs liv, men hele sivilisasjonens liv. Abort og eutanasi er angrep som retter seg mot livet når det er på sitt svakeste og mest utsatte.

Pave Johannes Paul II fremholder at det nå mer enn noen sinne er behov for en kamp for menneskets verdighet: 
«Vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom en «dødskultur» og en «livskultur». Vi befinner oss ikke bare stilt «overfor», men «midt i» denne konflikten: vi er alle involvert i den med et uomgjengelig ansvar for ubetinget å velge livets side. Moses' oppfordring gjelder også oss: «Se, i dag har jeg lagt frem for deg livet og det gode og døden og det vonde. ... Jeg har lagt frem for dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve!» (5. Mos. 30,15.19).»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 19. november 2021 da 5 Mos 30,15–20 var dagens bibeltekst.


Les Livets evangelium

24 oktober 2021

Livsvernprisen 2021 til Kjersti Toppe

Jeg er takknemlig for Kjersti Toppes langvarige engasjement for menneskeverdet. Vi trenger stemmer som hennes i den norske samfunnsdebatten - både ved livets begynnelse og ved livets slutt.
Foto: Mirjam Dorthea Berg

Det var en stor glede å få være med på å gi Livsvernprisen 2021 til en særdeles verdig vinner. Denne prisen er så velfortjent! 


Det er styret i Menneskeverd som hvert år bestemmer hvem som skal tildeles Livsvernprisen. Dette var dermed den femte tildelingen jeg er med på. Å være med i styret til Menneskeverd er noe av det kjekkeste jeg gjør, og dagen da vi deler ut prisen er alltid en høytidsdag - det er vårt 17. mai.

En høytidsdag

Med salen full av fine, varme folk som er beskyttere av menneskeverdet, føles det som å gå inn i en boble av godhet, skjønnet og varme, der vi møtes og alt er bare fint.

Staben gjennomfører alltid et ytterst profesjonelt arrangement, med høytid og verdighet, der prisvinneren blir hyllet med bravur - akkurat slik slike viktige prisvinnere bør hylles. Vi henter alltid inn en person utenfra til å dele ut prisen - en person som kjenner prisvinneren godt. Den opplagte personen til å hedre Kjersti Toppe (Senterpartiet), var hennes mangeårige makker i helsekomiteen på Stortinget, Olaug Bollestad (KrF). Hun holdt en kjempeflott tale for Kjersti Toppe, der hun talte varmt om viktigheten av å kjempe for menneskeverdet. Hun oppfordret spesielt Toppe til å kjempe for menneskeverdet under regjeringens samtaler.

Tusen takk for nydelige, inspirerende taler, Olaug Bollestad og Kjersti Toppe! Dere to er god som gull!
Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen

Styrets begrunnelse

Her er styrets begrunnelse for å gi prisen til Kjersti Toppe:

"Livsvernprisen 2021 går til Kjersti Toppe for hennes langvarige og respektfulle engasjement for menneskets verdi i alle faser av livet og for hennes evne til å forankre aktuelle politiske saker i langsiktige og prinsipielle linjer.

Kjersti Toppe har vært innvalgt på Stortinget siden 2009. Fram til hun forrige uke ble utnevnt til Barne- og familieminister, var hun Senterpartiets helsepolitiske talsperson og nestleder i Stortingets helse- og omsorgskomite. 

I en rekke debatter som omhandler menneskets verdi i livets yttergrenser, har Toppe – som selv er lege – holdt frem de etisk vanskelige spørsmålene på en forbilledlig måte, og på denne måten vernet om ethvert menneskes ukrenkelige verdi.

Toppe har engasjert seg i debatten om sorteringssamfunnet over lang tid. Da bioteknologiloven ble debattert våren 2020, målbar hun for mange en kjærkommen velbegrunnet og slagkraftig motstand mot loven. For et fullsatt Storting belyste Toppe til siste votering hva som stod på spill, og kritiserte med rette prosessen i forkant. Hun uttrykte også bekymring for at rutinemessig tidlig ultralyd i større grad enn i dag vil kunne sortere ut foster med Downs syndrom. Dessuten viste hun til at innføring av tidlig ultralyd som rutinetilbud til alle friske gravide ikke har noen helsegevinst og at dette vil gå utover andre deler av helsetilbudet for kvinner.

Allerede i 2016 fremmet Kjersti Toppe sammen med Olaug Bollestad (KrF) et representantforslag der de ba daværende regjering om en endring av loven om svangerskapsavbrudd som presiserer at fosterreduksjon ikke er tillatt. Dette forslaget fikk ikke flertall, men var en viktig milepæl i prosessen frem mot lovendring. 

Også i debatten om fosterreduksjon våren 2019 var Kjersti Toppe helt klar på Senterpartiets standpunkt. Hun viste til at Senterpartiets program faktisk var strengere på fosterreduksjon enn det regjeringen foreslo, og at hun ikke ønsket å tillate fosterreduksjon av friske fostre i det hele tatt.

Toppe er også en viktig stemme for menneskets verdi i siste del av livet. I 2018 ba hun regjeringen vurdere å ha en nullvisjon om selvmord. Hun ønsker et høyt og ambisiøst mål som skjerper tiltakene og setter en helt annen standard for å forebygge selvmord. Hun var initiativtager til den nye handlingsplanen. Toppe sier nullvisjonen må gjelde for alle grupper, selv om hun mener at samfunnet har et ekstra stort ansvar når mennesker søker hjelp. 

Hun er også en klar motstander av aktiv dødshjelp og har for eksempel kritisert Fremskrittspartiet for å ha åpnet for dette.

Toppe møter meningsmotstandere med respekt og viser tyngde og troverdighet i sin argumentasjon. Det er krevende å stå i disse spørsmålene over tid, og det har imponert oss hvordan Kjersti Toppe gjør dette i tillegg til å frembringe nye aspekter til debatten.

Årets prisvinner har over mange år gjort en fremragende innsats for å løfte frem livets ukrenkelige verdi, og hun er en svært verdig vinner av Livsvernprisen 2021."


Prisvinner Kjersti Toppe talte sterkt og tydelig mot aktiv dødshjelp i sin tale.
"Statens oppgave er å ta vare på livet, ikke å ta liv," fremholdt hun med kraft i møtesalen til Hotel Continental. Etter talen var det viktige og flotte hilsener fra lege Gro Nylander, samfunnsdebattant Birgitte Bergerud Larsen, leder i Rådet for legeetikk Svein Aarseth fra Legeforeningen og jordmor Malin Myklebust fra Jordmorforbundet.

Artisten Julie Henrikke sang under prisutdelingen. Hvis du liker No. 4 (de med "Jeg har aldri sett elg"), liker du nok også Julie Henrikke. Sangen hennes "Hvile nå" hadde jeg allerede inne på en av spillelistene mine på Spotify. Fint å høre henne synge den live! Etter å ha hørt henne synge også sangen hennes Videre (lenke til Spotify) suste også den rett inn blant favorittene mine. Nydelig!

Dagen føles lang
når bakken er kald og glatt
og snøen har falt ned
dekket til fargene
fargene

Når du går deg vill i håpløshet
og drømmer gjøres om til støv
så holder jeg deg fast
hvil i det
hvil i det

Den katolske kohorten under utdelingen av Livsvernprisen: Pater Oddvar Moi er biskoppelig vikar og leder for Kateketisk senter i Oslo katolske bispedømme. Maria Fongen er familiepastoral rådgiver ved Kateketisk senter (tidligere Pastoralavdelingen).

KrF-kohorten: Styremedlem i Menneskeverd, Magnus Killingland, gikk av som nestleder i KrFU denne måneden. Maria Selbekk er tilbake igjen i stillingen som informasjonsansvarlig i Menneskeverd, etter et år som kommunikasjonsrådgiver i KrF.

Med prisutdeling hører det også med høytidelig festmiddag. Alle som holdt hilsen under arrangementet, var også invitert til middagen. Til høyre for Kjersti Toppe sitter Gro Nylander. Til venstre for henne: Styremedlem Anne-Grethe Akselsen.


Les også:

Livsvernprisen 2020 til Kristin Clemet
Likeverd | Livsvernprisen 2019 til Birgit Skarstein
Menneskeverd | Livsvernpris til Per Fuggeli

29 august 2021

Sammen for menneskeverdet

Sammen for menneskeverdet. KrFU-leder Edel-Marie Haukland og jeg utenfor St. Olav domkirke etter kveldsmessen forrige søndag. Jeg står på 7. plass på stortingslisten til Oslo KrF.

Selvsagt må vi fortsatt ha en annerledes dag i uka! Det stemmer jeg for! Hva har du brukt din søndag på?


I dag har jeg nytt to timer på terrassen, med utsikt over vakre Oslofjorden, med gule blomster og ei gul sol fra lyseblå himmel - i fabelaktig selskap med Lytteklubbens Erling E. Guldbrandsen , Edvard Grieg, Leif Ove Andsnes og Ingrid Røynesdal. Hvis butikkene hadde vært åpne, hadde jeg i stedet vært på et handlesenter for å handle inn gymutstyr til barna i dag. Jeg er veldig glad for at det ikke er et alternativ! 

Etterpå ble det søndagsmiddag med familien, kveldsmesse i St Olav og utdeling av KrF-brosjyrer utenfor kirken. 

Det er ikke en selvfølge at søndag er en annerledesdag. Helligdagen er et politisk valg som ble gjort for nesten tusen år siden, og som vi må bevisst holde fast ved i dag, ellers glipper denne skatten mellom hendene på oss. Det må ikke skje! Vi må bevare søndagen som helligdag, fridag og annerledesdag. Helligdagene våre er en del av kristenretten som ble innført i Norge på Mostratinget i 1024.

Men det finnes enda viktigere ting enn dette som står på spill nå. Det er selve menneskeverdet som er i fare i dette stortingsvalget. Det som virkelig står på spill er alle menneskers rett til å leve.



Onsdag denne uken deltok jeg i panelet under temakvelden "Politikeren - vår tids frelser?" i Misjonssalen, sammen med NLMs informasjonsleder Espen Ottosen og Minerva-journalist Andreas Espegren Masvie. Det ble en spennende samtale om politikk og kristen tro.

Hva er politikkens rolle blitt i dag og hvordan skal vi som kristne forholde oss til politikk?
Tror vi på politikeren, den allmektige, som kan redde deg fra klimakrise og pandemier, gi deg mer penger, god helse, passe barna dine, skaffe deg jobb og generelt gi deg et bra liv?
Bør vi som kristne engasjere oss i politikk?

Jeg fikk blant annet fortalt om tre av prinsippene fra katolsk sosiallære; om bonum commune (det felles beste, the common good), solidaritetsprinsippet (som drar oss mot ventresiden) og subsidiaritetsprinsippet (som drar oss mot høyresiden, og som går ut på at familien er samfunnets grunnceller, og at avgjørelser skal tas på lavest mulig nivå - de "høyere nivåene" er til for å hjelpe de lavere, ikke omvendt.)

Jeg kom også inn på pave Johannes Paul II som advarte mot faren for at velferdsstaten overtar Guds plass; som den allmektige far som gjør at du er trygg. Da siterte jeg faktisk også fra Martin Luthers forklaring til det første bud. Han skrev: "Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: En gud er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha en gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ham av hele sitt hjerte. Det er, som jeg ofte har sagt, bare hjertets tro og tillit, som gjør både Gud og avgud. Er troen og tilliten rett, så er også din gud rett.
På den annen side, der hvor tilliten er falsk og uriktig, der er heller ikke den sanne Gud. For de to: tro og gud, hører sammen. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud."

Samtalen ble tatt opp på lyd og vil sendes på radiokanalen pTro i etterkant.

Rødt og SV vil at det skal være fri abort helt fram til levedyktig alder i Norge, det vil si til og med uke 22. Det er groteskt! Arbeiderpartiet, Venstre og MDG vil ha fri abort til uke 18. Det er også grusomt.

Dersom sosialistisk side får flertall, vil abortloven utvides slik at det blir fri abort til uke 18. Jeg ser ikke for meg hvordan Senterpartiet (SP) skal kunne klare å lage en regjeringsavtale der de får stoppet denne radikale svekkelsen av fosterets menneskerettigheter. De har ikke en gang lovet at de vil prøve på det. Ved å stemme på SP vil du sørge for at sosialistisk side får flertall og utvider abortloven.

Et ufødt menneske har fulle arverettigheter i Norge, helt fra unnfangelsen, men det har ikke rett til å leve. Er ikke det absurd? Som samfunn anerkjenner vi at barnet er et menneske med rett til å arve sin far helt fra unnfangelsen av, selv om faren skulle dø månedsvis før barnet blir født. Men vi anerkjenner ikke at det samme mennesket har rett til å leve.

Vi har straffeansvar for å ta ørneegg i Norge, mens det er fritt fram for å avslutte et annet menneskes liv. Er ikke det absurd? Ørner er viktige. Men det er mennesker også.

Jordmorforbundet NSF har nylig utført en undersøkelse blant sine medlemmer om utvidelse av kvinners rett til selvbestemt abort, melder Sykepleien. Av jordmødrene som har svart, er det seks prosent som i dag har benyttet seg av reservasjonsretten når det gjelder å bistå kvinner ved abort. Dersom retten utvides til 18 uker, sier hver fjerde (!) jordmor at de vil benytte reservasjonsretten. Dersom selvbestemt abort utvides til uke 22, vil halvparten av jordmødrene bruke reservasjonsretten! Dette er et kraftig signal fra de fagfolkene som er tettest på den faktiske, fysiske virkeligheten vi snakker om i denne saken.

Menneskeverdet og den dødelige abortpolitikken

Problemet vårt er dette: Lover endrer holdninger. Det har de alltid gjort. Folk følger normene. Normer har en normerende virkning, og lover er de sterkeste normene vi har. 

Når loven sier at abort, uansett grunn, er helt OK fram til uke 18, så vil folk forholde seg til det, og ta valg deretter.  Lederen i Jordmorforbundet er redd for at flere kvinner vil bli presset til abort dersom Norge får fri abort til uke 18.

En utvidelse av abortloven vil ha en sterk signaleffekt, og vil over tid endre både holdninger og handlingsmønster. Nordmenn flest - lovlydige som vi er - har en tendens til å tilpasse sine standpunkter i etiske saker etter hva som til enhver tid er norsk lov. Det ser vi tydelig når vi sammenligner abortstatistikken i de ellers sammenlignbare, nordiske landene. (I Sverige får kvinner gratis prevensjon fram til de er 21 år gamle. I Norge får man det fram til man er 24 år.)

Her er de harde fakta:
  • Sverige, som har selvbestemt abort inntil 18. uke av svangerskapet, hadde i 2019 16,4 aborter per 1 000 kvinner.
  • Tilsvarende tall fra Finland - der man har en mer restriktiv prasis og krever attest fra lege uansett svangerskapslengde - var kun 7,7 aborter per 1 000 kvinner.
  • Norge hadde samme år 9,7 aborter per 1 000 kvinner.
  • Sene svangerskapsavbrudd er sjeldne, men også raten av disse var mer enn dobbelt så høy i Sverige som i Norge i 2019.
(Kilde til disse fire faktapunktene: https://tidsskriftet.no/2021/06/fra-redaktoren/tallenes-aborttale)

Dersom vi får en økning fra dagens 9,7 aborter per 1000 kvinner i Norge, til svensk nivå med 16,4 aborter per 1000 kvinner, vil det innebære at aborttallene i Norge øker med hele 69 prosent.

En potensiell 70 prosent abortøkning i Norge - DET er det alvoret velgerne må ta inn over seg. DET er det som folk i Norge nå oppfordres til å stemme for. Jeg vil på det sterkeste oppfordre kristne (og alle andre mennesker av god vilje) til å sørge for at AP, SV, Rødt og MDG ikke kommer i posisjon til å få gjennomført sin dødelige abortpolitikk. Det innebærer at jeg også oppfordrer til å unngå å stemme på Senterpartiet, som vil gi disse partiene makt.

I 2020 ble det registrert 11.081 svangerskapsavbrudd i Norge, ifølge FHI. (Kilde: https://www.fhi.no/hn/helseregistre-og-registre/abortregisteret/abort---fakta-med-statistikk/)

En 69 prosent økning i aborter i Norge fra 2020-nivå, vil si at hele 18 727 mennesker vil bli fratatt livet i abort. Hvert år.

Det er 7265 flere aborter. Hvert år.

Det er 290 flere skoleklasser med 25 barn som blir visket ut. HVERT ÅR.

Det finnes ingen annen politikk du kan gå inn for som vil medføre at 7265 norske barn blir fratatt livet hvert år.

Kjære kristne bror og søster - kjære alle mennesker av god vilje: Dette vil du ikke være med på. Dette vil du ikke ha ansvaret for. 

Stem på KrF. Stem iallfall på et parti som har reell sjanse til å komme inn på Stortinget, og som ikke går inn for utvidelse av abortloven, og som ikke sørger for at de abortradikale partiene kommer til makten.
 
Førstesiden av Klassekampen: "Slik vil MDG, Raudt og SV sikre radikalt skifte: Slik skal dei presse Støre."
Situasjonen på rød-grønn side er så ustabil og uforutsigbar at ingen aner hvordan de neste fire årene vil bli dersom dagens regjering faller. Rødt, MDG og SV forener seg nå, og er til sammen større enn Senterpartiet. Alt tyder på at dette blir et storting der alt kan skje, dersom de ikke-sosialistiske partiene mister flertallet.

 Jeg vil si at uansett hvem som er statsminister etter valget, er det viktig at sentrumspartiet KrF er så stort som muligVi har hatt suksess før med å få gjennomslag hos mindretallsregjeringer ledet av AP. Før de rødgrønne kom til makten i 2005, var faktisk mindretallsregjeringer normalen i det norske Stortinget. Vi kan fort havne der igjen.


Søndagen er hellig uansett hva politikerne bestemmer. Men for at søndagen skal være en reell annerledesdag, er vi avhengig av at det er en kollektiv fridag. Butikkmedarbeidere kan ikke velge å ha søndagene fri dersom butikkene holder åpent.

All ære til dem som jobber søndager! Jeg vokste opp med foreldre som konstant jobbet helg (en sykepleier + en overlege = dobbelt opp med helgevakter). Med hånden på hjertet: Vi må virkelig jobbe for at bare de som MÅ skal jobbe søndager. Helsepersonell må. Butikkmedarbeidere må ikke.

Annerledesdagen er ikke et prosjekt som enkeltmennesker kan stable på beina alene. Verdien av en slik felles fridag avhenger nettopp av at den er felles for så mange som mulig. Denne gaven fikk vi i Norge på Mostratinget i 1024. Vi må ta godt vare på den!

Dagens søndagsmiddag med fløte- og sjampinjongsaus. Mmm! Det har jeg ikke tid til i "fem barn og full jobb"-hverdagen. Takk og lov for søndagen!

Utenfor St. Olav domkirke etter messen i kveld. SÅ takknemlig for at jeg fikk gå til messe i kirken nok en søndag! Etter koronatiden er ingenting en selvfølge lenger.

Daniel Overskott og jeg utenfor Filadelfia i kveld. Jeg syklet forbi på vei hjem fra kirken, og fikk stått litt der også før jeg dro hjem og la barn.

Bruk stemmen og stemmeretten din!


Å ikke stemme - eller å stemme blankt - er det samme som å gi makt til de partiene du virkelig ikke kan fordra. Derfor anbefaler jeg at du stemmer på det partiet du er minst uenig med.


Det er hundre gode grunner for å stemme KrF, men jeg har ikke tid til å gå grundig gjennom dem alle. Det viktigste er at ideologien er riktig. Altså: At verdiene, de grunnleggende ideene og prinsippene er riktige. Ut fra dette springer alt annet: 
  • Menneskeverd i alle livets faser. Ingen skal sorteres bort! 
  • Et tydelig nei til svekkelse av rettsvernet for ufødt liv. 
  • Et tydelig nei til aktiv dødshjelp. 
  • Tid og valgfrihet til familiene. Vi vil styrke, ikke styre familiene. Vi sier ja til kontantstøtte og nei til tvungen tredeling av fødselspermisjonen. Familiene vet best selv hva som er best for akkurat dem!
  • En omsorg for de mest sårbare blant oss. (Noe som får følger på mange områder, inkludert alkoholpolitikken.)
  • KrF har sørget for at barnetrygden har økt for første gang siden 90-tallet. Og vi har nesten tredoblet engangsstønaden for gravide! Nå jobber vi for et fritidskort til alle barn, slik at barn fra fattige familier kan få en mer normal barndom.
  • Et tydelig ja til at det skal være godt og trygt å bli gammel i Norge.
  • En solid støtte til trosfriheten, trossamfunnene, friskolene, ideelle og frivillige aktører. Samfunnet er mer enn staten. Sivilsamfunnet er også viktig!
  • En nestekjærlighet og solidaritet som ikke stopper ved Norgesgrensen. 
  • En brann for bøndene, jobbskaping og flere arbeidsplasser rundt omkring i hele det vakre landet Gud har gitt oss. 
  • Og sist, men ikke minst: Forvalteransvaret som gir oss et dyptfølt ansvar for å ta vare på jorda for de som kommer etter oss.

 Jeg må bare si meg enig med Øyvind Håbrekke i Trøndelag KrF, når han skriver: «KrF er ikke bare ett av miljøpartiene. Vi er det beste.»

Det er virkelig verdt å lese Øyvind Håbrekkes innlegg, her: https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/eEaJR9/kulturen-klimaet-og-krf

I programmet til årets valg har KrF gjort det grønne skiftet til en hovedsak og vi er det eneste partiet som har lagt Klimaomstillingsutvalgets innstilling til grunn i vårt program. I tillegg til å se på partiprogrammene må man også se på partienes troverdighet, det vil si deres evne og vilje til å gjennomføre politikken når de faktisk sitter med makt. Jeg blir inspirert og glad av å lese fakta om KrFs konkrete miljø- og klimagjennomslag både historisk og i dag - listet opp i Øyvinds innlegg.

KrFs statsminister er fortsatt den eneste i verden som har gått av på en klimasak (for å bare ha nevnt prikken over i-en). Vi i KrF kjenner på et sterkt forvalteransvar for skaperverket. Det gir oss et dyptfølt ansvar for å ta vare på jorda for de som kommer etter oss. 

KrFs utviklingsminister Dag Inge Ulstein fikk velfortjent ros fra Miljøstiftelsen ZERO nylig. De gikk ut og sa at det grepet som KrFs utviklingsminister har tatt, er det aller viktigste som norske politikere kan gjøre for å bekjempe klimaendringer. Du kan se dem si det selv her: https://www.facebook.com/100003225466868/posts/4200793500038124/?d=n

Skjebnesvangert valg

Det er mye som står på spill nå. Dersom KrF kommer under sperregrensen, vil partiet få bare 1-2 representanter på Stortinget, i stedet for 8-9. Det er dramatisk! Noen få, hundre stemmer i hele Norge kan være det som utgjør hele forskjellen mellom én representant og en normal stortingsgruppe. Hjelp oss over sperregrensa!

Det er ikke en kristenplikt å stemme KrF. Det finnes gode grunner for å stemme på andre partier også, men selv stemmer jeg KrF, og oppfordrer deg til å gjøre det samme. Fordi jeg ser at i vår tid er MENNESKEVERDET truet, og KrF er menneskeverdets fremste forsvarer på Stortinget. 

Finnes det noe viktigere enn alle menneskers rett til å leve? Alle andre rettigheter avhenger av denne ene rettigheten - retten til å leve.

Jeg stiller til valg for KrF. Jeg stiller til valg for å kjempe for alle menneskers rett til å leve.

Venstresiden vil styre foreldrene og ta fra dem den kontantstøtten som gjør det mulig for helt vanlige folk å være litt lengre hjemme med barna sine hvis de ser at de trenger det.

Det faktum at KrF går inn for å styrke, og ikke styre familiene, springer direkte ut av subsidiaritetsprinsippet fra katolsk sosiallære. Kristendemokratiet er det ideologiske resultatet du får når du tar prinsippene fra katolsk sosiallære og setter dem ut i praksis. Derfor føler jeg meg så hjemme i KrF, som har nettopp kristendemokratiet som sin grunnleggende ideologi.



Fungerer ikke videovinduet? Da kan du se Oslo KrFs Facebook-video der jeg forklarer hvorfor jeg stiller til valg for KrF her: https://www.facebook.com/239668692797320/videos/145479937767646

10 juni 2021

Frispark | Arven etter Arnfinn Haram

Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier


I dag er det nøyaktig ni år siden fr. Arnfinn Haram O.P. døde 10. juni 2012.


Artikkelen stod på trykk i spalten Frispark i avisen Dagen lørdag 8. juni 2013

– Ein dag – ein som kan vere når som helst – skal eg stå for min Skapar, sa dominikanerpresten Arnfinn Haram (63) i sin siste preken, 10. juni 2012. Få timer senere døde han helt uventet av hjerteinfarkt, etter å ha syklet inn i Nordmarka og inn i evigheten.

Hva er det eneste som blir igjen etter deg etter din død? Svar: Det du har gitt videre. Livet, troen, tankene, kjærligheten. Arnfinn Haram var en som gav mye, derfor er det uendelige rikdommer igjen etter ham.

Biskop Ole Christian Kvarme, Arnfinns studiekamerat og venn, skrev i sitt minneord i fjor: «Da Arnfinn Haram i 1998 konverterte til den katolske kirke, opplevde vi det som et tap for vår kirke. Men dette tap ble til rikdom for hele den kristne kirke i vårt land. Som få andre har han vært en brobygger - mellom kirke, kultur og samfunnsliv, fra Den katolske kirke til bedehusland og pinsevenner.»

Arnfinn Haram var en god prest med et varmt hjerte og et våkent hode. Alle som kom nær ham merket hvordan han elsket Jesus av hele sitt hjerte, av hele sin forstand og av all sin kraft. Arnfinn var glødende optimistisk på Kirkens vegne i Norge, og han var full av virkelyst og virketrang for Kristi sak.

Han var imidlertid opptatt av at den nye kristne veksten i landet vårt ikke kan komme «ovenfra» ved statsmakt. Den nye veksten vil komme nedenfra, fra grasrota, ved at kirken er kirke, og ved at vi som er kristne lever troverdige, integrerte kristne liv:
«Vi skal vere eit alternativ som folk finn fram til av eiga lyst. […] Vi må ikkje etterlikne storsamfunnet elles, vi må ikkje være påtrengjande og masete. Vi må syne overskot. Tilby heile liv.»  
Fader Arnfinn var en av dem som virkelig viste meg det livet: Det hele, troverdige, integrerte kristne livet - det evangeliske livet som lever og ånder i Herren Jesus Kristus.

Den største trusselen for den kristne troen i vår verdensdel i dag er materialismen: Vi setter vår lit til pengene og tingene i stedet for til Gud. Arnfinn var en av de våkne kristne som identifiserte denne trusselen, som avviste den radikalt og valgte å leve det evangeliske livet, i full tillit til Herren. Ved sitt eksempel hjalp han meg og mange andre å bli fri fra materialismen og til å gi slipp på tingene. Han hjalp meg til å ikke strebe etter det verden streber etter, men søke Gud og bare Gud. «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg» (Matt 6,22)

Den siste tiden Arnfinn Haram var prest i Den norske kirke nektet han å motta lønn, i protest mot abortloven. Generelt var han fullstendig uinteressert i penger, og bare interessert i én ting: Gud. Fader Arnfinn var kort sagt en ekte dominikanermunk.

«En munk er en som retter blikket mot Gud alene, som retter alt sitt begjær mot Gud alene, som er bundet til Gud alene, som velger å tjene Gud alene, og som ved å eie fred med Gud blir en kilde til fred for andre,» sier den hellige Theodor Studitor (759-826 e.Kr). Sånn var Arnfinn.

Han var imidlertid ikke en vanlig munk som lever i isolasjon fra verden. Han var en ekte dominikaner, opptatt av å gå ut og gi videre det som Gud hadde gitt ham. Arnfinn fremhevet stadig at vi kristne har en plikt til å prege samfunnet. Vi skal være lys og salt i verden og sette dagsorden i samfunnsdebatten.

Da han var med på å stifte den kristne tankesmien Skaperkraft i 2011 sa han det slik:
«Siktemålet med Skaperkraft er at vi skal være med på å sette dagsorden i samfunnsdebatten, at vi som kristne ikke bare skal være på defensiven, preget av frykt og tilbaketrekning. […] Gud skal ikke være tabu i det offentlige rommet. Han skal være med i debattene, også i 2011 og i tiden som ligger foran oss.»

Budskapet hans var alltid katolsk tvers igjennom og han var ikke redd for å provosere. Han hadde imidlertid en sjelden evne til å få en kontrovers til å munne ut i en vennlig samtale. Arnfinn Haram er et godt forbilde å ha for alle kristne som ledes av Gud ut i det offentlige rom. Etter hans død er det vår oppgave å ta opp arven og gjøre Kirken tilstedeværende i en verden som er på ville veier.

Filosofen Blaise Pascal skriver: «Når alt beveger seg på samme måte, oppfatter vi ingen bevegelse. Vi er likesom om bord på et skip. Når alle skeier ut, fortoner det seg som om ingen gjør det. Den som stanser opp, gjør det tydelig hvordan de andre lar seg rive med, som et fast punkt.» Fr. Arnfinn ble en av dem som stanset opp. På hellig grunn.

Først og fremst er det dette som står igjen etter fr. Arnfinn: Helligheten. Det evangeliske livet. Forkynnelsen. Tilbedelsen og den brennende lengselen etter Gud. Sannsynligvis kunne han ikke tenke seg en større lykke enn å dø og endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Da de fant ham i den grønne juniskogen, hadde han et lite smil om munnen og en liten tåre i øyekroken.

Under minnesamværet i fjor sa hans venn Eskil Skjeldal:
«Vi hører nå mange si, hvem skal snakke nå, hvem skal representere det kristne budskapet i offentligheten når Arnfinn er død? Jeg er overhodet ikke bekymret for dette. Arnfinn har sådd uendelig mye overalt. Nå er det tid for å omsette alt det han var for oss alle, til et konkret trosforsvar. Ansvaret påhviler alle som føler på det. Tiden er inne, for oss alle, for å stå på, slik Arnfinn stod på. Tiden er kommet for å forkynne at mennesket må vende om, og tro på evangeliet.» 
 Tiden er inne. Nå. Gå!

Artikkelen stod på trykk i spalten Frispark i avisen Dagen lørdag 8. juni 2013. Frispark-spalten er samfunnsorientert, og jeg har derfor ikke forsøkt å lage en fullstendig presentasjon av fr. Arnfinn Haram som i tillegg til å være prest, dominikaner og samfunnsdebattant også var en høyt elsket sjelesørger, samtalepartner, forbeder, skriftefar, venn, poet, sanger, salmeforfatter, taler, foredragsholder, foreleser og intellektuell forfatter (bare for å nevne noe). 


LES MER:

SE HAM: Se ham igjen og hør stemmen hans her i denne lille videoen der fr. Arnfinn Haram oppfordrer deg til å ta del i samfunnsdebatten og bli partner i tankesmien Skaperkraft. Skaperkraft har fortsatt behov for flere nye partnere.
(Foto: Skjermdump fra videoen
)

Opprinnelig publisert her på bloggen 10. juni 2013. Oppdatert 10. juni 2017. Løftet opp igjen 10. juni 2021.

13 januar 2021

Ettertanke | Dagen da Johannes ikke døde

Den katolske biskopen i Tromsø sier ja til å gi barnet en fullverdig, katolsk begravelse, og jeg lager i stand en bitteliten kiste.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er 1. påskedag 2011. Jeg er gravid i uke 8 med mitt fjerde barn, og sitter og snakker med en nonne i verdens nordligste karmelittkloster. Klokken er nøyaktig 12.00 i det en voldsom styrtblødning starter. 


Ambulansen kommer og henter meg med blålys, og på sykehuset i Tromsø blir det fastslått at jeg har mistet barnet – et bittelite, seks uker gammelt menneske med et hjerte som slår med 130-160 slag i minuttet. Legen sier det er umulig at noe liv i magen kan overleve en så stor blødning.

Liten pilegrim

Den katolske biskopen i Tromsø sier ja til å gi barnet en fullverdig, katolsk begravelse, og jeg lager i stand en bitteliten kiste. På lokket fester jeg pilegrimsskjell, fordi livet er en pilegrimsvandring på vei hjem til vår Far i Himmelen. Uansett om vi er her på jorda i seks uker, i seks år eller 80 år, så er det akkurat like kort (det vil si: et lite øyeblikk/et blaff/ingenting) sett i forhold til evigheten vi går til.

Oppstandelsessymboler

Dessuten fester jeg en sommerfugl på kisten, fordi sommerfuglen er et av de eldste kristne oppstandelsessymbolene vi har. I likhet med sommerfugllarven kravler vi mennesker rundt på jorden en kort tid før vi blir lagt i kisten (kokongen) og oppstår til et nytt liv som sommerfugler – fortsatt oss selv, men samtidig helt forvandlet.

Til slutt fester jeg et kors på kisten, fordi det er der håpet kommet fra: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.» (1. Pet 1, 3a)

Sprellende føtter

Før vi kommer så langt som til begravelsen, går jeg til ultralyd, siden kroppen min innbiller seg at den fortsatt er gravid. I to uker har jeg sørget, men se, der er en bitteliten kropp! Han lever likevel! Gledestårene mine triller like ivrig som de små føttene spreller. (Og hvis du nå mistenker at jeg hadde mistet en tvilling, så hadde jeg ikke det. Det viste biopsien etterpå.)

Her er tingen: Hver dag er en gave. Og hver dag med Johannes er en bonusgave. Vi fikk ham tilbake! Takk Gud! I dag står den fine, lille kisten på gutterommet og minner Johannes (9 år) på hvor høyt elsket han er, og på hvilken himmelretning livet hans har. 

«Vi er påskefolket, og halleluja er vår sang!» sier pave Johannes Paul II.

Derfor synger vi:
«Vi er hans, han gav oss livet,
kalte oss av intet frem,
i sin Sønn han har oss givet
barnerett og faderhjem,
og til himmelgleden sin
fører han oss engang inn.»

(Vers 2 av Johann Francks salme "Syng for Herren, hele jorden", etter Bibelens Salme 100)

Første gang publisert i avisen Vårt Land den 13. januar 2021 da Åpenbaringen 21,1–6 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.



Den lille linduken ligger fortsatt oppi kisten, sammen med skapularet som jeg bar under svangerskapet (fram til jeg sendte skapularet sammen med kisten opp til nonnene i Tromsø). Etter at det ble klart at jeg ikke hadde mistet noe barn, fikk jeg kisten tilbake, sammen med en hilsen fra nonnene i det blå kortet du ser i topplokket. Det vakre motivet er malt av Guro Giske og heter "Maria, anelser". Maleriet henger i klosterets kirke i Tromsø, Allehelgenskirken.


En sommerfugl, fordi sommerfuglen er et av de eldste kristne oppstandelsessymbolene vi har.
Jesu kors, fordi "Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham" (1. Tess 5,10).
Fire pilegrimsskjell, fordi han er vårt fjerde barn.


MIRAKELBABYEN: Ultralydbildet på forsiden av det nyeste MF-bladet viser Johannes den 30. juni 2011 da han var blitt nesten 18 uker og 12 cm stor. Da kunne jeg kjenne sparkene hans godt. Johannes er den sterkeste babyen jeg har hatt i magen noen gang.


Les også:

Ettertanke | Når du har det vondt - 15. desember 2014 brant det hjemme hos oss. 23 dager senere er jeg fortsatt innlagt på brannskadeavsnittet ved Haukeland Universitetssykehus. "På avstand fra lidelsen har man ofte et distansert, analytisk forhold til lidelsens problem: «Hvorfor er det lidelse i verden og hvor kommer det onde fra?» Men når du plutselig er midt oppe i det selv, når det er du som har det vondt, blir spørsmålet heller: Hvor er Gud nå? Hvor er Gud når jeg har det vondt?"

NRK-andakt | Gud bor på bunnen - En radioandakt om et forferdelig budskap, et uforklarlig under, den sterkeste musikalske opplevelsen jeg har hatt og en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.

NRK-andakt | Båret av kirken - Rapport fra en sykehusseng: "Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen. Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk. Og nonnene, de kommer med nattverden til meg fem ganger. "We bring you Jesus," sier de - og det gjør de."

Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen - Det var den sommeren jeg holdt på å dø. Jeg var 23 år gammel og full av overmot, og hadde greid å havne i flomstore Numedalslågen på et lite elvebrett.

Ettertanke | Din egen klagesang - "Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var. Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett. I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn."