Google Analytics

mandag 27. oktober 2014

Ettertanke: Si til de urolige hjerter


SÅNN ER DET: "USIKRE TIDER. I øst ser Jens Stoltenberg et mer aggressivt Russland. I sør bekymrer Midtøsten og Nord-Afrika."
Faksimile: Forsvarets Forum oktober 2014

 

En ettertanke om å leve i usikre tider.


Jeg kjenner det river i meg for tiden. Det dødelige ebolaviruset som sprer seg med en eksponentiell vekst. Den voksende terrororganisasjonen IS som ikke skyr noen midler. Et stadig mer aggressivt Russland som ruster opp og som allerede har invadert et europeisk land.

Jeg liker det ikke. Jeg blir urolig av det. Og jeg observerer at jeg ikke er den eneste. På forsiden av det nyeste Forsvarets Forum er Jens Stoltenberg avbildet med krigstyper: «USIKRE TIDER». Da er det ikke bare meg, da.

NATOs nøkterne generalsekretær Jens Stoltenberg sier at fred og stabilitet i Norge og Europa ikke lenger er noen selvfølge. Det gjør noe med meg, langt der nede i hjertet et sted; det at krig ikke lenger er utenkelig. For i hele mitt liv har det jo vært utenkelig.

Jeg trenger å forholde meg til den nye sikkerhetssituasjonen. Til virkeligheten. Men jeg trenger å lytte til den andre stemmen også. Den som sier: «Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke! Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,3-4)

Denne sommerens og høstens nyhetsbilde har lært meg én ting: At salmisten har rett. Det er bare i overgivelsen til Gud at sjelen min har ro. «Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» (Sal 62,2)

Mine tider – og dine tider – er i Guds hånd, uansett hva som skjer. (Sal 31,16)
I kveld vil jeg i tankene dra til karmelittnonnene i Tromsø og forene meg med dem i deres sterke, vakre sang – i den kveldsbønnen som alle klostre og alle prester over hele verden ber hver kveld:

Kantor: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Kantor: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd.
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.

Og ja, si det mange ganger, også hvis du er alene. For da går det faktisk inn til slutt. Helt inn. Langt der nede i hjertet et sted.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. oktober 2014 da Jes 35,1-7 var dagens bibeltekst

onsdag 22. oktober 2014

Ettertanke: Himmelsk matematikk

BIBELEN: Hvis Bibelen er laget for å få alle regnestykker til å gå opp, og alle puslespillbiter til å falle perfekt på plass – da har noen gjort en elendig jobb. Bibelen skal ikke først og fremst forklare. Den skal forvandle. Oss.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Noen ganger merker jeg ettervirkningene av at jeg hadde full fordypning i matematikk, fysikk og kjemi på videregående skole.


For eksempel synes hjernen min umiddelbart at dagens bibeltekst (1 Joh 4,11-16) ser ut som en fascinerende matteoppgave. «Her er det ett ledd som hele tiden går igjen. Dette blir en spennende formel,» tenker den.

«Dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss»
blir i mitt hode til «av x følger y». «Om noen bekjenner at Jesus er Guds Sønn, blir Gud i ham» blir til «av z følger også y». Og så kommer «Den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham», altså har vi «av æ følger også y», og da kjenner jeg at jeg begynner å dette av lasset. En ligning med tre ukjente kan jeg finne ut av, men fire? Hvordan setter jeg egentlig opp denne formelen?

Vi har lett for å behandle Bibelen som om den er laget for å passe inn i systemer. Som om Bibelen var konstruert for å skaffe oss den store Oversikten, bestående av noen perfekte, lukkede, teologiske systemer – modellene som forklarer alt. Slik at vi har full kontroll og kan dette her med Gud, liksom.

Men Bibelen er jo ikke en sånn bok, og Gud kan ikke settes på formel.
Hvis Bibelen er laget for å få alle regnestykker til å gå opp, og alle puslespillbiter til å falle perfekt på plass – da har noen gjort en elendig jobb.

Bibelen skal ikke først og fremst forklare. Den skal forvandle. Oss.

Apostelen Johannes var ikke matematiker. Han var kjærlighetens apostel. Og dette er det han lærer meg: Å søke Gud. Å søke Gud, ikke som et stykke kunnskap, men som en person. Ikke for å lære mer, men for å elske mer.

Johannes skriver: «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham.» (1. Joh 4,16) Det er en setning som helt opplagt kan bli et fint regnestykke. Men først og fremst er det en setning full av mysterium og under. En setning som kan bli et fint liv. Et veldig fint, evig liv.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. oktober 2014 da 1 Joh 4,11-16 var dagens bibeltekst

onsdag 15. oktober 2014

Når familiesynoden lager pølse

PETERS STOL: Pavens lærestol i Peterskirken i Roma. Lyset stråler fram gjennom Den Hellige Ånd (duen).

Fr. Robert Barron skriver: "
One of the great mysteries enshrined in the ecclesiology of the Catholic Church is that Christ speaks through the rather messy and unpredictable process of ecclesiastical argument. The Holy Spirit guides the process of course, but he doesn’t undermine or circumvent it. It is precisely in the long, laborious sifting of ideas across time and through disciplined conversation that the truth that God wants to communicate gradually emerges."

Foto: p. Sigurd Markussen

Fr. Robert Barron har skrevet den klokeste artikkelen om familiesynoden som jeg har lest så langt.


Jeg anbefaler deg å lese hele her: http://www.wordonfire.org/resources/article/having-patience-for-the-sausage-making-synod/4517/

Her er et utdrag:
"Until Vatican II, these preliminary arguments and conversations were known only to the participants themselves and to certain specialist historians who eventually sifted through the records. The great teachings of the Councils became widely known and celebrated, but the process that produced them was, happily enough, consigned to the shadows. If I might quote the great Newman, who had a rather unsatisfying experience of official ecclesial life in Rome: “those who love the barque of Peter ought to stay out of the engine room!” This is a somewhat more refined version of “those who enjoy sausage ought never to watch how it is made.” The interim report on the Synod represents a very early stage of the sausage-making process and, unsurprisingly, it isn’t pretty. Two more weeks of discussion will follow; then a full year during which the findings of the Synod will be further refined, argued about, and clarified; then the Ordinary Synod on the Family will take place (the one going on now is the Extraordinary Synod), and many more arguments and counter-arguments will be made; finally, some months, perhaps even a year or so, after that, the Pope will write a post-Synodal exhortation summing up the entire process and offering a definitive take on the matter. At that point, I would suggest, something resembling edible sausage will be available for our consumption; until then, we should all be patient and refrain from bloviating."

Verd å få med seg er også denne oppsummeringen på katolsk.no (på norsk) med reaksjoner etter mandagens rapport, relatio post disceptationem.

Les også selv mandagens oppsummerende rapportfra første halvdel av den ekstraordinære familiesynoden (med et norsk sammendrag før rapporten): http://www.katolsk.no/nyheter/2014/10/familiesynoden-oppsummerende-rapport-fra-forste-halvdel

tirsdag 7. oktober 2014

Ettertanke: Når du er under angrep

ROSENKRANSEN: Rosenkransbønnen er en Jesusmeditasjon der du sammen med Maria går inn i og gjenopplever de viktige øyeblikkene i frelseshistorien.
Foto: Roger Smith/Flickr Creative Commons

Om bønnens makt den 7. oktober 1571, ved et av de mest avgjørende øyeblikkene i Europas kristne historie.


På denne dagen i 1571 fant et av de helt avgjørende sjøslagene i Europa sted. Ved Lepanto i Hellas stod en forsvarsflåte fra det kristne Europa overfor en langt mektigere tyrkisk angrepsflåte. Pave Pius V visste at den kristne flåten var materielt underlegen muslimene, så han oppfordret hele Europa til å be rosenkransen. Mens slaget sto ble rosenkransen bedt i gateprosesjoner i Roma.

I seierens time skal den hellige pave Pius V, som var hundrevis av kilometer unna, ha stått opp fra et møte, gått bort til et vindu og utbrutt med en overnaturlig utstråling: «Den kristne flåten er seierrik!» mens han gråt av takknemlighet til Gud.

I dag vet vi at Lepanto-seieren hindret en tyrkisk invasjon av Europa og var avgjørende for Europas kristne historie. Derfor ble oktober rosenkransmåneden, og 7. oktober er minnedagen for «Vår Frue av Rosenkransen».

Rosenkransbønnens betydning som fredsskaper er ikke noe enestående for Lepanto. Også i 1716 var rosenkransen sentral i forsvaret mot muslimsk ekspansjon i Europa, da en tyrkisk hær ble stoppet og slått ved Peterwardein i det nåværende Serbia. Og i 1955, da de sovjetiske okkupasjonsstyrkene overraskende trakk seg ut av Østerrike, skjedde det etter en massiv rosenkransmobilisering.

Rosenkransbønnen er så effektiv som fredsskaper fordi den er en Jesusmeditasjon der du sammen med Maria går inn i og gjenopplever de viktige øyeblikkene i frelseshistorien. Når du ber rosenkransen fordyper du deg i Kristi mysterium, i Jesus, han som er vår fred (Ef 2,14).

Derfor: Når du er under angrep av et eller annet slag, så be. Be om fred. Be uavlatelig. «Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» (1. Pet 5,7)

«Salig er den som har Jakobs Gud til hjelper og setter sitt håp til Herren sin Gud. Han skapte himmel og jord, havet og alt som er i dem, han er trofast til evig tid.» (Salme 146,5-6) Amen!

 Første gang publisert i avisen Vårt Land den 7. oktober 2014 da Sal 146,5-10 var dagens bibeltekst



* Bare en liten fotnote: 

Jeg er vár på å ikke bli "for katolsk" når jeg skriver i Vårt Land, derfor står det "en forsvarsflåte fra det kristne Europa" i avisen i dag. Men: Forsvarsflåten var egentlig fra det katolske Europa. Selv om slaget stod ved den greske byen Lepanto, var skipene verken greske eller fra andre ortodokse land, de var fra Den hellige liga. Det var pave Pius V som hadde tatt initiativ til dannelsen av Den hellige liga, som var en felles flåtestyrke ledet av keiser Karl Vs sønn, Don Juan de Austria (Johannes av Østerrike). Skipene var primært fra Spania, Venezia, Genova og Malteserordenen. Det var Den katolske kirke; paven og de katolske landene som reddet Europa i 1571, rett og slett. Uten seieren ved Lepanto kunne Europa i dag vært som det muslimske Midtøsten i dag. Med andre ord: I dag er en god dag å takke Gud for at vi fortsatt er frie til å leve som kristne og som frie mennesker i Europa.


LES MER:

      lørdag 4. oktober 2014

      Pilegrimsvandring: En kur mot uro

      Faksimile: Forsiden av Kors:vei nr. 3-2014

      Redaktøren i tidsskriftet Kors:vei spurte meg om å skrive "en slags andakt om det å være pilegrim. Gjerne noe som knytter tradisjonene rundt pilegrimsvandringer sammen med vår tids lengsel." Her er resultatet:


      Første gang publisert i tidskriftet Kors:vei nr. 3-2014, i spalten tros:vei

      En kur mot uro


      Uro. Pilegrimsvandring er en kur mot uro. Uro og rastløshet og følelsen av å være fremmed. Derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. 


      Av Ragnhild Helena Aadland Høen, kateket i St. Paul menighet

      Allerede for 1600 år siden forklarte kirkefaderen St. Augustin (354-430) hvorfor vi er så urolige:
      «Gud, du har skapt oss til deg
      og vårt hjerte er urolig
      inntil det finner sin hvile i deg.»
      Jeg føler meg ofte rolig. Men noen få ganger i mitt liv, to for å være nøyaktig, har jeg opplevd en ro som overgår alt annet. Før det visste jeg ikke at jeg kunne puste så fritt. Jeg visste ikke at jeg kunne tvile så lite. Jeg visste ikke at Gud kunne være så virkelig.

      Med andre ord har jeg blitt enda mer tørst og rastløs. Jeg vil ha mer av Gud. Jeg vil erfare Gud. Å være pilegrim handler om nettopp dette: Det handler om å sette seg i bevegelse for å komme nærmere det hellige. Nærmere Gud.

      Vår tid har mistet Gud av syne. Kanskje ikke først og fremst fordi vi har tenkt oss bort fra Gud, men fordi vi har fjernet oss fra de faktorene som i århundrer fostret en religiøs sensitivitet. Lange perioder med stillhet og mørke (det vil si: hvile fra sanseinntrykk) og direkte kontakt med naturen, har i vår tid blitt erstattet med kunstige innendørsmiljøer og konstant sansestimuli. Forfatteren Dale C. Allison presenterer et tre-trinns-program som løsning: «(1) extended reflection upon transcendent realities, (2) prolonged experience of the natural world, and (3) stillness without and within» ... og alt dette gir en pilegrimsvandring deg. Pilegrimsvandring er en kur for vår tid.

      ­­Vi nordmenn blir friere og åpnere når vi går. Dermed får Gud mulighet til å møte oss på en ny måte og jobbe på dypet i oss. Den første du møter under en pilegrimsvandring er deg selv, men som en følge av det møtet, møter du også Gud. Etter fire-fem dager på vandring kommer en stillhet som man vanskelig kan oppnå ellers. I den stillheten taler Gud.

      I Bibelen er kropp og sjel aldri løsrevet fra hverandre. Derfor er det så viktig å ikke bare ha troen i hodet, men å også få den ned i kroppen. Den ytre bevegelsen hjelper meg med den indre bevegelsen. Pilegrimsvandring flytter troen ut i armer og bein, den hjelper meg med å søke Gud og være med i troen med hele meg. Pilegrimsvandring er ikke «en sær greie for de få». Det er for de mange!

      Å vandre til de hellige stedene handler også om å gå seg inn i den store historien. Helge Magnus Iversen skriver fra pilegrimsmålet Røldal: «Når pilegrimshymnen stiger langs tjærebrune vegger og løfter seg mot fjellene, fornemmer vi Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene.» Alle som har vært der skjønner hva han snakker om.

      Til syvende og sist er det ingenting annet enn Gud som virker mot uroen. Fordi det er han selv som har lagt den ned i oss. Slik at vi skal forstå at det er noe som mangler i livene våre. Slik at vi skal forstå at vi mangler Ham.
      «Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss.» (Apg 17,27)

      Så søk Kristus. Over alt. Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft – og med hele din kropp.


      «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» (Fil. 4,7)


      SUNNIVALEIA: Pilegrimsleden Sunnivaleia er en vandring over sjø og land - fra øya Kinn til den hellige øya Selja. Her: Alden i bakgrunnen.
      Foto: Knut Magne Nesse

      LES MER: