Google Analytics

fredag 21. mars 2014

Ulf Ekmans konversjon: Sannhet og enhet

KONVERTERER: Søndag 9. mars 2014 ble det kjent at Birgitta og Ulf Ekman konverterer til Den katolske kirke.
Foto: Livets Ord

 

Ulf Ekman konverterer til Den katolske kirke. Få med deg leserinnlegget som p. Ole Martin Stamnestrø, prest i Vår Frue menighet i Ålesund, hadde på trykk i avisen Dagen i dag, 21. mars 2014. Her er det:


Sannhet og enhet


Av p. Ole Martin Stamnestrø, katolsk prest
Publisert med tillatelse

Ulf Ekman konverterer til Den katolske kirke. Det gjør han som et svar på Jesu bønn om at «de alle må være ett» (Joh. 17,21). Men han ofrer ikke sannheten på enhetens alter. Tvert imot hevder han å ha funnet sannhetens fylde i Den katolske kirke. Sann enhet kan bare tuftes på Sannheten – altså Han som bad om at de alle må være ett. 

Som så mange andre konvertitter beskriver Ekman konversjonen som et trossteg først og fremst i kontinuitet med – og ikke som et brudd på – sin tidligere trosreise. Ikke desto mindre innebærer en konversjon også brudd. For den som konverterer, bryter med sine tidligere oppfatninger som viser seg å være i strid med den katolske lære. Sjefredaktør Selbekks lederartikkel (Dagen 15.3.) betoner nettopp bruddet, ved å nevne en rekke eksempler på uoverensstemmelser mellom katolsk og protestantisk lære. Han antyder med rette at disse er symptomer på en grunnleggende forskjell i teologisk metode. Selbekk nevner de tre protestantiske «alenene»: Skriften alene, troen alene, nåden alene.

Den grunnleggende forskjellen på katolsk og protestantisk kristendom kan oppsummeres i ordet «alene». For en katolikk er ikke alene. En katolikk er en som tror med Kirken, en som deler Kirkens tro. En katolikk er tilfreds med å være en del av fellesskapet, et lem på Kristi kropp. Han trenger ikke å konstruere sin egen dogmatikk på bakgrunn av sin private bibeltolkning. Han leser Bibelen i fellesskap med andre troende, både levende og døde. Og han tror at dette fellesskapet er blitt ledet av Den Hellige Ånd i dets 2000-årige lesning av Bibelen. Denne felleslesningen sammen med andre kristne under Den Hellige Ånds ledelse kaller han Tradisjonen.

Men en katolikk forveksler ikke Tradisjonen med stor «T» med tradisjonene med liten «t». Tradisjonene med liten «t» kan være støvete, eller de kan være sjarmerende. Disse tradisjonene er alle de skikkene og vanene et fellesskap legger seg til i løpet av 2000 år, men som ikke har med det sentrale å gjøre. Tradisjonen med stor «T», derimot, er langtfra støvete; den er den levende Gud som leder sin kirke. Jesus lovet oss at vi ikke skulle bli efterlatt som foreldreløse barn. «Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting.» (Joh. 14,26) Merk flertallsformen! Den som vil leve et liv i Den Hellige Ånd, skal ikke sette seg på en tue alene med sin Bibel, med ryggen til alle andre kristne; nei han må oppsøke det kristne fellesskapet som er grunnlagt av Jesus og inspirert av Ånden.

Selbekk innrømmer avslutningsvis at «den dype splittelsen og den ekstreme læremessige pluralismen som eksisterer blant evangeliske kristne» er et eksempel på en stor svakhet ved protestantismen. Men han unnlater å se at dette er en uunngåelig konsekvens av det protestantiske «alene».

P. Ole Martin Stamnestrø, katolsk prest
Publisert med tillatelse


LES MER:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar