Google Analytics

søndag 16. februar 2014

Preken: Kristningskongen Hellig Olav

HELGEN: Det er GUDS NÅDE som forvandler en synder til en helgen, og vi er ALLE kalt til å være hellige, det vil si til å være helgener (1. Tess 4,3). Helgenenes fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet eller syndfrihet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt.

 

"I den moderne trivialisering av Olavs liv og livsverk blir brutaliteten i hans liv og personlighet overbetont og hans hellighet blir derfor et negativt mysterium. Hvorledes kan noen virkelig tro at et slikt maktmenneske kan være hellig?" spør biskop Bernt Eidsvig i sin preken - og gir deg et godt svar.


Onsdag 16. oktober 2013 ble det feiret høymesse ved Olavsalteret i San Carlo al Corso i Roma, i anledning den nasjonale valfarten til Roma og festen for Olav den Helliges omvendelse. Her er biskop Bernt Eidsvigs preken for anledningen. (Uthevinger i fet skrift er mine egne.)

Kjære pilegrimer,


Jeg hilser dere på festen for den hellige Olavs omvendelse og dåp ved hans alter i Roma. I løpet av det neste år vil det være 1000 år siden erkebiskop Robert døpte ham i katedralen i Rouen, efter å ha gitt ham en ganske omfattende dåpsundervisning over seks måneder.

Vi vet ikke hvilken dag Olav ble døpt. Den 16. oktober er valgt fordi det ikke faller noen annen viktig fest på den dagen; den kommer ikke Olsok-dagen for nær, og det er en god tid av året for å valfarte til Roma. Så feirer vi heller ikke bare vår helgenkonges dåp, men også hans omvendelse, og den har nok strukket seg over den 16. oktober, minst én gang.

Med omvendelse tenker vi på et plutselig religiøst og psykologisk gjennombrudd, og mange nordmenn kan fortelle oss hvilken dag og time dette skjedde for deres vedkommende. Jeg har all respekt for det – og ville ikke ha noe imot om det skjedde langt flere – men det er en nokså moderne forestilling om hva en omvendelse er, fra det 19. og 20. århundres nord-europeiske og amerikanske vekkelseskristendom.

Da venter dere kanskje at jeg skal fortelle dere hvorledes Olav den hellige ble omvendt. Jeg skal gjøre et forsøk på det. I den moderne trivialisering av Olavs liv og livsverk blir brutaliteten i hans liv og personlighet overbetont og hans hellighet blir derfor et negativt mysterium. Hvorledes kan noen virkelig tro at et slikt maktmenneske kan være hellig? Dette skal jeg også forsøke å si noe om.

Olav vokste inn i kristendommen. Han var såvidt ung da han forlot Norge at hedendommen neppe hadde et virkelig tak på ham, og de nordiske guder var ikke skikkelser man tok med seg på reise – kanskje med unntagelse av Odin. Dessuten var kristningsverket påbegynt der hjemme, langsomt allerede fra det 9. århundre og hadde slått rot langs kysten fra Viken til nordvestlandet. Hverken Olav Trygvasson eller Håkon Adelstensfostre var ukjente navn for ham. Ja, den forrige kong Olav melder seg sogar i en visjon da Olav var eksil i Gardariket med beskjed om at han, uavhengig av seier eller nederlag, skulle reise tilbake til det rike han hadde fått i arv.

På de britiske øer, i Frankrike og i Middelhavs-landene møtte Olav en livskraftig kristendom og en blomstrende kristen kultur. Vi vet han førte samtaler med hertugen Richard av Normandie om religionen, men det ville være usannsynlig om han ikke kjente den kristne tro også fra andre som var preget av den.

Olavs forhold til kristendommen synes å ha begynt med iakttagelse utenfra; dette hadde ikke noe med ham å gjøre. Han gikk imidlertid videre med en viss innsikt, kanskje sogar med respekt og beundring for Hvitekrist. I dette henseende kan vi si han ligner mange av sine landsmenn i vår tid. De kjenner kirke og kristendom litt utenfra og litt innenfra; de har respekt for etikk og kjærlighetsbud, men de er ikke grepet av Gud som ble menneske. Og en kristendom på defensiven har naturlig nok ikke den samme appell som den hadde den gang da den var Europas dominerende åndskraft.

Så en gang rundt 1013 fikk Kristus overtaket. Olav så noe av mysteriet; han ville se mer. Det som Kirken forkynte, at Gud av sin kjærlighet til menneskene selv var blitt menneske og døde for oss, dette ble også virkelighet for Olav. Han gikk fra undring til hengivenhet til kjærlighet. 1000 år senere kan jeg ikke anbefale dere en bedre vei til kristen omvendelse. Dette var ikke et emosjonelt blaff, det var heller ikke en plutselig og sterk religiøs impuls som varte livet ut; dette var en langsom forvandling av idealer og personlighet. Og for ham innebar det et kall til å bli en kristen konge. Hans land – som han ville ta i besittelse – skulle ikke tuftes på vilkårlighet og vold. Den svake skulle beskyttes mot den sterke; den sterke skulle beskyttes mot sitt eget overmot. Dette ble programmet for hans kongsgjerning og kristningsverk. Har noen senere regent eller regjering i vårt land formulert en bedre visjon for sitt styre?

Helgenkongens brutalitet er blitt en legende. Dette var da også en sverdmisjon, en konge som ikke viste sin makt ville hverken blitt godtatt eller respektert av våre forfedre: Kongen måtte være den sterkeste mann i landet, og han måtte ikke la det herske noen tvil om dette. Det var utenkelig at folket skulle ha en annen religion enn kongen. Dette prinsipp ble fortsatt hevdet da reformasjonen ble innført. Kongen bestemte ikke bare over sine undersåtters materielle forhold, over deres rettssikkerhet, over rikets militærmakt. Minst like viktig var deres religion. Det var ikke noe folkekrav i Norge i 1537 at landet skulle bli evangelisk-luthersk, tvert imot, den eneste grunn til at denne uforståelige avgjørelse til slutt ble godtatt, var at det var kongen som hadde truffet den.

Å anvende religionsfriheten mot Olavs kristningsverk fra 1015-30 er en utsøkt anakronisme, men det skjer stadig. I Olavs samtid lød resonnementet: Hvis kristendommen var sann, var det kongens plikt å kristne folket. Og det gjorde han mer ved mandig forkynnelse enn med maktdemonstrasjoner, selvom det ene ikke utelukket det annet. Olavs moderne kritikere reduserer kristningen til noe de kan forstå: Bruk av makt, men den fysiske maktbruk var beskjeden, og kristningen ville ikke blitt stående om den hadde vært tuftet på makt. Det som overbeviste det 11. århundres nordmenn – og mange senere generasjoner – var kongens ord og liv og, fremfor alt, hans død.

Tillat meg en kort opprydning i begreper: Kristenretten kunne ikke inngå kompromisser med blodhevn, ofring av træller eller den skikk at uønskede barn ble satt ut i skogen, for å nevne noen eksempler. Og her er kristenretten blitt stående; det finnes ingen i vårt land som angriper denne side av kristenretten ut fra prinsippet om religionsfrihet. Det meste av det vi kaller menneskerett begynte som kristenrett. Og, Kirken driver fortsatt misjon, fordi den er overbevist om at evangeliet er sant. Derfor er det dens glade plikt og evige oppdrag å gjøre hva den kan for å omvende dem som ikke tror.

Dåpen fullbyrdes i døden.

I vår dåp dør vi symbolsk med Kristus i neddykking i eller overøsing av vann. Når vi løftes opp igjen, er det et tegn på at også vi skal oppstå og gå inn til det evige liv. Olav ville ikke være konge uten å regjere med Kristus. Hans storhet ligger i hans vilje. I militært og politisk henseende var han ikke naiv eller uerfaren; han var heller ingen desperat person. Da Kongen førte sin lille hær til Stiklestad, visste han at han efter all sannsynlighet ville tape slaget og miste livet. Hans omvendelse og dåp ville imidlertid bli fullbyrdet, og hans budskap til nordmenn alle steder og i all fremtid var: Jeg vil dø for dere, for at dere kan leve med Kristus. Om dere velger å tjene fremmede konger og deres vasaller i Norge, så velger jeg allikevel dere, for Kristi skyld.

Det folk han døde for svarte, først nølende, så med kraft og utholdenhet: Be for oss for Guds åsyn, din død viser at du er hellig.

Av Biskop Bernt Eidsvig, Roma, 16.10.2013
Publisert med tillatelse


LES OGSÅ:

2 kommentarer: