Google Analytics

fredag 17. februar 2017

Herren er min hyrde på Bygdøy

Ah, for en fantastisk, solfylt vinterdag! Etter å ha levert et nytt debattinnlegg ("Vi velger livets side") til Vårt Land sammen med Espen Ottosen (takk til en flott responsgjeng for gode innspill!) var det herlig å komme seg en tur ut i naturen og bare takke Gud for livet, for troen, for det kristne fellesskapet og enheten mellom kristne. Avbildet: Betlehem bedehus fra 1876 og Ragnhild fra 1976. 

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bygdøy 17.02.2017

Du fikk kanskje med deg bloggposten min "Herren er min hyrde i Nordmarka" i januar? I dag var turen kommet for å hente sol og nye krefter på Bygdøy. Der dukket jammen The Lord is my Shepherd opp. Helt av seg selv.


Jeg vet ikke hvilken musikkstrømmetjeneste du bruker, men selv blir jeg gladere og gladere i Spotify. Jo lenger tid som går, jo mer treffsikker blir Discover Weekly-funksjonen der Spotify foreslår ny musikk de tror jeg liker. 

I dag var det "Come, Thou Fount of Ev'ry Blessing" av Rob Gardner som dukket opp der. Derfra gikk jeg videre til selve albumet, "The Missionary Hymn Project", og lyttet til det mens jeg gikk utover Bygdøy. Akkurat mens jeg går over disse markene dukker "The Lord is My Shepherd" opp:


The Lord is my Shepherd

The Lord is my Shepherd;
no want shall I know.
I feed in green pastures;
safe-folded I rest.

He leadeth my soul 
where the still waters flow,
Restores me when wand'ring, 
redeems when oppressed, 
Restores me when wand'ring, 
redeems when oppressed.

Thru the valley and shadow of death though I stray, 
Since thou art my Guardian, no evil I fear.

Thy rod shall defend me, thy staff be my stay. 
No harm can befall with my Comforter near. 
No harm can befall with my Comforter near. 

In the midst of affliction my table is spread. 
With blessings unmeasured my cup runneth o'er. 
With perfume and oil thou anointest my head.

Oh, what shall I ask of thy providence more? 
Oh, what shall I ask of thy providence more? 
The Lord is my Shepherd.

Fantastisk! Gud er bare så utrolig god med timing!

Norges dype kristne røtter

Når denne vestlendingen er på Bygdøy-tur ender hun som oftest opp ute på Huk, det vil si det sørligste punktet på halvøya og det nærmeste jeg kommer noe som ligner på havet her omkring. I dag gikk jeg i stedet inn på det store utendørsmuseet Norsk Folkemuseum der vi har sesongkort. Anbefales!

Iallfall. Jeg gikk der ute under den åpne blå himmelen og ble fylt av takknemlighet for alle de trofaste kristne som har gitt troen videre her i landet gjennom ti århundrer. 

Det ble så konkret for meg der jeg gikk og hørte på The Missionary Hymn Project og stoppet opp først ved nydelige Leikanger prestegård - som representerer Vestlandet og Den norske kirke - deretter ved bedehuset Betlehem som representerer det levende, lavkirkelige kristenlivet og så til slutt ved selve Kilden og de dype, dype røttene: vakre Gol stavkirke fra katolsk tid. Alle har de bidratt til å gi Livet videre her til lands. Det evige livet, Livet som bare fortsetter og fortsetter. Takk, Jesus! Hjelp oss å gi det det videre!


Vakre Gol stavkirke på Norsk Folkemuseum. Skulle ønske det gikk an å ta bilde av lukten av tjærebredd stavkirke i sol.

Inne i stavkirken. Nydelig.


En av stavkirkens sidedører.

Detalj.


Og glad blir man av å høre på I Know That My Redeemer Liveth. Eller for å si det riktigere: så glad blir man av Jesus. Dørstolpen fikk seg et lite kyss av takknemlighet. Det er sånt som jeg har oppdaget at bare skjer av seg selv etter at jeg gikk inn i Den katolske kirke. Kroppsspråket har blitt rikere. Troen bor fortsatt i hodet og hjertet men har i tillegg flyttet ut i hele kroppen. Det føles helt rett og naturlig å ta på, kysse og berøre all slags ting i takknemlighet og kjærlighet: Bibelen, ikonene, kirken, krusifikser, skapularet, statuene eller hva det måtte være.

Jeg vet. Det ser litt rart eller fremmed ut for en protestant, men det føles akkurat likt for meg som å gi et lite kyss til bildet av en jeg er glad i. Det betyr ikke at jeg tilber den tingen. Det betyr bare at jeg gir spontant uttrykk for den kjærligheten jeg fylles av. "Takk, Gud, for denne kirken! Takk for all troen som er blitt gitt videre her gjennom århundrer!" Hvordan går det an å være ved den kirken, alene med Gud (langt utenfor turistsesong), full av den følelsen og ikke gi fysisk uttrykk for den? Klart stavkirken måtte få et lite kyss. Deo gratias!

Les også:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar