Primstaven | Mikkelsmesse, erkeengelen Mikaels minnedag

ST. MIKAELSKYRKJA: På Selja kan du høre sus av englevinger. Utsikt fra Mikalshelleren på Selja. Benediktinermunkene viet hulekirken, "Norges eldste kirketak", til den hellige erkeengelen Mikael. Skyen på bildet er ikke manipulert, den ble bare fanget av fotografen i et velsignet øyeblikk.
Foto: Lasse Fløde ©, publisert med tillatelse

I dag er det Mikkelsmesse. Dagen var en av høstens aller største merkedager i Norge i katolsk tid.

Frem til helligdagsreduksjonen i 1770 var dagen faktisk helligdag, og i mange norske bygder ble den regnet som halv helligdag helt opp mot vår tid.

Overtro og kristen tro

Mange primstavbøker fokuserer på gammel overtro og hvilke værtegn, spådommer og varsler man kan ta av merkedagene i den katolske kalenderen. Selv synes jeg den slags er mindre interessant. Jeg er fascinert av de gamle norske, kristne tradisjonene knyttet til de ulike dagene.

Norske Mikaels-kirker i middelalderen

I middelalderen var det rundt tretti kirker som var viet til St. Mikael i Norge. Den viktigste lå på Selja, der benediktinermunkene hadde viet hulekirken til St. Mikael. Mikaelskirkene lå spesielt til, enten på høye fjell eller åser, eller i huler i fjellet.

I en av mine yndlingsbøker, praktboken "En kurv til min datter", skriver Kristin Solli Schøien:

"Vi vet at det var knyttet tradisjoner og sagn til slike hulekirker langt inn på 1800-tallet. Mange av dem lå vanskelig til; ved Norsjø i Telemark måtte en komme med båt og klatre seg tretti meter opp etter tømmerstokker og taustiger, andre steder var det murte eller hogde steintrinn som var eneste vei."'

Innerst i St. Mikaels-kirken på Selja.
I huletaket finnes rester etter kroker som munkene brukte til å henge lamper i under messefeiringen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2012

Hulekirker

29. september ble valgt til Mikaels dag på grunn av innvielsen av hulekirken i Gargano, der Mikael i følge legenden viste seg for folket på et berg på 300-tallet. Den hellige erkeengelen er i det hele tatt ofte forbundet med hulekirker, og benediktinerne har alltid sett ham som en spesielt viktig alliert i kampen mot det onde.

Englenes hærfører

På katolsk.no kan du lese en lengre artikkel om Mikael og Mikkelsmesse. Her er et lite utdrag:

"Den hellige Mikael (navnet betyr "Hvem er som Gud?") var den erkeengelen som var lederen for de englene som var trofaste mot Gud. Han ledet dem i den seierrike kampen mot Satan og alle hans falne engler til forsvar for alle Guds venner."

"I den velkjente fortellingen i Johannes' Åpenbaring (12,7-9) kan man lese hvordan Mikael og hans engler kastet den ildrøde drage med syv hoder og ti horn ut fra himmelen, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderiket. Historien om denne "krigen i himmelen" bidro til at Mikael i Vesten ble æret som anfører for himmelens hærskare og beskytter av kristne i alminnelighet og av soldater i særdeleshet."

HÆRFØREREN: "Da brøt det ut en krig i himmelen:
Mikael og englene hans gikk til krig mot dragen. Dragen kjempet
sammen med englene sine, men de ble overvunnet, og det
 fantes ikke lenger plass for dem i himmelen." (Åp 12,7-8)
Mosaikk fra St. Markus-katedralen i Venezia.

Slåss mot Satan

Og katolsk.no fortsetter:

"Tradisjonen gir Mikael fire ansvarsområder. Det første er å slåss mot Satan. Det andre er å redde de troendes sjeler fra fienden, spesielt i dødstimen. Det tredje er å være forkjemper for Guds folk, jødene i Det gamle Testamentet, de kristne i Det nye, derfor var han skytshelgen for Kirken. Det fjerde er å hente sjelene bort fra jorden og bringe dem for dommen. [...] Michael, row the boat ashore! Alleluia!" synes å romme en reminisens av den meget gamle tradisjonen om erkeengelen Mikael som tar imot og veier sjelene på dommens dag."

Primstavmerket i dag er en skålvekt eller en lur. Kirkebilder viser gjerne den fromme Mikkel enten som sjeleveier med en vekt, eller med et spyd eller sverd som det ondes bekjemper, gjerne i form av en drage.

De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael

Ved kalenderrevisjonen i Den katolske kirke i 1969 ble festene for erkeenglene slått sammen, og 29. september er nå minnedag for alle de tre erkeenglene som er navngitt i Bibelen: Mikael, Gabriel og Rafael. Du kan lese mer om erkeenglene her på katolsk.no.

Englenes hærfører, beskytt oss

"Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden, verg oss mot djevelens ondskap og list. Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age. Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer, ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg, vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden."
 (Pave Leo XIII,1810-1903)

Første gang publisert her på bloggen mikkelsmesse 2012.

LES OGSÅ:

• Tre ting du trenger å vite om englene
• Du har en verneengel

Ettertanke | Det gode liv

SKATTEKARTET: Min første ekte bibel, innkjøpt for egne penger i 1985 da jeg var ni år gammel. Rødt skinn med glidelås var det opplagte bibelvalget.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg har et skattekart fra barndommen: Min første ekte bibel, der jeg har tegnet fine streker under bibelversene jeg snublet over. Jeg måtte jo ha et skattekart for å vise vei tilbake til alt gullet jeg fant. 

FINE STREKER: Her fant jeg en skatt:
 Herrens lov gir glede i hjertet.
(Foto fra den gamle bibelen min)

Her er én av skattene mine: 

«Herrens lov er fullkommen, den gir sjelen nye krefter. 
Herrens lovbud er pålitelig, det gir den erfarne visdom. 

Herrens påbud er rette, de gir glede i hjertet. 
Herrens bud er rent, det får øynene til å stråle.» (Sal 19,8-9)

Dette er budskapet som nådde inn til meg: At Guds bud er gode, for de viser veien til Godheten. De «gir glede i hjertet». De «får øynene til å stråle». De «gir den uerfarne visdom». Loven er Skaperens «bruksanvisning til Det gode liv», sånn at jeg slipper å gjøre alle nybegynnerfeilene i boka. Heldige meg!

Guds bud gjør livet lettere, gladere, lysere – fordi de beskytter meg mot ondskapen. De verner meg mot synden, mot det som fjerner meg fra Gud.

Disippelen Johannes skriver rett ut at: «Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (1. Joh 5,3) Når jeg elsker Gud, vil jeg gjøre hans vilje. Det sier seg selv. Men det GÅR ikke av seg selv.

Apostelen Peter sviktet Jesus grovt tre ganger på én natt. Etter det spurte Jesus ham tre ganger på én morgen: «Elsker du meg?», og Peter fikk bekrefte sin kjærlighet tre ganger: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» 

Å være kristen betyr definitivt ikke at du aldri synder, men det betyr at du tar imot hånden fra Han som vil reise deg igjen etter fallene. Det betyr at du lever livet ditt i Guds lys – i Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse – og det finnes ikke noe bedre sted å leve enn nettopp der, hos Han som skapte deg for Det gode liv. 

TRE BØNNER FRA SALME 119

Herre, vend blikket mitt bort fra tomhet, gi meg liv på din vei! (v. 37)
Led meg på den stien dine bud viser, for den gir meg glede. (v. 35)
Herre, la din miskunn komme til meg, og din frelse,
slik du har sagt! (v. 41)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. april 2012, da 1 Joh 5,1-3 var dagens bibeltekst, og her på bloggen 20. juli 2013.

MED GULLSKRIFT: Ragnhild er dåpsnavnet mitt (etter min mormor). Aadland er farsnavnet mitt (fra gården Aadland på Stord). Senere ble Høen lagt til da jeg giftet meg i 2002 (fra gården Høen, Singsås i Trøndelag), mens Helena er fermingsnavnet jeg valgte da jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap i 2008 (etter den hellige Helena og min mormor døpt Ragnhild Helena).
Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen

Pergolesis Stabat Mater

MARIA: Norsk middelalderkunst er vakker, vakker. Her er nydelige Jomfru Maria på Universitetsmuseet i Bergen, De kulturhistoriske samlinger.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, avfotografert med tillatelse fra museumsledelsen

Må bare dele denne. Århundregammel musikk. Har overlevd århundrene fordi den har truffet mennesker i århundrer. Hymnen er fra 1200-tallet, Pergolesis barokkmusikk fra 1736. Lytt.

I dag, 15. september, på festen for Marias smerter, skal du lytte til Pergolesis versjon av Stabat Mater. 

Pergolesis Stabat Mater

De eldste gregorianske melodiene til Stabat Mater dolorosa har anonyme opphavsmenn. Men hymnen har også fått vakre melodier av en lang rekke av Europas største komponister. Alf van der Hagen trekker frem disse i Vårt Land i dag: Josquin des Prez (1480), Palestrina (1590), Charpentier (1680), Biber (1690), Vivaldi (1712), Domenico (1715) og Alessandro Scarlatti (1723), Caldara (1725), Haydn (1767), Schubert (1815 og 1816), Rossini (1841), Liszt (1866), Dvoøák (1877), Verdi (1897), Szymanowski (1926), Poulenc (1950), Penderecki (1962), Arvo Pärt (1985), Knut Nystedt (1986), Trond Kverno (1991) og James MacMillan (2016).

Jeg er helt enig med Alf van der Hagen i at "Men én Stabat Mater skinner sterkere enn alle de andre. Det er skrevet av Giovanni Battista Pergolesi i 1736, samme år som han døde i et fransiskanerkloster utenfor Napoli, bare 26 år gammel. Stabat Mater ble Pergolesis siste komposisjon. Det er et utrolig vemodig og sorgfullt verk, og samtidig bittersøtt med lette, «galante» melodier som var kommet på moten."

Alf van der Hagen anbefaler denne innspilllingen fra 1997 som er gjort i dominikanerklosteret i Paris, med Il Seminario musicale (lenke til Spotify).

Stabat Mater dolorosa 

iuxta crucem lacrimosa 

dum pendebat filius.

Sorgtynget stod moren 

og gråt ved korset 

der hennes sønn hang.

Har du ikke en musikkstrømmetjeneste? Da kan du høre en vakker versjon av Pergolesis Stabat Mater med Emma Kirkby og James Bowman gratis her på YouTube (ja, det er den samme videoen som jeg delte her på bloggen 22. juli 2016):

 

https://www.youtube.com/watch?v=9A5_xwlPBas

Marias syv smerter er:

1) Den hellige Simeons profeti ved Jesu fremstilling i tempelet (Luk 2,25f). «Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt 35 – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.» (Luk 2,34-35). Av denne grunn avbildes Marias syv smerter som syv sverd i Marias hjerte.

2) Flukten fra barnemorderen Herodes til Egypt (Matt 2,13-21)

3) Da Jesus (12 år) var forsvunnet i tre dager. (Luk 2,41-50)

4) Marias møte med Jesus på veien til Golgata, fremstilt i Den fjerde stasjonen i Korsveiandakten (jf Luk 23,27)

5) Jesu korsfestelse og den sorgen Maria måtte holde ut, stående under korset (Joh 19,25-27)

6) Nedtakelsen av Jesu legeme fra korset, fremstilt i Den trettende stasjonen i Korsveisandakten, i kunsten fremstilt som Pietà.

7) Jesu begravelse, fremstilt i Den fjortende stasjonen i Korsveisandakten.

Ettertanke | Spør Jesus hva han ønsker av deg

Hvordan hadde Norge sett ut hvis alle som tror på Gud startet dagen sin med å spørre «hva ønsker du av meg i dag, Gud?» Jeg vet ikke. Men jeg er temmelig sikker på at svaret «veldig annerledes» ville være dekkende.

Så hvorfor starter vi ikke dagen på den måten, med et lite og enkelt spørsmål som er stort nok til å forandre verden? Igjen: Jeg vet ikke. Men jeg tror nok at frykt kan utgjøre en vesentlig del av forklaringen.

Pave Johannes Paul II gjentok stadig budskapet «Vær ikke redd!». Det er fordi vi trenger å høre det, igjen og igjen. «Vær ikke redd. Ikke vær tilfreds med middelmådighet. Legg ut på dypet,» er et av hans mest berømte sitater.

Når jeg leser bibelordet i dag der Jesus snakker om de hvite markene som står klare til innhøsting, da tenker jeg på dette sitatet av pave Frans: «Spør Jesus hva han ønsker av deg – og vær modig!» Det er faktisk nødvendig å legge til de tre siste ordene, «og vær modig», ellers skjer det ingenting. Ab-so-lutt ing-en-ting.

Pavene er helt samstemte i dette budskapet. Her er et av mine favorittsitater av pave Benedikt XVI:

 «Kjære venner, må ingen motgang lamme dere. Vær ikke redd, hverken for verden, for fremtiden eller for din egen svakhet. Gud har latt deg leve i dette øyeblikket av historien slik at hans navn, gjennom din tro, vil fortsette med å runge over hele verden.»

Vi lever i en verden som tørster etter evangeliet – en verden som tørster etter å høre at: 

«Det er Jesus du søker når du drømmer om lykken. Han venter på deg når ingenting annet av det du finner tilfredsstiller deg. Han er den skjønnheten du er så tiltrukket av. Det er han som har skapt tørsten i deg etter fylde, den tørsten som ikke lar deg falle til ro med kompromisser.» (Pave Johannes Paul II)

Selvsagt er det skummelt å legge ut på dypet. Men du gjør det ikke alene. Jesus er med. Når både verden og oppdraget føles for stort hjelper det dessuten å holde fast ved denne ene tingen: At det er Gud som har satt deg her. Han ville det. Det er ikke tilfeldig at du er her nettopp nå, i dette landet, i denne kulturen, i dette nabolaget. Han ville at akkurat du skulle leve akkurat nå, der du er. Hvil i det. Det gir glede, håp og mot.

Spør Jesus hva han ønsker av deg – og vær modig!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. juni 2016 da Joh 4,31-38 var dagens bibeltekst

Les også:

• "It is Jesus that you seek when you dream of happiness". Her finner du originalversjonen av alle pavesitatene i dagens ettertanke.

Ettertanke | Jeg elsker den gamle, arrete kirke

HEDDAL STAVKIRKE: For de katolske misjonærene som brakte evangeliet til Norge var det viktig å få reist kapeller og kirker. Norges middelalderkirker er vakre, vakre, og de er katolske alle sammen; både de 28 stavkirkene som er bevart i dag, og de om lag 150 steinkirkene. Den største av de bevarte stavkirkene er Heddal stavkirke (bildet).
Foto: Jechstra/Flickr Creative Commons

”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde,” sier Trygve Andersen.

I Bibelen finnes det mengder av symboler og bilder på det mysteriet som Jesus har gitt navnet Kirken. Bildene fra Det Gamle Testamente er alle sammen variasjoner over det samme grunntemaet, nemlig "Guds folk". I dag leser vi om hvordan Gud passer på sitt folk, som om den var vingården hans. ”Det er jeg, Herren, som vokter den og stadig vanner den. Jeg vokter den både dag og natt for at ikke noen skal skade den.” (Jes 27,3)

I følge Bibelen valgte Gud seg ut én slekt som han gjorde til sitt eget folk, og han lovet Abraham at dette Gudsfolket skulle bli til velsignelse for hele menneskeheten (1. Mos 12,3). For at alle folkeslag skulle få del i velsignelsen, måtte imidlertid folket utvides og bli overnasjonalt. Jesus skapte ikke et helt nytt folk. Han utvidet det gammeltestamentlige folket til å bli et internasjonalt fellesskap for alle mennesker.

Men alltid er det noen som kommer og gjør skade på Guds folk. De forråder Kirken innenfra og angriper den utenfra. ”Torn og tistel” er bildet som brukes på dem: ”Men finner jeg torn og tistel, da går jeg til kamp imot dem og brenner opp alt sammen”. Nåde den som skader Guds folk. Men den som ber om nåde får det, så lenge de ”søker vern hos meg og slutter fred med meg, ja, slutter fred med meg.” (Jes 27,5)

Guds folk er blitt plantet på jorden av den himmelske gartneren. Røttene er solid festet i den treenige Gud: Vi er Gud vår fars familie. Vi er Jesu legeme. Vi er vingården som Ånden blomstrer i.

Den himmelske gartneren er fortsatt høyst aktiv. Stol på det.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. februar 2011, og her på bloggen 27. januar 2013

Ettertanke | Han er de levendes Gud

I dag feires Jomfru Marias fødselsdag i Kirken over hele verden. «Marimesse om høsten» heter denne dagen på primstaven. Dermed er vi dypt inne i temaet i dagens bibeltekst: Den kristne troen på oppstandelsen.

Jesus selv sier: «Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Matt 22,31-32)

Alt hva Den katolske og Den ortodokse kirke lærer om Maria og helgenene er bare en logisk konsekvens av dette: At Gud er en Gud for de levende.

Vi tilber ikke hverken Maria eller helgener eller noe annet enn den treenige Gud. Men dette er den kristne tro: At døden bare er en overgang. De troende som har gått foran oss er ikke døde. De lever. Og de er forenet med Jesus. Han ber for oss, og de som er forenet med ham ber også for oss – i Guds fullkomne fred.

Kirken er én, udelelig, og ikke en gang døden kan skille oss, fordi vi er forenet med hverandre i Kristus. Vi er ett med dem som har gått foran. Dette blir synlig i åpenbaringen av Jesus på Tabors fjell. Der kommer hele Kirken til syne, både den synlige og den usynlige, representert ved Moses, Elias og de tre apostlene (Matt 17). Hele Kirken er Kristi legeme, og Jesu kropp er ikke begrenset av de jordiske kategoriene tid og rom. Heller ikke er den begrenset av døden.

Jesus selv sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,25-26)

Jeg lever mitt liv i tro. I troen på alt det vi bekjenner i trosbekjennelsene, inkludert troen på de helliges samfunn, communio sanctorum, fellesskapet med de hellige. Og jeg merker at det virker. Gud svarer på bønn fra alle oss som er hans.

Helt til jeg er hjemme hos Gud bæres jeg av Kristus, av Kirkens tro og Kirkens bønner. Jeg lever ikke livet mitt alene. Jeg reiser ikke alene. Jeg er omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden.

Aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro. «Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Hebr 12,1f)

Første gang publisert i avisen Vårt Land, 08.09.2016, da Matt 22,23-33 var dagens bibeltekst

Les også:

Salve Regina og Jomfru Marias fødselsdag