Google Analytics

torsdag 25. august 2016

Vi lager barn | Hva er et barn i vår tid?


"Vi lager barn  - reproduksjon gjennom 500 år" av Eivor Andersen Oftestad, Frekk forlag (2016).


I går var jeg på bokslipp for en av høstens aller mest spennende bøker: "Vi lager barn" av Eivor Andersen Oftestad. Innledningen hennes kan du lese her.


Eivor Andersen Oftestad, forsker i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet, har skrevet bok om starten på livet. Før jeg dro til bokslippet på Kulturhuset hadde jeg lest den glitrende bokanmeldelsen i Minerva: "Fra Adam og Eva til barnedesign". Anbefaler alle å lese den! En usedvanlig velskrevet anmeldelse av en usedvanlig velskrevet bok. (En fryd å lese, med andre ord.)

Eivors innledning under bokslippet var så interessant at jeg spurte henne om jeg kunne få publisere den her på bloggen. Det fikk jeg. Vær så god! Enjoy!


Illustrasjon fra boken


Av Eivor Andersen Oftestad

Innledning under bokslippet på Kulturhuset i Oslo 24.08.2016

Publisert med tillatelse
Uthevingene er mine egne (ikke Oftestads)

Hva er et barn i vår tid? 


Spørsmålet «Hva er et barn?» kan ha mange innfallsvinkler, men spørsmålstillingen «Hva er et barn – i vår tid?» forutsetter en fortelling – over tid. Boka «Vi lager barn» er en slik fortelling – hva det å lage barn har vært, og er, i et lengre perspektiv. Hvorfor har man fått barn, og hvordan har samfunnet regulert det å lage barn.


Hensikten med å dra denne lange fortellingen er å bidra med et nytt perspektiv til helt aktuelle debatter i dagens samfunn. I vår tid reiser den rivende utviklingen innen bioteknologi en rekke nye og vanskelige spørsmål. Stikkord er globalt marked for arveanlegg og embryoer, fosterdiagnostikk og sortering. I debatten om disse temaene gis medisinske perspektiver fortrinn og autoritet, mens kulturelle og historiske perspektiver ofte kommer i bakgrunnen, kanskje de regnes som mindre meningsberettigede. Den kulturelle og historiske rekkevidden av endringene innen reproduksjon i vår tid er dermed undervurdert, samtidig som organiseringen av reproduksjon til enhver tid befinner seg i selve sentrum av en kultur. For det gjør det jo! Å lage barn er selve kontinuiteten i en kultur – uten barn, ingen fremtid. Hvorfor man lager barn, og hvordan man regulerer det er opplagt viktige spørsmål. Derfor må vi ha en bred debatt om hvordan vår egen kultur har organisert og organiserer det å lage barn. Hvor har vi vært, og hvor er vi på vei? Først ved å forstå historien, får vi øye på særtrekkene og utfordringene i vår egen tid.

I boka deles fortellingen inn i tre hovedfaser; tiden etter reformasjonen i Danmark-Norge, den industrielle revolusjon på 1800-tallet og konsekvensene av den, og dagens moderne samfunn med et mangfold av teknologiske og medisinske muligheter. Gjennom disse periodene undersøkes så casenært som mulig hvordan tilretteleggingen og forestillingene om å få barn – eller ikke få barn, har endret seg.

Historien starter etter reformasjonen. Den gamle protestantiske kulturen var rett og slett tuftet på en teologisk ekteskapsinstitusjon med allmenn nødvendighet. Her ble modellene lagt som siden har preget vår egen kultur opp til i dag. Jeg går inn i denne kulturen gjennom ekteparet Else Grubbe og Joachim Beck, et dansk adelspar som giftet seg 19. juli 1629. Else var 17 år og Joachim ti år eldre. Når de sto foran alteret og ga hverandre sitt ja – gikk de inn i rollene som Adam og Eva. Joakim tok imot Else av Gud selv, som Adam tok imot Eva i Paradis. Samtidig leste presten fortellingen om «det første ekteskapet». Det første ekteparet, Adam og Eva, var forbildene for menneskenes liv.

Fortellingen om Adam og Eva handlet om syndefallet og var en fortelling med konsekvenser for hver enkelt menneskes liv. Else og Joachim visste at det var det samme strevet og den samme smerten som ble lagt på Adam om Eva etter syndefallet, som kom til å følge dem gjennom livet. Adam – mannen ble straffet ved å måtte slite for føden, og kvinnen ble straffet ved at hun måtte vise lydighet mot mannen, og hun ble dømt til smertefulle barnefødsler. Fortellingen gav tolkning, og definerte oppgaven i livet til Else og Joakim og deres samtidige.

Hvordan gikk det da for Else og Joakim når de skulle fylle disse oppgavene?

Noen måneder etter bryllupet i Skåne ble Else gravid. I boka følger jeg henne og samtidens oppfatning av hva som skjer når et barn blir til. I denne tiden hang teologiske og medisinske forestillinger sammen.

I samtidige kilder beskrives livmoren som naturens mest mysteriøse sted, slik den danske legen Bartholin skrev i et brev til sin kollega: «Aldri er mer utrolige mirakler og undere sett enn i prosessen med den menneskelige fødsel. Livmoren er sannelig et slags mirakelverksted». Ved å beundre naturens mirakler, kunne man se spor av Gud. Unnfangelsen av nytt liv var først og fremst å forstå som et Guds under.

Hva peker dette på? Jo, på forestillingen om Gud som skaper.

Denne forestillingen har vært kulturelt produktiv frem til vår egen tid. Barneproduksjonen var Guds ansvar, og kvinnen – og mannen - var Skaperens redskap for barneavl. Å få barn var en skjebne, og det var Gud som rådet. Barna var til syvende og sist Hans eiendom, ikke foreldrenes. Hvis barnet døde, ble det ”hentet hjem”. Og hvis barnet var sykt, ble det av mange oppfattet som uttrykk for Guds straff. Døde kvinnen i barsel, var hun en martyr som døde på post. Å dø i barsel var å gi sitt liv for sin livsfrukt, det var å ligne Jesus selv.


I boka følger jeg Else gjennom to fødsler, og jeg kan love dere: det er en dramatisk og tåredryppende fortelling – så ikke hopp over denne delen av boka!

Hva var et barn i denne kulturen, den tidlig protestantiske? I jordbrukssamfunnet var det å lage barn forstått som avl. Kua kalvet, og kona fikk barn. Men ideelt sett, altså fra teologene som definerte meningen, var det ikke avl til gårdsdriften, men avl til Guds rike, planter til paradisets hage. Barnet var Guds eiendom, gitt som gave i foreldrenes varetekt. Det var gitt, utenfor noen form for kontroll.

I denne kulturen, den tidlig protestantiske, var ekteskapet Guds ordning for menneskene i verden, og forutsetningen for barneavl. Hva da med de som fikk barn uten å være gift? De var utenfor ordningen, og har fått et eget kapittel i boka. Seksuell aktivitet var kriminalisert hvis det ikke foregikk innen det monogame ekteskapet. Tanken var at kongen, som styrte på Guds vegne, hadde en særlig plikt til å opprettholde rett og moral for at ikke landet skulle bli utsatt for Guds vrede. Seksualiteten og seksualmoralen var altså i høyeste grad politikk.

Her er det ingen grunn til å idyllisere historien. Det er snakk om bøter, gapestokk og tvangsarbeid for ugifte mødre. Barnet som ble født utenfor ekteskap ville bli skrevet inn som «uekte» i kirkeboken. For å skille mellom «ære og vanære» ville det bli døpt etter prekenen, mens de «ekte» barna ble døpt før prekenen. Skammen over å være ugift mor kunne være sterk, og var grunn nok til å føde i dølgsmål. Kanskje hun var husmannsdatter og tjenestepike ved en gård. Kanskje hadde hun delt soverom med arbeidskarene, eller hatt et forhold til arbeidsgiveren eller arbeidsgiverens sønn. Da hun ble gravid ville barnefaren ofte ikke ha noe med henne å gjøre, og kanskje truet han henne til ikke å oppgi hvem som var faren. Da kunne det være vanskelig å se utveier. Hvis barnet var uønsket og kvinnen så få muligheter til å ta seg av det, fortrengte hun kanskje graviditeten, tok på seg ekstra vide klær, og fortalte ingen om fødselen som snart skulle komme. Da hun merket veene, måtte hun finne et sted hun kunne være i fred.

Noen fortalte siden at de hadde født helt stille mens de lå på samme soverom som foreldre og søsken. Andre fant seg et sted i fjøset eller utendørs. Hvis fødselen kom brått på, kunne det tenkes at hun tok livet av barnet.

Fødsler i dølgsmål og etterfølgende barnedrap ble straffet med halshugging frem til 1760. Dødsstraffen ble først opphevet i loven i 1842. Da var samfunnet forståelsen for barnemorderskene i endring.

Den andre hoveddelen i boka 

starter med en fornøyelig liten historie om den engelske vitenskapsmannen Thomas Malthus, som i 1799 kommer roende fra Sverige til Halden. Malthus skulle senere bli kjent som befolkningslærens grunnlegger og en viktig premissleverandør for befolkningsteori og befolkningspolitikk. Året før hadde han gitt ut boken An Essay on the principle of Population. I Halden danser han med damene – som han ikke syns er særlig pene, og reflekterer over befolkningsveksten i Norge. Samtidig besøkte han ingen ringere enn grosserer Niels Anker som ennå er helt uvitende om at han skal bli tippoldefar til Katti Anker, senere Katti Anker Møller. Del 2 følger omveltningene som skjer i denne perioden – da de religiøse modellene ikke lenger holder i møte med nye utfordringer: Befolkningsvekst og fattigdom. Hovedpersonen er Katti Anker Møller, som vokser opp midt i sentrum i omveltningene. Fra barndommen husker hun for eksempel hvordan moren i sene kveldstimer diskuterer barnebegrensning med familievennen Bjørnstjerne Bjørnson. Fra det grundtvigianske barndomshjemmet får hun med seg troen på at mennesket hadde styrke til å bære sin egen frihet. Det kom til å bli viktig for Katti Anker Møllers engasjement for selvbestemmelse når det gjaldt barneproduksjon.

I denne perioden gikk forståelsesmodellene over fra å være bibelske, til å bli sosialøkonomiske. Der barneavl tidligere hadde vært tjeneste for Guds rike – slik Else ble oppfordret til, ble det nå arbeid for samfunnet og nasjonen.

Som mannen tok kontroll over produksjonen når det gjaldt industrien, skulle kvinnen ta kontroll over sin ”produksjon” og tilpasse den en ny markedsøkonomisk modell med tilbud og etterspørsel.

Underveis i sitt virke ble Anker Møller radikalisert i sosialistisk retning. Hennes visjon var moderskapets frivillighet. Bare ved å få til dette kunne kvinnesaken frigjøre kvinnen og revolusjonere samfunnet, mente hun. Grunnlaget for all frihet var nemlig råderetten over egen kropp og det som var i den. På dette grunnlaget gikk hun imot kriminaliseringen av abort. Om hennes premisser er gyldige i dag – er et viktig spørsmål. Til det tror jeg samfunnet har forandret seg for mye.

Det handlet nemlig ikke om individuell valgfrihet da Møller begrunnet selvbestemmelsen. Det handlet om noe langt mer, nemlig om å være fri i motsetning til å være slave. Å nedfelle et lovforbud mot fosterdrap var fornedrende for kvinnen, det var selve tegnet på underkastelse, på ”pisken som skal holde os under tvang”. Hvorfor så sterke ord? Jo, fordi Møller samtidig mente at morskjærlighet var kvinnens sterkeste instinkt. Det ville kun være en fortvilelse sterkere enn døden som førte til at kvinnen kunne fordrive sitt foster. Nettopp derfor kunne hun si at kvinnen var en slave uten råderetten over sin egen kropp. Kvinnen var selv barnets beste beskytter. Noe annet var mistillit til kvinnen.

Forståelsen av selvbestemmelse er helt annerledes i dag. Aksel Braanen Sterri formulerer for eksempel: ”Kvinners selvbestemmelse forutsetter at vi allerede har akseptert at fosteret ikke har tilstrekkelig verdi til å bli tatt hensyn til”. (Dagbladet 16.03.16). Denne tolkningen har helt andre konsekvenser enn Katti Anker Møllers premiss, noe han selv ikke viker tilbake for å vise i sitt forsvar for blant annet sortering.

Katti Anker Møller var stadig i debatt, og en av motstemmene, som jeg forsøker å løfte frem, er forfatteren Sigrid Undset. I skarp polemikk mot Anker Møller, vegret Undset seg for å forstå reproduksjon som et politisk felt. Der Møller ville ha opplysning, syntes Undset det var naivt å tro at «trykksaker og skoletimer» kunne ha noen avgjørende effekt på folks kjønnslige adferd. Seksualiteten var mer komplisert og favnet videre enn biologi og samfunnsansvar. Selv skrev hun om erotikkens dybder og farer og kritiserte samtidig naturvitenskapens meningshegemoni: 
«Mikroskopet har kunnet lære os værdifuldt nytt f.eks. om forplantningens fysiologiske proces. Om forplantningsdriftens specielle menneskelige egenheter, om hvordan den driver os, har videnskapen intet kunde lære os, som vi mennesker ikke har visst saa langt tilbake historie og tradition rækker».
På tross av Anker Møllers resultater kunne Undset kalle henne for et «idealistisk vrøvlehode». En av hennes krasseste kritikker handlet om at Katti Anker Møllers idealer overhodet ikke samsvarte med virkeligheten. Det gjaldt ikke minst tiltroen til opplysning, forestillingen om familien som en rasjonell bedrift, og tiltroen til politikkens makt og statens innflytelse på de menneskelige forhold.

Som vi vet, seiret Katti Anker Møllers linje i den norske historien. Samtidig er kanskje Undsets linje også representert? Det er i alle fall noe jeg ønsker å følge i boka mi. Her er et bidrag fra en samtidig stemme som kanskje kan lese inn i denne linjen:

Det handler om å lage barn:
«Planlegge nøyaktig tidspunkt for når det passet, både når det gjaldt vårt eget liv og hvilke aldre som sto best til hverandre, hadde jeg bare forakt overfor, det var ingen bedrift vi drev heller. Jeg ville heller la tilfeldighetene råde, la det som skjedde, skje, og så ta konsekvensene av det etter hvert som de oppsto. Var det ikke det som var livet?»
Dette kunne vært tatt rett ut fra Sigrid Undsets polemikk mot Katti Anker Møller, men det er altså Karl Ove Knausgård sine ord. Det handler om å forholde seg til «livet selv» som noe gitt utenfra.

OK: tilbake til industrisamfunnet. Hva var et barn i denne perioden? I industrisamfunnet ble barnet forklart i henhold til den samfunnsmodellen man levde i, som produksjon underlagt kontroll og markedets etterspørsel. «Barneproduksjon som samfunnsansvar» kan kanskje stå som en overskrift.

Hva er et barn i vår tid?

I dag er ansvarlig fødselsregulering en selvfølge og et gode. Samtidig er barnet i ferd med å bli en bestillingsvare i tråd med vår tids individualistiske idealer i en markedsliberalistisk tid. Om ikke lenge kan kanskje ”Barnedesign på eget ansvar” karakterisere vår tids reproduksjon. Barnet er ikke lenger noe som blir gitt oss som et mysterium utenfra, men noe som planlegges og kvalitetssjekkes. Det er ikke lenger Guds, men foreldrenes skapelsesbeslutning som gjør at barnet kommer til. Beslutningen blir tatt med forbehold mot feilvare. Lages barnet av donert eller kjøpt arvemateriale, kan det i enda større grad kvalitetssikres og egenskaper velges ut. Begreper som «vare» og «produktkontroll» ligger snublende nær.

Så, for å avslutte: Å lage barn har aldri vært mannens og kvinnens private prosjekt. Det er preget av religiøse, politiske og sosiale forestillinger. Nettopp derfor kan et historisk perspektiv bidra til dagens debatt om reproduksjon. I dag er mulighetene  enorme, og markedet er kapitalsterkt. I 2014 spurte Sissel Rogne, daværende leder i Bioteknologinemda, hvordan vi kan unngå at barna blir en vare, når alle leddene i deres produksjon er kommersialisert. Hun etterlyste en ansvarlig refleksjon rundt de endringene som finner sted i synet på reproduksjon og barn i vår tid. Denne boken er et forsøk på en slik refleksjon, og som historiker mener jeg at vi først kan forstå hvilke endringer vi står overfor, når vi ser vår egen tid i perspektiv.

Hva ser vi da – når viser oss tilbake. Jo, vi ser grunnleggende modeller – Adam og Eva, barnet som gave og Gud som skaper. Forestillinger som formet vår egen kultur, og som henger igjen som premisser for diskusjonene i dag. Samtidig ser vi hvordan forestillingen om Gud som skaper avvikles, og hvordan nye praksiser finner sted på grunnlag av nye premisser. Aksel Braanen Sterris forsvar for sorteringssamfunnet, er et slikt eksempel. Jeg syns ofte Aksel Braanen Sterri treffer godt – han tydeliggjør tendenser som allerede ligger der, i kulturen, som mange lever etter, men som ikke er uttalte.

Fra et historisk perspektiv er aktuelle spørsmål inn i vår tids debatt om reproduksjon:

Hva skjer når forestillingen om Gud som skaper ikke lenger er kulturelt produktiv?

Hva kan vi vente oss? Hvem setter på bremsene? Trenger vi noen bremser?

Hva er et barn i vår tid – det er et åpent spørsmål. Meningen er å oppmuntre til refleksjon og debatt. Og for all del, les boka, der er mange flere fortellinger og mange flere perspektiver jeg håper kan bli diskutert i offentligheten!


Populær forfatter. Fullt hus på Kulturhuset under boklanseringen med etterfølgende paneldebatt.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Og så mitt eget (Ragnhilds) lille etterord til slutt: 

Du får kjøpt "Vi lager barn" i alle landets nettbokhandler og bokhandler (hvis sistnevnte ikke har den inne bestiller de den til deg). Det er kanskje litt tidlig å snakke om juletrær i august, men denne boken hører definitivt hjemme der - under juletreet til alle som liker å få bøker til jul. Også er det jo lov å kjøpe den til seg selv da, hvis du ikke orker vente helt til jul :)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar