Google Analytics

søndag 14. desember 2014

Bokomtale: "Ensporet kirkekritikk"


Egentlig har jeg tenkt å lage en bloggartikkel med tips om noen bøker jeg anbefaler denne julen. 


Jeg har imidlertid problemer med å finne tid til bloggen for tiden, dermed får dere her en annen bokomtale mens dere venter. Den er skrevet av Eirik Steenhoff, lederen i Oslo katolske studentlag. Bokanmeldelsen har tidligere stått på trykk i avisen Vårt Land.

Den omtalte boken er skrevet av Ola Tjørhom: "Fornyelsen som forsvant. Et kritisk blikk på Den katolske kirkes utvikling fra 1850 til i dag". Sakprosaboken er nettopp utgitt på Cappelen Damm Akademisk.


Ensporet kirkekritikk


Tendensiøst og for enkelt om Den katolske Kirke.


Av Eirik Steenhoff 
(Uthevinger er mine egne)

Ola Tjørhom er en teolog som konverterte til Den katolske Kirke i 2003. I de senere år har han i flere sammenhenger markert seg som sterkt kirkekritisk. Boken som foreligger, er et slags konsentrat av denne kritikken.

Ifølge Tjørhom befinner kirken seg i en krise "som knapt har hatt sin like siden reformasjonen." Dette er nok å overdrive en smule, men han har rett i at tallene taler for seg: I tidligere katolske kjerneområder i Vesten er antallet prestekall og messedeltagere, for eksempel, svært lavt. Så blir spørsmålet om dette bare er Kirkens egen feil, eller om det ikke i stor grad skyldes sekulariseringen av disse områdene de siste femti årene. Tjørhom synes utelukkende å gå for førstnevnte forklaringsmodell.

I neste runde kommer spørsmålet om hvordan Kirken bør møte den sekulære moderniteten. Dette perspektivet er fraværende i Tjørhoms bok. Jeg savner en dypere analyse av forholdet mellom moderniteten og kristendommen. I Tjørhoms analyse virker det bare som om moderniteten representerer en slags uuttalt standard som alt annet bør og før eller siden må rette seg efter. Det blir for enkelt.

Tjørhoms gjennomgang av kirkehistorien fra 1850 til idag fremstår som tendensiøs og selektiv. Kildebruken likeså. Han innrømmer da også innledningsvis at boken "ikke er ment som et forsøk på å gi en nøytral fremstilling av Den katolske Kirke." Vekten legges på 18- og 1900-tallets katolske «anti-modernisme,» tankegods som ifølge Tjørhom gir liv til reaksjonære tendenser i Kirken i vår egen tid. Tesen er at disse er til hinder for fornyelsesimpulsene fra Det annet Vatikankonsil (1962-65).

Det kan være et viktig perspektiv, men det undergraves av forfatterens fremgangsmåte. Et gjennomgående problem i boken, er tendensen til personkarakteristikker av meningsmotstandere. Om Joseph Ratzingers ungdomstid heter det at "messeboken synes å ha spilt en mer sentral rolle for ham enn 1930- og 40-tallets traumatiske rystelser." Det er en stygg insinuasjon, og Ratzingers egne memoarer viser tydelig at han og broren Georg, som begge tjente i hæren, var dypt preget av krigshendelsene.

Og fra slutten av 1970-tallet orienterte Ratzinger seg "i retning av en kirkelig karriere. Nå skulle det teologiske programmet hans realiseres gjennom kirkepolitikk." Dette er efter alt å dømme ikke riktig; Ratzinger ble kalt både til erkebiskop og til prefekt for Troskongregasjonen ganske imot sin vilje. Men Tjørhom fortsetter å skape et bilde av det motsatte: "Oppholdet i det såkalte «tårekammeret» på vei ut til folket synes å ha vært raskt unnagjort," skriver han i forbindelse med pavevalget i 2005. Dette er alvorlige beskyldninger, fremført uten belegg.

Tjørhom skriver begeistret om sesjonene under Det annet Vatikankonsil, som ifølge ham idag spiller "en perifer rolle i kirkens liv." Dette stemmer ikke. Konsilets tekster, og særlig dets fire såkalte konstitusjoner, er obligatorisk pensum ved alle katolske læreinstitusjoner. Konsildokumentene er oversatt til norsk og er utgitt som et kompendium. De utgjør selve referanserammen for katolsk teologi slik den kommer til uttrykk idag.

I kapitlet "Reaksjonen: Mer katolsk enn paven" tar Tjørhom for seg de såkalte tradisjonalistiske "betong-" eller "nykatolikker" som stanset den løfterike utviklingen på 70-tallet, og nå søker tilbake til den førkonsiliære katolisisme. Begrepene innholdsbestemmes aldri, men stikkord er en offerorientert liturgi, en hierarkisk kirkeforståelse, et mannlig presteskap, en levende folkefromhet. Spørsmålet om det ikke er dette som er den egentlige katolske kristendom, blir aldri reist. Kanskje Den katolske Kirke likevel ikke er ensbetydende med enkelte tendenser som gjorde seg gjeldende i kjølvannet av konsilet? Men Tjørhom slipper aldri Kirkens egen selvforståelse til orde.

Alle slags grupperinger får unngjelde: Opus Dei, Focolare, Den neokatekumenale vei - til og med Verdensungdomsdagene, som mobiliserer millioner av unge katolikker annethvert år, blir avfeid som et "samrøre mellom rock & roll-karismatikk og tradisjonalistiske tilbøyeligheter." Vel, med denne eliminasjonsmetoden er det til slutt ikke så mange katolikker igjen – bortsett fra Tjørhom selv, da.

Et kapitel viet til norske forhold, er bokens dårligste. Det må fortone seg som temmelig uinteressant for den utenforstående. Navngitte enkeltpersoner henges ut i lite fordelaktige vendinger. Elleve (!) sider brukes på lange utdrag fra kommentarfeltet på et par norske katolske blogger. Det spørs riktignok hvor representative enkelte av disse røstene er. Samfunnsdiagnose ut fra kommentarfelter på nettet er som kjent en usikker øvelse. At disse her opptrer som sannhetsvitner for en utvikling Tjørhom misliker, viser et overraskende lite seriøst akademisk arbeid.

Selv efter 300 sider forblir det uklart: hva er Tjørhoms egen posisjon? Når han til stadighet kritiserer konservative kirkelederes og legfolks avvisende holdning til for eksempel abort og homofile ekteskap, betyr det at han er uenig? Han fnyser av de katolske Maria-dogmene, men betyr det at han avviser dem? Tjørhom gir ingen svar, men retter bare skytset mot neste mål. 

De negative adjektivene florerer, og det kritiske og svartsynte perspektivet tar aldri pause. Teksten formerlig skriker mot en; det finnes ingen hvile. Det blir en slitsom leseropplevelse, uten noen avkastning til slutt.

Les også:

  • Sak i Vårt Land: "Konvertitt mener paven er oppskrytt" Utdrag derfra: "– Plottet i boka er veldig enkelt. Altfor enkelt. Mitt ankepunkt er at dette kommer ut som en akademisk bok. Tjørhom må gjerne ha sine meninger og sin leserkrets. Men denne boka er mye mer preget av personlige meninger enn av å være en bok innen akademia, mente pater Nilsen." 
  • Sak på bloggen til bror Haavar Simon Nilsen O.P.: "Forfeila argumentasjon" - debattinnlegg som stod på trykk i Vårt Land 8. desember. Inngangsspørsmålet der er: "Kor selektiv kan ein vere i historisk tilnærming for å grunngje sine eigne meiningar utan at det går ut over truverde?" 
  • Du kan selv bla i og lese de 13 første sidene av boken her.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar