Google Analytics

tirsdag 14. februar 2017

Kronikk om abort | Det pragmatiske menneskesynet

Faksimile: Vårt Land 13.02.2017


I går hadde Espen Ottosen og jeg en kronikk om abort på trykk i Vårt Land. Den kan du lese her.


Den lave aktiviteten min her på bloggen de siste dagene skyldes at jeg har diskutert abort i denne posten på den offentlige delen av Facebook-siden min.

Det hele begynte da Kirkens Nødhjelp gikk ut i Vårt Land og oppfordret KrF til å "hoppe ned fra gjerdet og kjempe for sårbare kvinners rett til abort".

Jeg bestemte meg for å kutte støtten min til Kirkens Nødhjelp (KN) umiddelbart da jeg leste om KNs nye abortstandpunkt. Her kan du lese intervjuet som avisen Dagen gjorde med meg i den anledning: - Jeg slutter å gi til Kirkens Nødhjelp.



Etter at Berit Aalborg skrev kommentaren "Abortkampens etikk" i Vårt Land skrev Espen Ottosen og jeg en kronikk sammen, rettet mot både KN og Aalborg.

Espen Ottosen og jeg er begge med i fagrådet i tankesmien Skaperkraft. Her er kronikken "Aalborgs pragmatiske menneskeverd" som vi hadde på trykk i Vårt Land i går.


Aalborgs pragmatiske menneskeverd


Kommentator Berit Aalborg tar til orde for en slags pragmatisk holdning til menneskeverdet for det ufødte liv. Det er problematisk av mange grunner.


Av Espen Ottosen, fagrådsleder i tankesmien Skaperkraft
og Ragnhild Aadland Høen, medlem i fagrådet i Skaperkraft

I arbeidet med å redusere aborttallene bør konsekvensene av ulike politiske tiltak vektlegges. Problemet med argumentasjonen til Berit Aalborg er at hun lager en unødvendig stor spenning mellom et prinsipielt nei til abort og arbeidet for å få ned aborttallene. Hvorfor går det ikke an å si ja takk til begge deler?

Utgangspunktet for denne debatten er at Kirkens Nødhjelp (KN) har tatt til orde for at KrF bør «sikre sårbare kvinners rett til abort». I Vårt Land 8. februar skriver generalsekretær Anne-Marie Helland at «all erfaring viser at antallet aborter faktisk går ned i land hvor det er mulig med lovlig og trygg abort». Vi er ikke kjent med at dette er entydig dokumentert.

Helland ber KrF om «å kjempe for fattige kvinners rett til helhetlig reproduktiv helse, inkludert retten til trygg abort». Dermed bruker Helland en retorikk som er helt på linje med hvordan hennes sekulære allierte kjemper for fri, selvbestemt abort uten kriterier, etter norsk/vestlig ­modell. Det er absurd at en kristen organisasjon som ­Kirkens Nødhjelp omfavner denne typen retorikk.

Ut ifra en kristen tenkning om menneskeverdet berører abortspørsmålet liv og død for to ­individer – en kvinne og et foster. Skal vi vurdere tiltak for å få ned «dødstallene», må vi snakke både om kvinnens liv og fosterets liv.

En menneskerettighet?

Det er ikke tvil om at ulovlige aborter kan ha grufulle konsekvenser. Men for de av oss som har som utgangspunkt at også fostre har rett til liv, kan ikke løsningen være å frata fostre enhver rettighet. Et ja til «trygge og lovlige aborter» innebærer akkurat dette; hvilken som helst kvinne har, av hvilken som helst grunn, rett til å avslutte et annet menneskeliv

Kristen etikk anerkjenner kvinnens rett til å velge sitt eget liv fremfor barnets liv i de tilfellene der valget står mellom å berge den ene eller den andre. Med andre ord: Når valget står mellom at begge dør, eller at kun den ene dør, vil vi støtte kvinnen/jenta i at hun avslutter barnets liv – for å redde sitt eget liv. ­Kirkens Nødhjelp går imidlertid inn for full tilgang til abort for alle kvinner som ønsker det. De gjør abort til en menneskerettighet for kvinner. Det er noe helt annet.

Abortspørsmålet utsetter oss for krevende dilemmaer. Hva gjør vi når en gravid 14-åring har blitt tvangsgiftet eller en kvinne blir gravid som resultat av voldtekt? Mange kristne vil åpne for abort i enkelte tilfeller, og vi ­erkjenner at man står overfor viktige og vanskelige avveininger i praktisk politikk. Vårt poeng her er å advare imot at de ekstreme tilfellene brukes for å annullere prinsippet om at fostre også har menneskeverd.

Det generelle argumentet

KN går inn for en abortpolitikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død. Utenlandssjef Jan Olav Baarøy i KN skriver: «Når norske menn går til angrep på organisasjonar som Kirkens Nødhjelp, som støtter kvinners kamp om retten til å bestemme over eigen kropp, så går dei i ei felle.»

For det første er det merkelig å spille «fattige kvinner» ut mot (dumme?) «hvite menn». For det andre argumenterer Baarøy med «kvinners kamp om retten til å bestemme over eigen kropp». Dette er det generelle abort­argumentet som vi ikke aksepterer.

Helt ulike vinkler

Berit ­Aalborg prøver i Vårt Land (10. februar) å argumentere for at det går an å gå inn i abortdebatten fra to helt ulike vinkler, plikt­etikken og konsekvensetikken. Når Aalborg skriver om plikt­etikk, males et dystert bilde. Da sammenlignes man med Børre Knudsen og Donald Trump. Aalborg synes å forutsette at plikt­etikken ikke anerkjenner krevende dilemmaer eller kan være opptatt av færre aborter.

På den andre siden befinner konsekvensetikken seg. De som er opptatt av konsekvensetikk er ifølge Aalborg mest opptatt av å få ned antallet aborter i motsetning til pliktetikkens tilhengere som legger vekt på forbud.

Dermed blir det tydeligvis uproblematisk for en konsekvensetiker å sluke svært store kameler – som å hevde at abort er en rettighet.

Gode grunner

All etisk tenkning vektlegger konsekvenser. Det spesielle med konsekvens­etikken er holdningen at det eneste som skal vurderes er konsekvenser. Hvis det å drepe et uskyldig menneske fører til at to uskyldige mennesker ikke dør, er en slik handling rett. I så fall blir ingenting prinsipielt galt – verken tortur, begrensninger av ytringsfriheten, grove krenkelser av enkeltpersoner eller andre ting. Det vil selvsagt overraske oss hvis Aalborg tenker slik.

Med andre ord er det gode grunner for å avvise konsekvens­etikken – særlig når temaet er menneskeverd, liv og død. Det går an å være opptatt av konsekvenser, i dette tilfelle færrest mulig aborter, og samtidig ha som utgangspunkt at også et lite foster har en rett til liv.

Abort handler aldri om bare om å bestemme over egen kropp. Det handler like mye om å bestemme over et annet menneskes kropp. Det handler om å bestemme over et annet menneskes liv, og bevisst velge dette menneskets død.

Det er her vi ikke kan følge hverken Kirkens Nødhjelp eller Berit Aalborg. Ifølge kristen etikk er det kun lov å ta liv dersom ditt eget liv er truet. Ikke alle de ­andre gangene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.02.2017

2 kommentarer:

  1. Som Ortodoks Kristen i Norge er det bare trist å se hvordan protestantene (styre og stellmessig) roter seg bort på fullstendig ville veier.

    Det lille snev av sannhet de har i seg, er de iferd med å viske ut og da kan de jo knapt kalle seg for kristne lenger.

    SvarSlett
    Svar
    1. I våre dager får vi se de modne fruktene av Luthers opprør, og det er ikke et vakkert syn.

      Jeg tror vi må innse at spredningen i det protestantiske feltet er blitt så gjennomgripende at de knapt kan betraktes som hjemmehørende i samme gruppe lenger.

      Noen treffes åpenbart hardt av kritikken din, mens overfor andre protestanter er den dypt urettferdig.

      Det er heldigvis MANGE trofaste kristne utenfor Den katolske kirke og Den ortodokse kirke fortsatt. Takk og lov for det! Jeg tror nok imidlertid vi vil se fremover at de trofaste kristne som ønsker å *forbli* trofaste kommer til å søke seg ut av protestantismen i økende tempo, i takt med at den teologiske oppløsningen der blir mer og mer synlig for alle - i raskt tempo.

      Selve protestantismen har spilt fullstendig fallitt som prosjekt. Jeg ser at konservative lutheranere synes det er paradoksalt at Den norske kirke kan trå så feil som de gjør nå nettopp i reformasjonens jubileumsår. For min del synes jeg det er helt innlysende at DNK ender der.

      Skriften alene-prinsippet funker ikke når folk forlater den katolske og ortodokse holdningen til åpenbaringen/troen, og tror at de kan finne opp en helt ny tro dersom de finner en helt ny måte å tolke Skriften.

      Det går både rett utfor (og fort utfor) med protestantismen, men det er samtidig mange håpstegn. Det ser jeg av de mange direkte henvendelsene jeg får fra protestantiske blogglesere over hele landet :) Alt er i Guds faderhånd, hva Han vil det gjør Hans Ånd!

      Flere og flere protestanter føler på det samme som Sigrid Undset beskrev i 1920, fire år før hun konverterte til Den katolske kirke:

      "Jeg har en følelse av at jeg setter sjøbein ganske alene i en verden av 'strømninger' og leter efter holdepunkt som ikke gir seg til å bukte og utvikle seg.

      Jeg lengter etter den gamle kirken på klippen som aldri har sagt at en ting er god fordi den er ny, eller at den er god fordi den er gammel, men tvert imot har vinen som sakrament, som er best når den er gammel, og brødet som er best når det er nytt."

      Den Kirken fant Undset, og den Kirken finnes fortsatt. Gud skje lov!

      Slett