Google Analytics

fredag 29. desember 2017

Ettertanke | Julenatt med Edin og Jesus

FØDSELSGROTTE: Jeg har alltid ønsket meg en fødselsgrotte. Dette er det nærmeste jeg har kommet så langt: Julekrybben har fått bo i den åpne peisen i år. De minste elsker å leke med krybben, så dette er en levende krybbe i bevegelse. Vismennene kommer først frem til Jesus på dagen deres den 6. januar; Hellig tre kongers-dag.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen (klikk på bildet for å se det i større format)


Vil du se Jesus? Da skal du bli med Edin Løvås inn i stallen julenatt.


Edin (1920-2014) var en mann som levde nær Jesus. Han brukte livet sitt på å hjelpe andre til selv å vende blikket mot Jesus og øve seg i å se den usynlige.

Det var Edin som lærte meg Jesusmeditasjon. Her er nemlig greia:
«Jesus er alltid nær, over alt og hos alle. Ikke ett eneste minutt tar han oppmerksomheten bort fra oss. Han er til stede hos oss og i oss.
Vi, derimot, er ikke alltid til stede, verken hos ham eller hos oss selv. Men fordi Jesus er nær, enten vi ber ham om det eller ei, skal det ikke mer til enn å vende blikket mot ham, så er kontakten opprettet.»  (Sitat: www.retreater.no)
Jesusmeditasjon er så enkelt at alle kan få det til. Her er oppskriften: Les en bibeltekst fra evangeliene. Se beretningen om Jesus for deg. Aktiviser din fantasi og forestillingsevne. Lytt deg inn i replikkene, fornem atmosfæren. Still deg med hele din personlighet åpen. La bildet av Jesus og hele utstrålingen av hans personlighet strømme inn i sjelen og fylle sinnet ditt.
«Når du gjør det, vil Jesu nærvær ikke lenger bare være en sannhet for tanken. Den samme Jesus Kristus som du har lest om, han som var der ved Betesdadammen og helbredet den syke, er nettopp nå hos deg på din bønneplass. Du vil kunne oppleve at han er nær deg, og merke hvordan han er. Helt av seg selv vil da meditasjonen gli over i bønn og tilbedelse. Du kan samtale med ham som er usynlig hos deg. Du kan sammen med ham gå inn foran Faderens trone.» 
(Sitat fra Knut Grønviks fantastiske Edin Løvås-biografi Snekkersønnen)

Har du noen få minutter nå? Fint. Prøv deg på Jesusmeditasjon med det samme. Det er lett. Bli med Edin Løvås inn i stallen, inn i den hellige julenatten:
«Forsøk å finne tid til personlig meditasjon over juleevangeliet midt i styret og ståket.  
Dra deg unna nisser og dverger, glitter og presanger, matglede og familiepludder. Forsøk å finne en stille plass hvor du kan være alene. 
List deg opp på loftet! Ban deg vei til en krok i kjelleren! Eller sett deg på en benk i en tom kirke.  
Finn så frem Matteus evangeliums første kapittel eller Lukas evangeliums andre kapittel. Les den fantastiske beretningen!

Gå så like inn i stallen!

Fall på kne ved krybben!

Gled deg sammen med hyrdene!

Tilbe sammen med vismennene!

Syng sammen med englene!

Den Hellige Ånd vil hjelpe deg inn gjennom den lave døren, så du får hilse på Maria og Josef og se Jesusbarnets ansikt.
Du vil få se Gud.» 
Amen!

Først publisert i avisen Vårt Land 23. desember 2017.


Les også:



Å, kom nå med lovsang




Adeste fideles læti triumphantes, 
Venite, venite in Bethlehem. 
Natum videte Regem angelorum: 
Venite adoremus (3×) Dominum.

Å, kom nå med lovsang, jordens kristenskare! 
Å, kom nå med lovsang til Betlehem! 
Kom for å se ham, kongen i en krybbe! 

Kom, tilbe ham, Guds under! 
Kom, tilbe ham, Guds under!
Kom tilbe ham, Guds under, vår Herre Krist!

Deum de Deo, lumen de lumine 
Gestant puellæ viscera Deum verum, 
genitum non factum. 
Venite adoremus (3×) Dominum. 

Ja, Gud evig Gud, og lys av lys det er han.
Til oss er han kommet som bror i dag.
Sann Gud av opphav, født før alle tider.
Kom, tilbe ham, Guds under! (3x) vår Herre Krist!

Cantet nunc io, chorus angelorum; 
Cantet nunc aula cælestium, 
Gloria, gloria in excelsis Deo, 
Venite adoremus (3×) Dominum.

Så syng, englehærer, syng med salig jubel!
Å syng myriader, i himlens slott.
Ære til Gud og fred blant oss på jorden!
Kom, tilbe ham, Guds under! (3x) vår Herre Krist!

Ergo qui natus die hodierna. 
Jesu, tibi sit gloria, Patris æterni 
Verbum caro factum. 
Venite adoremus (3×) Dominum.

Ja, Herre, vi hyller deg som kom til jorden.
Barn Jesus, deg hører velsignelsen til.
Ordet ble kjød og bor i dag iblant oss.
Kom, tilbe ham, Guds under! (3x) vår Herre Krist!





Lære mer om Jesusmeditasjon?

Du kan lese mer om Jesusmeditasjon på retreater.no


Her er et utdrag derfra:
«Jesusmeditasjon er enkel. Sett deg godt til rette og slapp av kroppslig. Et regelmessig åndedrett og en fri pust er et redskap til å finne en våken indre ro. La uvedkommende tanker ligge. Når du har nådd den grad av stillhet som er mulig for deg, går du videre til neste punkt.

Be at Den Hellige Ånd må åpne ditt indre for Jesus og Ordet og lede deg inn i meditasjonen og bønnen.

Les meditasjonsteksten [en bibeltekst fra evangeliene som handler om Jesus, min anm.] langsomt flere ganger og la den synke inn i din bevissthet. Legg merke til hovedpersonene og gangen i beretningen. Lær så mye av det som sies utenat.

Lev deg meditativt inn i hendelsen, som om du selv var til stede. Lytt til stemmene, se ansiktsutrykk, reaksjoner og fornem atmosfæren. La scenen vokse opp omkring deg.

Takk for at den samme Jesus som var der den gang er hos deg. Før en fortrolig bønnesamtale med Ham og med din himmelske Far om de tankene meditasjonen har gitt deg. Hva har du sett hos Jesus? Hva har du sett hos deg selv? Hvilke avgjørelser må du ta? La bønnen strømme fritt og usensurert fra ditt hjerte til Guds hjerte.

Søk en enda dypere stillhet. Tilbe Jesus, Han som er Kjærligheten og omslutter deg på alle sider. Bruk gjerne Disippelbønnen:

Disippelbønnen

Herre Jesus Kristus,
Du står her foran meg,
Du er også bak meg,
Du er på min høyre side,
Du er på min venstre side,
Du er over meg,
Du er under meg,
du omgir meg på alle sider,
du bor i mitt hjerte,
du gjennomtrenger meg helt
og du elsker meg,
Herre Jesus.» 

torsdag 28. desember 2017

Mor Menneskeverd og julen

Foto: Menneskeverd

I dag er det 4. juledag og minnedagen for de uskyldige barn i Betlehem - det vil si alle de barna i Betlehem som ble drept da Kong Herodes forsøkte å ta livet av Jesus, Messias, frelserkongen.


I dag er med andre ord en passende dag å dele teksten min "Mor Menneskeverd og julen" som jeg har skrevet som styremedlem i Menneskeverd. Den ble publisert på menneskeverd.no i forrige uke.

Saken ble først publisert i Vern om Livet 04/17 – organisasjonen Menneskeverds medlemsmagasin. Stå opp for menneskeverdet og sikre deg fremtidige utgaver ved å bli medlem her



Mor Menneskeverd og julen


Noen samtaler husker du for alltid. I 2007 hadde jeg en slik samtale – med Menneskeverds generalsekretær Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen (1962-2017).


Det er vanskelig å forstå at hun er borte: Gode, klartenkte, klarttalende, varme Liv Kjersti som alltid inspirerte, oppmuntret og gav håp til alle som kjemper for å verne om menneskets ukrenkelige verdi fra befruktningen til en naturlig død. Mor Menneskeverd.

Vi holdt kontakten i ti år, fra jeg intervjuet henne i 2007 og til hun døde. I fjor sørget hun for at jeg kom inn i styret i Menneskeverd. Det vil jeg fortsette med å være – styremedlem i Menneskeverd. Kampen for det sårbare menneskelivet er nemlig den viktigste kampen som kjempes i Norge i dag. De minste blant oss, de yngste, de sykeste små, de eldste, de svakeste – de trenger oss.

Liv Kjersti var så inderlig fascinert av fosteret at hun egentlig ikke kunne blitt noe annet enn jordmor. Ja, og så generalsekretær i Menneskeverd, da.

– Å være jordmor er det beste yrket man kan ha, slo en fornøyd Liv Kjersti (44) fast i intervjuet mitt med henne i 2007. Helt siden Faraos tid er jordmødre kjent for å ha høy yrkesstolthet.

– Vi er en av de første yrkesgruppene som står nevnt i Bibelen, opplyste jordmoren, og siktet til det første kapittelet i 2. Mosebok der jordmødrene trosser Faraos ordre om å drepe nyfødte gutter.

– Det bibelstedet var min største oppmuntring gjennom studietiden, og fremdeles er det veldig viktig for meg. Jordmødrene Sjifra og Pua trosset makten og myndighetene. De nektet å ta liv, og det gjør jeg også. Ja, det koster. Du kan få bråk med sjefen. Selv er jeg blitt skjelt huden full. Men det er verdt det, mente generalsekretæren i Menneskeverd.
Hun fortsatte:

– Uavhengig av trosoppfatning kan man se at ufødt liv har en verdi. Alle biologiske fakta understøtter det. Men som kristen mener jeg i tillegg at livet er ukrenkelig og hellig. Det er gitt oss som en gave fra Gud, og vi har ikke rett til å avbryte det. Hvis folk bare visste hvor tidlig utviklet fosteret er. Når fosteret er 18 dager gammelt, slår hjertet allerede», sa jordmoren engasjert og ble stille.

Liv Kjersti vokste opp i Kongo. Der ble hun tidlig bevisst på alle menneskers verdi, uavhengig av hudfarge, funksjonsevne og alder.

– Gud ser veldig stort på det lille fosteret. Han ble jo selv til et foster. Ifølge det kristne menneskesynet har alt liv lik verdi. Vi har til og med et spesielt ansvar for å ta oss av de små og de svake. Men i Norge i dag har ufødte barn ingen verdi før de er tolv uker gamle. Barn med Downs syndrom får ikke rett til liv før de er 22 uker gamle, samtidig som legene redder barn som er 23 uker gamle, sa jordmoren.

Ifølge abortloven har alt helsepersonell i Norge rett til å nekte å delta ved abortinngrep.

– Jeg kunne ikke vært jordmor uten reservasjonsretten. I Stavanger har over tjue prosent av de 95 jordmødrene reservert seg mot abortinngrep. Som de sier: Vi jordmødre er utdannet for å ta imot liv, ikke for å ta liv, sa Liv Kjersti i 2007.

Fem år senere, i 2012, skrev magasinet Plot om det friske fosteret som ble lagt bort for å dø nettopp i Stavanger. Ved senaborten hadde det en størrelse som nås etter 24 uker. Vi redder ønskede babyer som er yngre enn det. Dette barnet ble i stedet liggende alene på et skyllerom på sykehuset og puste i tre timer før det gav opp og døde.

Et født menneske mistet livet. Og vi, Norge, vi lot som ingenting. Førstesidene av alle landets aviser sa ikke «Baby drept i Stavanger» eller «Etterlot uønsket, nyfødt barn alene for å dø». Hva sier det om oss?

Inn i denne verden var det han ble født, han som vi snart skal feire fødselsdagen til. Morten Erik Stensberg skriver:
«I denne mørke verdens natt, der er det Gud lar seg føde. I en krybbe, i en verden på kanten av stupet. Der viser Gud sitt ansikt.»
I denne mørke natten, stirrende ned i abortens avgrunn, ser vi inn i det uskyldige Barnets ansikt – han som forente seg med alle verdens fostre.

Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen sluttet aldri med å løfte fram fosterets verdi. Det arbeidet må vi fortsette med. Uavhengig av hvilken tro og hvilket livssyn vi har.

Les også:

Hun kjempet for det ufødte livet - mitt minneord her på bloggen og hele intervjuet som jeg bare refererer litt av her


Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen var opptatt av å bygge broer i kampen for menneskeverdet. Hun fikk blant annet opprettet Livsvernprisen, som i år gikk til Per Fuggeli. Bildet er tatt etter utdelingen i februar 2017.
Foto: Charlotte Holst Fugelli

onsdag 27. desember 2017

En vakker, liten juleandakt av Sigrid Undset

JULEGAVEN: "Julen er blitt en gavefest i sin etterligning av Gud som har gitt seg selv til oss. La oss tillate vårt hjerte, vår sjel og vår forstand å bli rørt av dette faktum!" (Pave Benedikt XVI)
Foto: Believe in the Magic of Christmas

Sigrid Undset har skrevet noen vakre, vakre ord om julens mysterium som jeg deler her.


"Is not this the last and most mysterious reason for the joy of Christmas - that the world has been turned upside down; that the Almighty has laid aside His insignia of office and receives our gifts, if we want to give them to Him? They mystery of the Atonement is introduced with a Christmas play, the real meaning of which is far beyond our poor comprehension; but for almost two thousand years the world has echoed every Christmas with the noise and merriment of children who come to visit the stable, and humanity has played itself warm and full of laughter around the Son of God who has become a little child for its sake.

[...]
So let us follow the children who sings at the top of their voices:
Adeste, fideles,
Laeti triumphantes
Venite, venite in Bethlehem.

And when we give each other Christmas gifts in His name, let us remember that He has given us the sun and the moon and the stars
, and the earth with its forests and mountains and oceans - and all that lives and move upon them. He has given us all green things and everything that blossoms and bears fruit and all that we quarrel about and all that we have misused - and to save us from our foolishness, from all our sins, He came down to earth and gave us Himself.

Venite adoremus Dominum."
Fra boken "Christmas and Twelfth Night - Reflections by Sigrid Undset", 1932
Første gang publisert her på bloggen 1. juledag 2014


LES MER:

  • For å lese flere Sigrid Undset-relaterte artikler her på bloggen, klikk her

søndag 24. desember 2017

Juleandakt | Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom

JULEMYSTERIET: I Mariakirken i Bergen finner du Norges kanskje vakreste altertavle. Den drar deg rett inn i julemysteriet.
Foto: Ole Horvli (C), publisert med tillatelse

 

Rett før jul 2015 holdt jeg en andakt om julenatten og julemysteriet. Jeg løfter saken opp hit på nytt i dag. Pass på å få med deg den overjordisk vakre sangen O Magnum Mysterium med Grex Vocalis helt nederst i saken!


16. desember 2015

En julenattfortelling


Lenge tenkte jeg at et barn ble født i Betlehem, javel, så fint.

Gud ble menneske. Jesus er både Gud og menneske. Helt greit.

Det var selvfølgelig mystisk og uforståelig, men det er jo også mystisk og uforståelig at lyset er både masse og bølger – det vil si at det ikke er masse. Noen ting må en bare godta. Julemysteriet var et helt vanlig, gjennomsnittlig mysterium. Inntil en natt, min egen julenatt, 5. desember 1998.

Det var midt i julenatt, og hver en stjerne i Kristiansand glimtet matt. Jeg var 22 år og lå på senga og slappet av. Tenkte på mange forskjellige ting. Blant annet jula.

Da begynte det.

«Jula handler om at Gud ble menneske», tenkte jeg.

«Det vil si at Gud ble et lite, rødt menneske med muskler, blod, fett og følelser. Men det betyr også at han ikke bare var det. For hvis han var Gud som ble menneske, måtte han samtidig fortsatt være Gud. Begge deler på en gang. Hvis ikke ville han jo ikke vært seg selv lenger. Da ville det ikke være Gud som ble menneske, men bare enda et vanlig menneske. At Jesus var Gud og menneske på en gang betyr med andre ord at Gud kom til oss.»

Og plutselig bare skylte det over hele meg der jeg lå på ryggen:

GUD

KOM

til OSS.

Jeg ble helt provosert. For hvorfor hadde ingen fortalt meg dette før? Jeg hadde selvsagt hørt det før. Minst hundre ganger. Men hvorfor hadde ingen hoppet opp og ned for å få meg til å forstå det før? Hvorfor var det ingen som hadde grepet tak i meg og ristet meg og sagt: «Dette er viktig, Ragnhild!  Du er nødt til å få det med deg! Dette er noe av det største som har skjedd i universets historie! Gud kom til oss!»

Jeg har møtt én person som rister i meg på den måten: Den danske presten Hans Adolph Brorson. For nesten 300 år siden, i det Herrens år 1732, skrev han en salme som fortsatt tar tak i alle som hører den: «Mitt hjerte alltid vanker».

Brorson var en mann som visste alt om hvor hard jorden kan være. Da han var liten døde faren hans. Senere døde 10 av de 16 barna hans mens de var små. Da det sekstende barnet ble født, døde kona hans i barselseng.

Brorson var i sjokk – over at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne harde verden.

Brorson skriver: «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?»

Hvorfor valgte du denne elendigheten?

«Jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt», skriver Brorson. Jeg kommer aldri til å glemme julenatta 5. desember 1998. Den natta Jesus ble født på et lite, gulmalt, helt alminnelig rom i Kristiansand.

Noen år senere kom jeg over et dikt av den norske forfatteren Finn Bjørnseth.
Det heter Det skjedde ikke i Betlehem.
Det skjedde ikke i Betlehem
mens Kvirinius var landshøvding i Syria
det var i et lite blåmalt
svært alminnelig rom
en seng et bord og en hvit stol
det var ingen hyrder eller engler
men en tynn lysstråle
trengte seg gjennom huden og
ribbenene
og inn i hjertet
- plutselig visste jeg alt det
jeg før bare hadde prøvd å forstå
og barnet sa:
slik er jeg født
gang på gang
årtusen etter årtusen
jeg er alt i alle
Ordet Sannheten Veien og Livet
den som tar imot meg
her og nå
er blitt en del av evigheten

Jesus ble født i Betlehem mens Kvirinius var landshøvding i Syria. «enkelt og stille kom Gud til vår jord». Det var der det skjedde, rett inn i vår historie, så historisk at det kløyvde hele historien i to – i før og etter Kristi fødsel. Det er dette vi feirer nå.

Men det er også sant som Brorson avslutter salmen sin: «Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født herinne, i hjertets dype grunn!» Det er en fødsel som kan skje hvor som helst, når som helst, på en helt vanlig dag, på et helt alminnelig sted.

Min julebønn, år etter år, er derfor formulert av Brorson: «Akk, kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn». Igjen og igjen og igjen. Som hjerteslag. Kom inn. Kom inn. Kom inn.

Gud kom til oss. Det er helt hinsides, i ordets rette forstand. O, come let us adore Him, Christ, the Lord. For: julemysteriet er ikke et vanlig mysterium. Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom. 

[Koret går rett på Mitt hjerte alltid vanker] 

O MAGNUM MYSTERIUM: Altertavlen i Mariakirken i Bergen ble beordret ødelagt under reformasjonen, men ble berget av tyske, katolske kjøpmenn som nektet å følge den lutherske biskopens ordre. Dermed står Guds sønn og den kronede Jomfru Maria fortsatt i Mariakirken den dag i dag, omkranset av engler, helgener og alle apostlene.
Hvordan altertavlen har overlevd alle de fem protestantiske århundrene aner jeg ikke, men jeg tror det må ha en sammenheng med at den rett og slett er så betagende, så vakker og så høyt elsket at ingen flere biskoper hadde hjerte til å knuse den selv om den er tvers gjennom katolsk.
Foto: Ole Horvli (C), publisert med tillatelse

O Magnum Mysterium


Julemysteriet er ikke et vanlig, gjennomsnittlig mysterium. Det er det store mysteriet. O Magnum Mysterium. 


Jeg kom nettopp over en Vimeo-video som er helt hinsides vakker. Ole Horvli som har laget den, skriver om den:
"O Magnum Mysterium. Julemysteriet. Liturgisk sang, hundrevis av år gammel. Utgangspunkt for korverk av mange komponister senere, som denne overjordiske versjonen av Morten Lauridsen. Stillere natt enn dette blir det ikke. Til bildene av byens fineste hus."

Det er Ole Horvli som har tatt bildene fra Mariakirken i Bergen, like etter at den var ferdig restaurert i år. Musikken fremføres av koret Grex Vocalis. Sangen er hentet fra CD-en Magnum Mysterium fra 2004.

Og her har du en ordre: Sett på deg et headset, steng ute verden og bare lytt. NYT. Dette er min største julegave til deg i år: O Magnum Mysterium med Grex Vocalis, bildesatt fra Bergens vakreste kirke, Mariakirken fra 1100-tallet.


Hvis ikke videovinduet virker, kan du klikke her og se videoen på Vimeo:
https://vimeo.com/149545929

fredag 22. desember 2017

Hadde du bestått engleprøven?

Advent. Vi venter med Maria.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Har du tenkt over hvor parallelle englehistoriene til Jomfru Maria og Sakarja er?


Her er dagens hovedpersoner:
De hellige Sakarja og Elisabeth er begge gode, gudfryktige mennesker som er "oppe i årene” og ikke kan få barn. Den hellige Jomfru Maria er ugift, jomfru og tenåring.

Og så kommer parallellene: Engelen Gabriel møter både Maria og Sakarja med den vanlige englehilsenen ”Frykt ikke”, for Maria blir nemlig ”forskrekket” og Sakarja blir ”forferdet”. Gabriel forteller dem så at de skal få hver sin sønn med hver sin helt spesielle oppgave – og det hele skal skje på en helt umulig måte (menneskelig sett).

Det er da du ser forskjellen på de to, nå når de skal svare. Sakarjas første respons er nemlig: ”Hvorledes kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er også langt oppe i årene.”

Maria må ha spurt med et helt annet tonefall når hun sier ”Hvordan skal dette gå til når jeg ikke har vært sammen med noen mann?” Når hun får en forklaring (Den Hellige Ånd skal komme over henne og overskygge henne), kommer hun nemlig med sitt enkle "fiat", sitt ”la det skje”: ”Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.

Jeg vil gjøre oppmerksom på at Sakarja var en helgen og en gudfryktig, bra mann. Likevel består han altså ikke engleprøven. Så: Mens Maria har sagt et tillitsfullt, ydmykt og uforbeholdent ja til Gud, får Sakarja en skikkelig reprimande fra Gabriel. ”Fordi du ikke trodde mine ord, skal du bli stum så du ikke kan tale før den dagen dette skjer; for det jeg har sagt, skal gå i oppfyllelse i sin tid.”

Så der har du det: Tenåringsjenta Maria var liten nok til å skjønne at Gud er stor nok – at ingenting er umulig for Gud. Den flinke presten Sakarja derimot, var så stor at Gud måtte gjøre ham liten, som et lite barn som ikke kan snakke – for at han skulle forstå at det er Gud som er stor.

Gud opphøyer alltid de små og ydmyke – ikke de store og stolte. ”Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.” (1. Kor 1,27).

Og slik kom Gud til verden – gjennom Maria.Hun tvilte ei i sin tro så from på Herrens bud i helligdom” som det heter i den nydelige middelaldervisen ”Maria var en møy så ren”. Takk Gud for det! Halleluja! Snart blir Jesus født!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 21.12.2017 da Luk 1,5-14 var dagens bibeltekst

Du liker kanskje også:


torsdag 21. desember 2017

O Oriens | Kirkens bønn på årets mørkeste dag

"Å Solrenning, Du glans av det evige lys, rettferds sol."

I dag, på årets mørkeste dag, ber Kirken over hele verden denne bønnen:


O Oriens,
splendor lucis aeternae, et sol justitiae:
veni, et illumina sedentes in tenebris, et umbra mortis.

O oriens. Å, solrenning,
Du glans av det evige lys, rettferds sol.
Kom, lys for dem som sitter i mørke og dødens skygge.

I over 1400 år har Kirken sunget og bedt de store O-antifonene denne siste uken i advent.

De eldgamle bønnene uttrykker lengselen etter at Jesus Kristus skal komme – med stadig større kraft for hver dag vi nærmer oss jul.


I disse siste, intense adventsdagene påkaller vi Jesus med de store messianske frelsertitlene. Angen av Det gamle testamente er sterk. Kristus er den messianske Kongen, han er Allherskeren (gresk: ’ho Pantokrator’), han er Davids sønn, han er det seirende Lammet, han er Adonai, Herren.

P. Arnfinn Haram (1948-2012) har skrevet en fantastisk flott artikkel om O-antifonene som jeg på det varmeste anbefaler at du leser. Her er noen utdrag derfra:

«Når døden og dødskreftene ser ut til å seire, når mørket lukker seg over vårt eget liv, da kommer han som Solrenning, som en ny dag, en ny begynnelse, en ny demring. Når ”verdensriker stiger og de synker” (Lov Herren nr 543), da vet vi at han forblir nasjonenes konge, at han holder verden i sin hånd og kaller sine disipler fra alle folkeslag. Når Gud synes avsatt og avgått, fjern og likegyldig – da er han ’Gud med oss’. Gud kan ikke komme oss nærmere enn å bli et menneskebarn, en venn, en som gir sitt liv for sine venner.

O-antifonene er frelseshistoriske; de tegner opp de lange linjene for Guds folk og uttrykker folkets inderlige lengsel etter Guds inngripen og bønnhørelse.

Grunntonen i antifonene er det som er hele adventstidens tone: Kom! Hele tiden roper kirken og den enkelte troende på Kristus og kaller ham inn i sitt liv». ❤️

Bildene har jeg tatt på jobben i dag, med utsikt over Frognerparken. Magisk lys!

Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Lytt til dagens bønn her:





Les også her på bloggen:



Les mer på katolsk.no:

onsdag 20. desember 2017

Ettertanke | Uten Ruts mot, ingen jul

Rut, av kunstneren Carl Ludvig Jacobsen (1884).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, klosterhagen i sjømannskirken El Campanario

Det har sikkert slått deg før: Hvor utrolig mange store ting og bittesmå ting som måtte skje for at akkurat du skulle bli til. Men har du tenkt på at det finnes en like lang årsaksrekke før Jesus ble menneske også?


Et sted i dette-måtte-skje-for-at-akkurat-Jesus-skulle-bli-menneske-i-Maria-årsaksrekken finner du Rut – dagens hovedperson.

I det første kapittelet i Det nye testamente kan du studere Jesu ættetavle. Da oppdager du at i de 42 ætteleddene fra Abraham til Jesus er det bare fire kvinner som er nevnt. Rut er én av dem. Uten Ruts mot og store kjærlighet hadde det ikke blitt noe Jesus-barn. Uten innvandrerkvinnen Rut, ingen jul, rett og slett.

Hvis du ikke kjenner historien hennes, så les den i Ruts bok i Bibelen. Hele boken er unnagjort på under fem sider.

Moabittkvinnen Rut innvandret til Betlehem der hun giftet seg med Boas og ble oldemor til byens nest mest berømte sønn: Kong David. Dermed ble hun også stammor til byens mest berømte sønn: Jesus Kristus. Messias. Kristus er gresk for det hebraiske Messias, som betyr "den salvede" (kongen).

Rut selv var helt intetanende om alt det som skulle skje etter henne. Hvor mange av oss vet vel egentlig det; hva som kommer til å skje på grunn av oss, etter oss? Likevel kan store ting skje.

Da Jesus ble født, hadde israelittene ventet i nesten 600 år (!) på Messias, frelserkongen som skulle gjenopprette det kongelige Davids hus. I adventsboken "Når lyset stråler frem" skriver søster Anne Elizabeth Sweet: "Dette var vanskelige år for israelsfolket, med krig, eksil og hedenske herskere. I de lange og mange årene med venting på Messias må det ha virket som om Gud hadde glemt løftene sine."


Men det hadde han selvsagt ikke. Gud glemmer aldri løftene sine. Det bare føles sånn. Men selv om du ikke ser solen når det er natt, betyr det ikke at den ikke finnes.


Morgenstjernen er bare synlig på himmelen like før solen står opp. Den forteller at solen kommer snart. Og Morgenstjernen er her allerede nå:
"Å hellig håp!
Å sanne, sikre løfte
fra ham som aldri skifter sinn og art!
Er natten lang, er kampen full av kvaler,
som morgenstjernen lyser løftet klart.
Det er Guds eget ord: Du skal ha trengsel,
men kjemp frimodig – se, jeg kommer snart!"
(Ronald Fangen)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 20. desember 2017 da Rut 4,13-17 var dagens bibeltekst

Du liker kanskje også:

  • Ettertanke | Lignelsen om Morgenstjerne
  • Ettertanke | Barna sendt fra Gud - om barna som skulle få en helt spesiell plass i verdens viktigste historie: Frelseshistorien.
  • fredag 15. desember 2017

    Ettertanke | Forferdelig våken

    VELDIG VÅKEN: "Vi mennesker er skrudd sammen slik at hvis den personen vi venter på er veldig viktig for oss, da går våkingen av seg selv."
    Foto: Aina Wikanes Bjelland, 15.06.2002


    «Vær våkne». Det er en bibelsk instruks som vi B-mennesker liker veldig godt. 


    Adventstiden handler om å holde seg våken. Riktignok ikke fysisk våken, men åndelig våken.

    Noen ganger er det en kamp å holde seg våken, selv for et super-B-menneske. Hvis jeg skal klare å holde meg våken da, må han jeg venter på være viktig for meg. For vi mennesker er skrudd sammen slik at hvis den personen vi venter på er veldig viktig for oss, da går våkingen av seg selv – slik som Øyvind Brand beskriver det i sitt lille dikt:
    «Det fins
    et hav
    av ord
    om forelskelse.
    Jeg kan bare to:
    forferdelig våken.» 
    (Dikt i Dagbladet, 1996)
    Jesus fremstiller seg selv som brudgommen som snart kommer til bruden, og det gjør han ikke for ingenting. Dvel litt ved det bildet før du går videre. Stopp opp og gå inn i det.

    Jesus elsker, lengter og tørster etter deg, og han ønsker at vi skal elske, lengte og tørste etter ham også.

    Dette er et av universets største mysterier: At Gud ikke bare elsker oss, men at han har et så intenst ønske om å bli elsket av oss. 


    Tenk etter: Når den allmektige Gud skulle gjøre sin store entré i verden, kunne han gjøre det på en hvilken som helst måte. Han kunne vist seg over hele himmelen. I stedet valgte han å komme som et bittelite barn. Og hva er det et nyfødt barn kommuniserer sterkest av alt? «Elsk meg, elsk meg!»

    Når du ser inn i øynene til Jesus-barnet, ser du inn i han som er kjærlighet. «Gud er kjærlighet» (1. Joh 4,8)

    Bruk denne adventstiden til å være våken for tegn på Guds kjærlighet i livet ditt. Hold øynene åpne. Bli oppmerksom på tegnene i ditt daglige liv på at han kommer til deg. Gud gir oss noe hele tiden i livet. Vær oppmerksom på hans nærvær. Da vekkes takknemlighet og kjærlighet i deg.

    Så vær våken. Vær åpen. Ta imot ham. Ikke vent til julenatt. Ta imot ham når han kommer til deg i dag.


    Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. desember 2014, da 1 Pet 1,10-13 var dagens bibeltekst. 

    fredag 8. desember 2017

    Ettertanke | Du velsignede Maria


    Advent er høysesong for å lytte til Israels profeter. Hele Det gamle testamentet er jo på mange måter en eneste lang advent til Det nye. 


    I advent lengter vi sammen med israelsfolket etter Han som skal komme; Frelseren, Messias, Kristus.

    Jeg liker å tenke på dem: Herrens paktsfolk som venter og holder ut. Det er dette folket som Maria blir født inn i. Tusener av år har gått. Nå begynner endelig profetiene å gå i oppfyllelse. Frelserens mor – hun som det er blitt profetert om i både 1. Mos 3,15, Jesaja 7,14 og Mika 5,2-3 – nå blir hun til!

    I dag, 8. desember, feirer vi den vakre høytiden «Conceptio Mariae», «Jomfru Marias uplettede unnfangelse». Den festen er så viktig at den er merket av på primstaven. Dette er dagen da Gud skapte Maria. Nå er det like før Messias også blir til! «Herrens komme er nær

    Når vi minnes Marias unnfangelse i adventstiden, blir vi minnet på den unike og helt avgjørende posisjonen i frelseshistorien hun har. Samtidig blir vi minnet på hvordan vi alle er kalt til å være Maria-er. Vi er alle kalt til å være mennesker som lar Guds Ord få bli kjød og virkelighet i oss – mennesker som bærer Kristus inn i verden.

    Maria er tempelet der Herrens hellighet bor, hun er tabernakelet, hun er Paktens ark. Og vi, vi er også templer. Vi er templer for Den Hellige Ånd. Vi er Kirken, vi er Kristi legeme på jord, og Guds liv fortsetter å utfolde seg i oss, som levende tro, levende kjærlighet.


    Både Den katolske kirke og Den ortodokse kirke lærer om Maria at hun var «alltid ren». Eller «full av nåde», som engelen Gabriel uttrykker det (Luk 1,28). I oss andre finnes det dyp som ennå ikke er fylt av Gud, som ennå ikke er klare for å møte ham. Vi har dyp og krinkelkroker der nåden ennå ikke har fått slippe helt til.

    Advent er fastetid. Det er tiden for å gjøre julerent i sjelen. Gjør ditt for å bli kvitt det mørket som alle mennesker opplever til alle tider. Slipp lyset inn. La Guds nåde få jobbe i deg. La Jesus slippe til i deg. Kort sagt: Gå til skriftemål.

    «Ta profetene som talte i Herrens navn, til forbilde» (Jak 5,10) og ta Maria, Sions datter, til forbilde. Gjør som Maria: Ta imot Kristus og bær ham ut til verden, du velsignede. Gled deg!

    «Gled deg, Jerusalems datter, og juble av hele ditt hjerte! Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.» (Sef 3; 14, 17)

    Første gang publisert i avisen Vårt Land 8.12.2016 da Jak 5,7-11 var dagens bibeltekst

    Les også:

    onsdag 6. desember 2017

    Julenissens makeover-dag

    Foto: Blilys.no

    I dag kan du gi St. Nikolas en aldri så liten ”bli-ny-dag” for julenisser ved å gi ham tilbake den opprinnelige bispemitraen og en gylden bispestav i hånden.


    Den katolske kirke i Norge har en fin ressursbank: Blilys.no - et nettsted med ressurser for familier, kateketer og lærere som vil inspireres til å leve og formidle kristen tro. 

    I dag vil jeg trekke frem det morsomme juleverkstedtipset deres om hvordan du kjapt og enkelt kan gi nissen en morsom makeover og lage søte og gode St. Nikolas-sjokolader.

    Du trenger:

    - en sjokoladenisse fra butikken
    - rød kartong eller rødt papir
    - lim
    - en gullfarget pipestilk
    - gullglitter eller en gullfarget tusj

    På bildet øverst i saken ser du hvordan delene settes sammen.

    Stilig, ikke sant? Denne versjonen av St. Nikolas er veldig enkel å lage. Selv de minste kan hjelpe til. Og den er enda enklere å spise :) God Nilsmesse!

    St. Nikolas | Den ekte nissen


    Den hellige Nikolas av Myra (~280-~345)

    6. desember feirer vi festen for en av de mest populære helgnene i Kirken: St. Nikolas. Da passer det godt å dele helgenberetningen om ham som jeg har skrevet for det katolske barnebladet Arken.


    Vil du heller lese om St. Nikolas fortalt for voksne? Klikk her: Ettertanke | Den ekte julenissen

    Vær så god, her er den gode Sankt Nikolas, skrevet for barn:

    St. Nikolas – den ekte nissen

    Visste du at julenissen på en måte er ekte? Han levde i Tyrkia for mange hundre år siden, og er en helgen i Himmelen hos Gud.


    Av Ragnhild H. Aadland Høen

    En gang for over 1700 år siden (på 300-tallet) var St. Nikolas biskop av Myra, som i dag ligger i Tyrkia.

    Navnet Nisse

    Sankt Nikolas ble født i ca. 280 e. Kr og døde i ca. 345 e. Kr. Han er kjent under mange navn. I USA kaller de ham for Santa Claus. I Danmark, Norge og Sverige ble Nikolas forkortet til Niklas, Nils og Nisse. Minnedagen til St. Nikolas er 6. desember, altså rett før jul.

    Mange steder i verden er St. Nikolas dag en stor festdag. I Nederland er det for eksempel stor stas når St. Nikolas ankommer sammen med følgesvennene sine i båt. Barn i Nederland får faktisk julegavene sine på St. Nikolas’ dag den 6. desember, og ikke på julaften!

    St. Nikolas på et postkort i Nederland

    Veldig ydmyk og gavmild biskop

    Legenden forteller at St. Nikolas ble godt oppdratt av de fromme foreldrene sine og at han var veldig from selv også. Allerede da han var 19 år gammel ble han viet til prest.

    Foreldrene hans var styrtrike. De prøvde og prøvde å få flere barn, men det fikk de aldri. Derfor arvet biskop Nikolas hele den kjempestore formuen alene da foreldrene hans døde. Han delte ut hele arven til de fattige, men han gjorde det alltid i skjul og i det stille, for han ville ikke ha ros eller bli berømt for det – han ville bare hjelpe og gjøre godt.

    Hjalp i hemmelighet

    Den mest berømte legenden om St. Nikolas er historien om de tre jomfruene i Patara. Faren deres hadde mistet formuen sin og hadde ikke råd til å betale medgift. Den gang måtte nemlig en far gi penger til brudgommen (=medgift), ellers kunne ikke døtrene bli gift.

    Da Nikolas hørte om den fortvilte situasjonen, kom han i hemmelighet til huset deres om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til. Den siste gangen lå faren til jentene på lur ved vinduet fordi han var så nysgjerrig på hvem det var som gav dem penger. Det avslørte Nikolas, derfor kastet han den siste sekken ned skorsteinen i stedet! Den yngste datteren hadde vasket strømpene sine den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne, og dermed falt sekken med gull ned i en av strømpene hennes.

    Nå skjønner du sikkert hvorfor fortellingen om julenissen har blitt sånn at nissen kommer og gir gaver ned skorsteinen uten at du vet når han kommer!



    Julenissedrakten

    Nikolas levde til han var en gammel mann, derfor ser han alltid gammel ut og har gjerne hvitt skjegg på bildene. Den røde bispedrakten hans og mitraen (bispehatten) har senere blitt til det nissen er kjent for i dag; en rød, pelskantet julenissedrakt.

    Fortsatt er Nikolas en av de mest populære helgenene i verden, og han er skytshelgen for både land, bispedømmer, byer, mer enn 2000 kirker og alt mulig du kan tenke deg (for eksempel for fiskere, bakere og advokater). Det viktigste er imidlertid at han er skytshelgen for fattige, for dem som er i nød og for barn! St. Nikolas er først og fremst kjent som giveren av gode gaver. Han hjalp de fattige og var (og er) en sann venn i nøden.

    Hellige Nikolas, be for oss!

    Artikkelen er en del av Arken-serien "Helgenene – Guds venner". Du kan lese en annen tekst fra samme serie her, om Olav den Hellige.


    Barnebladet Arken kommer i posten til alle barn som er medlemmer i barne- og ungdomsorganisasjonen Norges Unge Katolikker (NUK). Medlemskap koster 100 kroner per år, og du trenger ikke være katolikk for å være medlem/motta bladet.

    Les også:

    mandag 20. november 2017

    En kirke uten Gud

    "The Queen is inseparable from the church."
    "What about God?"
    "I think he is what is called an optional extra."

    (Faksimile fra BBCs "Yes. Prime Minister")

    I 1969 forutså Pave Benedikt fremtiden til kirken, lenge før han var blitt pave, og lenge før den kirkelige utviklingen hadde kommet så langt som i dag.


    Fader Joseph Ratzinger (som han het den gang) prøvde ikke å late som at han kunne se inn i fremtiden i 1969. Min kloke yndlingspave var selvsagt for klok til det. Faktisk startet han talen sin i tysk radio med å legge inn en skikkelig disclaimer:
    “Let us, therefore, be cautious in our prognostications. What St. Augustine said is still true: man is an abyss; what will rise out of these depths, no one can see in advance. And whoever believes that the Church is not only determined by the abyss that is man, but reaches down into the greater, infinite abyss that is God, will be the first to hesitate with his predictions, for this naïve desire to know for sure could only be the announcement of his own historical ineptitude.”

    Pave Benedikt og Yes, Prime Minister

    Likevel: Les det Ratzinger sa i 1969 og bli sjokkert over hvor presist han så inn i vår tid og enda lenger enn det. 

    Man skulle nesten tro at gjengen bak "Yes, Prime Minister" hadde lest sin Ratzinger før de laget denne scenen (se videoen nedenfor) om den "relevante" kirken der Gud er "an optional extra""Ah, well, the word "modernist" is code for non-believer."

    Det er vel verdt å bruke 4,5 minutter på å se denne! Kos deg! Le  og bli klok :)

    Og et tips: Se gjerne filmen om igjen etter at du har lest ordene av Pave Benedikt. Det som skildres i denne videoen er nemlig den kirken som Ratzinger omtaler som "the Church of the political cult, which is dead already".



    Dette er heldigvis bare satire. Satire fremstiller ikke ting slik de er, men den tar visse trekk ved en person eller en institusjon på kornet og forstørrer dem; gjør trekkene enda skarpere og lettere å se. Jeg er overrasket over at disse trekkene var så tydelige at man kunne lage satire av dem allerede for 20 år siden. I dag er de så overtydelige at man ikke trenger satirens forstørrelsesglass for å se dem klart.

    SÅ: Over til fr. Josef Ratzinger skarptseende, avsluttende kommentarer (alle uthevinger i teksten er mine egne):

    En kirke med dype røtter

    “The future of the Church can and will issue from those whose roots are deep and who live from the pure fullness of their faith. It will not issue from those who accommodate themselves merely to the passing moment or from those who merely criticize others and assume that they themselves are infallible measuring rods; nor will it issue from those who take the easier road, who sidestep the passion of faith, declaring false and obsolete, tyrannous and legalistic, all that makes demands upon men, that hurts them and compels them to sacrifice themselves. 

    To put this more positively: The future of the Church, once again as always, will be reshaped by saints, by men, that is, whose minds probe deeper than the slogans of the day, who see more than others see, because their lives embrace a wider reality. Unselfishness, which makes men free, is attained only through the patience of small daily acts of self-denial. 

    By this daily passion, which alone reveals to a man in how many ways he is enslaved by his own ego, by this daily passion and by it alone, a man’s eyes are slowly opened. He sees only to the extent that he has lived and suffered. If today we are scarcely able any longer to become aware of God, that is because we find it so easy to evade ourselves, to flee from the depths of our being by means of the narcotic of some pleasure or other. Thus our own interior depths remain closed to us. If it is true that a man can see only with his heart, then how blind we are!"


    A Church without God

    “How does all this affect the problem we are examining? It means that the big talk of those who prophesy a Church without God and without faith is all empty chatter. We have no need of a Church that celebrates the cult of action in political prayers. It is utterly superfluous. Therefore, it will destroy itself. What will remain is the Church of Jesus Christ, the Church that believes in the God who has become man and promises us life beyond death. 

    The kind of priest who is no more than a social worker can be replaced by the psychotherapist and other specialists; but the priest who is no specialist, who does not stand on the [sidelines], watching the game, giving official advice, but in the name of God places himself at the disposal of man, who is beside them in their sorrows, in their joys, in their hope and in their fear, such a priest will certainly be needed in the future."


    A Church that has lost much

    “Let us go a step farther. From the crisis of today the Church of tomorrow will emerge — a Church that has lost much. She will become small and will have to start afresh more or less from the beginning. She will no longer be able to inhabit many of the edifices she built in prosperity. As the number of her adherents diminishes, so it will lose many of her social privileges. In contrast to an earlier age, it will be seen much more as a voluntary society, entered only by free decision.

    As a small society, it will make much bigger demands on the initiative of her individual members. Undoubtedly it will discover new forms of ministry and will ordain to the priesthood approved Christians who pursue some profession. In many smaller congregations or in self-contained social groups, pastoral care will normally be provided in this fashion. Along-side this, the full-time ministry of the priesthood will be indispensable as formerly. But in all of the changes at which one might guess, the Church will find her essence afresh and with full conviction in that which was always at her center: faith in the triune God, in Jesus Christ, the Son of God made man, in the presence of the Spirit until the end of the world. In faith and prayer she will again recognize the sacraments as the worship of God and not as a subject for liturgical scholarship.

    A more spiritual Church

    “The Church will be a more spiritual Church, not presuming upon a political mandate, flirting as little with the Left as with the Right. It will be hard going for the Church, for the process of crystallization and clarification will cost her much valuable energy. It will make her poor and cause her to become the Church of the meek.

    The process will be all the more arduous, for sectarian narrow-mindedness as well as pompous self-will will have to be shed. One may predict that all of this will take time. The process will be long and wearisome as was the road from the false progressivism on the eve of the French Revolution — when a bishop might be thought smart if he made fun of dogmas and even insinuated that the existence of God was by no means certain — to the renewal of the nineteenth century.

    But when the trial of this sifting is past, a great power will flow from a more spiritualized and simplified Church. Men in a totally planned world will find themselves unspeakably lonely. If they have completely lost sight of God, they will feel the whole horror of their poverty. Then they will discover the little flock of believers as something wholly new. They will discover it as a hope that is meant for them, an answer for which they have always been searching in secret."

    The Church of faith will survive

    “And so it seems certain to me that the Church is facing very hard times. The real crisis has scarcely begun. We will have to count on terrific upheavals. But I am equally certain about what will remain at the end: not the Church of the political cult, which is dead already, but the Church of faith. It may well no longer be the dominant social power to the extent that she was until recently; but it will enjoy a fresh blossoming and be seen as man’s home, where he will find life and hope beyond death.

    The Catholic Church will survive in spite of men and women, not necessarily because of them. And yet, we still have our part to do. We must pray for and cultivate unselfishness, self-denial, faithfulness, Sacramental devotion and a life centered on Christ."

    I 2009 publiserte amerikanske Ignatius Press fr. Joseph Ratzingers tale “What Will the Church Look Like in 2000” i sin helhet, i boken Faith and the Future (lenke til boken hos Amazon)

    Kilde: Aleteia.org


    Les også her på bloggen:

    søndag 12. november 2017

    Lutherdommens bidrag til sekulariseringen - og hva løsningen er

    "Dette er mitt blod". Nattverden er kirkens mest dyrebare skatt. Den gjør en helt virkelig forskjell i livet ditt.
    Foto: Ragnhild H. Aadland Høen i St. Olav katolske domkirke

    "I Tyskland er det i dag omtrent like mange katolske som evangeliske kristne. Men det er tre ganger så mange som går til katolske enn til evangeliske gudstjenester. Lutherdommen har dessverre bidratt til sekularisering av kirken innenfra" sa den lutherske biskop Halvor Nordhaug nylig.


    Det var under reformasjonsmarkeringen i Bergen Domkirke 29. oktober 2017 at Halvor Nordhaug, biskop i Bjørgvin Bispedømme, uttalte seg slik. Her er et lengre utdrag av prekenen hans:

    «Men troen har en praksis. Nåden skal tas imot – og leves i. Troen er jo utrolig. Vi trenger derfor å høre evangeliet igjen og igjen. Vi trenger å møte de andre som tror, og utsette oss selv for det hellige møtet med Gud. Ellers blir Gud og troen langsomt uten betydning for oss. I følge en meningsmåling sier 78 % av nordmenn at religion ikke er viktig for dem.

    Når lutheranere slutter å tro er det sjelden fordi de har trosvansker, men snarere fordi de sovner. Se på disse menneskene på alterbildet! De gjør jo noe. De går til møteplassene. De bruker nådemidlene.

    I Tyskland er det i dag omtrent like mange katolske som evangeliske kristne. Men det er tre ganger så mange som går til katolske enn til evangeliske gudstjenester. 

    Lutherdommen har dessverre bidratt til sekularisering av kirken innenfra. 

    Det ville ikke Luther likt. Denne bedrøvelige feilutvikling innen lutherdommen skal vi la oss utfordre oss av i dag. Vi trenger å lære av en mer katolsk måte å forholde oss til kirken på: Her i kirken er nådens midler, og dem trenger vi! Her er troens rom, her møter vi hverandre og her gir vi Gud den ære Gud skal ha. Derfor hører vi hjemme her, og derfor går vi hit.»


    Utsett deg selv for det hellige møtet med Gud

    Så langt Halvor Nordhaug. Tusen takk til Nordhaug for at han setter fingeren på dette problemet og at han også peker på hva løsningen er: KIRKEN. 

    Søk det kristne fellesskapet, delta i messen og ta imot nådemidlene/sakramentene (både Guds Ord og alle de sju sakramentene, ikke bare de to lutherske sakramentene). Utsett deg selv for Kirken i hele sin fylde. Utsett deg selv for det hellige møtet med Gud!

    Vil du finne Jesus? Gå til Kirken. Den er Kristi legeme på jorden. Den er kroppen til Jesus. I kirken får du til og med spise Jesus. Vi tror nemlig han mente det han sa da han innstiftet nattverden: "Dette er mitt legeme. Dette er mitt blod." Du blir hva du spiser. Hva spiser du? Overlever du på substitutter, på papp og junk? Nattverden er kirkens mest dyrebare skatt. Den gjør en helt virkelig forskjell i livet ditt.

    Vil du lese mer om eukaristien/nattverden? Da anbefaler jeg boken "Bröd som bryts" av Wilfrid Stinissen. Den er på bare 95 lettleste sider, og du får den for kun 110 kroner hos St. Olav bokhandel (lenke til boken i nettbutikken).

    Retning katolsk tro eller sekularisering

    Jeg har uttalt meg om protestantisme og sekularisering for fem år siden, i avisen Dagen. Hva jeg sa da kan du lese her i bloggposten - Det går mot katolsk tro eller splittelse.

    Når jeg i intervjuet sier at «jeg ser bevegelse i to retninger; mot den katolske tro og mot enda mer splittelse og sekularisering», så kommer det av at det bare finnes to typer bevegelse her i verden: 

    1. Du kan bevege deg i retning sannheten: Dypere og dypere inn i den ene, kristne, apostoliske, overleverte tro – inn i fylden av Guds åpenbaring i historien. 

    2. Du kan bevege deg i retning bort fra sannheten: En bevegelse bort fra åpenbaringen går ut i alle andre retninger, ut i splittelse og i ytterste fall sekularisering og tomhet.

    Jeg kommer inn på dette temaet - om hvor avgjørende viktig Kirken er for at det skal være sannheten som formidles -  også i kronikken jeg skrev til Dagen, som en oppfølger etter Dagen-intervjuet. Den kan du lese her på bloggen: Kronikk: Det katolske synet på frelsen og Skriften


    Hva er katolsk tro?

    Den kristne, katolske tro stammer fra Jesu tid (år 33) og er blitt forkynt av apostler og Jesu etterfølgere frem til vår tid.

    For å bli kjent med den katolske tro anbefales å lese evangeliene og å oppsøke Kirken. Alle er velkommen til alt som skjer i kirken. Bli med på messene og tidebønnene!

    Ordet katolsk kommer av det greske ordet καθόλου (katholousom betyr "i følge" (kata) "helheten" (holos). Katolsk betyr altså "universell, allmenn, allminnelig, vanlig". Katolsk tro er med andre ord den helt vanlige, kristne troen, slik den ble definert av Den katolske kirke i de oldkirkelige bekjennelsene lenge før splittelsenes tid.

    Troen er sammenfattet i den katolske katekismen som har en forkortet utgave: Kompendium.

    På Den katolske kirkes hjemmeside finner du mange artikler om katolske emner. Der finner du også en veldig nyttig liste over ofte stilte spørsmål.
     
    Du får innføring i den katolske, kristne tro i absolutt alle katolske menigheter i hele Norge (i hele verden, for den del). I store menigheter arrangeres det egne troskurs regelmessig mens i mindre menigheter legges trosopplæringen opp mer individuelt.

    https://www.youtube.com/watch?t=54&v=5UyzW99zAzw


    Har du to minutter? Se min yndlingsfilm om Den katolske kirke her: https://www.youtube.com/watch?t=01&v=5UyzW99zAzw

    torsdag 9. november 2017

    Den blodige engelske reformasjonen



    Nå når Norge endelig er ferdig med feiringen av splittelsen mellom de kristne (også kjent som reformasjonen), er det tid for å puste litt lettet ut.


    Kanskje er det også tid for å realitetsorientere seg. Her er et viktig aspekt ved reformasjonen som ble sterkt underbelyst i året som ligger bak oss: Reformasjonen gikk ikke fredelig for seg her til lands. Det var ikke noe folkekrav om å få reformasjonen i Norge. Tvert imot var det nesten ingen som visste hva reformasjonen var den før ble innført med tvang, drap, statskupp og statsmakt her i Norge. 

    Mer om det senere - jeg har intervjuet Henning Laugerud om hans nye bok om innføringen av reformasjonen i Norge som blir utgitt på St. Olav forlag våren 2018. Allerede nå kan du lese dybdeintervjuet mitt med ham i det katolske årsskriftet SEGL som er til salgs i bokhandelen. Her kan du lese mer om årets SEGL, bla i boken og kjøpe den hvis du vil. Anbefales! Jeg går aldri glipp av en utgave av SEGL.

    Den blodige engelske reformasjonen

    Over til dagens tema: England. I England ble reformasjonen innført med tvang og massehenrettelser, og her er dagens lesetips: Få med deg artikkelen "Never forget the bloody horrors of the English Reformation" hos The Catholic Herald. Den er skrevet av historikeren Dominic Selwood og er en god, lettlest, historisk innføring i hva som egentlig skjedde da reformasjonen ble innført med makt av kong Henry VIII i England.

    Her er noen eksempler/en smakebit fra artikkelen:
    "As the new religion was promulgated from London, there was deep resentment in the countryside. Particular objection was taken to Cranmer’s “Ten Articles” of 1536 (the new church’s canon of beliefs), to Cromwell’s ransacking of the monasteries, and to his attempts to increase his personal power in the north.
    On October 1, 1536, people gathered at Louth in Lincolnshire. Others joined and, before they knew it, thousands had occupied Lincoln demanding an end to the changes. Henry countered with threats of military reprisals, and the uprising melted away.
    In the aftermath, Nicholas Melton (“Captain Cobbler”), the vicar of St James’s in Louth where the uprising began, and its other leading figures, were duly hanged, drawn and quartered [quartered = liket ble partert i fire deler, min anm.]
    Further north, 40,000 people from Yorkshire, Durham, Northumberland, and Lancashire took York, demanding a return to the old ways. This was the famous “Pilgrimage of Grace”. After securing the surrender of 300 men guarding the royal castle at Pontefract, the pilgrims were led by royal representatives to believe their requests had been met. They stood down, and then the reprisals began. Some 220 to 250 were executed, including the leaders: Robert Aske and Baron Darcy of Templehurst, as well as Sir Francis Bigod, who led a simultaneous uprising in Cumberland and Westmorland.
    Wriothesley’s Chronicle confirmed that hanging, drawing, and quartering was performed in more or less the traditional way at this time. One terse description reads that the victim was, “hanged, membred, bowelled, headed, and quartered”.
    One of the most shocking executions was that of Margaret Pole, the 67-year-old Countess of Salisbury, who was beheaded without trial in 1541 because Henry was furious with her son, Cardinal Reginald Pole, who had slipped abroad."

    Les hele artikkelen hos The Catholic Herald


    Les også:

    tirsdag 7. november 2017

    Kjærlighetsbrev i oktober

    "Det gull du ser på himlen i oktober, 
    er renningar i veven som han vev. 
    Frå hans palett flyt purpur og sinober. 
    Og du er den som får hans kjærleiksbrev!"

    Morgenstemning på vei til jobb: Gyldenløves gate av gull. Som i det himmelske Jerusalem:
    "Gaten gjennom byen var av rent gull, gjennomsiktig som glass." (Åp 21,21)

    OK, så gikk oktober så fort at jeg ikke rakk å dele denne nydelige oktoberteksten av Jan Inge Sørbø. Men oktober er jo like fint å tenke på i november, ikke sant?



    Han gyller himlens tak i gullsinober. 
    Han heiser sola varsomt opp og ned. 
    Han helsar oss med sommar i oktober. 
    Han skifter fargar på kvart ospetre. 

    Han lyfter trea langsamt opp av jorda. 
    Han murer opp eit fjell og lar det stå. 
    Han pustar liv og varme inn i orda.
    Han hentar deg den dagen du skal gå!

    Går du på glør, så går du på hans hender. 
    Og når du blør, er det hans blod som renn. 
    Han står der nederst når di krise vender, 
    for han stig ned og du stig opp igjen! 

    Det gull du ser på himlen i oktober, 
    er renningar i veven som han vev. 
    Frå hans palett flyt purpur og sinober. 
    Og du er den som får hans kjærleiksbrev!


    Av Jan Inge Sørbø
     Opprinnelig et dikt, senere tonesatt. Står nå i Norsk Salmebok.
    Publisert her på bloggen med velvillig tillatelse fra Sørbø.
    Tusen takk!


    Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, oktober 2017

    onsdag 1. november 2017

    Nesten Jesus | Et portrettintervju med Edin Løvås

    På denne dagen i 2014, allehelgensdag, gikk Edin Løvås (1920-2014) inn i helgenskaren, 94 år gammel. En mer perfekt dag kunne ikke Jesus ha hentet Edin hjem på, for dette er dagen da den verdensvide katolske kirke feirer alle Guds helgener, også alle dem som ikke står i helgenkalenderen. Og der passer Edin, han som ble så tydelig helliggjort allerede mens han levde her på jorden.

    For 17 år siden var jeg redaktør i studentmagasinet Credo. Vi var så heldige å få et portrettintervju med Edin Løvås da han var 80 år, rett før han trakk seg tilbake fra offentligheten i 2000. Her er det.


    Først et lite forord: Edin Løvås ble en av mine mange veivisere til Den katolske kirke. Jeg senset at her får jeg del i ekte kristendom. The real thing. Jeg drakk av de kildene han ledet meg til, og fant ut at de var dypt katolske. Jeg oppdaget at alt det som begeistret meg ved hans karismer, hans gaver til Kristen-Norge, hadde han selv mottatt fra Den katolske kirke. Kort sagt: Jeg fulgte veiene han ledet meg inn på, og oppdaget at de endte i Den katolske kirke. Når jeg først var kommet til den katolske døren våget jeg å titte inn, og oppdaget at jeg hadde kommet hjem. 

    Dette portrettintervjuet ble gjort på Haldorsens konditori i Oslo etter Edins ønske. Etter sitatsjekk ble portrettet publisert i studentmagasinet Credo nr. 8 i 2000. Siden har det aldri blitt publisert noe sted før her på bloggen (første gang publisert her på bloggen 1.11.2016).

    Vær så god. Nyt Edin, han som viste oss hvem Jesus er, han som hadde en så sterk Kristus-utstråling at det føltes helt naturlig å kalle portrettet for "Nesten Jesus".



    LEVENDE ORD: Alle har ringt Edin Løvås når de trenger noen som kan snakke med ungdommen. Tenåringene elsker den lille gamle mannen. Kanskje fordi Edin ikke preker, men forteller. Han utlegger ikke bibeltekster, men gjør dem levende.

    Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
    (Klikk på bildene for å se dem i større format.)


    Nesten Jesus


    I 60 år har Edin Løvås (80) fått folk til å se Jesus. Nå vil han hvile.


    - Gud Herren hvilte på den syvende dag, og da kan vel jeg få hvile meg også, sier Edin Løvås og smiler.

    I 60 år har 80-åringen reist med Gud.

    - Jeg tror jeg kan si med Paulus at jeg har arbeidet mer enn de fleste. Hardt også; nesten hver dag får jeg telefoner fra bekymrede mennesker som vil ha råd og veiledning. Nå opplevde jeg Guds tiltale: Edin, nå er det nok! Så jeg har ringt rundt i hele landet og sagt at jeg ikke kommer for å preke.

    Drag på tenåringer

    De siste årene har Edin Løvås først og fremst vært ungdommens mann. KRIK, Ungdomsforbundet, Skolelaget og KFUK-KFUM. Alle har ringt Edin når de trenger noen som kan snakke med ungdommen. Tenåringene elsker den lille gamle mannen. Kanskje fordi Edin ikke preker, men forteller. Han utlegger ikke bibeltekster, men gjør dem levende.

    - Jeg får bedre drag på de unge dess eldre jeg blir, humrer han.

    - Hva er trikset ditt?
    - Jeg har to triks. For det første er det et stort behov for bred og grunnleggende forkynnelse som har preg av undervisning. Unge folk blir mest utsatt for appeller uten dybde. Jeg beveger meg mye i lutherske kretser, og de lutherske forkynnerne er ensidige. De snakker bare om rettferdiggjørelsen og Guds tilgivelse - uansett hvilken tekst de preker over. For det andre må man følge med i tiden. Man må vite hvor de står, hva de tenker og hvordan de har det. Hvis ikke, har man gått ut på dato.

    - Hva gjør du for å følge med i tiden?
    - Jeg snapper opp alt jeg kan få tak i om unge mennesker i aviser, tv og radio. For all del, jeg skjermer meg mot det meste, men når det kommer sånne ting, så lytter jeg. Og: Jeg prater mye med unge folk, særlig gjennom sjelesorg. Jeg øver mye sjelesorg.

    Jesusmeditasjon

    Edin ble 80 år i november (i år 2000, red. anm.). De siste 60 av dem har snekkersønnen fra Oslo og svenskegrensa betydd mer for norsk kristenhet enn alle kirkeministre til sammen: Han har innført begrepene Jesusmeditasjon og Kristusmystikk til landet. Han har gjort disippelbegrepet aktuelt igjen, og han har vært med på å gjøre "økumenikk" til et godord langt inn i konservative kretser. Edin har til og med klart kunststykket å få karismatikere til å verdsette liturgi og tidebønner.

    Om dette og mer har han skrevet over 40 bøker. Men nå er det altså slutt. Neste år kommer hans siste bok, en andaktsbok som skal hete "Hverdagsvisdom".

    - Jeg vil slutte mens jeg ennå har god kontakt med folk. Altfor mange forkynnere holder på for lenge. Jeg vil ikke ha den nedturen. Dessuten har jeg sagt det meste av det jeg har å si.

    - Så det blir ikke noe comeback?
    - Jeg klarer nok ikke å unngå et og annet småmøte. Men det er helt og holdent slutt på større oppdrag.

    Frelseshistorie

    Det hele begynte for 62 år siden - den 8. januar 1939. Den dagen ble Edin Løvås (18) omvendt.

    - Jeg hadde et enormt behov for å finne trygg grunn for livet mitt. Den Hellige Ånd trakk meg mot Kristus. En dag gikk jeg rundt i Oslo og kjempet med om jeg skulle vende om for alvor eller ikke. Ved Bjerkelunden prøvde jeg å gå over Toftes gate, men jeg ble stående midt i veien fordi en lastebil passerte meg. I det øyeblikket - mens lastebilen drønnet forbi - opplevde jeg at Jesus stod foran meg. Jeg syntes jeg hørte stemmen hans: "Edin - vil du?". Jeg sa: "Ja, Herre Jesus, jeg vil." Fra det øyeblikket visste jeg at jeg var knyttet til Jesus Kristus som person. Sier Edin Løvås (80).

    Han fant seg raskt til rette i misjonsmenigheten Betlehem i Oslo, og brukte tre år på Misjonsforbundets teologiske seminar. Allerede som 21-åring begynte han som vekkelsespredikant.


    TO TRIKS: - Jeg har to triks. For det første er det et stort behov for bred og grunnleggende forkynnelse som har preg av undervisning. Unge folk blir mest utsatt for appeller uten dybde. Jeg beveger meg mye i lutherske kretser, og de lutherske forkynnerne er ensidige. De snakker bare om rettferdiggjørelsen og Guds tilgivelse - uansett hvilken tekst de preker over. For det andre må man følge med i tiden, sier Edin Løvås.


    Middelaldersk mystikk

    Edin ble stadig mer knyttet til Jesus som person - på mystisk vis. Han gjenoppdaget skumle middelalderske måter å be og lese Bibelen på, og begynte å snakke om meditasjon og retreat. I 1955 startet han Sandom retreatsenter i Ottadalen.

    - Hvordan ble du så mystisk?
    - Jeg leste en bok om hvordan de politiske revolusjonære bevegelsene har hatt en slags nøkkel som de putter i tidens lås. For eksempel "Frihet, likhet, brorskap" i Den franske revolusjon. Jeg tenkte at sånn var det jo med de store vekkelsene også. Luthers rettferdiggjørelse ved tro, og så videre. Hva kunne være nøkkelen for vår tid?

    - Jeg flirte litt av meg selv og sa til Gud: "Du har åpenbart deg for store profeter før meg, kan du ikke åpenbare deg for en liten også?" Så kom jeg inn i en henrykkelse. Allting forsvant for meg, og det kom dalende setninger fra himmelen. "Vår tid behøver Kristusdisipler", stod det.

    Edin tenkte omtrent sånn: Å være en disippel er å leve livet sammen med Herren hver dag. Da må man vite at det er en objektiv virkelighet at man gjør det. Men hadde det ikke vært vidunderlig om man kunne oppleve det også? Hvordan kunne man få denne opplevelsen?

    Svaret fant han et uventet sted: I boken "Åndelige øvelser", skrevet av motreformasjonens far Ignatius av Loyola i 1520-årene.

    - Jeg visste at Ignatius hadde retreater med Jesusmeditasjon som det sentrale punktet i sin lære. Jeg kjøpte ham på dansk, og mens jeg studerte tenkte jeg: Her har vi det. Det vi behøver er en forenklet utgave av Ignatius. Så har jeg skrevet mange bøker om det, forklarer Edin.

    Jesusmeditasjon

    Ignatius av Loyola var litt av en størrelse å flørte med for en liten frikirkepastor. For reformatorene var jesuittsjefen selve symbolet på katolsk djevelskap. Det finnes ennå folk som grøsser når de hører navnet hans.

    - Hva var det Ignatius hadde funnet ut, da?
    - Det er to sentrale begreper i det der med mystikk: Kontemplasjon og meditasjon. I meditasjonen ser, lytter og bruker man en indre evne til å kjenne og føle seg inn i situasjoner, forklarer Edin.

    Ifølge Edin og Ignatius kan du sånn leve deg inn i en bibeltekst. For eksempel når Thomas møter Jesus etter oppstandelsen.

    - Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud".

    Edin er oppglødd. Det er nesten så man tror Thomas sitter ved nabobordet på Haldorsens konditori.

    JESUS-MEDITASJON: - Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud".

    Kontemplasjon

    - Så sier du "takk, Herre Jesus for at du er her på min bønneplass", og går sammen med Jesus for å bære dine bønner til Faderen ved Den Hellige Ånd. Da kan det inntre noe som jeg tror mange opplever uten å finne ord for det; Jesusskikkelsen som har blitt levendegjort forsvinner. Man hører eller ser ham ikke mer, men han fyller hele rommet, og gjennomtrenger deg. Som når en fisk svømmer i vannet.

    - Når denne erfaringen ikke bare er en objektiv virkelighet, men en subjektiv erfaring, da er det kontemplasjon: En opplevelse av at jeg er i Jesus og Jesus er i meg.

    - Hvor ofte opplever du det?
    - Det vil jeg si er en daglig erfaring for meg i min morgenmeditasjon. Men det betyr ikke at det er en himmelstormende opplevelse hver gang.

    - Hvor viktig er det at folk får del i denne opplevelsen?
    - Det grunnleggende er det objektive. Klart det. Jeg er lutheraner der. For når du blir sjuk og deprimert og utafor og bekymret, så forsvinner det subjektive. Men det objektive står der. Og hvis ikke det står der, så skal sjelesørgeren si at du er nå frelst i alle fall. Likevel tror jeg at en sånn subjektiv erfaring kan hjelpe folk videre i kristenlivet.

    Ikke uendelig

    Edin Løvås mener det er stor forskjell på mystikk.

    - Vi må ta avstand fra den formen for mystikk hvor man snakker om at gnisten forsvinner i flammen, at dråpen forsvinner i havet og at mennesket forsvinner i Gud. Det er uendelighetsmystikk. Den kristne mystikken er personlighetsmystikken.

    - Hva er galt med uendelighetsmystikken?
    - Man står i fare for å løsrive det hele både fra Kristus og fra Bibelen. Vi må holde oss til Guds ord. En kristen må meditere med Bibelen i sine hender. Gjør han ikke det, så er det ikke kristen meditasjon han holder på med.

    - Hva synes du om at Jesus blir brukt i alle slags religiøse og ikke-religiøse sammenhenger?
    - Jesus sier om seg selv at han er veien, sannheten og livet - i bestemt form. Dette er det viktigste punktet i hele vår undervisning i dag. Vi må gjøre klart for folk at for en kristen er Jesus den eneste frelseren, selv om vi møter masse motstand og får høre at vi er ukjærlige, intolerante og at vi mangler respekt for andre menneskers tenkning og tro. Jesus er hos alle, ikke i alle religioner.

    Eksil

    Da Edin Løvås først presenterte visjonene sine for 60 år siden, var det få som ville være i dialog med ham. Misjonsforbundet i Norge nektet ham tilgang på landets talerstoler, og Edin måtte flykte til Sverige for å tjene til livets opphold. Der ble han til gjengjeld stjernepredikant. Det skulle gå tolv år før han ble tatt inn i varmen igjen.

    - Det var dramatisk i starten. Første gang jeg skulle holde foredrag om Kristusmystikk møtte jeg så mye flir og latter og motstand og neirop, at jeg besvimte.

    - Forstår du hvorfor mange reagerte så sterkt?
    - Ja, det gjør jeg, for hva gjorde vi? Vi bygde noe som liknet et kloster, og vi hadde meditasjon, som de trodde var en slags spiritisme. I tillegg hadde vi et enhetsbegrep som gikk langt utover det som var vanlig i Misjonsforbundet. Klart de reagerte. Jeg husker jeg fikk et brev fra formannen i pastorforeningen. Han sa at jeg måtte se å melde meg ut. Da sa jeg at det gjør jeg aldri. Men jeg ble ikke sur og ikke grinete, for jeg var ikke dummere enn at jeg skjønte reaksjonene.


    KRISTEN MEDITASJON: - Vi må holde oss til Guds ord. En kristen må meditere med Bibelen i sine hender. Gjør han ikke det, så er det ikke kristen meditasjon han holder på med, sier Edin Løvås.


    Biskopenes sjelesørger

    Da Edin slapp inn i varmen igjen etter tolv år i eksil, ble det til gjengjeld veldig varmt. Edin ble mottatt som en helt. I dag blir han løftet fram som en av Misjonsforbundets største ideologer og forkynnere.

    Men Løvås har appell langt utenfor Misjonsforbundet. Han har blitt en slags åndelig superveileder som liksom er hevet over alle konfesjonelle motsetninger. Både de konservative, de katolske, de liberale og de karismatiske lytter når han snakker.

    Det toppet seg i 1990, da Edin ledet en retreat for biskopene i Den norske kirke. Per Lønning sa: "Du har skrevet kirkehistorie. Det er første gang en frikirkelig pastor er blitt bedt om å veilede biskopene i deres åndelige liv."

    - Alle ser på deg som sin?
    - Ja, baptistene tror jeg er baptist, og så videre. Det er gøy.

    - Hvorfor er det sånn, tror du?
    - Jeg tror budskapet mitt har vært så sentralt. Det har alltid vært Kristusbudskapet. Og så tror jeg at jeg har fått en nådegave til å tilrettelegge det budskapet sånn at det når inn i forskjellige miljøer. Det vil ikke si at jeg jenker meg, men jeg forkynner sånn at det stemmer og passer der jeg er. Dessuten har de fleste kristne miljøer sin ensidighet. Det har jeg også, men min ensidighet er annerledes enn deres, og derfor synes de det er interessant.

    Stillhet

    - Hva tror du om retreatbevegelsens framtid? 
    - Du vet, vi er kommet i en unik situasjon i kirken. Det er plutselig blitt legitimt med mystikk. Samtidig står vi i en situasjon hvor bare fem av hundre som er begeistret kommer på retreat. Det tror jeg er fordi folk er livredde for stillhet. Selv om jeg sier at det bare er i noen bygninger man skal være stille, så blir de likbleke og spør "får vi ikke si noe hele døgnet?". Det moderne mennesket har en grunnleggende nervøsitet som går på at det må skje noe hele tida, ellers er det meningsløst. Derfor er behovet for retreater bare enda sterkere nå enn da vi startet. De tregeste behøver det mest.


    Vitsen med humor

    - Hvordan er det å ha et hjerte som gjør at du ikke kan gå som før?
    - Jeg har da noen sykdommer; hjertet er ikke helt bra. Men akkurat nå er jeg i fin fysisk form. Jeg trives med livet og min kone.

    - Men du har pacemaker?
    - Å ja. Da jeg skulle sette inn pacemakeren husker jeg at overlegen sa: "Vi setter den vel i 70 som vanlig." Men da sa jeg at det var da altfor fort for et stillferdig og mediterende menneske som meg. "Sett den på 60," sa jeg. Og det gjorde han.

    - Du er glad i morsomme historier?
    - Ja, ekstremt. Jeg har tenkt at mitt ettermæle skal være at Edin, det var han med alle de gode historiene. De siste førti årene har jeg aldri begynt en preken uten å fortelle en historie. Jeg bruker vitser bevisst. For å skape kontakt, men også fordi jeg ikke vil ha noe av at folk skal bestemme seg for noe de egentlig ikke vil. Jeg kan nemlig være ganske suggestiv på talerstolen. Folk kommer til seg selv når de ler, forklarer han.

    PACEMAKEREN: - Da jeg skulle sette inn pacemakeren husker jeg at overlegen sa: "Vi setter den vel i 70 som vanlig." Men da sa jeg at det var da altfor fort for et stillferdig og mediterende menneske som meg. "Sett den på 60," sa jeg. Og det gjorde han.

    Vakre piker

    - Hva skal du til med nå som du ikke skal tale mer? Meditere?
    - Joda, jeg lever med mine bønner, og jeg fortsetter meditasjonen. Og jeg elsker naturen, å kjøre bil med kona, og å være sammen med venner. Jeg vil oppleve nye ting og gleder meg til å reise rundt i verden uten å ha plikter.

    - Dessuten er jeg glad i god mat, sunn enkel kost uten fråtserier. Du vet, jeg kjemper for å holde vekta oppe. I det hele tatt: Jeg gleder meg over klær, mat, en fest i blant, musikk, sex...

    - Sex?
    - Ja. Den seksuelle erotiske følelsen hører til selve livsfølelsen. Hvis ikke den finnes så mangler det noe i strømmen av livsfølelse som gjennomtrenger mennesket. I alle samvær mellom mennesker, også i et bønnemøte, så er det en erotisk spenning - og det skal man bare være glad for. Jeg husker da jeg var en ung mann og gikk på gata og så alle de vakre pikene, så tenkte jeg "å gode Gud, hjelp meg så dette ikke forsvinner." Og jeg er ikke helt død, selv om det har blitt en del forandret. Dessverre.

    Sex

    - Hva mer har du å si om sex?
    - Jeg tror Djevelen i blant forstyrrer seksuelle avvik for oss, sånn at vi får overdreven skyldfølelse for det i forhold til andre ting, som penger og sannhet og hykleri og sånt. Noen ganger må jeg ta unge mennesker ned på jorda. For lenge siden var det en gutt. Han beklaget seg over sin seksuelle lyst. Jeg sa til ham at Jesus også var 16 år en gang, og at han hadde akkurat samme følelser fordi han også var menneske. Da ble han så forskrekket at han holdt på å besvime. Man kan dessverre bli drevet inn i en krok hvor man ikke tør akseptere at man er et seksuelt vesen.

    - Og jeg vil si: Om man trår feil, så får man tilgivelse og får begynne på nytt. Men jeg tror ikke man skal innrette seg sånn at man begynner et samliv før man er gift. Det er ikke klokt, fordi man kommer inn i en gråsone hvor det er altfor enkelt å gå inn, og altfor enkelt å gå ut. Likevel er jeg redd for å bli for bastant. Jeg vet at når man møter mennesker ansikt til ansikt, så kan det hende at man må nyansere i forhold til det menneskets situasjon og personlighet. Det skal veldig mye erfaring til å takle sånne situasjoner.

    Sunn selvbevissthet

    - Er du stolt når du ser tilbake på det du har utrettet?
    - Du, det er et fenomen hos eldre folk at de begynner å nedvurdere sin innsats. Sikkert fordi de glemmer mye. De føler at det de har gjort ikke er til å bry seg om. Jeg har hatt visse tendenser til det samme. Mine venner formaner meg og sier at jeg ikke må se negativt på det jeg har gjort. Men stolt, nei, det har jeg aldri vært. Jeg har snarere kjempet for å ha en sunn selvbevissthet.

    - Forresten. Det at jeg har så drag på ungdommen, og det at jeg har fått innpass i så mange sammenhenger. Det er jeg stolt av, sier Edin Løvås.

    DET SISTE BILDET: Det er blitt kveld og Edin er på vei UT (som det står på skiltet bak ham). Eller rettere sagt: Han er på vei HJEM. Tusen takk, Jesus, for alt du gav oss gjennom din Edin før du hentet ham hjem på allehelgensdag 2014.

    Trenger du bildene av Edin Løvås til noe? Bare send meg en e-post til raadland(a)hotmail.com, så sender jeg dem i høyoppløselig format :)


    Les også: